Klassekampens redaktør Mari Skurdal skal ha ros for noe. Og ris for resten.
Hun mener at Hans Rustad ikke bør kastes ut av Norsk Redaktørforening. Det mener jeg også. Der er vi enige.
Rustad har ikke fått noen advarsel ennå. Styret i Redaktørforeningen har bare sagt at flertallet mener det kan være grunnlag for en formell advarsel, og han får svare først. En advarsel er første skritt mot en eventuell utkastelse. Nestleder Helge Nitteberg, sjefredaktør i Nordlys, tok dissens og mener at sterk kritikk er tilstrekkelig.
Skurdal har rett i at en utkastelse ikke ville forandret noe. Document fortsetter som før, bare uten medlemskapet.
Hun har også rett i at bortvisning er dårlig medisin. Trump ble kastet ut av Twitter, skriver hun, og bevegelsen hans bare vokste.
Og hun har rett i at meningsmangfoldet er hele poenget. Det er bare synd at hun må kalle oss ytre høyre før hun kommer dit. Kall meg gjerne tjukk, sågar et fleskeberg, for det er jo sant, men ytre høyre er jeg altså ikke, og dét er heller ingen andre i Document.
Så kommer risen.
Skurdal skriver at Rustads meningsfeller henter selvtillit og legitimitet fra MAGA og høyreekstreme i Europa. Det står i Klassekampen, uten ett eneste sitat fra Rustad.
Hun skriver at de færreste tror at Arbeiderpartiet og venstresiden vil skifte ut det norske folk med muslimske innvandrere. Fint. Jeg er ikke så sikker på at bare de færreste tror det, men det er greit nok. Men hvem har sagt det? Hun oppgir ingen.
Hun skriver også at vi forteller en historie om at mediene lyver. Rustad har selv beskrevet poenget annerledes. Han mener den etablerte offentligheten har vegret seg for å diskutere visse utviklingstrekk. Å tie er ikke det samme som å lyve.

Oslo 10.03.2026
Redaktør i Klassekampen, Mari Skurdal, under Mediebedriftenes Landsforenings (MBL) presentasjon av de offisielle opplagstallene for andre halvår 2025.
Foto: Javad Parsa / NTB
Så er det dette: «Herværende avis står også bak sin dose ufin raljering og aktivisme».
En dose? Store norske leksikon skriver at AKP(m-l) var majoritetseier i Klassekampen til 1991. Sigurd Allern var redaktør fra 1979 til 1995. Han hadde vært formann i partiet og satt i sentralstyret. Partiet støttet Pol Pots regime et godt stykke ut på 1980-tallet, og så sent som i 1985 ble «The Killing Fields», filmen som kritiserte Pol Pot, slaktet over fire sider.
Det er som å kalle en brann for litt røyk.
Allern ble tatt opp i Redaktørforeningen mens han var redaktør, og det var ikke noe tema, skriver Skurdal selv. Der har hun rett igjen. Klarte foreningen en redaktør i et marxist-leninistisk partis avis, klarer den Rustad.
Foreningen har vært her før. I 2021 fant ikke styret grunnlag for sanksjoner mot Rustad, men ga ham skarp kritikk.
Rustad svarer styret innen mandag. Han har allerede sagt at han ikke beklager noe.
Spørsmålet er om styret har lest Mari Skurdal. Det bør de gjøre.

