Årsaken og løsningen til konflikten mellom USA og Europa om Grønland, ligger ikke i Det hvite hus, og gjelder ikke primært Grønland.
Årsaken ligger i de europeiske hovedsteder, og i at Europa ikke lenger fremstår som en troverdig partner og alliert for USA. Løsningen ligger samme sted.
Årsaken er å finne i Europas mange selvpåførte kriser, og i den manglende viljen blant europeiske statsledere til å erkjenne dette og gjøre noe med det.
De nekter rett og slett å ta de faktiske forhold inn over seg. Ikke et ord fra Davos som vitner om erkjennelse av den dype krisen Europa befinner seg i.
Ikke et snev av selvkritikk i vestlige medier. Aldri et kritisk spørsmål i NRK om hvorvidt det kan være noe i kritikken fra USA.
For saken er den at kritikken er hundre prosent korrekt og hundre prosent berettiget.
Men i stedet for å ta kritikken inn over seg, erkjenne problemene og gjøre noe med dem, kniper underdanige europeiske statsledere knærne sammen og prøver å komme unna ved å smiske med Trump.
De forholder seg ikke til de grunnleggende strukturelle utfordringene Europa står overfor, noe som ikke uventet har motsatt effekt på Trump.
Det bekrefter bare at EU ikke er villig til å gjøre noe med problemene, noe som følgelig bare bidrar til ytterligere eskalering.
Det vi nå ser utspille seg, er en fullstendig patetisk og selvfornektende virkelighetsflukt fra europeiske statsledere, såkalte USA-eksperter og narrativstyrte redaksjoner som aldri stiller det avgjørende spørsmålet:
Kan det være noe i kritikken fra Trump-administrasjonen?
For saken er den at globaliseringspolitikken har ført til at Europa har redusert sin andel av globalt BNP fra nærmere 30 % i 1990 til 13 % i 2025. EU har dermed redusert sin betydning og relevans for USA tilsvarende, både handelspolitisk og sikkerhetspolitisk.
Saken er den at de europeiske NATO-landene i samme periode fullstendig har neglisjert sin egen sikkerhet og systematisk ignorert alle vedtak i NATO om å øke forsvarsbudsjettene, noe som har skapt stadig økende frustrasjon i Washington, økt press fra Russland og redusert sikkerhet i Europa.
Saken er den at masseinnvandringen til Europa undergraver Europas økonomi og befolkningens velferd, og fører til et demografisk skifte som innebærer at Europa om få tiår kommer til å se helt annerledes ut og bli styrt av helt andre krefter.
Saken er den at det grønne skiftet og den blinde klimapolitikken har ført til en energikrise som har svekket konkurranseevnen, økt prisstigningen og samtidig gjort Europa enda mer sårbart.
Saken er den at EU er blitt stadig mer sentralistisk og diktatorisk, og at avstanden mellom velgerne og den politiske eliten er blitt stadig større.
Velgerne er ikke blitt spurt til råds verken om globaliseringspolitikken eller den demografiske utskiftningen som finner sted.
Og saken er den at den postmodernistiske, politisk styrte og fakta-fornektende woke– og identitetspolitikken har undergravd den empirisk baserte vitenskapstradisjonen i Vesten og bidratt til noe som mest likner en sivilisatorisk kultur- og verdikrise.
For hva var det J.D. Vance advarte om under sikkerhetskonferansen i München i februar 2025. Han sa blant annet at:
«The threat that I worry most about vis-à-vis Europe is not Russia, it’s not China, it’s not any other external actor. What I worry about is the threat from within, the retreat of Europe from some of its most fundamental values, values shared with the United States of America.»
Og hva var det Trump advarte om i presidentens nye sikkerhetsstrategi som ble publisert 4. desember:
«Should present trends continue, the continent will be unrecognizable in 20 years or less. As such, it is far from obvious whether certain European countries will have economies and militaries strong enough to remain reliable allies.”
Dette er ikke noe Trump har klekket ut i enerom, fordi han har onde hensikter eller ikke liker Europa, slik media fremstiller det. Det har sin bakgrunn i reelle bekymringer for Europas fremtid. Det har sin bakgrunn i faktiske forhold og at Europa er i en grunnleggende krise.
Det er en krise som benektes og systematisk ignoreres konsekvent av den politiske eliten, av media og av ekkokammeret i kommentariatet.
Men det er her den gordiske knuten befinner seg når det gjelder krisen i det transatlantiske forholdet og konflikten med hensyn til Grønland.
Løsningen ligger først og fremst i Europa, ikke i Det hvite hus.
Inntil europeiske ledere innser dette, vil Grønland-konflikten kunne eskalere og bidra til å undergrave NATO og de transatlantiske relasjoner ytterligere.
Presset fra Trump og krigen i Ukraina har omsider bidratt til at EU-landene nå tar sin del av forsvarsutgiftene i NATO.
At de nå sender soldater og diskuterer hva de kan bidra med når det gjelder sikkerheten på Grønland og i Arktis for øvrig, er nok et signal om at EU omsider erkjenner sitt ansvar når det gjelder Vestens kollektive sikkerhet.
Men når det gjelder de mange øvrige krisene – den handelspolitiske krisen og krisen i europeisk industri, energikrisen, meningsstyringen og det demokratiske underskuddet i EU, woke-galskapen samt den demografiske krisen som en følge av innvandringspolitikken –, er kriseforståelsen fortsatt fullstendig fraværende.
Eliten ignorerer fortsatt fullstendig de grunnleggende strukturelle utfordringene Europa står overfor, og det sentrale i Trump-administrasjonens kritikk, som gjør Europa til en usikker fremtidig hovedalliert og partner:
«The larger issues facing Europe include activities of the European Union and other transnational bodies that undermine political liberty and sovereignty, migration policies that are transforming the continent and creating strife, censorship of free speech and suppression of political opposition, cratering birthrates, and loss of national identities and self-confidence.”
Dette er ikke et forsøk på å svekke Europa. Det er et forsøk på å redde Europa. Det kan ikke gjøres fra Washington. Det må gjøres i de europeiske hovedstedene, inklusive Oslo.
Europeiske statsledere må vise genuin vilje til å forholde seg til skadevirkningene fra globaliseringspolitikken, reversere innvandringspolitikken og ta tak i utfordringene det europeiske demokratiet står overfor, på samme måte som de omsider, i alle fall tilsynelatende, har tatt tak i forsvars- og sikkerhetspolitikken.
Da vil også Grønland-spørsmålet kunne finne sin løsning. Antakelig i form av en prosess som innebærer løsrivning fra Danmark, eventuelt med mulighet for en fremtidig form for assosiering med USA.
Det kan for eksempel være i form av en COFA-avtale (Compact of Free Association) hvor USA tar seg av sikkerheten, mens eiendomsretten til ressursene forblir på den grønlandske befolkningens hender.
En forhandlet løsning, som det nå synes å gå mot, vil berge NATO og relasjonene mellom EU og USA. De vil ikke være upåvirket av det som har skjedd, men de transatlantiske relasjonene vil bestå. Og det vil gi Trump en viktig seier innenrikspolitisk.
Det er en viktig drivkraft for Trump, som i talen i Davos tirsdag viste at han har tatt til seg pushback fra MAGA-bevegelsen om den aggressive linjen i Grønland-spørsmålet, og moderert retorikken.
Og først og fremst vil det bidra til å berge Europa fra seg selv og den sivilisatoriske undergangen Europa er på vei inn i.
Men utsiktene til at europeiske statsledere skal endre kurs, ser for øyeblikket ikke ut til å være særlig gode. Arrogansen blant elitene er fortsatt utbredt. Og forslagene om å møte USA med en handelspolitisk «bazooka», eller endog militært, er ikke konstruktivt.
Dette er ikke et spørsmål om å vise handlekraft. Det er et spørsmål om selverkjennelse, om å akseptere realitetene og om å vise vilje til å gjøre noe med det.
Det dreier seg om langt mer enn Grønland. Det dreier seg om Vesten, Europa og Norges fremtid.
Vestens innvandringspolitikk, den neoliberale globaliseringspolitikken, det grønne skiftet, postmodernismen, FNs bærekraftsmål og The Great Reset har spilt fallitt. Det er på tide å innse dette.
Davos er kanskje det riktige stedet å gjøre det.
Øystein Steiro Sr.
Vaktmester
Kjøp bøker fra Document Forlag her!
