Den beste oppsummeringen av debatten etter 22/7 er at alle har fortsatt å snakke om det samme etter terrorangrepet som de snakket om før, bare enda ivrigere, og med kraftigere skyts. Det gjelder nok meg også. Det er som om vi tidligere har slåss med hverandre med nevene, og så deler noen ut kniver til alle sammen, og vi fortsetter som før uten å innse at innsatsen nå har blitt høyere. Det ender ikke i blåveis lenger, men i blod.
Det er lurt å ta et skritt tilbake og minne oss på hva som har skjedd: En mann som har vært aktiv i FpU, har fulgt Document, og har skribenten Fjordman som sin intellektuelle helt, har bombet regjeringskvartalet, og jaktet på AUF-ungdommer med våpen, i norgeshistoriens verste terrorangrep. En av disse ungdommene var på debattmøtet til Document 12. november, og skrev om opplevelsen i VG etterpå. Siden har jeg også møtt andre som enten var på Utøya selv, eller var nært berørt. Når jeg gjør det klarer jeg ikke å se politiske fiender. Jeg ser politiske allierte i det aller viktigste spørsmålet i moderne tid: Skal vi løse problemene våre, og håndtere uenighetene våre, innenfor demokratiet, med frie debatter og demokratiske beslutningsprosesser, eller utenfor? Når vi er uenige, skal vi snakke eller skyte?
Mange av oss har glemt dette spørsmålet, fordi vi trodde det var avgjort en gang for alle. De tilsynelatende svake vestlige demokratiene beseiret nazistene og fascistene, avskaffet sine egne imperier, og så det kommunistiske eksperimentet falle i grus. Konklusjonen vi trakk var at demokratiet er uovervinnelig. Verden vil bli stadig mer demokratisk, og om prosessen i blant går sakte, går den ubønnhørlig i riktig retning.
Slik er det selvsagt ikke. Snarere har det vist seg at det finnes et mylder av mellomposisjoner mellom totalitært diktatur og liberalt demokrati, og at flere av disse mellomposisjonene er stabile nok til å holde stand mot demokratiseringsprosessen. Du kan kombinere kapitalisme og diktatur, som i Kina. Valg er ikke nok til å skape demokrati, som vi ser i Russland. Og i arabiske land kolliderer gryende frihetsønsker med både tradisjonelle autoritære regimer, og religiøse fanatikere, som vil innordne verden i henhold til renhetsvisjonene i sitt eget hode. Å kalle sistnevnte for “islamofascister” er unøyaktig, men setter fokus på noe sentralt: At de har noe grunnleggende til felles med våre egne europeiske fascister. Renhetstanken. Raseriet. Voldsromantikken. Drømmen om å renske vekk skitten for å bygge en ny og bedre verden.
Innenfor eller utenfor demokratiet? Dette er det viktigste politiske spørsmålet i vår tid, og har vært det siden massepolitikken oppstod. Og i dette spørsmålet står de fleste av oss på riktig side. Men ikke alle. Opposisjonen kommer fra tre retninger: På ytre venstre er “revolusjon” blitt et tomt ord, men noen drømmer fremdeles om å bekjempe sine meningsmotstandere ved å begrense ytringsfriheten deres, enten direkte, som AUF gjorde da de anmeldte Christian Tybring-Gjedde for rasisme i mai 2011, eller indirekte, som når Dag Solstad i Samtiden himler med øynene over de som gidder å forsvare den.
Det er noe halvhjertet og ufokusert over venstreopposisjonen, og det hele fremstår mer som en markering av anstendighetens grense enn som faktiske forsøk på å gjeninnføre sensur. Europeiske islamister, den andre opposisjonen, er mer dedikerte. De har i årevis truet, angrepet, drept og bombet personer og medier kun pga deres “provoserende” ytringer. Mange roper om “sensur” når ytre venstre blir overivrige i stemplingen av innvandringsmotstandere, men det er trusselen fra islamister som har størst effekt. Trykker du en kronikk med negative generaliseringer om innvandrere, får du i verste fall en smekk på fingrene av moralens voktere. Trykker du et bilde av en mann med bombe i turbanen, og en leser mener at den ligner på Muhammed, så er det en reell sjanse for at noen vil forsøke å drepe deg. Derfor finner du mer av det første, enn av det siste. Sensuren virker.
Den tredje opposisjonen kommer fra ytre høyre, og skiller seg fra to de foregående ved at den ikke angriper ytringer, men den demokratiske prosessen. Den kommer i to steg: Det første er å hevde at innvandringen beviser at demokratiet ikke fungerer, og derfor er illegitimt, at vi lever i noe som er på god vei mot å bli et totalitært regime. Det andre steget er å drømme om å gjenopprette folkets makt ved å angripe institusjonene som har blitt korrupte, og den politiske eliten som har forrådt oss. Vi ser denne drømmen hos Håvar Krane, politiker i Demokratene, og en kort stund leder av Norwegian Defence League, da han etter et møte i Stopp islamisering av Norge ytret ønske om å henrette hele regjeringen. Vi ser den hos bloggen AntiJihad Norge, som mener at det å skyte politifolk i dag er å sammenligne med motstandskampen under krigen. Vi ser den i en mer intellektuell og ikke eksplisitt voldelig form hos bloggeren Fjordman, når han sier at EU er på vei mot å bli totalitært regime, og når han spekulerer at det først er etter en enorm katastrofe, som allerede er i gang, at europeerne kan gjenoppdage sine voldelige instinkter og forstå at de må bygge et nytt, hvitt Europa, fritt for muslimer og forræderske multikulturalister.
Og vi så den i sommer da terroristen Anders Behring Breivik angrep regjeringen og Norges mektigste politiske parti.
Er disse opposisjonene likeverdige? Nei. Det er ulike trusler, og jeg vet ikke hvordan jeg skal rangere dem. Det er i det hele tatt en avsporing å forsøke, fordi man ved å oppvurdere én, blir anklaget for å nedvurdere de andre. La oss heller bare være enige om at alle tre er trusler mot demokratiet, hver på sin måte.
Og det er i denne kampen vi bør begynne med erkjennelsen av at de fleste av oss befinner oss på den riktige siden. Noen har ett bein på feil side. AUF gjennom sin rasisme-anmeldelse, og moderate innvandringsmotstandere gjennom sin respekt for dystopiske ideer om demokratiets død. Men jeg betrakter ikke dette som ytterliggående nok til å se på dem som politiske fiender i dette aller viktigste spørsmålet. Det er ubetenksomt, men krever ytterligere skritt for å bli en virkelig trussel.
Når noen befinner seg i grenseland på denne måten, går det an å velge en uforsonlig linje. Det går an å heve pekefingeren, og høytidelig anklage hverandre for å være folkefiender. Men la oss ta et pust i bakken. Se hvor vi alle står, i historisk og globalt perspektiv. Avstanden til ekte autoritære og totalitære krefter er ikke lang, hverken i tid eller distanse. Jeg klarer ikke å se på antirasister som har et uvørent forhold til ytringsfriheten som grunnleggende politiske fiender, når jeg ser hvordan ekte sensur ser ut. Og det burde være vanskeligere å se på moderate innvandringsmotstandere som i blant bruker harde ord som et demokratisk problem, når vi nå har sett hvordan et ekte angrep på demokratiet ser ut.
Derfor står vi sammen, i det viktigste av alle spørsmål. Vi står sammen om at våre utfordringer skal løses innenfor demokratiske institusjoner, og uenighetene våre avklares uten sensur. Uenigheten i dette spørsmålet går på nyanser.
Men på nivået under dette, finnes det en rekke mindre viktige spørsmål hvor vi ikke står sammen. Her finner vi bl.a. venstresidens kritikk av innvandringsmotstanderes menneskesyn og ensidige pessimisme, og høyresidens kritikk av politisk korrekthet, muren som beskytter de respektable meninger og gode hensikters sfære i samfunnsdebatten.
I disse spørsmålene var vi alle uenige fra før, og vil være det i lang tid fremover. Disse debattene har lenge vært bitre, men faren nå er de kan bli enda bitrere, fordi vi bruker 22/7 som våpen. Nevene er byttet ut med kniver. Vi må ikke blande nivåene: Krangle på det mindre viktige nivået som om vi var dypt uenige på det viktigste nivået. Det er vi ikke. Negative generaliseringer om innvandrere er ikke et angrep på demokratiet, og politisk korrekthet er ikke sensur. Fortsetter vi å krangle som om det er det, er jeg redd for at terrorangrepet ender opp som et verkende sår i norsk politikk, en avgrunn mellom grupper som tross alt er enige om det viktigste.
Det er viktigere enn noen sinne å være nøyaktig i kritikken av våre motstandere. Å slenge rundt seg med anklager som “rasisme”, “hat”, “sensur” og “forræderi” er for barn som tar sine trygge omgivelser for gitt, og tror de kan hamre løs på veggen de ikke liker uten å frykte at hele huset faller sammen. Eller: Som bruker beskyldninger som skaper grunnleggende mistillit om hverandres hensikter, uten å frykte at båndene som binder oss skal ryke. Men det vet vi at de kan. De har gjort det før, og gjør det i dag, i land over hele verden. Vår vei skal være en annen.