Det er neppe noen norsk politiker som vil innrømme det, men la oss like godt slå det fast først som sist: De to tusen bulgarske og rumenske statsborgerne tilhørende romfolket som er kommet til Norge i år, er kommet for å bli. Landet har fått en ny gruppe permanente innbyggere, som bare vil fortsette å vokse.
Bakgrunnen for dette er dels juridisk og dels politisk, selv om den virkelige årsaken først og fremst er å finne i den konfliktskyheten som er karakteristisk for det norske sinnelaget.
Den viktigste politiske siden ved det hele er Europaparlaments- og rådsdirektiv nr. 2004/38/EF av 29. april 2004, om unionsborgere og deres familiemedlemmers rett til å bevege seg og oppholde seg fritt på medlemsstatenes territorium. Dette direktivet er i kraft av EØS-avtalen blitt en del av vårt eget lovverk, nærmere bestemt Lov om endringer i utlendingslovgivingen.
Denne loven slår fast at EØS-borgere med identitetspapirene i orden har rett til innreise og opphold av høyst tre måneders varighet, og mer enn det hvis man arbeider, studerer eller kan forsørge seg selv. Etter fem år i landet blir retten til opphold permanent.
Man skulle kanskje tro det betydde at romfolkene uten jobb, studieplass eller innholdsrik bankkonto kunne sendes ut etter tre måneder -- eller seks måneder for den som har søkt arbeid. Men det forutsetter jo at noen vet når de kom til landet. Med fraværet av grensekontrollen samt den frie bevegligheten av EØS-borgere, er det ikke mulig å vite når en rumensk eller bulgarsk borger kom inn i landet. For selv om de to statene fortsatt er omfattet av vetoet mot inntreden i Schengen-sonen, er det bare i det første transittlandet at grensepasseringen kontrolleres.
Det betyr at en EØS-borger som passer på ikke å etterlate spor som dokumenterer at vedkommende har vært i Norge siden en eller annen dato, ikke trenger å bry seg om tremånedersregelen. Det innebærer i praksis at kun personer som blir anholdt og identifisert i forbindelse med lovbrudd i Norge blir gjenstand for denne bestemmelsen. Andre som etterlater spor, kan bare dra en tur over svenskegrensen etter tre måneder minus en dag, og komme tilbake umiddelbart. Etter forskriftene til loven er det ingen karantenetid for ny innreise.
Paragraf 111 i nevnte lov sier riktignok at EØS-borgere kan fratas oppholdsrett dersom de blir en urimelig byrde for offentlige velferdsordninger. Men det blir de jo ikke dersom de kan leve på tigging, privat veldedighet eller kriminalitet. Det er vel tvilsomt om lovteksten kan strekkes slik at utgifter til renhold etter tilsvining av parker er å regne som “velferdsordninger”.
Annet juridisk grunnlag for å utvise EØS-borgere er hensynet til offentlig “orden og sikkerhet” eller folkehelsen, men slik situasjonen arter seg, er man ganske sikkert godt under lovens terskel for utvisning.
Det finnes altså rett og slett ikke grunnlag for å utvise fra landet de utlendinger som bare er til plage og vantrivsel for omgivelsene, så lenge de ikke begår straffbare handlinger eller det finnes et påskudd for å registrere deres tilstedeværelse av andre grunner, slik at tremånedersgrensen kan håndheves.
Det kunne selvsagt tenkes at regjeringen tøyde loven slik at de kunne bruke den likevel, men da kunne vi nok også regne med at noen glupe advokater ville saksøke staten på romfolkets vegne, og dermed ville vi ha det gående, kanskje hele veien til Strasbourg.
Så hvilke alternativer gjenstår? Ikke godt å si, men det er neppe mange. Det å si opp eller reforhandle EØS-avtalen er nok et altfor langt skritt for de politikerne vi har, selv om romfolkets ankomst slett ikke er i tråd med hensikten med den frie bevegeligheten av personer -- det ble motivert med behovet for sirkulasjon av arbeidskraft. Man kunne alltids vedta noen nye nasjonale lover. Et tiggeforbud kunne kanskje ha en viss effekt, skjønt det ville heller ikke hjelpe hvis f.eks. noen få tigger på alles vegne. De som vil omgå lovverket vil neppe utvise noen mangel på kreativitet.
Paradoksalt nok har den norske implementasjonen av EU-direktivet færre nasjonale smutthull enn f.eks. den franske. Tidligere president Sarkozy fant grunnlag for å utvise romfolk i direktivets franske versjon. I egenskap av den snilleste gutten i klassen har vi nordmenn hverken sørget for å få djevlene i detaljene på vår side eller vist vilje til å tøye lovverket i utlendingenes disfavør.
Vi kan altså nokså trygt konkludere at kongeriket kan gjøre fint lite med at folk går gjennom døren vi selv har åpnet. Dette er fremtiden, og det er bare å venne seg til den.
