Venstresiden fikk slippe til og overtok kommandohøydene. Når en bevegelse nå reiser seg på høyresiden, blir den stemplet som illegitim. Det er dette vi står overfor i striden med Redaktørforeningen.
Fra sludd på lørdag til flommende sol på mandag. Det er nesten ubeskrivelig fint vær, men jeg har ligget inne og skrevet på svaret til Redaktørforeningen. Jeg har tenkt å publisere det på forsiden tirsdag. Det har allerede kommet forespørsler om å få se svaret fra en som har hengt meg ut i Journalisten. Vi gidder ikke betjene dem som ikke respekterer oss. Denne saken har fått så mye oppmerksomhet at jeg føler meg i min fulle rett til å publisere svaret selv. Reidun (Kjelling Nybø, red.anm.) sa også at dét var helt greit.
Det avgjørende spørsmålet er hva slags offentlighet vi skal ha. Hvem skal få slippe til? Og hva skjer når mennesker som ikke går i takt, nekter å tilpasse seg?
Venstresiden fikk slippe til
Det borgerlige Norge tolererte venstresiden. De slapp til, og de overtok kommandohøydene innen presse, forlag og kulturliv – med tiden også politikken. Nå reiser det seg en høyrebølge. Og da mener jeg ikke Ine Eriksen Søreide. Jeg mener bevegelsen til høyre for Høyre: FrP, men også dem som står lenger til høyre. Makthavernes svar er å stemple dem som «ytre høyre». Da er du illegitim.
Det er et risikospill. Likevel er det ingen i det norske etablissementet som vil reflektere over hvor dette fører oss. Vi trenger bare å se til Tyskland, der det på ramme alvor diskuteres å forby et parti med en svært stor velgeroppslutning. Da har det gått en sikring hos de etablerte.
Lignende tendenser ser vi her. Jeg frykter at Støre og Høyre er så redd for å miste makten at de kan komme til å godta tiltak de ellers ville hevdet var utenkelige. I podkasten stiller jeg også det ubehagelige spørsmålet om hvor langt de ville gå dersom de opplevde makten som alvorlig truet.
Det er dette jeg vil argumentere for overfor Redaktørforeningen: Dere tolererte en ytre venstreside på 1970-, 1980- og 1990-tallet. Men når dere får en tilsvarende bevegelse på høyresiden, klarer dere ikke å fordøye det. Og vi snakker ikke om væpnet revolusjon. Da må vi som demokrater si: Vi kan ikke hjelpe dere. Dere må gå i tenkeboksen.
Hvem får se mappa si?
Da Erling Folkvord ble valgt inn på Stortinget som representant for Rød Valgallianse i 1993, ville han se mappa si. Det fikk han, og det fikk mye oppmerksomhet. Jeg ser ingen tilsvarende oppmerksomhet rundt mennesker på høyresiden som vil vite om de blir overvåket. Nå synes man å ha godtatt at det såkalte ytre høyre skal overvåkes. Dét er en forskjellsbehandling som fortjener å bli diskutert.
Du trenger ikke dra til Storbritannia for å finne forskjell på Jørgen hattemaker og kong Salomo. Jeg mener vi også her har et system med to sett målestokker, hvor de som har makt, gir seg selv myndighet til å disiplinere sine motstandere. Det kan dreie seg om karrierer, forfremmelser og om å bli uglesett på ulike vis. Vi kjenner ikke hele omfanget. Men etter mitt syn vet vi nok til å forstå at dette er en mørk side ved Norge. Og den snakkes det altfor lite om.
Mediene og den dype staten
Jeg omtaler VG som spydspissen for den dype staten i Norge. Gard Steiro har spurt om jeg mener det, og jeg har svart bekreftende. Når de later som de ikke forstår begrepet, oppfatter jeg det som et forsøk på å la det henge i luften og skyve det tilbake på avsenderen som en konspirasjonsteori. Etter mitt syn holder ikke dét. Vi må kunne diskutere samspillet mellom mediene og de etablerte maktmiljøene.
USA er et viktig bakteppe for mitt syn på dette. Jeg mener statsapparatets motstand mot Trump og medienes behandling av den har vist hvor alvorlig problemet er. Norske medier har etter min vurdering unnlatt å gi publikum et tilstrekkelig dekkende bilde av det som har foregått. Samtidig vokser utålmodigheten blant Trumps egne tilhengere. De vil se et oppgjør, og de vil se at mennesker de mener har misbrukt makten, blir stilt til ansvar. Dersom Trump ikke klarer å gjennomføre et slikt oppgjør, frykter jeg at troen på ham vil svekkes.
Mellomvalget 3. november vil gi en pekepinn på hvilken vei vinden blåser. Klarer han å beholde begge kamrene, vil det være en betydelig seier. Jeg viser i podkasten til Newt Gingrichs svært høye vurdering av hvilken historisk plass Trump da kan få, etter George Washington og Abraham Lincoln.
Norge kan ikke gjøre hva man vil
Jeg er sterkt kritisk til den linjen Jonas Gahr Støre og Espen Barth Eide fører overfor Israel. Jeg kaller den Hamas-linjen. Etter mitt syn har Norge beveget seg i en retning som skader landets renommé og forholdet til den jødiske staten. Også fredsprisen trekker jeg inn i denne kritikken. Jeg mener at norske opinionsmiljøer ikke forstår hvor stor skade den linjen jeg kritiserer, kan gjøre på Norges anseelse. Dette er et tema vi kommer tilbake til.
Hvis et importforbud for varer fra Vestbredden blir vedtatt med den strafferammen jeg omtaler i podkasten, tror jeg at Norge kan få sanksjoner mot seg fra Trump-administrasjonen. Det er min vurdering av risikoen. En slik utvikling ville få konsekvenser langt utenfor Norge. Har regjeringen mistet realitetssansen? Har oljepengene gått dem til hodet, slik at de tror de kan gjøre absolutt hva de vil?
Norge er avhengig av forholdet til de store finansmarkedene og fondene. Det er ingen enveiskjørt gate. Wall Street og finansmarkedene kan også straffe Norge. Den muligheten må norske politikere ta inn over seg.
Kirken må stålsette menneskene
Jeg mener at kursen mot et islamisert Norge er lagt, og at det er farten som vil variere. Dét er en alvorlig bekymring som også handler om hva Kirken gjør når den møter islam. I et oppslag jeg omtaler, står en prest sammen med en imam utenfor kirken. Budskapet er at de ikke bare må snakke sammen, men tilpasse seg hverandre. Jeg oppfatter det som symptomatisk. Legg merke til hvem som sier at det første skrittet er det vanskeligste. Det er presten, ikke imamen. Jeg tolker denne tilpasningen som en overgivelse, og jeg tror mange nordmenn reagerer på den, uten helt å vite hva de skal si.
Prestene, også i den katolske kirke, må stålsette menigheten. Det holder ikke å si at man bare forkynner evangeliet, som om evangeliene ikke også har noe å si om mot og om å verne menneskene man har ansvar for. Jesus var ingen bomullsdott. Slik jeg ser det, ville han ha forsvart flokken sin.
Stå oppreist i stormen
Dette er hva vi står overfor. Hvis de vil sparke oss ut og frata oss pengene, kan vi ikke møte det ved å beskjære det som etter vår oppfatning er sannheten om Norge og om hva våre friheter betyr. Dét er helt umulig og utenkelig. Da ville vi miste respekten og den støtten vi nå har nytt godt av. Og dén er ikke ubetydelig.
Vi får så mange støtteerklæringer at det hjelper. Her gjelder det å stå oppreist i stormen. Skulle vi stå alene, får vi ta det som kommer.
Dette er Ibsens land. Han visste hva mobben var. Han forsto at folk kunne villedes. Etter mitt syn har man prøvd å villede nordmenn i mange år, men det begynner å røyne på. Det glir ikke like lett som før. Likevel vil de ha kontroll på mediene og opinionen. De vil ikke ha noen som ikke går i takt.
Vi kan ikke forandre sannhetsbegrepet for å tilfredsstille en forening som etter mitt syn selv opptrer som det den beskylder oss for å være: aktivister.
Vi kan ikke gå på akkord med sannheten.
Til syvende og sist går dette tilbake til en autoritet som står over både PFU og Redaktørforeningen: Vi skal frykte Gud mer enn mennesker. Så langt har Norge falt at vi må tilbake til utgangspunktet.
Guds fred.
Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av skogpod datert 12.10.26, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.
Kjøp «Veien fra ateismen til det totalitære» av Olavus Norvegicus. Du kan også kjøpe e-boken her.
