Vi har glemt alt. Vi vil ikke vite, vi vil ikke huske. Og dermed dømmer vi oss selv til fortapelse. Her er det Norges frihet som står på spill – og ikke bare Norges, men hele Vest-Europas. Vi er kommet til mandag 5. oktober, midt i elgjakta. Det er nydelig høstvær. Nå hadde det vært fint å gå på jakt, men jeg er opptatt med en annen type kamp.

Forskjellen fra før til nå er at mediene er helt på samme side som Andy Burnham, Keir Starmer og alle de andre som har kommet og gått i Storbritannia. Vår egen regjering er på samme side. Så hvor skal sannheten komme fra? Den må komme fra et medium som følger med og skjønner hvor mye som står på spill.

Det går så fort at jeg lurer på om arkitektene bak ekteskapet mellom islam og Europa fyrer opp det de kan, for å skape nok «facts on the ground» til at det blir for sent å gjøre noe. De vil at vi skal passere «point of no return». Det kan hende de får litt grus i maskineriet og sten i skoene. Men dét kan de leve med, fordi de holder fast ved kursen.

Når motet svikter

Houellebecq skrev «Underkastelse» for ti år siden. Du verden, hvor fort tiden går. Boken handler om at en liste hvor islamistene inngår, vinner valget i Frankrike. Jeg tror det var fremskrevet bare til 2022. Så vi har lagt det bak oss for lenge siden.

Det er tegn til motstand mot at Det Muslimske Brorskap skal komme til makten. Men det begynner bare med noen få skudd i noen kvartaler, og så dør det hen – og dét var dét. Dette virker veldig beskrivende for dagens Frankrike.

Dette ligner så veldig på Raspail, forfatteren bak «De helliges leir», allerede i 1973. Han beskriver et Frankrike som blir invadert av en stor armada fra sør. Statsministeren skal holde en tale hvor han erklærer unntakstilstand og alle mulige tiltak. Men når han sitter foran mikrofonen, svikter motet. I stedet velger han unnfallenhet – som rir vår tids politikere som en mare.

Du vet jo at von der Leyen, Macron og Støre aldri kommer til å manne seg opp og forsvare Europa. De har solgt seg for lenge siden. Det var derfor jeg brukte betegnelsen «forræder» om Støre, fordi alle kan se hva han holder på med.

Hvem ga oss Aristoteles?

De siste dagene har jeg hørt på mange sendinger med Raymond Ibrahim. Han tar opp de mest kjente vrangforestillingene om islam i dagens offentlighet. Ibrahim går rett til kjernen under debatten i Oxford Union med Jacob Rees-Mogg. Han er jo en av de dannede toryene. Men det forhindrer ikke at han er en apologet for islam. Rees-Mogg sier, slik jeg oppfatter argumentet hans: Konstantinopel ble riktignok erobret i 1453, men hvem var det som ga oss Aristoteles?

Til det svarer Ibrahim at hvis noen manuskripter fra antikken skal oppveie islams brutalitet, tviler han på at Rees-Mogg virkelig mener det. Det å bruke fortidens monumenter som tegn på en høyere sivilisasjon, kan føre helt galt av sted. Ibrahim sammenligner det med å komme til Dubai eller Saudi-Arabia etter en atomkrig. Hvis noen av høyblokkene fremdeles står, skulle man da si: Se, hvilken avansert sivilisasjon?

Dette burde vi europeere vite etter erfaringene med Det tredje riket. En høy teknologisk standard er ikke noe tegn på at det var et sivilisert samfunn. Den kortslutningen, å utlede humanitær standard av teknologi, er snublende nær. Men det er også snublende nær å avsløre at det er en illusjon. Er det noe vi har fått høre, så er det at Tyskland var landet som fostret diktere og tenkere, og allikevel kastet det seg i armene på barbariet.

Europeerne har ikke lenger styrke til å forsvare seg og se sannheten i øynene. Men en kopter fra Egypt, som har studert i USA, har det. Han vet. Han har kjent det på kroppen. Ibrahim har for øvrig studert under Victor Davis Hanson. Nå anbefalte han «Sword and Scimitar». Den skal jeg gi meg i kast med. Ibrahim er viktig. Han river i stykker alle illusjoner.

Woke dreper alt som er ekte

Det Norske Teatret skal sette opp et stykke som heter «Gutta». Jeg snakket med en av oss som hadde vært og sett filmen «Drapet på  Benjamin Hermansen». Også den var anlagt slik at du sitter med fasiten før du har sett filmen. Men det er vel ikke derfor man går på kino? Det skal ikke være en bekreftelse av noe du har visst hele tiden. Den artistiske nerven er borte, fordi woke dreper alt som er ekte.

Og apropos samtidig imøtegåelse, som mediene, PFU og Redaktørforeningen har fått på hjernen: Det hadde vært morsomt å gå og se forestillingen og plukke opp hvor mange referanser det er til vårt nettsted og til det vi driver med. (Vi har nå billett til 17. oktober, red.anm.) Om det er autentiske eller imaginære referanser, må vi nesten sjekke ut. For da er det ikke snakk om noen samtidig imøtegåelse. Man kjemper jo for den gode sak.

Man skal være usedvanlig dårlig bevandret i europeisk historie for ikke å vite at de som følte seg overbevist om at de kjempet en god sak, begikk de største illgjerninger. Da tenker jeg for eksempel på korstoget mot katarene nede i Sør-Frankrike. Så kan du tenke på trettiårskrigen og kommunistiske og nazistiske kjetterbål. Den sammenhengen klarer ikke vår intellektuelle elite å se.

Det finnes ingen vilje

Folk i Midtøsten har lenge advart om at Vesten er i ferd med å bli et drivhus for salafister og jihadister. Men myndighetene klarer ikke å reagere, like lite som de klarte å stanse koranskolene i Drammen. For det finnes ingen vilje. Myndighetene er totalt blottet for handlekraft.

Nå må folk være klar over at dette er noe myndighetene selv har åpnet døren for. Støre og Lene Vågslid burde sove veldig dårlig om natta. For det kommer mer. Dette er en kamp på liv og død, egentlig, med våre barns fremtid i vektskålen. Og dette begynner å gå opp for temmelig mange «vanlige folk».

Jeg er glad for å se at stadig flere oppdager og forstår hvor mye som står på spill.

En begivenhet i dag lyser bakover

Jeg er blitt utrustet med en god hukommelse, så begivenheter i dag kaster lys bakover og opplyser hukommelsessporene som er blitt avtegnet tidligere. Summen av disse genererer energi, så jeg ser vår tids virkelighet klarere.

I USA har de hukommelse. Det har de ikke i Norge og Vest-Europa. Her har mange glemt alt. For øvrig vil de ikke vite, de vil ikke huske. Derfor er kampen for hukommelsen kampen for overlevelse. Det norske folk aner ikke hva som blir gjort og sagt i deres navn, fordi de toneangivende mediene sørger for å holde dem uvitende.

Men dere som følger Document, får vite mangt og mye verdifullt.

Guds fred! Takk for i dag!

Dette er en tilrettelagt tekst fra en transkripsjon av skogpod datert 05.10.26, og som sådan er den typisk for stilen og tankemønsteret.

Kjøp Giulio Meottis «De nye barbarene» fra Document Forlag her! Kjøp e-boken her.