Norsk presse anvender folks rettsfølelse som argument for at Anders Behring Breivik må kjennes tilregnelig.
Det er lett gjennomskuelig at de anvender rettsfølelsen som pressmiddel.
Men rettsfølelse er ikke noe man kan presse med. Da er det i så fall hevnlyst det er snakk om. En slik bruk av rettsfølelsen er også å undervurdere folks dømmekraft. Man liker ikke å bli tatt til inntekt for noe, på andres vegne. Pressens motiv er for åpenbart.
Under hele rettssaken har pressen brukt “rettsfølelsen” instrumentalt. -Men ville ikke det være et brudd på folks rettsfølelse? spurte en journalist statsadvokat Svein Holden, jeg tror det var da den første sakkyndigerapporten kom. Holden hadde karakter til å svare: - Er du så sikker på det?
Slik har det vært hele veien. En presse som kjører sitt eget løp og tror ingen gjennomskuer dem.
Man har forsøkt å skape et inntrykk av at Torgeir Husby og Synne Sørheim står helt alene, at et samlet psykiatermiljø er mot dem. Statsadvokat Inga Bejer Engh sa under en pressebrief at det ikke stemmer. De er kontakt med flere innen fagmiljøet som støtter de to. - Men hvorfor står de da ikke frem, spør journalister med en enfoldighet som man av og til lurer på om er ekte. -Fordi belastningen er for stor, svarte Bejer Engh.
Dagen etter var det en som sto frem i NRK Dagsrevyen, og VG hadde to. Tanken på retrettmulighet kan ha meldt seg.
Alt tyder på at de to statsadvokatene vil nedlegge påstand om utilregnelighet idag.
Saken har i høy grad vært Inga Bejer Engh og Svein Holdens. De har overskygget alle andre. Man må kunne si: de er faglig dyktige og borgerlige mennesker. I god forstand. Det gir dem en viss beskyttelse mot en bestemt type politisert oppfatning av virkeligheten som deler verden inn i gode og onde, i riktige og gale holdninger. Uten dem kunne denne saken endt riktig galt. Ett eksempel er Cato Schiøtz som i en kronikk i Aftenposten brukte rettsoppgjøret etter krigen som forbilde. Landet var i unntakstilstand, mange ble skutt, og titusener dømt. Landet hadde vært gjennom fem års okkupasjon. Gir det mening å sammenligne dette med dagens Norge?
Schiøtz ville at folks rettsfølelse måtte telle med. Det er å bevege seg inn på retninger hvor “folkets vilje” skal bestemme. Da blir rettssalen skueprosesser. Og hvem skal fortolke folkets vilje?
Jeg tror ikke på NRKs meningsmåling om at bare 1 av 10 vil ha kjent Breivik utilregnelig. At ugjerningene krever at han er tilregnelighet.
Rettsfølelse vil si at man hører noe som folk føler er sant. Som gir svar, eller i det minste peker i riktig retning.
Hittil i rettssaken har Bejer Engh og Holden vist at de har en slik teft. De har loddet dybden i saken og er forpliktet, faglig og menneskelig, på å finne den riktige påstand.
