Professor, vitenskapsmann og nå også rakettforsker Yan Calmeyer Friis lanserer nye dristige teorier som kan gjøre fremtiden tryggere for de fleste av oss. I dag atomavfall og stillehavsplasten.
Som vitenskapsmann og professor finner jeg det vanskelig å sitte uvirksom. Menneskeheten står overfor enorme utfordringer. En av de største er atomavfallet. Du finner ikke noe slemmere enn det. Det varer i hundretusener av år og truer menneskeheten med utslettelse hvis det går riktig galt. Mange gruer seg til det. Man har egentlig ingen trygge lagringssteder, selv om saltgruvene ofte foretrekkes.
Min løsning er like enkel som den er genial. Atomavfall finnes overalt, men det tar egentlig ikke så veldig stor plass. Faktisk vil en stor og kraftig rakett få med seg det aller meste av klodens årlige avfall.
Denne raketten er det bare å sende blindt ut i verdensrommet, men den kan selvfølgelig, om vi er uheldige, treffe en planet og gjøre dens eventuelle beboere skrekkelig rasende. Det er nok aller sikrest å sende raketten rett mot solen. Gjerne på nyttårsaften. Solen er så vanvittig varm at den vil få atomavfallet til å fordampe og forsvinne helt. POFF! Så er dét problemet av veien, og vi kan ønske hverandre et nytt og trygt kjernefysisk år.
Ideen slo meg som så genial at jeg bestemte meg for å lufte den for førsteamanuensis og digitalsonderer Gerd-Petter Tandsteen (som forrige søndag ga meg tommelen opp for mitt dristige fritt-fall-heis-til-Bangkok-prosjekt). Amanuensisen virket imidlertid uventet betenkt da han hørte atomsøppel-planen:
– Verdens kjernekraftverk produserer grovt regnet rundt 10.000 tonn brukt reaktorbrensel i året. Problemet er derfor ikke først og fremst at man står overfor millioner av tonn hvert år. Problemet er å få disse 10.000 tonnene opp fra Jorden og så langt vekk at de aldri kommer tilbake.
– Med eksisterende raketter blir dette et stort romfartsprogram. En Falcon Heavy kan løfte mye til lav jordbane, men langt mindre dersom lasten skal sendes videre ut i solsystemet. Plutselig snakker vi om hundrevis eller tusenvis av oppskytninger årlig, avhengig av hvor langt lasten skal.
Tandsteen glemte her at jeg selvfølgelig forutsetter at vitenskapen stadig beveger seg fremover. Vi trenger selvfølgelig en superrakett, gjerne atomdrevet, med ufattelig stor lasteevne. Den vil dessuten være så trygg at risikoen for eksplosjon under oppskytning (med tilhørende spredning av svært farlig radioaktivt avfall) er lik 0. Altså har vi løst problemet og kvitter oss med et helt års produksjon av brukt atombrensel med én oppskytning.
Gjenstår egentlig bare å konstruere denne mektige raketten og sende den mot solen.
Da kom Tandsteen med en irriterende innvending. Solen, det største og mest synlige som finnes i vårt solsystem, er vanskelig å treffe! Det er så man må klype seg i armen.
Jorden står ikke stille ved siden av solen. Den beveger seg rundt solen med omtrent 30 kilometer i sekundet (som er svært fort, det må innrømmes). En rakett som skytes opp fra Jorden, arver denne enorme sideveis hastigheten. Selv om den forlater Jordens gravitasjonsfelt, fortsetter den derfor stort sett å gå rundt solen sammen med oss.
Men en vitenskapsmann lar seg ikke stoppe av slike uvesentlige detaljer. Ideen er jo god, så hva er større enn solen, om ikke verdensrommet! Ergo sender vi bare raketten på måfå rett ut i glemselens uendelige verdensrom. Problemet løst.
Ikke helt: Kommer raketten bare løs fra Jorden, er den ikke nødvendigvis «borte», innvender Tandsteen. Den går i bane rundt solen. For å slippe unna, trengs ekstrem hastighet, og dermed må lasten reduseres. Ergo må vitenskapen bygge en enda bedre rakett. Dét tar tid.
Mens vitenskapen finjusterer og perfeksjonerer disse svært trygge rakettene, kan man bruke min alternative metode: brønnen. Man driller ganske enkelt en brønn hele veien til Jordens indre, til magmakjernen, og så dumpes tønnene med atomavfall der. Rutsj! Splosj! Man vil få samme effekt som solalternativet.
POFF! Og så fordamper atomavfallet og slukes av ildmørjen. Magma-ildmørjer lar seg ikke merke med atomavfall. Dessuten er magmaen, og i enda større grad solen, selvfølgelig, vant til atomer og vet å håndtere dem.
Tandsteen lot seg ikke imponere: For det første finnes det ingen egentlig «magmakjerne». Jordens mantel er hovedsakelig fast bergart. Den ytre kjernen er flytende, men begynner rundt 2900 kilometer under overflaten og består hovedsakelig av jern og nikkel.
– Menneskets dypeste borehull er litt over 12 kilometer, så man er foreløpig ca. 288,8 mil short, eller noen mil lenger enn avstanden Oslo–Lisboa.
– Dessuten er ikke magma så varmt som man tror. Temperaturen ligger mellom 700 og 1200 °C. Uranoksid i reaktorbrensel smelter først ved omkring 2800 °C og må enda høyere før det koker. Og selv om det smelter, forsvinner ikke radioaktiviteten.
– Men De tenker rett, sa den nå ganske irriterende amanuensisen og klappet meg nedlatende på skulderen: – Man kan riktignok bore dypt og plassere radioaktivt avfall i stabil berggrunn. Det er en seriøst diskutert idé. Men da er poenget akkurat det motsatte av magmabrønnen Deres: Avfallet skal ligge rolig, tørt, kjølig og urørlig.
Ergo: tilbake til rakett-tegnebrettet (hvor aktiviteten til gjengjeld er stor).
Jeg valgte på dette tidspunkt å skifte tema. Et av de største problemene på vår klode i øyeblikket er PLASTPROBLEMET. Denne plasten har en merkelig evne til å havne langt ute på havet. Ingen er helt sikre på hvordan det skjer. Men fornuften forteller meg at en og annen skipskaptein burde stilles noen ubehagelige spørsmål.
Uansett, havet fylles opp av plast, og da særlig Stillehavet. De stakkars fiskene og hvalene og alle de andre havets krabater skjønner jo ikke at plast slett ikke er sunt og kan gi seg til å knaske på det og svelge noen prikker. Jeg har sett fotografier fra et helt bestemt område i Stillehavet, omtrent like stort som et kontinent, hvor all plasten av mystiske grunner før eller siden havner. Det er som en kvalmende, svisjende grøt.
Det sier seg selv at problemet ikke lar seg løse i en håndvending. Men jeg har gjort meg noen tanker. Ifølge Tandsteen er «Plastflaket» ikke en sammenhengende øy man kan gå rundt på. Man kan ikke falle over bord, krype opp på plastkontinentet og sende opp nødraketter. Great Pacific Garbage Patch er snarere et enormt havområde hvor havstrømmene konsentrerer plast. Et mye brukt anslag er omtrent 1,6 millioner kvadratkilometer.
– Men selve plastmassen er langt mer håndterlig enn arealet antyder: rundt 79.000 tonn i et kjent forskningsanslag.
Dette gledet vitenskapsmannen, for 79.000 tonn er håndterlig. Smelt det. Smelt det ned til en enorm plastkule. Den blir likevel ikke større enn 60 meter i diameter, bare en klump i Stillehavet. Verdens største badeball – da polyetylen og polypropylen er lettere enn sjøvann.
Og skulle noen finne badeballen provoserende, og her tenker vitenskapsmannen høyt, hva om man pakker atomavfallet inn i bly og tunge materialer og støper dette inn i plastkulen og lar den synke og finne hvile i Marianegropen!
Snakk om to fluer i en smekk!
Tandsteen delte ikke min begeistring: – En metallkapsel som virker solid i år 1, må i dette prosjektet helst være pålitelig i år 10.000 og år 100.000 også. Bly skjermer godt mot mye gammastråling, men det løser ikke alle spørsmål om varme, korrosjon og lekkasje.
– Hvis kapselen etter hvert svikter, har man i prinsippet plassert høyaktivt atomavfall på bunnen av verdens dypeste havområde. Marianegropen er ikke en hermetisk lukket bøtte, Calmeyer! Vannet der nede utveksles med resten av dyphavet, om enn langsomt. Over hundrevis eller tusenvis av år kan oppløste stoffer transporteres over betydelige avstander.
Da gikk et lys opp for meg: Vi bruker raketten til plasten også! Vi sender hele smala ut i verdensrommet og evigheten! 79.000 tonn plast og 10.000 tonn atomavfall, det er 89.000 tonn i alt. Fordeler vi disse på superraketter – altså ikke den superdupre Star Trek-varianten, der trenger nok vitenskapen noe lengre tid –, men 10.000 tonn-rakettene duger inntil videre. Vi kvitter oss med all plasten og et helt års atomavfall med ni oppskytninger. Og deretter holder det med en renovasjonsrakett årlig. POFF! Problemet løst.
Og hvis kjernekraften vokser og mengden blir 15.000 eller 20.000 tonn, får man enten bygge en større rakett eller skyte opp to. Dette er tross alt bare et dimensjoneringsspørsmål.
For at Stillehavet ikke skal fylles opp igjen, lanseres herved en administrativ løsning: Skip kontrolleres ved avgang og ankomst. Plast og avfall om bord registreres. Forsvinner noe underveis uten tilfredsstillende forklaring, får kapteinen og rederiet problemer. Her kan man gjerne operere med svimlende bøter og om nødvendig arrestasjoner (med håndjern).
The Ocean Cleanup bruker nå System 03 i Great Pacific Garbage Patch. Det har jeg sjekket. Det består av en omtrent 2,2 km lang flytende barriere som slepes svært sakte mellom to fartøyer. Under barrieren henger en skjerm som går cirka 4 meter ned i vannet. Plast som flyter i eller like under overflaten ledes inn mot en stor oppsamlingspose bakerst. Når den er full nok, heises den om bord, plasten tømmes på dekk, sorteres og pakkes, og systemet settes ut igjen.
Etter mine anvisninger økes denne flytende barrieren til 22 kilometer med tilsvarende økt trekkapasitet, her trenger man de kraftigste skipene som finnes, og hangarskip settes inn, utstyrt med store smelteovner på flydekket, til å ta imot plasten (og smelte denne om i hendig pakkestørrelse, perfekt for innlastning i raketten).
Det eneste som mangler nå, er en maskin med enorme energimengder, ekstrem driftssikkerhet og en fremdriftsteknologi som får dagens raketter til å fremstå som dampmaskiner. Det er da også på høy tid, da romraketter har sett nesten helt like ut siden 1950-årene. Nå må vitenskapen ta seg sammen!



