I en nokså harmdirrende kommentar i Dagbladet gir Marte Michelet i dag uttrykk for at hun opplever den senere tidens oppmerksomhet omkring masseinnvandringens økonomiske konsekvenser som en personlig fornærmelse fordi hun går svanger med en datter hvis far er innvandrer.
Hennes indignasjon skyldes at datteren risikerer stigmatisering fordi hun skulle bli å finne i statistikker som oppleves ubehagelige, og at det å vokse opp i et samfunnsklima hvor man utarbeider og kommenterer slike tall, vil bli en belastning for datteren. Kommentarens tittel er «Heretter er det personlig», og hvor personlig hun tar det hele går frem av en stikkpille til Jens Ulltveit-Moe:
I tillegg skal jeg altså tåle at en jævla milliardær omtaler mitt ufødte barn som et nettotap.
Her kunne man alltids innvende at ekteskap (eller lignende samlivsform) med nordmenn, og i særdeleshet ressurssterke sådanne, er en såpass brukbar integreringsgaranti at sannsynligheten er svært høy for at den nye samfunnsborgeren under Michelets barm hverken vil bli noe «nettotap» eller oppleve stigmatisering ad statistiske eller andre veier.
Men det er i grunnen en avsporing. En artikkel med lignende innhold kunne ha vært skrevet av en mor med innvandringsbakgrunn, og det er for diskusjonens skyld kanskje best å resonnere som om Michelet sporty og omtenksomt skriver på vegne av en slik mor.
For til tross for sleivsparkene man omstendighetene tatt i betraktning må ta høyde for, er det ingen grunn til å avfeie et utbrudd som Michelets med å si at det er hysterisk kakling fra en hormonelt ustabil person i følelsenes vold. Det er klart at samfunnsdebatten kan oppleves brutal og stigmatiserende, og det tjener Michelet til ære at hun sier det rett ut uten å pakke det inn og presentere det som noe annet, så hva skulle vi svare en innvandrerkvinne fra et «nettotapsland» som kanskje med noe større rett målbar den samme fortvilelsen?
Vi måtte si at det til tross for de vonde følelsene ikke bør være noen grunn til å ta statistiske gruppebetraktninger personlig fordi man tilfeldigvis skulle tilhøre en gruppe som får negativ oppmerksomhet. Det bør ikke være det. Derfor påhviler det oss alle å gjøre det vi kan for ikke å forsterke disse vonde følelsene unødig ved at vi selv ikke lar gruppetilhørighet være til hinder for at vi behandler et individ anstendig dersom vedkommende ikke har gjort noe for å fortjene noe annet.
Mange av oss kan selv befinne seg i grupper (kjønn, alder, bosted etc.) som havner i negativt søkelys i offentligheten, og vi vil også ha oss frabedt individuelle anklager på statistisk grunnlag fra folk som ikke kjenner oss, selv om vi alltids må tåle en spontan liten skeptisk rynke ved neseroten.
I den grad det ikke er en selvfølge, hvilket det burde være, må vi altså anstrenge oss for å skille mellom et individ og de grupper individet måtte tilhøre. Det er ingen motsetning mellom det å opptre anstendig mot den innvandrer man måtte ha fremfor seg, og det å være imot masseinnvandring fra vedkommendes opprinnelsesland.
Michelet kan utvilsomt tolkes dithen at hun mener motstand mot masseinnvandring av økonomiske grunner er ekvivalent med å anklage en bestemt innvandrer for å være en økonomisk eller annen form for belastning. Det tar jeg som en oppfordring om å gjøre den antydede sammenhengen til skamme, og for det fortjener hun honnør.