Ytringsfriheten under press, også ved Harvard

Phyllis Chesler

Ved Harvard-universitetet har trangsynthetens ondskap seiret over det gode, både intellektuelt og moralsk.

Professor Diana L. Eck støtter den glatte retorikeren og radikale islamisten Tariq Ramadan, som hun beskriver som “en av Europas dypeste og mest velartikulerte muslimske tenkere… en av de fremste talsmenn for en reformert, selvkritisk, spirituell og diagloginnstilt Islam.” Hun støtter også den notoriske Roxbury-moskeen i Boston. Både tidligere og nåværende bestyrere, mullaher og medlemmer av denne moskéen har kjente bånd til terrorisme og voldsoppfordringer. Nylig ledet hun an i en vellykket kampanje mot Professor Subramanian Swamy. I desember i fjor ble han avskjediget etter tjue år ved sommerundervisningen ved Harvard-universitetet på bakgrunn av en kronikk  som han hadde skrevet i en indisk avis, og som omhandlet den åpenbare og økende trusselen fra islamsk terrorisme i Inda, bl.a. eksemplifisert ved de jihad-inspirerte masakrene i Mumbai i 2008 og 2011.

 

Eck er professor i sammenlignende religion ved Harvard Divinity School og dessuten professor i jus og psykiatri. Hun er kjent for sitt “interreligiøse” arbeid. Sammen med andre professorer og noen studenter bestemte hun seg for at Swamys kronikk var rasistisk, islamofobisk, nasjonalistisk, religiøst intolerant og at den rettferdiggjorde voldsbruk, og at den derfor bør anses for å være hatefull tale og således ikke være beskyttet av retten til ytringsfrihet. Eck og studendene er av den oppfatning at Harvard ikke bør være tilknyttet noen som har slike meninger.

 

Hvem er så denne Swamy? Hans CV er intet mindre enn fremragende. Swamy tok sin doktorgrad som stipendiat ved Harvard, USA i 1964. Han samarbeidet med nobelprisvinneren Simon Kuznets og forfattet avhandlinger sammen med nobelprisvinneren Paul A. Samuelson. Senere satt han i det indiske parlamentet i fem år og tjenestegjorde også som handels- og justisminister. Swamy er leder for Janata-partiet og er også en språkmektig herre som behersker både tamilsk, hindi, engelsk og kinesisk.

Swamy har skrevet flere kritikerroste bøker og avhandlinger. I 1971 publiserte han “Indisk økonomisk planlegging – en alternativ tilnærming” , i 1973 “Økonomisk vekst i Kina og India 1952-1970: En sammenligningsstudie” og i 1989 en oppdatert utgave med tittlelen “En sammenlignende vurdering av Kina og India (1870-1986)”. I tillegg forfattet han flere avhandlinger, bl.a. en i samarbeid med Paul A. Samuelson som ble publisert i American Economic Review.

Dessuten er Swamy litt av en heroisk og uredd demokratiforkjemper. I 1976 avslørte han og utfordret den korrupsjon som statsminister Indira Gandhis unntakslover hadde ført med seg, og måtte to ganger flykte fra landet. Men det var som følge av hans kampanje at Gandhi til slutt måtte gå med på å utlyse nyvalg. I 1972 ble Swamy fratatt sin professortittel ved Indian Institute of Technology i New Delhi på grunn av sitt korstog for både akademisk frihet og for organisasjonsretten til de instituttansatte som ikke underviste. Swamy fikk til slutt tilbake både professortittelen, heder og ære etter tjue års juridisk tautrekking.

Mellom 1978 og 1985 besøkte Swamy Kina ni ganger. Dette ledet til en normalisering av forholdene mellom India og Kina. Swamy var også den første indiske politiske leder som besøkte Israel. Som følge av hans innsats åpnet India ambassader i både Kina og Israel, og disse to landene svarte på sin side med å opprette ambassader i India.

I 1987 sultestreiket Swamy med livet som innsats for å kreve en etterforskning av den ulovlige likvideringen av muslimske ungdommer som politiet i Hashimpura i Meerut hadde begått. Regjeringen gav til slutt etter for hans krav og Swamy ble hyllet for sin innsats av Indias minoriteter. (For ordens skyld: Swamys kone er persisk; han har en jødisk svoger, en kristen svigerinne og en muslimsk svigersønn. Han er selv hindu.)

I 1994 ble Swamy utnevnt til å sitte i styret for en regjeringsutnevnt kommisjon for arbeidslivsstandarder og internasjonal handel. “Dette var kanskje aller første gang at regjeringspartiet ga en post med ministerstatus til et medlem av et opposisjonsparti.”

Professor Swamy har også vært leder for Janata-partiet i India de siste tjue årene. Dette er et ikke-sosialistisk parti som tror på begrenset statsmakt og som ønsker å motarbeide en samfunnsordning med autoritære eliter i toppen og livegne på bunn. Det er også motstander av kastesystemet og av de språkbaserte skillene som splitter hinduene. Partiet jobber også for å eliminere kjønnsdiskriminering. På nettsidene deres står det å lese:

Overgrep og vold mot kvinner øker over hele landet, spesielt mot kvinner i underprivilgerte grupper og minoriteter, lavkaster og stammer. Rettsvesenet og byråkratiet, som er statens viktigste redskaper for å verne om kvinners rettigheter, har blitt likegyldige overfor denne kvinneundertrykkelsen.

Vær oppmerksom på at Swamy er “politisk ukorrekt”. Hvorfor? Fordi han mener at muslimske terrorister ikke har rett til å overta hinduistiske templer, eller tvangskonvertere eller begå folkemord mot hinduer. Og at de ikke har rett til å opprette illegale parallellsamfunn som gir opphold til terrorister. På tilsvarende vis som Israel, hevder Swamy retten til selvforvar og retten til å opprettholde en nasjonal identitet. Nå for tiden blir slike følelser ofte sett på som uakseptable, fordomsfulle og primitive av vestlige intellektuelle og aktivister.

Så til Professor Diana L. Eck. Hvem er hun egentlig? Også hun har en utmerket CV. Hun har gitt ut mange bøker, inkludert “Darsan: Seeing the Divine Image in India” (1982), “Banaras: City of Lights” (1999), “A New Religious America: How a Christian Country has become the World’s Most Religiously Diverse Nation” (2001) og ytterligere minst to verk om India. Hun leder The Pluralism Project. Forespørsler fra pressen til Harvard blir besvart av henne på en rekke områder, slik som homofiles rettigheter, islam, USA, multikulturalisme, hinduisme, utnevnelser av kvinnelige prester, pluralisme og de sørlige og sørøstlige deler av Asia. Hun er gift med pastor Dorothy Austin.

Til forskjell fra Swamy, har Eck aldri utsatt seg for den risikoen eller livsfarer det medfører å gå mot det som er politisk korrekt. Hun er et perfekt eksempel på det tankesett som råder i den intellektuelle Ivy League-eliten når det gjelder islam. Her er hennes egne ord om Roxbury-moskéen (også kjent som Islamic Cultural Center of Boston):

I Roxbury i hjertet av Boston, står det storslåtte skallet av det som, når det blir ferdigstilt, vil det  bli et landemerke av en moské for Islamic Society of Boston. Fremdriften av byggingen
har blitt hindret av noen mye omtalte beskyldninger som ble fremsatt av den jødiske talsgruppen The David Project angående moskeens finanisering og lederskap, med det resultat at Islamic Society of Boston gikk til søksmål mot The David Project. (The David Project gikk seirende ut av denne retttvisten.)  Imens har de jødisk-muslimske relasjonene i Boston blitt stadig mer anstrengte og dette har undergravd den åpenhjertige og vanskelige dialogen i en tid der vi trenger den som mest. Forrige måned, mens jeg stod under moskeens majestetiske kuppel, ba jeg, som en kristen, for dens snarlige ferdigstillelse… Boston er en del av den islamske verden. Fremtidsvisjonen om et islamsk senter innstilt på mellomreligiøs forsoning og utdannelse i Bostons sentrum er verdt et engasjement fra både kristne, jøder og muslimer.

Swamy forsøker å forholde seg til de faktiske, men nesten utrolige folkemord og forfølgelser av hinduer som historisk har blitt begått i islams navn. Åtti millioner hinduer ble nedslaktet over en periode på fem hundre år, og mange ble tvangskonvertert til islam. Eck har sansynligvis aldri vært interessert i islams lange og mørke historie hva imperialisme, rasisme, kolonialisme, tvangskonvertering, slaveri, kjønnsdiskriminering og religiøs apartheid angår. Swamy og hans folk gjennomlevde dette og ser nå at en fornyet og barbarisk jihad nok en gang har dem i siktet. Det er i dette lyset Swarmy ser dagens muslimske terror i Inda, såvel som den illegale, muslimske innvandringen som har medført en økning i kriminalitet, deriblandt kidnapping, voldtekt og tvangsgifte av hinduistiske kvinner til muslimske menn.

Eck later ikke til å være bekymret av noe av dette. Tvertimot prøver hun å oppdra amerikanere til å bli “sensitive” og “tolerante”; det vil for henne si at vi må forstå at ikke alle muslimer er terrorister. Swamy  er enig i dette og har ikke bare sagt det; han skrev det også i den samme kronikken som ble lagt til grunn for hans avskjedigelse. Han skrev:

Vi hinduer behøver en å finne en kollektiv forståelse for å motstå den islamske terroren. Indias muslimer er velkomne til å gjøre felles sak med oss dersom de oppriktig sympatiserer med hinduene. Jeg betviler at de vil gjøre det, med mindre de også anerkjenner med stolthet at selv om de er muslimer, så var forfedrene deres hinduer.

Sterke ord, javel. Men de er ikke antimuslimske ord. Han oppfordrer muslimene i India til å støtte sine hinduistiske brødre og søstre. Han agiterer ikke for deres utryddelse eller utvisning.

Swamy er også tydelig på hans vurdering er at “islamsk terrorisme er Indias fremste nasjonale sikkerhetsproblem …. Osama bin Ladens etterfølger som leder av al-Qaida har allerede erklært at India og ikke USA er terroristorganisasjonens førsteprioritet.” Forventer Eck og hennes tilhengere at Swamy skal late som om dette ikke er tilfelle?

Swamy er også bekymret for de gjentatte, islamske terrorangrepene på hinduistiske templer. Gjennom historien har tusentalls hindutempler blitt ødelagt for å gjøre plass til moskéer, eller for å bli brukt som byggematerialer for grunnmuren i nye moskéer. Som også i det tidligere hedenske, jødiske og kristne Midtøsten, bygde muslimske konger masjider (islamske gudshus) midt i de aller helligste hinduistiske templene. Swamy har ikke tatt til orde for å rive moskéer, men for å restaurere templene der masjidene nå står.

Historisk sett har ikke islam være “tolerant”. Muslimer har forventet at andre skal “tolerere” deres tro og skikker, men de gjengjeldte ikke, og gjengjelder stadig ikke denne toleransen. Samtidig med at muslimer krever å få bygge moskéer i Amerika og Europe, tillates ikke bygging av hverken kirker, hindu-, buddist- eller bahai-templer, eller synagoger i noen av landene Egypt, Saudi Arabia, Iran, Afghanistan og Pakistan, og i disse landene hender det også at muslimer tar livet av kristne, kun fordi de er kristne. Den arabiske og muslimske verden er praktisk talt fullstendig “judenrein” med unntak av jødiske Israel, der muslimene av åpenbare grunner ikke har tilstrekkelig innflytelse.

Ikke desto mindre vil Eck at amerikanerne skal forstå at islam er grunnleggende “fredelig”. Ettersom Eck er på Harvard og bedriver politisk korrekt “mellomreligiøst” arbeid, må man anta at hun oppriktig ønsker at dette arbeidet skal lykkes. Det er uheldigvis meget mulig at hun ikke snakker med de rette grupperingene. Eck burde snakket med de genuint moderate og religiøse muslimene. Dr. Zuhdi Jasser, Dr. Bassam Tibi, Zainab Al-Suwaij og Zeyno Baran er eksempler på slike, men det finnes mange andre også. Men disse snakker hun ikke med. Alternativt kunne Eck snakket med sekulære eks-muslimer som Ibn Warraq, Nonie Darwish og Wafa Sultan, som har tatt et standpunkt mot islamisme og for vestlige, demokratiske verdier, bl.a. toleranse og kvinnerettigheter.

Som så mange amerikanere, inkludert dem som jobber for den amerikanske regjeringen, karakteriserer Eck muslimske islamister, terrorister og jihadister feilaktig som “moderate”. Hun vender dermed ryggen til de virkelig moderate og anti-islamistiske muslimene.

Jeg intervjuet Swamy om denne skammelige affæren. Her er vår samtale.

PJM: Hvordan har dette påvirket deg?

Swamy: Det har ingen virkning for meg personlig, siden mitt liv og politiske virke er i India. Bare en uke etter inkvisisjonen på Harvard ble jeg intervjuet av den ledende TV-kanalen CNN-IBN i forbindelse med at jeg hadde blitt utnevnt til “Årets inder i offentlighetens tjeneste”. De siste to ukene har jeg vært hovedoppslag i ledende nyhetspublikasjoner for mine kampanjer mot korrupsjon.

PJM: Hva sier dette om Harvard og om kreftene som truer med å undergrave demokratiske og tolerante verdier?

Swamy: I 1976, da Harvard inviterte meg til å undervise der etter at jeg hadde unnsluppet fra Indira Gandhis autoritære styre og startet en energisk kampanje mot det, sendte Gandhi den indiske ambassadøren for å protestere overfor dekanus og professor Henry Rosovsky og forlangte at jeg måtte sparkes fordi jeg skrev for indiske undergrunnspublikasjoner. Dekanen avviste kravet og orienterte ambassadøren om at Harvard kun er interessert i mine akademiske bidrag og ikke i mine kampanjer utenfor universitetet så lenge de er fredelige. Den nivåsenkningen som vi i dag er vitne til i Harvards forhold til ytringsfriheten er virkelig trist.

Kanskje har Harvard latt seg forlede av snevre interessegrupper. Den økende tendensen til ettergivenhet i amerikansk akademia overfor uakseptable, islamske millitante interesser i bytte for pengedonasjoner, er ganske så urovekkende. Den grenser til stockholmsyndrom. Jeg tror også at Harvard ønsker seg en donasjon til sitt sør-asiatiske fakultet fra italienskfødte Sonja Gandhi, som tidligere sto på KGBs lønningsliste, og som lenge har pleiet forbindelser med den millitante, palestinske Habash-gruppen. Hun mottok også svarte penger fra Saddam Hussein i forbindelse med olje-for-mat svindelen. Jeg arbeider for å få henne dømt og fengslet for korrupsjon. Jeg mistenker at hun har spilt en aktiv rolle i denne skitne Harvard-episoden.

PJM: Har du personlig noengang hatt noe personlig å gjøre med Professor Diana L. Eck, eller med noen av studentene som stod bak denne kampanjen mot deg?

Swamy: Jeg kjenner ikke Eck. Jeg husker navnet hennes fra dengang noen på sekstitallet spurte meg om de arbeider hun gjorde på hinduismen. Jeg kjenner heller ikke de andre anklagerne, annet enn at de hører hjemme i det som best kan karakteriseres som skrullevenstre (loony left).

PJM: Har noen av dine egne studenter fremsatt klager til deg personlig eller klagd på deg overfor universitetet?

Swamy: Økonomiavdelingen ønsket at jeg skulle fortsette. De informerte fakultetet om at ingen av studentene hadde klagd på kronikken min i evalueringen av foreleserne. Kun én student hadde nevnt det, og han var positiv. Jeg hadde seks muslimer i en klasse på 40 og to av dem var pakistanere. Ingen av dem protesterte, hverken til meg personlig, eller i den anonyme kursevalueringen.

PJM: Hva ønsker du skal skje videre?

Swamy: En vakker dag kommer Harvard til å be om unnskyldning for dette. Jeg ser frem til den dagen.

 

Phyllis Chesler har skrevet 14 bøker og er professor emerita i psykologi og kvinnestudier. Hun kan kontaktes via nettstedet www.phyllis-chesler.com.

Oversettelse: Borealis 




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.