Man må si nei: Avisene flommer over av innlegg som går i rette med, arresterer og gjerne vil utestenge kritikere av det flerkulturelle samfunn. Skal man ta det alvorlig?
Det vil lett kunne bli en heltidsbeskjeftigelse.
Det er ikke noe nytt i og for seg. Disse kommentatorene tar imidlertid retorikken til et nytt nivå. De kobler 22/7 direkte eller indirekte til debatten som gikk forut. Dermed forvandler de 22/7 til et formidabelt våpen.
Det å delta i en slik ordkrig etter 22/7 er å trekke forbrytelsen ned på et nivå hvor den ikke hører hjemme. Jeg nekter å delta i slike øvelser.
Det står innlegg hver eneste dag som burde vært motsagt. Strengt tatt. Men ville det hjelpe? En hel armé marsjerer taktfast og fordjevler dem som våget å kritisere det flerkulturelle før 22/7 og ikke har falt til fote og angret.
Men denne angeren smaker av bekjennelse og underkastelse og straff. Den mangler det helt elementære som skal til for at anger skal ha noen virkning: Den må komme fra hjertet, den må være forutsetningsløs, og den må romme et element av nåde.
Det finnes ingen nåde i det univers som fyller avisenes spalter.
Om det ikke går an å korrigere eller gjendrive dem rasjonelt, pga massiviteten og den intellektuelle utilgjengeligheten, så finnes det likevel ett punkt som bør nevnes: den indirekte trusselen mot ytringsfrihet, demokratisk rett og personlig integritet, helt ned til personlig sikkerhet.
Forutsigbart nok tilhører Mohammad Usman Rana en av disse som flekser knyttneven, og han gjør det ved å tillegge sin motstander meninger han ikke har. Bruce Bawer fremstår dermed som ekstrem og ikke angrende.
Likevel har flere av dem ikke villet eller maktet å ta avstand fra Behring Breiviks grunnleggende tanker. Betegnende nok skrev den tidligere Human Rights Service-medarbeideren Bruce Bawer tre dager etter terrorangrepet i Wall Street Journal at Behring Breivik hadde en «legitim bekymring for islams ekspansjon i Europa» og ergret seg over terroraksjonen fordi den ville være et skudd i baugen for hans Eurabia-teorier.
“Villet eller maktet”, slik snakker legen/predikanten: enten er kasuset ond eller svak, uansett en synder, eller vantro.
Det er det nye med predikantene: den eksplisitte eller implisitte trussel. Alle som har klebet høyreekstremiststemplet eller nazi-betegnelsen til svake, enkeltstående personer eller grupper, vet hva de gjør. VG vet det. Erna Solberg vet det. På radio i dag hører jeg at PST vil be antirasister om å delta i jakten på høyreekstreme, og det etter at SOS Rasisme gikk fysisk løs på Kristent Samlingsparti.
De leker med ilden.