Fredag var verdens viktigste nålevende forfatter, Michel Houellebecq, på besøk i Danmark. Det skjedde for en mindre krets av inviterte i den vakre byen Ribe. Det er skrevet mye om den hyllede og skandaliserte forfatteren, så la meg her trekke frem noen av de viktigste og mindre omtalte perspektivene på det omfattende forfatterskapet.
I 2002 ga idéhistorikeren Daniel Lindenberg ut en undersøkelse av «de nye reaksjonære», som blant annet omfattet Houellebecq. Fellesnevneren var ifølge Lindenberg fiendtlighet mot massekulturen, seksuell frihet, menneskerettighetene, egalitarismen og islam.
Det var ment som kritikk, men kan snarere leses som en slags innholdsfortegnelse over Houellebecqs romaner, og Houellebecqs svar i Le Figaro noen måneder senere var da også en bekreftelse av de reaksjonæres betydning, ikke en avvisning. Lindenberg fremmanet den bevegelsen han advarte mot.
Konservativ eller reaksjonær
Er Houellebecq konservativ?
Jeg stilte selv forfatteren spørsmålet under arrangementet i Ribe, og han – som ellers ikke er kjent for klare svar – svarte bekreftende. Men det er nok mer presist å kalle ham reaksjonær, hvis den konservative er den som ønsker å bevare, og den reaksjonære er den som registrerer tapet av kultur og sørger over det tapte.
Houellebecq er tapets kartograf. Han tegner kart over områder i vårt felles liv som ikke lenger finnes. Hans styrke ligger i kulturkritikken, ikke i det oppbyggelige budskapet.
La meg gi noen eksempler fra «Elementærpartikler» fra 1998 og «Underkastelse» fra 2015.
Frigjøringens demoniske side i «Elementærpartikler»
«Elementærpartikler» viser hvordan de to halvbrødrene, Michel og Bruno, betaler prisen for den seksuelle frigjøringen, som ses som en forlengelse av markedet. Kjærligheten blir en konkurranse som produserer få vinnere og mange tapere. 68-opprøret er nemlig ikke liberalismens motsetning, men dens fullbyrdelse.
Dette blir tydelig når moren Janine forlater barna for å realisere seg selv og etterlater dem med ufattelig savn og lengsel etter kjærlighet. Kontrasten er bestemoren, som oppdrar Michel med uselvisk hengivenhet. Som man ofte ser, er besteforeldrene de eneste verdige menneskene i Houellebecqs bøker, betegnende nok nettopp generasjonen før de selviske 68-erne.
New Age-miljøet, der Bruno søker forløsning, fremstilles derimot som terapiens tomme tempel, som lover forvandling, men kun leverer enda mer ensomhet. Det er den terapeutiske kulturen som falsk erstatning for nestekjærlighet og tro.
«Underkastelse» og Vestens forfall
«Underkastelse» skildrer mer inngående hva som skjer med et samfunn som har mistet den kristne troen.
Romanen skildrer hvordan Ben Abbes’ muslimske parti i nær fremtid vinner et presidentvalg i Frankrike, støttet av sosialister og borgerlige partier mot Le Pen. Frankrike går under i islamisering, ikke på grunn av en storstilt invasjon, men fordi eliten er blitt sliten, dekadent og viljesløs.
Hovedpersonen François er forsker ved Sorbonne, en nedbrutt mann som ikke har noe å forsvare i et land som har degenerert til et stort åndelig tomrom. Han ender, som så mange andre, med å konvertere til islam, det antydes i hvert fall kraftig.
Islam fyller nemlig tomrommet og vinner, fordi den har troen Vesten har mistet. Religion fremstilles i romanen som en reell kraft. Den er ikke bare et symptom på sosioøkonomiske forhold, slik en venstreorientert forfatter ville beskrive det.
Kristendommens nødvendighet
En nøkkelscene i romanen skildrer François’ møte med Den sorte madonna, som er en liten trefigur av Jomfru Maria som står i Vår Frues kapell i pilegrimsbyen Rocamadour. François merker den umåtelige tiltrekningen som utgår fra figuren, og han er tett på å svømme inn i dens forløsende kraft, men hun glir langsomt inn i fortidens tåke og forsvinner for ham. Desillusjonert går han tilbake til parkeringsplassen, mer forlatt enn noensinne.
At Houellebecq er fortrolig med den kristne bildeverdenen, ser man også ved at den konverteringen til islam som François fristes av, fremstilles som en djevlepakt. Den fristede er lærd, middelaldrende og melankolsk. Fristeren, universitetsrektoren og den islamske konvertitten Robert Rediger, er dannet, sjarmerende og overbeviser med list ved å appellere til tomrommet i François. Han blir tilbudt en høy lønn og fast stilling ved universitetet, og to koner: en eldre som kan lage mat til ham, og en ung han kan ha sex med. Det er slangen som frister. Hvorfor ikke? Tenk over det. Kunne ikke dét være bra?
Som Søren Ulrik Thomsen har formulert det: Djevelen smigrer forfengeligheten og frister med den raske gevinsten.
Katolikk uten tro
Houellebecq har også i eget navn fremsatt en skarp kritikk av Vesten. En sivilisasjon som legaliserer aktiv dødshjelp, mister retten til respekt, skrev han for noen få år siden. Han er katolikk i den forstand at han viser redselen for en verden uten Gud. Man kunne kalle ham sorgens arkivar, som på en måte bevarer det tapte, men kun ved å registrere dets forsvinning. Han tror ikke på en konservativ gjenetablering av det tapte og har ikke noe oppbyggende budskap å fremvise. Ikke direkte, i alle fall.
Men desto mer kritisk kraft er det i bøkene hans, som herved anbefales til en stadig mer åndløs tid.


