Generalprøve

Hans Rustad

Alle var oppe til eksamen i denne Gaza-krigen. Det var den første store testen etter at den arabiske våren ble islamistisk.

Hamas ville teste hvor langt de kunne tøye strikken, og hvor langt Brorskapet var villig til å støtte dem.

Mediene og mange politikere har spilt villig med og bekreftet Hamas og islamistenes overbevisning om at det er en ny situasjon. Israel kan ikke oppføre seg som før.

Nei, Israel kan ikke oppføre seg som før, for trusselen er blitt enda større. Men i motsetning til medier og politikere som bøyer seg og tilpasser seg, har Israel nok erfaring med antisemittiske islamister til at de ser skriften på veggen.

En bevegelse som har Sions vises protokoller i sitt charter, vet Israel hvor det har.

Likevel fortsetter medier og politikere å anklage Israel for ikke å snakke med fienden. For hvordan skal det da bli fred?

Dette er mennesker som ikke vil forholde seg til hva Hamas står for i utgangspunktet. De behandler Hamas og Brorskapet som om de sto for en uimotståelig bølge eller kraft som man må bøye seg for.

Det var akkurat slik borgerskapet oppførte seg overfor nazismen i 30-årene: en uimotståelig kraft det ville være dumdristig å trosse.

Men nettopp jødenes erfaringer med nazismen gjør at de drar kjensel på høyreekstremismen. Hamas står for det mest reaksjonære, fanatiske, undertrykkende, antisemittiske og antidemokratiske system, likevel blir de behandlet som en anstendig aktør. Christiane Amanpour og resten av CNN virker nærmest tilfreds med at Hamas kommer ut “med hodet høyt hevet”, som hun sier: De er blitt en kraft å regne med. Statsledere har strømmet til Gaza for å vise sin sympati. Forstår de hva dette innebærer?

Enhver normal person vil i løpet av minutter konstatere at Khaled Mashaal er en politisk gangster. Når en slik mann snakker om at de ikke vil utgyte “uskyldig blod”, burde man forstå at alt mannen sier er løgn.

Mashaal sa til Amanpour at Hamas ville ha en stat etter 67-grensene, men han nekter fortsatt å anerkjenne Israel. Så sa han en ting til: Palestinerne må ha right of return, og Jerusalem skal være deres hovedstad. Det sier alt. Amanpour prøvde å protestere, Mashaal ødela rollen som en det går an å snakke med. Men Mashaal lot seg ikke rokke: Han var villig til å la en folkeavstemning blant palestinerne i diaspora avgjøre.

Han sa at palestinerne levde fredelig i sitt land inntil jødene kom og tok det fra dem. De har like stor rett til å vende hjem som jødene. Det maksimale kravet var ikke til å misforstå.

Mashaal spiller på offerrollen. Det skumle er at også folk som Tyrkias Recep Tayyip Erdogan snakker på samme måte, om at Israel skal få betale for alt det uskyldige blod landet har spilt. Dette sier lederen for et land som har drept 40.000 kurdere de siste tyve år.

Kombinasjonen av vold, offerrolle og blodretorikk er ytterst utiltalende. Også det minner om nazismen.

Den som kjøper denne versjonen, må stå til ansvar for den. Den som presenterer Hamas som troverdig, har et stort ansvar. Publikum har rett til å vurdere om disse mediene/politikerne er til å stole på. Det gjelder vår egen utenriksminister, som ikke unnlater å rose det nye Egypt og understreke hvor stor innflytelse det har. Motsatt er USAs innflytelse synkende ifølge Barth Eide.

Dette var den første store konflikt hvor islamistene ble testet. Hamas ønsker å ødelegge Israel. Det er det ingen tvil om. Mange i vårt eget samfunn er med på ferden. De bør karakteriseres som det de er – Hamas-venner. De fyller mediekanalene – og mange av dem er betalt av skattebetalernes lommer, som “forskere” eller journalister: Sidsel Wold, Odd Karsten Tveit, Sigurd Falkenberg Mikkelsen, Jørgen Lohne, Hilde Henriksen Waage, Jacob Høigilt, Butenschøn, Vogt. De er hva man i 30-årene kalte fellow travellers, medløpere.

På et eller annet tidspunkt vil europeere våkne og oppdage at disse privilegerte menneskene motarbeider dem, at de arbeider for fienden. Den erkjennelsen ligger rett under overflaten. Israel og Europa har samme fiende: en islamisme som er dominant, triumfalistisk og fiendtlig mot et åpent, demokratisk samfunn.

Skriften har vært på veggen lenge, men dette var første gang det utspilte seg for åpen scene. Målet er tydelig og det samme som i 30-årene: ødeleggelsen av jødene. Denne gang deres nasjonale hjem. Så nakent og brutalt kan det sies. Israelerne har ikke råd til å holde seg med illusjoner. Det bør heller ikke vi.

Det er én stor forskjell fra 30-årene. Denne gang er fienden ønsket velkommen som en naturlig del av det flerkulturelle samfunn.

 




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.