Einar Haakaas og Kjetil Sæters bok Svindel uten grenser. En reise i svart drosjeøkonomi, er også en reise i det nye Norge. Det de avdekker er ikke pent. Forfatterne er selv ambivalente: de ønsker ikke å levere ammunisjon til agitatorer eller folk med fordommer. Men som de selv sier: fakta er det beste botemiddel mot alle fordommer.
Én fordom trenger ikke være negativ, den kan også være positiv: Den som leser Haakaas og Sæters bok blir slått av omfanget på svindelen. Forfatterne sier selv at det reiser alvorlige spørsmål om det pakistanske miljøets lojalitet, og dermed velferdsstatens fremtid.
Det som gjør drosjesvindelen i Oslo til noe mer enn vanlig organisert kriminalitet er omfanget og at den var etnisk basert. Man spekulerte kynisk i avgiftssystemet og velferdsgodene. Verdiene ble overført til Pakistan. En av ti norskpakistanere i Oslo var innblandet. Hvor er lojaliteten til det norske samfunnet? Forfatterne har forsøkt å få norske politikere i tale om den etniske siden av saken: de avslår å snakke om det.
Det gir ikke gode forhåpninger for fremtiden.
Haakaas og Sæter kommer igjen og igjen tilbake til spørsmål om forholdet til samfunnet; hvis den etniske gruppen systematisk svindler storsamfunnet, kommer den i motsetning til det større felleskapet. Det er farlig, ikke bare økonomisk. Det virker ikke som om det norskpakistanske miljøet har tatt dette helt inn over seg.
Forfatterne har intervjuet leder for Skattekrimavdelingen i Skatt Øst, Jan-Egil Kristiansen, en av dem som kjenner saken best.
- Størrelsen på denne svindelen er formidabel. Dette er multikriminalitet satt i system. På den ene siden er det skattesvik hvor man holder store beløp unna beskatning og snyter det offentlige. Samtidig har man plassert flere sugerør ned i den samme statskassen man lar være å bidra til, sier Kristiansen.
Det alvorlige er at svindelen ble satt i system; man satte seg inn i ordninger for å utnytte dem systematisk, og 2.500 mennesker deltok.
I ytterpunktene av saken får vi et mafiasystem. Vi aner konturene av et miljø som har sine egne interne lover og regler – kodekser for hvordan man skal opptre. Dette blir et lovløst vakuum som får eksistere innenfor et innvandrermiljø, sier Kristiansen.
Han gjort også gjort seg sine tanker om at tre av fire involvert i saken er norskpakistanere, en gruppe som har bodd lenge i Norge.
- De kan ikke ha noen lojalitet til det norske systemet og velferdsstaten. Snarere tvert imot. Årsaken kan være at man kommer fra kulturer hvor staten er en fiende og ikke en venn. Jeg tror lojaliteten ligger et annet sted.
Det er ikke til å unngå at man trekker sammenligninger mellom denne saken og tilsvarende saker der man kan reise spørsmål om integreringsviljen: Det later ikke til at det norske systemet har regnet med systematisk bedrag. En hovedgrunn til at svindelen har kunnet pågå så lenge var at etatene ikke samarbeider og ikke har innsyn hos hverandre.
Grunnen er personvern. Men når personvern kan bli skalkeskjul for grov og systematisk kriminalitet er noe galt. Gravearbeidet til journalistene i Aftenposten bidro til at saken ble rullet opp, men fremdeles er det noe halvhjertet over oppryddingen.
Det offentlige synes å være grepet av en Tornerosesøvn. Boken åpner med et grelt eksempel:
Det var små fisk og store haier blant drosjesvindlerne. En av de store var en norskpakistaner som kom til Norge som 11-åring i 1975. Han innrømmet selv å ha kjørt svart for 25 millioner og har et skattekrav mot seg på 15 millioner. Alle de store gutta sørget for å overføre verdiene til Pakistan.
Journalistene Haakaas og Sæther er i Islamabad vinteren 2007. (Myndighetene vil ikke gi visum ut over Islamabad og Lahore, slik at de ikke besøkt landsbyene i Gujrat som norskpakistanerne er fra. Den byråkratiske saboteringen er i seg selv en interessant historie. Myndighetene visste godt hvorfor journalistene kom.)
De har fått høre at 45-åringen eier et luksushus i byen. Det stemmer. Det heter Fortalice og er gedigent. De blir vist rundt og hører norske stemmer. Det viser seg å være en delegasjon fra Utenriksdepartementet som er på besøk i forbindelse med et prosjekt om barnedødelighet. Det er Jens Stoltenberg personlig som har tatt initiativet. Scenen er på grensen til det komiske.
Det er ikke uvanlig at norske representanter bor på Fortalice, hvor regningen betales av staten.
Den samme staten som er blitt svindlet for millioner, leier altså rom hos svindleren og sørger for at han får inntekter på resultatet av forbrytelsen.
Det kan selvsagt skyldes tilfeldigheter og uvitenhet. Men man også si at det er en uvitenhet som er satt i system. Ser man ting i sammenheng dukker det frem et mønster: myndighetene ønsker ikke å vite. Skal man vite må man være aktig og offensiv.
Lavere ledd i systemet har visst og rapportert om svindel, feks. har tollere på OSL Gardermoen lenge visst at det på flyene til Pakistan smugles store beløp ut av Norge. Likevel har boten for å bli tatt bare ligget på 2-3 % av beløpet. Smugleren får de 97 % tilbake! I narkotikasaker blir pengene og verdier beslaglagt, da må tiltalte bevise at de ikke stammer fra kriminalitet. Det er prinsippet om såkalt omvendt bevisbyrde.
Den som smugler kontanter ut av Norge har trolig tjent pengene svart eller ved annen kriminalitet. Likevel har “døren” stått åpen helt til det siste. Straffen for smugling er nå satt opp til 20 %, men fortsatt får vedkommende 80 % tilbake. Hvilket signal sender dette til folk som ønsker å unndra seg kontroll?
De som hevder at minoritetenes gjøren og laden berører samfunnet marginalt økonomisk, bør ta en titt på tallene fra drosjesvindelen:
2.500 eiere og sjåfører unndro 625 millioner kroner i beskatning.
570 eiere og sjåfører drev samtidig med systematisk utnytting av trygdesystemet. De greide å få ut 100 millioner kroner i trygd.
Stikkordet er systematikk: Eks-likningsansatt og regnskapsfører Henry Amundsen laget et system som automatisk justerte kjørelapper og inntekter ned på et nivå hvor det utløste stønad. Sjåførene kunne søke sosialhjelp og bostøtte, og arbeidsledighetstrygd. I tillegg ble det drevet med momsbedrageri, toll og forsikringssvindel.
Når mange utnytter systemet blir det vanskelig å avsløre det. I Oslo sørget personvern for vanntette skott mellom etatene. Pakistanske navn lignet på hverandre, og kunne skrives på mange måter. Det ble trikset med ID.
Det norske systemet forutsetter tillit. Avvik og misbruk forekommer, men individuelt. Ikke kollektivt. Det er det som gjorde at svindelen ble så massiv. Norske myndigheter regnet ikke med at en hel gruppe kunne svindle systematisk i en slik skala.
Mye tyder på at de på toppen fortsatt ikke har tatt det inn over seg, skal en tro forfatterne. Det er også det inntrykk man får av den offentlige debatten. Å erkjenne omfanget og dybden betyr å knuse noen illusjoner man selv er avhengig av.