En journalist fra det svenske nettstedet Riks stilte nylig tidligere statsminister Stefan Löfven en rekke spørsmål om innvandringspolitikken han selv sto i spissen for i åtte år som statsminister.
Löfven svarte ikke på et eneste av dem. Til slutt sa han tørt «Ha en fin kveld» og gikk sin vei.
Det er en scene som sier mer om venstresidens forhold til eget ansvar enn noen pressemelding noensinne vil gjøre. Mannen som ledet Sverige gjennom årene med den mest omfattende innvandringen i landets historie, uten at noen i praksis sjekket hvem som faktisk kom inn i landet, orker ikke engang å forsvare politikken sin når regningen kommer.
Han bare går.
Dette er ikke et unntak. Det er mønsteret. Politikere som Löfven åpnet grensene, lot titusener komme inn uten reell bakgrunnssjekk, og lot resten av samfunnet ta støyten når konsekvensene meldte seg. Det være seg gjengkriminalitet, parallellsamfunn, og en presset velferdsstat.
Når noen så spør hvem som faktisk sto ansvarlig for dette, forsvinner de ansvarlige ut av rommet.
Vi kjenner igjen mønsteret fra Norge. Her hos Document opplever vi det samme fra statsminister Jonas Gahr Støre, som konsekvent lar være å svare på spørsmålene våre, akkurat som de fleste andre politikere fra samme leir. I stedet for å svare på kritisk journalistikk, prøver man heller å fjerne den.
Da avtroppende AUF-leder Gaute Skjervø under Arendalsuka i august kalte det «en skandale for norske medier» at Document er medlem av Redaktørforeningen, og oppfordret NRK, Aftenposten, Dagbladet og VG til å kaste oss ut, var det nøyaktig samme refleks. Ikke svar på det som skrives. Ikke debatt om innholdet. Bare et forsøk på å fjerne stemmen som stiller spørsmålene.
Det er en bekvem strategi så lenge den fungerer. Man slipper å svare på hvorfor bakgrunnssjekkene uteble, hvorfor konsekvensene av politikken ble dyttet over på vanlige folk, og hvorfor det alltid er de kritiske mediene som er problemet, og aldri politikken som skapte grunnlaget for kritikken.
Men et «Ha en fin kveld» er ikke et svar. Det er en innrømmelse av at det ikke finnes noe svar å gi.
