Noen entydig likhet for loven finnes neppe, det er de fleste av oss vel klar over. Og samtidig: Rettspleien endrer seg med skiftende tider. Ingen betydelig spionsak er reist i Norge etter Treholt-saken. Enn så lenge og på generelt grunnlag kan vi konkludere: Det kan Mona Juul være glad for.
Etter at Arne Treholt ble arrestert i januar 1984 med hemmelige dokumenter i reisekofferten, dominerte «Treholt-saken» norsk offentlighet i flere tiår, en kan endatil si at den «levde» helt frem til hans død i februar 2023, nær 40 år senere. Med hånden på hjertet kan en uten tvil si at saken red Norge, påtalemyndigheten og deler av det politiske landskap som en mare tvers gjennom en hel generasjon.
Skyr ny spionsak
En slik sak, eller en som ligner i omfang, vil ikke Norge ha igjen, heller ikke om den faktisk oppsto. Ikke ennå. Tiden er ikke moden for det.
Nå er Mona Juul og hennes unevnelige ektemann tiltalt for henholdsvis grov korrupsjon og medvirkning til det samme – ikke for spionasje og dermed landsforræderi. I siktelsen har Økokrim valgt å dempe ned straffelov-paragrafen som retter seg mot misbruk av embetsstilling, punktet som også ville kunne hjemle en spionsiktelse. Man nøyer seg enn så lenge med grov korrupsjon.
Der blir de nok stående også når tiltalen er utferdiget, selv om det gjennom den videre etterforskningen skulle vise seg å kunne være grunnlag for en enda mer alvorlig anklage.
«Tjente» mer enn Treholt
Hvis en ser litt nøyere på pengemengden Juul og ektemannen kan ha tilegnet seg gjennom korrupsjonen under dekke av diplomati, snakker vi om flere titalls millioner, forsiktig sagt. Og målt etter pengeverdien langt mer enn det den angivelig så griske Arne Treholt tilegnet seg.
Men da ikke en gang Økokrim ennå har full oversikt over pengestrømmen i den lyssky virksomheten ekteparet drev i årevis gjennom «fredsdiplomati» og påstått hjelpearbeid, skal en være forsiktig med omgangen av pengesummer.
I realiteten drev ekteparet neppe med stort annet enn det en viss Jeffrey Epstein drev med: kjøp og salg av kontakter, godt tåkelagt. Vel å merke eksklusive Epsteins forferdelige sex-overgrep.
Lukter silkehansker
Før en sak så alvorlig som dette er fullt ut etterforsket, ført for retten og ferdigbehandlet med domsslutning, skal en være varsom med bastante konklusjoner.
Men jeg synes det allerede nå lukter av «silkehansker», ikke minst når en tar den flaue høringen i Stortinget om saken sist uke i betraktning. Her kom absolutt INGENTING frem. Ikke ett ord ble sagt om at den svært høytstående embetskvinnen Mona Juul var en løpende sikkerhetsrisiko gjennom en årrekke. Selv om alle visste det.
Da hun ble utnevnt til Norges FN-ambassadør i New York i 2018, besluttet av hennes beste venninne Ine Eriksen Søreide, var Epstein-koblingen for lengst til stede. Hans dom for overgrep, menneskehandel og hallikvirksomhet fra 2008 var «allemannseie». Og en ny og enda verre sak var på gang kort tid etter (2019). Dette kapittelet i Juul/Rød-Larsen-tragedien er virkelig til å grine av, virkelig «bånn i bøtta».
Fikk «bare» 24 mill.
Med dette bakteppet er det klart at Epstein i stor grad var ekteparets pengekilde, og især pengekilden til Rød-Larsens skalkeskjul IPI. Og den norske stat og regjering, selvfølgelig, som gjennom en årrekke samlet ga IPI 116 millioner kroner (!) uten at man helt visste hva pengene gikk til.
Det skulle snart vise seg, blant annet et luksushus på en gresk ferieøy og en leilighet på Frogner, anskaffet med Epsteins hjelp for 14 millioner i 2018, langt under markedspris, solgt nå i september for et ukjent beløp, skjønt lagt ut for 32 millioner kroner. Det har vært antydet flere steder i pressen at ekteparet av ulike grunner ikke fikk «mer enn» 24 millioner kroner for luksusleiligheten på over 330 kvadratmeter.
Ny oppvask
Selv om Mona Juul har gått lagt ut over tjenesteinstruks og selvsagt i teorien kan bli tiltalt for utroskap og grov misbruk av stilling i økonomisk vinnings hensikt – og med det spionasje, er ikke etterretningstjenesten og hysj-politiet, så langt jeg kjenner til, koblet på etterforskningen av straffesaken som nå utarbeides mot Mona Juul og Terje Rød-Larsen. At de holder saken under oppsikt og trolig mer enn bare dét, tar jeg for gitt. Men noen ny spionsak ønsker ikke Norge nå.
Samtidig er det glassklart at de politiske frontene, etter en lengre fredelig periode mellom stormaktene, for lengst har dratt seg til. Tøvær ble til politisk uvær etter russernes invasjon av Ukraina. Dette storpolitiske værskiftet vil påvirke hvor alvorlig man ser på diplomatisk kriminalitet rent strafferettslig og hvor grensen går mellom utveksling av informasjon med en potensiell fiende – og spionasje.
Kan hende kom Juul/Rød-Larsen-saken akkurat før tiden var inne for en ny forræderi-oppvask i norsk embetsverk og diplomati. For ett vet jeg sikkert: Den tiden kommer. Vi snakker tross alt om verdens nest eldste yrke – spionasje i vinnings hensikt, og forræderi.
Kjøp Alf R. Jacobsens sensasjonelle «Stalins svøpe: KGB, AP og kommunismens medløpere» her!


