Klomsæt ingen varsler og Aftenposten ingen statsmakt

Anders Ulstein

Aftenposten forsøker å pynte på lekkasje-saken slik at den ser ærbar ut – vi skal tro at de gjør samfunnet en tjeneste. Mon det.

Pressen har seg selv å takke når riksadvokaten nå vurderer om aviser bør kunne tiltales for å trykke lekkasjer av taushetsbelagte saker. Det er klart det må finnes et kildevern, men det må begrunnes med en samfunnsmessig betydning eller avdekking av urett skal man publisere ting som er taushetsbelagt. Det finnes ikke i Klomsæt-saken.

Den samfunnsmessige betydningen av lekkasjen kan heller være direkte negativ. Det kan ramme sårbare vitner, politiets arbeid og tilliten til rettssystemet. Og, kan det tenkes at det ligger vikarierende motiver bak Klomsæts lekkasje? Hvorfor undersøker ikke avisene dette?

Sjefredaktør i Aftenposten Hilde Haugsgjerd skriver fredag i et forsvar for lekkasjene at ”Hemmelighold kan ha sin rot i politiske motiver eller hensyn til særinteresser, eller det kan skje med egen vinning for øyet.”

Mener Haugsgjerd at taushetsplikten som pålegges advokatene i forberedelsene i en straffesak, skyldes ”politiske motiver eller hensyn til særinteresser”, eller ”egen vinning”? Dette er et underlig synspunkt. De fleste lekkasjer er uten tvil motivert ut fra politikk, særinteresser og egen vinning, men det er jo den som lekker dokumentene som normalt har slike motiver. Haugsgjerd mener vel ikke at vitneforklaringer som dette burde være offentlige under en etterforskningsfase?

Haugsgjerd påstår at lekkasjer “tjener demokratiet”. Det er klart det kan. Men lekkasjer er ingen forutsetning for et demokrati. Lekkasjene vi snakker om i dette tilfellet er basert på Klomsæts straffbare brudd på taushetsplikten. Skal demokratiet så å si avhenge av straffbare forhold?.

Kan det ikke tenkes at lekkasjer like gjerne kan undergrave demokratiske prosesser og institusjoner?

“Det vil alltid være personer, grupper eller instanser som hemmeligstempler informasjon som offentligheten bør få tilgang til”, skriver Haugsgjerd, som om det hviler noe generelt illegitimt over behovet for hemmelighet i forvaltningen.

Det er vel heller ingen som mener det er avdekket noe illegitimt i det stoffet som Klomsæt har lekket og som derfor rettferdiggjør en publisering. Dokumentene omfatter vitneavhør og saksdokumenter. Her avsløres det ingen skandaler; ikke noe som er forsøkt skjult på en utilbørlig måte. Det har heller ikke skjedd noe utilbørlig i prosessen eller systemet. Det var ingen lekkasje om feil i etterforskning, politiarbeid eller saksbehandling, og her er ikke noe som har en demokratisk dimensjon.

Aftenpostens begrunnelse er tynn. Når redaktøren forsøker forsvare seg prinsipielt med lekkasjenes demokratiske betydning da trer avisens handlemåte fram i et enda dårligere lys. Det står ikke til troende.

Haugsgjerd forholder seg heller ikke til det som trolig er det mest alvorlige ankepunktet, nemlig at vitner som forklarte seg i fortrolighet ble blottstilt. Dersom slike vitneforklaringer dukker opp i pressen vil vitner naturlignok vegre seg for å snakke eller begrense sin åpenhet eller kanskje være beregnende i sin forklaring. Politiet har alt sagt at flere vitner har vegret seg etter lekkasjene har dukket opp. Man tør ikke.

Er det derfor noe som er illegitimt i lekkasjene i Aftenposten, så er det dette at privatpersoner, ja sårbare vitner, finner at deres historier dukker opp i media uten deres samtykke. Vitnene ville ikke forklart seg til avisen om de ble spurt, neppe selv om de ble anonymisert. Og om de hadde valgt å uttale seg ville de veid sine ord.

For hvem er egentlig ”kilden” som avisen mener må beskyttes? Er det Klomsæt eller er det også vitnene? Av de to kildene som vi her har, beskytter avisene den ene ved å blottstille den andre.

Advokat Klomsæt som beskyttes er den som sitter med andre og egne motiver (hva det når er). Han er en profesjonell midlertidig engasjert advokat i saken, mens de som eksponeres er vitner og overlevende.

Haugsgjerd, i sitt forsvar for å trykke saker fra Klomsæt, peker på varslerens viktige rolle i samfunnet: “Mange kritikkverdige forhold i samfunnet er blitt avdekket, og endringer har skjedd som følge av at en statsansatt, et styremedlem, en tillitsvalgt, en advokat eller en lege har lekket taushetsbelagt informasjon til mediene.” Men skal vi forstå Klomsæt som en varsler?

Det finnes selvsagt situasjoner der en kan forsvare at taushetsplikt og lojalitet settes til side. Derfor har vi da også fått en lov som gir varslere visse rettigheter. Selv uten en slik lov vil trakassering eller lovbrudd i en organisasjon kunne rettferdiggjøre lekkasjer og varsling.

Dersom media publiserer dokumenter fra en varsler som beskyttes av lovverket, vil media i slike saker naturlig nok heller ikke kunne straffeforfølges.

Dokumentene fra Klomsæt, derimot, avdekker ikke ”kritikkverdige forhold” eller urett innen organisasjonen som har pålagt Klomsæt taushetsplikten. Klomsæt er overhode ingen varsler. Dette framstår igjen som et forsøk fra Aftenposten på å pynte på sine motiver.

Aftenposten valgte blant annet å trykke taushetsbelagt materiale fra hendelsene om bord på Utøyaferga MS Torbjørn. For å få dette materialet måtte de gi beskyttelse til kilden, Klomsæt. Dermed trykker man vitneforklaringer som blottstiller noen av dem som var med fergen.

Aftenposten strekker seg dermed langt i å beskytte en profesjonell, en advokat, mens de avslører privatpersoners fortrolige forklaringer om sine vurderinger og handlinger i en ekstrem situasjon.

Publisering av en lekkasjer kan rettferdiggjøres dersom det kan argumentere for at det styrker rettssikkerheten enten det gjelder en konkret sak eller generelt. Men Klomsæt bidro ikke til større rettssikkerhet – kanskje tvert om for de vitnene som er omtalt. Lekkasjene i media kan nok oppleves som et tillitsbrudd i forhold til politi og rettsapparat for vitnene.

Det er et viktig poeng for både påtalemyndigheter og det norske samfunn at rettssaken nettopp i denne saken blir en mønstergyldig prosess. Den skal vise at Norge er en grunnsolid rettsstat med rettssikkerhet for alle parter, fra sårbare vitner til brutale drapsmenn.

Lekkasjene bidrar dessuten til at enkelte forhold blir eksponert voldsomt. Mens det som ikke lekkes naturlig nok kommer i bakgrunnen. Helheten som politiet og advokatene sitter på, forblir ukjent for leserne. Samtidig er det klart at prosessen i media vil kunne påvirke rettssaken.

Selvsagt er det bra at vi får vite mer om hendelsene. Det er for eksempel relevant å skrive om Utøya-fergens bevegelser; men noe annet å trykke fortrolige vurderinger, følelser og forklaringer til dem som var ombord.

Aftenposten kan heller ikke underslå at slike lekkasjer har en stor kommersiell verdi både for avisen og advokaten. Begge parter er økonomiske operatører. De lever av dette. Pressen selv vet at en god lekkasje øker salgstallene. Advokaten pleier sine nettverk eller har konkrete, men for oss ukjente, gevinster – hva vet vi?

Ingen journalist eller redaktør ser ut til å ville undersøke Klomsæts motiver. Noe må det jo være. Hva hadde Klomsæt å tjene på å gi dokumentene til Aftenposten? Det er vanskelig å forstå at det skulle styrke hans egen klients sak. Eller kan det være at Klomsæt kultiverte sine kontakter i pressen med det han viste var høyt ettertraktet stoff?

Drev avisene objektiv journalistikk ville de vel spørre seg hva som var Klomsæts motiv. Det er minst like prinsipielt betydningsfullt å bli kjent med som det de på MS Torbjørn tenkte og gjorde. I verste fall er lekkasjene fra en advokat i en rettssak ment å påvirke utfallet, altså manipulere prosessen. Avisenes samfunnsrolle i denne viktige saken skulle være å hjelpe oss til klarhet i om dette er tilfelle eller ikke.

Til sist, det er mulig at mange av de overlevende tenker at de sviktet. Det er normalt at mange føler skyld. De setter så sin lit til rettssaken, politiet, advokatene og domstolene. Prosessen, sakligheten, formalisme innen en ramme gir trygghet.

Følelsen av å være overkjørt av makta må være stor for pårørende og vitner. Politiets arbeid med å avsløre lekkasjene er derfor viktig for å kunne gjenreise tillit til rettsapparatet. Politi og påtalemyndigheter er derfor på den svakes side i denne saken. Ikke media. Det er et tankekors.

Redaktørene skal ikke drive journalistikk som om vi levde i et anarki. Det er ikke jungelens lov vi lever under. Det er ikke media som er garantisten for rettferdighet, likhet for loven og lovens beskyttelse av den enkelte borger. Men det er nettopp slik media i stadig større grad opptrer.

Og følelsen en sitter med er at jo mer kommersielle avisene blir, jo mer selvrettferdige blir redaktørene. Det er ikke så rart. Man må bygge enda større og flottere fasade for å dekke pølsefabrikken bak.

Haugsgjerds kommentar om at lekkasjer er viktig for demokratiet føyer seg inn i rekke av forestillinger om at pressen er ”den fjerde statsmakt”. Det settes normalt i hermetegn, men mange redaktører oppfører seg som om de virkelig hadde et slikt for landet forfatningsmessig mandat.

De tre ”andre” statsmaktene er som kjent domstolene, Stortinget og regjeringen – dømmende, lovgivende og utøvende.

Mellom pressen og de tre skal det tvert om være en uoverstigelig avgrunn hva angår roller (tett kontakt er en helt annen sak). Pressen er ikke av folket og for folket slik statsmaktene er. De har ingen særstilling. En presse i særstilling vil ikke tjene demokratiet.

For at et demokrati skal fungere må det selvsagt være trykkefrihet, et rikt ordskifte så vel som økonomiske friheter. Dette er noe helt annet enn å være en selvbestaltet samfunnsforvalter som er rollen særlig redaktørene nå dyrker, særlig når de kritiseres. Men media er ikke mer viktig enn la oss si, skolene, næringslivet, kulturinstitusjonene osv. Det er viktig nok.

Likevel, myten om journalistikkens eksepsjonalisme lever i media. Det er problematisk, for den som tror en står i en særstilling vil lett ta seg til rette. Og deretter anlegge en forurettet og selvrettferdig mine i møte med kritikken.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.