Nyheten om at USA trekker tilbake de langtrekkende bombeflyene fra Fairford-basen, forteller oss at Washington ikke lenger stoler på London. Storbritannia har ikke lenger en sikkerhetspolitikk som prioriterer forholdet til sin viktigste allierte og sine egne borgeres sikkerhet. Man prioriterer hensynet til de fremmede, les: den muslimske befolkningen. Så langt er det kommet.
Våkne naboer til basen sørget for at fem maskerte menn ble tatt midt på natten sist søndag. De kjørte i varebiler med forfalskede logoer til lokale leverandører av drivstoff. Bilenes last var store fat med brensel. Hva planen var, vet vi ikke, og vi får kanskje aldri vite det, for Scotland Yard slapp dem løs dagen etter. Også en iraner som ble tatt et par dager senere, ble løslatt.
Uforståelig, sa Trump.
Omtrent et dusin B-1-bombefly var blant flyene som ble trukket ut fra Royal Air Force (RAF)-basen Fairford i Gloucestershire, England, opplyste en amerikansk tjenestemann til Fox News. Basen er den eneste europeiske fremskutte operasjonsbasen for amerikanske tunge bombefly.
«Vi kan nå bekrefte at alle amerikanske bombefly som var utplassert ved RAF Fairford, er tilbakeført til sine hjemmebaser i USA», sa en tjenestemann i departementet.
Dette er noe mer enn en enkelthendelse. Den kan signalisere at USA ikke lenger stoler på britiske myndigheter. Konkret i betydningen sikkerheten til bombeflyene, men enda mer alvorlig: at britene ikke lenger er til å stole på. Dét kan få vidtrekkende følger. Norge har et tett samarbeid med britene. Hvis tilliten til en tidligere klippefast allierte rakner, kan den rive flere med seg. Amerikanerne kan begynne å se på hvilke signaler europeiske «allierte» har sendt ut siden Trump gjorde tidenes comeback, og de vil lett konstatere at han ikke ble mottatt med begeistring.
Antipatien har vært sterkere enn sympatien. Hele tiden.
Hvis du ikke lenger stoler på at din samarbeidspartner vil ivareta sikkerheten til dine fremskutte bombefly, er ikke samarbeidet mye verd. Spesielt ikke under en krig.
Britene slapp løs seks menn som høyst sannsynlig var betalt av Iran. Marco Rubio sa: En fremmed makt er involvert.
Vi vet at Iran betaler andre for å begå terror og likvideringer på tredje lands territorium.
Ved å løslate de pågrepne signaliserer London til Iran: – Vi vil ikke være uvenner med dere. Ikke skad oss!
Sadiq Khan som borgermester setter en norm og en tone: Han er ikke et unntakstilfelle. Han staker ut kursen for det nye Storbritannia og gjør muslimene selvbevisste. Det er deres hovedstad nå. Samme stemning sprer seg til alle de europeiske hovedstedene.
Oslo er inne i samme mønster som London: Det er ingen stor forskjell på Anne Lindbo og Sadiq Khan. Hun lot seg begeistre av Mamdani i New York. Også Støre fant grunn til å besøke Mamdani under FN-turen.
Dette er symbolske gester for å vise hvilken side man står på.
Muslimene forstår det. Men det gjør også Trumps Amerika, og avstanden til Europa øker proporsjonalt.
Europa og USA skiller lag når verdiene får følger for sikkerheten, og det var dét britene viste da de løslot de terrormistenkte.
Samme signal ble gitt da Ap og SV kansellerte Asle Toje som taler ved krigsseilermonumentet. Ap-leder Scharning Lund sa at det var av hensyn til de 230.000 innvandrerne i Oslo. Hva var sammenhengen?
Slik er woke. De har ømme tær som de påtvinger andre, og venstresiden internaliserer muslimenes ømme tær. Da krymper friheten raskt.
USA har en fordel: De leser woke som en åpen bok. Det var ved amerikanske universiteter woke ble utklekket.
Men europeerne er hellig overbevist om at de er moralsk overlegne.
De varmer seg på fordømmelsene av Trumps politikk, selv bombingen av kartellbåtene smir de til angrep på Trump.
En utenforstående vil lett kunne se at europeerne graver sin egen grav.
Ingen vil komme oss til unnsetning denne gang, før vi selv snur.
Et Europa som lar islam diktere politikk og velferd og holder fast ved det grønne skiftet, samtidig som man ofrer ukrainerne i en meningsløs krig, er på vei mot et sted vi helst ikke vil forestille oss.


