NHO vet det, statsministeren vet det, Rockwool-stiftelsen vet det, Brochmann-utvalget vet det, Frisch-senteret vet det, alle sentrale samfunnsaktører forstår det og de aller fleste vanlige borgere forstår det: Lav yrkesdeltagelse blant fortsatt tilstrømmende innvandrere og opprettholdelse av de offentlige velferdsytelsene på samme nivå som i dag, blir i det lange løp en så stor belastning for de offentlige finansene at hele oljeformuen risikerer å gå tapt.
Det er nå snart seks år siden Aftenposten første gang skrev om denne tidsinnstilte bomben, og med jevne mellomrom er allmennheten siden blitt gjort oppmerksom på dens eksistens. Men etter noen dager blir det dørgende stille, hver gang.
Gjennom Norges historie finnes det flere eksempler på det man må kalle et nasjonalt fravær av mental beredskap, en lykksalig naivitet som er Askeladden verdig: Bare man er snill og grei og ser lyst på livet, går allting i orden til slutt.
Er det en manifestasjon av det samme fenomenet når det tilsynelatende ikke er noen som blir alarmert av de jevnt over sånn cirka årlige gjentagelsene av utsiktene for statens finanser? Det ville ha vært fascinerende om det ikke var så himmelropende uansvarlig. Hvordan er det mulig for ansvarlige borgere å gi til de grader blaffen?
En som ved første blikk ser ut til å alarmeres, er energirådgiver Hans Henrik Ramm: I Dagens Næringsliv tidfester han oljefondets mulige endelikt til 2060. Av overskriften kunne man kanskje tro at det var en fortvilet brannfakkel tent i desperasjon over den fantastiske passiviteten. Men ser man nærmere etter, oppdager man at Ramm bruker sin spådom til å skissere hvordan den kan unngå å bli oppfylt.
For når finansmyndigheter og forvaltning ser at tallene ikke går i hop, vil det bli foretatt nedskjæringer etter ostehøvelprinsippet av offentlige utgifter i bredeste forstand. Man vil gjøre det beste ut av situasjonen med de vanskelige rammene som blir en forelagt. Dette er de fleste trolig innstilt på.
Men Ramm foreslår sågar enda større innvandring som en mulig alternativ medisin. Det er ikke til å tro. For i lys av blant andre NHO og Brochmann-utvalgets funn ville det i lengden uunngåelig bety enda kraftigere barbering av velferdsytelsene. Og la oss ikke late som om vi ikke vet hva det innebærer: Enda litt dårligere mat på et aldershjem her, enda litt flere gamle som dør alene på grunn av personalmangel der… De gamle brenner jo ikke bildekk. Ikke til å undres over at eutanasi stadig oftere drøftes helt åpent som utvei.
Ramm tror tilsynelatende at nordmennene kan profitere så mye på innvandringen at de blir rike nok til å betale mer av sin egen velferd -- som om nesten alle ville bli rike, som om ikke innvandrerne også ville motta velferdsytelser. Resultatet ville bli et klasseskille det ikke er noen politisk bevegelse eller noe parti som flagger at de ønsker. Velstående familier vil da ordne med privat eldreomsorg, resten blir eldre i klasse B.
Men er det ikke opprørende om dette er veien videre for verdens rikeste land, med en godt utbygd velferdsstat som det er stor oppslutning om? Hvorfor skal det aldri være mulig å få politikere, fagbevegelse og folk flest til å drøfte om det virkelig er dit vi vil? Er folk så redde for å få den der hjernedøde «rasist, rasist» slengt etter seg at de heller vil la sine gamle risikere å få en dårligere alderdom og sine barn vokse opp som fremmede i eget land, enn å ta til motmæle mot den absurditeten at det innvandrer flere personer enn det fødes?
Hvordan det går an å la disse helt sentrale tingene bli forbigått i kollektiv stillhet er ikke lett å forstå. Men det har neppe med hensyn til innvandrerne å gjøre. Elefanten i rommet kan snarere sammenlignes med en familie hvor ingen snakker sammen om at det autoritære overhodet er gått fra vettet og er i ferd med å sette formuen overstyr, men alle prøver å raske til seg en bit av arven innen den er borte.