Aftenpostens kultur- og debattredaktør Knut Olav Åmås hadde igår en kommentar til at niqab-kledte Aisha Shehzadi Kausar får reise rundt på skoler og fortelle om seg selv i regi av Foreningen !les (offentlig finansiert) og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening, NFF.
Kommentaren er kort, men markerer noen viktige standpunkter i en svært følsom sak. På bakgrunn av Åmås’ sentrale rolle i Aftenposten og den makt forkledt som beskjedenhet han og Harald Stanghelle står for, er den bemerkelsesverdig. Begge vil være players. Men at Åmås flagger støtte til niqab, gir grunn til ettertanke.
Niqab er ikke noe hva som helst, få ting provoserer folk mer. Likevel velger Aftenpostens kultur- og debattredaktør å forsvare niqab på prinsipielt grunnlag.
Tilsynelatende. For Åmås og Aftenposten praktiserer en svært relativ ytringsfrihet når det gjelder meninger de ikke liker. Debattfeltet ble stengt etter noen timer da avisen la ut Magnhild Antigirls Et forsvar for Aisha Shezadi
En leser skrev:
De stengte debatte om Niqabdama i går kveld, natt. I dag tidlig var tråden borte. Nå er den synlig, men debatten er stengt. Saken var publisert kl 1424 i går, og stengte i natt i to-tiden. Da hadde debatten vært åpen i ca 12 timer. I den perioden fikk den 178 kommentarer.
Vedkommende tok kontakt med debattleder Erik Tornes og spurte:
Hei, Har dere en policy med hensyn til hvor lenge debattfeltene er åpne etter publisering av en ny debattartikkel, kommentar osv på nett? Eller er det vilkårlig, situasjonsbestemt, tidsbestemt når dere stenger det?
Ville det være en ide om de retningslinjene dere har ble kjent? Det kan sikkert være mange rimelige hensyn å ta for avisen, det forstår jeg, men det ville være både ryddig og interessant om leserne fikk vite hvordan dette fungerer.
I dag finnes det en oppfatning blant mange at kommentarfeltene stenges når avisen av ulike grunner ikke glad for på hvordan kommentarene går. Dette har jeg nesten vanskelig for å tro, men jeg tror at åpenhet rundt dette ville tjene avisen godt.
Tornes svarte:
Takk for mail og kritikk.
Du har rett i at vi bør informere bedre om dette.
Debattfeltene er åpne i ti dager etter publisering. Noen debatter stenger vi tidligere – når debattene må følges ekstra nøye.
Igjen: Takk for innspillet, vi skal bli bedre på informasjon om dette.
Dette inngår i et mønster. Aftenposten – i likhet med flere andre aviser – snakker på den ene side om ytringsfrihet, på den annen side stenger de debatten når trykket blir for voldsomt. Og de vil ikke kommunisere hvor grensen går. Men leserne ser det jo selv når døren lukkes og tråder slettes. Å svare takk for innspill, vi skal bli bedre smaker av falskhet.
Noen høyt oppe i Aftenposten har bestemt at det skal være slik, og medarbeiderne blir unnvikende i sin kommunikasjon med leserne, for de kan ikke fortelle åpent om de politiske retningslinjene avisen styres etter.
I dag har avisen et nytt innlegg til forsvar for niqab. Lenger bak får Hege Storhaug svare Åmås. Men er det slik at det ene balanserer det andre?
Det er heller grunn til å tro at ekstremismen vil triumfere hvis den legitimeres i debatten og samfunnslivet, slik Aftenposten gjør.
Man må se Aftenpostens skjulte sensur og legitimering av ekstremisme i sammenheng. Da fremstår Knut Olav Åmås’ prinsipielle forsvar for niqab som litt mindre ridderlig.
Kommentaren het Prinsipper, ikke følelser. Allerede her merkes en vri, som er en dukking av leserne før de får summet seg: Selvfølgelig vil alle stå for prinsipper, men er det bare følelser som dikterer holdning til niqab? Og hva er galt med følelser? Kanskje de bunner i sunne instinkter? Åmås røper at han er ute i et ærend, men det er påfallende at han vil gjøre det på en slik sak.
Postmodernitet
Mange har hørt ordet postmoderne, men ikke helt fått tak i hva det betyr.
Ordet betyr bokstavelig talt det som kommer etter det moderne. Moderniteten gjorde opprør mot og sto derfor i et spenningsforhold til tradisjonen. I det postmoderne er tradisjonen død, og individet står fritt til å velge hva det vil. Også niqab.
Et slikt syn passer med den ekstreme rettighetskulturen og individualismen, som i høy grad er kommersiell, som Norge nå eksellerer i: Velg fritt på øverste hylle, eller laveste. Det står deg fritt. Var det noen som snakket om amerikanske tilstander?
I bunnen ligger selvsagt oljerikdommen. Uten den ingen urban kultur. Money talks.
Systemet er som skreddersydd for sosial stratifikasjon, les: klasseskille, for ingenting skiller mer enn en finslepen, sofistikert evne til stil og smak: Man ser øyeblikkelig hvem som hører til ens egen klasse.
Testen er drepende: Overklassen pleide å la underklassen få følelsen av å dumpe. De nedenfra kunne aldri lære hva som skulle til. På 50-60-70-tallet kunne vestkantungdom få andre til å føle seg dumme. Byen var klassedelt. Nå har vi et nytt klasseskille. Urban livsstil er suveren og selvfølgelig. Den er åpen for alle. Men den har en del ideologiske livsstilspremisser. Det er en kultur basert på singel-livet, enten det skjer i parforhold eller ikke.
Singellivet blomstrer i Oslo Vest. I Bogstadveien finner man motebutikker som ellers bare finnes i utlandet. Der Bertel O. Steen solgte biler, er det nå Åpent bakeri. Det er et uttrykk for hva engelskmenn kaller the leisure class. Et helt ukjent fenomen i Norge inntil for få år siden.
På den andre siden av byen utfolder et helt annet liv seg. Det viser at uttrykket Det nye Norge har forskjellig innhold. Vi snakker om forskjellige verdener. Vestpå: singel, østpå: gruppe. Med de kulturelle forskjeller det innebærer.
Åmås kan elevert belære oss om prinsippene som gjør det mulig å leve sammen. Men for å få det til må han ty til noen knep.
Egne definisjoner
Den privilegerte singel-klassen vestpå har gjort seg til talsmenn for en toleranse som insisterer på at medlemmer av en gruppe består av individer og må behandles med “fulle rettigheter”. Man lukker øynene for at individene representerer en gruppe, sogar en med politisk-ideologiske-religiøse fortegn som gjør krav på omforming av hele samfunnet. Her er det ikke noe live-and-let-live, men holdninger som får store konsekvenser for omgivelsene.
Likevel insisterer singel-kultureliten på vestkanten på å behandle dem som konsumenter og individualister som dem selv. For å kunne gjennomføre et slikt stunt er det en rekke fundamentale kriterier som må settes til side.
Captain Beefheart sang: Somebody is paying for your parking place. Det var ellers en grunnleggende forestilling hos venstresiden i hele etterkrigstiden: Noen betaler for plassen din, eller: Den koster noe. Hvis du opptar for mye plass, går det ut over andre. Samme prinsipp ligger til grunn for miljøbevegelsen.
Men rettighets – og singel-kulturen anerkjenner ikke disse økologiske prinsippene (sic!), de insisterer på at det er et ubegrenset tilbud. An ulimited supply.
I realiteten abonnerer den norske sosialdemokratiske modellen på den grenseløse kapitalismen og konsument-rettighetskulturen. Alle kriser skal møtes med økt forbruk. Det antok et komisk skjær da LO-leder Roar Flåthen før jul gikk ut og ba folk kjøpe to ekstra julepresanger for å holde hjulene i gang.
Selvbilde og samvittighet
Våre forestillinger om godhet og vårt selvbilde stemmer ikke overens med hva vi gjør: vår spesielle legering av kapitalisme og livsstilskultur. Fordi vårt selvbilde bygger på en livsløgn, vil islamistene spille på vår dårlige samvittighet. Vi ønsker minst av alt å bli avslørt. Vår dårlige samvittighet er kommensurabel med rikdommen som pumpes opp i Nordsjøen.
Det finnes derfor rom for langt mer toleranse. Den kan strekkes i mange milliarder til.
Den grenseløse kapitalismen passer som hånd i hanske til en grenseløs postmodernisme.
Dette er årsaken til at SV befinner seg under sperregrensen. Innerst inne vet vi at alt de sier har vist seg å være løgn. Vi er blitt desillusjonerte.
Ikaros
Samfunn handler om grenser, men den moderne ultra-individualismen og kapitalismen er grenseløs. Den er Ikaros som flyr for høyt. Den gjør opp regning uten vert. Den gir bort det som ikke er dens å gi bort.
Når Knut Olav Åmås vil at jenter skal kunne reise rundt på norske skoler og argumentere for niqab, gir han bort noe som ikke er hans: elevenes frihet og deres fremtid.
Åmås har ikke barn, meg bekjent, han er åpent homofil. Hvilke begrensninger legger det på hans fantasi? Er han i stand til å forestille seg hva det handler om? Eller ser han det hele ut fra konsument-individualismen og cafeteria-prinsippet? “Pick and choose your life style”.
Ordenes betydning
Et tegn på postmodernismen er at ordene kan endre betydning: Åmås snakker om prinsipper. Et honnørord. Men kan man snakke om prinsipper hvis man likestiller frihet og tvang?
Hvem skal bestemme hva ordene betyr? Ifølge postmodernismen er det helt åpent. Det er leseren som bestemmer hva teksten betyr. Den moderne er bundet av tradisjonen på godt og vondt, og det er også den konservative og den liberale.
Den postmoderne behandler samfunnet som et tomt rom.
Thatcher
Dagens postmoderne, multikulturelle operatører representerer noe av det samme som Margaret Thatcher alltid er blitt klandret for: oppfatningen av at samfunnet ikke eksisterer, kun indvider. Dvs. menneskene kan gjøre hva det vil.
Men dette strider mot en konservativ, verdibekreftende tendens som er merkbar over store deler av Vesten. Folk er ved å oppdage at en økonomisk og kulturell elite tømmer det offentlige rom for verdier som er opparbeidet gjennom generasjoner.
Samfunnet er noe som eksisterer gjennom relasjoner. Prinsipper må til, men de må være forankret i noe. De springer ut av en historie, de er basert på erfaringer. Grunnleggende er forståelsen av slekters gang. Vi er her bare en kort stund.
Den postmoderne kulturen kjenner ikke noe slikt ansvar. Den føler ingen forpliktelse. Der tradisjonsbærerne føler ansvar, oppkaster de seg til dommere. De gir bort noe som ikke er deres under dekke av selvrealisering og “prinsipper”.
For å få ligningen til å gå opp må Åmås retusjere bort viktige deler av virkeligheten, bla den som handler om liv og død. For de fleste er den ganske viktig.
Norge har soldater i Afghanistan. Noen er kommet hjem i kister. Aisha Shezadi Kausar støtter Taliban som dreper de norske soldatene. Eller hva med Siri Skare som ble drept på bestialsk måte i Mazar i-Sharif for et år siden? Slik er fienden.
Shezadi har åpent uttrykt støtte til Allahs soldater og vist at hun støtter teokratiet, ikke demokratiet. Dette velger Åmås å se bort fra. Hun reduserer niqab til et spørsmål om personlig smak.
Men gjør det Aisha Shezadi selv til ekstremist å kjempe for niqab, selv om det kan ses som et kvinneundertrykkende plagg? Hun er ingen fare for det norske demokratiet hvis hun respekterer dets rammer og regler. Et lite forbehold tar jeg om at jeg ikke har full oversikt over alt hun mener.
Det er vanskelig å ta denne argumentasjonen alvorlig. Etter 22/7 har vi minnet oss selv om å være årvåkene og kritiske. Er det lov å være så naiv etter jihad-videoen som Shaiza kalte “bare en video”?
Åmås bygger sin argumentasjon på et voltairsk argument. Han avskyr Shaiza Shezadis meninger, men eneste måten å møte dem på er i åpenhet.
Men må de derfor inviteres inn på norske skoler?
Mange reagerer på det. Professor Kjell Lars Berge var en av dem som lurte på om man i neste omgang burde invitere Fjordman. Hvis man inviterer den ene ekstremisten, hvorfor ikke den andre? La oss et øyeblikk se bort fra om sammenligningen holder, poenget er logikken og den konsistente tanken: hvis den ene, hvorfor ikke den andre? Men selv en slik parallell reagerer Åmås på. Han kritiserer Hilde Sandvik i Bergens Tidende for å skrive at å sende Aisha på turne er det samme som å legitimere vold.
Leder av Foreningen !les, Wanda Voldner, kan heller ikke gå med på en slik parallell.
Først inntar hun et nøytralt standpunkt overfor Klassekampen: Foreningen !les foretar ikke noe politisk valg, men tilbyr bare forfattere til skolene som selv velger hvem de vil ha på besøk.
Men lenger ut i intervjuet kommer Voldner med en klar politisk stillingtaken til Shehzades politiske syn.
Voldner er ikke enig i at Shezadi har en politisk agenda når hun reiser på skoleturné.
- Både i teksten og i klasserommet snakker hun ut fra sin egen personlige overbevisning om å gå i niqab. For Shezadi er dette et privat valg. Dersom det å gå i niqab i seg selv skulle være diskvalifiserende for å bli hørt, har vi et ytringsfrihetsproblem. Voldner mener sammenlikningen med Fjordman er litt søkt.
- Fjordman uttrykker svært sterke meninger om hva andre mennesker bør gjøre, og hvordan vi bør behandle dem. Shezadi ønsker bare å snakke om sitt eget valg.
Dette er en ren apologi. Å benekte den totalitære politiske karakteren til islamismen, men se den hos Fjordman avslører at man selv er politisert og bruker sin posisjon til å drive kampanje.
Men det spesielle med Voldner og Åmås er at de gjør dette under dekke av å være “prinsipielle”: dvs. det står dem fritt å definere sammenhenger slik det passer dem.
Dette er essensen av postmodernisme. En vilkårlighet i definisjonene. Åmås greier til og med å ta 22/7 og åpenhet og demokrati til inntekt for å slippe til islamistene og jihadistene! Der Abid Raja har oppdaget samfunnsfienden og vil sette ned foten, mener Åmås de har en selvfølgelig plass. De er en del av landskapet. Som flora og fauna. Vi må lære å leve med dem.
Skolene som inviterer henne gjør det trolig av prinsipielle grunner, for å møte hennes meninger direkte. Hun møter en mengde kritiske spørsmål fra aktive elever. For meg høres dette ut som en skole i demokrati og opplysning: Ikke ekskludere og kaste noen ut, men møte argumenter med argumenter.
Og unnskyld meg, jeg trodde dette var noe store deler av det norske samfunnet var enig om etter terroren 22. juli – mer åpenhet, mer demokrati, mer debatt – også som motstandsstrategi overfor de krefter som ikke ønsker dette.
Dette er faktisk et overgrep. Åmås tar begrepene om åpenhet og vender dem mot demokratiet. Han bruker sin posisjon til å være døråpner for ekstremismen. Det er så frekt og brutalt at man skal lese sakte og nøye for å få øye på det.