Krenkelsestyranniet

Asle Toje

Anti­se­mit­tisme og rasisme. Den 12. januar la Eidsvåg-utvalget frem sin rap­port om anti­se­mit­tisme og rasisme i sko­len. Rap­por­ten er dår­lig tenkt. Ikke bare omgås hoved­pro­blem­stil­lin­gen – at det er mus­li­mer som er bærere av den nye anti­se­mit­tis­men, rap­por­ten side­stil­ler isla­mo­fobi og anti­se­mit­tisme under hen­vis­ning til at begge involve­rer «krenkelse».

Dette er uhel­dig. Mens anti­se­mit­tisme hand­ler om hat mot en etnisk gruppe hand­ler isla­mo­fobi om noe annet. Begre­pet er kon­stru­ert for mak­si­mal inju­ri­e­rende kraft og mini­mal pre­si­sjon. Isla­mo­fobi min­ner i så måte om «krig mot ter­ror». Man kan ikke drive krig mot en metode, like lite som man kan for­nærme en religion.

Fobi
Ordet har sin stamme fra xeno­fobi, altså «frem­med­frykt». Tan­ken er at de som over­skri­der denne nye gren­sen, er for rasis­ter å regne. Det kan være liten tvil om at mus­li­mer til tider opp­le­ver mis­ten­ke­lig­gjø­ring. Men isla­mo­fobi lar det bevisst være uklart om dette dreier seg om kri­tikk av en reli­gion, reli­giøs prak­sis eller det tro­ende enkeltmennesket.

I dag­lig­ta­len frem­står isla­mo­fobi som for­nufts­stri­dig. En fobi refe­re­rer til en irra­sjo­nell frykt, mens advars­lene mot isla­mo­fobi øker imid­ler­tid i styrke etter ter­ror­an­grep. Som jule-selvmordsbomberen i Stock­holm. Men det er da ikke irra­sjo­nelt å rea­gere med frykt når en fyr for­sø­ker å begå masse­mord i handle­ga­ten? Er det uhørt å tro ter­ro­ris­ten når han insis­te­rer på å være reli­giøst motivert?

Dis­kri­mi­nert ter­ro­rist
Ter­ror­fors­ker Tho­mas Hegg­ham­mer har pre­sen­tert føl­gende reson­ne­ment «isla­mo­fobi fører til dis­kri­mi­ne­ring som igjen kan føre til terrorisme».

Ter­ror er altså et påreg­ne­lig svar på dis­kri­mi­ne­ring. Den åpen­bare måten å unngå ter­ror på er der­med å imø­te­komme de kren­ke­des krav. Det er god sosial­de­mo­kra­tisk prak­sis å møte mis­nøye med dia­log. For­ut­satt, natur­lig­vis, at mot­par­ten kre­ver ting som våre poli­ti­kere er vil­lige til å avstå. Og at etter­gi­ven­het ikke fører til sta­dig nye krav. Hvor langt skal vi strek­kes oss? Ved hijab i sko­len, ved flag­gets kors, ved ytringsfriheten?

Men er det vir­ke­lig slik at en ter­ro­rist er en per­son som er blitt dis­kri­mi­nert? Mus­limske ter­ro­ris­ter synes ofte å være moti­vert av gene­rell avsmak for vest­lige ver­dier. De brave norske redak­tø­rene som avsto fra å trykke Muhammed-karikaturene, var ifølge Jyllands-Postens redak­tør Flem­ming Rose, også moti­vert av feig­het og frykt. Frykt for at ankla­ger om isla­mo­fobi skal føl­ges opp med vold.

Kren­ke­des krav
Ifølge his­to­ri­ke­ren Char­les Maier har det offent­lige ord­skif­tet dege­ne­rert til en «kon­kur­ranse om å pår­ope seg uret­ter» hvor en myriade av mino­ri­te­ter søker sær­be­hand­ling. Fryk­ten for å støte har slått over i verdirelativisme.

Norske femi­nis­ter god­tar for andre kvin­ner hva de aldri ville aksep­tert for seg selv. I ste­det for all­menne reg­ler for rett og galt, er det hvem som mest effek­tivt påtar seg offerrol­len som avgjør hvilke grup­per som kan «tas», og hvilke som er fre­det. Offerrol­len gir fri­kort til å opp­tre skam­løst egen­nyt­tig, under hen­vis­ning til sub­jek­tivt opp­levde uret­ter som må godtgjøres.

Rune Slag­stad har vist hvor­dan offe­rets stra­tegi kan slå over i et «kren­kel­ses­ty­ranni», sam­men­fat­tet i Eidsvåg-utvalgets klynk: «Kren­kel­sen er et brudd på fun­da­men­tale men­neske­ret­tig­he­ter og må aldri for­sva­res eller god­tas. Aldri!» For utval­get er all kren­kelse like­ver­dig. De for­sto ikke at når kren­kelse er trumf, så løn­ner det seg å være krenket.

Bann­stråle
Et eksem­pel er Naz­neen Khan-Østrems angrep på Per Edgar Kokk­vold i Sam­ti­den i 2009.

Khan erklærte seg kren­ket over at han skal ha refe­rert til mus­li­mer som «muham­me­da­nere». Hun for­klarte ikke hvor­for uttryk­ket er stø­tende, rent bort­sett fra å være arka­isk. Dette hind­ret henne ikke å fremme et dår­lig skjult krav om Kokk­volds avset­telse, fordi «Gene­ral­sek­re­tæ­ren for norsk presse skal være en vok­ter alle kan ha til­lit til… uten å komme med gene­ra­li­se­rende eller stig­ma­ti­se­rende påstander.»

Slik ble Kokk­volds rak­ryg­gede for­svar av ytrings­fri­he­ten under kari­ka­tur­stri­den, da så mange andre svik­tet, anført som oppsigelsesgrunn.

Hel­dig­vis hadde Khan-Østrem for­reg­net seg. Den isla­mo­fo­biske bann­strå­len er ennå ikke så sterk at den fun­ge­rer som ankla­ger, dom­mer og skarpretter.

Kokk­vold fikk beholde job­ben. Selv om han hadde sagt at trykke­fri­het er noe norske mus­li­mer bare har å venne seg til.

Islam dik­te­rer at uær­bø­dig omgang med reli­gions­stif­te­ren Muham­med, er uak­sep­ta­belt. For­bu­det er langt på vei opp­nådd i prak­sis. Ikke en eneste av de norske kunst­nere som har lat­ter­lig­gjort kris­ten­dom­men, har løf­tet pen­se­len mot ver­dens nest største reli­gion. Anders Heger har alt hin­tet om at han vil sen­su­rere kari­ka­tu­rene når Flem­ming Roses bok om kari­ka­tur­stri­den Tavs­he­dens tyranni kom­mer ut på norsk. Om feig­het var en dyd, ville dette vært dydig. Spørs­må­let er om prak­sis skal for­ma­li­se­res? I så måte er isla­mo­fobi en dolk mot ytrings­fri­he­tens hjerte. Man fin­ner ordet i mun­nen på dem som snak­ker om hets mot mus­li­mer, men som kre­ver offer­sta­tus for islam.

Jonas Gahr Støre (Ap) avfeier isla­mo­fobi som «fly­tende inn­holds­løst skval­der om fobier». Kan­skje i over­kant sterke ord, men han har et poeng. For hvem skal til­de­les heders­plas­sen som kren­kende? De som truer med vold? Ytrings­fri­he­ten er i sin natur stø­tende. Vi tren­ger ikke grunn­lovs­vern for å ytre ukon­tro­ver­si­elle menin­ger. Et fritt sam­funn er et sam­funn hvor det er trygt å være upo­pu­lær. Det er nett­opp i den all­tid kren­kende ret­ten til reli­gions­kri­tikk at ret­ten til frie ytrin­ger har sitt opphav.

Ret­ten til kjet­teri
Denne debat­ten er langt fra over. Ytrings­fri­he­ten, fri­he­ten som garan­te­rer alle andre fri­he­ter, er sta­dig under press fra de kref­ter som opp­le­ver den som bry­som, stø­tende. Det løper en tråd fra den stats­på­lagte selv­sen­su­ren under kari­ka­tur­stri­den til for­sø­ket på å utvide straffe­lo­vens para­graf om hate­fulle ytrin­ger: «Slik at denne bestem­mel­sen vare­tar beho­vet for et straffe­retts­lig vern mot kva­li­fi­serte angrep på reli­gion eller livs­syn» (Ot.prp. nr. 22 (2008-2009). Kon­flikt­skye poli­ti­kere ville bytte fri­het for husfred.

Ytrings­fri­he­ten kan vel være umis­te­lig, men den kan like fullt mis­tes. I 1936 utga Step­han Zweig boken Ret­ten til kjet­teri: Castillo mot Cal­vin. Han skrev i lys­skjæ­ret fra nazis­te­nes bok­bål. Bud­ska­pet er verdt å gjenta:

«Siden vold for­nyer seg, i alle aldre, må kam­pen mot vold sta­dig for­nyes. (¿) For det som trengs å sies kan ikke sies for ofte, og sann­he­ten kan aldri ytres for­gje­ves. Selv når ordet ikke er sei­rende, mani­fes­te­rer det sin evige til­stede­væ­relse og den som tje­ner det i et slikt øyeblikk bevi­ser at ingen ter­ror kan få herre­dømme over en fri sjel».

Asle Tojes artik­kel sto opp­rin­ne­lig på trykk i Aften­pos­ten 20. januar 2011, og er gjen­gitt med for­fat­te­rens vel­vil­lige tillatelse.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.