Generalprøve

Hans Rustad

Alle var oppe til eksa­men i denne Gaza-krigen. Det var den første store tes­ten etter at den ara­biske våren ble islamistisk.

Hamas ville teste hvor langt de kunne tøye strik­ken, og hvor langt Bror­ska­pet var vil­lig til å støtte dem.

Mediene og mange poli­ti­kere har spilt vil­lig med og bekref­tet Hamas og isla­mis­te­nes over­be­vis­ning om at det er en ny situa­sjon. Israel kan ikke opp­føre seg som før.

Nei, Israel kan ikke opp­føre seg som før, for trus­se­len er blitt enda større. Men i mot­set­ning til medier og poli­ti­kere som bøyer seg og til­pas­ser seg, har Israel nok erfa­ring med anti­se­mit­tiske isla­mis­ter til at de ser skrif­ten på veggen.

En beve­gelse som har Sions vises pro­to­kol­ler i sitt char­ter, vet Israel hvor det har.

Like­vel fort­set­ter medier og poli­ti­kere å anklage Israel for ikke å snakke med fien­den. For hvor­dan skal det da bli fred?

Dette er men­nes­ker som ikke vil for­holde seg til hva Hamas står for i utgangs­punk­tet. De behand­ler Hamas og Bror­ska­pet som om de sto for en uimot­ståe­lig bølge eller kraft som man må bøye seg for.

Det var akku­rat slik bor­ger­ska­pet opp­førte seg over­for nazis­men i 30-årene: en uimot­ståe­lig kraft det ville være dum­dris­tig å trosse.

Men nett­opp jøde­nes erfa­rin­ger med nazis­men gjør at de drar kjen­sel på høyre­eks­tre­mis­men. Hamas står for det mest reak­sjo­nære, fana­tiske, under­tryk­kende, anti­se­mit­tiske og anti­de­mo­kra­tiske sys­tem, like­vel blir de behand­let som en ansten­dig aktør. Chris­ti­ane Amanpour og res­ten av CNN vir­ker nær­mest til­freds med at Hamas kom­mer ut “med hodet høyt hevet”, som hun sier: De er blitt en kraft å regne med. Stats­le­dere har strøm­met til Gaza for å vise sin sym­pati. For­står de hva dette innebærer?

Enhver nor­mal per­son vil i løpet av minut­ter kon­sta­tere at Kha­led Mash­aal er en poli­tisk gang­ster. Når en slik mann snak­ker om at de ikke vil utgyte “uskyl­dig blod”, burde man for­stå at alt man­nen sier er løgn.

Mash­aal sa til Amanpour at Hamas ville ha en stat etter 67-grensene, men han nek­ter fort­satt å aner­kjenne Israel. Så sa han en ting til: Pale­sti­nerne må ha right of return, og Jeru­sa­lem skal være deres hoved­stad. Det sier alt. Amanpour prøvde å pro­te­stere, Mash­aal ødela rol­len som en det går an å snakke med. Men Mash­aal lot seg ikke rokke: Han var vil­lig til å la en folke­av­stem­ning blant pale­sti­nerne i dia­spora avgjøre.

Han sa at pale­sti­nerne levde fre­de­lig i sitt land inn­til jødene kom og tok det fra dem. De har like stor rett til å vende hjem som jødene. Det mak­si­male kra­vet var ikke til å misforstå.

Mash­aal spil­ler på offerrol­len. Det skumle er at også folk som Tyr­kias Recep Tayyip Erdo­gan snak­ker på samme måte, om at Israel skal få betale for alt det uskyl­dige blod lan­det har spilt. Dette sier lede­ren for et land som har drept 40.000 kur­dere de siste tyve år.

Kom­bi­na­sjo­nen av vold, offerrolle og blod­re­to­rikk er ytterst util­ta­lende. Også det min­ner om nazismen.

Den som kjø­per denne ver­sjo­nen, må stå til ansvar for den. Den som pre­sen­te­rer Hamas som tro­ver­dig, har et stort ansvar. Pub­li­kum har rett til å vur­dere om disse mediene/politikerne er til å stole på. Det gjel­der vår egen uten­riks­mi­nis­ter, som ikke unn­la­ter å rose det nye Egypt og under­streke hvor stor inn­fly­telse det har. Mot­satt er USAs inn­fly­telse syn­kende ifølge Barth Eide.

Dette var den første store kon­flikt hvor isla­mis­tene ble tes­tet. Hamas ønsker å ødelegge Israel. Det er det ingen tvil om. Mange i vårt eget sam­funn er med på fer­den. De bør karak­te­ri­se­res som det de er - Hamas-venner. De fyl­ler medie­ka­na­lene - og mange av dem er betalt av skatte­be­ta­ler­nes lom­mer, som “fors­kere” eller jour­na­lis­ter: Sidsel Wold, Odd Kar­sten Tveit, Sigurd Fal­ken­berg Mik­kel­sen, Jør­gen Lohne, Hilde Hen­rik­sen Waage, Jacob Høi­gilt, Buten­schøn, Vogt. De er hva man i 30-årene kalte fel­low tra­vel­lers, medløpere.

På et eller annet tids­punkt vil euro­pe­ere våkne og opp­dage at disse pri­vi­le­gerte men­nes­kene mot­ar­bei­der dem, at de arbei­der for fien­den. Den erkjen­nel­sen lig­ger rett under over­fla­ten. Israel og Europa har samme fiende: en isla­misme som er domi­nant, tri­um­fa­lis­tisk og fiendt­lig mot et åpent, demo­kra­tisk samfunn.

Skrif­ten har vært på veg­gen lenge, men dette var første gang det utspilte seg for åpen scene. Målet er tyde­lig og det samme som i 30-årene: ødeleg­gel­sen av jødene. Denne gang deres nasjo­nale hjem. Så nakent og bru­talt kan det sies. Israe­lerne har ikke råd til å holde seg med illu­sjo­ner. Det bør hel­ler ikke vi.

Det er én stor for­skjell fra 30-årene. Denne gang er fien­den ønsket vel­kom­men som en natur­lig del av det fler­kul­tu­relle samfunn.

 




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.