God idè å revidere Norges grunnlov?

Nina Hjerpset-Østlie

Stor­tin­gets pre­si­dent­skap beslut­tet i 2009 å ned­sette et utvalg for å utar­beide en revi­sjon av Grunn­lo­ven i den hen­sikt å styrke “sen­trale men­neske­ret­tig­he­ters” stil­ling i vår for­fat­ning. I norsk rett står Grunn­lo­ven over annen lov­gi­ving, hvil­ket betyr at dom­sto­len i ytterste kon­se­kvens kan sette loven til side der­som den kom­mer i strid med Grunnloven.

Grunn­lo­ven er vans­ke­lig å endre; det tar len­ger tid og enhver end­ring kre­ver et større stor­tings­fler­tall enn van­lige lov­end­rin­ger. Dette er for å sikre at grunn­leg­gende ver­dier som ytrings­fri­het og eien­doms­rett ikke kan fjer­nes av et poli­tisk fler­tall i en kort­va­rig periode med makt. Det må være stor­tings­valg mel­lom et frem­lagt end­rings­for­slag og selve avstem­nin­gen om hvor­vidt end­rin­gen skal implementeres.

Det ned­satte men­neske­retts­ut­val­get ser nå på en grunn­lovs­fes­ting av en rekke ret­tig­he­ter, blant dem ret­ten til å søke asyl, ret­ten til utdan­ning og ret­ten til en til­freds­stil­lende levestandard.

Disse ret­tig­he­tene er alle­rede ned­felt i inter­na­sjo­nale kon­ven­sjo­ner Norge har for­plik­tet seg til å følge og såle­des har for­rang foran norsk lov i til­fel­ler der lov­ver­kene kol­li­de­rer, men ved å inn­føre dem i Grunn­lo­ven vil de stå enda ster­kere. Det vil si at der­som f.eks. hele eller deler av Den euro­pe­iske men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) blir imple­men­tert i Grunn­lo­ven, vil en senere poli­tisk fler­talls­be­stem­melse om å si opp EMK og/eller trekke seg fra Den euro­pe­iske men­neske­retts­dom­sto­lens (EMD) juris­dik­sjon få liten eller ingen prak­tisk betyd­ning. Når først hele eller deler av en inter­na­sjo­nal kon­ven­sjon som EMK er imple­men­tert i vår Grunn­lov, vil den stå over enhver annen lov som måtte ved­tas av et demo­kra­tisk fler­tall i lang tid fremover.

Inter­na­sjo­nale kon­ven­sjo­ner blir da også brukt for nett­opp å for­hindre at et poli­tisk fler­tall skal kunne inn­føre, opp­rett­holde eller avskaffe ord­nin­ger som et poli­tisk, avgå­ende mindre­tall er mot eller ikke ønsker at skal kunne fjer­nes. Tid­li­gere stor­tings­pre­si­dent Thor­bjørn Jag­land (Ap) - hoved­på­dri­ve­ren bak det ned­satte Men­neske­retts­ut­val­get og pro­ses­sen for å revi­dere Grunn­lo­ven i mer inter­na­sjo­nal ret­ning - sa det rett ut i for­bin­delse med stats­kir­ke­de­bat­ten i 2007:

I for­bin­delse med behand­lin­gen av stat-kirkespørsmålet ser vi at det brede fler­tall ønsker å beholde dagens ord­ning med en grunn­lov­fes­tet offi­si­ell reli­gion og at sta­ten øver kon­troll med den, til tross for at dette er i strid med inter­na­sjo­nal retts­tenk­ning om reli­gions­fri­het for den enkelte og indre fri­het for religionene.

Jus­tis­mi­nis­ter Knut Stor­ber­get (Ap) la hel­ler ikke skjul på et av moti­vene bak Stoltenberg-regjeringens lov­for­slag om å inn­lemme kvinne­kon­ven­sjo­nen i men­neske­ret­tig­hets­lo­ven og der­med gi den for­rang over norsk lov før Stor­tings­val­get i 2009:

– Vi vil verne kvin­ner mot Frps like­stil­lings­po­li­tikk, sier Knut Stor­ber­get, som vil gjen­nom­føre løf­tet fra Soria Moria før et even­tu­elt bor­ge­lig regje­rings­skifte fin­ner sted.

Kar­rie­re­po­li­ti­ke­res util­ta­lende makt­syke til side; ordet men­neske­ret­tig­he­ter har sta­dig en så til­ta­lende klang at en styr­king av men­neske­ret­tig­he­tene i Grunn­lo­ven umid­del­bart frem­står som et gode. Men er det det?

Sva­ret på det kan vi finne ved å rette blik­ket mot Stor­bri­tan­nia, som har imple­men­tert hele Den euro­pe­iske men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen (EMK) i sitt eget rett­sys­tem. For der norske aktø­rer åpen­bart arbei­der for å få hele eller deler av EMK inn i grunn­lo­ven i 2014, for­sø­ker den bri­tiske regje­rin­gen å finne en måte å få den ut igjen på.

Etter 13 år med den ene kon­tro­ver­si­elle retts­av­gjø­rel­sen etter den andre, har det bri­tiske par­la­men­tet stemt med over­vel­dende og tverr­po­li­tisk fler­tall for å avvise EMDs pålegg om å opp­heve en 140 år gam­mel lov for å gi feng­sels­inn­satte stemme­rett ved poli­tiske valg.

Den omstridte men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen - Human Rights Act (HRA) på engelsk - ble imple­men­tert i bri­tisk lov­gi­ving av Labour-regjeringen i 1998. Siden da har både imple­men­te­rin­gen og selve kon­ven­sjo­nen blitt sta­dig mer upo­pu­lære i den bri­tiske offent­lig­he­ten. Kon­ven­sjo­nens klare tendens til å sette far­lige kri­mi­nel­les men­neske­ret­tig­he­ter foran ofre­nes og den øvrige befolk­nin­gens sik­ker­het er skarpt i strid med folks almin­ne­lige retts­opp­fat­ning og har blitt gjen­stand for utbredt og kraf­tig kritikk.

Den all­mene mis­nøyen med EMKs inn­virk­ning på det bri­tiske retts­sys­te­met ble under­stre­ket i 2008, da et mord­of­fers pårø­rende og bor­ger­ret­tig­hets­grup­pen Liberty for første gang vant frem med krav om en full høring om hvor­for men­neske­ret­tig­he­tene til vold­tekts­man­nen som drepte Naomi Bry­ant ble vek­tet høy­ere enn pub­li­kums sik­ker­het. Saken dreier seg om den kar­rie­re­kri­mi­nelle Anthony Rice, som fikk per­mi­sjon fra en livs­tids­dom for kort etter å myrde 40 år gamle Bry­ant i hen­nes eget hjem. Det er reg­net for Stor­bri­tan­nias ver­ste eksem­pel på at kri­mi­nel­les ret­tig­he­ter blir satt foran det lov­ly­dige pub­li­kums. Rice hadde 22 dom­mer bak seg – dom­mer som inklu­derte sek­su­elle over­grep og over­fall på unge jen­ter – og var egent­lig ansett som for far­lig for permisjon/løslatelse. I 2001 kon­klu­derte en psy­ko­log med at det var 72 pro­sents sann­syn­lig­het for at Rice ville pådra seg nye dom­mer for sek­su­elle over­fall hvis han slapp ut. En per­mi­sjons­ko­mite foku­serte imid­ler­tid ute­luk­kende på Rices men­neske­ret­tig­he­ter og inn­vil­get per­mi­sjon, sam­ti­dig som men­neske­ret­tig­he­tene ble benyt­tet til å gi ham svært avslap­pede vil­kår under fri­gan­gen. Føl­ge­lig ble han plas­sert på et hos­pits i en landsby, der han angrep en kvinne med en mur­stein og noen måne­der senere kvalte han Naomi Bry­ant og påførte henne 16 kniv­stikk før han gjemte liket under hen­nes egen seng. Der ble hun fun­net av sin 14 år gamle datter.

Regje­rin­gens egen rap­port (2006) om saken har alle­rede kon­klu­dert med at Rice ble satt fri til å myrde fordi offent­lige tje­neste­menn valgte å sette hans men­neske­ret­tig­he­ter foran pub­li­kums sik­ker­het. Hørin­gen star­tet i februar 2010, men ble utsatt til januar 2011. Saken skal omfatte hele rett­sys­te­met og for­ven­tes å skape presedens.

Kri­ti­kerne mener også at kon­ven­sjo­nen har påført det bri­tiske retts­sys­te­met ytter­li­gere nega­tive kon­se­kven­ser i de 13 årene den har vært i virk­som­het, blant annet ved å beskytte beten­ke­lige kom­pen­sa­sjons­krav, krav om pri­vi­le­gier og direkte mis­bruk. I til­legg hev­des det at kon­ven­sjo­nen regel­mes­sig blir benyt­tet av skrup­pel­løse advo­ka­ter til å fremme en usunn kom­pen­sa­sjons­kul­tur og at den for­sva­rer mennesker/grupper som frem­mer egne ret­tig­he­ter på bekost­ning av andres.

I novem­ber 2008 måtte innen­riks­mi­nis­ter for Labour, Jacqui Smith, offent­lig inn­rømme at imple­men­te­rin­gen av EMK hadde gjort det vans­ke­lig å fjerne ter­ror­mis­tenkte fra Stor­bri­tan­nia. I rea­li­te­ten kan ikke len­ger Stor­bri­tan­nia depor­tere hver­ken uten­landske kri­mi­nelle - dvs. kri­mi­nelle uten bri­tisk stats­bor­ger­skap eller lov­lig opp­hold - eller isla­mis­ter selv om ret­ten erkjen­ner at ved­kom­mende utgjør en bety­de­lig fare for sam­fun­net. I følge det bri­tiske lov­ver­ket skulle de angjel­dende per­sonene nor­malt vært utvist der­som de har blitt dømt til ett års feng­sel eller mer. Men dyk­tige advo­ka­ter bru­ker to argu­men­ter: 1) utvis­ning vil krenke deres rett til familie- og pri­vat­liv eller 2) de risi­ke­rer en ublid behand­ling av myn­dig­he­tene i hjem­lan­det. Mange dom­mere fin­ner dette å være over­be­vi­sende argu­men­ter, selv når det dreier seg om mor­dere, vold­tekts­for­bry­tere eller noto­riske volds­menn. I august 2010 ble det kjent at Stor­bri­tan­nia dag­lig gir kri­mi­nelle utlen­din­ger med grove for­bry­tel­ser på sam­vit­tig­he­ten til­la­telse til å bli i lan­det under påbe­ro­pelse av EMK - i mange til­fel­ler på skatte­be­ta­le­rens reg­ning i form av kom­mu­nale boli­ger og andre velferdsytelser.

Blant de mest opp­sikts­vek­kende sakene av denne typen er løs­la­tel­sen av man­nen som kal­les Al-Qaidas ånde­lige ambas­sa­dør i Europa, Abu Qatada. Qatada er dømt til lange straf­fer i hjem­lan­det Jor­dan for ter­ror­ak­sjo­ner begått der, og risi­ke­rer hard­hendt behand­ling hvis han sen­des til­bake. Risi­koen gjorde at han vant ret­ten til ikke å bli utvist, og så gikk Qatada et skritt videre: Han hev­det at det er i strid med EMK å bli sit­tende i vare­tekt på ube­stemt tid. En dom­stol ga ham med­hold og han flyt­tet umid­del­bart inn i en roms­lig lei­lig­het til 8 mil­lio­ner kro­ner i Lon­don, der han lever på offent­lige stø­na­der i en stør­rel­ses­or­den på 50.000 pund i året.

Ahsan Sabri, en ille­gal pakis­tansk inn­vand­rer, kjørte bil uten fører­kort og drepte den 30 år gamle utek­sa­mi­nerte Oxford-studenten Sop­hie Warne da han kjørte på rødt lys. Han ble dømt til 3 års feng­sel og utvis­ning, men kan ikke depor­te­res fordi det angi­ve­lig utgjør et brudd på men­neske­ret­tig­he­tene. I følge dom­me­ren bry­ter en depor­ta­sjon med Sab­ris rett til et fami­lie­liv, da han har gif­tet seg med en bri­tisk kvinne og har en dat­ter med henne. Ved en utvis­ning til Pakis­tan ville hans kone og barn anta­ge­lig følge etter, og utvis­nin­gen ble såle­des karak­te­ri­sert som men­neske­ret­tig­hets­brud­det “inn­blan­ding i deres privat- og familieliv.”

Denne ret­tig­he­ten gjaldt også Learco Chin­damo, som da han stakk ned og drepte den 48 år gamle fire­barns­fa­ren og rek­to­ren Phi­lip Lawrence per­ma­nent fra­tok sitt offers kone og barn den samme ret­tig­he­ten. Til tross for sine 15 år hadde Chin­damo alle­rede flere dom­mer for vold bak seg, og etter dra­pet på Lawrence skrøt han til ven­ner om at han hadde “drept en lærer”. Chin­damo ble dømt til livs­tid og aktor nedla påstand om utvis­ning til Ita­lia etter endt soning. Dom­me­ren kom imid­ler­tid til at en depor­te­ring var et brudd på Chin­da­mos rett til et fami­lie­liv og avviste aktors påstand.

Den avviste, kur­diske asyl­sø­ke­ren Kawa ali Azad bærer kni­ver på offent­lige ste­der og har seks dom­mer for vold samt et livs­tids­for­bud mot å kon­takte sin eks-kjæreste og sønn, som han har mis­hand­let og truet på livet. Dette siste resul­terte i en dom på 12 måne­der, og etter løs­la­tel­sen fra feng­sel for­søkte bri­tiske myn­dig­he­ter å depor­tere ham. Azad ble fløyet til Bag­dad, men der nek­tet ira­kiske myn­dig­he­ter ham opp­hold. Han ble der­med sendt til­bake til Col­n­brook immi­gra­tion rem­oval centre i Stor­bri­tan­nia, hvor han ble til­bake­holdt fordi han ikke len­ger har noen legi­tim rett til å opp­holde seg i lan­det. Da Azad ble nek­tet fri­gang fra sen­te­ret ble han rasende, raserte retts­lo­ka­let og måtte over­man­nes av sik­ker­hets­per­so­nale. Like­vel fant en immi­gra­sjons­dom­mer at å holde Azad på et luk­ket sen­ter for avviste asyl­sø­kere utgjorde et “brudd på hans men­neske­ret­tig­he­ter” og friga ham. Det første han gjorde var å opp­søke sin tid­li­gere kjæ­reste med nye trus­ler. Den bri­tiske eks-kjæresten og den fire år gamle søn­nen lever nå som flykt­nin­ger i eget land. De har blitt flyt­tet fra hjem­ste­det, de har måt­tet bytte iden­ti­tet og poli­tiet har fra­rå­det dem å ha kon­takt med slekt og venner.

Etter mas­siv kri­tikk i 2008 uttrykte davæ­rende jus­tis­min­in­s­ter for Labour, Jack Straw - som i sin tid var ansvar­lig for å imple­men­tere EMK, men for 14 dager siden var med på å for­mu­lere for­sla­get om å avvise EMD - full for­stå­else for befolk­nin­gens bekym­rin­ger i for­hold til kon­ven­sjo­nen, dens føl­ger og den utbredte opp­fat­nin­gen av loven som et “ret­tig­hets­char­ter for kri­mi­nelle”. Sam­ti­dig lovet Straw å revi­dere det sterkt kri­ti­serte lov­ver­ket, men ingen­ting skjedde.

I 2010 gikk der­for De kon­ser­va­tive og David Came­ron til valg med løfte om å fjerne EMK fra den bri­tiske lov­gi­vin­gen og i ste­det skrive en ny, egen bri­tisk der­som de kom i regje­ring. Par­tiet endte imid­ler­tid i regje­rings­koa­li­sjon med De libe­rale, og har der­for sett bort fra valg­løf­tet inn­til avstem­nin­gen om EMDs pålegg kom opp for 14 dager siden. Dagen før avste­min­gen holdt stats­mi­nis­ter Came­ron en tale der han åpent sa at EMDs pålegg om stemme­rett for inn­satte gjorde ham kvalm, og han fri­stilte par­ti­ets par­la­ments­med­lem­mer til å stemme etter egen sam­vit­tig­het, vel vitende om at regje­rings­part­ner De libe­rale var mot­stan­dere av det aktu­elle forslaget.

EMDs og Europa­rå­dets - som har til opp­gave å påse at EMDs avgjø­rel­ser blir fulgt - reak­sjon førte til ytter­li­gere irri­ta­sjon i det bri­tiske par­la­men­tet, og avstem­nin­gen ble etter­fulgt av en his­sig dis­ku­sjon om lan­dets suve­re­ni­tet og hvor­vidt det er aksep­ta­belt at lov­gi­vende for­sam­lings makt er blitt for­flyt­tet til dom­sto­lene. Da en tals­mann for EMD sa at man hadde ven­tet seg noe bedre fra et av Euro­pas eldste demo­kra­tier og opp­lyste om at avstem­nin­gen ikke ville få noen betyd­ning i og med at lan­det uan­sett er for­plik­tet til å følge pålegg fra EMD, svarte Stor­bri­tan­nias stats­ad­vo­kat, Domi­nic Grieve, uven­tet med at dom­merne ved EMD ikke vil få det siste ordet etter avstem­nin­gen om insat­tes stemme­rett. Videre anty­det han at Stor­bri­tan­nia kan komme til å arbeide for å begrense EMDs makt, alter­na­tivt trekke seg fra dom­sto­lens jurisdiksjon.

Stats­ad­vo­kat Grieve la til at bri­tiske dom­mere er blitt alar­mert av måten EMD har utvi­det sin makt­sfære på, og opp­ford­ret Cameron-regjeringen til å støtte de mange av lan­dets juris­ter som er bekym­ret for denne utvik­lin­gen. I det tverr­po­li­tiske for­sla­get om å avvise EMDs pålegg uttryk­ker også Tory-politiker David Davis og Labours Jack Straw bekym­ring over at ikke-valgte dom­mere i Stras­bourg har gått utover gren­sene for sin auto­ri­tet ved å for­søke å over­styre bri­tisk lov og at EMD har til­tatt seg en rolle som Euro­pas høy­este­rett med sta­dig videre full­mak­ter. Stats­ad­vo­ka­tens utspill ble fulgt opp av Came­ron, som uttalte at det er på tide “å sørge for at lover blir laget av par­la­men­tet og ikke av ret­ten”, og annon­serte pla­ner for å sikre nett­opp det: en kom­mi­sjon som skal lage en egen bri­tisk ret­tig­hets­er­klæ­ring (Bri­tish Bill of Rights) for å erstatte den euro­pe­iske men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen i det bri­tiske lov­ver­ket vil umid­del­bart bli nedsatt.

Dom­mer Jean-Paul Costa ved EMD svarte lyd­hørt på de bri­tiske bekym­rin­gene med å sam­men­ligne lan­det med mili­tær­jun­taen i Hel­las. - Å ikke imple­men­tere påleg­get fra EMD ville være en kata­strofe for Europa­rå­det, men også for Stor­bri­tan­nia. Det eneste lan­det som har avvist Men­neske­retts­kon­ven­sjo­nen var Hel­las i 1967, under obers­te­nes dik­ta­tur, sa Costa.

Stem­nin­gen ble ikke bedre av det, men jus­tis­mi­nis­ter Ken­neth Clarke gikk langt i å gi Costa rett i at Stor­bri­tan­nia ikke har noe annet valg enn imple­men­tere EMDs pålegg om stemme­rett for inn­satte fordi lan­det er bun­det av dom­sto­lens avgjø­rel­ser. Igjen viste Grieve til at Stor­bri­tan­nia er en suve­ren nasjon og som sådan kan si opp både EMK og trekke seg fra EMDs juris­dik­sjon uten så alt for store kon­se­kven­ser selv for et EU-medlem. EMDs auto­ri­tet eksis­te­rer ute­luk­kende på grunn av lan­dets tid­li­gere par­la­men­ta­riske bestem­mel­ser - bestem­mel­ser det er fullt mulig å opp­heve. Europa­rå­det, hvis opp­gave det er å påse at dom­sto­lens instruk­ser blir fulgt, har ingen meka­nis­mer som gjør det mulig å sette kra­vene sine gjen­nom med makt.

Denne enkle sann­he­ten får man sjel­den høre av norske poli­ti­kere som fin­ner det bekvemt å vise til sin mak­tes­løs­het over­for inter­na­sjo­nale kon­ven­sjo­ner, og det er ikke å vente at vi får høre den fra Europa­råds­med­lem­met Thor­bjørn Jag­land. Han og hans menings­fel­ler har så langt ikke lyk­kes i å få Norge med i EU og der­med skaffe seg enda større mulig­he­ter til å få gjen­nom­slag for sin poli­tikk mot fler­tal­lets ønske via en pågå­ende, inter­na­sjo­nal retts­lig­gjø­ring som til­side­set­ter demo­krati og folkestyre.

Men der­for må også Grunn­lo­ven beskyt­tes mot Men­neske­retts­ut­val­gets for­søk på nett­opp slik retts­lig­gjø­ring. Grunn­lo­ven ble til for å iva­reta det norske folks inter­es­ser, ikke for å til­freds­tille Thor­bjørn Jag­lands og en euro­pe­isk eli­tes poli­tiske ambisjoner.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.