Flytur — fra teknologisk helvete til himmelsk natur
Jeg er på reise i Cape Town med kjæresten, og sender mine postkort til Documents lesere. Sør-Afrika er et spennende land, med fantastisk natur og et komplisert forhold mellom folkegruppene, som i århundrer har kjempet om overlevelse. Jeg har kommet for å tilbringe tid med min sønn. Moren hans har tatt ham med hit, mot min vilje, og med norske myndigheters velsignelse. Samtidig som jeg lærer stedet å kjenne, vil jeg ta dere med på min reise, og dele av mine erfaringer.
Sjelden føler jeg meg mer ubekvem enn i sikkerhetskontrollen på en flyplass. Alt man eier gjennomsøkes, mens man selv beføles av sikkerhetsvakter. Passasjerer er brysomme, potensielle terrorister. De norske kontrollørene følger reglene til punkt og prikke, og kjæresten min må kaste en flaske med hårspray som har noen milliliter for mye.
Jeg tenker alltid tilbake på terrorangrepet 11. september 2001, og hysteriet som fulgte. Hvordan myndighetene benyttet angrepet til å få mer kontroll over grensene.
Og kontrollsystemet vokser. Nå skal passkontrollen gjøres av en maskin, også på Gardermoen.
Du scanner passet, slippes inn gjennom en port, setter føttene dine på to «skomerker» og venter på at et kamera skal avgjøre om du er den samme som på bildet i passet ditt. Så slipper du ut gjennom neste port.
Hallo, 1984.
Ombord på flyet er det en annen service. Stilige flyvertinner med hatt og slør tar oss imot. De er bare et knappetrykk unna, hvis vi trenger en kopp kaffe eller te.
Vi flyr med Emirates, og mellomlander i Dubai på kvelden. Flyplassen er enorm, og det tar over en halvtime å gå fra den ene enden til den andre — hvor vår gate er.
En mann som ligner en sheik, kledd i en heldekkende kjortel og hodetørkle, stopper oss. Jeg tror han skal selge meg noe, men han lurer på om vi er langt fra gaten vår, og trenger skyss. Så følger han oss til den lille bussen sin, og vi flyter gjennom flyplassen, mens han tuter vekk andre reisende.
Flyet fra De arabiske emirater til Sør-Afrika tar 9 timer. Vi ankommer Cape Town Provincial Airport på formiddagen. Der ser vi også skilt med beskjed om at biometrisk gjenkjennelse er på trappene. Det er åpent for digital kontroll av Sør-Afrikanske innbyggere. Køen for de internasjonale reisende er mye lengre, og skal kontrolleres av mennesker. Som for å fortelle oss hvor mye enklere det hadde vært med digitale hjelpemidler.
Flyplassen er overfylt.
Jeg ankommer landet med en del frykt i kroppen, og ser meg mistenksomt omkring. Historiene om kriminaliteten i landet har skremt meg. Ran, overfall, voldtekter. Jeg har også hørt mye om hatet mellom raser i landet. Derfor blir jeg overrasket over vennligheten jeg blir møtt med fra noen av de svarte som jobber på flyplassen.
Etter å ha hentet bagasjen går vi ut til et forvirrende mylder av mennesker som snakker mange forskjellige språk.
Under apartheid-tiden var engelsk og afrikaans de offisielle språkene. Afrikaans er utviklet i Sør-Afrika, for å forenkle kommunikasjon mellom folkegruppene. Det bygger hovedsaklig på det nederlandske språket, men har en enklere grammatisk struktur. Det snakkes også en mengde andre språk i Sør-Afrika, som zulu, xhosa og sotho. Urfolkenes språk. Xhosa har atten forskjellige klikkelyder.
Drosjetjenesten Uber er den tryggeste måten å reise på i Cape Town, om man ikke har en egen bil. Og det er billigere enn en vanlig taxi. Vi bestiller en fra appen, for å komme oss til Hout Bay, hvor vi skal bo.
Vi ser utover et grønt hav. Det er trær overalt. Vi reiser forbi samlinger av hus i blikk og trebrakker. Større hus har gjerde og gitter. Foran oss ser vi fjellet Table Mountain. Det er flatt på toppen, som navnet tilsier.
Sør-Afrikas vegetasjon kalles Fynbos. Det kommer fra nederlandsk (fijn bosch), og betyr rett og slett fin busk. Typisk for trærne og plantene er at de er tørre, og lett tar fyr. Det er derfor plassert kameraer over store områder av natur, for å kunne følge med på branntilløp. Landet har over 9.000 forskjellige plantearter, og sytti prosent av dem finnes ikke andre steder.
Veiene er overraskende fine. Det er brukt ressurser. Jeg lærer senere at det såkalte «hvite» partiet Democratic Alliance (DA) styrer i Western Cape, hvor vi befinner oss. ANC styrer på nasjonalt nivå, og de har hatt makten siden Apartheid-tiden tok slutt. Men deres popularitet har sakte, men sikkert sunket over lang tid. Korrupsjonen er åpenbar, og misnøyen følger. DA har bestemt seg for å tilby det ANC lover, men ikke holder.
Vi reiser forbi samlinger av hus i rustent blikk og brakker av tre. Tett i tett, og oppå hverandre. Så kommer vi til områder hvor fine, lyse villaer er skjermet fra omverdenen med sikkerhetsporter.
Det er i såkalte townships — primitive strøk med mye fattigdom — at kriminaliteten florerer.
Apartheid lever videre i Sør-Afrikas kollektive bevissthet. Det er usynlige grenser mellom menneskene her. Befolkningen fester sin lit til at neste generasjon skal bryte dem ned, og klare å leve sammen.
Om noen dager skal jeg se mitt eget bidrag til denne generasjonen, min sønn på seks år, som jeg nå kun får se et par ganger i året.
