Når man hører om den franske samfunnsoppløsningen i forbindelse med de siste opptøyene, kommer man uvegerlig til å tenke på W.B. Yeats’ verselinje fra diktet «The Second Coming»: Mere anarchy is losed upon the world.
Hvor mange som oppfatter situasjonen på den måten, er vanskelig å si. Mennesker er nå engang skapninger som klamrer seg til en mer eller mindre innbilt normal tilstand, inntil de en dag våkner og må erkjenne at den gamle verden har forsvunnet under føttene deres.
Med forferdelse må de innse at den samfunnsorden de tok for gitt, er gått i oppløsning og blitt erstattet av en radikalt annerledes politisk virkelighet. Nemlig en tilstand uten et fungerende demokrati, uten en rettsstat og uten en ordensmakt som kan eller vil beskytte dem mot ugjerningsmenn.
De færreste er klar over hvor raskt det kan skje.
Man merker at det er blitt utrygt å gå på gaten etter mørkets frembrudd, man hører at personer med en annen kulturell bakgrunn er overrepresentert i kriminalitetsstatistikken og utgjør en byrde for samfunnet.
Man fornemmer at man ikke lenger kan si sin uforbeholdne mening, fordi man hele tiden må frykte å havne i klørne på aktivistiske medier, politikere, politi og rettsvesen.
Det har vokst frem en hel industri av tystere og advokater som ligger på lur for å tjene en slant ved å angi sine medborgere for å ha ytret feil meninger.
Påtalemyndigheten er bare altfor villig til å slepe de dristige for retten, og i mediene, som også har meldt seg inn i det nye muhammedanske moralpolitiet, er det ingen hjelp å hente hvis man har overskredet grensene som den islamo-sosialistiske falanksen har satt.
Men foreløpig er det en gradvis prosess som imidlertid en dag vil vise seg å gå over i revolusjon.
Som de gamle marxistene pleide å si: Kvantitet slår over i kvalitet. Først er det litt mer av det samme, litt flere knebøyninger for islam, et par ekstra skiver av salamien, litt mer muslimsk innvandring, litt mer aksept for muhammedanske normer, litt mer usikkerhet.
Men samfunnsordenen finnes dog – inntil den dagen den ikke lenger finnes. Omslaget fra kvantitet til kvalitet skjer lynraskt, og få innser det før det er skjedd.
I land som England, Frankrike, Tyskland og Sverige er løpet kjørt. De gamle nasjonalstatene som ennå fantes for 50 år siden, er gått i oppløsning og kan neppe reddes.
Fremtiden tilhører de mest besluttsomme og velbevæpnede gatekrigerne – særlig i skikkelse av muhammedanske krigere og deres marxistiske allierte. På papiret vil det fortsatt være en ordensmakt, og staten vil påberope seg et voldsmonopol – vel vitende om at den ikke har krefter til å nedkjempe sine utfordrere.
Politikerne, mediene og statens tjenere påberoper seg at de ikke kunne forutse konsekvensene av sin innvandringspolitikk. De kunne ikke tro annet enn at muslimer ville være rede til bli assimilert når de fikk tilgang til Vesten og tok til seg våre verdier.
Våre herskeres historiske viten begrenser seg dessverre til det som har skjedd siden forrige valg. Islams 1400 år lange virkningshistorie interesserer dem ikke, og de gidder ikke å sette seg inn i Muhammeds blodtørstige befalinger. For i avisen Politiken kan de lese at det ikke er noe å se.
Hvordan skal det ende? Enten med total overgivelse til barbarene eller væpnet motstand.


