Hvordan kan mørket overvinne mørket?

Hans Rustad

Syv av ti nordmenn mener 22/7 har vært overdekket i mediene. Reaksjonen og ubehaget har vært merkbar lenge, men mediene synes ikke å registrere at de er i ferd med å blåse mannen opp til king size-størrelse, slik at han ruver over oss som en mørk skygge.

Mediene synes ikke å merke at dette gjør noe med oss. Det hele tiden å høre navnet og se bilder og lese om ham er ubehagelig, og det påvirker. Selv om det “liksom” er nyhetsjournalistikk og man langt fra ønsker å formidle hans budskap, så er det likevel det man gjør. Man fungerer som budbringer for Ondskapen.

Dette sa folk som Trond Blattmann allerede i august i fjor: Vi trenger ikke se bilder av ABB eller lese stolper opp og stolper ned.  Det er ikke bra for sjelen.

Nå er ABB judisielt observert to ganger. Spørsmålet er om ikke også befolkningen og mediene burde “observeres”, for å vurdere skadevirkningen. Vi vil gjerne verge oss mot ondskapen, men vet ikke helt hvordan. Mange velger den enkleste strategien: skrur av, blar videre. Men det ligger i lufta og møter oss over alt.

Det virkelige aktorat

De politisk korrekte merker det ikke, for de er overbevist om at de har rett, og de er tilstrekkelig mange og innflytelsesrike til at de kan få det resultatet de vil. En ny psykiaterrapport ga det riktige svar. Aktor er ikke Svein Holden og Inga Bejer Engh, men Aftenpostens Harald Stanghelle og VGs Torry Pedersen.

Det utkjempes mange slag og kamper innenfor Prosessen, og ingen journalist vil kritisere sin egen gruppe.

68-ernes innbitte revansj med det de ser som en ny høyreside, har imidlertid omkostninger: Den truer profesjonaliteten til politi og påtalemyndighet, nå også rettspsykiatrien. Det er alvorlig. Man har kjørt frem kvalitetssikring av rettspsykiatrien som den faglige begrunnelsen for en ny rapport. Det lyder plausibelt. Kjersti Narud har forsøkt å hoppe etter haren, men det er ikke lett. Hun vil gjerne opptre faglig forsvarlig, men de underliggende budskap og premisser er det vanskelig å forholde seg til hvis man ikke har de rette politiske holdninger.

Aktoratet er således skubbet til side, og de virkelige aktorene sitter i redaksjonene. Det er et merkelig skuespill som foregår i full offentlighet – ukommentert.

Forsvarerne

Forsvarerne spiller også sin rolle ved å være aktor, og det sier noe om hvor underlig denne saken er. Geir Lippestads første reaksjon var at klienten var gal. Han virket rystet ikke bare over handlingene, men møtet med klienten. Nå har Lippestad inngått noe som kan minne om en djevelsk pakt for å forsvare klienten.

Av vitnelisten kan det virke som om Lippestad vil bevise at det er flere som deler oppfatningen av en krig mellom islam og Vesten. Islamister som mullah Krekar og Mohyeldeen Mohammed forventes å bekrefte dette. Men de er ikke på tiltalebenken. Det er derimot den andre siden: Tidligere Frp-ere skal bekrefte og demonstrere  konfrontasjonsforestillinger. Det er innkalt “fagfolk” som mer enn gjerne peker ut de skyldige på høyresiden, vitner som Stein Lillevolden, Lars Gule, Thomas Hylland Eriksen, Matthias Gardell, Øyvind Strømmen, folk som har markert seg som aktivister og “eksperter”.  De vil være mest opptatt av internettkulturen, representert ved Walid al-Kubaisi, Bruce Bawer, Rita Karlsen, Ole Jørgen Anfindsen og Document.nos redaktør.

Men er det så sikkert at de er på samme parti som klienten ideologisk, at det finnes en slik mørk høyreside som forsvarerne og “fagfolk” legger opp til? Deres klient har uttrykt beundring for al-Qaida, både organisasjonen og metodene. Vil man virkelig mene at disse fem, som er sterkt antiislamistiske, egentlig er for det samme som al-Qaida? Det var slik man argumenterte under Moskva-prosessene. Ved å benytte en spesiell form for logikk kunne alt bevises. De tiltalte hadde objektivt ansvar. Det er ekko av slike forestillinger i de premissene man opererer med for å fordele skyld.

Det kalles en syllogisme. Hvis man får aksept for premissene, kan alt fanges inn, det er de som utformer premissene som bestemmer.

Det man har å stå imot med, er forstanden. Er premissene fornuftige? Hvem er det som ligner på hvem? Hvis man oppgir den kritiske fornuft, er alt mulig.

Gisler

Lippestads klient er drevet av voldsfantasier i en grad vi bare kjenner fra jihadistenes rekker. Nå var det en av våre egne som ble besatt. Det ryster oss, vi fatter det ikke.

Men i stedet for å la det synke inn – noe som vil ta svært lang tid – blir klienten normalisert. Man hevder at han må få lov til å forklare seg. Men er dette en normal forklaring? Lippestad har selv avslørt at vi kommer til å høre flere voldsfantasier, forkledt som ideologi.

Lippestad skal sannsynliggjøre at dette er meninger som deles av flere. Det er hinsides. Det finnes “ingen” som deler ABBs lyst etter å drepe forsvarsløse ungdommer med svak politisk innflytelse. Hele argumentasjonen er like vanvittig som handlingene.

Men dette vil Lippestad normalisere ved å koble det til noen få samfunnskritikere, enkeltpersoner som Norge har svært få av, og som trengs som motstemmer i det norske landskapet.

Det er et farlig spill, for personene det gjelder, for demokratiet og for rettssystemet.

Lippestad sitter midt i stormen og ser kanskje ikke hva han risikerer. Andre burde sagt fra.

Men store deler av pressen har hatt samme ønske som Lippestad: å gjøre dette til en politisk prosess mot det de mener er en ny mørk høyreside.

Er det så sikkert den er mørk? Dette er mennesker som er opptatt av å forsvare samvittighetsfriheten i samfunnet.

Hvordan kan man mene at de har noe til felles med ABB og al-Qaidas metoder?

Syllogismen i operasjon

Al-Qaidas mål er å drepe flest mulig. ABB har uttrykt anger over at han ikke fikk drept flere. Han sier i avhør at han ikke ville vært fornøyd hvis han ikke fikk drept 300. Advokaten hans gjentok pliktskyldigst denne “anger” denne uken.

Lippestad burde se at denne mordlysten utelukker den politiske argumentasjonen. Ved å gå inn på den velter Lippestad og mediene uhyrlighetene over offentligheten. Igjen og igjen.

Det er ikke bare folk fra “miljøene” som kompromitteres.

Hvilke skadevirkninger dette får på lengre sikt, er vanskelig å si, men folks vemmelse er en indikator på at de senser hva dette er.

Mordlyst er ikke politikk. Det er nihilisme.

Man kan ikke forsvare nihilisme på en måte som normaliserer den. Det kan bare skje ved at man sannsynliggjør at ABB tilhørte eller kom fra et miljø.

Politiet har ikke funnet spor av noen organisasjon eller miljø. Miljøet ABB befant seg i, var et virtuelt miljø, like flyktig som nettet. ABBs nettliv begynte for alvor i 2006, tre år før han fant frem til Document.no. Mediene har ikke vært interessert i å belyse/opplyse hvor han har vært aktiv, og har viet hans aktivitet andre steder liten oppmerksomhet. Debatten har vært mer grisete på de store nettsstedene, noe til og med Øivind Strømmen har påpekt.

I stedet for det flyktige nettet har vi fått “miljøene”. I stedet for opplysning, eufemismer. “Miljøene” er en slik eufemisme.

Alle oppegående mennesker ser at man her forenkler kompliserte prosesser og erstatter fornuft med moralisme.

Nidkjær

Denne politiske korrekthet liker ikke konkurranse. I et større perspektiv er det derfor en viss logikk i at det er en slik strategi som skal prege rettssaken. Det er ikke Lippestads primære mål, men det er en konsekvens av hans valg.

Samspillet mellom klienten, forsvarerne og mediene gjør at alle som defineres innenfor bestemte “miljøer”, forsvarsløse. Det spiller nesten ingen rolle hva de selv mener, andre bestemmer hva deres ord betyr.

Fortapelse

ABB er fortapt, men slik forsvaret legges opp, kan han ta mange med seg. Jeg tror ikke det skjer, jeg håper og tror folk har styrke til å stå imot. Et sunt tegn er folks instinktive motreaksjon: De orker ikke mannen.

Men vi ser at det finnes folk innenfor det etablerte som ikke har noen skrupler. Forfatter og tidligere justisminister Anne Holt omtalte “miljøene” som “kakkerlakker”, et ord fra det mørke dyp.

På den annen side blåses ABB opp til slike dimensjoner mediemessig at dragsuget rundt ham forsterkes. Kombinasjonen av forsvarernes strategi, den politiske korrekthet og den mediale oppblåsing skaper et gravitasjonsfelt som ingen har herredømme over.

 




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.