Det er ikke realistisk eller rettferdig å vurdere Venezuelas reaksjoner i et abstrakt, juridisk perspektiv, løsrevet fra befolkningens levde erfaringer, skriver The Norwegian Venezuelan Justice Alliance.
Siden lørdag 3. januar har vi blitt kontaktet fra forskjellige hold for å komme med vår mening om arrestasjonen av diktatoren Nicolás Maduro og president Donald Trumps påfølgende uttalelser.
Nedenfor følger våre refleksjoner rundt de viktigste spørsmålene vi er blitt stilt:
1. Umiddelbare reaksjoner om Maduros arrestasjon
Den dominerende reaksjonen blant venezuelanere etter arrestasjonen av Nicolás Maduro lørdag var en dyp lettelse.
Denne reaksjonen er verken irrasjonell eller uventet. Den kommer etter mer enn to tiår under et av de mest brutale, autoritære regimene i moderne latin-amerikansk historie, preget av systematiske menneskerettighetsbrudd, forbrytelser mot menneskeheten utført med nesten total straffefrihet, og en vedvarende oppfatning av at store deler av det internasjonale samfunnet enten var uvillige eller ute av stand til å handle.
Mange stemmer på den internasjonale arenaen har fordømt pågripelsen på grunn av dens påståtte ulovlighet.
Fra et strengt teknisk og juridisk synspunkt er det vanskelig å bestride at operasjonen reiser alvorlige bekymringer om folkeretten. Vi støtter ikke brudd på internasjonale rettsnormer, og vi søker heller ikke å legitimere dem.
Det er imidlertid verken realistisk eller rettferdig å vurdere Venezuelas reaksjoner gjennom et rent abstrakt juridisk perspektiv, løsrevet fra den levde erfaringen til en befolkning som i over to tiår har sett internasjonale, rettslige rammeverk og ansvarlighetsmekanismer svikte gjentatte ganger i å beskytte dem mot masseovergrep.
Dette er ikke et forsøk på å rettferdiggjøre ulovligheter, men snarere å humanisere debatten og sette responsen fra et samfunn som lenge har blitt nektet rettferdighet, i en kontekst.
Det er viktig å merke seg at venezuelanerne ikke tolket Maduros pågripelse som et angrep på nasjonen eller dens folk. Tvert imot har det blitt oppfattet som et etterlengtet første skritt mot å avvikle et regime som er ansvarlig for tiår med lidelse, tvangsflytting av millioner og systematisk ødeleggelse av landets institusjoner og sosiale struktur.
Etter år med internasjonal likegyldighet og passivitet har mange venezuelanere – med rette eller urette, og i motsetning til den rådende oppfatningen i deler av Europa og Norge – kommet til å se på USA ikke som en fiende eller en trussel mot nasjonal suverenitet, men som en potensiell alliert som er villig til å støtte deres kamp for frihet.
Denne oppfatningen må forstås i sin kontekst. Siden Chávez-perioden har Venezuela vært utsatt for vedvarende og dypt inngripende innblanding fra utenlandske autoritære aktører, blant annet Cuba, Iran, Russland og Kina. Disse aktørene har ikke bare bidratt til å undergrave Venezuelas suverenitet, men har også fungert som tilretteleggere, rådgivere og etterretningspartnere i undertrykkelsen, forfølgelsen og torturen av venezuelanske borgere.
I kontrast til dette, og til tross for chavistisk, antiimperialistisk propaganda gjennom årene, finnes det ingen sammenlignbar, nyere, eller dypt forankret kollektiv erindring – særlig blant yngre generasjoner – om at USA har påført den venezuelanske befolkningen denne typen systematisk skade.
For mange venezuelanere blir derfor dette spørsmålet behandlet ut fra en pragmatisk overlevelsesstrategi snarere enn ideologisk tilhørighet. Det er en klar bevissthet om at ekstern støtte verken er ubetinget eller altruistisk, og at geopolitiske og økonomiske interesser uunngåelig spiller en rolle.
Det som ofte mangler i fortellinger som fokuserer på USAs interesse for venezuelansk olje, er realiteten at landets naturressurser allerede blir utnyttet – i realiteten overlevert – til aktører som er en del av problemet.
Venezuelas olje, gull, coltan og sjeldne mineraler utvinnes av kriminelle nettverk knyttet til regimet og dets utenlandske partnere, med ødeleggelser av den venezuelanske Amazonas og dens urfolk, med bemerkelsesverdig lite internasjonal oppstuss fra de som nå fordømmer utvalgte overtramp.
På denne bakgrunn stiller mange venezuelanere et enkelt og legitimt spørsmål:
Hvis ressursene våre uansett blir utnyttet, hvorfor skal ikke venezuelanerne ha rett til å bestemme hvordan – og med hvem – de skal forvaltes?
2. Er vi optimistiske med tanke på endring? Hva er vårt syn på Trumps uttalelser?
Vi tror at arrestasjonen av Nicolás Maduro markerer begynnelsen på en ny fase, en fase som vi håper kan åpne døren for en ekte overgang til demokrati. Vi har imidlertid ingen illusjoner om omfanget av utfordringene som ligger foran oss.
Prosessen vil utvilsomt være kompleks og langvarig. Likevel har venezuelanerne gjentatte ganger vist motstandskraft og en ekstraordinær evne til å tåle og overvinne motgang.
Det sagt er president Trumps uttalelser på lørdag, særlig hans bemerkninger om å «styre landet», hans avvisende kommentarer om María Corina Machado, hans unnlatelse av å nevne vår valgte president, Edmundo González Urrutia, og det kunngjorte «samarbeidet» med Delcy Rodríguez [visepresident og Maduros høyre hånd, red. anm.] – dypt bekymringsfulle og har ført til økt usikkerhet i en allerede skjør situasjon.
María Corina Machado ble valgt av venezuelanerne som lederen deres i primærvalget i 2023. Hennes lederskap, legitimitet og folkelige støtte er ubestridelig. Hun er ikke bare respektert, hun er beundret og dypt elsket av det venezuelanske folket.
Dette ble tydelig demonstrert under den nylige fredsprisutdelingen, da venezuelanere fra hele Europa, Amerika og så langt unna som Australia og Japan reiste på egen bekostning for å marsjere sammen med oss i Oslo og hedre denne historiske anerkjennelsen av hennes mot.
Trumps uttalelser var derfor uventede og vanskelige å forene med de nylige og viktige tiltakene som hans administrasjon har iverksatt for å støtte María Corina Machado og hennes team. Dette inkluderer bistand til operasjonen som gjorde det mulig å hente hennes nærmeste medarbeidere ut av den argentinske ambassaden i Caracas, samt aksjonen som gjorde det mulig for henne å komme ut av skjul og reise – om enn forsinket – til Oslo for Nobel-seremonien.
Dessuten står kommentarene i sterk kontrast til gjentatte uttrykk for anerkjennelse og beundring fra Trumps egen utenriksminister Marco Rubio, som har beskrevet María Corina Machado som «Venezuelas jernkvinne» og et «håpets lys» ikke bare for Venezuela, men for regionen og verden – og anerkjent hennes moralske autoritet og symbolske lederskap i kampen for frihet.
Det har allerede dukket opp ulike tolkninger og realpolitiske teorier og scenarier om president Trumps uttalelser og hans administrasjons engasjement med Delcy Rodríguez i denne innledende fasen av overgangen.
Siden alt er usikkert på dette stadiet, vil vi ikke spekulere. Det er imidlertid klart at uttalelsene så langt ikke er i tråd med det venezuelanske folks ønsker, nemlig at mandatet fra presidentvalget i 2024 respekteres og at Edmundo Gonzalez og Maria Corina Machado leder overgangen.
Til slutt er vi skuffet over at det ikke ble nevnt noe om Venezuelas politiske fanger under pressekonferansen. Ifølge menneskerettighetsorganisasjonen Foro Penal var det 863 politiske fanger i Venezuela per 29. desember.
Vi er overbevist om at enhver troverdig overgang må begynne med umiddelbar og ubetinget løslatelse av alle politiske fanger, samt ordnet inspeksjon og permanent stenging av Venezuelas viktigste tortursenter, kjent som El Helicoide.
Vi håper – og forventer – at dette vil bli en sentral prioritet i ukene som kommer.
Innlegget ble først publisert på engelsk på The Norwegian Venezuelan Justice Alliances Facebook-side, 6. januar 2026.
Kjøp «Fyrsten» av Machiavelli fra Document her!
