Penger fra utenlandske skyggesider strømmer inn i det britiske klimasystemet og undergraver britiske arbeidstakere. Pengene stammer gjerne fra nasjoner som må anses som fiender.
Dette hevder John Power og William Atkinson i The Spectator, hvor de begge er assisterende innholdsredaktører. I sin artikkel fra juli viser de til at venstresiden anser Kemi Badenoch og Nigel Farage som marionetter for skyggefulle interesser, som tenketanker finansiert av oljeselskaper, kristne fundamentalister og kanskje til og med russiske penger.
Men disse påstandene er blitt grundig undersøkt og fører som regel ingen steder. Samtidig er det ingen vilje til å undersøke Labours Net Zero-agenda, med tidligere energiminister Ed Miliband som frontfigur. Selv om hans politikk er blitt kritisert, har nettverket bak ham holdt seg i skyggen.
Historien om den mørkegrønne lobbyen ignoreres. Denne lobbyen består av et nettverk av stiftelser, forskningsgrupper og politiske tenketanker, ofte finansiert gjennom utenlandske kanaler.
Deres agenda former politikk, styrer debatten og forhindrer leting etter olje og gass i Nordsjøen. Resultatet for britiske husholdninger og bedrifter er skyhøye energipriser, en økonomi i fritt fall og en stadig økende avhengighet av kinesisk teknologi.
Blant de mest inflytelsesrike i den mørkegrønne lobbyen er European Climate Foundation (ECF). ECF beskriver seg selv som «en stiftelse som deler ut tilskudd til klimatiltak i hele Europa og utenfor». Hundrevis av ulike organisasjoner mottar støtte fra ECF.
ECF hevder selv at de finansieres av ulike private filantropiske kilder, og nevner blant annet ClimateWorks Foundation, William and Flora Hewlett Foundation, Bloomberg Philanthropies og Children’s Investment Fund Foundation (CIFF).
Ved nærmere undersøkelse finner man tegn på at disse gruppene faktisk finansierer hverandre, i alle fall delvis. Men et eller annet sted må pengene komme fra, i utgangspunktet.
Demokratiske spilleregler ser ikke ut til å bety noe særlig for Net Zero-aktivistene, noe som vel overrasker de færreste av Documents lesere.
ECF håper å «forankre klimatiltak i solide, fremtidssikre rammeverk som tåler politiske endringer». Med andre ord: Til helvete med velgerne.
For dette formålet brukte ECF fra sitt hovedkontor i Nederland hele 171 millioner euro i fjor, gjennom et bredt spekter av organisasjoner over hele Europa, hvorav flere befinner seg i Storbritannia.
Mesteparten av støtten havner hos venstreorienterte grupper som fokuserer på «klimakrisen». ECF ga 114.000 pund til New Economics Foundation (NEF), den radikale venstreorienterte tenketanken der Green Party-leder Zack Polanski presenterte sin økonomiske visjon tidligere i år.
Også venstresiden av Labour befinner seg i området.
NEF ble tidligere ledet av Miatta Fahnbulleh – tidligere Milibands statssekretær – som ifølge rykter skal lede Andy Burnhams antatte politikkavdeling.
NEF har kjempet for en full stopp av investeringer i olje og gass, som de hevder vil bli en «økonomisk byrde». De ønsker heller en knallhard satsing på «fornybar energi», som havvind. Som alle havvindentusiaster overser de fullstendig at havvind er ekstremt kostbart, både for investorer og strømkunder, og helt ute av stand til å levere stabil energi.
I klassisk sosialistisk ånd vil NEF ha slutt på private investeringer, og ønsker full offentlig overtagelse av fornybar-bransjen. De ignorerer at bransjen i flere tiår har vist en total mangel på evne til å gå med overskudd uten massive subsidier.
Med andre ord: Alle de skyhøye kostnadene skal finansieres direkte av britiske skattebetalere, som allerede sliter hardt. Dette til tross for at alt tyder på at den våte drømmen om et fungerende samfunn med null utslipp aldri kan oppnås.
ECF finansierer også Labour Climate and Environment Forum (LCEF), som var vert for Miliband på Labours partikongress i 2025. LCEF fokuserer på velkjente ting som equity and social justice – altså resultatlikhet og sosial rettferdighet for ulike grupper, uten hensyn til den enkeltes evner, vilje eller innsats. Klassisk DEI, med andre ord: Mangfold, resultatlikhet og inkludering.
ECF er utspekulerte nok til ikke å begrense seg til å forsøke og påvirke den politiske venstresiden. De har også gitt bidrag til sentrum-høyre-tenketanker som Onward, Centre for Policy Studies, Policy Exchange og Conservative Environment Network.
Hvor konservative er egentlig Conservative Environment Network, som har foreslått å innføre en internasjonal «ikke-spredningsavtale for fossilt brensel», og jobber for at britene bør innføre en CO₂-avgift ved grensen?
Angrep mot ytringsfriheten
«Dark Green Money» har et lett gjenkjennelig mål. De er ikke ute etter å vinne, men å stanse klimadebatten ved å undergrave motstandernes legitimitet. ECF finansierer derfor bekjempelse av «klimadesinformasjon» – det andre vil betegne som velinformert ytringsfrihet.
Derfor finansierer de Carbon Brief, som fokuserer på å bekjempe «feilinformasjon om klimanøytralitet». De skal altså bekjempe vitenskapen.
Den mest fremtredende av de ulike «Net Zero»-organisasjonene som slåss mot vindmøllene «feilinformasjon», er DeSmog UK. De beskylder alle motstandere av full stans på olje- og gassutvinning i Nordsjøen for å være finansiert av interesser knyttet til fossilt brensel.
DeSmog mottar penger fra European Media and Information Fund, som har fordømt både Badenoch og Farage for «forbrytelsen» det er å ønske at Storbritannia skal bruke sin egen olje og gass i stedet for Norges eller Russlands.
DeSmog har også angrepet Toby Young, grunnleggeren av Free Speech Union og tilknyttet redaktør i The Spectator, for å ha motsatt seg covid-nedstengninger.
Tyranniet under pandemien førte jo til reduksjon av klimautslipp, siden mange folk stort sett holdt seg hjemme. Ønsker DeSmog og gjøre nedstengningen varig, fordi klima?
DeSmog fordømmer i tillegg abortmotstandere og «pro-Brexit-nettverket som benekter klimavitenskapen».
Dermed knytter de på en finurlig måte troen på britisk uavhengighet sammen med – i tilhengernes øyne – atavistisk, naturødeleggende overtro.
Alle skal ned
Også barna brukes i propagandaen. Children’s Investment Fund Foundation (CIFF) ble stiftet i 2002 av Chris Hohn, milliardær og eier av et hedgefond. CIFF har blant annet gitt støtte til radikale klimapøbler som Extinction Rebellion.
Greta Thunberg og Extinction Rebellion blokkerer gassterminal i Rogaland
CIFF har et mistenkelig nært forhold til det kinesiske kommunistpartiet. CIFF-direktør Kate Hampton har mottatt en «vennskapspris» fra Beijing og sitter i styret for miljøkomiteen til «Belt and Road Initiative». I 2021 deltok Miliband sammen med Hampton i et panelarrangement på COP26-toppmøtet, sammen med Tessa Khan, grunnleggeren av Uplift. Det virker som om alt blandes sammen med alt i dette miljøet.
CIFF er registrert som en utenlandsk NGO i Kina og har vist sin takknemlighet overfor Beijing ved å donere 15 millioner dollar til Energy Foundation China, som ansetter tidligere kinesiske regjeringsembetsmenn.
Sammenblandingen mellom de ulike organisasjonene åpner for spørsmål.
ECF har mottatt finansiering både fra QCF og fra CIFF. Institusjoner som LSE’s Grantham Research Institute on Climate Change and the Environment oppgir alle disse tre organisasjonene som finansieringskilder.
Nettverket av Dark Green Money er så særegent og så kraftfullt nettopp som følge av den sammenvevde måten det fungerer på.
Ved at midler strømmer fra selskaper og enkeltpersoner via stiftelser og veldedighetsorganisasjoner til aksjonsgrupper og aktivister, kan den egentlige kilden og motivasjonen skjules. Bruken av «veldedighetsorganisasjoner» til politisk kampanjevirksomhet kan kamufleres med grønt løvverk.
Bruker domstolene mot demokratiet
Et annet mål for «Net Zero»-lobbyen er å bruke domstolene mot folkevalgte regjeringer for å undergrave velgernes vilje. Her finner vi blant andre Quadrature Climate Foundation (QCF), som igjen finansieres av Quadrature Capital, et hedgefond med 8,4 milliarder dollar i forvaltningskapital per mai i år, hvor de ansatte i 2022 fikk utbetalt 3 millioner pund hver, ifølge The Times. Hedgefondet ga Labour 4 millioner pund i støtte i 2024.
QCFs vitenskapelige sjef har uttalt at stiftelsens investeringer i klimaorganisasjoner «smører hjulene slik at vi kan få fart på Net Zero-bevegelsen». QCF støtter av den grunn Uplift, som jobber hardt for å få stanset utvinningen av olje og gass fra Rosebank-feltet i Nordsjøen, med en viss suksess.
Mens den britiske venstresiden i årevis har advart mot ondsinnede milliardærer, «industrikomplekser» og tvilsomme lobbyistnettverk, har de selv bygd opp et internasjonalt finansiert økosystem som støtter tenketanker, aksjonsgrupper, medieorganisasjoner og domstoler i jakten på ett enkelt politisk mål: netto nullutslipp.
Den britiske venstresiden, som sosialister overalt, har alltid jobbet for å kontrollere og begrense kapitalismen og veksten. De har fått støtte fra dydsposerende milliardærer som ikke merker de blodige kostnadene som må betales av arbeidere, middelklassen og næringsliv som ikke er «innafor» – her holder det å nevne bilindustrien, som er i fritt fall i hele Vest-Europa.
Klimahysteriet og målet om netto nullutslipp har gitt venstresiden et nytt våpen for å ramme sine fiender, de rike og velstående – selvsagt med unntak for de «gode» milliardærene som underkaster seg klimasaken.
Og nå står den mørkegrønne lobbyens kjæledegge, Ed Miliband, på randen av å bli den som styrer økonomien. Det er vanskelig å unngå å bli imponert. Og dypt deprimert.
Miliband ble ikke finansminister, han ble utnevnt til utenriksminister i forbindelse med den nye statsministeren Andy Burnhams endringer av regjeringen i slutten av juli.


