De nyeste tallene fra ONS om fødsler i England og Wales avslører at befolkningsutskiftingen ikke er en konspirasjonsteori, men et faktum.
Selv uten fortsatt innvandring vil hvite briter bli en minoritet i sitt eget land i dette århundre. Mest sannsynlig vil det skje i løpet av noen få tiår, for det er lite som tyder på at innvandringen til de britiske øyer vil stoppes av Westminster.
Dermed fortsetter invasjonen, og siden fødselstallene i seg selv vil forandre demografien i særlig England og Wales i løpet av få år, så er det vanskelig å se en måte britene kan rømme fra marerittet, uten å forsterke hastigheten ved å flytte ut av landet.
En gjennomgang av tallene for levendefødte i England og Wales de siste tre årene tegner et dystert bilde av det demografiske marerittet som den opprinnelige befolkningen på De britiske øyene står overfor. I løpet av de siste tre årene (2023, 2024 og 2025) har antallet fødsler blant hvite briter nærmet seg det punktet hvor de blir en minoritet.
Dette skriver den selverklærte nasjonalisten Mark Collett på Substack.
Britiske myndigheter fører detaljerte statistikker over etnisitet som publiseres ganske åpent gjennom Office for National Statistics (ONS). Her skiller Storbritannia seg fra andre europeiske land, som Frankrike og Tyskland. Dette gir nasjonalister en unik mulighet: Man kan diskutere den demografiske utviklingen uten å basere seg på selvrapportering som ofte fører til en skjevhet som overrepresenterer hvite briter.
Det forente kongeriket Storbritannia og Nord-Irland (United Kingdom) består av fire separate land: England, Skottland, Wales og Nord-Irland.
Samlet kalles England, Skottland og Wales Storbritannia, mens United Kingdom inkluderer Nord-Irland. Begrepene Britannia, Storbritannia og UK brukes ofte om hverandre. Englands befolkning på 58,6 millioner utgjør omtrent 85 % av de som bor i denne konstruksjonen.
Statistikken over fødsler i England, Wales og London mellom 2023 og 2025 gir tegn på utviklingen.
England, Wales totalt
2023: 590 774 fødsler totalt | 328 247 hvite briter (55,5 %)
2024: 594 426 fødsler totalt | 318 934 hvite briter (53,7 %)
2025: 584 589 fødsler totalt | 310 456 hvite briter (53,1 %)England
2023: 563 275 fødsler totalt | 313 990 hvite briter (55,7 %)
2024: 567 460 fødsler totalt | 304 244 hvite briter (53,6 %)
2025: 558 195 fødsler totalt | 295 493 hvite briter (52,9 %)Wales
2023: 27 362 fødsler totalt | 14 214 hvite briter (51,9 %)
2024: 26 829 fødsler totalt | 14 628 hvite briter (54,5 %)
2025: 26 270 fødsler totalt | 14 907 hvite briter (56,7 %)
Tallene fra London viser at bare én av fem nyfødte faller inn under kategorien hvite briter.
London
2023: 104 167 fødsler totalt | 22 335 hvite briter (21,4 %)
2024: 106 095 fødsler totalt | 21 962 hvite briter (20,7 %)
2025: 103 144 fødsler totalt | 21 719 hvite briter (20,5 %)
Dette gjenspeiler en trend som er lett gjenkjennelig fra hele Vest-Europa: Hovedstedene og mange av storbyene har allerede kapitulert. Konsekvensene merkes best for de yngste, særlig de under 18 år.
Slik blir urbefolkningen en minoritet
Antallet fødsler blant hvite briter både i England og Wales er i ferd med å bli en minoritet. Men andelen hvite britiske nyfødte i Wales har faktisk økt. Dette skyldes trolig at mange hvite briter har flyttet fra England til Wales som en del av den såkalte «white flight»-prosessen.
Men det er London som gir oss et realistisk bilde av fremtiden, siden hovedstaden har omtrent fire ganger så mange innbyggere som hele Wales.
Enda verre i Sverige
Hvite briter utgjør omtrent 70 % av befolkningen i England. Dette tallet var 74,4 % ved forrige folketelling. En folketelling overvurderer som regel den innfødte befolkningen, ved å utelukke ulovlige innvandrere og undervurdere antallet utlendinger og gruppen som ikke snakker engelsk.
Både Irland og Sverige var for få år siden langt mer homogene enn England, men situasjonen endrer seg på grunn av politikken som føres. Den innfødte befolkningen i Irland har raskt sunket til rundt 76 % av den totale befolkningen, mens den innfødte befolkningen i Sverige allerede er redusert til omtrent 64 %.
Jo mindre befolkningen er, desto raskere kan demografiske endringer skje. Katastrofen i Sverige er et godt eksempel, hovedsakelig på grunn av en overveldende strøm av asylsøkere som fikk lov til å komme inn i landet fra 2015 etter Angela Merkels forbrytelse Wir schaffen das, som svenske politikere omfavnet og forsterket til det ekstreme.
«White flight» er en naturlig konsekvens som bidrar til utviklingen også i Sverige og Norge. Selv polakker gidder ikke lenger å bo her, og flere polakker flytter fra Norge til Polen enn motsatt.
Norge følger etter, sakte men sikkert. Krigen i Ukraina har skapt store demografiske bevegelser, og vårt land er hardest påvirket, nettopp på grunn av den rause stønadspolitikken hvor norske politikere er ekstremt gavmilde overfor resten av verden.
Den utrydningstruede gruppen «vanlige nordmenn som forsørger seg selv og familien» betaler for festen vi aldri har blitt invitert til. Selv sammenlignet med våre nordiske naboland stiller Norge i en helt egen liga.
Befolkningsutskiftingen skjer raskest i den yngre befolkningen. På skolene er hvite briter allerede nær ved å bli en minoritet, og denne utviklingen pågår over hele Vest-Europa, dog i variert grad.
Det er i overkant av 50 skoler i Oslo der minoritetsspråklige elever utgjør flertallet av elevmassen. Ved 22 av disse skolene er andelen over 80 prosent, skrev Aftenposten allerede for nesten tre år siden.
Andelen med innvandrerbakgrunn er enda høyere, siden det også finnes unge i denne kategorien som behersker det norske språket. Vi ser også at «white flight» er en økende trend i vår egen hovedstad, noe Document skrev om for over 15 år siden.
Alder befester utviklingen
Gjennomsnitsalderen blant den opprinnelige befolkningen er høyere enn blant de fleste migrantgruppene. Siden hvite europeere i snitt er langt eldre ved sin første fødsel, og også får færre barn enn innvandrere generelt, så er det vanskelig å se hvordan befolkningsutskiftingen kan stanses.
Den eneste reelle løsningen er å sperre grensene, avskaffe alle former for økonomisk støtte til utlendinger, og iverksette en betydelig remigrasjon.
Slike tiltak vil neppe bli en mulighet i vår levetid. Og da er det for sent, særlig siden demografien er i ferd med å endre den politiske makten, slik valget i Sverige er et ferskt eksempel på.
Dermed er det vanskelig å være optimist. Det er bare å innse at lans som UK og Norge endres, og det skjer så raskt at det er vanskelig å forstå. Et sted finnes et turning point hvor utviklingen blir umulig å snu, og Sverige har trolig passert dette punktet allerede.
Trolig er Frankrike også allerede fortapt, noe man kan se på et bilde av det franske landslaget i fotball. Andre land, som Tyskland, Nederland, Belgia og Østerrike følger etter, på samme måte som Norge og Danmark.
I Øst-Europa holder land som Ungarn og Polen fortsatt stand, men også de er i ferd med å utrydde seg selv ved hjelp av lave fødselstall.
Europas ledere har gjort en klassisk feil. De har bare lest de første ordene i kjente spådommer, for å lære seg slagord som må huskes for å fremstå som intellektuell i de eksklusive kretsene, uten å få med seg hele betydningen.
Et eksempel er boken The End of History av Francis Fukuyama. Få fikk med seg hele tittelen: The End of History and the Last Man.
Selv i det berømte diktet til Rudyard Kipling, The Ballad of East and West,
er det bare innledningen som registreres.
Oh, East is East, and West is West, and never the twain shall meet
Man kunne kanskje fått med seg de neste tre linjene i innledningen.
Till Earth and Sky stand presently at God’s great Judgment Seat;
But there is neither East nor West, Border, nor Breed, nor Birth,
When two strong men stand face to face, though they come from the ends of the earth!
Problemet er selvsagt at også sterke menn er uønsket og derfor en utrydningstruet art i dagens vestlige «sivilisasjon». Dermed virker kampen tapt allerede før den starter.


