Forhandlingene om statsbudsjett går trått videre utover fristen, uten at det i skrivende stund er utsikter til enighet. Spørsmålet er om regjeringen Støre i det hele tatt har et reelt parlamentarisk grunnlag, eller om Ap i realiteten regjerer på et konstruert grunnlag gjennom en umulig politisk spagat.
Spagaten som skal holdes dersom det politiske grunnlaget for regjeringen faktisk eksisterer, er å samkjøre MDGs klimakrav med Senterpartiets ultimatum om lavere bensin- og dieselpriser. Da MDG ved fjorårets forhandlinger ikke fikk gjennomslag for annet enn litt lommerusk til billigere månedskort på kollektivreiser, fremstår årets klimakrav mer som et absolutt krav og dermed noe nær et ultimatum.
Motpoler
Rent politisk står partiet nært koblet til SV i klimasaker, men så langt unna Sp som det er mulig å komme i norsk politikk. Og da Ap er helt avhengig av å få med Sp for å få flertall for statsbudsjettet, og samtidig sikre seg et ja fra MDG, så er det all grunn til å lure på hvilken gedigen hestehandel som nå må til for at det skal bli flertall for neste års budsjett. Da Sps neste krav er ytterligere milliardbeløp til kommunene og klarere distriktsprofil, saker som ikke er «prio» i MDG, kunne vi forsåvidt bare fortsatt å nevne opp uenigheter de to partiene imellom…
Mest sannsynlig må man også ta neste uke i bruk og i løpet av den tiden finne på noe som MDG kan svelge. Hvis ikke får ikke støttepartiene «på vippen» med seg noen verdens ting og står tomhendt tilbake etter årets forhandlinger, mens Rødt og SV rimeligvis får fin uttelling på sine noe mer realistiske krav i skatte- og fordelingspolitikken – i alle fall sammenlignet med MDG, om ikke så mye med Sp’s langt mer folkelige bensin- og dieselkrav.
For så bakvendt det kan høres: Verken SP eller MDG vil kaste regjeringen selv om partiene må gå hjem med bøyd nakke – i skam. MDG kan kanskje ha lyst, men… nei, neppe.
Sp bestemmer
Ap ville opprinnelig ha med seg SV i den forrige regjeringen der Sp inngikk. Her satte Trygve Slagsvold Vedum ned foten, kraftig. Enten fikk Jonas Gahr Støre regjere med ham og Sp, eller så fikk det være. Det samme ville Sp ha gjort om det var MDG Ap ønsket inn i regjeringen.
Men Ap er heller ikke «keen» på å ha med industri og olje- og gassbremsen MDG i regjering – det er mer eller mindre uaktuelt. Så av støttepartiene til regjeringene er det MDG som står svakest. Men Ap er rent matematisk avhengig av dem begge (SP har ni og MDG åtte representanter på Stortinget) for å ha flertall, enten det gjelder statsbudsjett eller alle andre saker av betydning. Og som vi ser, det har man altså ikke. Så her bestemmer Sp faktisk langt mer enn valgresultatet skulle tyde på, ikke uventet.
Politisk beinkrok
Mange regjeringer i Europa har kjørt opp lignende umulige koalisjoner eller ordninger med støttepartier som innbyrdes er svært uenige om det meste, bare for å kjøre over en fiende de frykter mer.
Se på Frankrike og overkjøringen av Rassemblement National (RN) og Marine Le Pen, og se til Tyskland med AfD (Alternative für Deutschland). Begge partier har lenge kjempet om å være størst i hvert sitt land, men holdes utenfor sentralmakten ved politisk beinkrok. Le Pen ble faktisk dømt som politisk spedalsk og nektet å delta i fransk politikk for ikke lenge siden. Hennes «sak» er ennå ikke endelig avgjort, hennes kraftfulle «comeback» til tross.
Hva så i Norge? Er ikke det man holder på med her, et konstruert grep mellom politiske fiender for å holde FrP unna makten her i landet? Når den såkalte enigheten blant de fire støttepartiene er avhengig av at MDG og Sp finner sammen, er svaret gitt. Dette er parlamentarisk fusk og vil bli bedømt deretter.


