Det finnes storslåtte ruiner over hele verden. I mange tilfeller er det steder der historien ser ut til å ha utspilt seg: rester av fjerne kulturer som for lengst har forsvunnet ut av levende minne.
Men Akropolis er annerledes.
I tusenvis av år har sivilisasjonen som bygde det som står bak meg, trollbundet den vestlige verdens fantasi. Generasjoner av våre statsmenn, kunstnere og filosofer har vendt blikket mot den – de har sett på den med undring og de har sett på den med ærefrykt.
Nå har tiden en tendens til å sløve sansene: Store seire og katastrofale nederlag ser ut til å krympe til en fotnote i en lærebok, enda et faktum som skolebarna våre skal lære utenat og glemme. Men antikkens grekere ser ut til å ha et nesten mystisk grep om minnet vårt. De kaller oss tilbake til seg, gang på gang.
480 år før Kristus kom Xerxes’ hærer til denne byen og satte fyr på helligdommene her. De fleste athenerne hadde da allerede evakuert med skip til en nærliggende øy. Men det var en håndfull av dem som nektet å forlate hjemmet sitt. I stedet barrikaderte de seg inne i den steinete festningen Akropolis for å kjempe et ekstraordinært siste oppgjør, hvor de kastet massive steiner ned fra klippene mot de persiske inntrengerne og holdt datidens største imperium i sjakk i flere dager. Til slutt ble de overmannet. Perserne plyndret templene, brente helligdommene og jevnet Akropolis med jorden, men da athenerne vendte tilbake, samlet de sammen de ødelagte restene av den gamle Akropolis og begravde dem i åsen der den hadde stått. Og flere tiår senere, under Perikles, reiste de Parthenon.
I 25 århundrer siden har Parthenon stått. Imperier har reist seg og falt i skyggen av det. Og etterkommerne av mennene som bygde det – sønnene av Athen og Roma – har båret sin sivilisasjon med seg til jordens ytterste ender.
To og et halvt århundre etter grunnleggelsen av den amerikanske republikken, halvveis rundt jorden fra der jeg står nå – jeg står her i dag som utenriksminister for denne republikken, og som oldebarn av nybyggere som ankom den nye verden fra Spania – står jeg her for å vitne om en gjeld som hverken tidens gang eller avstand i rom noensinne kan slette.
Amerikas historie, mitt lands historie, er preget av antikkens avtrykk. Hellas er bokstavelig talt innskåret i vår regjeringsarkitektur: i de høye søylene, i kuplene og monumentene over hele hovedstaden vår. Byen der vår grunnlov ble til – Philadelphia – er i seg selv et gresk navn.
Mennene som grunnla mitt land, var fascinert av arven vi hadde arvet fra deres. De var usedvanlig beleste i historie – de var svært bevisste på sin unike plass i den – men ingen annen epoke i fortiden fanget deres oppmerksomhet eller fantasi på samme måte som antikken. Mange, mange mennesker blir overrasket når de får vite at den mest siterte forfatteren i «Federalist Papers» ikke var en opplysningsfilosof eller politisk teoretiker. Nei, den mest siterte forfatteren i «Federalist Papers» var Plutark, den greske biografen som skrev om de store mennene i Hellas og Roma.
Nå er det blitt sagt og skrevet mye om det antikke Hellas’ innflytelse på de amerikanske grunnleggerne – og for den saks skyld på alle de vestlige filosofene og statsmennene som gikk foran dem. De fleste av oss kjenner til den grunnleggende historien. Athen ga oss demokratiet. Platon og Aristoteles ga oss den vestlige filosofien. Våre ideer om lov, dyd, statsborgerskap og republikansk styre ble formet i de greske bystatene. Selv store deler av vårt politiske vokabular – ord som demokrati, tyranni og selve ordet «politikk» – har sin opprinnelse her.
Alt dette er sant. Men det vi skylder dette stedet – som amerikanere og som vestlige mennesker – er faktisk langt, langt dypere. Disse institusjonene og ideene – disse institusjonene og ideene var det ytre uttrykket for mer grunnleggende egenskaper vi ser hos de gamle grekerne – egenskaper som ikke kan reduseres til noe bestemt politisk system eller noen bestemt teori.
Her, i Athen, fant vi den første fullstendige virkeliggjøringen av alle de essensielle trekkene som skulle komme til å definere Vesten: sterk individualitet og urokkelig ambisjon; dristig utforskning og oppfinnsomhet; en lengsel etter oppdagelser, eventyr, risiko og ære. En umettelig nysgjerrighet på verden og prinsippene den fungerer etter, en hunger etter å forstå naturens mysterier og gripe kosmos’ hemmeligheter. En utålmodighet overfor forestillingen om det umulige, en irritasjon over alle grenser og begrensninger, en iver etter å skue inn i det ukjentes dyp.
Dette var ikke bare formler eller leveregler fra en bestemt filosofisk skole. Det var kjennetegnene på et folk – uttrykt i deres tradisjoner, deres fortellinger, deres fantasi; i de egenskapene de krevde av sine borgere; i det de levde, kjempet og døde for.
Å kjenne dem er å kjenne oss selv.
Det som blomstret her på dette stedet, var den vestlige lengselen etter å avdekke alt det uvitenheten, mørket og avstanden hadde holdt skjult for menneskets sinn. Grekerne formet ikke bare historien; grekerne ga oss selve historien. Mye av det vi vet om mange gamle sivilisasjoner stammer nesten utelukkende fra opptegnelsene til greske oppdagelsesreisende og historikere, oppdagelsesreisende og historikere som ikke bare nedtegnet sitt eget folks historie, men som våget seg ut for å observere og dokumentere sagaene til fremmede folk og kulturer over hele verden.
Der andre vendte blikket innover, var grekerne de første til å rette oppmerksomheten utover, for å jakte på spenningen og æren ved å se alt det fremmede og nye. Det var denne egenskapen som skulle drive Vesten til å skape og bygge ting som andre ikke kunne, og som skilte oss ut fra så mange andre kulturer og sivilisasjoner der stabilitet og livsopphold var livets høyeste mål.
Men det er ikke bare ambisjonen om å utforske det ukjente vi arver fra grekerne; det er overbevisningen om at det ukjente kan bli kjent. Tilliten til at verden kan kartlegges, måles og forstås – og at det finnes en rasjonell orden i kosmos, styrt av visse grunnleggende lover, lover som mennesker kan observere og som forstanden kan komme til å forstå.
Dette var grunnlaget for den vestlige tankegangen: vår matematikk, vår vitenskap, vår medisin. Vår filosofi, etikk og religion. Det banet vei for at evangeliet om Jesus Kristus kunne finne fruktbar jord i Europa og blomstre opp til det kristne imperiet. Det var grunnlaget for rikdommene i den kristne teologien – for Augustin og Aquinas og hele tradisjonen med naturretten.
Det ga opphav til en sivilisasjon preget ikke bare av en felles kultur, men også av en felles antropologi – et felles syn på mennesket og dets plass i universet. Dens etterkommere skulle ikke bare dele ideen om en naturlig orden, men også en særegen forståelse av dyd; av skjebne og forutbestemmelse; av sannhet, godhet og skjønnhet; av en kodeks som dikterer hvordan mennesker bør leve; av objektive standarder og idealer å strebe etter.
For antikkens grekere var streben etter fortreffelighet selve prinsippet for menneskets eksistens. De organiserte hele samfunnslivet rundt konkurranse, ambisjon og rivalisering: innen filosofi og poesi, innen skulptur og drama, innen idrett og kunst, innen krig og statsledelse. Den klassiske greske byen var en arena hvor store menn kunne prøve og bevise seg selv, og finpusse sitt potensial gjennom en evig kamp – for å bli de beste, de sterkeste, de vakreste, og streve for å komme stadig nærmere fullkommenhet.
Jeg vet at det jeg nettopp har beskrevet, denne livsstilen, kan høres merkelig ut for moderne ører; det kan til og med høres grusomt ut. Idealet i mange ideologier i vår tid har, ærlig talt, blitt en verden av fullkommen sikkerhet, blottet for risiko eller fiasko, uten hverken seierens herlighet eller nederlagets skam. Altfor ofte i disse dager bygger vi nedover. Vi utformer våre standarder for å sikre at ingen skal tape; vi er mer opptatt av de svakestes komfort enn de bestes potensial. Vi holder de mest enestående tingene blant oss som gisler for det gjennomsnittlige, det vanlige, det middelmådige.
Mennene som skapte Parthenon, de bygde oppover. De mente at det høyeste og edleste målet i livet var å overgå alle andre, å streve etter å være best i alle ting. De antikke greske bystatene var fulle – de var fulle av intens lidenskap, rivalisering, fraksjonsstrider og konflikter. Men ut av denne stadige kampen om å skille seg ut kom den store oppblomstringen av kunst og filosofi og politisk og intellektuell energi som skulle forvandle noen middelhavsbyer til fødestedet for verdens største sivilisasjon.
Thumos, som de gamle grekerne kalte det – lidenskapens ild, styrke, mot, stolthet – er hjertet i en stor sivilisasjon. Og uten det? Uten det mister nasjonene viljen til å kjempe, viljen til å streve, viljen til å overleve.
I dag har altfor store deler av Vesten glemt denne egenskapen. Med tiden begynte vi i Vesten å skamme oss over nettopp de tingene som gjorde oss unike. Vi var flaue over at våre prestasjoner skilte oss ut fra resten av verden. Vår velstand ble på en eller annen måte en kilde til skyldfølelse. Vi trodde ikke lenger at vi fortjente og hadde gjort oss fortjent til vår storhet.
Ordet «nasjonalisme» ble et skittent ord. Og så rev vi ned monumentene våre; vi fordømte vår egen historie. Og altfor mange steder lærte vi barna våre å skamme seg over landene de skulle arve. I den prosessen åpnet vi grensene våre og outsourcet industrien vår, og lot militærene våre visne hen og forfalle.
Og for hvert år som gikk, så det ut til at vi outsourcet stadig mer av vår suverenitet og overførte våre beslutninger til globale byråkratier langt utenfor vår kontroll.
Men andre var altfor glade for å fylle tomrommet vi etterlot oss – tomrommet som vår svakhet etterlot seg. Og mens Vestens selvtillit vaklet, ble dets motstandere og rivaler bare mer pågående og bygde opp sin egen rikdom og makt i vårt sted.
Og nå, i dag, står vi ved et veiskille. For det neste tiåret og de beslutningene vi tar, vil skrive historien for det neste århundret. Den kursen vi velger, vil avgjøre om Vesten beholder sin plass i spissen for verden eller må finne seg i en fremtid preget av forfall, underkastelse og tilbakegang. Enten velger vi å handle nå, eller så mister vi muligheten til å handle i det hele tatt.
Under president Trump har USA tatt sitt valg. Vi velger en kompromissløs streben etter nasjonal makt: å ta tilbake kontrollen over våre kritiske forsyningskjeder, å reindustrialisere økonomien vår, å gjenoppbygge forsvaret vårt, å kjempe for dominans innen fremtidens teknologier og næringer.
Vi velger å strekke oss mot nye grenser – innen avansert produksjon og superintelligens; innen droner, våpen og krigføring; innen mikrochips, mineraler, cybersikkerhet og alle andre områder av menneskelige muligheter. Å slippe løs vår energi, å gjenoppbygge våre fabrikker, å sende våre astronauter tilbake til månen og innlede en ny æra av romutforskning.
Til tross for alle sine høye idealer var ikke de gamle grekerne naive. De forstod at nasjoner har interesser. De forsto at statsmannskunst krever klokskap og diplomati, men de forsto også at det krever evnen til å bruke makt når klokskap og diplomati svikter. De forsto at makt ikke bare krever å ha midlene til å forsvare seg selv, men også troverdigheten i at man er villig til å bruke dem.
Dette er den klassiske forståelsen av politikk og statsmannskunst som Trump-administrasjonen håper å gjenvinne – gjenvinne ikke bare for vårt land, men for hele vår sivilisasjon.
Vi tror at Europa kan våkne fra sin lange dvale og gjenopplive den ilden som ble tent her for årtusener siden.
Det finnes allerede tegn til dette.
Over hele dette kontinentet er vi vitne til det vi håper vil være begynnelsen på et generasjonsskifte: skyhøye forsvarsutgifter, en strøm av nye partnerskap og programmer, utvidet industri og produksjon, i kjølvannet av de historiske forsvarsforpliktelsene som ble inngått i Haag i fjor.
Hellas har stått i sentrum for dette skiftet. Befolkningen i denne nasjonen har nok en gang vist seg å være en uunnværlig venn både for Europa og for USA, på alt fra energi til migrasjon til forsvar, hvor Hellas har vært en mønstergyldig alliert.
Og det er vårt oppriktige håp at hele Europa vil følge deres eksempel.
Selv om sterke følelser til tider kan ha satt press på båndene mellom USA og Europa, må vi ikke la dem bryte sammen. Sammen må vi styrke en allianse som er i stand til å møte vår tids trusler.
Og det kan vi. For vi mener ikke at det transatlantiske vennskapet bør være et nullsumspill. Tvert imot: Vår visjon er en allianse hvis styrke er større enn summen av delene. Det er en visjon vi så i praksis så sent som forrige måned, i en enestående ny avtale mellom USA, Danmark og Grønland – en avtale som vil omforme Arktis og styrke sikkerheten for hele NATO. Alle tre partnerne i den avtalen kom seirende ut av den. Hele Europa – samt NATO og USA – ble tryggere, sterkere og sikrere på grunn av den.
Vi ønsker å vinne sammen. Vi må vinne sammen.
I dag har det blitt populært å tro at en opplyst utenrikspolitikk innebærer å prioritere det globale samfunnet fremfor sitt eget folk. Og jeg tror at også her har vi mye å lære av mennene i det antikke Hellas, for de visste at det ikke var noe egoistisk eller galt ved lojalitet til sin nasjon, og heller ikke noe egoistisk eller galt ved å kjempe for å forsvare dens interesser fremfor alt annet.
De trodde – inderlig – på idealet om den store mannen: det eksepsjonelle individet som oppnår udødelighet gjennom sine egne gjerninger. Men de trodde at ære og berømmelse var noe man vant gjennom å streve, ofre seg og oppnå store ting for noe større enn seg selv. Den tilbakevendende helten i den antikke greske verden var mannen som var villig til å betale enhver pris for en sak som var hans lojalitet verdig.
Vi ser dette hos Sokrates, som nektet å gi opp søken etter sannheten, selv om det kostet ham livet. Vi ser det i den legendariske kampen til de 300 spartanerne – omringet og håpløst i mindretall mot de enorme persiske hærene – som avslo muligheten til å redde seg selv og valgte å kjempe til siste mann fremfor å forlate sin post eller svikte sin plikt. Og vi ser det i den episke myten om Akilles, som får tilbud om å vende hjem og leve et langt og fredelig liv – men som i stedet velger å bli i Troja og omkomme i jakten på evig ære.
Dette – dette er egenskapene som skulle forme den vestlige moralske forestillingsverdenen. Fra den kristne martyren som nektet å forråde sin tro, til patrioten som ga sitt liv for sitt land; fra den hellige Thomas More til slaget ved Alamo, og helt frem til de udødelige avsluttende ordene i USAs uavhengighetserklæring, som lyder: «Vi lover hverandre gjensidig våre liv, vår formue og vår hellige ære.»
Det er fra grekerne at Vesten arvet sin pliktfølelse – en ubrytelig lojalitet til sin kodeks, sin sak, sitt land. Våre helter, Vestens helter, er de som velger å forbli trofaste mot sin plikt nettopp når det er vanskeligst og mest smertefullt å gjøre det: mannen som er bundet av sitt ord, soldaten som ikke vil forlate sin post, kapteinen – den legendariske kapteinen – som går ned med skipet sitt.
Dette er helt annerledes enn det vi ser, selv i dag, for eksempel hos fanatikere som de radikale mullaene i Iran, hvis dødskult hyller barn som utfører selvmordsbomber som nasjonale helter, og fremstiller martyrium som et mål i seg selv.
Våre helter – våre helter kan være villige til å dø for sin sak; men våre helter tilber ikke døden. Det er nettopp fordi vi verdsetter livet at vi kommer til å anerkjenne heltemotet hos dem som heller vil ofre det enn å forråde sine prinsipper. Nå tar vi Vestens oppfatning av disse tingene – heltemot, ære, plikt – vi tar disse tingene for gitt. Vi antar at disse på en eller annen måte er universelle for alle mennesker til alle tider og på alle steder. Det er de ikke. De er et produkt av en særegen karakter, en særegen karakter som oppsto her og formet hele historien til den sivilisasjonen som fulgte etter den. En sivilisasjon som vi i dag må kjempe for å forsvare med samme lidenskap som våre forfedre gjorde.
Mennene som bygde Parthenon, ble etterfulgt av arkitektene i den europeiske kristendommen, som reiste katedralene i Milano, Köln og Firenze. Streben etter å perfeksjonere den menneskelige formen, som drev de antikke greske billedhuggerne, fant et nytt uttrykk hos Michelangelo. De greske filosofenes søken etter universets struktur ble arvet av Kopernikus, deretter av Galileo, så av Kepler og til slutt av Newton.
Sult etter ny kunnskap – det var det som ga opphav til Magellans første ekspedisjon rundt jorden, til Columbus’ oppdagelse av Amerika og til slutt til Apollo 11s reise til månen. Og egenskapene som førte til at Aleksander erobret hele den kjente verden, dukket opp igjen hos Cæsar, deretter hos Karl den store og Cortés.
Og i Amerika ble den samme tradisjonen gjenoppdaget på nytt. Et åpent og vilt land ble åstedet for en stor gjenopplivning av den vestlige fantasien og ambisjonen. Den greske lengselen etter nye horisonter ble til den amerikanske pionerånden. Sivilisasjonen i Athen og Roma forvandlet en ung kystrepublikk til et kontinentalt imperium.
De største amerikanerne i hver generasjon har båret de umiskjennelige trekkene fra sine forfedre – født i Athen, formet av Roma, døpt i kristendommen, herdet i smelteovnen til middelalderens Europa, utstyrt med det engelske geniet for frihet, og deretter ført over Atlanterhavet for å gjenfødes på kysten av en ny verden.
Sammen må vi nå gjenoppdage denne ånden. Vi befinner oss ved et vendepunkt – et vendepunkt ikke bare i min nasjons historie, men et vendepunkt for hele vår sivilisasjon.
Truslene vi står overfor i dag er like reelle som de var på antikkens dramatiske scene.
Nasjonale interesser forsvant ikke i møte med internasjonale institusjoner. Krig forsvant ikke bare fordi vi foretrakk fred. Andre stater fortsatte å ruste opp, å søke innflytelse, å konkurrere om territorium, teknologi, ressurser, markeder, energi og makt.
Og nå er det krig igjen. Det er igjen ny konkurranse mellom stormaktene. Det er sårbarhet, aggresjon, terrorisme – et helt univers av nye trusler og angrep igjen.
Derfor må vi gjenoppbygge våre institusjoner og allianser for å møte disse truslene sammen – vel vitende om at formålet med disse ikke er å avskaffe suvereniteten til nasjonene som utgjør dem, men å forsvare dem. Og at nasjonene ikke trenger å gi avkall på sine særegne identiteter for å anerkjenne sine felles interesser.
Vi har bygget en modell for dette sammen med våre partnere her i Hellas. I våre forsvarsallianser, innen energi og teknologi, i vår felles ambisjon om å sikre Europas grenser mot truslene fra massemigrasjon.
Vårt vennskap strekker seg tilbake til de aller første årene av mitt lands historie. Da Hellas reiste seg i 1821 for å gjenvinne sin uavhengighet etter århundrer med osmannisk herredømme, kjente amerikanerne igjen noe kjent i den kampen. Tre år senere holdt den store amerikanske statsmannen Daniel Webster en berømt tale for Kongressen, som bidro til å bringe den greske revolusjonens sak frem for representantene i den unge amerikanske republikken.
Og han begynte med å rette oppmerksomheten deres mot alt rundt dem. Dette sa han i talen sin: «Denne frie regjeringsformen, denne folkeforsamlingen … denne praksisen med fri debatt og offentlig diskusjon, tankens kamp mot tanken … til og med bygningen vi er samlet i, disse velproporsjonerte søylene, denne utsmykkede arkitekturen – alt minner oss om at Hellas har eksistert, og at vi, i likhet med resten av menneskeheten, står i stor gjeld til det.»
Disse ordene er like sanne i dag som da han uttalte dem. Og vi alle – ikke bare amerikanere, men også europeere og våre venner i hele Vesten – må på nytt ta til oss de lærdommene våre forfedre hentet fra dette stedet og fra dets historie.
Hellas’ historie – Hellas’ historie gir oss ikke bare et glimt – den gir oss ikke bare et glimt av våre institusjoner i deres tidligste former. Hellas’ historie viser oss et bilde av oss selv.
Den viser oss at vi har arvet noe fra store helter, og at vi bør være stolte – at vi bør være svært stolte – av hvor vi kommer fra. Vi bør beundre det våre forfedre skapte av dette landskapet. Historien om vår sivilisasjon er den største historien menneskeheten noensinne har kjent. Og den begynte her, med de første mennene og kvinnene i Vesten. Fra dem – fra dem – kan vi gjenoppdage dydene, motet og styrken til å møte farene vi står overfor i vår tid.
Takk.
Kjøp Sokrates’ forsvarstale fra Document her! Kjøp e-boken her.

