Som med fascismen og nazismen: frontlinjene går tvers gjennom hjertene. Frihetsplassen i Kairo og det som skjer i Oslo og Europa er tett forbundet. Dette er også vår kamp.
Hvilket betyr: vi må anlegge vårt perspektiv, ivareta våre interesser. Med den største rett og selvfølgelighet.
Hvis vi for et øyeblikk glemmer reservasjoner og tar de norske formidlerne på ordet. Kan de ha rett i den positive fremstillingen, a la Sidsel Wold, Odd Karsten Tveit, en Kari Vogt, Bjørn Olav Utvik, eller Sverre Lodgaard, Jan Egeland?
Hvis utsiktene i Kairo var så gode som de vil ha det til – hadde de hatt behov for å lyve? Det er dette som gjør meg bekymret.
Når Bjørn Olav Utvik blir spurt om Brorskapet – og det har vært det store temaet i går og idag, om de er islamister som vil omdanne Egypt til et nytt Iran, så svarer han at det er helt feil å tro at Brorskapet vil gjøre som mullahene. Nei, de ligner mer på den grønne protestbevegelsen i Iran, sier Utvik. De har samme moderate program. De vil ha islam som ramme for et ellers åpent samfunn.
Det er da jeg vet at noe er galt, at noen prøver å føre oss bak lyset. Og jeg blir indignert, ikke bare på egne, men også på iranernes vegne. Utvik spytter demokratibevegelsen i ansiktet. Iranerne har lidd langt mer enn egypterne. De har fått demonstrere, stort sett i fred, iranerne har møtt politistatens fulle styrke. De er torturert og seksuelt mishandlet, begge kjønn. Det har vi brydd oss svært lite om. En norsk student var øyenvitne til Basji-militsen og politiets framferd. En av militsfolkene sa: – Nå skal dere få se hvordan vi behandler de vantro, og skjøt vanlige mennesker rett foran øynene på tilskuerne, på åpen gate.
Slik oppfører en politistat seg som er redd og er villig til å bruke alle midler. Da kapitulerer opinionen og politikerne i Vest. Et slikt regime er det ikke noe å gjøre noe med. Selv om man vet at det samme regimet som henretter sine borgere forsøker å skaffe seg atomvåpen og truer med å utslette et annet land.
Men et vaklende autokrati, som har vært en alliert av USA i tredve år, det kan man forsøke å velte med god samvittighet, selv om det kan føre Det muslimske Brorskap til makten.
Professor Gunvor Meidell som tilhører VGs ekspertpanel, snakket om terrorstaten Egypt. Går det an, midt oppe i begeistringen over demokratibevegelsen, å late som om den virkelige terroraksen ikke eksisterer? Den som strekker seg fra Teheran over Basra til Damaskus og Beirut og ned til Gaza? Skulle Brorskapet få makt i Egypt vil det åpne porten mellom Egypt og Gaza.
Odd Karsten Tveit sa ikveld at Brorskapet ikke ville være interessert i en krig med Israel, for det ville ikke være i Egypts interesse. Etter så mange år i Midtøsten uttaler man seg ikke slik av naivitet, men fordi man ønsker en bestemt utvikling.
Igjen står Europa foran klerkenes forræderi. En kontinuerlig påvirkning i en bestemt retning, som er antidemokratisk.
Demokrati handler om noe mer enn en mann – en stemme. Demokratiet innebærer respekt for visse spilleregler, visse prinsipper, for mindretallets rettigheter. Det er en følsom mekanisme, som vokser frem av en bestemt politisk kultur, ofte til en høy pris.
Michael Totten sier: det man glemmer er Midtøstens vold, all politikk er farget av vold, og den kommer ikke til å forsvinne. Tveit, Vold, Lodgaard og Utvik snakker aldri om vold, og hvis de gjør det er det USAs og Israels vold, eller de regimene som USA støtter. Sjelden eller aldri Assads vold, Irans vold, eller Gaddafis, og ikke Hamas, Hizbollahs eller Brorskapets.
De toneangivende i Europa vil ikke vite. Glemt er Stockholmsbomberen, Jyllands-Post-terroristene, øksemannen som ville drepe Kurt Westergaard. De skyver vekk at disse kan ha noen sammenheng med det som utspiller seg i Kairo.
Den som skal vurdere Kairo, må ha det som skjer i Europa i mente. Hvis det finnes en sjanse for en sammenheng, må Europa tenke på sine interesser.
Men opionsdannerne i Europa gjør stort sett ikke det. De vil ikke snakke om “det”. Før var det sex, nå er det islam.
John Simpson, BBCs World Affairs editor, sitter rundt et bord sammen med Christiane Amanpour og flere kolleger i Kairo. Han sier: – Let’s face it. Hvis egypterne ønsker å velge Brorskapet ved et demokratisk valg, så må de få lov til det.
Sier en mann som har dekket alle store begivenheter siden juntaen i Argentina på 70-tallet. Er det tretthet, resignasjon? Ville han sagt det samme hvis det var høyreekstreme? Hvor kommer denne resignasjonen fra? Denne uvilligheten til å tenke og bruke erfaringer?
Europa fikk nazismen fordi det europeiske borgerskapet ikke forsto et fenomen som ikke spilte etter deres regler. Brorskapet bryr seg heller ikke om Simpsons regler. Det vet hva egypterne vil, og sier det som passer i øyeblikket. Egypterne orker ikke høre på vesterlendingers innvendinger, hvis de har noen. De vil inn i fremtiden, de er lei. De ønsker et åpnere samfunn. Men Weimarrepublikken var også åpen og moderne, og friheten kan brukes til så mangt. Også til å erobre makten. Da og først da får man se hva de virkelig står for. Men da er det for sent.
For meg holder det å se på ansiktene til Brorskapets ledere. I dag satt de og bjeffet og buldret. De var slett ikke fornøyd med løftene til Omar Suleiman. Det holder også å gå inn på deres offisielle nettside på engelsk for å se hva de står for. Antisemittismen slår mot en som en vegg.
Israel har all mulig grunn til å frykte det som skjer.
Paradoksalt nok ser frihetsdemonstrasjonene i Kairo ut til å være et tilbakeslag for frihetskreftene i Europa og USA. Begivenhetene har demonstrert at det mangler på sannetsvilje i demokratiene og at en stor andel av landenes eliter forsvarer islamistene, enten ut fra en forestilling om at de må inkluderes eller ut fra at ønske om å torpedere Vestens makt og posisjon.
Det som skiller dagens situasjon fra tidligere er fremveksten av den multikulturelle ideologien, og det multikulturelle samfunnet, der inkludering er alfa og omega. At man inkluderer noe som kommer til å sprenge samfunnet i filler, er en tanke man ikke tåler.
For noen er denne inkludering åpenbart et mål. Det betyr at Europa vil ligne mer på Midtøsten enn omvendt. Det betyr at vold blir et mer sannsynlig scenario i europeisk politikk.
Mediene har som i Ameliesaken gjort Kairo til deres sak, på en måte hvor motforestillingene feies under teppet.
Christiana Amanpour møtte pro-regime demonstranter som sa de hatet Amerika og amerikanere. Forbløffet spurte Amanpour hvorfor. -Fordi det er dere som står bak dette, svarte lederen av gjengen. – Dere forteller ikke sannheten, sa han.
Dette er helt på jordet for vestlig presse. De forsto overhodet ikke at regimet og dets pøbel kunne gå løs på journalister. Men i regimets og dets støttespilleres øyne var det en logikk: pressen hadde gjort demonstrantenes sak til sin, det var ikke vanskelig å se. Dermed ble de motstandere. Men journalistene nektet å se det, de ser fortsatt på seg selv som uavhengige.
Så nær er volden kommet vårt eget samfunn.
De liberale journalistene stiller seg like uforstående til kritikere av det flerkulturelle samfunnet på hjemmebane. Slik møtes konfliktene, og de kommer bare til å bli mer og mer sammenvevet.
Unni Wikan har forsøkt å bryte denne konsensus, og Åse Seierstad er heller ikke på den helt ukritiske linjen i sin reportasje i Morgenbladet.
Mens Midtøsten vil ha åpenhet, får Vesten mer preg av skinndemokrati. David Camerons viktige tale mot den flerkulturelle ideologien i München lørdag ble fortiet av NRK. Det var helt klart et uttrykk for politisk sensur. Heller ikke Angela Merkels oppgjør med flerkulturalismen ble rapportert. De samme mediene som støtter åpenhet i Midtøsten, lukker den på hjemmebane, og i denne maktutøvelse ligger det gjemt store konflikter. Man tror som Mubarak at de forsvinner hvis man legger lokk på dem.
Denne ubalansen, – begeistring for andres frihet – selv der hvor det kan true ens egen – og sensuren på hjemmebane, er betegnende for dagens situasjon.
Politikk blir da veldig komplisert. I Egypt har det ført til at regimet benytter konspirasjonsteorier og stråmenn for å skape oppslutning. Det samme regimet som på topplan får store summer av USA og samarbeider storpolitisk med Israel, nører opp under antiamerikanisme og jødehat. Men denne brune sausen blir ikke nevnt av den liberale pressen, for det rommer et varsel om at fremtiden kanskje ikke er så lys.
Snart får politikken hjemme de samme irrasjonelle trekk. Antipatien, ressentimentene mot kapitalisme, høyrliberalisme, konservatisme, kristendom, USA og Israel, har allerede drag av irrasjonalitet og til dels hat.
Den skal bruke mye tid på politikk for å henge med å se de innviklede nett som spinnes, for hver time som går.