Klomsæt ingen varsler og Aftenposten ingen statsmakt

Anders Ulstein

Aften­pos­ten for­sø­ker å pynte på lekkasje-saken slik at den ser ærbar ut – vi skal tro at de gjør sam­fun­net en tje­neste. Mon det.

Pres­sen har seg selv å takke når riks­ad­vo­ka­ten nå vur­de­rer om aviser bør kunne til­ta­les for å trykke lek­ka­sjer av taus­hets­be­lagte saker. Det er klart det må fin­nes et kilde­vern, men det må begrun­nes med en sam­funns­mes­sig betyd­ning eller avdek­king av urett skal man pub­li­sere ting som er taus­hets­be­lagt. Det fin­nes ikke i Klomsæt-saken.

Den sam­funns­mes­sige betyd­nin­gen av lek­ka­sjen kan hel­ler være direkte nega­tiv. Det kan ramme sår­bare vit­ner, poli­ti­ets arbeid og til­li­ten til retts­sys­te­met. Og, kan det ten­kes at det lig­ger vika­ri­e­rende moti­ver bak Klom­sæts lek­ka­sje? Hvor­for under­sø­ker ikke avi­sene dette?

Sjef­re­dak­tør i Aften­pos­ten Hilde Haugs­gjerd skri­ver fre­dag i et for­svar for lek­ka­sjene at ”Hem­me­lig­hold kan ha sin rot i poli­tiske moti­ver eller hen­syn til sær­in­ter­es­ser, eller det kan skje med egen vin­ning for øyet.”

Mener Haugs­gjerd at taus­hets­plik­ten som påleg­ges advo­ka­tene i for­be­re­del­sene i en straffe­sak, skyl­des ”poli­tiske moti­ver eller hen­syn til sær­in­ter­es­ser”, eller ”egen vinning”? Dette er et under­lig syns­punkt. De fleste lek­ka­sjer er uten tvil moti­vert ut fra poli­tikk, sær­in­ter­es­ser og egen vin­ning, men det er jo den som lek­ker doku­men­tene som nor­malt har slike moti­ver. Haugs­gjerd mener vel ikke at vitne­for­kla­rin­ger som dette burde være offent­lige under en etterforskningsfase?

Haugs­gjerd påstår at lek­ka­sjer “tje­ner demo­kra­tiet”. Det er klart det kan. Men lek­ka­sjer er ingen for­ut­set­ning for et demo­krati. Lek­ka­sjene vi snak­ker om i dette til­fel­let er basert på Klom­sæts straff­bare brudd på taus­hets­plik­ten. Skal demo­kra­tiet så å si avhenge av straff­bare forhold?.

Kan det ikke ten­kes at lek­ka­sjer like gjerne kan under­grave demo­kra­tiske pro­ses­ser og institusjoner?

Det vil all­tid være per­soner, grup­per eller instan­ser som hem­me­lig­stemp­ler infor­ma­sjon som offent­lig­he­ten bør få til­gang til”, skri­ver Haugs­gjerd, som om det hvi­ler noe gene­relt ille­gi­timt over beho­vet for hem­me­lig­het i forvaltningen.

Det er vel hel­ler ingen som mener det er avdek­ket noe ille­gi­timt i det stof­fet som Klom­sæt har lek­ket og som der­for rett­fer­dig­gjør en pub­li­se­ring. Doku­men­tene omfat­ter vitne­av­hør og saks­do­ku­men­ter. Her avslø­res det ingen skan­da­ler; ikke noe som er for­søkt skjult på en util­bør­lig måte. Det har hel­ler ikke skjedd noe util­bør­lig i pro­ses­sen eller sys­te­met. Det var ingen lek­ka­sje om feil i etter­forsk­ning, politi­ar­beid eller saks­be­hand­ling, og her er ikke noe som har en demo­kra­tisk dimensjon.

Aften­pos­tens begrun­nelse er tynn. Når redak­tø­ren for­sø­ker for­svare seg prin­si­pi­elt med lek­ka­sje­nes demo­kra­tiske betyd­ning da trer avi­sens handle­måte fram i et enda dår­li­gere lys. Det står ikke til troende.

Haugs­gjerd for­hol­der seg hel­ler ikke til det som tro­lig er det mest alvor­lige anke­punk­tet, nem­lig at vit­ner som for­klarte seg i for­tro­lig­het ble blott­stilt. Der­som slike vitne­for­kla­rin­ger duk­ker opp i pres­sen vil vit­ner natur­lig­nok vegre seg for å snakke eller begrense sin åpen­het eller kan­skje være bereg­nende i sin for­kla­ring. Poli­tiet har alt sagt at flere vit­ner har vegret seg etter lek­ka­sjene har duk­ket opp. Man tør ikke.

Er det der­for noe som er ille­gi­timt i lek­ka­sjene i Aften­pos­ten, så er det dette at pri­vat­per­soner, ja sår­bare vit­ner, fin­ner at deres his­to­rier duk­ker opp i media uten deres sam­tykke. Vit­nene ville ikke for­klart seg til avi­sen om de ble spurt, neppe selv om de ble ano­ny­mi­sert. Og om de hadde valgt å uttale seg ville de veid sine ord.

For hvem er egent­lig ”kil­den” som avi­sen mener må beskyt­tes? Er det Klom­sæt eller er det også vit­nene? Av de to kil­dene som vi her har, beskyt­ter avi­sene den ene ved å blott­stille den andre.

Advo­kat Klom­sæt som beskyt­tes er den som sit­ter med andre og egne moti­ver (hva det når er). Han er en pro­fe­sjo­nell mid­ler­ti­dig enga­sjert advo­kat i saken, mens de som eks­po­ne­res er vit­ner og overlevende.

Haugs­gjerd, i sitt for­svar for å trykke saker fra Klom­sæt, peker på vars­le­rens vik­tige rolle i sam­fun­net: “Mange kri­tikk­ver­dige for­hold i sam­fun­net er blitt avdek­ket, og end­rin­ger har skjedd som følge av at en stats­an­satt, et styre­med­lem, en til­lits­valgt, en advo­kat eller en lege har lek­ket taus­hets­be­lagt infor­ma­sjon til mediene.” Men skal vi for­stå Klom­sæt som en varsler?

Det fin­nes selv­sagt situa­sjo­ner der en kan for­svare at taus­hets­plikt og loja­li­tet set­tes til side. Der­for har vi da også fått en lov som gir vars­lere visse ret­tig­he­ter. Selv uten en slik lov vil tra­kas­se­ring eller lov­brudd i en orga­ni­sa­sjon kunne rett­fer­dig­gjøre lek­ka­sjer og varsling.

Der­som media pub­li­se­rer doku­men­ter fra en vars­ler som beskyt­tes av lov­ver­ket, vil media i slike saker natur­lig nok hel­ler ikke kunne straffeforfølges.

Doku­men­tene fra Klom­sæt, deri­mot, avdek­ker ikke ”kri­tikk­ver­dige for­hold” eller urett innen orga­ni­sa­sjo­nen som har pålagt Klom­sæt taus­hets­plik­ten. Klom­sæt er over­hode ingen vars­ler. Dette fram­står igjen som et for­søk fra Aften­pos­ten på å pynte på sine motiver.

Aften­pos­ten valgte blant annet å trykke taus­hets­be­lagt mate­riale fra hen­del­sene om bord på Utøy­a­ferga MS Tor­bjørn. For å få dette mate­ria­let måtte de gi beskyt­telse til kil­den, Klom­sæt. Der­med tryk­ker man vitne­for­kla­rin­ger som blott­stil­ler noen av dem som var med fergen.

Aften­pos­ten strek­ker seg der­med langt i å beskytte en pro­fe­sjo­nell, en advo­kat, mens de avslø­rer pri­vat­per­soners for­tro­lige for­kla­rin­ger om sine vur­de­rin­ger og hand­lin­ger i en eks­trem situasjon.

Pub­li­se­ring av en lek­ka­sjer kan rett­fer­dig­gjø­res der­som det kan argu­men­tere for at det styr­ker retts­sik­ker­he­ten enten det gjel­der en kon­kret sak eller gene­relt. Men Klom­sæt bidro ikke til større retts­sik­ker­het – kan­skje tvert om for de vit­nene som er omtalt. Lek­ka­sjene i media kan nok opp­le­ves som et til­lits­brudd i for­hold til politi og retts­ap­pa­rat for vitnene.

Det er et vik­tig poeng for både påtale­myn­dig­he­ter og det norske sam­funn at retts­sa­ken nett­opp i denne saken blir en møns­ter­gyl­dig pro­sess. Den skal vise at Norge er en grunn­so­lid retts­stat med retts­sik­ker­het for alle par­ter, fra sår­bare vit­ner til bru­tale drapsmenn.

Lek­ka­sjene bidrar dess­uten til at enkelte for­hold blir eks­po­nert vold­somt. Mens det som ikke lek­kes natur­lig nok kom­mer i bak­grun­nen. Hel­he­ten som poli­tiet og advo­ka­tene sit­ter på, for­blir ukjent for leserne. Sam­ti­dig er det klart at pro­ses­sen i media vil kunne påvirke rettssaken.

Selv­sagt er det bra at vi får vite mer om hen­del­sene. Det er for eksem­pel rele­vant å skrive om Utøya-fergens beve­gel­ser; men noe annet å trykke for­tro­lige vur­de­rin­ger, følel­ser og for­kla­rin­ger til dem som var ombord.

Aften­pos­ten kan hel­ler ikke under­slå at slike lek­ka­sjer har en stor kom­mer­si­ell verdi både for avi­sen og advo­ka­ten. Begge par­ter er økono­miske ope­ra­tø­rer. De lever av dette. Pres­sen selv vet at en god lek­ka­sje øker salgs­tal­lene. Advo­ka­ten pleier sine nett­verk eller har kon­krete, men for oss ukjente, gevins­ter – hva vet vi?

Ingen jour­na­list eller redak­tør ser ut til å ville under­søke Klom­sæts moti­ver. Noe må det jo være. Hva hadde Klom­sæt å tjene på å gi doku­men­tene til Aften­pos­ten? Det er vans­ke­lig å for­stå at det skulle styrke hans egen kli­ents sak. Eller kan det være at Klom­sæt kul­ti­verte sine kon­tak­ter i pres­sen med det han viste var høyt etter­trak­tet stoff?

Drev avi­sene objek­tiv jour­na­lis­tikk ville de vel spørre seg hva som var Klom­sæts motiv. Det er minst like prin­si­pi­elt betyd­nings­fullt å bli kjent med som det de på MS Tor­bjørn tenkte og gjorde. I ver­ste fall er lek­ka­sjene fra en advo­kat i en retts­sak ment å påvirke utfal­let, altså mani­pu­lere pro­ses­sen. Avi­se­nes sam­funns­rolle i denne vik­tige saken skulle være å hjelpe oss til klar­het i om dette er til­felle eller ikke.

--

Til sist, det er mulig at mange av de over­le­vende ten­ker at de svik­tet. Det er nor­malt at mange føler skyld. De set­ter så sin lit til retts­sa­ken, poli­tiet, advo­ka­tene og dom­sto­lene. Pro­ses­sen, sak­lig­he­ten, for­ma­lisme innen en ramme gir trygghet.

Følel­sen av å være over­kjørt av makta må være stor for pårø­rende og vit­ner. Poli­ti­ets arbeid med å avsløre lek­ka­sjene er der­for vik­tig for å kunne gjen­reise til­lit til retts­ap­pa­ra­tet. Politi og påtale­myn­dig­he­ter er der­for på den sva­kes side i denne saken. Ikke media. Det er et tankekors.

--

Redak­tø­rene skal ikke drive jour­na­lis­tikk som om vi levde i et anarki. Det er ikke jun­ge­lens lov vi lever under. Det er ikke media som er garan­tis­ten for rett­fer­dig­het, lik­het for loven og lovens beskyt­telse av den enkelte bor­ger. Men det er nett­opp slik media i sta­dig større grad opptrer.

Og følel­sen en sit­ter med er at jo mer kom­mer­si­elle avi­sene blir, jo mer selv­rett­fer­dige blir redak­tø­rene. Det er ikke så rart. Man må bygge enda større og flot­tere fasade for å dekke pølse­fab­rik­ken bak.

Haugs­gjerds kom­men­tar om at lek­ka­sjer er vik­tig for demo­kra­tiet føyer seg inn i rekke av fore­stil­lin­ger om at pres­sen er ”den fjerde stats­makt”. Det set­tes nor­malt i herme­tegn, men mange redak­tø­rer opp­fø­rer seg som om de vir­ke­lig hadde et slikt for lan­det for­fat­nings­mes­sig mandat.

De tre ”andre” stats­mak­tene er som kjent dom­sto­lene, Stor­tin­get og regje­rin­gen – døm­mende, lov­gi­vende og utøvende.

Mel­lom pres­sen og de tre skal det tvert om være en uover­sti­ge­lig avgrunn hva angår rol­ler (tett kon­takt er en helt annen sak). Pres­sen er ikke av fol­ket og for fol­ket slik stats­mak­tene er. De har ingen sær­stil­ling. En presse i sær­stil­ling vil ikke tjene demokratiet.

For at et demo­krati skal fun­gere må det selv­sagt være trykke­fri­het, et rikt ord­skifte så vel som økono­miske fri­he­ter. Dette er noe helt annet enn å være en selv­be­stal­tet sam­funns­for­val­ter som er rol­len sær­lig redak­tø­rene nå dyr­ker, sær­lig når de kri­ti­se­res. Men media er ikke mer vik­tig enn la oss si, sko­lene, nærings­li­vet, kul­tur­in­sti­tu­sjo­nene osv. Det er vik­tig nok.

Like­vel, myten om jour­na­lis­tik­kens eksep­sjo­na­lisme lever i media. Det er pro­ble­ma­tisk, for den som tror en står i en sær­stil­ling vil lett ta seg til rette. Og der­etter anlegge en for­uret­tet og selv­rett­fer­dig mine i møte med kritikken.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.