Rembrandt (1606–1669), «Kristus jager pengevekslerne fra tempelet», Pusjkin-museet for bildende kunst, Moskva.

¹⁰ Da han dro inn i Jerusalem, ble det uro i hele byen, og de spurte: «Hvem er dette?» ¹¹ Og mengden svarte: «Det er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea.»

¹² Så gikk Jesus inn på tempelplassen og jaget ut alle dem som solgte og kjøpte der. Han veltet pengevekslernes bord og duehandlernes benker ¹³ og sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal kalles et bønnens hus. Men dere gjør det til en røverhule.»
¹⁴ På tempelplassen kom noen blinde og lamme til ham, og han helbredet dem. ¹⁵ Men da overprestene og de skriftlærde så undrene han gjorde og hørte barna som ropte i helligdommen: «Hosianna, Davids sønn!», ble de forarget ¹⁶ og spurte ham: «Hører du hva de sier?» «Ja», svarte Jesus. «Har dere aldri lest:
Fra småbarns og spedbarns munn
har du latt lovsang lyde!»
¹⁷ Så forlot han dem og gikk ut av byen, til Betania. Der ble han natten over.

Matteus 21, 10–17

I dag er det første søndag i advent, og tradisjonelt har dagens markering inkludert en start på forberedelsene til julefeiringen. Noen har det imidlertid så travelt med å feire jul at de går rett på julefeiringen uten å ofre adventstiden så mye oppmerksomhet.

Det er noe med denne travelheten som jeg ikke liker. Vi er blitt så rastløse. Vi tar oss ikke god nok tid til å dvele og tenke over hvorfor vi feirer våre høytider. For selv om vi har fjernet markeringen av advent og erstattet den med jul, har det ikke blitt mer av julens budskap, snarere tvert imot. Det blir stadig vanskeligere å se Jesusbarnet blant all julepynten.

Og jeg tenker: Hvordan er det mulig for en sivilisasjon å glemme ham som er grunnlaget for vår eksistens? For Jesus er tidenes gave til menneskeheten. Selv den som ikke tror, er nødt til å bli utfordret av budskapet adventstiden skal forberede oss på.

Etter klassisk kristen troslære hadde Jesus tre «embeter»: Kristi profetiske embete, Kristi prestelige embete og Kristi kongelige embete. Det er ikke minst Kristus i det kongelige embetet vi feirer denne første søndag i adventstiden. Det bør være grunn god nok til å ta en pust i bakken. For dagens bibeltekster siterer eller henspiller på et vell av gammeltestamentlige profetier.

Da Jesus gikk inn i Guds tempel, drev han ut alle dem som solgte og kjøpte der, og han veltet pengevekslernes bord og duekremmernes benker, og når Jesus kommer inn i Guds tempel, oppfyller han profeten Malaki 3, 1. Jesus «renset» tempelet, men han gjorde mer. For det første holdt pengevekslerne til i «hedningenes forgård». Det betyr at det var ikke-jødiske gjester i Guds hus som særlig ble forstyrret av dem. Her demonstrerer trolig Jesus et hedningmisjonspoeng.

For det andre var pengevekslerne der fordi det bare var mynt fra Tyrus som var godkjent ved tempelet. Mynt fra Tyrus hadde vektgaranti og garantert edelhet i metallet. Dueselgerne var til stede for å selge offerdyr til tempelets dyreofringer. Men Jesus var nå i ferd med å erstatte alle de foreløpige dyreofringene med sitt eget fullverdige Golgata-offer (se Brevet til hebreerne 10).

For det tredje hadde flere profetier varslet et tempelmiljø fritt for offerdyrkapitalisme (se Sakarja 14, 21 & 6, 12f). Istedenfor Jesu tempelrenselse burde vi derfor snakke om Jesu tempeldemonstrasjon.

Ikke uventet reagerte de skriftlærde på Jesu opptreden. De ønsket ikke en lære som tok fra dem makten. Det er all grunn til å tro at de hadde hørt ham si:

«Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd. For jeg er kommet for å sette skille:
en mann mot sin far,
en datter mot sin mor,
en svigerdatter mot sin svigermor,
og en manns husfolk skal bli hans fiender.»

Men noe av det mest interessante ved dagens tekst kommenterte Dagens faste tekstutlegger Odd Sverre Hove tidligere denne uken. Han mener at forkynnertradisjonen ikke har loddet dybden i svaret folket i Jerusalem ga dem som lurte på hvem det var som red inn i Jerusalem.

Da Jesus hadde kommet inn i Jerusalem «kom hele byen i bevegelse», sier vårt vers 10. Og da spør resten av byen hvem Jesus er. Svaret lyder slik:

«Dette er profeten Jesus fra Nasaret i Galilea».

Odd Sverre Hove skriver at mange synes å tro at utsagnet «profeten Jesus fra Nasaret i Galilea» bare er en folkereligiøs floskel. Men uttrykket «profeten» sikter til profetien om Den nye Moses i 5. Mosebok 18, 15.

Han peker på at bynavnet Nasaret er viktig. Det betyr «Rotskudd-landsbyen». Byen ble kalt opp etter det løftet de gjenlevende i den gamle kongefamilien fikk i Jesaja 11, 1b: «… et skudd skal skyte fra Isais stubb». Uttrykket «profeten fra Nasaret» identifiserer dermed Jesus som medlem av Davids kongelige etterslekt.

Jesus forutså at hans radikale budskap ville utfordre etablerte relasjoner og skape konflikter i samfunn og hjem. Han visste at budskapet ville virke polariserende. Kristendommen gir seg nemlig ikke på halvveien. Dersom du er med, ønsker Jesus å gjøre deg fullkomment ren. Han har ikke annet alternativ.

Det er nok derfor våre politikere stort sett bare reagerer på kristen forkynnelse. Det er nemlig bare den som treffer dem i hjertet, og som de vet de må ta stilling til. Ingen blir provosert av forkynnelsen om evigheten fra andre religioner, men kristendommen stiller i en helt annen kategori. Den fremstår ikke som en religion, den er et kjærlighetsbudskap fra Gud selv, eller som det står i Johannes’ åpenbaring 3, 19–20, en annen av dagens tekster:

«¹⁹ Jeg refser og irettesetter alle dem jeg har kjær. La det bli alvor og vend om! ²⁰ Se, jeg står for døren og banker. Om noen hører min røst og åpner døren, vil jeg gå inn til ham og holde måltid, jeg med ham og han med meg.»

Det moderne mennesket liker ikke å bli refset og irettesatt, snarere tvert imot. Han irettesetter og refser derimot dem som står for noen annet enn ham selv. Slike mennesker tar ikke et oppgjør med synden, hos dem er Gud fraværende og etikken privatisert, og enhver som sier ham imot, er polariserende.

Hvis du imidlertid forstår at det er universets skaper, en hellig Gud, som sier han har deg kjær og vil holde måltid med deg, vil du forstå at polariseringen er helt nødvendig for din frelse. Guds mening med ditt liv er nemlig noe helt annet enn det dagens politiske elite forkynner.

Jeg anbefaler en refleksjon over det i tiden fram til jul.

Velsignet adventstid.