Geir Lippestad holdt et retorisk velformulert innlegg i retten. Han ville overbevise retten om at rapport 1 svikter på avgjørende punkter, og at retten må legge rappport 2 til grunn.
Men spørsmålet er om presentasjonen var overbevisende nok. Lippestad er vennlig i formen, men vennligheten kan ikke dekke over svakhetene.
Én ting er at Lippestad valgte å overse vesentlige opplysninger om Breiviks adferd: som at han gjorde komikkbevegelser da han ble avfotografert i underbuksa kort tid etter pågripelsen.
Lippestad forsøkte å sannsynliggjøre Breiviks tilregnelighet, men det var for mange slike utelatelser, og retten har ikke glemt dem. De har hatt tiltalte tett innpå seg i ti uker. Ikke på noe tidspunkt har han vist tegn på reaksjon i menneskelig forstand. Ord som anger og skyld er ikke dekkende. Det er den fullstendige mangel på respons som gjør Breivik til Breivik og 22/7 til noe spesielt.
Det er der det svikter for Lippestad. Én ting er diagnostiske kriterier i en håndbok, som folk flest ikke har forutsetninger for å vurdere om er oppfylt. Men de har fått med seg enormiteten i handlingen og det uttrykksløse ansiktet.
Lippestad forsøker å normalisere Breivik, men det er noe ved Breivik som ikke lar seg normalisere, det passer ikke med det vi har sett og hørt i retten. Og det passer heller ikke med handlingen.
Paradoksalt nok: De som vil tilregneliggjøre Breivik, er med på å normalisere 22/7.
22/7 var ikke en terrorhandling som alle andre. Regjeringskvartalet ville vært det. Men ikke Utøya. Også dette vesentlige punkt valgte Lippestad å hoppe over. Han sa det var et logisk mål hvis man ønsket å ramme Arbeiderpartiet. Her er det noe som ikke stemmer, en forklaring som ikke strekker til.
På dette punktet trakk Torgeir Husby/Synne Sørheim og Inga Bejer Engh og Svein Holden i samme retning. De så Breivik som noe helt abnormt, et fenomen som trosser alle kjente parametre. Deres portrett av Breivik er mer kommensurabelt med handlingene enn Lippestads.
Lippestads hovedinnvending mot rapport 1 var at den ikke så Breivik i en kulturell kontekst. ICD-10s kriterium på vrangforestilling er at den skal være kulturelt upassende og totalt umulig. Hvis Sørheim/Husby hadde sjekket Breiviks kulturelle kontekst, ville de oppdaget at han ikke er aparte, men tvert om representativ for et høyreekstremt miljø som har vokst frem i Europa, sa Lippestad.
Men Breivik var ikke del av noe miljø, men levde sitt liv på nettet. Her kunne Lippestad fortelle retten om en oppdagelse: Nettet har overtatt den rollen som sosiale miljøer hadde tidligere når det gjelder radikalisering. Dette er en påstand som er gjentatt i retten, men som det kan reises en rekke innvendinger mot. Deler av rettssaken har hatt preg av mystifisering av nettet: Nettet er noe stort og mørkt med demoniske egenskaper.
Man savner mer edruelige, moderne fremstillinger av den digitale verden, som er grensesprengende og umulig å kontrollere.
I stedet har de politiske fortolkere brukt de gamle kategorier venstre-høyre som definisjon på hva som er ekstremt. Alle som følger med på nettet, vet at det ikke er så enkelt.
Lippestad og rapport 2s terminologi om høyreekstreme rammer det som er gjengse og legitime meninger. De karikerer dem. Problemet med Breivik var at han gikk inn i et stort tema og tok sakene og begrepene og gjorde de om til noe innenfor sin egen sfære. Ordene var de samme, men han ga dem et eget innhold. Dette så Sørheim og Husby, men de vant ikke gehør.
Hvis man ønsker å ramme politiske motstandere, slår man de normale i hartkorn med en massedrapsmann. Mattias Gardell og Lars Gule har ingen problemer med det. Det er deres oppgave. At Lippestad hyppig viste til deres forklaringer, tyder på at Lippestad selv ikke er klar over at han går over fra å være advokat til å politisere.
Det oppstår dermed den underlige konstellasjon at en Arbeiderparti-tro forsvarer for Norges verste massemorder fremfører argumenter som normaliserer klienten på bekostning av et legitimt politisk miljø. Det er grunn til å tro at Lippestad har sett dette som en vesentlig del av oppgaven med å påta seg oppdraget. I så fall har han hatt et oppdrag som går ut over hans mandat.
Det er en argumentasjon og en linje som vil skade den demokratiske debatten. At pressen mener det samme, gjør ikke saken bedre.
Det hører med i dette politiske spillet at Sørheim og Husby henges ut som de som var dommere i hvitt (Aftenposten). Husby og Sørheim får skylda for at retten må dømme Breivik utilregnelig. Det er igjen å bryte inn i og krenke rettsreglene. Sørheim og Husby har kun gjort jobben sin.
Det er ikke de to rettspsykiaterne, men opphevelsen av medieforbudet 12. desember som er grunnen til at vi sitter med to motstridende rapporter. Det var det som gjorde at Breivik fikk lese den første rapporten, og som la grunnlaget for den store endring i oppførsel som politiet har dokumentert i avhør i mars.
Det at man ikke kan identifisere dette som årsaken, er i seg selv et bevis på at det foregår et spill utenfor rettssalen som bryter inn og forstyrrer rettspleien.
Det er ikke noe betryggende resultat på tampen av rettssaken over Norges og en av Vestens verste massedrapsmenn.
Vil retten klare å skille på disse forsøkene på innblanding og blanding av kortene?
