God idè å revidere Norges grunnlov?

Nina Hjerpset-Østlie

Stortingets presidentskap besluttet i 2009 å nedsette et utvalg for å utarbeide en revisjon av Grunnloven i den hensikt å styrke “sentrale menneskerettigheters” stilling i vår forfatning. I norsk rett står Grunnloven over annen lovgiving, hvilket betyr at domstolen i ytterste konsekvens kan sette loven til side dersom den kommer i strid med Grunnloven.

Grunnloven er vanskelig å endre; det tar lenger tid og enhver endring krever et større stortingsflertall enn vanlige lovendringer. Dette er for å sikre at grunnleggende verdier som ytringsfrihet og eiendomsrett ikke kan fjernes av et politisk flertall i en kortvarig periode med makt. Det må være stortingsvalg mellom et fremlagt endringsforslag og selve avstemningen om hvorvidt endringen skal implementeres.

Det nedsatte menneskerettsutvalget ser nå på en grunnlovsfesting av en rekke rettigheter, blant dem retten til å søke asyl, retten til utdanning og retten til en tilfredsstillende levestandard.

Disse rettighetene er allerede nedfelt i internasjonale konvensjoner Norge har forpliktet seg til å følge og således har forrang foran norsk lov i tilfeller der lovverkene kolliderer, men ved å innføre dem i Grunnloven vil de stå enda sterkere. Det vil si at dersom f.eks. hele eller deler av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) blir implementert i Grunnloven, vil en senere politisk flertallsbestemmelse om å si opp EMK og/eller trekke seg fra Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) jurisdiksjon få liten eller ingen praktisk betydning. Når først hele eller deler av en internasjonal konvensjon som EMK er implementert i vår Grunnlov, vil den stå over enhver annen lov som måtte vedtas av et demokratisk flertall i lang tid fremover.

Internasjonale konvensjoner blir da også brukt for nettopp å forhindre at et politisk flertall skal kunne innføre, opprettholde eller avskaffe ordninger som et politisk, avgående mindretall er mot eller ikke ønsker at skal kunne fjernes. Tidligere stortingspresident Thorbjørn Jagland (Ap) – hovedpådriveren bak det nedsatte Menneskerettsutvalget og prosessen for å revidere Grunnloven i mer internasjonal retning – sa det rett ut i forbindelse med statskirkedebatten i 2007:

I forbindelse med behandlingen av stat-kirkespørsmålet ser vi at det brede flertall ønsker å beholde dagens ordning med en grunnlovfestet offisiell religion og at staten øver kontroll med den, til tross for at dette er i strid med internasjonal rettstenkning om religionsfrihet for den enkelte og indre frihet for religionene.

Justisminister Knut Storberget (Ap) la heller ikke skjul på et av motivene bak Stoltenberg-regjeringens lovforslag om å innlemme kvinnekonvensjonen i menneskerettighetsloven og dermed gi den forrang over norsk lov før Stortingsvalget i 2009:

– Vi vil verne kvinner mot Frps likestillingspolitikk, sier Knut Storberget, som vil gjennomføre løftet fra Soria Moria før et eventuelt borgelig regjeringsskifte finner sted.

Karrierepolitikeres utiltalende maktsyke til side; ordet menneskerettigheter har stadig en så tiltalende klang at en styrking av menneskerettighetene i Grunnloven umiddelbart fremstår som et gode. Men er det det?

Svaret på det kan vi finne ved å rette blikket mot Storbritannia, som har implementert hele Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) i sitt eget rettsystem. For der norske aktører åpenbart arbeider for å få hele eller deler av EMK inn i grunnloven i 2014, forsøker den britiske regjeringen å finne en måte å få den ut igjen på.

Etter 13 år med den ene kontroversielle rettsavgjørelsen etter den andre, har det britiske parlamentet stemt med overveldende og tverrpolitisk flertall for å avvise EMDs pålegg om å oppheve en 140 år gammel lov for å gi fengselsinnsatte stemmerett ved politiske valg.

Den omstridte menneskerettskonvensjonen – Human Rights Act (HRA) på engelsk – ble implementert i britisk lovgiving av Labour-regjeringen i 1998. Siden da har både implementeringen og selve konvensjonen blitt stadig mer upopulære i den britiske offentligheten. Konvensjonens klare tendens til å sette farlige kriminelles menneskerettigheter foran ofrenes og den øvrige befolkningens sikkerhet er skarpt i strid med folks alminnelige rettsoppfatning og har blitt gjenstand for utbredt og kraftig kritikk.

Den allmene misnøyen med EMKs innvirkning på det britiske rettssystemet ble understreket i 2008, da et mordoffers pårørende og borgerrettighetsgruppen Liberty for første gang vant frem med krav om en full høring om hvorfor menneskerettighetene til voldtektsmannen som drepte Naomi Bryant ble vektet høyere enn publikums sikkerhet. Saken dreier seg om den karrierekriminelle Anthony Rice, som fikk permisjon fra en livstidsdom for kort etter å myrde 40 år gamle Bryant i hennes eget hjem. Det er regnet for Storbritannias verste eksempel på at kriminelles rettigheter blir satt foran det lovlydige publikums. Rice hadde 22 dommer bak seg – dommer som inkluderte seksuelle overgrep og overfall på unge jenter – og var egentlig ansett som for farlig for permisjon/løslatelse. I 2001 konkluderte en psykolog med at det var 72 prosents sannsynlighet for at Rice ville pådra seg nye dommer for seksuelle overfall hvis han slapp ut. En permisjonskomite fokuserte imidlertid utelukkende på Rices menneskerettigheter og innvilget permisjon, samtidig som menneskerettighetene ble benyttet til å gi ham svært avslappede vilkår under frigangen. Følgelig ble han plassert på et hospits i en landsby, der han angrep en kvinne med en murstein og noen måneder senere kvalte han Naomi Bryant og påførte henne 16 knivstikk før han gjemte liket under hennes egen seng. Der ble hun funnet av sin 14 år gamle datter.

Regjeringens egen rapport (2006) om saken har allerede konkludert med at Rice ble satt fri til å myrde fordi offentlige tjenestemenn valgte å sette hans menneskerettigheter foran publikums sikkerhet. Høringen startet i februar 2010, men ble utsatt til januar 2011. Saken skal omfatte hele rettsystemet og forventes å skape presedens.

Kritikerne mener også at konvensjonen har påført det britiske rettssystemet ytterligere negative konsekvenser i de 13 årene den har vært i virksomhet, blant annet ved å beskytte betenkelige kompensasjonskrav, krav om privilegier og direkte misbruk. I tillegg hevdes det at konvensjonen regelmessig blir benyttet av skruppelløse advokater til å fremme en usunn kompensasjonskultur og at den forsvarer mennesker/grupper som fremmer egne rettigheter på bekostning av andres.

I november 2008 måtte innenriksminister for Labour, Jacqui Smith, offentlig innrømme at implementeringen av EMK hadde gjort det vanskelig å fjerne terrormistenkte fra Storbritannia. I realiteten kan ikke lenger Storbritannia deportere hverken utenlandske kriminelle – dvs. kriminelle uten britisk statsborgerskap eller lovlig opphold – eller islamister selv om retten erkjenner at vedkommende utgjør en betydelig fare for samfunnet. I følge det britiske lovverket skulle de angjeldende personene normalt vært utvist dersom de har blitt dømt til ett års fengsel eller mer. Men dyktige advokater bruker to argumenter: 1) utvisning vil krenke deres rett til familie- og privatliv eller 2) de risikerer en ublid behandling av myndighetene i hjemlandet. Mange dommere finner dette å være overbevisende argumenter, selv når det dreier seg om mordere, voldtektsforbrytere eller notoriske voldsmenn. I august 2010 ble det kjent at Storbritannia daglig gir kriminelle utlendinger med grove forbrytelser på samvittigheten tillatelse til å bli i landet under påberopelse av EMK – i mange tilfeller på skattebetalerens regning i form av kommunale boliger og andre velferdsytelser.

Blant de mest oppsiktsvekkende sakene av denne typen er løslatelsen av mannen som kalles Al-Qaidas åndelige ambassadør i Europa, Abu Qatada. Qatada er dømt til lange straffer i hjemlandet Jordan for terroraksjoner begått der, og risikerer hardhendt behandling hvis han sendes tilbake. Risikoen gjorde at han vant retten til ikke å bli utvist, og så gikk Qatada et skritt videre: Han hevdet at det er i strid med EMK å bli sittende i varetekt på ubestemt tid. En domstol ga ham medhold og han flyttet umiddelbart inn i en romslig leilighet til 8 millioner kroner i London, der han lever på offentlige stønader i en størrelsesorden på 50.000 pund i året.

Ahsan Sabri, en illegal pakistansk innvandrer, kjørte bil uten førerkort og drepte den 30 år gamle uteksaminerte Oxford-studenten Sophie Warne da han kjørte på rødt lys. Han ble dømt til 3 års fengsel og utvisning, men kan ikke deporteres fordi det angivelig utgjør et brudd på menneskerettighetene. I følge dommeren bryter en deportasjon med Sabris rett til et familieliv, da han har giftet seg med en britisk kvinne og har en datter med henne. Ved en utvisning til Pakistan ville hans kone og barn antagelig følge etter, og utvisningen ble således karakterisert som menneskerettighetsbruddet “innblanding i deres privat- og familieliv.”

Denne rettigheten gjaldt også Learco Chindamo, som da han stakk ned og drepte den 48 år gamle firebarnsfaren og rektoren Philip Lawrence permanent fratok sitt offers kone og barn den samme rettigheten. Til tross for sine 15 år hadde Chindamo allerede flere dommer for vold bak seg, og etter drapet på Lawrence skrøt han til venner om at han hadde “drept en lærer”. Chindamo ble dømt til livstid og aktor nedla påstand om utvisning til Italia etter endt soning. Dommeren kom imidlertid til at en deportering var et brudd på Chindamos rett til et familieliv og avviste aktors påstand.

Den avviste, kurdiske asylsøkeren Kawa ali Azad bærer kniver på offentlige steder og har seks dommer for vold samt et livstidsforbud mot å kontakte sin eks-kjæreste og sønn, som han har mishandlet og truet på livet. Dette siste resulterte i en dom på 12 måneder, og etter løslatelsen fra fengsel forsøkte britiske myndigheter å deportere ham. Azad ble fløyet til Bagdad, men der nektet irakiske myndigheter ham opphold. Han ble dermed sendt tilbake til Colnbrook immigration removal centre i Storbritannia, hvor han ble tilbakeholdt fordi han ikke lenger har noen legitim rett til å oppholde seg i landet. Da Azad ble nektet frigang fra senteret ble han rasende, raserte rettslokalet og måtte overmannes av sikkerhetspersonale. Likevel fant en immigrasjonsdommer at å holde Azad på et lukket senter for avviste asylsøkere utgjorde et “brudd på hans menneskerettigheter” og friga ham. Det første han gjorde var å oppsøke sin tidligere kjæreste med nye trusler. Den britiske eks-kjæresten og den fire år gamle sønnen lever nå som flyktninger i eget land. De har blitt flyttet fra hjemstedet, de har måttet bytte identitet og politiet har frarådet dem å ha kontakt med slekt og venner.

Etter massiv kritikk i 2008 uttrykte daværende justismininster for Labour, Jack Straw – som i sin tid var ansvarlig for å implementere EMK, men for 14 dager siden var med på å formulere forslaget om å avvise EMD – full forståelse for befolkningens bekymringer i forhold til konvensjonen, dens følger og den utbredte oppfatningen av loven som et “rettighetscharter for kriminelle”. Samtidig lovet Straw å revidere det sterkt kritiserte lovverket, men ingenting skjedde.

I 2010 gikk derfor De konservative og David Cameron til valg med løfte om å fjerne EMK fra den britiske lovgivingen og i stedet skrive en ny, egen britisk dersom de kom i regjering. Partiet endte imidlertid i regjeringskoalisjon med De liberale, og har derfor sett bort fra valgløftet inntil avstemningen om EMDs pålegg kom opp for 14 dager siden. Dagen før avstemingen holdt statsminister Cameron en tale der han åpent sa at EMDs pålegg om stemmerett for innsatte gjorde ham kvalm, og han fristilte partiets parlamentsmedlemmer til å stemme etter egen samvittighet, vel vitende om at regjeringspartner De liberale var motstandere av det aktuelle forslaget.

EMDs og Europarådets – som har til oppgave å påse at EMDs avgjørelser blir fulgt – reaksjon førte til ytterligere irritasjon i det britiske parlamentet, og avstemningen ble etterfulgt av en hissig diskusjon om landets suverenitet og hvorvidt det er akseptabelt at lovgivende forsamlings makt er blitt forflyttet til domstolene. Da en talsmann for EMD sa at man hadde ventet seg noe bedre fra et av Europas eldste demokratier og opplyste om at avstemningen ikke ville få noen betydning i og med at landet uansett er forpliktet til å følge pålegg fra EMD, svarte Storbritannias statsadvokat, Dominic Grieve, uventet med at dommerne ved EMD ikke vil få det siste ordet etter avstemningen om insattes stemmerett. Videre antydet han at Storbritannia kan komme til å arbeide for å begrense EMDs makt, alternativt trekke seg fra domstolens jurisdiksjon.

Statsadvokat Grieve la til at britiske dommere er blitt alarmert av måten EMD har utvidet sin maktsfære på, og oppfordret Cameron-regjeringen til å støtte de mange av landets jurister som er bekymret for denne utviklingen. I det tverrpolitiske forslaget om å avvise EMDs pålegg uttrykker også Tory-politiker David Davis og Labours Jack Straw bekymring over at ikke-valgte dommere i Strasbourg har gått utover grensene for sin autoritet ved å forsøke å overstyre britisk lov og at EMD har tiltatt seg en rolle som Europas høyesterett med stadig videre fullmakter. Statsadvokatens utspill ble fulgt opp av Cameron, som uttalte at det er på tide “å sørge for at lover blir laget av parlamentet og ikke av retten”, og annonserte planer for å sikre nettopp det: en kommisjon som skal lage en egen britisk rettighetserklæring (British Bill of Rights) for å erstatte den europeiske menneskerettskonvensjonen i det britiske lovverket vil umiddelbart bli nedsatt.

Dommer Jean-Paul Costa ved EMD svarte lydhørt på de britiske bekymringene med å sammenligne landet med militærjuntaen i Hellas. – Å ikke implementere pålegget fra EMD ville være en katastrofe for Europarådet, men også for Storbritannia. Det eneste landet som har avvist Menneskerettskonvensjonen var Hellas i 1967, under oberstenes diktatur, sa Costa.

Stemningen ble ikke bedre av det, men justisminister Kenneth Clarke gikk langt i å gi Costa rett i at Storbritannia ikke har noe annet valg enn implementere EMDs pålegg om stemmerett for innsatte fordi landet er bundet av domstolens avgjørelser. Igjen viste Grieve til at Storbritannia er en suveren nasjon og som sådan kan si opp både EMK og trekke seg fra EMDs jurisdiksjon uten så alt for store konsekvenser selv for et EU-medlem. EMDs autoritet eksisterer utelukkende på grunn av landets tidligere parlamentariske bestemmelser – bestemmelser det er fullt mulig å oppheve. Europarådet, hvis oppgave det er å påse at domstolens instrukser blir fulgt, har ingen mekanismer som gjør det mulig å sette kravene sine gjennom med makt.

Denne enkle sannheten får man sjelden høre av norske politikere som finner det bekvemt å vise til sin maktesløshet overfor internasjonale konvensjoner, og det er ikke å vente at vi får høre den fra Europarådsmedlemmet Thorbjørn Jagland. Han og hans meningsfeller har så langt ikke lykkes i å få Norge med i EU og dermed skaffe seg enda større muligheter til å få gjennomslag for sin politikk mot flertallets ønske via en pågående, internasjonal rettsliggjøring som tilsidesetter demokrati og folkestyre.

Men derfor må også Grunnloven beskyttes mot Menneskerettsutvalgets forsøk på nettopp slik rettsliggjøring. Grunnloven ble til for å ivareta det norske folks interesser, ikke for å tilfredstille Thorbjørn Jaglands og en europeisk elites politiske ambisjoner.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.