So, the so-called EU3 are headed toward folly, and are happy to embrace farce on the way there. Tehran will probably not cut even such a sweetheart final deal, exactly because it is so set on pursuing nuclear weapons. The mullahs don't want to give up uranium enrichment. How do we know? They say it — all the time. Iranian National Security Council chief Hassan Rohani said on Tuesday, "Iran did not promise to stop enrichment but only to suspend it for a limited period of time."

There is only one reason for such determination — Iran wants a nuke. Theoretically, uranium can be enriched to low levels and used for civilian purposes only. But Iran has no need for such a uranium-enrichment capability, since it sits on vast amounts of oil and natural gas and, in any case, the Europeans have promised to ensure that its civilian reactors are supplied with fuel. If a rogue state walks and talks as though it's seeking a nuclear weapon, it’s seeking a nuclear weapon.

The Editors on Iran on National Review Online

Antiamerikanismen som nådde nye høyder på grunn av Irak, er for noen blitt en tilstand: De ser amerikansk renkespill over alt. Også revolusjonen i Kiev er instigert av amerikanerne. Det er ingen spontan reaksjon, men nøye orkestrert.

Dette skriver to anerkjente journalister i The Guardian: Jonathan Steele og Ian Traynor.

Ukraine's postmodern coup d'etat Yushchenko got the US nod, and money flooded in to his supporters

Steele gjenoppliver kald-krigsretorikken. "CIA står bak", var en gjenganger på venstresiden. En smakebit:

Intervening in foreign elections, under the guise of an impartial interest in helping civil society, has become the run-up to the postmodern coup d'etat, the CIA-sponsored third world uprising of cold war days adapted to post-Soviet conditions. Instruments of democracy are used selectively to topple unpopular dictators, once a successor candidate or regime has been groomed.

Det Steele gjør er, som Anne Applebaum skriver i Washington Post, å kaste et mistankens slør over hederlige NGO's som har arbeidet for demokratisering i årtier.

Man utnytter kritikken av Bush sitt demokratiprosjekt i Irak til å gi inntrykk av en amerikansk konspirasjon i Ukraina. En ting er måten USA presenteres på, verre er den kyniske måten ukrainernes frihetskamp presenteres på.

-Sannheten eksisterer. Sannheten eksisterer, ropte mengden på en reportasje Arte viste ikveld. Det var rørende.

Document hadde tidligere i dag en artikkel om "revolusjonseksporten" fra Otpor i Beograd. Guardian-journalist Traynor presenterer dette som et glatt, profesjonelt opplegg, som går systematisk til verks for å vinne valg mot autoritære regimer. Stikkordet er manipulasjon, og det gjør at sympatien uvegerlig går til de sittende lederne som er hjelpeløse mot profesjonelle spillere.

US campaign behind the turmoil in Kiev

Disse utslagene av en antiamerikanisme som ser ut til å ha blitt en besettelse, alarmerer Anne Applebaum, en liberal kommentator, som ifjor utga en svær bok om Gulag. Hun kjenner området.

Bare det å snakke om amerikanske penger, uten å snakke om Putins, som trolig ligger på et helt annet nivå, sier hun.

The larger point, though, is that the "it's-all-an-American-plot" arguments circulating in cyberspace again demonstrate something that the writer Christopher Hitchens, himself a former Trotskyite, has been talking about for a long time: At least a part of the Western left -- or rather the Western far left -- is now so anti-American, or so anti-Bush, that it actually prefers authoritarian or totalitarian leaders to any government that would be friendly to the United States. Many of the same people who found it hard to say anything bad about Saddam Hussein find it equally difficult to say anything nice about pro-democracy demonstrators in Ukraine. Many of the same people who would refuse to condemn a dictator who is anti-American cannot bring themselves to admire democrats who admire, or at least don't hate, the United States. I certainly don't believe, as President Bush sometimes simplistically says, that everyone who disagrees with American policies in Iraq or elsewhere "hates freedom." That's why it's so shocking to discover that some of them do.

The Freedom Haters (washingtonpost.com)

Hennes poeng: at antiamerikanismen er blitt så inngrodd at man lar alle andre hensyn fare, gjelder også vår egen Kristin Halvorsen. Å høre henne snakke om at det er USA som er problemet i Irak, og at det ikke kan bli varig fred før amerikanerne er ute, at Allawis styre mangler legitimitet og at heller ikke de nye sikkerhetsstyrkene har legitimitet, - er alt sammen utslag av den samme innstillingen. Det er bedre at Irak går til helvete enn at USA skal få støtte.

En kjent russisk liberal journalist skrev med sjalusi og smerte fra demonstrasjonene i Kiev. Tenk om det hadde vært Moskva! Men det er ikke det. Russerne er apatiske. Putin kan foreta seg nesten hva han vil. Men i Ukraina har han vist at han har mistet kontakt med virkeligheten, skriver Misha Lipman. Hun arbeider for Carnegie-stiftelsens kontor i Moskva.

An apathetic public is easily manipulated, so in Russia, politics has been reduced to intimidating the elites. With no political competition left and no accountability, policymaking has increasingly relied on heavy-handed and simplistic methods and on irresponsible executors. Russian President Vladimir Putin and his aides can get away with almost anything without fear of having to deal with the consequences.

But in the matter of Ukraine, their methods have backfired. Russia's circumscribed vision and shortsighted strategy have only made things worse. Having put all his stakes on a Yanukovych victory and invested his authority in the Ukrainian presidential election, Putin was unprepared for an outcome that would go against him. His repeated congratulations to Yanukovych, at a time when the results of the runoff were losing their legitimacy even in the eyes of the Ukrainian government, showed that he had no exit strategy and had lost touch with reality.

Putin's role in the Ukrainian vote gave rise to anti-Russian sentiments among the Ukrainian people and deepened the rift with the West. His failure in Ukraine is sure to raise the temptation for the Kremlin to appeal to Russian nationalism by portraying the events there as a Western plot against Russia. This fall Putin has been talking vaguely about Western "agents" seeking to weaken Russia -- rhetoric that is eagerly taken up by Kremlin aides and servile journalists. Already, a Russian public relations specialist who handled the Kremlin effort in the Ukrainian election has warned that unless Russia stands up to the West in Ukraine, the West will soon be staging the same scenario in Russia itself.

Dangerous Indifference in Russia (washingtonpost.com)

Jan Borgen, eks-Amnesty, nå i antikorrupsjonsnettverket Transparency International, hadde et innlegg i Aftenposten igår om Arafat, som skiller seg sånn ut at det fortjener å siteres/bevares.

Siden 1993 har EU og giverland (Storbritannia, USA, Norge og andre) skutt inn mellom 4 og 5 milliarder dollar i Arafats selvstyremyndighet; den største bistandsbeløp per capita noensinne. «Forsvunnet ned i sluket», ifølge Mohammad Dahlan, en tidligere palestinsk innenriksminister. I selvstyremyndighetenes budsjett for 2003 ble 74 millioner dollar øremerket presidentens kontor, derav 34 millioner til uspesifiserte «overføringer». Mange mottagere av disse pengene tilhørte et lukket, politisk nettverk som under ingen omstendigheter skulle disponert midlene. Det fremgikk av en rapport skrevet av det internasjonale pengefondet for selvstyremyndighetene. Den dokumenterte at det mellom 1995 og 2002 ble flyttet 900 millioner dollar fra statskassen (budsjettert som skatteinntekter og overskudd fra selvstyremyndighetenes kommersielle foretak) til konti kontrollert av Arafat. PLOs tidligere kasserer gjennom 12 år, Jaweed al-Ghussein, mener at Arafat personlig hadde kontroll med 1 milliard dollar som aldri ble regnskapsført.

Dette er gammelt nytt og ikke enestående. Makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt, som Lord Acton sa. Poenget er å være seg det bevisst når vi hører og leser raden av norske politikeres, byråkraters, journalisters og solidaritetsarbeideres erindringer om den «moderate» og «pragmatiske» Arafat; den sjarmerende, omtenksomme leder som personlig ofret seg for å samle palestinerne til ett folk.

Danske Weekendavisen er det Morgenbladet kunne vært: En åpen, liberal avis, med Brandes og Grundtvig i bagasjen, som følger med, og er på the cutting edge: enten det gjelder Kiev eller hjemlig islam-debatt.

Det har noe med perspektiver å gjøre, og hva man velger å se. Siste nummer har en tankevekkende artikkel om den serbiske studentbevegelsen Otpor, som er blitt en eksportartikkel til østlige autoritære regimer. I Georgia heter den Kmara (nok!), i Hviterussland mZubr, i Ukraina Pora (Det er tide). På Poras hjemmeside takker man sine brødre i ånden, her finnes også en albansk avlegger: Mjaft! (Nok).

Det er perspektiver over denne studentbevegelsen. Det skjer uten at vi hører om det. For meg virker det som en fortsettelse av det beste ved Paris '68: en frihets-og opprørstrang, en tro på at vanlige mennesker kan endre historien. De symboliserer også et annet Europa enn Brussel. EU er i ferd med å bygge en europeisk identitet uten folkelig begeistring, entusiasme, enn si identitet. Samtidig som tre kontinentale makter kjører sololøp i forhold til USA.

Menneskene i Kievs gater er et pust av den frihetslengsel som rev Muren. Det kan være at utgangen i Kiev kan komme til å bestemme mer over vår fremtid enn vi er klar over. Europa trenger impulsene fra frihetskampen i Øst. Politikerne i Old Europe har den samme slitne, business as usual-holdningens om får folk til å trekke på skuldrene. Det finnes ingen visjoner for et samlet Europa. De franske vil vi betakke oss for.

Etter valget i USA var det flere som pekte på at den nye høyrealliansen mot terror består av Putin, Sharon og Bush. Dette er feil. USA markerte at det ikke godtok sentraliseringen som fulgte Beslan-aksjonen.

Det finnes en slik slavisk-ortodoks reaksjon: Fra Minsk, til Moskva, og Beograd: den er mafiastyrt og rasistisk. Dette er en allianse som virkelig er i stand til å fremprovosere terrorister, hvis det ikke rekker å drepe alle først.

Denne slaviske reaksjonen representerer noe av det verste ved slavisk kultur. De gjenværende sjefene i Yukos flyktet forrige uke til Vesten. De frykter for sine liv. Gazprom, verdens største gasselskap, vil legge inn bud på juvelen i Yukos. Da holder andre seg unna. I Ukraina ble et enormt stålverk i Donetsk privatisert: det finnes to dominerende oligarker i Ukraina, og en av dem fikk tilslaget for 800 millioner $. Utenlandske interessenter var villig til å gi mye mer. Det sier noe om verdiene.

Det er samme mentaliteten som i Milosevic's Serbia. Regimet ville lage 41 valglokaler inne på russisk side av grensen. Samtidig ville de forkaste 150.000 forhåndsstemmer for Jusjtsjenko, av tekniske grunner. Begge deler ble avslått av Høyesterett.

Det er tablåer som disse som får blodet til å rulle litt raskere. Dette angår oss. Ukrainerne er blitt sløve av sovjetisk despoti og mafiavelde. Nå vil de ikke gå glipp av en historisk sjanse. Befolkningen i øst representerer en tredel av befolkningen. Er noen i tvil om hva som vil være best for Ukraina og Europa?

Kanskje grunnen til at vi hører så lite om studentbevegelsen er at den støttes av George Soros Open Society Foundation?

Unike requests gjorde et hopp fra 53.000 til over 73.000 i november. Det er en solid økning, som gjør inntrykk.

Vekten har i den senere tid dreid mer mot kommentar og analyse. Det kjennes riktig. Det er utviklingen som driver det frem: det skjer så mye at en må tenke høyt mens en løper.

Det er blitt mye islam. Det er et forsøk på å skrive seg ut av, inn i, et tema, og ta inn over seg det som skjer. Over helgen ble det sagt at det var bra Zahid Mukhtar trampet i klaveret, slik at de moderate kunne se behovet for å stå frem. Vi deler ikke den optimismen.

Ut fra norsk målestokk kan vi få følelsen av å bevege oss langt utenfor konsensus. (leninistene var smarte de betraktet seg alltid som avantgarde, foran flokken) På 60-tallet var det outsider man foretrakk å være. Det er en styrke å være ubundet.

Alle som er innenfor den norske kosen er målbundet.

Vi er glad for den gode tonen i kommentarene, liksom vi selv prøver å passe på at vi ikke skriver ting vi vil angre på. Candour and caution.

I den senere tid har flere vist at de kan skrive innsiktsfulle artikler. Vi tar gjerne mot flere.

Det er befriende å se at i en avis som kulturelt står oss nær, (og eies av Orkla!), Weekendavisen, er innfallsvinkler som de vi prøver å formidle, selvsagte. Danskene er kommet lenger enn oss. Regjeringen ga frihetsprisen til Ayyan Hirsi Ali. (det kunne aldri Bondevik gjort) Straks steg klagesangen. Imamer truer med blasfemisak. Det er deres nye fanesak: ytringsfriheten må ha grenser. Det er nedslående at Nederlands justisminister har gått inn for det samme.

Er det riktig å accomodate, å ta hensyn til deres følelser? Kultursosiolog Mehmet Ümit Necef Syddansk Universitet sier at innvandrere må velge hvem de vil kommunisere med: en bred dansk offentlighet, eller deres egne. Hvis de blir fornærmet over å bli konfrontert med filmer som "Underkastelse", så får de bli det. Slik fungerer en offentlig samtale, synes Necef å mene.

Goddag-mann økseskaft-debatten har innslag av ironi og ufrivillig humor: Abu Laban er en imam som har villet reise blasfemisak.

-Derfor går det også galt for Abu Laban, der troskyldig kikker inn i kameraet og sier: "Hvordan ville I reagere hvis noen gjorde narr av Dronningen?" Han synes han har funnet et godt argument i debatten om ytringsfrihet. Han har bodd 30 år i Danmark og er allikevel ikke klar over at danskene ikke gjør annet enn å gjøre narr av Dronningen. Folk som ham kjenner ikke den danske revykultur, de har aldri sett et satireshow i TV lørdag kveld eller sett en avis hvor statsministeren er tegnet som en hulemann, sier Necef.

I følge The Merriam-Webster Dictionary er "blog" årets ord for 2004, og Time Magazine har foreslått blogosfæren som Person of the year 2004.

Det finnes et enormt antall weblogger, men de har ikke hatt særlig betydning før den siste Irak-krigen og det siste presidentvalget i USA. Bloggerne er politisk uavhengige, de er ikke bundet av redaksjonelle krav om politisk korrekthet, og de som foretrekker et bestemt politisk parti eller strategi forsøker ikke å skjule det. De aller fleste blogger har en kommentarseksjon der leserne kan korrigere feilaktig informasjon eller gå mer i dybden enn det artikkelforfatteren har gjort.

Det er gjennom blogger og websider vi får raskest, mest detaljert og mest nyansert informasjon. En blogger kan bruke all den plassen og tiden hun vil på artiklene sine. I blogosfæren er det i tillegg markedskreftene som rår - bloggere som konsekvent presenterer feilaktige opplysninger mister lesere, og ingen statlige overføringer holder liv i blogger som svikter sitt publikum og sitt mandat. Dessuten er weblogger ofte morsomme og selvironiske, i motsetning til tradisjonelle medier som enten er tantete eller krampaktig kule.

Det sier seg selv at tradisjonelle medier opplever bloggerne som en trussel. Det så vi ikke minst under det siste presidentvalget i USA, der bloggerne avslørte hvordan CBS, like sterkt anti-republikansk som de fleste andre sentrale medier, brukte forfalskede dokumenter for å påvirke valget i Demokratenes favør. Det tok flere uker før "Rather-gate" var offentlig til CBS kom med noe som liknet en slags beklagelse. Medias forsøk på å dysse ned skandalen og redusere betydningen av bloggernes innsats ble eksemplifisert ved CBS' Jonathan Kleins påstand om at blogosfæren består av sosiale tilfeller som utfører sitt undergravende arbeid iført pyjamas hjemme i sine mørke kjellerleiligheter. De som har tilbrakt noen år i blogosfæren, blir neppe overrasket over denne uttalelsen umiddelbart fikk følger i form av nye blogger som Pajama Pundit og Pajama-hadin.

Tradisjonelle mediers arroganse, skråsikkerhet og selvhøytidelighet er kanskje den viktigste årsaken til at webloggene ble så betydningsfulle under den amerikanske valgkampen. De største amerikanske og internasjonale aviser og etermedier forsøkte ikke å skjule at de oppfattet republikanerne som "gun-toting, toothless, inbred, redneck, racist, Bible-thumping, homophobic, creationist, antirationalist, primitive cowboys". Åpenbar forakt for annerledes tenkende er også tilstede i blogosfæren, men hvis en ikke liker den redaksjonelle linjen hos én blog, kan en velge å lese en annen uten at det koster noe. Som Peggy Noonan skrev i The Wall Street Journal: den største taperen i det amerikanske presidentvalget er de tradisjonelle mediene.

Dot-com bobla er blitt etterfulgt av 9/11-bobla. Akkurat som den første, vil denne sprekke. Økonomiske tyngdelover gjelder fortsatt.

Thomas L. Friedman skriver at Bush utnyttet handlingsrommet 911 ga, til store skattekutt, midt under to kriger.

Det er ikke bare en liberaler i NYTimes som mener dette.

"The 9/11 crisis has been used as a license to spend and cut taxes rather than to set priorities and focus our resources on what is critically important to our nation's security," said Robert Hormats, vice chairman of Goldman Sachs International.

Gjeldsbomba i USA er kanskje den største trusselen mot vestlig sikkerhet for tiden. Stephen Roach spår et mulig crash og en dyp depresjon.

Før var USA gissel for Saudi-Arabia og oljesjeikene i Golfen. Nå er det asiatiske regjeringer som sitter med tommeskruen.

Noe annet er hva de enorme underskuddene sier om Bush sin modus operandi. Han liker enighet, men fratar dermed seg selv muligheten for å velge.

David Rothkopf, a former Clinton Commerce Department official who just wrote a history of the National Security Council, said that President Bush is obviously "seeking consensus and homogeneity. But the system works better when the president gets choices. If everyone is on the same page and it turns out to be the wrong page - you're really up a creek."

The New York Times > Opinion > Op-Ed Columnist: The 9/11 Bubble

Drypp fra kulturkampen: Kari Vogt rykker ut mot Gyldendal på grunn av vaskeseddelen på Oriana Fallacis nye bok. Der står det at boken er preget av logikk og sylskarp analyse. Dette provoserer Vogt, som fører et dannet språk, men som ikke ser ut til å forstå hvordan utspillet oppfattes i en større sammenheng.

Problemstillingen er ytringsfrihet vs. sensur, og en av Norges presumptivt fremste islam-kjennere gir et signal om at det drives hets mot islam fra establishment. Det er det mange muslimer tror. Vogt bekrefter det, og den implisitte premiss om at det eksisterer andre regler for muslimer hva ytringsfrihet angår. Kanskje tror også Vogt det for tiden? Tiden påvirker alle.

De fleste vaskesedler inneholder overdrivelser, skamros. Det er en del av prisen for et fritt marked. Gyldendal kan presentere en bok hvordan de vil. Hvis det er helt fortegnet, vil kanskje kjøperne straffe dem senere.

I dette tilfelle hadde dessuten Fallacis agent pålagt Gyldendal baksideteksten. Sikkert for å sikre at forlagene ikke bøyer seg for opinionsdannere som Vogt eller Aftenpostens kulturredaktør. Den herskende kultureliten ville trolig tvangsinnlagt Fallaci hvis de kunne.

Drypp to var et innslag i politisk kvarter om Carl I. Hagens kristendomsforståelse. Han fikk selvsagt stryk av teologer NRKs Ole Reinert Omvik hadde snakket med. Et sentralt punkt i Jesu lære er å elske sine fiender. Se, så greide Omvik å sette Hagen til veggs. Han var merkelig tafatt da han ble spurt om f.eks. Bergprekenen. Hagen måtte svare på om han elsket fundamentalistene! Slikt sprøyt skal være seriøs journalistikk.

Tidligere stilte journalistene ledende spørsmål. Nå stiller de opp feller. Igår intervjuet Wenke Eriksen Røde Kors' Magne Barth og spurte om norske soldater i Afghanistan kunne utlevere fanger til amerikanerne som ikke respekterer Geneve-konvensjonene. Introduksjonen var at også norske soldater kunne begå tortur! Barth var skarp nok til å ta alle nødvendige forbehold.

Det er nytt at journalister prøver å lure folk til å si noe de egentlig ikke mener. Et nytt lavmål er nådd.

Det er ikke bare en antiamerikansk venstreside som er kritisk til opposisjonen i Ukraina. Også på høyresiden uttrykkes nærmest fiendtlige holdninger, skriver Timothy Garton Ash.

Yesterday, it was Simon Jenkins in the Times describing the crowds in Kiev as a "mob". (Dictionary definition: "a riotous or disorderly crowd of people; rabble".)

Så tar han for seg Den britiske Helsingfors-komiteen, som har avlevert rapporter som kritiserer opposisjonen og mener resultatet avspeilte folkemeningen!

In between, we have two representatives of a pressure group with a highly dubious track record, Mark Almond and John Laughland, informing us that somewhere behind or among the demonstrators were, respectively, agents of George Soros and Ukrainian, anti-semitic neo-Nazis. In the Berlin Tagesspiegel, I read a comparison of the opposition's tactics with those of Lenin in 1918; in Italy's La Repubblica, a commentary suggesting that Warsaw and Vilnius are trying to foist on the European Union a policy of destabilising the region. And so it goes on.

Disse tonene var slett ikke uvanlige under den kalde krigen. På offisielt hold foretrakk man stabilitet fremfor alt. Det gjaldt så sent som under unntakstilstanden i Polen i 1981. -Nå har polakkene gått for langt, var en gjengangerkommentar om Solidaritet. De hadde ikke forstått grensene man ikke måtte overskride. Jaruzelski gjorde bare jobben sin. Omtrent slik gikk det i kommentar- og lederartikler. Man beklaget og fordømte selvsagt unntakstilstanden, men forstå den samtidig. Begivenhetene ble fremstilt som tragedie, og var plutselig ikke noe som angikk oss i samme grad. Noe av det samme gjelder overfor Kiev. Hvilken nedlatende, arrogant holdning, sier Garton Ash.

Han stiller noen spørsmål til den motvillige europeer, ett av dem fortjener å siteres:

5. Would you rather have George Bush or Vladimir Putin?

Preferably neither. Given the choice between Bush and Putin, I choose Marilyn Monroe. But it's incredible that so many west Europeans, including Chancellor Schröder of Germany, seem to prefer as their partner an ex-KGB officer currently reimposing authoritarian rule in Russia over a man who, for all his faults, has just been re-elected in a free and fair election in one of the world's great democracies.

Mediene vil gjerne fremstille det som om det er USA/Bush som er kynisk og ofrer tsjetsjenerne for samarbeid med Putin. Men de som har gått lengst i hjertlighet overfor Kreml er faktisk Berlin, og Garton Ash sier det samme.

Guardian Unlimited | Special reports | Bitter lemons

A network of Syrian mosques is sending men, money and weapons to Iraq, fuelling the insurgency.

An investigation by the Telegraph has shown that Arab volunteers are streaming across the border despite Damascus government claims that it is curbing cross-border terrorism.

Insurgents can earn £1,600 a month fighting in Iraq
Much of the traffic is financed by former members of Saddam Hussein's regime living in the Syrian capital and has the backing of prominent tribal leaders

Umerkelig har Kina de senere år fått et knippe profesjonelle som står frem og tar initiativ for "the public good", uten å tilhøre partiet. De har fått navnet "public intellectuals", med et anstrøk av å være folketribuner.

Det er mennesker som bruker sin posisjon til å styrke det sivile samfunn. F.eks. professorer som arbeider rettighetene til omstreifende arbeidere.

Nå er de stemplet som karrierister og arrogante elitister. Begrepet "public intellectuals" hører ikke hjemme i Kina, forkynte først en tidligere Røde-gardistavis i Shanghai. Nå har Folkets Dagblad trykket samme stoff, og dermed er budskapet ikke til å misforstå.

Begrepet har langsomt vokst frem. Det var et blad i Sør-Kina som først stilte opp en liste over 50 ledende offentlige intellektuelle. Det tydet på at de hadde nådd et nivå, en posisjon. Partiet følte det måtte stanse dem.

Public intellectuals in China are known for opposing brutal police practices; for promoting greater citizen participation, AIDS awareness, freer speech; and for advocating environmentally friendly policies.

"The attack is on the idea of independent thinking," says a Western scholar of China based in Beijing, who said the language of attack is "pretty hard."

The list of 50 included Hua Xingming, an opponent of careless demolishing of old architecture in Chinese cities; Gao Yaojie, who uncovered an AIDS epidemic in Henan brought by black market blood-selling; and Wen Tiejun, known here for exploring the mixture of problems in Chinese villages like bloated government agencies and peasant suffering.

There is also He Weifang, an eminent law professor at Beijing University, famous recently for a successful petition against a whole system of shaking down and banishing migrant workers. The system's eventual abolition followed the beating death by police of a young graphic designer in Shenzhen, who was mistaken for a migrant worker. Mr. He's petition was widely read as a galvanizing reform document that gave liberals hope; it appeared on the Internet, considered a new space for diverse concerned Chinese to meet and be heard.

Vi vet av smertelig erfaring at mennesker som arbeider for arbeidernes rettigheter, bevaring av kulturarven, og miljøvern sørger for blansen i et samfunn. Det er et illevarslende tegn for Kina at myndighetene bannlyser motekspertise som kan se dem i kortene og korrigere utviklingen. Kina har satset på økonomisk vekst fremfor alt de senere år. Regningen er underveis, og den kan bli stor. Kombinert med et korrupt styresett gir dette en dårlig prognose for fremtiden.

China 'gray lists' its intellectuals | csmonitor.com

Young Muslims from Europe are going to Iraq to train with militant Islamic insurgents, the European Union's top terrorism official said on Thursday.
The trend worrying counter-terrorism officials, both because of the potential for increased violence in Iraq, and because they fear militants who gain experience there will return to pose a threat in Europe.
"There are cases of young Muslims from Western Europe going to Iraq to receive military training and that is an unfortunate and negative trend," EU Counter-Terrorism Coordinator Gijs de Vries told Reuters in an interview.

Prosecutors probing a suspected Iraq recruitment network in France believe French militants may have entered Iraq via neighbouring Syria, noting an increase in the number of French Muslims travelling to the country to study Islam in 2003

I Norge var det en av de fineste somrene i manns minne. På kontinentet en varmebølge som sent blir glemt. I Frankrike døde bokstavelig talt tusener av varmen.

Nå sier en ny rapport at denne ekstreme varmen blir det normale om bare en 20-30 års tid. Ved utgangen av århundret vil 2003-varmen fortone seg som en kjølig sommer.

Now, a new analysis from researchers at the Hadley Center for Climate Prediction and Research and Oxford University in Britain suggests more than half of the risk that the heat wave would occur can be traced to human influence on climate.

Den 7. desember møtes verdens nasjoner i Buenos Aires for å drøfte iverksettelsen av Kyoto-protokollen. Den er som kjent en moderert versjon i forhold til den opprinnelige, og uten den største forurenseren, USA. Reduksjonene er marginale.

For noen uker siden informerte en rapport at Nordishavet vil være isfritt om 20-30 år. Dagsrevyen kommenterte at isfritt hav ville gjøre leting etter olje og gass lettere!

Det hørtes ut som en dårlig spøk. Men CNN sa akkurat det samme. Det tyder på en kollektiv hjerneblødning, hvor tenkeevnen er alvorlig svekket.

BBCs Heritage-serie hadde forrige helg et program om Venezia, som holder på å ødelegges av vann. Det er når problemene blir lokale og konkrete at folk forstår dem. De globale blir for abstrakte. (Men været er da konkret nok? Vel, så lenge det er 23 grader i sjøen kan man la humla suse)

Venezia lider også under en turiststrøm som kveler normalt byliv. Millioner av turister reduserer de fastboende til statister. For tett turisttrafikk har også innvirkning på bygningene: for å frakte turistene brukes motorbåter, og de kjøres så fort at bølgene fra propellene skader bygningene under vann!

For å beskytte byen mot å synke i havet lanseres program Moses: det skal bygges en enorm stålvoll ved inngangen til lagunen. Enorme stålporter skal kunne heves og senkes. Det er snakk om titalls milliarder kroner. Kritikere mener de ikke kommer til å være effektive, og at de tvert om vil ødelegge våtmarksområdene som byen har levd i symbiose med i århundreder.

Programmet ga en liten føling med de store omveltningene et klimaskifte medfører. I dag øses det ut penger på kultur. Men hva gjør vi når hele byer synker i havet? Det betyr ikke nødvendigvis at de settes under vann, men at man gir opp å bevare dem og overlater dem til havet. I Venezia sier man at man må gjøre noe nå for å redde byen. Dette gjelder én by.

Heat wave risk rising with emissions | csmonitor.com

De som har tid og lyst, anbefales å kikke litt på disse artiklene i helgen:

* Amir Taheri har tilbrakt Ramadan i flere forskjellige arabiske land. Her oppsummerer han noen av sine inntrykk av innbyggernes forhold til Israel og USA.

* Miriam Shaviv, som blogger her, har skrevet en svært leseverdig artikkel om kvinnelige, jødiske bloggere.

* Jonathan Edelstein beskriver bakgrunnen til kandidatene som stiller til valg som palestinsk president i januar 2005.

* Øyvind Strømmen har intervjuet Imre Hercz og meg i forbindelse med bråket omkring markeringen av Krystallnatten her i Oslo i år.

Walid al-Kubaisi har påpekt det tilsynelatende paradoksale i at vi har grunn til å "takke" Mukhtar fordi han sier sannheten om Koranen og Sharia - for alle troende muslimer står disse over alle verdslige lover. I Fædrelandsvennen skriver Fredrik Engelstad at muslimenes problem i møtet med den moderne verden, er Koranen, med referanse til det Mukhtar sa.
I dag har Klassekampen et intervju med en som tåkelegger, Basim Ghozlan, som antagelig ikke har planer om å delta i fakkeltoget som primært muslimer er oppfordret til å delta i imorgen, for øvrig et intervju der journalisten Hans Petter Sjøli gjennom store deler av oppslaget opptrer som velvilligheten selv. Han våger seg etterhvert inn på noe som utfordrer Ghozlan, men lar Ghozlan slippe unna med sine manipuleringer:

– Skal du delta i demonstrasjonen på lørdag?

– Demonstrasjoner er en fin måte å vise holdninger på, men demonstrasjoner fra minoriteter bør ikke komme på forspørsel fra majoriteten.

Spørsmål: – I Tyskland demonstrerte over 20.000 muslimer spontant etter drapet på van Gogh ...

– Ja, og det hadde kanskje noe med nærheten til Nederland å gjøre. Hadde et slikt drap skjedd i Norge hadde det kanskje blitt en automatisk reaksjon også her i landet. Men jeg tviler sterkt på om en slik handling hadde vært mulig i Norge. Min følelse er at det ikke finnes ekstremistiske, muslimske grupperinger eller enkeltpersoner i Norge. Kanskje har den relativt gode dialogen her i landet skapt et vennlig klima. Legger man til rette for arbeid, deltakelse, dialog og respekt, kommer toleranse og fred av seg selv.

– Gode liberale verdier?

– Ja, gode «norske» verdier. Å være norsk handler ikke om å drikke seg full og feste hele natta. Det handler om rettferdighet, vennlighet, trygghet og det å ha respekt for sin neste. Det er tross alt ganske bra å leve i dette landet.

Oppslaget er at Ghozlan er så lei av kravene om at muslimer "hele tiden" skal ta avstand. Han er en av dem som støtter selvmordsaksjoner. Måten han manipulerer på, er ved å bruke "vestlige" argumenter for å unngå noen reell konfrontasjon, som når det gjelder spørsmålet om hva muslimene egentlig mener om drap på meningsmotstandere og terror:

Jeg føler at majoriteten krever fra enkelte minoriteter hva man ikke krever av seg selv. Individualisme er viktig i Vesten, men slikt ser ikke ut til å gjelde for muslimer. Dette er klassisk dobbeltmoral, sier Ghozlan til Klassekampen.

Han slipper å svare på hva han synes om det bestialske drapet på Theo van Gogh. Det kan virke som journalisten ikke tør å spørre, siden Ghozlan argumenterer som han gjør mot å stille muslimer spørsmål om noe andre har gjort i islams navn. I stedet får han legge ut om sin irritasjon over reaksjonene på Mukhtars uttalelser om at drapet kan forstås, og om reaksjonene til nederlenderne etter drapet:

– Skoler ble brent og muslimer som gruppe ble trakassert, og mange såkalte moderate, tolerante nederlendere viste sitt sanne ansikt. En hel gruppe ble plutselig stilt til ansvar for en handling utført av én gal muslim. Denne kollektive tankegangen bryter fundamentalt med de liberale verdiene i de vestlige samfunnene. Hadde en kristen galning begått et slikt drap, ville det blitt sett på som en individuell handling.

– Så liberaliteten er kun et ferniss?

– La meg si det slik: Et samfunn består av forskjellige mennesker. Noen er onde og begår onde handlinger, men de aller fleste er gode og fornuftige mennesker. Poenget er at det er blitt altfor lett å generalisere, og dessverre går det ofte utover muslimene.

Ghozlan utbryter irritert at selvfølgelig tar alle avstand (fra drapet), men det overbeviser ikke, for han avviser det i neste omgang:

"Slike avsvergelser blir umulig å forholde seg til."

Han etterlyser en seriøs debatt, men bidrar ikke til det selv. Hva han mener med en seriøs debatt, skulle vært interessant å vite. Det ble faktisk en seriøs debatt i "Holmgang", der Mukhtar slapp katten ut av sekken, og Ghozlan velger da heller å angripe reaksjoner enn vise forståelse for hvorfor folk faktisk reagerer. Han tør heller ikke stille i debatt i TV der reelt kritiske personer kan stille ham til veggs på direkten:

– Altfor ofte ender diskusjonene i en type krig der man blir tvunget ned i skyttergravene. Ta min sak som eksempel: Det var en luftboble som ble til et spøkelse. Jeg vil ikke stille opp i programmer som Holmgang; jeg vil ikke havne i den polariserte fellen der jeg må sitte og forsvare meg mot ytterliggående folk som Hege Storhaug og Carl I. Hagen. Jeg opplever at flere vil «drepe» andres meninger i ytringsfrihetens navn. Også politikere gjør seg skyldig i dette, dessverre.

Intervjuet er en studie i unnvikelser og i kunsten å snu alt på hodet og unngå reell og åpen diskusjon.

Dobbeltmoral mot muslimer: – Jeg blir så lei av alle disse kravene om å hele tiden ta avstand, sier Basim Ghozlan

Apropos Svein Egil Omdahl "jødetest" i Stavanger Aftenblad ("Fallici i halsen" her i Document.no) Han er helt på linje med Ghozlan, noe som sier en del om hvilket uføre Omdahl befinner seg i:

– Har grensene for hva som tåles av hets og påstander blitt skjøvet den siste tida?

– Ja, det har på en måte blitt en slags mote å kritisere muslimer. Jeg har lenge lekt med tanken om å bytte ut ordet muslim med ordet jøde i en av de mange artiklene som skrives for tida og publisere det som en artikkel skrevet av Basim Ghozlan. Min tese er at det hadde blitt et voldsomt bråk.

Media og forlagsfolk later som om det er vaskeseddelen til Oriana Fallacis bok "Fornuftens styrke" som er saken. De unngår behendig å snakke om det som er hennes anliggende. Fallaci ville vært rasende.

Det er utrolig hvor mye oppmerksomhet en bagatell som dette kan få. Men det er selvfølgelig en vikarierende diskusjon. Man tar egentlig avstand fra hennes beskrivelse av virkeligheten.

Gyldendal har vært farlig nær å rote det til for seg. Igår brukte Bjarne Buset uttrykk som "islamkjør" og "rabiat" om boken.

Hvorfor er diskusjonen tåpelig? Det er selvsagt at en forlegger stiller seg bak bøkene han utgir. Det betyr ikke at man personlig går god for alt som står i dem. Elementært. Debattantene har fokusert på at Fallaci har diktert vaskeseddlen og gjort det til noe suspekt.

Hvis Bjarne Buset hadde vært en god forlegger hadde han forklart, på forfatterens vegne, at hun opplever å bli diagnostisert og utstøtt, akkurat slik Aftenpostens Per Anders Madsen, Stavanger Aftenblads Sven Egil Omdahl, og Kari Vogt, gjør. Fallaci føler Europa og europeisk kultur er i fare. Hennes bøker er brannfakler. Hun vet hun løper mot en mur av motvilje og motstand. Hun vil derfor sikre seg at forlaget som utgir boken presenterer den på hennes premisser. Fair enough, eller?

Buset tok det prinsipielle poenget: Skal forlagene begynne å sette seg til doms over tekstene og evaluere dem? Kanskje advare leseren mot boken?

Kritikerne mener nok ikke det. De mener bare at det er en lov for Loke og en for Tor. Fallaci er lyst fredløs, men de tar henne på en teknikalitet. Theo van Gogh kaster skygger.

PS: Omdahl sammenligner Fallacis bøker med nazistisk jødehets fra 30-årene. Han ber leseren ta "jødetesten": sett inn "jøde" hvor det står "muslim". Det er en ahistorisk test. De eneste muslimer som er utsatt for folkemord er bosniakene, og de var ikke muslimske nok til at den muslimske verden ville hjelpe dem. Det muslimske ottomanske riket derimot, begikk det første ordentlige folkemord i moderne tid. På armenerne, og tyrkerne har ennå ikke villet erkjenne det.

Arafat er borte, og likene er begynt å falle ut av skapet. Det er mange som kan bli tilsølt. Arafats styre var korrupt. Likevel betalte EU og USA store summer til selvstyret. Visste de det ikke, eller lot de som de ikke visste? Norge har fredsprosessen å skylde på, og de humanitære behov. Arafat var en mester i å hulke.

Ingen har fått mer i bistand per innbygger enn palestinerne. Likevel lever halvparten for under to dollar dagen. Israelernes sanskjoner kan ikke være hele forklaringen. Noe er galt. Det har man visst lenge, og det internasjonale samfunn har forsøkt å få til reformer, men de har hver gang stanset på Arafat.

Weekendavisen har en gnistrende god flagship-artikkel om Arafats dødsbo. Panegyrikken over Arafat gir ennå ekko. Det er ganske mange som skal bli nokså beklemte over hva de fikk seg til å skrive og si. Jeg tror Weekendavisens artikkel bare er begynnelsen på et oppgjør som kan få vidtrekkende følger.

Det berører Vestens forhold til the underdog, og kryping for diktatur og vanstyre i den tredje verden.

Det var Tomm Kristiansen som i et internnotat skal ha skrevet at NRK-journalistene skal ta parti for the underdog. Det har norske medier gjort til fulle, og NRK-korrespondentene har ligget i front. Den antiisraelske dekningen har vært så massiv at det fortjener et eget kapittel, og det vil sikkert bli skrevet avhandlinger om det i fremtiden, og man vil tolke det som en ideologisk skylapp og en skrikende mangel på realisme og profesjonalitet.

The underdog-myten har underdog'en visst å utnytte selvsagt. Den går rett inn i det særnorske norske selvbildet av å være den barmhjertige samaritan. Dette sosialdemokratiske evangelium har fått religiøse overtoner. På sitt beste ga det oss Oslo-avtalen, på det verste er det en kvalmende norsk selvforelskelse, som norske skoleelever får inn med morsmelken. Parret med FN-svulstigheter. Thorvald Stoltenberg, Røde Kors. Faddere til systemet. KrF, hjelpeorganisasjonene, Den norske Kirke - alle tilhører dette Godhetsregimet, som Terje Tvedt kaller det. Det har lagt sin klamme hånd over oppfatningen av hvem vi er. Prøv å utfordre det, så skal du få merke dets klør! Da slår det brutalt tilbake, og du lurer på om det har skjedd noe særlig siden Sandemose. Er Norge et åpent samfunn?

Har vi mistet tråden? Jeg tror ikke det. Når Arafats død fikk en så overdreven og ukritisk omtale, var det kanskje fordi Arafat var et symbol på dette Godhetsregimet, og viste symbiosen med en frigjøringsbevegelse som hadde mistet retningen og ikke lenger tjente sitt folk.

Dette Godhetsregimet er nå truet fra flere kanter: Av avsløringene om Arafats styre og EU/Norges maskepi med et korrupt styre, og at Olje-for-mat skandalen i FN.

I tilfellet Irak er det samme problemstilling: De gode var mot krigen, og har funnet rikelig bevis: i folkeretten, og i fakta på bakken: null WMD osv. Men olje-for-mat skandalen truer denne forklaringsmodellen:

Hvis det kan bevises at Frankrike, Tyskland, Russland og Kina (vetomaktene) hadde et så intimt økonomisk hopehav med Saddam at de ville nedlagt veto i S-rådet uansett.
At de langt fra å ville holde Saddam ansvarlig, tvert om forberedte seg på å heve sanksjonene.
Hvis FN-systemet tillot Saddam å berike seg i en av tidenes største korrupsjonsskandaler, og selv grafset til seg det de kunne, med Annans sønn som en det dryppet på.

Paul Volcker som leder FNs granskningskommisjon har ikke subpoena power, men det har Kongresskomiteen, og USAs makt er så står at det sveitsiske Cotecna, som hyret Annans sønn, og fikk inspeksjonsoppdrag for FN, utleverte alle bilag da de ble bedt om det.

Det er ikke uten grunn når lederen av komiteen mente Annan burde gå av.

Rasjonaliteten har hittil ligget hos motstanderne av USAs krig. Når alt er på bordet kan bildet være et helt annet.

Nå med noen klipp fra Weekendavisens uhyre grundige artikkel:

"I 1997 havde SIDA, den svenske pendant til DANIDA, der administrerer udenrigsministeriets udviklingsstøtte, bedt mellemøsteksperten fra Göteborg Universitet docent Sune Persson aflægge rapport. Hans opgave var at vurdere, om den store svenske bistand nu også havnede de rette steder. Efter hans rejse til de palæstinensiske territorier var dommen klar:

»Der bør ske en nedskæring af den svenske bistand til Vestbredden og Gaza. Ingen penge overhovedet bør gå direkte til de korrumperede palæstinensiske myndigheder,« skrev Sune Persson, hvis bog Palestina-konflikten (1994) er et standardværk i Sverige: »Arafats sikkerhedstjenester støtter en politisk elite, som har skaffet sig en privilegeret position ved at opbygge luksuriøse villaer og købe sig en mængde tjenestebiler.«

Sune Perssons rapport blev hemmeligstemplet og lagt på is, mens den årlige støtte på 200 millioner svenske kroner fortsatte. I foråret 2004 blev den lækket til pressen. SIDA forklarede hemmeligholdelsen med, at Sverige i 1997 forsøgte at støtte fredsprocessen. »For Sverige var det vigtigt at beholde begge parters tillid. Rapporter, som indeholdt stærk fordømmelse af palæstinensiske eller israelske forhandlere, risikerede at skade parternes tillid,« skrev SIDA i marts 2004.

Sune Perssons advarsler har ikke været de eneste. Talrige rapporter om svindel, om indirekte støtte til terrorbevægelser, om grov intimidering af Arafats politiske modstandere, om alvorlige brud på menneskerettighederne, om valgsvindel, om europæisk støtte til anti-israelske og voldsforherligende skolebøger og TV-stationer blev i mange år afvist - ikke bare i Sverige, men også i EU, som siden 1993 har udgjort den største donor i den bistand, Nigel Roberts fra Verdensbanken har kaldt »den højeste per indbygger i udviklingshjælpens historie nogetsteds.«

»Man kan undre sig over, hvorfor et antal stater er blevet ved med at sende penge,« siger Sune Persson, der har været optaget af konflikten siden 1950erne.

»Da jeg var nede og tale med palæstinenserne, spurgte mange af dem: 'Ved svenskerne, hvad de gør? At de finansierer en forfærdelig korrumperet elite, som lever et luksusliv, mens befolkningen sulter?' Og der findes to svar: 1. De ved ikke, hvad de gør. De er blåøjede og inkompetente. 2. Jo, det ved de, men sådan vil de åbenbart have det. Det er tydeligt, at man i Sverige har støttet Arafat og hans styre, og det skyldes, at man anså ham for at være uundværlig i fredsprocessen, hvad jeg også tror var helt forkert.«

»Aldrig har nogen befolkning fået så meget per indbygger - men hvad er pengene gået til? Arafats eget kontor, hans kone, en masse gamle venner fra den revolutionære tid, militser, korruption, etc. Penge, som i stedet skulle være allokeret til det palæstinensiske folk, til sygehuse, til vand og kloakering, til elektricitet, skoler, osv. Nu er Arafat død. Men som jeg sagde for nogle måneder siden til udenrigsudvalget i den svenske rigsdag: Vil man påvirke Arafat og hele hans regime, skal man fjerne bistanden,« siger Sune Persson.

Penger i lommen

Sammenlign følgende lille historie med det du har hørt av Sunnanå og Tveit i årenes løp. Salam Fayad er finansministeren som ble påtvunget Arafat sommeren 2002, da USA fikk nok av korrupsjonen.

"Der eksisterer 53.000 palæstinensiske sikkerhedsfolk, der er fordelt på et dusin militser og politistyrker. Deres løn bliver udbetalt ved, at sikkerhedscheferne får en plasticpose med bundtede sedler i hånden fra finansministeriet, hvorefter det så er op til dem at fordele de rede penge blandt deres ansatte. Fayad krævede, at finansministeriet betalte pengene direkte til de enkelte soldater og betjente via banken - uden om cheferne, som længe har været under mistanke for at stikke en del til side til sig selv. Fayads operation mislykkedes, da Arafat satte sig imod lønreformen i vinteren 2004. I sommer kom det til voldsomme kampe og protester i Gaza udløst af en række folk i sikkerhedsstyrkerne, som sagde, at de ikke havde fået løn i månedsvis."

Weekendavisen på nettet

Revolusjonen i Ukraina er en stor seier for demokratiet i Øst-Europa og Europa som helhet. For første gang har EU vist initiativ. USA har holdt seg i bakgrunnen og valgt å spille gjennom Polen.

Blant folk flest er amerikanere overmåte populære.

Most Ukrainians love the U.S., and to be an American here - any American - is to be a rock star. Protesters overhear me speaking English and line up to ask me to autograph their orange ribbons with a big "U.S.A."

Skriver Nicholas Kristof fra Kiev. Og så kommer det: Since my father grew up in what is now southwestern Ukraine, I decided to come here to join my people - and I found that waging revolution has rarely been such fun.

Den som lidd et knustende nederlag er Putin og Kutsjma.

Mr. Putin seems to regard the Ukrainians as Russia's serfs, bound to obey the will of their master. Mr. Putin was a co-conspirator with Ukraine's outgoing president, Leonid Kuchma, to tilt the campaign and fix the election in favor of the pro-Moscow candidate, Viktor Yanukovich, whose criminal history (he served almost four years for robbery and assault as a young man) would make him a fine Putin stooge.

Det var ikke bare noe impulsivt og forhastet som fikk Putin til å gratulere Jakusjenko før resultatet var klart. Det var gudfaren som ville demonstrere sin makt.

Ett medlem av Valgkommisjonen i Ukraina forklarte seg torsdag for Høyesterett om hva som skjedde etter at valglokalene stengte:

In the most striking testimony, Ruslan Knyazevich, a member of the Central Election Commission, who refused to sign the official results, said that after polls closed on the night of Nov. 21, computer votes spiked. "One million more votes were thrown in," he testified, adding that many of those came from the eastern regions where Mr. Yanukovich, who won by roughly 800,000 votes, polled strongly.

Det er interessant å legge merke til at Kristof uten å nøle betegner Russland som et kvasi-diktatur.

President Bush and other Western leaders need to make it clear to Mr. Putin that he has no right to extend his quasi dictatorship to other peoples.

We don't need to be so solicitous of such a bully.

I was among the crowds in Independence Square when images of Mr. Putin were shown on the huge screens. The crowd yelled a deafening "boo." We should be joining in.

Putin har tapt så det suser. Men han har falt for eget grep. Noen linjer ble klarere, og Norge bør snart våkne når det gjelder Russland.

Europa har fått et nytt medlem på 48 millioner mennesker. Det er en stor seier for folket. Forstår vi helt at dette var Ukrainas 1989?

Let My People Go

Putin Backs Ukrainian Leader, Dismissing Call for New Runoff

Kristne kirker har ingen juridisk sikret stilling i Tyrkia, og det er uholdbart, sier lederen av det katolske bisperådet i Tyskland, Karl Lehmann til Bild am Sonntag. Lehmann sier moskeer og andre gudshus er beskyttet av loven i Tyskland. Han mener det er et godt stykke igjen før Tyrkia kan bli medelem av EU.

In Germany, police arrested three Iraqis in a series of raids on Friday and the federal prosecutor, Kay Nehm, said he believed they were planning an attack on visiting Iraqi Prime Minister Iyad Allawi.
Nehm told a news conference the arrests were made after police in southwest Germany intercepted a series of increasingly "hectic" telephone conversations suggesting an attack on Allawi was being planned. (reuters)

Her er så underlig. Det faller noen setninger fra ellers flinke journalister om Theo van Gogh og muslimer som man har vondt for å tro er ekte.

Gjennom Oslos gater går et tog mot terror og vold. Det skulle demonstrert at muslimer føler like stor avsky som andre. Bare mellom 200 og 300 møtte opp, og muslimer var i mindretall.

Ynge Kvistad er en kunnskapsrik kulturjournalist i VG. Hans teateranmeldelser er gode. Hvis noe er godt betyr det at de utøver godt håndverk: avveier elementer, viser formspråk. Skaper en balanse i teksten. Ikke noe av dette er til stede i kommentaren "Det kollektive ansvar". Hvilket reiser et interessant spørsmål: er det slik at spørsmål som angår dette dybtborende problemet Islam vs. Vesten aktiverer ukjente sider i en person, som gjør vedkommende uskikket til å skrive om det?

Først litt selvpisking fra Kvistad:

"For slik er det: vi forutsetter at det ikke har vært noen intern debatt i muslimske miljøer, siden det er de bokstavtro som har fått råde grunnen. Men hva vet vi egentlig om det? Hvor flinke har vi i mediene vært til å la de moderate komme til orde? Har vi ofret noen fakta for å presentere Sannheten om Islam i Norge? Har debatten i seg selv vært målet, og ikke et middel for å forstå muslimsk trosliv?"

Selvpiskingen fortsetter, og Kvistad går enda lenger: han frikjenner muslimer for all skyld for Theo van Goghs død. For å gjøre det må han servere noen løgner: modereren var sinnsyk!

"Theo van Gogh er via sin død blitt et symbol på islamsk ekstremisme. Sett med vestlige, nærsynte øyne representerer det avskyelige drapet en muslimsk terrorkult vi bare har sett begynnelsen på. Det er brukt store verdiladede ord om udåden; at det var vår ytringsfrihet som ble myrdet. Men mye tyder på at gjerningsmannen var en forvirret galning. Like fullt fortsetter Debatt-Viggo og Holmgang-Oddvar og alle vi andre i Bakkebygrenda å innkalle den ene muslimen etter den andre for å stille dem til ansvar for en syk manns ugjerning."

Vi merker oss bruken av ordet "nærsynt", at dette ikke handlet om et angrep på ytringsfriheten, for mannen var gal. Ergo: det er de som fortsetter debatten som tar feil. Den skulle aldri funnet sted. For:

"Skal vi neste uke taue inn alle norske hinduer og be om absolutt avstandstaken fra mordet på Gandhi?"

Var det noen som snakket om Fallacis sviktende fornuft?

Kvistad trekker inn Dianas død og minner om at paparazziene først fikk skylden.

"Med samme skråsikkerhet er det altså opplest og vedtatt at muslimene myrdet van Gogh fordi han hadde ytret seg kritisk om islam. Men "det var ikke ytringsfriheten som ble slått ihjel i Holland. Det var filminstruktøren Theo van Gogh. Det var en forbrytelse. Det var en tragedie. Men mordet var ikke et politisk manifest", skrev den danske avisen Information på lederplass nylig."

Vel, i min verden var det et menneske som ble drept og ytringsfriheten som ble angrepet. Et politisk manifest var festet til brystet på den drepte med kniv. Morderen bar på et avskjedsbrev. Ikke politisk????

Så går Kvistad over til å latterliggjøre van Gogh som kunstner:

"Mange som har omtalt islam-hateren Theo van Gogh som en "viktig regissør" og en "betydelig kunstner", har kanskje ikke hatt full oversikt over hans livsverk, for å si det diplomatisk. Denne van Gogh hadde mest brunt i paletten."

Dette er å pisse på en drept kunster. Her går Kvistad langt over streken for saklig uenighet; Ubetydelig kunster. Mest brunt - er det nazibrunt? Konklusjonen må bli: Det var ikke noe stort tap at en gal mann drepte ham og verden behøver ikke ta slik på vei.

Kvistad må avlegge den norske kirke et besøk. Den har prester som har gjort verre ting enn overgrepene i "Submission".

Sirkelen er sluttet: muslimer er frikjent for drapet på van Gogh og filmen har ingenting med islam å gjøre. Norske prester er verre!

""Submission" er tendensiøs nok, men overgrepene som beskrives har ingen forankring i islam. Det finnes ordinerte prester i den norske kirke som har begått verre ting."

Det har ant oss at det er en sammenheng mellom den intense debatten om islam/muslimer og de harde utfallene mot opplæring i den kristne kulturarven. Kvistad demonstrer at det er en slik sammenheng.

I samme avis kommenterer Anders Giæver Fallacis bok. Giæver utmerker seg ved å like å mene noe om mangt og meget. Men det skorter på grundighet. At han ikke liker Fallaci og synes innholdet minner om det som står på dovegger, er en ting. Men så skal han gjerne vise at han følger med og skriver om Sayyid Qutbs "Milepæler", og sammenligner med andre ideologiske bøker som Mein Kampf. Farlige, men nødvendige. Så kommer det:

"Til neste år gir samme forlag ut "Jødestaten" av Theodor Herzl som representerer noe av det samme for den ytterliggående sionismen som "Milepæler" er for den ytterliggående islamismen, som "Min kamp" var for nazismen og som "Kapitalen" var for marxismen."

På hvilken side står Giæver? Herzl kom som ung journalist til å dekke Dreyfus-saken. Da gikk det opp for ham at assimilieringen var en illusjon, at jødene ikke ble godtatt enten de assimilerte eller holdt på sin egenart. For å være trygge og bli som andre måtte jødene ha sitt eget land. Man kan trygt si han var forutseende. Å sammenligne dette skriftet med verket til mannen som skulle prøve å fjerne jødene fra jordens overflate er vel litt drøyt, for å si det forsiktig? Det samme gjelder verket til en av Al Qaidas intellektuelle fedre, som ønsker å fortsette der Hitler slapp.

Den samme Giæver raljerer over Gyldendals bruk av adjektivene "sylskarp historisk, filosofisk, moralsk, politisk analyse" om Fallcis bok "Fornuftens styrke". Men takke meg til Fallacis engasjement. Som er en bevisst hyperbole. Teksten er ikke så endimensjonal som det sies. Hun skriver i en høystemt rap. Folk som Giæver er ellers tilgivende og forstående nok når det gjelder rap-tekster, og kunstuttrykk ellers. Jeg tviler på om det er noe av det Fallaci har skrevet som er bare halvparten så krenkende som det Giæver presterer i denne korte kommentaren. -Det var ikke ment slik? Sikkert ikke, og det er det som er ille.

I ludderavisen Dagbladet er det full forvirring, som i mye av kongeriket for øvrig. Pernille Rygg spiller safe ved å trekke inn muslimer og jøder: begge må svare for hva trosfeller andre steder gjør. Slitsomt. Så har hun en opplysning, som er morsom og kjedelig på samme tid: Bjørgulv Braanen, red i Klassekampen, mener reaksjonene på Theo van Gogh-drapet minner om stemningen etter Riksdagsbrannen i 1933! Intet mindre. "Den handlingen altså som ga støtet til jødeforfølgelsene", skriver Rygg, for å være helt sikker på at leseren ikke går glipp av parallellen mellom forfølgelsene av muslimer og jøder. Her glemmer man noe som venstreorienterte tidligere har kunnet: Riksdagsbrannen utløste jakten på politiske motstandere: sosialister, sosialdemokrater, kommunister og fagforeningsaktivister ble arrestert/internert en masse. Jødene nøyde man seg med å ramme med dekreter og lover i første omgang.

Den ytterste venstresiden har alltid drømt om å utkjempe fortidens slag om igjen. Det gir dessuten maksimal adrenalindose å si at noe er like ille som, minner om, innledningen til Det tredje rike.

Diagnose: for hvert skritt mot konflikt mellom islam/muslimer og Vesten, finner norske journalister på nye unnskyldninger og bortforklaringer. Fallaci er temperamentsfull. Men er det så sikkert at det er hun som er virkelighetsfjern?

De påstander Yngve Kvistad serverer om Theo van Gogh og hans morder i lørdagavisen, er så grove at VG eller Kvistad må gjøre rede for dem.

1. Kvistad påstår at morderen, Mohammed Bayeri, var/er sinnsyk. Det er en tungtveiende opplysning, som han bygger sitt resonnement rundt. Hvor har han dette fra?

2. Kvistad antyder at Theo van Gogh var nazist. Det kan ikke tolkes annerledes: "Denne van Gogh hadde mest brunt i paletten". Det er en meget alvorlig beskyldning. Jeg har ikke sett det antydet noe sted at han skulle ha slike tendenser. Tvertom.

Det er meget spesielt at Yngve Kvistad, som er en av VGs mest profilerte kommentatorer, bruken dagen for det som skulle vært muslimenes marsj mot vold og terror, til å kaste dritt på den dreptes minne. Omtalen av ham er så foraktelig at man heller må spørre hva slags bagasje Kvistad har.

Det har skjedd et politisk mord i Europa, og rystelsene er så sterke at de omsider også nådde Norge. Jeg synes Kvistads kommentar går Zahid Mukhtars overtramp en høy gang. Men se om det er noen kolleger som kommer til å ta det opp!

Norge har nå PEN-foreningen, Fritt Ord, litterære festivaler i fleng. Til og med Bjørnson-festivalen er blitt en stiftelse for ytringsfrihet. Vi har fått Abel-prisen, og nå Holberg-prisen. Vi vil synes, være med. Men betyr det noe? Mener vi noe med det vi gjør, eller er det bare tom form? Jeg er redd svaret er ja.

Hvis de kulturarbeiderne som gjorde et stort nummer av Fallacis bok, skulle hatt noen som helst troverdighet, måtte de reagere desto sterkere over det kollegene i VG har satt på trykk. Posisjonen som kommentator i Norges største avis, innebærer et stort ansvar.

Kvistad har levert gode argumenter for de kreftene som ønsker å bagatellisere drapet, eller endog forstå det.

Som journalist føler jeg yrkesetisk forpliktet til å si fra når en kollega ikke forsvarer ytringsfriheten, men tvertom presenterer argumenter som innebærer et forsvar for dens fiender.

Ikke rart at den norske politiske eliten vandret nesten alene gjennom Oslos gater lørdag kveld.

Boligområder preget av utanförskap, et annet ord for ghetto, har eksplodert i Sverige de siste ti årene, viser en undersøkelse Folkpartiet har gjennomført.

"År 1990 fanns det bara tre bostadsområden i Sverige som kunde klassas som verkligt utsatta. I dag är de hela 136. Samtidigt har områdena med en extremt låg sysselsättning, under 50 procent, ökat från nio till 91."

Undersøkelsen ser både på arbeidsledighet, skolegang og valgdeltakelse. Den tyder på at det eksisterer store kløfter i Folkhemmet: det fremgår at det er områder med innvandrere som faller utenfor.

"Det är områden där utanförskapet har blivit det sammanfogande kittet i en kollektiv identitet som grundar sig på en stark känsla av att vara utstötta och inte tillhöra gemenskapen i övrigt. Det är en tragisk utveckling, inte minst i ett rikt land som dessutom nyligen upplevde en rekordlång högkonjunktur."

"Den bild som framkommer av denna "Utanförskapets karta" är alarmerande. Utanförskapet, som 1990 var ett relativt begränsat storstadsfenomen, finns i dag runt om i Sverige. "

For at et område skal klassifiseres som "utanförskap" må sysselsettingen være under 60 prosent, at under 70 prosent går ut av skolen med oppnådde kunnskapsmål, og under 70 prosent valgdeltakelse. Det gjelder altså 136 boligområder.

"I vår kartläggning redovisar vi skolresultaten för dessa 136 utanförskapsområden. I de mest utsatta är det inte ens hälften av eleverna i nionde klass som lämnar grundskolan med fullständiga betyg. Det finns skolor, som Värner Rydénskolan i Rosengård (Malmö) och Fittjaskolan i Fittja (Botkyrka), där inte ens en fjärdedel av grundskolans elever uppnår utbildningsmålen. Valdeltagandet visar samma bekymmersamma bild. I Sveriges mest utanförskapspräglade områden är det mindre än hälften av de röstberättigade som går till valurnorna, att jämföras med nästan 80 procent för landet i allmänhet. "

Folkpartiet sier det er store spenninger i disse områdene, som kan utløse tilstander som de man ser i Nederland for tiden.

"Sverige befinner sig farligt nära den punkt då de etniska och sociala konflikterna kan urarta på det sätt vi sett i andra europeiska länder, nu senast Holland."

Folkpartiet anklager regjeringen for å ignorere problemet. Til det er for sent.

DN - Debatt - "Explosiv ökning av antalet utsatta bostadsområden"

Mohammed Bayeri, den 26 år gamle marokkanske nederlenderen. Bildet er tatt av nederlandsk politi samme dag som han drepte Theo van Gogh.

Mr Van Gogh was dragged from his bike, shot six times and his head was nearly sliced off by an Islamic radical, who then impaled a five-page letter attacking the enemies of Islam on the chest of his dying victim.

.....it is officially projected that the three largest Dutch cities will have 50% non-western populations (most of them Muslim) by 2020. Yet even these figures need not be alarming, if Muslim populations assimilate easily. It is here that traditional liberal attitudes are undergoing a re-think. For Mohammed B, the murderer of Theo Van Gogh, was not a marginalised or oppressed figure. He spoke excellent Dutch and was studying for a diploma. It looks increasingly apparent that — as with the 9/11 hijackers — the problem is not lack of integration or opportunity, but a vicious ideology. ...

“Militant Islamism is only a tiny force in Europe”, wrote the conservative Frankfurter Allgemeine Zeitung, “yet it is dangerous, because many societies on this continent have elevated their defencelessness into a virtue.” Yet the risk is that, rather than the intolerant learning tolerance, the tolerant become intolerant too.

A civil war on terrorism

Hvorfor lager imamer underskriftskampanje når de ikke vil delta i fakkeltoget mot terror og drap i allahs navn? Kan det være uttrykk for en maktkamp, der ikke utpreget religiøse privatpersoner i realiteten utfordrer imamenes makt, og imamene svarer med en intetsigende kampanje for å vise at de er på banen?
Det som er ganske sikkert, er at imamenes febrilske møteaktivitet skyldes ett eller annet - de kunne jo normalt tatt det med ro og la toget gå. Oddbjørn Lervik ved Teologisk fakultet på Universitetet i Oslo; Vårt Land titulerer ham islamkjenner; mener det er interessant at privatpersoner tok initiativ til en muslimsk markering mot drap og vold, og at det handler om en kamp om hvem som egentlig representerer islam i Norge.

– Kjente muslimer i Norge er ikke tilfreds med bare å bli representert ved sine moskeer eller Islamsk råd. Man ønsker å ha en selvstendig stemme, hevder han.

Det hadde vært mer overraskende hvis imamene hadde tatt initiativ til markeringen. Hvis imamene opplever det private initiativet som en utfordring; en trussel mot deres egen makt; er det interessant.

Leirvik er kanskje litt for optimistisk. At muslimske "lekmenn" ikke klarer å samle mer enn 200 personer, med muslimer i mindretall, tyder ikke på at de har særlig gjennomslagskraft - i alle fall ikke ennå.

Advokaten Abid Raja ironiserer for øvrig over Carl I. Hagens deltagelse, og det blir noe tamt og kjedelig over "lekmennenes" samfunnsanskuelse. Står de i det hele tatt for noe nytt?? ("Et lite skritt for Hagen, men et stort skritt for menneskeheten, humrer initiativtakeren"). Når Raja dertil mener han og Noman Mubashir har klart å samle en "bred front" mot vold og terror, virker det ganske realitetsfjernt.

Privatpersoner bak markering mot vold og terror

Strategien til terroristene i Irak er å utløse borgerkrig, og risikoen for at det skjer er større enn noensinne.

Sunni-partiene krevde i helgen at valget utsettes. Allawis parti og de to store kurdiske ba om en utsettelse 26. november, men har siden gått tilbake på det. Ayatollah Sistani avviser det blankt, og fikk støtte av Bush i helgen. Valgene går som berammet 30. januar.

De siste tiders angrep er målrettet mot å piske opp motsetninger. Det blodige angrepet mot en moske i Bagdad fredag, rammet shiaer, og det på en utspekulert måte. Først en liten bombe, så en stor når folk styrter til for å hjelpe. Dette rammet utelukkende folk som var kommet for å be. Også angrepet på politistasjonen rammet bare shiaer.

Også i Mosul er spenningen høy mellom kurdere og arabere. 17. kurdiske militsmenn ble drept av en selvmordsbomber i helgen.

Shiaene godtar ikke lenger sunnienes terrorisering. De utgjør over 60 prosent av befolkningen, og slår nå tilbake. I området rundt Latafiye sør for Bagdad har terrorister drept troende på vei til Karbala og Najaf. Nå danner shiaene såkalte Raseri-brigader for å drepe dem.

Also on Saturday, fighting broke out in Latifiya, 25 miles south of Baghdad, between members of a newly formed Shiite militia and a group of Sunni militants who had been accused of killing Shiites on the road to the holy cities of Karbala and Najaf, The Washington Post reported Sunday. That clash left more than 20 fighters dead, The Post reported. American military officials said they knew nothing about the battle, as did a spokesman for Iraq's Interior Ministry.

Shiite leaders in southern Iraq have deeply resented the killings of Shiite security officers and religious pilgrims in the Sunni-dominated area around Latifiya, and last month they began organizing hundreds of young men into so-called Anger Brigades. The stated goal of the brigades has been to kill militant Sunni Arabs in the area around Latifiya in northern Babil Province, known as the Triangle of Death.

The New York Times > International > Middle East > Insurgency: Wave of Violence by Iraqi Rebels Kills 80 in 3 Days

Russland har greid å komme på kant både med USA, EU og OSSE (55 land). OSSE skal doble antall valgobservatører i neste valgrunde i Ukraina. Russland liker det ikke, og mener OSSE er blitt politisert.

Det sier litt om Russlands "utenförskap" at nåværende leder av OSSE er Bulgarias utenriksminister, Solomon Passy. Den tidligere satellitt-staten er på innsiden av Vesten, mens Russland står utenfor. OSSE møttes på ministernivå i Sofia mandag.

Den retorikken Kreml har brukt om Ukraina er ingen god PR. Men det er ingen tegn til selvransakelse eller ny kurs. Kreml mener først og fremst USA legger opp til en ny kald krig. Paranoiaen er tiltagende.

In an interview with a Moscow newspaper, deputy foreign minister Vladimir Chikov accused the OSCE of hypocrisy by concentrating on election irregularities in Ukraine while ignoring similar problems in the United States.
Russian President Vladimir Putin warned the West against attempts to sow divisions in Ukraine and elsewhere in the former Soviet Union, describing such efforts as "counterproductive" and destabilizing. (AFP)

Russland anklager Vesten for doble standarder i sin omgang med demokratiske valg. Det er akkurat samme anklage som araberlandene bruker mot Vesten. Noe er det i denne anklagen. Men måten disse autoritære statene bruker den på, virker nesten som en motor som skyver dem bakover i utvikling.

Konfrontasjonen rundt Ukraina har fått Putin til å vise litt av sitt sanne jeg. Han avsluttet idag et offisielt besøk i Tyrkia, og kom inn på Vestens forsøk på innblanding.

Ukraine has renewed tensions between Moscow and Western capitals, with Russia concerned the West is seeking to expand its influence in the former USSR through democratic revolutions.
"We in Russia cannot support this sort of development ... even if someone wants to call that 'democracy'," Putin told Russian journalists.
He warned this would lead to new divisions with some countries "being dictated to by a kind but strict uncle telling them what conditions they will live under.
"And if they don't obey, they will be beaten with a rocket and missile club, as happened in Belgrade," Putin said, referring to the NATO war in the former Yugoslavia.

For Putin var altså krigen for å stanse utrensingen av kosovoalbanere et vestlig overgrep. Ikke lett å skape dialog med en slik oppfatning.

Attentatet mot Allawi ble forpurret. Mer interessant er informasjoner om nettverket til Ansar al-Islam. Arrestasjonene ble foretatt i Berlin, Augsburg og Stuttgart.

Men det har også forgreninger til Milano, og derfra til Oslo.

Men først: det var ikke slik at attentatplanene mot Allawi ikke var noenting. Tysk politi tok det dødsens alvorlig. De involverte har vært under oppsikt i lengre tid. Da de begynte å snakke om at det skulle komme en gjest som måtte få god mottakelse, og så mye at han kom til å sprekke, begynte klokkene å ringe. Enda mer da en av de mistenkte flere ganger oppsøkte de stedene i Berlin som Allawi etter programmet skulle stanse. Da besøket i Deutsche Banks lokaler i Berlin Mitte ble avlyst, utløste det en voldsom telefontrafikk. Politiet visste ikke om de impliserte kunne ha flere hjelpere, og våget ikke la være å slå til.

Doch dann beobachteten sie, wie einer der drei in den Tagen vor dem Besuch immer genau dort aufkreuzte, wo auch die Programmpunkte Allawis hinführen sollten – zum Beispiel bei der Hauptstadtrepräsentanz der Deutschen Bank in Berlin Mitte.

„Sie haben die Stationen des Programms überprüft, die wussten den Ablauf“, berichtet der Ermittler, der maßgeblich an der Fahndung beteiligt ist. Die Polizisten zählten eins und eins zusammen. Sofort wurde das Treffen Allawis in der Deutschen Bank abgesagt, vorsichtshalber auch ein Treffen mit Exil-Irakern.

Und die Fahnder lagen richtig. Kaum hatten sie den Ablauf des Programms verändert, telefonierten die Herren aus Augsburg, Stuttgart und Berlin wieder. „Hektisch“, wie Generalbundesanwalt Kay Nehm bestätigte.

Ingen fikk nærme seg Kanzleramt i en radius av 300 meter. Dykkere saumfarte kanalen som går forbi, og alt politi var på utkikk etter en rød lastevogn som kunne være fullastet med sprengstoff.

Fire ganger tidligere har politiet avverget sprengstoffangrep. Nå var de heldige også den 5. gangen.

Klokken tre natt til fredag aksjonerte politiet i tre byer:

Drei Männer nahmen sie sofort mit: Ata R., 31, in Stuttgart, Rafek Y., 30, in Berlin und Masin H., 22, in Augsburg. Ihre Stimmen kannten die Ermittler vom Telefon.

Alle tre ble siktet på for medlemskap i en utenlandsk terrororganisasjon. Ansar al-Islam.

Det finnes minst 150 medlemmer i Tyskland, hovedsaklig i sør. De samler inn penger og hjelper frivillige med å reise til Irak. Ifølge Süddeutsche Zeitung har minst 100 irakere reist fra Tyskland til Irak. Bare 20 har kommet tilbake, ti er drept og resten er trolig fortsatt aktive. Tysk politi frykter en gjentakelse av Afghanistan: militante som har lært terror, vender tilbake og bruker de samme metoder i Tyskland.

Tyskerne snappet opp info om et våpendepot i Irak, og ga den videre til amerikanerne. Det viste seg å stemme.

Det er snakk om et eget reisebyrå for hellig krig. Ikke bare drar irakere ut og vender tilbake til Tyskland. Mujahedin som har utmerket seg får som belønning gifte seg med en kvinne som har lovlig opphold i Tyskland, og slik sikres de selv opphold.

Eine besondere Spezialität dieses Gotteskrieger-Reisebüros ist das Rundum-Sorglos-Paket für verdiente Kämpfer: Durch die Heirat mit einer Frau, die sich legal in Deutschland aufhalten darf, wurden die Herren nach Deutschland gebracht, wo sie unangefochten leben können.

Kurderen Mohammed Lokman (30) var leder av reisebyrået, sammen med mullah Braun. Begge sitter nå arrestert.

Lokman kjenner Ata R., og hos mullah Krekar fant man telefonnummeret til Ata R. Advokat Meling forsøker selvfølgelig å bortforklare dette som alt annet. Kreker kjenner flere av jihadistene i Europa, at han skal ha brutt kontaktenn med dem er tvilsomt.

Både Ata R og Lokman var sentrale i organiseringen av jihadistenes "reisebyrå". Det kan tenkes at land som Norge er beskyttet så lenge jihadistene kan operere fritt. Man kan lure på om dette er et motiv for myndighetene. Bevismengden mot Krekar burde vært utslagsgivende til å utvise ham for lenge siden.

Protokoll einer gefährlichen Jagd - sueddeutsche.de - Deutschland

Kontakt in Oslo

Debatten mellom Kjartan Fløgstad og Hans Fredrik Dahl er underlig. Jeg hører hva de snakker om, men forstår det likevel ikke helt. Det er som om de egentlig snakker om noe annet. Det slår meg at de virker gamle, at det er diskusjonen til to mennesker som tiden begynner å løpe ifra.

Det har gått en annen debatt i høst mellom representer for samme generasjon: Det er Rune Slagstad og Odd Bjørn Fure som kranglet om begrepstyranni/politi, og om noen hadde ville gripe til administrative forføyninger mot Dahl på grunn av hans Hamsun-artikkel. Det var utgangspunktet. Det ble mange, svært mange runder, flere enn andre ville fått lov. John Olav Egeland ble også trukket inn. I likhet med språkdebatten ble også denne fort intern, og mer en diskusjon om hvem som hadde sagt hva når, enn sak.

John Olav Egeland hadde en kommentar søndag om venstresidens senilitet: På slitne tøfler, som hadde noen poenger. Særlig ett avsnitt var bra:

"Venstresida har et merkelig forhold til intellektuelle og åndelige verdier. På den ene siden ble marxismen organisert som et kirkesamfunn, komplett med egen profet (Karl Marx), egen bibel ("Kapitalen"), egen teologi (den dialektiske materialismen) og egen himmel (kommunismen). På den annen side har den sterke røtter i det rasjonelle, med utpreget skepsis til religon og andre luftige løfter. Denne tvetydigheten står i veien for å skjønne kraften i ideer og verdier som ikke passer i det materialistiske skjemaet. Riktig galt går det når tvetydigheten gjør et byks og muslimsk fundamentalisme aksepteres fordi den er "antiimperialistisk". Men sikten er borte når det er lettere å forstå Mekka enn Molde."

Vi kan nesten ikke forstå hvordan Egeland holder ut i Dagbladet, for mye av dette er en presis beskrivelse av ideologien i avisen: materialisme, overdreven tro på rasjonalitet, helt uten sans for åndelige verdier, og sterke islett av masochisme i forhold til De andre utenfra og deres kritikk av USA/Vesten.

Jeg kom over en artikkel Fløgstad skrev i Samtiden no 4, 2003: Kvite flekkar, svart historie Den foruroliger meg, både ved stil og tema. Fløgstad har en høy stjerne hos mange, for sine romaner, sitt politiske engasjement, sin stille fremtoning, sine kunnskaper.

Han har lest Hochschilds bok Leopold's Ghost, om kong Leopolds vanstyre i Kongo, mens det ennå var hans private koloni. Videre har han lest boka Victorian Holocausts av Mike Davis, om hvordan sultkatastrofer a la Eritrea og Etiopia utspilte seg i Victoria-tiden. (bra omtale i Dagens Næringsliv). Det er kolonialismen/imperialismen og innføringen av kapitalismen i den tredje veriden som er tema, og dommen er knusende:

"Boka til Davis handlar med andre ord ikkje om ahistoriske «svoltområde», men om historia til menneska i tropane i det spesielle tidsrommet mellom 1870 og 1914, då arbeidet og produkta deira på dynamisk vis blei innskrivne i ein verdsøkonomi med London som sentrum. Millionar av menneske døydde, ikkje fordi dei fall utanfor «det moderne verdssystemet», men tvert om fordi dei var i ferd å bli pressa inn i dei økonomiske og politiske strukturane til dette systemet. Utanom Kongo er det mest opprørande dømet sannsynlegvis krigane britiske narkobaronar førte for å tvinga opium på det kinesiske folket. Men opiumskrigen var berre eit ekstremt utslag av den normale kolonipolitikken som samla fekk katastrofale følger for livet til folk i tropane. Dette «koloniale folkemordet» kosta truleg 60 millionar bønder i Asia, Latin-Amerika og Afrika livet. «Dei døydde i gullalderen til den liberale kapitalismen: verkeleg, mange blei myrda, som vi skal sjå, av den teologiske bruken av dei heilage læresetningane til Smith, Bentham og Mill.» I global samanheng virka liberal kapitalisme som ein gigantisk drapsmaskin."

En gigantisk drapsmaskin. Dette er ikke bare en metafor for Fløgstad. Han mener det bokstavelig:

"Svaret på spørsmålet til Mike Davis er altså dårleg klima og dårleg system. Rettare sagt: Den koloniale omskapinga av produksjonssystemet endra måten dei klimatiske faktorane slo ut på, og til det verre. For folk i tropane førte den kapitalistiske moderniseringa til modernisering av fattigdom og industrialisering av naud og utbytting. Mike Davis si bok handlar om opphavet til og skapinga av Den tredje verda, som blei styrta ned i fattigdom i kapitalismens gullalder. Kong Leopolds Kongo var berre eit ekstremt uttrykk for den same politikken som også førte til folkemord andre stader."

Fløgstad tar for seg enormt store og kompliserte prosesser. Jeg føler meg på tryggere grunn når han beveger seg opp mot vår egen tid, det 20. århundre. Han er like kategorisk her:

"Talrike og grufulle brotsverk er gjort i sosialismens namn, og det i eit omfang som nesten kan måla seg med folkemorda som kapitalismen og kristendommen er historisk ansvarlege for. (Og som held fram: Overslag over døde menn, kvinner og barn i den engelsk-amerikanske luftkrigen mot Irak, fram til år 2000, varierer mellom fem hundre tusen og ein million, noko som gjer det til «one of the largest mass killings in the past quarter century» ifølge Tariq Ali i New Left Review i september 2000. Ikkje minst USA har gode grunnar for å unngå den internasjonale domstolen i Haag)."

Dette lille ordet "nesten".

Den strukturelle volden som kristendom/kolonialisme og imperialisme påførte de nyoppdagede folk og kontinent fra 1500-tallet og utover er enorm. Den har ideologiske komponenter, den sementerte et vareutbytte som var til gunst for den ene part osv. Men var det virkelig kun til det negative?

Når vi kommer til vår egen tid: går det i det hele tatt an å sammenligne ofrene for kolonialisme og imperialisme med det industrielle massemord i vår tid? Jeg mener det er en grov forenkling, som helt går glipp av klangbunnen i Historien. I at vestlig sivilisasjon nesten begikk selvmord. Dette har noe med de åndelige verdier å gjøre som Egeland nevnte.

Fløgstad skriver om Elie Kedourie, at han i sin bok Nationalism fra 1960 tar avstand fra nasjonalisme, men hyller imperialisme og kolonialisme.

«Nationalism is a doctrine invented in Europe at the beginning of the nineteenth century.» Slik lyder den vidgjetne første setninga i ei bok som kom ut i London i 1960. Boka heiter Nationalism og forfattaren er Elie Kedourie, ein naturalisert engelskmann med bakgrunn som irakisk jøde frå Bagdad.
...
"Mindre kjent er det at hos Kedourie heng avvisinga av nasjonalismen saman med eit sterkt forsvar for imperialisme og kolonistyre. Kedourie meiner beint fram at koloniseringa stort sett har vore til velsigning for dei koloniserte, ja, i den grad at det verste utslaget av vestleg imperialisme, det som har ført til størst ulukke for dei gamle koloniane, er innføringa av den vestlege, les: tyske, tanken om nasjonal frigjering og sjølvstyre.

Etter at liknande idear i mange år knapt har vore presentable, kan det sjå ut som om klassisk kolonialisme er i ferd med å få ein renessanse, både i offisiell amerikansk utanrikspolitikk og i norsk debatt, gjennom framlegg om nykolonialisering som ei løysing på Afrikas politiske vanskar. Ikkje minst denne dimensjonen gjer Kedouries diskusjon av nasjonalismen særleg aktuell i dag."

Kan dette være en riktig presentasjon av Kedouries tanker? Her er klipp fra en leksikonartikkel om ham:

For forty years Elie Kedourie was the most formidable practitioner of a dissident historiography of the Middle East, one who rejected the post-colonial dichotomy between Western guilt and Eastern innocence. In detailed studies of British diplomatic history, he attributed the failure of British imperial will in the Middle East to romantic illusions about the Arab-Muslim world. In his studies of Middle Eastern politics, he documented the importation of radical nationalism that ultimately transformed the Middle East into what he called “a wilderness of tigers.” A deep conservatism, born of a disbelief in the redemptive power of ideological politics, suffused all of Kedourie’s writings. Armed with a potent and lucid style, he waged a determined defense against the siege of Middle Eastern history by leftist theory, the social sciences, and fashionable Third Worldism. Kedourie’s iconoclastic work forms the foundation of a diffuse school that views the post-Ottoman history of the Middle East not as an “awakening,” but as a resurgence of its own despotic tradition, exacerbated by Western dissemination of the doctrine of self-determination.

Dette var noe ganske annet. Dette ga mening, assosiasjoner til hva jeg vet om Midtøsten. Den radikale nasjonalismen har gjort ubotelig skade i regionen, inspirert som den var av totalitære ideologier.

Så kobler Fløgstad dette opp mot dagens ideologiske trender:

"Etter statssosialismens implosjon har lokale variantar av Le livre noir du communisme dukka opp i mange land. I Norden er det nok å tenka på Per Ahlmark i Sverige og Bent Jensen i Danmark. (Det fortel mykje om dei ideologiske konjunkturane i dagens Danmark at då lesarane av Weekendavisen skulle kåra den beste boka frå 2002, gjekk sigeren til Bent Jensens GULag og glemsel. Gjennom mange år har Weekendavisen legitimert antikommunisme og framandfrykt som akseptable haldningar i den danske intelligensia: Med Fogh og Kjærgaard ser ein følgene i praktisk politikk. Her skal både den norske Weekendavisen, altså Morgenbladet, og den norske politiske høgresida ha honnør for ikkje å ha innleda posthume antisosialistiske felttog).

Hos forfattarar som Ahlmark og Jensen blir meir og mindre seriøs forsking og statistikk kombinert med svært seriøs politisk nymccarthyisme. Mykje av dette er velkjent og omdiskutert stoff frå forfattarar som Conquest, Nove, Naumov og Getty. Same kva ein meiner om dei ulike ideologiske tendensane, dei moralske strafferundane og dei statistiske overdrivingane, er mange av kjensgjerningane for lengst vel etablerte og ikkje til å komma ifrå."

Mccarthyisme og fremmedfrykt? Er f.eks. boka til Anne Applebaum om Gulag et eksempel på maccarthyisme? Hvor mye er det ikke Fløgstad utelater og fortegner med en slik historiefremstilling. Fløgstad later til å kjenne avsløringene, men det handler om å lese og forstå. Jeg blir skremt når jeg ser anerkjente akademikere som Kedourie redusert til enkle skjematiske oppfatninger. Med en verden redusert til så enkle faktorer, er konflikt og krig en logisk konklusjon.

Samtiden - Tidsskrift for politikk, litteratur og samfunsspørsmål

NRK2 kl.21.50-22.35: Filmen om Stanley Kubricks liv, del 1. Verden ville ikke vært den samme uten Stanley K.

En 62 år gammel nederlender er arrestert mistenkt for å ha levert flere tusen tonn med kjemiske stoffer til Saddam i årene 1984-1988.

Påtalemyndigheten mener at mannen visste at stoffene skulle brukes til å lage sennepsgass og nervegass. Saddam brukte giftgass både mot Iran, og den 16. mars 1988 mot den kurdiske byen Halabja.

Mannen brukte et panama-registrert selskap han hadde i Lugano i Sveits til å kjøpe stoffene i USA og Japan. Han vil bli tiltalt for delaktighet i krigsforbrytelser og folkemord. (dpa)

Vatikanet mener å se tendenser til antikristne holdninger og vil ha innført "kristenfobi", på linje med antisemittisme og islamfobi.

Vatikanet vil ha begrepet anerkjent av FNs hovedforsamling, slik at det inngår i offisielt menneskerettsarbeid. Ikke alle er like begeistret for det, og mener det kan bli for mange ismer og fobier å holde styr på.

FNs menneskerettighetskommisjon bruker nå begrepet kristenfobi, men det har ennå ikke offisiell status. Det kan det få når Hovedforsamlingen skal behandle begrepet senere denne måneden.

Ingen hadde hørt om begrepet før Vatikanets utenriksminister Giovanni Lajolo introduserte det sist fredag. Konteksten var interessant:

-Det bør erkjennes at krigen mot terror, hvor nødvendig den enn er, har hatt som en av sine bivirkninger spredningen av "kristenfobi" over store deler av kloden, sa han til en konferanse i Roma.

Verdenskirkerådet i Geneve var helt ukjent med termen.

Tjenestemenn i Vatikanet sier at FN forlanger statusrapporter fra medlemslandene om forekomst av antisemittisme og islamfobi. Hvorfor skulle ikke kristendommen nyte godt av samme beskyttelse og omtanke, spør de. (reuters)

Forholdene for kirker og menigheter i arabiske og muslimske land er forholdsvis lite kjent i Vesten, f.eks. situasjonen til kopterne i Egypt. Det kan være at økt oppmerksomhet rundt toleranse for islam, vil føre til større fokus på kristnes stilling i den islamske verden. I Saudi-Arabia finnes ikke en eneste kirke. Ikke en gang i Tyrkia har kirker en legal status.

Al Qaida i Saudi-Arabia har modnet. De har revurdert sin strategi og går nå etter amerikanske mål, noe som de vet er populært.

Al Qaida har lært: Angrepene mot saudiarabiske mål og drap på muslimer utløste avsky.

Det regimet nå ser er at krigen i Irak får ringvirkninger i kongedømmet. Offisielt er det helt ok å propagandere for jihad i Irak. I begynnelsen av november utstedte 26 imamer en fatwa hvor det het at det var alle friske muslimske menns plikt å dra til Irak for å kjempe i jihad mot amerikanerne.

Men dette er et dobbeltegget sverd for regimet, for jihad i Irak kan også bli et dekkord for jihad på hjemmebane. Irak har økt den antiamerikanske stemningen, og hvis angrepene i Saudi-Arabia utelukkende rammer utenlandske interesser, appellerer det til flere.

Myndighetene reagerer med hardhendte polisiære tiltak, som vekker motstand og sikrer økt oppslutning.

Myndighetene versjon er at de knustne Al Qaida i sommer, og at det nå bare er rester av uerfarne, unge tilbake.

Men det finnes andre tolkninger:

But the latest Al Qaeda leader inside Saudi Arabia, Saud bin Hamoud al-Otaibi, emerged in early November, signing an editorial in the group's online magazine, "The Voice of Jihad," that urged stepped up attacks on Americans and encouraged Saudis to travel to Iraq to attack the US there. In a separate statement, he taunted Saudi security for lacking detailed knowledge of the organization.

"[Mr. Otaibi] is a big fan of Juhayman al-Otaibi [who attacked a mosque in 1979] and was always trying to emulate him," says Abdullah Bjad al-Otaibi, a former associate of Saud al-Otaibi who rejects extremism. "The reason they attacked the consulate is that they want to go back to their original raison d'être: getting the Americans out of Saudi Arabia," he says.

Det skal være lokalvalg i februar, men de er stort sett av symbolsk karakter.

Regimet frykter liberale reformatorer mer enn jihadistene, sier May Yamani, forsker ved Royal Institute of International Affairs i London.

Tre reformaktivister som går inn for at Saudi-Arabia skal omdannes fra et absoluttistisk kongedømme til et konstitusjonelt, ble arrestert i mars og sitter fortsatt inne. Seks terrorister som benyttet sommerens tilbud om amnesti til å overgi seg, er satt på frifot.

Angrepet mot konsulatet i Jeddah etterlater et stort spørsmål: hvordan var det mulig? Konsultatet er en av de best beskyttede bygninger i landet, og sikkerheten ble styrket etter advarsler om nye angrep.

-Noen tok øynene vekk fra ballen, sa en sikkerhetsekspert. Det store spørsmål er hvor stor innflytelse jihadistene har i sikkerhetsapparatet. Nok til å kunne gjennomføre et spektakulært angrep.

Attack tests Saudi security strategy | csmonitor.com

To amerikanske etterretningsrapporter har nå kommet med dystre spådommer om den nære fremtid i Irak: først en National Intelligence Estimate, lekket i august, men ennå ikke frigitt. Idag kom en statsrapport fra mannen som har vært CIAs stasjonsjef i Bagdad i ett år.

Han tegner også et bilde av et land hvor situasjonen vil bli verre før den kan bli bedre. Spørsmålet er, hvor ille? Kan det ende med borgerkrig.

But over all, the officials described the station chief's cable in particular as an unvarnished assessment of the difficulties ahead in Iraq. They said it warned that the security situation was likely to get worse, including more violence and sectarian clashes, unless there were marked improvements soon on the part of the Iraqi government, in terms of its ability to assert authority and to build the economy.

Together, the appraisals, which follow several other such warnings from officials in Washington and in the field, were much more pessimistic than the public picture being offered by the Bush administration before the elections scheduled for Iraq next month, the officials said. The cable was sent to C.I.A. headquarters after American forces completed what military commanders have described as a significant victory, with the retaking of Falluja, a principal base of the Iraqi insurgency, in mid-November.

Noen har hevdet at CIA lekker rapporter som undergraver Bush' linje i Irak. Det benekter CIA. Men spørsmålet om lojalitet og faglig integritet er vanskelig. Den nye CIA-sjefen Porter J. Goss har sendt ut instrukser om at han ikke vil ha lekkasjer og forventer lojalitet. Men hva da hvis sannheten er ubehagelig?

The New York Times > International > Middle East > Intelligence: 2 C.I.A. Reports Offer Warnings on Iraq's Path

I dag offentliggjør Jerusalem Post en tysk meningsmåling, utført av universitetet i Bielefeld, som viser at 51% av de spurte mener at israelerne oppfører seg mot palestinerne på samme måte som nazistene behandlet jødene.

Den israelske antisemittisme-forskeren Manfred Gerstenfeld kaller slike holdninger for "den tredje typen Holocaust-manipulasjon" - Holcaust inversion / Holocaust-forvrengning. De to andre typene er Holocaust denial / Holocaust-fornektelse og Holocaust prolongation / Holocaust-forlengelse. Felles for Holocaust-fornektelse og -forlengelse er at de bedrives stort sett av høyreekstremister - og til en viss grad av muslimske statsledere og myndighetspersoner. Holocaust-forvrengning, derimot, er en form for historieforfalskning som primært finnes på den politiske venstresiden og blant Vestens intellektuelle elite - som hardnakket vil benekte at de ikke på noen måte innhar tvilsomme holdninger til jøder.

...men bare om israelere.

Den jødiske israeleren Sahar Dvir-Zeliger har av en israelsk domstol blitt idømt en fengselsstraff på 8 år for deltakelse i terrorangrep mot og mord på sivile palestinere. The Independent bruker ordet "terror" om forbryterens handlinger, hvilket er helt på sin plass.

Samme dag publiserte The Independent en artikkel der Al-Qaidas angrep mot og mord på 12 sivile ansatte ved edn amerikanske ambassaden i Jeddah i Saudi-Arabia blir beskrevet som utført at "militants" og "assailants".

(Lenker via Backspin)

NB! The Independent får så hatten passer i nedenstående artikkels lenke til Manfred Gerstenfeld.

I går kveld begynte den jødiske 8-dagers feiringen av chanukka, også kalt lysfesten. Chanukka feires til minne om gjeninnvielsen av Tempelet i Jerusalem etter Antiokius' mislykte forsøk på å gjøre hele det jødiske området til gresk-syrisk. I den anledning kan det være hyggelig med gode nyheter fra Israel.

* En Jerusalem-basert felles israelsk-palestisk radiostasjon, Kol HaShalom ("All For Peace") forsøker å formidle israelerne informasjon om palestinerne og palestinerne informasjon om israelerne som bryter med stereotypene som preger de tradisjonelle fiendebildene.

* For første gang i israelsk historie kan homofile og lesbiske samboerpar bli godkjent som ektepar i henhold til arveretten. Presedens ble satt i Nazareth byrett i november.

* En ny bok av den amerikanske næringslivsjournalisten Dan Carrison tar for seg hvordan israelsk næringsliv har overlevd under intifadaen. Carrison konluderer med at bedriftene har bestått styrkeprøven med glans - israelsk teknologi er mer innovativ enn noensinne, og den israelske økonomien er på vei oppover.

Debatten om formålsparagraf i barnehave og skole er bare en forsmak på hva vi har i vente når Gjønns-utvalget legger frem sin innstilling om statskirkeordningen, skriver samfunnsredaktør Erling Rimehaug i Vårt Land.

Et kristent land – hva ellers?

"Alt tyder på at flertallet kommer til å gå inn for en eller annen form for fri folkekirke. Men hvis statens verdigrunnlag ikke lenger «forbliver Den Evangelisk-lutherske Religion», som Grunnloven sier i dag – hva skal det da være? Det må politikerne ta stilling til i neste periode."

Rimehaug argumenterer for at verdier må forankres i noe, og at det naturlige er den kristne kulturarven. Dette er kultur, ikke tro.

«i en norsk sammenheng må vi kunne snakke om å være kristne, i den forstand at vi slutter oss til de verdiene kristendommen har bidratt med - uten å bli grillet med spørsmål om dogmer eller enkelte bibelsitater. Slik kan vi begynne å tenke på begrepet ‘kristen’ på en måte som ikke er monopolisert av den pietistiske kristenforståelsen»

Sier Gunnar Stålsett og bruker ordet "kulturkristendom". Det lyder ikke helt godt. Den kristne kulturarven er en grei betegnelse.

Hva ligger i det? Historie, simpelthen. Trond Berg Eriksen sa en gang at han trodde på historien. Det var meningsløst for meg den gang. Men i dag vil jeg si det samme: bevisstheten om at vi har en historie fyller mer og mer, blir viktigere og viktigere. Det er på det konkrete, og på symbolplan: fresker, kirker, gater, bøker, viadukter, plasser og byer, landskap. På symbolplan: Jesus er noe av det kraftigste symbolet i vår kultur, filosofi, kunst, erkjennelse, kampen for den politiske frihet.

De såkalt kristne er i klem. Opplysningstiden har gjort noe med vår Guds-forståelse. Det går ikke an å skru klokka tilbake. Vi har spist av kunnskapens tre. Men å være moderne menneske betyr å leve med mange motsetninger. Når kristne fremstår som kjedelige og uinteressante er det fordi de unngår mange av de motsetninger som "vanlige" mennesker lever med. (De kristne oppfatter det som fristelser.) Jeg synes i det hele tatt ordet "å være kristen" i seg selv ikke klinger godt. Å etterligne Kristus i vår tid er vanskelig, for ikke å si nesten umullig.

Denne prosessen med å bli skubbet ut av det trygge, gitte, uten mulighet til å tro som før, rommer også muligheter: bare ved å leve med alle motsetningene har man noen mulighet til å nærme seg Gud.

Det er noen dører som er lukket bak oss, noen historiske og erkjennelsesmessige punkter som er overskredet. Holocaust er ett slikt punkt. Det er ikke akkurat noe man blir ferdig med på en generasjon eller to.

Det er en gammel debatt at kristne ikke deltar i, eller spiser av den borgerlige kulturen. De er moderne ytre sett; går på kino, leser de samme bøkene som andre. Men lever ikke på the cutting edge, hva film, musikk, politikk angår. De befinner seg trygt i midten. Politisk tilhører de også et vammelt, lunkent sentrum/venstre. Kan det være mulig at Kristi lære ikke tilsier standpunkter som går på tvers av det bastante flertall?

Jesus var da ikke slik. Om noe var Jesus preget av det radikale, han gikk til roten.

De kristne er blitt normalisert. De har opptatt i seg mye av den humanetiske kulturen rundt seg. Den er velmenende og vassen. Ingenting å dø for. Det er blitt en kristendom uten bjeller.

Oriana Fallaci er anmeldt i samme avis, og Arne Olav L. Hageberg har faktisk gått inn i boken og gitt den en sjanse! Det er uvanlig.

"Boka har gitt uttrykket «sydlandsk temperament» nytt innhold for meg. Fallaci makter i imponerende grad å holde oppe en ekstrem intensitet uten å trette ut leseren. Bare i liten grad kjenner jeg meg følelsesmessig lammet, selv etter å ha lest 277 sider med skjellsord, doble utropsspørsmålstegn (!?!), sitater-som-er-skrevet-slik-som-dette, finurlig setningsbygning og innskutte personlige brev med tirader som: «Herr biskop, dersom Jesus Kristus hadde vært så uheldig å befinne seg i Casertas katedral den søndagsettermiddagen, ville man ha vært vitne til helt andre scener enn den med fariseerne i templet. Han ville ha gått løs på Dem, slått Dem ned og sparket Dem etter ræva hele veien ut på piazzaen. Her ville han ha tildelt Dem så mange neveslag i ansiktet at De selv i dag ikke engang ville være i stand til å spise tynn tomatsuppe med sugerør.»
Fallaci kaller seg selv en kristen ateist. Kristen i betydningen en beundrer av Jesu liv og lære og den kristne kulturen. Ateist i betydningen ateist. Resultat blir som ventet: en svært personlig tro som forkaster læren om å vende det andre kinnet til, men bruker hendelsen i templet for alt hva den er verdt (og litt til). Hun ærekrenker og fordømmer og skjeller ut og oppfører seg kort sagt slik mamma og pappa har lært oss at vi ikke skal."

Motstanderne har aggresjon. Lars Gule er hissig, og i Dagbladet i dag får han frem at Valgerd sier motstridende ting: livssynsnøytralitet eller veridnøytralitet. Trolig vet hun ikke selv at hun sier forskjellige ting.

Hvor kjedelig, ikke å kunne ta det vesentlige ved Lars Gule. Det strutter av motsetninger! Gule har en fortid som would-be terrorist for palestinernes sak. Han rakk ikke å bli bombemann, og har sonet for det. Men historien forsvsinner ikke med det. At han er Midtøsten-kjenner og leder av HumanEtisk Forbund betyr mange hatter, mange roller, og noen ganger flyter de over i hverandre. Gule er god når han kritiserer islamistene, mindre god når han kritiserer kristne og maler fanden på veggen. Gule har noe fanatisk ved seg når han diskuterer kristendom, som kommer godt med når han slåss mot virkelig fantatikere. Det er som Aarnes skrev: de som ikke anerkjenner eksistensen av en religiøs dimensjon må ikke få ødelegge debatten om den.

Det er liten tvil om at de såkalt sekulære, progressive mobiliserer til en kamp for et livssynsnøytralt offentlig rom. Jfr. Dagbladets svartmaling av Fellowship Foundation.

Erling Rimehaug var selv med i Dagsnytt Atten igår, sammen med Steensnæs, og lot Djupedal og Stoltenberg drive på. Motstanderne er ikke bundet av noen sannhetskriterier. Når noe kan fremstilles som mørkemenn, gjelder ikke vanlige saklighetskriterier. Men da er det kanskje grunn til å gi svar på tiltale??!!! I stedet disse pyntelige svar. Da taper man debatten, som Rimehaug selv er inne på.

"Den politiske debatten så langt er avskrekkende. Den har pendlet mellom å ta «mørkemannen Høybråten» og skape uvilje mot Kristelig Folkeparti – og å bygge opp KrF ved å tegne fiendebilder av verden rundt. Human-Etisk Forbund har maktet å få det kristne kulturgrunnlaget til å framstå som kristenfundamentalistisk tvang. Er det mulig å få en politisk debatt som hever seg fra dette planet?"

Noe rører seg der ute. Ta tilbake verden!

Araberne kommer!

Den britiske regjeringen har tatt opp igjen forslaget om å forby oppildning til hat mot bestemte religioner. Komikeren Rowan Atkinson, Mr. Bean, advarte mot det som kan bli en alvorlig innskrenking av ytringsfriheten.

For hvem skal avgjøre hva som er fornærmelse eller hissing til hat mot en religion? Det vises til at på tre år har det vært 84 anmeldelser etter loven som går på rase eller etnisitet. Av dem ble det tatt ut fire tiltaler og bare to ble dømt.

Det er indikativt også for en religionslov, sies det.

Men Atkinson og mange i kulturbransjen er skeptiske. Hva om det skjer et stemningsomslag, som snevrer inn toleransen. Hva som utgjør hat eller fornærmelse kommer an på øynene som ser. Muslimer har ikke akkurat vært kjent for å være særlig vidsynte når det gjelder fleip med deres religion.

"It all points to the promotion of the idea that there should be a right not to be offended. But in my view the right to offend is far more important than any right not to be offended.

"The right to ridicule is far more important to society than any right not to be ridiculed because one in my view represents openness - and the other represents oppression."

Sa Atkinson.

Telegraph | News | Atkinson defends right to offend

Die Zeit har en god kommentar til Ukraina: "Putins Albtraum: Orange" (Putins mareritt: orange). Den viser en innsikt som norske kommentatorer virker avskåret fra. Kunne de ikke i det minste la seg inspirere?

Jahn Otto Johansen og Hans Wilhelm Steinfeld kan dette området. Det finnes ingen annen enn Steinfeld som kan svinge seg opp og være på høyde med begivenhter som dem i Kiev. Men innslaget i Søndagsrevyen om antisemittisme hos opposisjonen var ikke overbevisende, og ble hengende i luften.

Jahn Otto skriver at Ukraina ikke har noe kitt som holder landet sammen, og at faren for splittelse er minst like stor som i Tsjekkoslovakia og Jugoslavia. Sammenligningen med Jugoslavia er mest relevant, for der var det en makt som sprengte den føderale unionen med vilje. Det samme kan skje fjernstyrt fra Moskva. Men trolig er det ikke. Prisen vil være for høy. Ikke at ikke Putin er istand til det.

Aftenpostens viktigste oppslag er utvilsomt historien om Telenors vanskeligheter i Moskva: Putin "tar en Yukos" mot mobilselskapet Vimpelcom, der Telenor eier 29,9 prosent. Taktikken er den samme: skattekrav på 950 millioner kroner for 2001.

-Vi er veldig overrasket over dette kravet. Det innebærer jo en effektiv inntektsskatt på 70 prosent for året 2001! Men vi har klart å løse slik saker med myndighetene før. Da blir ikke årene 2002 og 2003 noen problemstilling, sier styreformann Jo Lunder i Vimpelcom til Aftenposten.

I tilfellet Yukos var det første skattekravet bare begynnelsen. Nå er det samlet på 160 milliarder kroner, og Gazprom står klar til å få kjernen i selskapet til spottpris.

Dette er klassisk mafiavirksomhet, og mønsteret er akkurat det samme i tilfellet Vimpelcom. Hva er forklaringen? Telenor fikk med seg en av oligarkene, Mikhail Friedman og hans Alfa Group. Det skulle gitt sikkerhet, men det motsatte er tilfelle. Friedman er kommet på kant med Kreml. Han kjøpte seg inn et annet mobilselskap, Megafon. Det likte ikke en annen eier, Telecominvest, et investeringsselskap hvor en viss Leonid Reiman var sjef. Reiman er idag samferdselsminister, og skal fortsatt ha eierintereser i Megafon. Man krysser ikke veiene til disse mafiatoppene ustraffet!

Det er Gudfaren, Medellin-kartellet og Sopranos rolled into one. Stalin var for øvrig den største av alle dons, når det gjaldt kløkt og brutalitet.

Dagens KGB-generaler har en del å leve opp til.

Erkjennelsen av den politisk-økonomiske-kriminelle elitens grep om makten og dens metoder virker ikke å ha sunket inn i vestlig offentlighet. Når Aftenpostens korrespondent får spørsmål om hvem som har forgiftet Jusjtsjenko, svarer han at det vet man ikke.

Ukraina, Yukos: det er samme story. En grådighet uten sidestykke. Metodene er brutale: giftmord, og fengsling og skueprosess mot en av verdens rikeste forretningsmenn. "Vi kan gjøre hva som helst".

Antiamerikanske journalister tar feil: Det er ikke USA som har vært mest buddy med Putin: det var tidligere Blair (før Irak), nå er det Schröder. Schröder presterte å si etter valget i Tsjetsjenia i august:
-Keine empfindliche Störungen zu erkennen. (Ingen merkbare forstyrrelser å spore)

Europa og Vesten hadde avskrevet Ukraina. Det var Moskvas bakgård, og ble respektert som det. Ingen ville utfordre Moskva, skriver die Zeits Michael Thumann.

Så skjer det noe fantastisk. Den oransje revolusjonen viser at arven fra 1989 er levende. Det amerikanske prosjektet for å demokratisere Midtøsten sliter tungt. Irakerne virker motvillige. Så kommer ukrainerne med glede og begeistring og viser at demokratiet kan komme nedenfra. De bekrefter at drømmen kan bli virkelighet. Den sammenhengen er en viktig påpeking.

Ukrainas oppstand og demokratiske gjennombrudd kom på et viktig tidspunkt, skriver Thumann. For ett år siden inngikk Hviterussland, Russland, Kazakhstan og Ukraina en handels- og tollunion. Alle fire er styrt av eliter som representerer en kontinuitet med Sovjetunionen, ikke et brudd. I de tre første landene har det vært avholdt valg, på akkurat samme måten: medier og offentlighet er støpt i samme form, og opposisjonen knekket. Det som måtte ha eksistert av spirer til et sivilt samfunn er effektivt knust.

Så kom ukrainerne i bevegelse. Russerne har vanskelig for å forstå dette: hver gang Moskva er svakt forsøker ukrainerne å danne en egen stat. Det skjedde tre ganger i forrige århundre. En provinsgrille, fnyser russerne. Selv Solzjenitsyn fraskrev Kiev retten til selvstendighet.

Georgierne har gått foran. Der tapte også Moskva. Ukraina er mer følbart.

Det ville være helt feil av EU å forsøke å utfordre Moskva østover. Det trenger heller ikke union, skriver Thumann, og kommer med en skarp observasjon: Han snakker om EUs soft power. Det er det alt dreier seg om idag. USA har hatt mye av det, men forspiller det nå i kampen mot terror, sier han. EU har arvet mye soft power fra USA, skriver Thumann. Han bedriver ikke den antiamerikanske vending som ville vært typisk i Norge og mange andre steder. Han påpeker at europeerne faktisk har arvet denne kapitalen fra USA. Den gjelder betydningen av et sivilt samfunn, rettssikkerhet, frie valg, men også valgfrihet på det kulturelle og økonomiske området. En stor pakke.

Dette skaper goodwill for EU i store deler av verden. Putins giftmord og grove valgfusk har oddsene mot seg.

For første gang har EU vist initiativ og handlekraft, observerer Thumann. Vi er enig. Etter en noe nølende start viste EU seg på høyden. Skal vi tippe at det har noe med utvidelsen østover å gjøre?

Igjen ser vi store bevegelser i det økonomisk-politiske felt. Norge står på et sidespor. Med tanke på olje- og gassutvinning i nordområdene: Hvordan skal Norge kunne hamle opp med russerne?

Milliardtrøbbel for Telenor i RusslandVerdier for milliarder av kroner er truet for Telenor i Russland, etter at russiske myndigheter igjen har gått til stormangrep på mobilselskapet Vimpelcom.

Putins Albtraum: Orange

Opprørerne i Irak sprenger alt i lufta som kan forbindes med gjenreisning, og dreper alle som har den minste forbindelse til amerikanerne eller Allawis regjering. De viser en kaldblodighet og råskap som Saddam var en sann læremester i. Det hviler nå en atmosfære av frykt over deler av Irak.

Det er hjerteskjærende å lese reportasjen fra landsbyen Abu Ghraib utenfor Bagdad.

"They are very effective at intimidation," a local Iraqi politician said in an interview at a secure U.S. military civil affairs center, speaking on condition of anonymity because he, his family and his colleagues have been told they would be killed if he cooperated with reconstruction efforts. "This is their new strategy. Whatever we build, they are going to destroy. If a project is under the aid of the Americans, they are going to destroy it. The terrorists don't want Iraq to be under control, they don't want the people of Iraq to be at peace."

De unge opprørne er Saddams sanne barn. Han lærte dem opp til absolutt ufølsomhet for folks lidelser. Dessverre tror jeg en ikke ubetydelig del av ungdommen lar seg besnære av dette ufølsomme macho-kompaniskap preget av handling og utdeling av død.

"They want to demonstrate that the government is not successful, and they want to create a climate of fear," said Army Col. Mark A. Milley, whose 2nd Brigade of the 10th Mountain Division is pouring millions of dollars into rebuilding Iraq's infrastructure. "These are very serious people out there. There is no enemy as coldblooded and vicious as this enemy."

In recent weeks, insurgents have killed five members of the town council and have kidnapped two others. One of the hostages, a woman, is presumed dead. The other might have been beheaded, authorities suspect, based on telephone calls to her family. Eight members of an Iraqi National Guard post in the region have been killed in the past seven months, including one who was recently beheaded and another who was shot twice in the left eye as he left work this week. They were killed after receiving red form letters from extremists calling themselves the Company of Death. The battalion commander said he has had his life threatened 34 times, including six assassination attempts in the past 10 days.

Denne volden etterlater noen spørsmål til de her hjemme som mener USA er problemet, ikke løsningen (K. Halvorsen). Mener de at irakerne skal overlates til disse lystmorderne?

Town Reflects Rising Sabotage in Iraq (washingtonpost.com)

Brede lag begynner å reagere på islamistenes inntog i Europa. De tror ikke lenger på et fargerikt fellesskap, men ser konflikt hvor de før så harmoni. Denne erkjennelsen har også nådd venstresiden, skal vi tro Times-journalisten Charles Bremner.

Det er alltid vanskelig med artikler som foregir å speile et helt kontinent. Men mye av de konkrete opplysningene har jeg registrert, bortsett fra de om Sverige.

Bremner forteller om en 23 år gammel tunisisk-fransk jente som ble slått ihjel av en sjalu gutt som ikke fikk viljen sin, bare noen dager før jenta skulle gifte seg. Slike enkeltepisoder har enorm symbolsk sprengkraft. Akkurat som trikke-Rambo, og øksesabotæren på Bodø-flyet har hatt det her i landet. Mediene må gjerne bortforklare senere, men det jomfrunalske inntrykket blir sittende.

Drapet på Ghofrane Haddadoui utløste en "nok er nok"-stemning i Marseilles.

A few days ago, pop celebrities joined 2,000 people in a march through Marseilles denouncing violence against women, particularly in the immigrant-dominated housing estates. The protest against Islamic “obscurantism” and the “fundamentalism that imprisons women” was led by a group of Muslim women who call themselves Ni Putes ni Soumises (Neither Whores nor Submissive).

The movement, which emerged three years ago to defend Muslim women, is spawning similar groups across Europe, supported by a 2_kommentarstream opinion that has recently abandoned political correctness and wants to halt the inroads of Islam.

I Frankrike kalles islamistene for "grønne fascister", en ikke ueffen betegnelse.

Fadela Amara, a Muslim town councillor from Clermond Ferrand, heads the Ni Putes, Ni Soumises movement. “The veil is an instrument of oppression that is imposed by the green fascists,” she says. Mme Amara, who led the Marseilles march, advocates an “open Islam, an Islam of French culture a bit Gallic around the edges”.

Mordet på Theo van Gogh har vært en vekker over hele Europa. Ikke bare drapet, men at ledende muslimer har stått frem og forsvart det. Det har nesten ikke gått en dag hvor ikke islam og vestlige verdier har vært tema i radio, TV eller avisene.

Senest i dag hørte jeg Zahid Mukhtar i "Sånn er livet" bli stilt spørsmål om han ville la datteren bli gift med en ikke-islam. Det hadde han liten lyst på. Han ville forklare hennes konsekvensene. -Hva hvis hun gjør det likevel? -Da må hun ta ansvaret, svarte han.

De venstreliberale journalister har nok fått noe å tygge på.

Men fremdeles er det vanskelig å tenke på egen hånd.

Unni Wikan ble intervjuet i samme magasin tidligere i uka. Hun er i alle kanaler for tiden i anledning siste bok om slummen i Kairo. Hun er morsom å høre på. Snakket fint om menneskene i fattigkvarterene. Det er først og fremst mennesker, så muslimer. De er som oss, har sine bekymringer. Betimelig påminning. Men så svikter det: Wikan forteller om at det har skjedd et tilbakeslag for kvinnene: de får ikke lenger bevege seg fritt. Tidligere kunne kvinnene gå ut og besøke slektninger og familie. Idag er ikke det mulig. Selv kvinner med høy utdannelse må ha følge. De må også være kledt i fotsid kjortel og med hijab. Mennene er blitt mer kontrollerende.

-Hva kommer det av, ble hun spurt?

Det kommer av revolusjonen i Iran i 1979, svarte hun. Den endret klimaet og ga den religiøse glød en oppblomstring. Mennene følger det selv om de ikke er strengt praktiserende en gang. Ingen mann vil bli oppfattet som mer frisinnet enn andre.

Datteren i huset som er sentral i Wikans bok, vil skille seg, for ektemannen slår henne på åpen gate. Å bli slått hjemme er en ting. Det må man regne med, høres det ut som. Men skammen på åpen gate er noe annet.

Hvordan skal hun så bli skilt fra mannen, uten at han går med på det? Jo, hun skal påberope seg eksemplet med det kjente intellektuelle paret som ble tvangsskilt fordi man påsto at han ikke var muslim, sier Wikan, litt humoristisk.

Det er ikke en morsom historie. De måtte flykte til Belgia. Det er et eksempel på det dogmatiske klimaet som har spredt seg, også i 2_kommentarstream-islam.

Opinionen i Europa har begynte å røre på seg. Det går enda tregt, men noe er i ferd med å skje. Er det også tegn til et oppbrudd blant muslimer? Det er det eneste håp for en fredelig utvikling. Men jeg er redd de uforsonlige har større oppslutning enn de reformvillige. Det kan snu, hvis det blir flere stygge hendelser.

Det er interessant at en kommentator i venstreliberale Liberation sammenligner med USA: dit drar folk for å bli amerikanere, og abonnere på den amerikanske drømmen. Hvilken drøm er det som får folk til å flykte til Europa, spør hun: det er bare å unnslippe fattigdommen og få et bedre materielt liv.

"Reluctantly, some intellectuals have lately concluded that the model for Europe should be the US. On Tuesday a writer for Libération, the French left-wing daily, noted that immigrants in the US threw themselves into “the American dream” and prospered. “There is no French, Dutch or other European dream,” she noted. “You emigrate here to escape poverty and nothing more.""

Something is happening here....

Times Online - World

Brede lag begynner å reagere på islamistenes inntog i Europa. De tror ikke lenger på et fargerikt fellesskap, men ser konflikt hvor de før så harmoni. Denne erkjennelsen har også nådd venstresiden, skal vi tro Times-journalisten Charles Bremner.

Det er alltid vanskelig med artikler som foregir å speile et helt kontinent. Men mye av de konkrete opplysningene har jeg registrert, bortsett fra de om Sverige.

Bremner forteller om en 23 år gammel tunisisk-fransk jente som ble slått ihjel av en sjalu gutt som ikke fikk viljen sin, bare noen dager før jenta skulle gifte seg. Slike enkeltepisoder har enorm symbolsk sprengkraft. Akkurat som trikke-Rambo, og øksesabotæren på Bodø-flyet har hatt det her i landet. Mediene må gjerne bortforklare senere, men det jomfrunalske inntrykket blir sittende.

Drapet på Ghofrane Haddadoui utløste en "nok er nok"-stemning i Marseilles.

A few days ago, pop celebrities joined 2,000 people in a march through Marseilles denouncing violence against women, particularly in the immigrant-dominated housing estates. The protest against Islamic “obscurantism” and the “fundamentalism that imprisons women” was led by a group of Muslim women who call themselves Ni Putes ni Soumises (Neither Whores nor Submissive).

The movement, which emerged three years ago to defend Muslim women, is spawning similar groups across Europe, supported by a 2_kommentarstream opinion that has recently abandoned political correctness and wants to halt the inroads of Islam.

I Frankrike kalles islamistene for "grønne fascister", en ikke ueffen betegnelse.

Fadela Amara, a Muslim town councillor from Clermond Ferrand, heads the Ni Putes, Ni Soumises movement. “The veil is an instrument of oppression that is imposed by the green fascists,” she says. Mme Amara, who led the Marseilles march, advocates an “open Islam, an Islam of French culture a bit Gallic around the edges”.

Mordet på Theo van Gogh har vært en vekker over hele Europa. Ikke bare drapet, men at ledende muslimer har stått frem og forsvart det. Det har nesten ikke gått en dag hvor ikke islam og vestlige verdier har vært tema i radio, TV eller avisene.

Senest i dag hørte jeg Zahid Mukhtar i "Sånn er livet" bli stilt spørsmål om han ville la datteren bli gift med en ikke-islam. Det hadde han liten lyst på. Han ville forklare hennes konsekvensene. -Hva hvis hun gjør det likevel? -Da må hun ta ansvaret, svarte han.

De venstreliberale journalister har nok fått noe å tygge på.

Men fremdeles er det vanskelig å tenke på egen hånd.

Unni Wikan ble intervjuet i samme magasin tidligere i uka. Hun er i alle kanaler for tiden i anledning siste bok om slummen i Kairo. Hun er morsom å høre på. Snakket fint om menneskene i fattigkvarterene. Det er først og fremst mennesker, så muslimer. De er som oss, har sine bekymringer. Betimelig påminning. Men så svikter det: Wikan forteller om at det har skjedd et tilbakeslag for kvinnene: de får ikke lenger bevege seg fritt. Tidligere kunne kvinnene gå ut og besøke slektninger og familie. Idag er ikke det mulig. Selv kvinner med høy utdannelse må ha følge. De må også være kledt i fotsid kjortel og med hijab. Mennene er blitt mer kontrollerende.

-Hva kommer det av, ble hun spurt?

Det kommer av revolusjonen i Iran i 1979, svarte hun. Den endret klimaet og ga den religiøse glød en oppblomstring. Mennene følger det selv om de ikke er strengt praktiserende en gang. Ingen mann vil bli oppfattet som mer frisinnet enn andre.

Datteren i huset som er sentral i Wikans bok, vil skille seg, for ektemannen slår henne på åpen gate. Å bli slått hjemme er en ting. Det må man regne med, høres det ut som. Men skammen på åpen gate er noe annet.

Hvordan skal hun så bli skilt fra mannen, uten at han går med på det? Jo, hun skal påberope seg eksemplet med det kjente intellektuelle paret som ble tvangsskilt fordi man påsto at han ikke var muslim, sier Wikan, litt humoristisk.

Det er ikke en morsom historie. De måtte flykte til Belgia. Det er et eksempel på det dogmatiske klimaet som har spredt seg, også i 2_kommentarstream-islam.

Opinionen i Europa har begynte å røre på seg. Det går enda tregt, men noe er i ferd med å skje. Er det også tegn til et oppbrudd blant muslimer? Det er det eneste håp for en fredelig utvikling. Men jeg er redd de uforsonlige har større oppslutning enn de reformvillige. Det kan snu, hvis det blir flere stygge hendelser.

Det er interessant at en kommentator i venstreliberale Liberation sammenligner med USA: dit drar folk for å bli amerikanere, og abonnere på den amerikanske drømmen. Hvilken drøm er det som får folk til å flykte til Europa, spør hun: det er bare å unnslippe fattigdommen og få et bedre materielt liv.

"Reluctantly, some intellectuals have lately concluded that the model for Europe should be the US. On Tuesday a writer for Libération, the French left-wing daily, noted that immigrants in the US threw themselves into “the American dream” and prospered. “There is no French, Dutch or other European dream,” she noted. “You emigrate here to escape poverty and nothing more.""

Something is happening here....

Times Online - World

Ian Buruma har en innsiktsfull artikkel om islam og demokrati i siste NYTimes-Magazine.

An Islamic Democracy for Iraq?By IAN BURUMA

kortversjon: i vestlige, les: amerikanske sirkler ønsker man seg en Atatürk-løsning i Irak, med skille stat og religion. Buruma tror det er en illusjon. Det er ayatollah Sistani som er den byggende kraft. Sistani står for en inkluderende islam, og pukker ikke på rettroenhet. Arbeidet med å utarbeide en felles valgliste er for såvidt et godt eksempel. Her har Sharistani vært instrumentell, den tidligere atomfysikeren som satt fengslet i årevis, og flyktet mirakuløst. Han er høyt respektert, også i Vesten. Så det er tegn til at Sistani kanskje er Iraks beste håp.

-les essayet før det sperres søndag middag. Av praktiske grunner får jeg ikke blogget mer før sent i kveld.

Er det noe galt med det norske språk som gjør det vanskelig å fange nyanser, eller er det hodet det er noe feil med? Les VGs leder om Annans problemer, og sammenlign med Judith Millers i NYTimes. Det er ikke samme story. Det er alvorlig. For oss.

Første avsnitt i lederen "Heksejakt" slår an tonen:

"Det politiske hardkjøret mot FNs generalsekretær Kofi Annan, særlig fra konservative amerikanske politikere og presse, minner om en heksejakt. Generalsekretæren og den organisasjonen han leder, blir gjort til skyteskive av mektige krefter som har meget vanskelig for å forstå at ikke verdensorganisasjonen underordner seg amerikanske interesser. Spesielt gjelder det i et så betent spørsmål som Irak, og hele det politiske forspillet til den amerikanskledede invasjonen."

Olje-for-mat programmet bygger seg opp til å bli en av tidenes største korrupsjonsskandaler. Det regnet på Saddam, og dryppet på mange andre, trolig også leder av kontoret som skulle overvåke Saddams handel: Benon Sevan. Fristelsen ble for stor, summene var enorme, og Saddam visste å utnytte folks svake sider.

Dette avfeier VGs leder med:
"Det finnes brodne karer i de fleste systemer, sikkert også i FN-systemet. Og i den grad de lot seg bestikke, skal de selvsagt straffes. 2

Og dette om en gransking som også berører Norge som medlem av Iraks sanksjonskomite.

Hva får ellers vettuge journalister til å skrive slikt selvtilfreds sprøyt? Det er en litt sånn Bør Børson-greie: problemene preller av, er det så farlig? Det går sikkert over. En ønsker ikke å gjøre verden for komplisert.

Men da risikerer man å havne ut i karikaturen, på vidotta, helt uten kontakt med virkeligheten: VG påstår:

"Jo dårligere det går for amerikanerne i Irak, jo sterkere blir angrepene mot generalsekretæren. Men selv Kofi Annans avgang vil ikke gjøre det lettere for amerikanerne å komme seg ut av den hengemyra som Irak er i ferd med å bli."

Så enkel er politikken ikke! Amerikanernes motiver er langt mer sammensatte. Bush-administrasjonen er misfornøyd med Annan. Forholdet er "beyond rage" stod det i en Tribune-artikkel for en tid tilbake. Man var forbannet på Annan fordi FN ikke har sendt folk til Irak for å forberede valget. Her står Lakhdar Brahimi frem så sent som sist uke og sår tvil om det er riktig å avholde noe valg. Det er verdensorganisasjonens bidrag til et sivilt styre i Irak! Annans quip til Owen Bennett-Jones var ikke særlig bra timet, rett før US-valget.

Det er interessant at en FN-kilde sier at hvis USA enten offentlig eller privat sier til Annan at USA nekter å samarbeide med ham, ja så er han ferdig. Da vil han måtte gå av, selv om FN ikke har noen praksis for at generalsekretæren går av før terminen er ute.

Forenklingen gjør politikk kjedelig. Det styrker den moralske selvrettferdigheten. Den har Norge mer enn nok av fra før.

Annan's Post at the U.N. May Be at Risk, Officials Fear

Heksejakt

Drapet på Theo van Gogh har gjort at mange nederlendere vurderer å emigrere. Nederlenderne utvandrer riktignok også av andre grunner, som trangboddhet. Nederland hadde i første halvår i år en netto utvanding på vel 13.000 personer. Men etter drapet på van Gogh har det vært en eksplosjon i forespørsler om visum-informasjon.

"The new wave of "middle-class flight" has quickened this year following rising ethnic violence and crime committed by and against immigrants, and in response to fears that social order is breaking down. In the first six months there was a net outflow of 13,313 people.

They are disengaging from a multicultural experiment once hailed as the model for the world but now stretched to breaking point. They are also escaping traffic jams and chronic over-crowding."

http://www.telegraph.co.uk/news/2_kommentar.jhtml?xml=/news/2004/12/11/wneth11.xml

På den akademiske arena er professor Sigurd Skirbekk en av de få som våger å problematisere åpent forholdet mellom islam og Vesten, til tross for at det er tidens mest brennende problem.
Han hadde en kronikk i Aftenposten om dette 4. november:
Kulturen i samfunnet legger grunnlaget for fremskritt

Fredag hadde han en replikk, hvor han utdyper visse trekk:

"En av dem som har skrevet inngående om problemene med å forene islamske solidaritetsformer med en moralsk nasjonsforståelse, er den engelske filosofiprofessoren Robert Scruton («The West and The Rest»). Han mener at uten denne type moral kan det bli vanskelig både å bekjempe korrupsjon og å utvikle velferdsstater. Scruton peker også på en vesentlig forskjell mellom kristen og muslimsk fortolkningstradisjon når det gjelder forholdet mellom politikk og en religiøst begrunnet etikk: De ti bud er utlagt som en individualetikk, som skal virke begrensende på sekulær lovgivning. Sharia blir på den annen side utlagt som kilde for en universell morallov, uten å gi rom for sekulære begrunnelser og nasjonale variasjoner. Det kunne sies adskillig om problematiske trekk ved den islamske tradisjon som et utgangspunkt for å mestre modernitetens politiske og økonomiske utfordringer. Men en slik kritikk bør balanseres av en kritikk rettet mot samtidig vestlig sivilisasjon."

Det er pussig at alle avisene som bekjenner seg til det flerkulturelle mangfold og åpen debatt så si aldri våger å ta opp disse problemene, selv om de virker opplagte. Således glir de stadig lengere vekk, og blir utilgjengelig for fornuftig debatt.

Skirbekk tar også opp problemene i vestlig kultur, i et språk som ikke umiddelbart tilgjengelig:

"Vesten kommer til kort både når det gjelder de institusjonelle rammer for en adekvat reproduksjon, og for en integrativt moralbærende kultur, for ikke å snakke om den langsiktig økologiske tilpasning."

Kort sagt: det legges ikke til rette for barnefamilier, og de samfunnsbærende institusjonene tar ikke bevaringen av moral og kultur alvorlig nok.

Innlegget er dessverre ikke på nett.

Det er en smule interessant å se hvordan redaktør Alf van der Hagen posisjonerer seg i forholdet til Theo van Gogh og reaksjonene på drapet.

Signalordene er islamhets eller ytringsfrihet. Hvilket man velger avgjør hvilken leir man faller ned i. Hagen tilhører den første kategori, til overmål.

Han ser at fordommene brer seg på vestlige side, og nevner forsvar for "kristne verdier" og Fallaci. Selv later han til å være ultrakristen, i betydningen forstående inntil selvutslettelse. Dette sier han om de som reagerte på Zahid Mukhtars uttalelser:

"Mange reagerte med fordømmelse da en norsk muslimsk leder i samme setning uttrykte forståelse for og tok avstand fra mordet på den hollandske vulgær-provokatøren Theo van Gogh. En slik reaksjon er neppe i pakt med vestlige verdier. Å forsøke å forstå det man tar skarpt avstand fra, er en viktig moralsk øvelse. Å si at man verken kan eller vil forstå, er å fremme uvitenhet og ignoranse. I den del av Vestens verdier som kan kalles den kristne tradisjon, finnes et grunnleggende skille mellom å forstå og å akseptere."

Ett tegn på at man tar feil er at man skriver setninger som bryter sammen under sin egen vekt. De blir for tunge å svelge:

"...de fleste kristne og muslimske verdier er helt like: Forsvar for brorskap, likhet, rettferdighet, religiøs toleranse, pluralisme, nestekjærlighet, solidaritet med de svakeste. Angrep på forbrukskultur, pengemakt og hovmodighet. Kulturelt sett er det mye som skiller, men det er det også innenfor hver av de store verdensreligionene."

PS; Hagen kaller Theo van Gogh for vulgær-provokatør. Det høres fisefint ut. Når ble venstreliberale Frogner-fruer? De elsker da ellers provokasjoner.

Jeg leste igår at en av Van Goghs filmer var riktig usmakelig: han puttet kattunger i en vaskemaskin og filmet deres død. Motbydelig.

Men det forandrer ingenting ved hans død.

Morgenbladet |

Endelig en anmelder som våger å yte Fallaci full rettferdighet. Og det i Morgenbladet som ellers oser av politisk korrekthet. Ikke rart at Tord Østberg må bruke understatements.

Østberg rakker ikke ned på forfatteren, stiller seg ikke på sin høye hest, slik kulturredaktøren i Aftenposten gjorde. Han behandler henne med respekt, tar henne alvorlig, og er modig nok i dagens Norge til å si at utviklingen har gitt henne rett! Om den demografiske overtakelse av Europa og skapelsen av Eurabia:

"At de er i ferd med å lykkes med dette prosjektet har i flere år vært et tema for et fåtall intellektuelle, deriblant den norske samfunnsforskeren Sigurd Skirbekk, men for øvrig et i høy grad ignorert fenomen i norsk og europeisk offentlighet."

Østberg bruker sin innlevelse, slik enhver anmelder skal gjøre, og forstår Fallacis prosjekt, hennes stil:

"Men Fallacis "fornuft" er ikke av den forsonende og dialogiske sorten, som vi kan nyte med et glass rødvin i skinnet fra den liberale europeiske peiskroken. Det er martyrens trassige fornuft, de som ofrer sine liv på bålet eller korset for at fremtiden en gang skal kunne høste fruktene av at de verdsatte sine overbevisninger høyere enn sine liv."

Alle som interesserer seg for islam og resten/verden utenfor, støter på dhimmi-fenomenet, som er en utvidet versjon av Stockholm-syndromete. Vi i Vesten blir som Clark Olofssons ofre i banklokalet i Stockholm: vi ser situasjonen som ham.

Østberg våger å si at det er sterke innslag av en slik "forståelse" blant liberale opinionsdannere innen media og akademia:

"Man kan selvfølgelig diskutere hvor utbrededt dette fenomenet er, men trenger ikke gå lenger enn til reaksjonene på Zahid Mukhtar's utspill i Holmgang, for å kjenne det igjen i vårt eget land. Unni Wikan fronter forvirringen med sin representative selvutslettelse av den vestlige kultur i en kronikk i Aftenposten 4. desember. Med en filologisk manøver som nok ville imponert både George Orwell og Erasmus Montanus, klarer hun å påvise at Mukhtar er moderat og modig når han "har forståelse", mens han ville vært ekstremist dersom han hadde "støttet", drapet på den hollandske filmskaperen. Forlagsmannen Anders Hegers kulturelle kløkt og halvhjertede innlevelsesvilje bringer ham til å "forstå" både Mukhtar og van Goghs drapsmann, i sin faste spalte i Dagsavisen den påfølgende dag. Og bare én dag senere hinker filosofen Hans Ebbing som tredjemann inn gjennom det samme lingvistiske nåløyet, i en kommentarartikkel i Klassekampen, der han finner det rimelig å fremholde at Mukhtar bare har vært "uheldig". Det er noe forsonende over at Mukhtar selv har holdt seg for god til å dekke seg bak såpass florlette unnskyldninger, men i et intervju i Morgenbladet den 2. desember isteden slår sine intensjoner fast med (den utvetydige?) uttalelsen: "Jeg ville ikke bruke noe annet ord."

Kan Hagen ha lest dette, eller Bendik Wold? Eller er det høyere under taket i Morgenbladet enn jeg tror, det er bare så få som utnytter rommet?

Jeg vil gjerne lese mer av Tord Østberg. En klar og ren stemme.

Han avslutter med å si at det burde være mulig å diskutere de temaer Fallaci tar opp, men norske intellektuelle har allerede lukket døren:

"Men det norske intellektuelle kollektivet har allerede begynt oppladningen til enda et fnysende fellesskap rundt Fallacis kjetteri, denne gangen med et øredøvende angrep på bokens vaskeseddel."

Morgenbladet |

»Islamistisk terrorisme, såvel i Holland som andre steder, kan trives, fordi den er indlejret i en større kreds af ligesindede medmuslimer.« Åbent brev fra Ayaan Hirsi Ali efter mordet på filminstruktør Theo van Gogh.

"JEG er parat til at gå meget langt for at ruske op i mennesker: på den ene side i de hollandske autoriteter, der må indse, at den radikale islam og dens tilhængere har slået rod i Holland, på den anden side i de islamiske masser, som må lære at erkende de grimme modermærker på deres egen religion. De islamiske masser må indse, at deres tilbageståenhed ikke så meget skyldes, at deres tro på gud er svækket, eller at de bliver diskrimineret af jøder og andre vantro, sådan som de radikale bilder dem ind, men at deres tilbageståenhed skyldes dem selv."

Weekendavisen på nettet

The United States, backed by 30 other nations, asked the U.N. General Assembly on Friday to convene a special session next month to mark the 60th anniversary of the liberation of the Nazi concentration camps.
All 25 nations of the European Union, Russia, Canada, Australia, New Zealand and Israel joined Washington in calling for a U.N. commemoration of the anniversary on Jan. 24, U.S. officials said.
Under assembly rules, a majority of U.N. members must agree to the request within 30 days for the session to be convened.(reuters)

Theo van Gogh rakk å fullføre en filmatisk dramatisering av drapet på Pim Fortuyn rett før han selv ble drept. Filmen, kalt "06/05" hadde lukket premiere søndag, og legges ut på nettet onsdag. Den settes opp på kino i januar.

Van Gogh og Fortuyn kjente hverandre. Filmen er en blanding av dokumentar og dramadokumentar. Den antyder at etterretningskilder sto bak drapet, fordi Fortuyn holdt på å forpurre en viktig militærkontrakt.

Det var en venstreorientert dyrevernsaktivist som drepte Fortuyn. I retten sa han det var for å beskytte muslimer i Nederland.

"Unfortunately it's not just a good memorial for Fortuyn but also for Theo," said actress Tara Elders, who plays a lead role in the film that suggests government intelligence agents were involved in Fortuyn's killing as he opposed a major defence contract.

"The killing was a smart bomb for free speech. More so even than the killing of Fortuyn because he was a politician. It means that everyone who wants to give his opinion is hesitant," Gijs van de Westelaken, producer of "06/05", told Reuters at the film launch.
"The Dutch always thought we were a little quiet island in a tumultuous world. That certainly isn't the fact anymore. It's almost like Holland is an example of what could happen elsewhere. It certainly won't be the last attack," he said. (reuters)

A leading German conservative vowed on Sunday to block Turkey's entry into the European Union, raising the heat on a domestic debate days before a landmark EU vote on the issue.
Christian Social Union (CSU) party leader Edmund Stoiber made the comments a day after Turkish Prime Minister Tayyip Erdogan accused the German opposition of exploiting the issue for domestic gain.

Kirkens Nødhjelp har tatt med seg et utvalg kristelige ledere og en journalist fra Vårt Land for å vise dem hvor ille palestinerne har det. Vel og bra - om ikke det var for den kampanje-aktige énsidigheten som KN har vært eksponent for i Midtøsten-konflikten i årevis.
KNs engasjement synes å være basert på den litt naive forestillingen som NRK anvender: Vi må ta den svakestes parti. Så har man bestemt seg for hvem som er "svak" og hvem som er den "sterke", for ikke å si hvem som har skyld, er overgriper og offer: Palestinske kvinner og barn vs. israelske soldater. Bildene er sjablongaktige - overdrevet forenklede og unyanserte.
Det gjør helt sikkert sterkt inntrykk å se ødeleggelsene og fattigdommen, se problemene som oppstår når palestinerne (og KNs utsendte folk) ikke kan bevege seg fritt over grensen til Israel.
Samtidig registrerer vi at det ikke ser ut til å ha gjort det minste inntrykk på Kirkens Nødhjelp at det i det siste året har kommet fram ganske mye informasjon om Yasser Arafat korrupsjon og private konti med milliarder av kroner som er kanalisert fra midler gitt i bistand og ment til å brukes på å forbedre palestinernes liv. Kan KNs korrupsjonsblindhet noe å gjøre med at organisasjonen selv lever av bistand? Hva ville skje med KNs arbeid dersom norske myndigheter valgte å stanse bistand til palestinerne på grunn av korrupsjonen?
Det kunne f.eks. Vårt Lands journalist ha sett nærmere på.
Palestinerne mottar mer bistand per hode enn noe annet folk i verden, leser vi. Dette leser vi ingenting om på KNs hjemmeside. Likevel beskrives palestinernes fattigdom som ganske ekstrem, og når man vet at millionene forsvinner i private palestinske lommer, passer det utmerket å gi israelerne skylden.
Kirkens Nødhjelp selv framstår mest av alt som en politisk, anti-israelsk kampanjemaskin, med Vårt Land på laget. Vårt Land har flere ganger hatt på trykk den samme typen unyanserte, ukritiske vinklinger fra de palestinske områdene som går igjen hos KN. Alt handler om palestinernes nød og israelernes undertrykkelse. Vi vet at palestinere tjente gode penger på å handle med israelere under fredsprosessen, som varte i noen år enda selvmordsterroren ikke opphørte. Vi får likevel ikke lese reportasjer med noen av dem som har mistet levebrødet og sunket ned i fattigdom fordi intifadaen ble satt igang igjen da misnøyen med den åpenlyse korrupsjonen ble for stor, og palestinernes frustrasjon måtte kanaliseres et annet sted.
Vi får heller ikke lese om hvordan korrupsjonen undergraver det palestinske samfunnet, skaper og opprettholder manipulerende maktrelasjoner som gjør betingelsene for noe slags folkestyre håpløse. Palestinerne er blitt gisler for maktspillet mellom den korrupte selvstyreadministrasjonen og terrorgruppene der bistandsmidlene er lodd i vektskåla.
Hva er det egentlig Kirkens Nødhjelp ønsker å oppnå?
Så lenge korrupsjonen i den palestinske selvstyreledelsen fortsetter, er det alltid fattige palestinere som trenger hjelp. Så lenge selvstyret bruker bistandspenger til å underholde terrorgruppene, og brukes til å lokke palestinske unggutter som har få andre inntekst- og karrieremuligheter, vil det fortsatt være behov for KNs observatører og ledsagere som skal rapportere om israelsk trakassering ved kontrollpostene. Jeg vet ikke om forklaringen er så enkel, men konsekvensen av KNs forenklede virkelighetsforståelse i Midtøsten og politiske kampanje tjener knapt vanlige palestinere, som lider under vanstyret like mye som under israelsk undertrykkelse.

Kirkeledere rystet over Israel

As ministers from the 25-nation bloc debated a start date and conditions for negotiations with Ankara, an opinion poll in the French daily Le Figaro showed 67 percent of French voters and 55 percent of Germans oppose Turkey joining the EU.
Paradoxically, the poll found 54 percent of French people favour opening "discussions with a view to entry" with Turkey.
Support for admitting Turkey was strongest in Spain (65 percent) and Italy (49 percent), with 41 percent in favour and 30 percent against in Britain, according to the Ifop institute poll of the five big west European countries. (reuters)

Tidligere redaktør av Daily Telegraph, Charles Moore, får i en artikkel frem hvor alvorlig det er at regjeringen vil forby spredning av hat mot religioner. Eller fornærmelser.

Hva vil det si? Det kommer an på øynene som ser.

David Blunkett spaserer rett inn i et vepsebol: for Jesus døde på korset. Han ble hundset også da han var i live. Profeten døde seierrik, og Koranen er uforanderlig og gudegitt, mens Bibelen er underkastet både vitenskap og spott og spe.

Det Blunkett gjør er dermed å gi Profeten immunitet for all fremtid. Hvordan vil det påvirke forholdene mellom religionene, og forholdet mellom muslimer og ikke-muslimer?

Charles Moore tror det vil øke motsetningene. Personlig er jeg redd det vil øke frykten og lamme tenkeevnen. I Norge er det svært lite kritikk å høre. Moore gir et eksempel på hva det kan bli forbudt å si:

Hvordan var Muhammeds seksuelle legning? Når en 53-åring gifter seg med en niåring må man lure.

Was the prophet Mohammed a paedophile? The question is sometimes asked because one of his wives, Aisha, was a child when he married her. As Barnaby Rogerson gingerly puts it in his highly sympathetic recent biography (The Prophet Muhammad, Little, Brown): "…the age disparity was considerable: she was only nine while Muhammad was 53". Aisha was taken from her seesaw on the morning of her marriage to be dressed in her wedding garment. After sharing a bowl of milk with the prophet, she went to bed with him.

Moore sammenligner dette med en brosjyre for juleprogrammene på Channel 4. Et tablaeu er en parodi på det siste måltid, hvor Jesus sitter med glorien på skakke, en øl i den ene hånden og en sigarett i den andre.

Jesus blir ikke så lett fornærmet, heller ikke Gud. Men muslimer blir fornærmet.

Reaksjonene på Moores artikkel bekreftet det.

Responding with a mixture of astonishment and fury, Muslims yesterday described the remarks as inflammatory and deliberately provocative. Iqbal Sacranie, secretary general of the Muslim Council of Britain, the 2_kommentar voice of British Islam, said he was astonished that "a journalist and former editor with such wide experience could stoop so low".

Ved å introdusere muslimers sensibilitet som juridisk standard fyrer man opp under antidemokratiske tendenser.

Iqbal Sacranie, of the 2_kommentarstream Muslim Council of Britain, wants the new law because any "defamation of the character of the prophet Mohammed (Peace Be Upon Him)" is a "direct insult and abuse of the Muslim community". In effect, he is asking for the law of libel to be extended beyond the grave, giving religious belief a protection extended to no other creed or version of history.

Den andre siden av denne overfølsomhet er hvordan kristne og kirker behandles i den muslimske verden.

Under Islam, Christians and Jews, born into their religion, have slightly more rights than apostates. They are dhimmis, second-class citizens who must pay the jiyza, a sort of poll tax, because of their beliefs. Their life is hard. In Saudi, they cannot worship in public at all, or be ministered to by clergy even in private. In Egypt, no Christian university is permitted. In Iran, Christians cannot say their liturgy in the national language. In almost all Muslim countries, they are there on sufferance and, increasingly, because of radical Islamism, not even on that.

The ancient plurality of the region is vanishing. Tens of thousands are fleeing the Muslim world, and in some countries - Sudan, Indonesia, Ivory Coast - large numbers die, on both sides. In Iraq, the intimidation of Christians is enormous. Five churches have suffered bomb attacks this year. Christians in Mosul have received letters saying that one member of each family will be killed to punish women who do not wear the headscarf. According to Dr Patrick Sookhdeo of the Barnabas Fund, a charity working for persecuted Christians, "Christians in Iraq are isolated and vulnerable this Christmas, and feel that they have been let down, even betrayed, by their fellow Christians in the West, especially the Church leadership".

De fleste aner lite eller ingenting om forholdene for de kristne i muslimske land. Men kombinasjonen av intoleranse i muslimske land og ønske om å straffe hån mot islam i Vesten, kan vanskelig oppfattes som annet enn et forsøk på å utvide den samme intoleransen til Vesten.

Derfor er en slik lov så alvorlig. Den knefester muslimers rett til beskyttelse, prinsipielt sett.

Moore sier det er tragisk at Mr. Bean er den fremste motstander av loven. Den evangeliske kirke er mer eller mindre taus, og regjeringen er den som fremmer loven.

Imens kan imamene si nesten hva som helst i moskeene, og noen gjør det.

Vesten ser ut til å legge hodet på blokken frivillig. Det hodet som hogges av heter Frihet.

Telegraph | Opinion | Is it only Mr Bean who resists this new religious intolerance?

Moore's paedophile 'slur' angers Muslims

Iraks fungerende president Ghazi al-Yawar er ikke i tvil: Det var en stor ting at Saddam ble styrtet. -Han hadde skapt et "dynasty of villains" som det var umulig for irakerne å bli kvitt på egen hånd. Det måtte et kirurgisk inngrep til, sa al-Yawar til BBC World mandag.

Det mediene fokuserer på er hans kritikk av at at innenriksdepartementet og hæren ble oppløst. Sikkerhetssituasjonen vil ikke bli bedre før irakerne selv kan holde orden i eget hus. Inntil den tid må amerikanerne bli, sa al-Yawar, som tilhører en mektig klan.

Intervjueren stilte så det uunngåelige spørsmål: -Når du ser tilbake på de siste 18 måneder, var det verdt det?

Underforstått: Prisen begynner å bli vel høy. Noe slik lå som forventning i spørsmålet. Men det svarte ikke al-Yawar. Én ting var å diskutere dagens problemer og feil som var gjort. Noe helt annet er å snakke om det var verdt å styrte Saddam. Da var han plustelig klokkeklar. Det er akkurat det perspektivet de fleste vestlige mediefolk har vanskelig for å beholde. De blir selv en del av nyhetsdynamikken, som sier at det blir verre og verre. Dermed oppfyller de terroristenes drøm, som er å skape fullt kaos.

Hva kan skje hvis situasjonen får forverre seg?

"This could in the long term create an environment in which an Iraqi Hitler could emerge like the one created by the defeat of Germany and the humiliation of Germans in World War I," Yawar told the London-based Asharq al-Awsat newspaper.

Det merkelige er at nabolandene praktiserer det al-Yanwar kaller "en negativ taushet". De vil ikke ha borgerkrig i Irak, med fare for oppsplitting, da kan også deres land ta fyr. Men likevel sitter de på gjerdet og tillater infiltrasjon over grensene.

"When a fire breaks out in your neighbour's house you should act quickly to put it out, not only for the sake of your neighbour but also so that you are not forced to put it out in your own home when it spreads there," the president said.
Earlier this month, Iraq and its neighbours made vague promises to improve security cooperation after a meeting in which Iraqi officials voiced growing frustration that neighbouring states were not doing enough to halt the flow of people, arms and funds linked to guerrilla violence in Iraq. (reuters)

Denne passive holdningen deler araberlandene med Europa. Passivitet er farlig i politikken. Man risikerer å bli tatt på senga. Hvis Bondevik & Co tror skarve ti offiserer redder Norges prestisje i Washington, tar de kanskje feil.

Thomas L. Friedman skriver om det latterlige i koalisjonsmedlemmer i Irak som stiller med ti mann. En av dem er Norge. En annen Tonga. Det er bare for syns skyld. På den annen side Dagsavisen som tordner mot at Norge skal sende et titall offiserer nedover. Det er forferdelig. Tenk om de ble innblandet!

Dette for å minne om at det faktisk er noen som ser på oss annerledes enn vi selv gjør, og noen av dem var en gang våre venner.

On the flight over to the Persian Gulf, I was reading an article in The Financial Times about NATO fighting with itself over whether to send a few dozen more trainers to Baghdad to help the Iraqi Army. I couldn't help but wonder to myself: Let's see, there are now 26 countries in NATO. If each NATO country contributed just 100 soldiers, roughly speaking we could have five NATO soldiers guarding every polling station in Iraq for the January election. That would be a huge help. After all, what does NATO stand for today if not for helping to protect a free and fair election in Iraq that is being opposed by a virulent minority whose only motto is: "You vote, you die - elections must fail." Is it so much to ask that each NATO country contribute 100 soldiers for a long weekend to advance the prospect of Iraqi elections?

Iraq, Ballots and Pistachios

NRK1 kl.2200-23.00 Jens Bjørneboe - diktere og masochister 1/2. Av Jan Horne. Bjørneboe er ikke til å komme utenom. Men hva ville han sagt idag?

The European Union and Iran were beginning talks Monday on giving Tehran trade, technology and security rewards for suspending crucial nuclear activities that could be used to make weapons.
The process is fraught with difficulties since Iran says its suspension of uranium enrichment, a key step in making nuclear fuel, is a temporary measure designed to show its intentions are peaceful while EU negotiators Britain, France and Germany want the freeze to become permanent. (afp)

Spanish Prime Minister Jose Luis Rodriguez Zapatero on Monday proposed an international pact against Islamist terrorism.
Zapatero made the proposal while addressing a parliamentary commission investigating the Madrid train bombings, which killed 191 people and injured more than 1,500 on March 11.
Zapatero proposed to Spain's political and social forces to extend the current pact against Basque terrorism to international terrorism such as the Islamists who staged the Madrid bombings.(dpa)

VGs avsløringer av elever i Moss som lager autentiske voldsfilmer og legger dem ut på nettet, kan sees i en større sammenheng av vold på nettet.

Enten det er elevvold eller halshogginger i Irak: de har til felles en fascinasjonen ved å være dirigenten, kontrolløren, utøveren av vold mot maktesløse ofre.

Sammenstillingen er ikke så vill som det høres, for voldsfilmene fra Irak spres også som kommersiell vare.

Politiet i Kambodsja gjorde nylig beslag av hundrevis av CD'er med de mest groteske henrettelser fra Irak.

The CDs, whose appearance in a largely Buddhist country with only a tiny Muslim minority was a surprise to police, also included the murder in Pakistan of American journalist Daniel Pearl, who was abducted in 2002.
Hundreds of the CDs are available in Phnom Penh markets and police said they were investigating where they might have come from.
A market vendor selling the CDs said she acquired them from a group of about eight young Cambodians and bought them for about $0.50 each.
"They were the most horrible scenes I've seen in my life," she said. "But these pictures would educate Cambodians to hate those terrorists and not to act like them," she said. (reuters)

Det sies i VG-reportasjene at noe av hensikten med å legge elevvoldsfilmene ut på nett er å høste berømmelse og ros fra likesinnede.

En italiensk militærdomstol frikjente fredag Hermann Langer for delaktighet i drapene påp 560 sivile i en landsby i Toscana 12.september 1944. De ble drept som represalia for at et kloster i nærheten hadde skjult jøder.

Den militære dommeren vil først senere komme med en begrunnelse. Dommen har vakt sterke reaksjoner. Langer som nå er 85 år, ble dømt in absentia.

Italienske myndigheter har i alle år lett etter Langer-Gartner, for det var slik de oppfattet navnet da en annen tysk offiser oppga navnet i 1948. Men Gartner var yrket til Langer, ikke navnet.

Massakren er noe av det verste som tyskerne gjorde etter at de okkuperte det nordlige Italia.

Langer sto spesifikt tiltalt for 60 drap.Det yngste offeret den dagen var en 20 måneder gammel baby ved navn Anna Pardini.

Prestestyret i Iran har nok en gang dømt en jentunge til døden for usømmelig oppførsel.

Ingenting er mer avslørende for prestestyret enn behandlingen av kvinner og jenter. At politisk-revolusjonært islam er noe av det mest kvinnefiendtlige verden har sett, er merkelig oversett. Akkurat som med Taliban og Røde Khmer kommer man en dag til å si: er det mulig! vi visste ikke at det var så ille!

Jenta som nå er dømt til døden er 19 år. Jenter helt ned i niårsalderen kan dømmes til døden i Iran. Tar jeg ikke mye feil er det fordi 9 år er den seksuelle lavalder i Iran. Så gammel var Aisha da hun ble gift med Muhammed. Man bruker stammepraksis fra 7. århundre som rettesnor!

The girl, known as Leyla M, is in prison while the Supreme Court decides on her "acts contrary to chastity", among the most serious charges under Iranian law. Under the penal code, girls as young as nine and boys as young as 15 can be executed.

Skjebnen til Leyla er tragisk, som så mange andres i Iran. Det er en sosial misere på bunnen som vi knapt kan forestille oss. I tillegg kommer den utstuderte, systematiske hundsingen og forakten for kvinner.

In an interview on a Persian-language website, the 19-year-old says she was forced into prostitution by her mother at the age of eight. Amnesty International refers to reports that say she was repeatedly raped, bore her first child aged nine and was passed from pimp to pimp before having another three children.

She told the website: "The first time I was taken to a man's house by my mum I was eight. It was a horrible night and I cried a lot but then my mum came the next day and took me home. She bought me chocolate and cheese curls."

Her prosecution echoes the fate of an even younger girl, Atefeh Rajabi, executed in August. In her case a judge known as Hajj Rezai reportedly put the noose around her neck himself after convicting her on the basis of her confessions for the fourth time in two years. She begged for her life while being led to the gallows, shouting "repentance".

News

Mahmoud Abbas som kan bli valgt til ny palestinsk president, har i dag kommet med en sterk appell palestinerne til å legge ned våpnene.

"The uprising should be kept away from arms because it is a legitimate right of the people to express their rejection of the occupation by popular and social means," Abbas told the pan Arab Asharq al-Awsat newspaper.
"The use of arms has been damaging and should end," said Abbas, who took over as head of the Palestine Liberation Organisation after Arafat's death. (Reuters)

Marwan Barghouti, tidligere sikkerhetssjef på Vestbredden, utfordret for en kort tid siden Abbas ved å si at han likevel er kandidat til presidentvalget (men har trukket det tilbake). Han og Abbas tilhører begge Fatah. Barghouti sitter i fengsel i Israel, anklagd for å være skyldig i selvmordsterroren. Tidligere har Barghouti fortalt hvordan den nye intifadaen ble planlagt. Barghouti er voldens mann og har støtte fra Fatahs yngre menn som befinner seg i terrorgrupper som al-Aqsa Martyrbrigadene. Volden og maktmisbruket, ikke minst mot den palestinske sivilbefolkningen, gjør dem til småkonger med våpen i hånd og ingen lovverk å bry seg om. Det er disse som ønsker at Barghouti skal utfordre en mer moderat mann som Abbas - som tilhører Arafats generasjon.

Det blir interessant å følge med på hva som skjer videre i kjølvannet av Arafats død, og med Abbas som ny, midlertidig leder. Det pågår til dels voldsomme kamper i Gaza mellom medlemmer av terrorgruppene og israelske soldater, og det spørs hvilken innflytelse Abbas egentlig har. Det spørs om vanlige palestinere tør å si hva de egentlig mener i områdene der terrorgruppene står sterkt og kan gjøre hva de vil.

"While Abbas has been a previous critic of the militarisation of the struggle against Israeli occupation, it was his strongest criticism of the armed factions since he succeeded Arafat at the helm of the PLO after the veteran leader's death on November 11." (afp)

André Kvakkestad hevder han er vraket fra Frp-nominasjon i Akershus fordi han er homofil. Nominasjonakomiteen satte ham på første plass, men etter å ha tapt kampvotering om de tre første plassene ga han opp. Han forteller i VG i dag at det er mange som har reagert mot ham fordi han for to år siden fortalte at han er homofil, hadde flyttet fra kona og sammen med en mann.
Det forundrer meg ikke at han som åpen homofil blir vraket i Frp, det forundrer meg derimot at han har valgt å fortsette som politiker i et parti som har en omtrent like homofiendtlig politikk som Krf. Krf-lokalpolitikeren Gro Skartveit visste hvor landet lå og meldte overgang til Venstre etter at hun gjorde det kjent at hun er lesbisk og hadde fått kjæreste. Hun forutså at hun svært sannsynlig ville bli vraket ved neste nominasjon, og ønsket verken å utsette seg for det, eller å stå lenger for Krfs politikk overfor homofile som ønsker å leve et normalt liv. For mange er homo-sak bare "en av mange saker", men homofile skal være rimelig selvundertrykkende for å se det på den måten. Derfor er det så vanskelig å begripe hvorfor homofile politikere som Kvakkestad har blitt værende i et parti som Frp.
Carl I. Hagen sier til at han stiller seg uforstående til at Kvakkestads legning skal ha hatt noe med saken å gjøre (NTB), men Hagen sanksjonerer og legitimerer jo selv den homofobe holdningen i partiet når han sitter i diskusjonsprogrammer og slår fast at homofili er "unaturlig" og opptrer i kristne sekt-forsamlinger der det helt sikkert begås overgrep av typen "gjenoppretting", som de kaller det.
Det er bare to år siden Kvakkestad kom ut av skapet, og det kan hende at tror at det skulle gå bra å fortsette som politiker i Frp. Han sier til VG at han reagerer på at han ble tvunget til å stemme mot stebarnsadopsjon og dermed "diskriminere seg selv". Det burde kanskje heller vært en anledning til å melde seg ut.

Vraket etter antihomo-kampanje

Grunnet andre gjøremål i den søte fjørjulstid får jeg ikke blogget før ikveld. patience!

Spansk politi har arrestert fem islamister fra Nord-Afrika som planla å bombe en rettsbygning og stadion til Real Madrid, Bernabeau.

Tre algeriere, to marokkanere og en marokkaner med spansk statsborgerskap ble arrestert på tre ulike steder i Spania.

Spansk-marokkaneren er den 27 år gamle Khalim Zeidi Pardo. Han går for å være en bekjent av Azim Azizi, som er ettersøkt for innblanding i 911 og 411.

Algerierne var medlemmer av en salafist-gruppe som ble sprengt ifjor. Cellene rekonstituerer seg i fengslene, som virker radikaliserende på de innsatte.

Den utpekte rettsbygningen er lokalene til en spesialdomstol som for tiden utreder ni ulike islamistkomplott.

(reuters)

Brasil starter en kampanje mot rasisme med slagordet "Hvor gjemmer du din rasisme?"

Ikke noe land importerte så mange slaver som Brasil. Det var også det siste til å avskaffe slaveriet, i 1888. Men også det første til å erklære seg et rasemessige demokrati.

Brasil er et stort land på alle måter. 180 millioner mennesker. 46 prosent betegner seg selv som svarte eller pardo - farget av en eller annen avskygning. Hele 54 prosent er hvite.

A survey by the Perseu Abramo Foundation of more than 5,000 people across Brazil showed 87 percent of respondents said Brazil suffered from racism. But only 4 percent acknowledged they behaved in a racist way.

Among those at the campaign launch was Joel Borges, an Afro-Brazilian who spoke of how his cousin, a dentist in Sao Paulo, was shot to death by police who thought he was a robber because of the color of his skin.
Dancer Carmen Luz said she and her troupe were ill treated by the staff of a luxury hotel in Rio de Janeiro who made them use the back door and did not allow them to eat the food served at a reception.
(reuters)

Vestlige hvite føler ofte at de er de eneste og/eller verste rasistene. Hvite har en stor skyld for spredning av et hierarki basert på hudfarge. Men også andre kulturer praktiserer slik gradering: arabere ser ned på afrikanere og svarte amerikanere, japanere er meget selvbevisste, - selv koreanere ser de ned på. De dominerende Han-kineserne er også temmelig sjåvinististiske.

In widely-quoted comments in the US media Tuesday, US Senator John McCain said he had "no confidence" in Rumsfeld, and expressed disappointment that the Pentagon had not sent a greater number of US troops to help stabilize Iraq.
The remarks reprised a recent television interview in which the Arizona senator said that while he could not give Rumsfeld a vote of confidence, he would do his best to set his reservations aside.

France's Council of State, the country's highest administrative court, on Monday ordered the satellite company Eutelsat to stop broadcasts of Al-Manar television, the mouthpiece of the Lebanese Shiite Muslim group Hezbollah.
France's broadcast regulator, the Higher Audiovisual Council (CSA), put the case before the court after Al-Manar broadcast a statement November 23 by a speaker accusing Israel of disseminating AIDS in the Arab world. (afp)

A prominent Swiss-based Islamic scholar on Tuesday gave up plans to teach at a leading U.S. university after waiting in vain for a visa and accused the Bush administration of trying to silence him.
Tariq Ramadan, an intellectual influential among Muslims throughout Europe, said he had sent a letter of resignation this week to University of Notre Dame in Indiana, where he had been due to take up a tenured post as professor of religion.
Ramadan was issued a U.S. visa last May, but it was revoked in August -- days before he was to move to the United States -- after the Department of Homeland Security changed its position. (reuters)

Police arrested the leader of the far-right British National Party (BNP) on Tuesday after he was secretly filmed calling Islam "a wicked, vicious faith".
The arrest of Nick Griffin, one-time host of French National Front leader Jean-Marie Le Pen, was warmly welcomed by Muslims, some of whom said the government should ban the BNP altogether.
Police arrested Griffin, 45, at his family farmhouse in Wales and took him to West Yorkshire, where officers are conducting a major probe into the activities of BNP members.
(reuters)

To serbiske vaktposter som ble skutt ned og drept inne i en militærleir i Beograd kan ha sett noe de ikke skulle ha sett: en krigsforbryter som hæren skjuler.

De to vaktene ble skutt på vakt i oktober inne i leiren i Topcider, et eksklusivt boligområde i Beograd. Hærens egen etterforskning kom til at den ene vakten hadde skutt den andre, og så begått selvmord. Men dette bestrides nå av en ny rapport. Her heter det at et slikt forløp er umulig ut fra indisiene. En tredje person må ha skutt dem på kloss hold.

Det spekuleres i at hæren skjuler krigsforbrytere i leiren. Ratko Mladic er et nærliggende tips.

The conflict will do little to end speculation that the barracks in Belgrade's plush Topcider district includes a secret hideout for senior officers wanted by the U.N. war crimes tribunal in The Hague.
(reuters)

Indonesian police said Tuesday they were searching for six men suspected of involvement in bombing attacks on Christian churches in the strife-torn province of Central Sulawesi on the weekend.
Detectives had descriptions of the six assailants from witnesses of bomb and gun attacks on the Emanuel and Anugerah churches in the provincial capital Palu, said local police chief Aryanto Sutadi.
"They are now being hunted down," he told AFP.
Sunday's attacks in a region that has seen sporadic violence between Christians and Muslims since more than 1,000 people died in fighting four years ago have raised concerns over security ahead of the Christmas period.

The censors at al-Azhar, Cairo's centre of Islamic learning, have recommended the government ban a 19th century biography of the Prophet Mohammad by a scholar portrayed in the Arabic media as an ancestor of U.S. President George W. Bush.
An al-Azhar official, who asked not to be named, said on Monday the ban applied to the original English version of The Life of Mohammad by the scholar George Bush, first published in 1830 and reissued in the United States in 2002.
He did not give a reason but press articles on an Arabic translation of the book have criticised its account of early Islamic history. They quote Bush as saying Muslims spread Islam by force and persecuted Christians, for example.
The London-based Arabic newspaper al-Hayat on Monday attributed the book to "George Bush the Ancestor" and quoted the translator as saying: "The religious thought of the Bush family has been inherited for a long time."
But the U.S. publishers say it is unclear if a genealogical connection exists with the Bush family.
Family trees of the Bush family on the Internet do not include the author, a prominent biblical scholar and preacher who lived from 1796 to 1859 and taught Hebrew and Oriental Literature at New York University.
(reuters)

Syvendeklassinger med innvandrerbakgrunn har store problemer med å forstå det de leser. Tre av fire 12-13-åringer med norsk som andrespråk, ligger under en kritisk grense, skriver VG.

Det er et nederlag at barn av foreldre som både er andre og tredje generasjons innvandrere i så stor grad sliter med lesingen og leseforståelsen, mener skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard.

- At hele 74,9 prosent av disse elevene ikke leser så godt som de skal, er en dypt alvorlig situasjon. Det er spesielt alvorlig, ettersom det har vært en økning i antall elever som har valgt norsk som andrespråk, sier Ødegaard til VG.

Kartleggingen viser også at flere syvendeklassinger ligger under kritisk grense i 2003 i forhold til i 2002.

Leder for Foreldreutvalget i grunnskolen, Loveleen Rihel Brenna, har selv indisk bakgrunn og er forfatter. Hun er skremt over tallene, og mener det kan ha noe med at innvandrerne kommer fra hjem hvor muntlig formidling betyr mer.

-Dersom norskundervisningen kun er tilpasset elever fra norske familier med akademisk bakgrunn, er det et feilspor, antyder Loveleen Rihel Brenna.

Elendige leseresultater

Frankrike vil ta opp folkemordet på armenerne i medlemskapsforhandlingene med Tyrkia, selv om det ikke knefestes som formell betingelse, sa utenriksminister Michel Barnier tirsdag.

Det er første gang den franske regjering har brukt uttrykket folkemord om nedslaktingen av armenere på tampen av første verdenskrig.

Ankara var raskt ute med å svare at Tyrkia ikke anerkjenner noe folkemord på armenerne.

Spørsmål om menneskerettigheter og rettssystem nevnes vanligvis som kriterier for medlemskap. Men i bakgrunnen spøker armenerne. Til tross for at det er vel dokumentert, og et udiskutabelt faktum, fortsetter Tyrkia å bestride folkemordet. Tyrkia har tvert om en motversjon som skal forklare at armenere gikk til opprør, og at også mange tyrkere ble drept. Det er brukt store summer på å overbevise verden om at folkemordet er oppspinn. Enhver regjering eller nasjonalforsamling som anerkjenner armenernes lidelser, blir utsatt for represalier fra Ankara.

Den franske var faktisk et foregangsland da den i 2001 stemte for en resolusjon som slo fast at det er begått et folkemord på armenerne. Ankara svarte med å annullere en stor våpenordre.

Men den franske regjering har ikke brukt det ladede ordet før nå. Utenriksminister Barnier sa de har ti år på seg til å bearbeide Tyrkia.

Det er egentlig merkelig at armenernes skjebne ikke er bedre kjent, all oppmerksomhet om Tyrkia tatt i betraktning.

Det var det første folkemord i moderne tid, på en kristen befolkning i et muslimsk land. Akkurat som jødene i Vest-Europa tilhørte armenerne samfunnets elite. Det var så ledes mange som hadde fordel av at de ble fordrevet fra gård og grunn. Armenerne ble samlet i store dødsmarsjer, som endte i ørkenen. Noen få greide seg over til Syria.

Det kan vel tenkes at deres skjebne vil bli aktualisert av den pågående konflikten mellom islam og Vesten. Skjedd er skjedd. Men hvorfor er Tyrkia så uvillig til å innrømme det? Kan det ha noe med at det er kristne det gikk ut over?

En regner med at rundt én million ble drept.

En medvirkende årsak til at Frankrike har gått i bresjen for armenerne er at det bor mellom 300.000 og 450.000 armenere i landet, etterkommere av de overlevende.

Folkemordet er fortsatt et åpent sår, så lenge Tyrkia ikke anerkjenner sin forbryterske arv. Alle vedtak som stadfester det som skjedde og kaller det med sitt rette ord, gjør derfor en god gjerning.

Europaparlamentet vedtok i 1987 at "de tragiske begivenhetene i 1915-1917" utgjør et folkemord ut fra FNs definisjon. Det greske parlament vedtok det samme i 1996, og det belgiske fulgte opp to år senere.

Utenfor EU har den sveitsiske regjering vedtatt en slik tekst, imot regjeringens vilje. Jeg har aldri hørt at det har vært oppe til debatt i Norge.

Den italienske nasjonalforsamlingen vedtok i 2000 en resolusjon som ber den italienske regjering stille anerkjennelse av folkemordet som medlemskapskrav.

To land utmerker seg ved aldri å ha tatt ordet folkemord i sin munn: Storbritannia og Tyskland. Tyskland har nærmere tre millioner tyrkere på sin jord.

Det er interessant at også Reuters kvalifiserer folkemordet med at det er noe armenerne "sier", eller bruker formuleringen: "An estimated 1,5 million Armenians are believed to have died beteween 1915 and 1917 in the last years of the Ottoman Empire".

Et flertall på 67 prosent av franskmenn er mot tyrkisk medlemskap. Skulle Tyrkia bli provosert og avvise å snakke om folkemordet, kan det bidra til å understreke kulturforskjeller og øke avstanden.

Nærmere en tredel av nederlenderne vil ha røtter i utlandet i 2050, viser en studie av det statistiske sentralkontoret som ble offentliggjort tirsdag.

Man anslår befolkningen til å stige marginalt fra dagens 16 til 16,9 millioner innbyggere. Antall borgere med utenlandsk bakgrunn vil stige fra dagens 3,1 million til 5 millioner, viser studien.

De nærmeste fem årene vil den innfødte befolkningen begynne å synke, mens det utenlandske innslaget med ikke-vestlig bakgrunn vil vokse med 20.000 i året. Nye innvandrere inkludert.

Forandringen av befolkningssammensetningen, grunnet lavere fødselstall og høyere levealder, vil gjøre at hver fjerde innbygger vil være over 65 år i 2040.

(reuters)

Suspected Muslim militants killed a Buddhist village chief and an icecream vendor on Wednesday in Thailand's south, where authorities expect a major attack to mark the first anniversary of the eruption of renewed violence there.
A gunman on the back of a motorcycle pumped three bullets into the 52-year-old village headman in Narathiwat province, police said. He died instantly, the latest of nearly 500 people killed since the violence started on January 4.
The latest violence began on January 4 when gunmen raided an army camp and stole 300 M-16 assault guns while militants set fire to about two dozen schools simultaneously in the region.(reuters)

Sjefen for en ny IKEA-butikk nord for Moskva føler han er i livsfare etter at IKEA nektet å betale bestikkelser.

At Russland er korrupt er ingen nyhet. At man våger å gå løs på nok et multinasjonalt selskap tyder på at Yukos og Vimpelcom ikke er unntak. Det kan få alvorlige følger for investeringsklimaet i Russland.

Sjefen for den aktuelle IKEA superstore er en svenske, Lennart Dahlgren. IKEA betaler ikke smøring eller bestikkelser i Russland. Til det er de for store.

Åpningen skulle funnet sted sist fredag. En rekke notabiliteter var invitert, med den svenske og tyske ambassadøren i spissen. I siste øyeblikk nektet lokale myndigheter å godkjenne bygget.

Det er andre gang åpningen er avlyst. Det samme skjedde den gang.

Myndighetene sier IKEA ikke har oppfylt løfter om å bygge en vei, og heller ikke har sikret en gassledning. IKEA svarer at det er umulig, for myndighetene har nektet å godkjenne planene.

Hvor høyt opp i systemet utpressingen kommer fra, er umulig å si. Men det skal nerve til å gjøre noe som vekker internasjonal oppsikt.

Mr Dahlgren told the daily Izvestia yesterday he was now frightened for his safety. "I fear for my own life. I don't understand what is going on and I consider the current situation to be sabotage - against Russia," he said. "You need to have a certain amount of courage to speak out about an unfair situation that has been created by the authorities."

Though cagey about the precise nature of the problem in Russia, Mr Dahlgren has spoken openly about it in Sweden. "Like all Western companies [in Russia] we're subject to blackmail, sabotage and pressure for bribes. In many cases we're totally in the hands of local chieftains. Ikea is big [in Russia] and doesn't pay bribes."

IKEA har et godt navn i Russland. De var det første store selskapet som gikk inn etter krisen i 1998. De har siden åpnet fire superstores, men tjener ikke penger. Myndighetene har ilagt en 25 prosent tollsats.

IKEA er meget populær blant russerne. Men som vanlig er det ikke folk flest myndighetene bryr seg om.

News

Det virker nesten som om bankene gjør alt de kan for å leve opp til de verste karikaturene av seg selv som grådige og kyniske. Selv Financial Times refser bankene som har gitt et lån på 10 milliarder dollar til Gazprom for at de kan tilrane seg Yuganskneftegas, juvlen i Yukos.

De lever etter maksimen: den enes død er den andres brød.
Financial Times refset særlig Deutsche Bank fordi det er de som laget en analyse som rådet Gazprom til å slå kloa i Yugansk. Gazprom har brukt analysen til å rettferdiggjøre sitt fremstøt. Selv om Deutsche Bank skjuler seg bak at de bare gjorde en jobb, blir de svinet til.

Putin har gått til angrep på det frie marked, som forutsetter at lover og regler blir fulgt og praktisert på en fair måte. Ved å yte assistanse til dette ranet på høylys dag, undergraver bankene sin egen posisjon. Forstår de ikke det? spør avisens leder.

Lederen tar bare for seg Deutsche Bank, men unnlater å nevne de andre i syndikatet som gir lånet: Der finner vi både franske (Paribas) og amerikanske investeringsbanker (J.P. Morgan).

Yukos søkte seg igår inn under amerikansk konkurslovgivning. De vil gjøre det mest mulig ubehagelig for Putin å rane til seg selskapet. Det er et desperat trekk i 11. time. Auksjonen over Yugansk skal foregå søndag. Ved å bringe saken ikke for en amerikansk domstol gjør Yukos det også umulig for Bush-administrasjonen og Wall Street å lukke øynene for det som skjer.

Menatep, selskapet til Khodorkovskij, har lovet å reise sak mot alle som på noen måte bistår med slaktingen av Yukos.

FT peker på at Deutsche Bank kan ha nasjonale motiver for å promotere Gazprom. Tyske Eon er Gazproms største private aksjonær.

There is probably also a German national dimension to its involvement. Eon, the German utility, is Gazprom's biggest foreign shareholder and customer, and Gerhard Schröder, the German chancellor, is the only western leader to share a language (German) with President Vladimir Putin. Deutsche Bank must have weighed, and presumably discounted, the threat by Menatep, which holds the Khodorkovsky shares in Yukos, to sue anyone who even "facilitates" the purchase of Yuganskneftegas.

En time langt innslag av Osama bin Laden ble lagt ut på internett torsdag. Bin Laden roser angrepet på det amerikanske konsulatet i Jeddah 7. desember.

Han ber om flere angrep på amerikanske mål i Irak og Golfen, spesielt relatert til olje:

Targeting America in Iraq in terms of economy and loss of life is a golden and unique opportunity... Be active and prevent them from reaching the oil, and mount your operations accordingly, particulary in Iraq and the Gulf," the speaker said.

Bin Laden har bare forakt til overs for reformene i Saudi-Arabia, så som de omtalte kommunevalgene på nyåret.

On the tape attributed to bin Laden, the speaker called for change, and derided overtures such as promised municipal elections and a national dialogue Saudi rulers recently initiated to open public debate on democratization and other issues.

‘‘This hasn’t changed anything ... the best they can do is that they will go into the elections game as happened before in Yemen and Jordan or Egypt and move in a vicious circle for dozens of years, this is regardless of the fact that it is prohibited to enter the infidel legislative councils,’’ the speaker said.

Det er interessant at han sier at det er forbudt å delta i folkevalgte, demokratiske forsamlinger.

Alle arabiske ledere, og spesielt kongehuset Saud, er i ledtog med de vantro. Bin Laden kaller dem "korrupte sionister".

The speaker accused all Arab leaders of being puppets of the United States, singling out, in addition to Saudi rulers, interim Iraqi Prime Minister Ayad Allawi.

The speaker, in calm and even tones, accused Saudi rulers of ‘‘violating God’s rules,’’ a common theme of bin Laden, who accuses Saudi rulers of being insufficiently Islamic and too close to the ‘‘infidel’’ United States.

Kongehuset Saud kan komme til å lide samme skjebne som shahen av Iran, truer bin Laden.

The man gave Saudi rulers an ultimatum -- either allow Saudis to choose their own ruler or face being deposed.
"When nations move to demand their rights, security forces cannot stop them. And you should never forget the fate of the Shah of Iran, who fell despite the strength and experience of his security forces," he said.

'Bin Laden' tape attacks Saudis

En gruppe på ni såkalte law-lords i det britiske Overhuset har med 8 mot 1 stemme kommet til at fengslingen av 9 utlendinger på ubestemt tid, ikke er lovlig.

"There are no adequate grounds for abolishing or suspending the right not to be imprisoned without trial, which all inhabitants of this country have enjoyed for more than three centuries," Lord Leonard Hoffmann said.

Retten til å fengsle utlendinger på ubestemt tid, finnes i en lov som ble vedtatt etter 911. Storbritannia har dessuten gjort en reservasjon overfor et punkt i Den europeiske menneskerettskonvensjon, som ellers ville stanset en slik lov.

Det sitter 14 utlendinger i britiske fengsler uten å ha blitt stilt for retten. Saken for law-lords gjaldt ni av dem. Overhusets avgjørelse forandrer ingenting for dem. De blir fortsatt værende i varetekt. Men regjeringen må gå tilbake til parlamentet og foreslå en revisjon av loven i pakt med det law-lords har bestemt.

Det er et politisk nederlag for regjeringen Blair, men trolig en seier for det liberale demokrati. Fengsling uten lov og rett er en uting. De ni har sittet tre år i fengsel.

En pussig detalj er at de blir sittende fordi landene de kan utleveres til ellers vil utsette dem for dødsstraff eller tortur. Hvis det finnes noe annet land som vil ta imot dem, står de fritt til å dra når som helst. Hvor merkelig det enn kan høres.

Detainees are free to leave for any country that will accept them. Some have been held since December 2001.
.
.
Britain opted out of the European Convention on Human Rights in 2001 to allow the jailing of non-British citizens that the government "reasonably believes" are a security risk.
.
But Ben Ward of Human Rights Watch said that "after today, the government can no longer pretend that indefinite detention is compatible with its obligations under human rights law."

Due to the constitutional importance, the decision was made by a court of nine Law Lords, rather than the usual five.

Blair gets a setback on security detentions

Man vil gjerne gi Bush en sjanse i Irak, fordi så mye står på spill. Men historien Thomas L. Friedman forteller er ikke oppløftende.

Det gjelder den tredje UNDP-rapporten om regjering og styringsverk i den arabiske verden. Fordi det i innledningen står noen kritiske ord om invasjonen av Irak og Israels opptreden, holder USA rapporten tilbake. Selv om 90 prosent av selve rapporten bruker mye sterkere ord om arabiske statslederes gjøren og laden. USA havner i selskap med Egypt, som gjerne ser hele rapporten låst ned. Det er til å gråte av, skriver Friedman, og det er virkelig sant.

In 2002, the U.N. Development Program sponsored a group of courageous Arab economists, social scientists and other scholars to do four reports on human development in the Arab world. The first one, in 2002, caused a real stir in this region - showing, among other things, that the Arabs were falling so far behind that Spain's G.D.P. was greater than that of the entire Arab League combined.

That first report, published in Arabic and English, was downloaded off the Internet one million times. It was a truly incisive diagnosis of the deficits of freedom, education and women's empowerment retarding the Arab world.

In 2003, the same group produced a second Arab Human Development Report, about the Arab knowledge deficit - even tackling the supersensitive issue of how Islam and its current spiritual leaders may be holding back modern education. This was stuff no U.S. diplomat could ever raise, but the Arab authors of these reports could and did.

So I eagerly awaited the third Arab Human Development Report, due in October. It was going to be pure TNT, because it was going to tackle the issue of governance and misgovernance in the Arab world, and the legal, institutional and religious impediments to political reform. These are the guts of the issue out here. I waited. And I waited. But nothing.

Then I started to hear disturbing things - that the Bush team saw a draft of the Arab governance report and objected to the prologue, because it was brutally critical of the U.S. invasion of Iraq and the Israeli occupation. This prologue constitutes some 10 percent of the report. While heartfelt, it's there to give political cover to the Arab authors for their clear-eyed critique of Arab governance, which is the other 90 percent of the report.

The New York Times > Opinion > Op-Ed Columnist: Holding Up Arab Reform

Ratko Mladic var i sitt gamle hovedkvarter i Republika Srpska, Han Pijesak, den 28. juni for å feire hærens dag, opplyste den sivile stattholderen over Bosnia, Paddy Ashdown, på en pressekonferanse torsdag.

"It was revealed by sources which I consider to be entirely reliable that the VRS was, as recently as this summer, actually harbouring and protecting Mladic in an isolated military shelter at Veliki Zep near Han Pijesak," Ashdown said.

Ashdown hadde innkalt til pressekonferanse for å kunngjøre at han avsetter 9 tjenestemenn i Republika Srpska for å ha unnlatt å forfølge krigsforbrytere i ni år.

Det er nylig kommet frem at Mladic var på lønningslisten til den bosnisk-serbiske hæren helt fram til 2002.

"For 9 full years the RS authorities have claimed they were hunting Mladic when in fact for those 9 years they were actually employing him," Ashdown said, referring to recent discovery that Mladic was on the RS army paybooks until 2002.

"While the authorities in Banja Luka were telling anyone who would listen of their efforts to apprehend war crimes suspects, members of their own army sat in their own military base, celebrating the VRS day with Ratko Mladic," he said.

EU har nylig overtatt fredsstyrken i Bosnia. Det skal bli interessant å se om EUROFOR kan gjøre det NATO ikke klarte på 9 år: fakke Radovan Karadzic og Mladic.

A Berlin-based Turkish imam, or Muslim spiritual leader, is being deported from Germany after he was accused of praising suicide attackers as heroes and inciting hatred against Americans and Jews, authorities said on Thursday. Imam Yakup Tasci, 58, who is based at Berlin's Mevlana mosque, must leave the country by Jan. 15, Berlin's Interior Ministry said.
"People who declare suicide attackers to be heroes and portray particular groups as useless are creating a hotbed for terror acts," State Interior Minister Ehrhart Koerting said in a statement.
(reuters)

Increasing numbers of British Muslims have faced discrimination in the wake of the September 11, 2001 attacks on the United States, a study by an Islamic group said on Thursday.
Four out of five people surveyed by the Islamic Human Rights Commission said they had experienced discrimination, well up on the 45 percent figure reported by a similar poll in 2000.
The report, called "Social Discrimination: Across the Muslim Divide", lists the results of a survey of 1,200 British Muslims along with individual interviews and case studies.
It was "a wake-up call" for the government, which must take immediate action, IHRC spokesman Arzu Merali said.
(AFP)

Putin satser på en resovjetisering av energisektoren i Russland. Yukos er ikke noe enkeltstående tilfelle, sier en analytiker. Hva betyr dette for Norges forhold til Russland, både for olje- og gass spesielt, og generelt? (les: delelinjen)

Søndag er det slaktetid. Da sluker gassgiganten Gazprom Yukos, som inntil for kort tid siden sto for 2 prosent av verdens oljeproduksjon, og var Russlands største privateide selskap.

Hadde noen sagt for et drøyt år siden at Yukos ville bli ekspropiert og den største aksjonæren kastet i fengsel som en simpel tyv, ville vedkommende blitt ledd ut. Den gang sto Yukos verdi til 40 milliarder dollar. Idag er den 2 milliarder.

Det er Putins støvler som har marsjert. Ifølge russiske medier tålte ikke Putin at et privat selskap kunne ta like store avgjørelser som Kreml.

Mr. Putin, according to reports in the Russian media, was furious that a private energy giant was making decisions, and headlines, that were usually reserved for those in power behind Kremlin walls.

Putins strategi har et økonomisk element:

"The Kremlin wants to set the strategic economic agenda, and that means not leaving the long-term strategies and decisions about how revenues should be spent to private companies," Ms. Hill said. "The state wants control of the commanding heights. This is how Russia positions itself as a superpower."

Men den har også en politisk side:

"Putin is definitely re-Sovietizing" the oil and gas industry, said Michael J. Economides, a professor at the University of Houston and the co-author of "The Color of Oil."

Det er en den politiske som bør bekymre. Ordet sovjetisering står for noe mer enn bare kontroll med Russlands styrke: råvarer. Det innebærer at det sivile samfunn kveles, og at staten og samfunnet gjennomsyres av korrupsjon og ugjennomtrengelighet. Det finnes derfor en intim sammenheng mellom de autoritære tiltakene etter Beslan og Yukos-konfiskeringen.

Putin har ikke bare brutt med det frie marked, han har også rasert det som måtte være igjen av et åpent samfunn i Russland. Det som eksiterer av kritkk, eksisterer kun på Kremls nåde. Som Anne Applebaum sa da hun var i Oslo nylig: For første gang våger ikke venner i Moskva å si hva de mener på telefon.

Denne utviklingen bør i høy grad bekymre Norge som nabo og energinasjon. En må regne med at Putin ikke vil vise seg medgjørlig i delelinjeforhandlingene. Samtidig er Norge redd for å havne i bakleksa i utvinngen i Barentshavet. Norge vil først og fremst si Statoil og Hydro. Disse ønsker både at regjeringen åpner for leteboring på norsk side, og er ivrig etter samarbeid med russerne.

Men slikt samarbeid vil heretter være på russernes betingelser. Utlendinger vil ikke lenger få operere fritt på energimarkedet, og kunne kjøpe seg opp. De blir henvist til å delta i prosjekter:

Companies like Exxon Mobil, ChevronTexaco, Shell and others will be allowed to invest in specific projects - perhaps Gazprom's giant undeveloped Shtokman gas field-but not to buy companies outright.

Det er blitt fremhevet av norske kommentatorer at Norge sakker akterut i nord. Det vises til at USA allerede opptrer som partner med Russland for å få sikre energileveranser fra Barentshavet. Men er nå dette så sikkert? Yukos har satt en skikkelig støkk i energiselskapene, og Ukraina har understreket avstanden mellom Kreml og Washington. Det spørs om USA vil gjøre seg avhengig av et autoritært Russland.

Faren for Norge ser heller ut til å være at man lukker øynene for den politiske utviklingen i Russland, og inngår samarbeid som ikke bare er dårlige økonomi, men prisgir norske interesser og teknologi.

The New York Times > Business > World Business > Kremlin Reasserts Hold on Russia's Oil and Gas

Helmut Kohl mener det er uærlig av dagens regjeringssjefer i EU å forespeile medlemskap for Tyrkia, for alle vil trolig ha gått av når spørsmålet skal avgjøres.

Dessuten later han til å mene at EU har visse naturlige grenser, og Tyrkia hører ikke til innenfor. Uttrykket "å utvide seg til døde" er blitt brukt:

Chirac has said France will hold a referendum on Turkey's EU entry if the bloc agrees to its accession. Kohl said he could not imagine a majority there supporting Turkish membership.
"And from Madrid one sometimes hears: If one is talking about Turkey, then Morocco must also be considered," Kohl said.
Kohl insisted that Turkey's record on human rights and religious freedoms should be rigorously assessed.
"I am convinced that Turkey will not fulfil the Copenhagen criteria," he said, referring to the EU's basic standards on human rights and political freedoms that Turkey has to meet before talks start.
He insisted that the EU was not an exclusive "Christian club" as Muslims were already the third largest religious group in the bloc after Protestants and Catholics and were free to practice their beliefs.
The former German leader nevertheless said he did not rule out Turkey being able to join the euro zone under certain conditions, albeit outside the European Union.
Kohl's championing of the reunification of Germany in 1990 paved the way for the European Union's eastward expansion, which resulted in 10 new members largely from eastern Europe joining the bloc in May.
Kohl said the European Union could expand further to include Bulgaria, Romania and "one or two" Balkan states, but that would be its limit. To accept Ukraine, he said, would upset Russia. (reuters)

Authorities in the northen Nigerian state of Kano have extended an order for Muslim school pupils to wear Islamic dress to cover private as well as state schools, officials said Wednesday.
Education commissioner Balaraba Bello Maitama told reporters that Muslim girls in 600 private schools in the state would be required to cover their heads with a scarf, or hijab, while boys would have to wear caps.

For bare et år siden virket Tyrkias vei inn i EU bare et spørsmål om tid. Nå står mer fundamentale hindringer i veien: spørsmål om kulturelle forskjeller, og skepsis mot å slippe inn en stor muslimsk nasjon.

Jeg forsøkte å høre om dette var tema i NRK igår, men man snakket stort sett om andre ting, og berørte det i forbifarten.

Kanskje må det en amerikansk avis/journalist til for å formulere dette klart:

"It is Turkey's misfortune that it is seeking to enter this exclusive, 2_kommentarly Christian, club at a time when many Europeans believe they are witnessing the failure of multicultural society in Europe.

Many think this should mean the death of a multicultural EU as well."

Den norske vinkelen er den positive: at Tyrkia kan bli en bro til Midtøsten, et eksempel på at det går an å forene islam og modernitet. Det er lov å håpe, men her er mange snublestener på veien. Det virker like sannsynlig at europeernes skepsis kan vokse.

Det er bevisstheten om at muslimene ikke vil la seg integrere, men i stedet danner parallellsamfunn, som med ett er blitt brennende fra Amsterdam til Oslo: offentligheten reagerte med sjokk da også representanter for hjemlige muslimer sto frem og forsto drapet på Theo van Gogh. Da så noen få idealistiske muslimer skulle vise avsky mot religiøse drap, ble de gående alene sammen med den norske eliten. Det må ha gitt ekko i hodene derees.

Oppvåkningen kom brått, og foregår fortsatt over hele Europa:

"People believe in an emotional way we are losing so much of our European identity," said Hans Westra, director of Anne Frank House. "We are looking for some new basic values to keep us together as a nation, not values from the Middle Ages that we fought for so long to get rid of."

"People have become more aware of the huge problems you face to make another culture and another religion compatible with your own," said Bart Jan Spruyt, director of the Edmund Burke Foundation, a conservative research organization in The Hague."

Herald Tribune-artikkelen våger også å trekke forbindelsen til Nazi-Tysklands forbrytelser: avsky/oppgjør med dem har gjort toleranse til et urokkelig prinsipp. Men nå hever røster seg som sier: vi kan ikke tolerere intoleranse. Det har gått fort. Det var utenkelig for bare kort tid siden.

En ting er at EU i mai fikk ti nye medlemmer og trenger tid til å fordøye dem. Den mest sentrale debatten gjelder likevel verdier. Europeerne tør ikke ta sjansen på å ta inn et land som i 2020 vil ha 90 millioner innbyggere. Det teller sikkert med at det er et muslimsk parti som sitter med regjeringsmakten, noe vi hører lite om.

"But probably the biggest complaint has centered on values. This is not always stated directly, perhaps because of concerns about political correctness. But many Europeans simply do not want the government of a big Muslim nation sitting at the EU table.

Assuming membership negotiations go ahead, by the time Turkey joins, which might be around 2020, it will most likely be one of the most populated countries in the EU. As EU votes are apportioned according to population, it would also be among the most powerful.

Even if Turkey's current leaders profess to be secular, conservative Europeans do not want to be vulnerable to a future government in Ankara that could seek to further a Muslim agenda "that wants to influence the educational system or believes that the Holy Book of Islam is above democratic debate," says Paul Scheffer, professor of urban sociology at the University of Amsterdam.

According to Robert Manchin, chairman of the polling group Gallup Europe in Brussels, nations on the geographical fringes of Europe, such as Ireland, Britain, Portugal and Spain, generally favor Turkish membership.

It is in the heartlands of the EU that opinion has turned most negative, in regions that already have large Muslim populations and that, says Manchin, could be the likeliest destinations for immigrants once Turkey is in the EU.

In the Netherlands, a new consciousness of the country's foreign population has emerged since van Gogh's murder, especially in cities such as Amsterdam and Rotterdam where around half of the citizens are first- or second-generation immigrants."

Tyskland

Van Gogh har hatt stor spillover-effekt i Tyskland. Av to grunner: det har aktualisert debatten om samfunnets identitet og karakter. Tyskerne liker ikke normløshet og følelsen av oppløsning. De vil legge visse verdier til grunn, men å kalle dem tyske er sensitivt. Men et begrep er Leitkultur, som har omtrent samme klang som når vi snakker om den kristne kulturarven.

Et annet moment er at Tyskland oppfatter seg som en av EUs grunnleggere, og derfor ansvarlig for hele prosjektet. EU kan utvide seg ihjel.

Begge momenter har fått CDU/CSU til å gå mot tyrkisk medlemskap. Mr. Europa, Helmut Kohl sier det samme.

"Germany, the European nation with the heaviest historical guilt, is home to more than 2 million Turks, the largest Turkish population in Western Europe. It is now grappling with the issue of "Leitkultur," or whether it can have a defining culture, and what that culture should be.

Last week, Angela Merkel, leader of the center-right opposition Christian Democratic Union, and challenger to Chancellor Gerhard Schröder, told the party's annual conference that multiculturalism in Germany had failed and that Turkey would make it worse.

"A Europe with Turkey as a full-fledged member won't be a Europe that is fully integrated," she warned. "The degree of European integration achieved over 50 years must not be thrown away just like that."

Turkey offers a test of EU multiculturism

Dommer Haji Rezaei la selv løkka rundt halsen på en gråtende Atefeh Rajabi (16). Dagen etter var liket forsvunnet. Nå mistenkes dommeren for å ha sex-misbrukt jenta i fengselet, skriver Nettavisen i dag.

Den 15. august i år ble 16 år gamle Atefeh Rajabi hengt i byen Negah i Nord-Iran. Jenta, som av flere blir beskrevet som umoden og i mental ubalanse, var dømt for å ha hatt sex utenfor ekteskapet.

- 16-åringens sak ligner veldig på Leila-saken. Atefeh Rajabis var også umoden for alderen, sier den norsk-iranske legen Mahmood Amiry-Moghaddam til TV 2 Nettavisen.

IRAN: Dommeren mistenkt for sex-misbruk

Leyla-saken: Dødsdømt mentalt tilbakestående 19-åring

Haster for dødsdømte Leyla

Jeg har hørt at i et afrikansk land tar man en stor risiko hvis man er skyld i et trafikkuhell og stanser: uskreven lov gir ofrene anledning til å ta loven i egne hender i 24 timer. Nå utspiller det seg lignende tilstander i Danmark.

Nettstedet www.filtrat.dk registrer omhyggelig alt som har med dette tema å gjøre. To episoder fra Rødovre og Albertslund er sjokkerende. Jeg kan ikke huske å ha sett norske aviser beskrive dette. Filtrat kaller det "svenske tilstander", er det verre i Sverige? I troskyldige Norge later vi som ingenting.

Politiet måtte trække kniplerne for at standse 20 ophidsede unge indvandrere, som kom ilende til, efter at en gravid kvinde kørte galt

Indvandrere amok efter banalt uheld

"Et banalt færdselsuheld udviklede sig i går eftermiddag til kaos i Rødovre, vest for København. En gruppe unge indvandrere gik amok og angreb politiet efter at have forsøgt at hive en kvæstet kvinde ud af ambulancen.
Fire politifolk blev angrebet af en ophidset gruppe på 20 unge indvandrere, der kom løbende fra alle verdenshjørner.»I kan bare komme an, bøsserøve og racister,« var nogle af de skældsord, der haglede ned over de fire betjente på stedet. "

"Rødovre Politistation blev tømt for mandskab, og der blev tilkaldt assistance fra Glostrup og Københavns Politi for at dæmpe gemytterne.

Midt under balladen kom den kvæstede kvindes mand kørende med høj fart til ulykkesstedet. Han forsøgte sammen med en lille gruppe indvandrere at hive den kvæstede kvinde ud af ambulancen. "

Et vanlig trafikkuhell: en gravid blir skadd, hun hentes i ambulanse. Det vil ikke hennes omgivelser, som kommer styrtende til og angriper politiet. Det er uhyggelig. Alle som har opplevd en slik mobb, eller har fantasi nok, vet at det er noe av det mest uhyggelige som finnes: mennesker ute av kontroll.

Etter hva jeg skjønner er det ikke dette så uvanlig i Danmark. Det har vært flere episoder:

"..Ulykken skete, da en minibus fra ungdomsinstitutionen Thorshøjgård med to medarbejdere og fem unge og en rød golf med fem unge indvandrere stødte sammen, da Golfen svingede til venstre i krydset Roskildevej-Damgårdsvej og blev ramt af minibussen, der kørte over for grønt.

Lynhurtigt samledes en stor flok tilskuere fra indvandrermiljøet, der var familie og venner til de fem i den røde Golf.

»Vi ved ikke, hvordan de blev tilkaldt, men da det var på sit højeste, var der op mod 100-150 personer. Der var grædekoner og ophidset stemning, så det var faktisk et stort drama, selv om der ikke var sket overvældende skade,« siger vicepolitikommissær Peter Grønbek fra Glostrup Politi.

Chauffør fik dødstrusler

B.T. har fået oplyst, at chaufføren af minibussen efterfølgende blev truet med at blive slået ihjel af nogle af tilskuerne. Dette kan Peter Grønbek dog hverken af- eller bekræfte."

I Norge vil vi helst tro at det går godt. Vi ønsker ikke å føre en debatt som kan polarisere/opphisse. Mye tyder på at det er helt forfeilet. Virkeligheten har kjørt fra oss for lenge siden.

Episoder som dette er illevarslende: en kan tenke seg hva det gjør med innstilling til politi, publikum, medier...

Najaf og Karbala, de to hellige shia-byene, var hjemsøkt av forferdelige angrep på vanlige troende idag. Hensikten er åpenbart å skremme shiaene fra å delta i valget, og skape frykt og kaos slik at valget blir utsatt.

Lite tyder på at de vil lykkes med det. Allawis regjering og ikke minst shia-lederskapet vet at det ville være det rene selvmord.

Men de blodige angrepene kan også tolkes som desperate handlinger. Å angripe sivile i de to hellige byene vinner neppe særlig mange "hearts and minds" for opprørerne. Det faller kanskje ikke i særlig god jord blant ikke-shiaer. De som ser dem må tenke: hva blir fremtiden hvis disse menneskene skulle få overtaket? Det går an å se på angrepene som et tegn på svakhet, som desperasjon. Irakerne vil stemme. De har ventet på det i 70 år, minst. Det er det første frie valg i noe arabisk land. Det er mange krefter som ønsker å forhindre det.

Terroristene viser en blodtørstighet uten sidestykke. Når du angriper begravelsesfølger skyr du ingenting.

The bombings in Najaf and Karbala, predominantly Shiite cities 45 miles from each other south of Baghdad, came just over an hour apart. The first was a suicide blast that ripped through minibuses parked at the entrance of to Karbala's 2_kommentar bus station, followed by a car bomb in a central Najaf square crowded with people watching a funeral procession attended by the city police chief and provincial governor.

The Najaf car bomb detonated in central Maidan Square where a large crowd of people had gathered for the funeral procession of a tribal sheik -- about 100 yards from where Gov. Adnan al-Zurufi and police chief Ghalib al-Jazaari were standing. They were unhurt.

Hospital officials said 47 people were killed and at least 90 others wounded in the blast, which went off about 400 yards from the Imam Ali Shrine, the holiest Shiite site in Iraq

The Karbala blast destroyed about 10 passenger minibuses and set ablaze five cars outside the crowded Bab Baghdad bus station. Hospital officials said 13 people were killed and 33 injured.

It was Karbala's second bombing in a week. On Wednesday, a bomb exploded at the city's gold-domed Imam Hussein Shrine, killing eight people and wounding 40 in an apparent attempt to kill a top aide to Iraq's most powerful Shiite cleric, Grand Ayatollah Ali al-Sistani.

Det er ingen tvil om at terroristene ville drept Sistani selv, hvis de kunne komme til.

The New York Times > AP > International > Middle East > A Car Bomb in Karbala Is Followed by Another in Najaf

Studer Kristofs uttrykksmåte, og sammenlign med norske journalister. Noe er galt når en erfaren journalist som Morten Strand skrev at karnevalstemningen i Kiev minnet ham om en annen karnevalsrevolusjon: 1917!!

In these long winter nights, a headless horseman is roaming Russia's "near abroad," threatening independent countries and raising fears of a renewed cold war.

This specter is Vladimir Putin. Let's hope he finds his head soon.

In traveling around Eastern Europe lately, people keep telling me what a menace Putin is becoming, and they're right. There are plenty of examples of Putin's bullying neighboring countries, from Georgia and Estonia to this lovely little Baltic nation of Latvia, but the most egregious example was Putin's recent plotting to install a new pro-Russian stooge in Ukraine.

The bottom line is that the West has been suckered by Putin. He is not a sober version of Boris Yeltsin. Rather, he's a Russified Pinochet or Franco. And he is not guiding Russia toward free-market democracy, but into fascism.

In effect, Putin has steered Russia from a dictatorship of the left to a dictatorship of the right (Chinese leaders have done much the same thing). Mussolini, Franco, Pinochet, Park Chung Hee and Putin all emerged in societies suffering from economic and political chaos. All consolidated power in part because they established order and made the trains - or planes - run on time.

Nicholas D. Kristof: America, too, needs to stand up to Putin

20/12 nrk1 kl.22-2300, 2 del av programmet om Jens Bjørneboe

Det var denne julestria da, og andre ting som skjer med oss mennesker. det gjør at jeg ikke får blogget før sent ikveld. patience. det er mye som venter. yukos, putin, among others.

En av verdens eldste kristne samfunn, kopterne i Egypt, er i protest mot det de sier er tvangskonvertering til islam. Kopternes overhode har trukket seg tilbake til et kloster i protest.

Det har stadig vært angrep på kopterne, som utgjør mellom 5 og 10 prosent av befolkningen. De blir lett skyteskive for ekstremister, og beskytelsen fra myndighetene er så som så. På lokalplan hender det politiet står og ser på overgrep.

Den utløsende episoden denne gang var tilfellet der kona til en prest skal ha blitt kidnappet og tvangsomvendt til islam. Det har vært store demonstrasjoner, blant annet i Kairo i begynnelsen av måneden der 34 mennesker ble arrestert.

Nå klager kopterne og sier det har vært titalls tilfeller av tvangsomvendelse i Assiut, 30 mil sør for Kairo. Arbeidsgivere skal også være aktive i tvangsomvendelsen. Tillatelser til å bygge kirker blir ikke gitt.

I landsbygen Munqateen gikk muslimer til angrep på to koptiskeide apotek og en bokhandel og satte dem i brann.

Coptic Pope Shenouda withdrew to a monastery in Wadi Natroun, northwest of Cairo, on Dec. 8 over attempts to convert Copts to Islam in Assiut and restrictions on building churches there, his secretary Bishop Armia said.
"The seclusion of His Holiness the Pope will continue until he reaches a solution (with the government) that satisfies his conscience to the problems related to the Copts," Bishop Armia told Reuters, without giving details of the solution sought.

Shenoudas tilbaktrekking til et kloster viser at kopterne ikke får den beskyttelsen de har krav på.

Det er ikke første gang kopterne blir forfulgt. Tidligere har det gått menneskeliv.

Det sekulære Europa har vært lite opptatt av kopterne. Kanskje konflikten med islam/muslimer i Europa vil øke bevisstheten om kristne andre steder?

De kristne var i flertall i Egypt lenge etter at landet ble erobret av fremadstormende muslimer på 600-tallet.

kilde: reuters

Et teaterstykke om seksuelt misbruk og drap i et sikh-tempel ble tatt av plakaten i Birmingham mandag, etter voldsomme protester fra sikhene i byen.

Teateret viser til faren for vold som eneste grunn til at det ble innstilt, og beklager. Lederen, Stuart Rogers, var klar på at frykt for liv og helse var eneste grunn:

"Sadly, community leaders have been unable to guarantee to us that there will be no repeat of the illegal and violent activities that we witnessed on Saturday," he added.

Mr Rogers stressed that the Rep had two major responsibilities: a commitment to artistic freedom and a duty of care to its audiences, staff and performers.

"It re2_kommentars a matter of great concern to us that illegal acts of violence can cause the cancellation of a lawful artistic work," he said.

Stykket, kalt "Bezhti", vanære, er skrevet av en ung kvinnelig sikh, Gupreet Kaur Bhatt. At handlingen er lagt til et tempel provoserte mange. En uke etter premieren samlet 400 sikher utenfor teatret lørdag. Tre politifolk kom til skade.

Etter å ha rådført seg med sikh-representanter bestemte teateret seg for å stanse stykket. De fryktet flere voldelige demonstrasjoner. Free speech-aktivister syntes det var opprørende at teatret bøyde av.

Episoden inneholder en del elementer som er aktuelle: kunst/ytringsfrihet versus religion. Hvor går grensene? Det er liten tvil om at mange har islam i bakhodet når de leser om dette. Sikhene har gitt muslimene en oppskrift på hvordan de skal gå frem for å stanse noe de ikke liker. Teater-ledelsen kan lette komme til å danne presedens. Hvem skal avgjøre om noe er støtende eller ikke? Hvis et multi-kulti samfunn betyr at alle som føler seg støtt kan få sensurert kunst, kan det få alvorlige følger. Problemet er å skille på det spekulative, og det som er provoserende, men godt.

Igjen ser vi at religion og kultur inntar scenen, bokstavelig talt.

Det bor 600.000 sikher i Storbritannia. Kultur og ytringsfrihet i et europeisk land utspiller seg ikke lenger bare innenfor nasjonale grenser. I dette tilfelle reagerte også sikher over hele verden: Det forteller Mohan Singh, whose temple is part of the Council of Sikh Gurdwaras in Birmingham, said the massive publicity given to the violence had led to people calling him from around the world.

Det gjør at det introduseres en helt annen sensitivitet i kulturdebatten enn det man er vant til i Europa: Ytringsfrihet kommer nokså langt ned på rangstigen:

He rejected claims they were stifling free speech, adding: "Free speech can go so far.

"Maybe 5,000 people would have seen this play over the run. Are you going to upset 600,000 thousands Sikhs in Britain and maybe 20 million outside the UK for that?

"Religion is a very sensitive issue and you should be extremely careful."

Det mente Mohan Singh.

Theatre scraps Sikh play over safety fears

BBC NEWS | England | West Midlands | Theatre ends play in Sikh protest

An ABC News/Washington Post poll suggested on Monday that a majority of Americans now believe the war in Iraq was not worth fighting.

Of those questioned, 56% said the cost of the Iraq conflict outweighed its benefits.

The poll suggested that while a slight majority believe the war has contributed to the long-term security of the US, 70% of Americans think these gains have come at an "unacceptable" cost in military casualties.

Det er mange måter å lese på. Det går an lese tekster man er uenig i for å få et adrenalinkick. Det kan bli selvnytende. John Pilger er en mann som til tider gir meg en slik reaksjon. Hans kommentar om Kosovo-krigen i siste Morgenbladet faller utvilsomt i en slik kategori. Noen ganger er det riktig å la det passere. Man kan ikke skrike til alle tider om alt. Men Kosovo-krigen var for viktig til å forbigås.

Hadde noen på høyresiden skrevet maken til revisjonistisk propaganda om undertrykking og død, ville vedkommende bli lyst i bann umiddelbart. Det sier noe om en venstreside som påberoper seg intellektualitet at den trykker et slikt makkverk som Pilgers kommentar. Det er ikke bare Alf van der Hagen som demonstrerer at han er uten politisk gangsyn. Det er representantivt for mange folk på den ulne venstresiden, særlig innen medier, akademia og kulturliv. De er "gode mennesker" som Brecht sa.

Hvilket minner om meg om Bjørneboe. "Alle" de gode satt nok og så Jan Hornes programmer. Men Bjørneboes ettermæle kveles av nostalgi, (jfr. Peter Norman Waages kommentar i Dagbladet). Jan Hornes program om ham var forsåvidt godt nok, men Bjørneboes tredjeverden-budskap og evangelium om at verden er båret frem av syfilitikere og pederaster holder ikke mål. Bjørneboe er stor på en annen måte.

Hvis ikke alkoholen hadde gjort kål på ham. Hva ville han ment i dag? Det går det selvfølgelig ikke an å si med sikkerhet. Men jeg er overbevist om at han ville vært sterkt opptatt av Europas svik overfor folkene på Balkan, både kroatene i deres frigjøringskamp, bosniakene og kosovoalbanerne. Han ville spydd av EUs passivitet og flådd venstresiden for at deres atiamerikanisme er sterkere enn noen annen impuls, slik at de til og med får sympati for en Slobodan Milosevic.

Jeg har en artikkel liggende fra Dagbladet på 60-tallet hvor Bjørneboe skrev om antisemittisme og andre ukorrekte ting. Den er ikke trykket noe sted, meg bekjent.

Man skal ikke undervurdere Bjørneboe. Det vi har sett i disse to programmene er fremfor alt en aristokrat, i stil og form. Bjørnboe har skrevet en artikkel til Arnulf Øverland: "Stilen er mannen". Det er riktig! Og Bjørneboe hadde selv en åndsaristokrats stil. Han passet alldeles ikke nede i dynnet. (Gordon Hølmebakk hadde distanse, og så denne selvdestruksjonen.) Var det noen han hadde gjennomskuet så var det forfengeligheten hos en mann som John Pilger, med sine lokker og slepne aksent.

Det å være kritisk er i dag automatisk å dissekere de offisielle sannhetene. I tilfellet Kosovo: Det var UCK/KLA som var skurken. De var klassifisert på linje med Al Qaida, skriver Pilger. Helt til USA fikk bruk for dem. Her er ikke Clinton et hår bedre enn Bush. Det er imperiet som strekker ut armene mot et uskyldig folk, les: serberne.

Pilger skriver som den verste Holocaust-revisjonist: Det er ikke funnet noen massegraver, for det var ingen massakre. Det er dikt og forbannet løgn. Av guess who!

"Da bombingen var over, i juni 1999, kom flokker av internasjonale rettsmedisinske eksperter til Kosovo for å foreta nitide granskninger. Amerikanernes FBI kom for å utføre det som ble kalt "den største åstedsbefaring i FBIs historie". Flere uker senere, uten å ha funnet én eneste massegrav, dro de hjem igjen. Den spanske rettsmedisinske gruppen dro også hjem. Lederen deres beklaget seg over at de hadde vært utsatt for "en semantisk piruett" fra krigspropagandistenes side, fordi "vi fant ikke én – ikke én eneste massegrav".

I november 1999 offentliggjorde avisen Wall Street Journal resultatene av sin egen undersøkelse der de forkastet "tvangsforestillingen om massegraver". Istedenfor "de enorme drapsmarkene noen etterforskere ble ledet til å vente seg … fant vi et mønster av spredte drap, [vesentlig] i områder der den separatistiske Kosovos frigjøringshær har vært aktiv". Avisen konkluderte med at Nato blåste opp de serbiske drapsmarkene da de så "et krigstrett pressekorps ta opp ubehagelige og vrangvillige historier om at sivile ble drept av Natos bomber" Krigen i Kosovo var "grusom, bitter og brutal, men noe folkemord var det ikke"."

Her ligger antiamerikanisme/antisemittisme snublende nær. Den lukter. Hva er det den lukter? Dette dreier seg da om muslimer. Ja, men det er den samme stanken av denial, av den verste løgnen. Den som tramper på de døde, og fratar dem selv deres død. Det er den ultimate fornedrelse, av noen som har til oppgave å spre opplysning.

Brita og undertegnede arbeidet alene på utenriksdesken i NTB i påskeuken 1999, da Slobodan Milosevic ga ordre om å starte en eksodus av bibelske proporsjoner. Jeg kommer aldri til å glemme den stemningen. Norge var på påskeferie, og stillhet og fred lå over landet. Men i det sørlige Europa holdt noe forferdelig på å skje. Noe helt utrolig. Fordrivelsen av et helt folk.

I fredslandet Norge trykker den presumptivt mest intellektuelle avis en artikkel av en prisbelønnet journalist som hevder at det ikke er funnet noen massegraver i Kosovo. Det var i Norge han fikk denne prisen! Ikke en reaksjon. Ikke en krusning. Vi tar ikke verden på alvor.

Jeg ser at neste SKUP-konferanse, Norsk Journalistlags faglige fordypning, til våren skal ta for seg krig og sannhet. Leder av konferansen, VGs Kjetil Stormark, har invitert Hans Blix og Thorvald Stoltenberg. Hans Blix blir hyllet som en helt i Norge. Det var Guri Hjeltnes som skrev en hyldningsartikkel. En helt etter vårt hjerte. Om hvordan et helt auditorium reiser seg og hyller ham. Da blir jeg skeptisk. Over holdningen. Han skulle liksom representere noen europeiske dyder. Europeiske dyder? Hallo! Hører man ikke ordene rope tilbake?

Stoltenberg er i en kategori for seg. At en mann med så klare proserbiske sympatier skal snakke om krig og sannhet er absurd. Det verste er likevel hans omtale av journalistene som dekket krigen som megafoner for muslimene. De falt under et foredrag på Blindern ifjor. Han sto rett og slett og pisset på alle som risikerte livet, og enten mistet det eller fikk kropp og sjel ødelagt.

I Norge eksisterer ikke verden.

Morgenbladet |

En tidligere justisminister i delstaten Ontario i Canada går i en betenkning inn for at muslimer kan bruke sharialover i spørsmål som giftermål, skilsmisse og arv. Kritikerne frykter at det åpner for diskriminering av kvinner og utviklingen av et parallellsamfunn for muslimer.

Marion Boyd la frem rapporten mandag. Hun sier prinspippene om likestilling og likebehandling i canadisk lov ligger fast. Innenfor denne rammen skal religiøse grupper kunne komme til enighet ved mekling eller voldgift, hvis det skjer under full frivillighet. Hun understreker at det er en forutsetning.

Hvordan man sikrer at det er reelle valg sies det ikke noe om.

Flere muslimske organisasjoner stiller seg negative.

"It will not feed into positive feelings for Muslims," Alia Hogben, executive director of the Canadian Council of Muslim Women told AFP.
"She has been politically correct ... why go there when Canadian law is all right for Muslims to live under?"
The Council said Boyd's ruling was problematic because there was no cohesive set of Muslim laws applicable worldwide, and warned that conservative clerics could impose a draconian interpretation of sharia in Canada.
The Muslim Canadian Congress also condemned the move, and spokesman Tarek Fateh was quoted as saying by the Toronto Star that Boyd had "given legitimacy and credibility to the right-wing racists who fundamentally are against equal rights for men and women."

Særlig poenget om at det ikke finnes noen entydig kanon over sharialover, synes relevant.

Bakgrunnen for rapporten er at Islamic Institute for Civil Justice (IICJ) allerede driver mekling og voldgift i spørsmål som gjelder giftermål og arv. Delstatsregjeringen ville ha en juridisk vurdering av om det var rom for dette innenfor canadisk lov.

Islamic Institute for Civil Justice var selvfølgelig svært glad for rapportens konklusjon.

(afp)

Aftenposten skriver på nett at ”Israel vil ikke delta i Blairs fredskonferanse”. Selve artikkelen som stammer fra NTB har overskriften: ”Blair holder fredskonferanse – Israel avstår”. Dette er riktig, men samtidig et godt eksempel på en i beste fall hodeløs dekning, trolig tendensiøs. Det signifikante i denne saken er ikke at Israel ikke vil delta, men at Israel nå støtter konferansen og at vi nå er inne i et tøvær i Midtøsten. Israel har helt fra begynnelsen sagt de ikke vil delta på konferansen. Årsakene er åpenbare og vel kjente. Israel mener de ikke har en troverdig og seriøs partner på palestinsk side. Israel forholder seg til palestinske myndigheter innen rammen av den såkalte veikartet, der EU er sponsor ved siden av USA, FN og Russland. Fredsforhandlingene foregår ikke litt her og der, det foregår etter en diplomatisk pinlig presis logikk, og the name of the game heter veikartet og ikke noe annet. Konferansen som nå arrangeres i London støttes av Israel selv om den ligger utenfor veikartet. Dette gjør de fordi veikart-prosessen ligger ganske stille (noe som skyldes øk vold og terror siden 2003), og fordi USA likevel vil være i kulissene i London. Ikke minst vil konferansen også se på aspekter knyttet til Israels unilaterale uttrekning fra Gaza som ligger utenfor veikartet. Der er også andre og gode årsaker til at Israel generelt ikke deltar i Europeiske fredskonferanser uten USA, siden det er kun USA som kan levere tilstrekkelige garantier til alle parter. Kort sagt, veikartet kan nå sakte komme til live igjen, og Londonkonferansen kan spille en slags rolle i dette, men dette skjer gradvis og ikke ved at den israelske regjeringen deltar. Det ville trolig tvert om komplisere mulighetene for at konferansen nå kan bli et lite skritt på veien.
Etter at Arafat døde har den israelske regjering sendt ut flere positive signaler til de palestinske myndighetene, og vise versa, blant annet at tilbaketrekningen fra Gaza skal kunne koordineres med palestinerne, og dermed ikke framstå så unilateralt. I forlengelse av dette har Israel i et møte med den britiske Statsminister Tony Blair tirsdag 22. desember sagt at de nå støtter konferansen for slik å se at de palestinske myndighetene styrkes som partner.
Blair sier selv på pressekonferansen at det ikke var regnet med at Israel ville delta. Konferansen dreier seg i første rekke om reformer hos og støtte til palestinerne og ikke om Israel. En av målsetningene med konferansen er å gjøre de palestinske myndighetene bedre i stand til å være den seriøse partner fredsprosessen trenger og å bistå palestinerne i spørsmål som dreier seg om uttrekningen fra Gaza – en uttrekning palestinerne ønsker velkommen.

Ved siden av at journalisten eller desken ikke klarer å sette denne saken inn i sin riktige kontekst – og trolig knapt nok leser den internasjonale pressedekningen – så virker dette som et eksempel på at journalistenes instinkt til en hver tid er å sette Israel i et negativt lys, selv når det er framskritt å spore. Man føler nok at det er det tidsriktige. Min mistanke er at uansett hva Israel gjør for å komme Palestinerne i møte, selv i dagens tøvær, vil det ikke avstedkomme støtte og forståelse, men selv da kun bitter galle. Det er dette som kjennetegner en europeisk paria – og en presse som verken er uavhengig eller kompetent.

Blair holder fredskonferanse - Israel avstår

Av Anders Ulstein

Dette bildet har en ikonisk karakter. Det viser såkalte insurgents, motstandsmenn på norsk-journalese, som myrder valgfunksjonærer på åpen gate i Bagdad. Det sier alt om hva "motstanden" handler om. Thomas L. Friedman hadde et lignende sannhetens øyeblikk da han så bildet.

Do not be fooled into thinking that the Iraqi gunmen in this picture are really defending their country and have no alternative. The Sunni-Baathist minority that ruled Iraq for so many years has been invited, indeed begged, to join in this election and to share in the design and wealth of post-Saddam Iraq.

As the Johns Hopkins foreign policy expert Michael Mandelbaum so rightly pointed out to me, "These so-called insurgents in Iraq are the real fascists, the real colonialists, the real imperialists of our age." They are a tiny minority who want to rule Iraq by force and rip off its oil wealth for themselves. It's time we called them by their real names.

Norske medier følger langt på vei logikken som terroristene følger: USA er så hatet i verden at alle som fremstår som deres motstandere, får sympati.

Men hva hvis det går galt? Tilskuernasjonene venter nærmest på det. Hvem vil da ha skylda? Ingen går fri. Først har du Rumsfeld, Cheney & Co.

We may lose because of the defiantly wrong way that Donald Rumsfeld has managed this war and the cynical manner in which Dick Cheney, George Bush and - with some honorable exceptions - the whole Republican right have tolerated it. Many conservatives would rather fail in Iraq than give liberals the satisfaction of seeing Mr. Rumsfeld sacked. We may lose because our Arab allies won't lift a finger to support an election in Iraq - either because they fear they'll be next to face such pressures, or because the thought of democratically elected Shiites holding power in a country once led by Sunnis is anathema to them.

We may lose because most Europeans, having been made stupid by their own weakness, would rather see America fail in Iraq than lift a finger for free and fair elections there.

Bare det at Friedman våger å stille spørsmålet: hva om vi går på et nederlag! Om europeerne heter det ganske riktig at vi er blitt dumme av vår egen selvpåførte svakhet. Hvordan har vi havnet der hvor vi unner at amerikanerne mislykkes? Som må barn. Tyskere og nordmenn har et ord for denne følelsen, som det ikke finnes noe ord for på engelsk, by the way: Schadenfreude, skadefryd. Bokstavelig talt.

Worth a Thousand Words

For å få en anelse om hva det å tjenestegjøre i Irak går ut på: les øyenvitneskildringene fra selvmordsangrepet på basen i Mosul der 22 mennesker ble drept.

Til tross for Abu Ghraib og torturberetningene: det er mange fine, unge menn i de amerikanske styrkene. De har en profesjonalitet og ethos som det står respekt av.

Fredag var det sørgestund for to av kameratene i kinosalen i leieren. Her var det ikke mye pompøsitet og flaggvifting. Et minnesmerke bestående av støvler, hjelm, dogtags og våpen. Soldater som defilerer forbi, gråtende.

The mourners touched the helmets, sobbed, bowed their heads.

14 soldater ble drept, i ett av de verste angrepene hittil. Det skumle er at det ble begått av noen som kom seg inn på området. Det betyr at amerikanerne ikke en gang kan være trygge inne på basene. Det skaper skepsis og avstand til irakere de slipper inn.

The New York Times > International > Middle East > The Attack: Remembering the Dead and the Horror of Mosul

Det var internasjonal jihad som preget tankegangen til kidnapperne av de to franske journalistene, ikke irakisk nasjonalisme, sier en av dem, Georges Malbrunot til fransk TV.

Mr Malbrunot said his captors were driven more by Islamic holy war than Iraqi nationalism.

"One of the lessons we drew from our captivity was that we were immersed in Planet Bin Laden," he said.

But Mr Malbrunot told French television the influence of the al-Qaeda leader was especially strong while they were with "a cell of the Islamic Army in the north".

"We were very aware of the fact that it wasn't the Iraqi agenda that motivated our kidnappers, but the internationalist jihadist agenda.

"I think this is the real challenge for the next 10 years - the clash of cultures that these people are advocating, are seeking."

Malbrunot advarer journalister som tenker å dra til Irak.

Mr Malbrunot warned other journalists working or thinking of working in Iraq to take care.

"Our kidnappers told us: Don't come back to Iraq, this is a land of war and we do not need you here. We want to settle our scores with the Americans.

"I would say you must be very, very careful because that country is crawling with armed men who are on the lookout for Westerners."

De to ble vitne til at fire andre gisler ble halshogd: to makedonere, en av livvaktene til Ahmed Chalabi, og den irakiske direktøren for et kraftverk.

BBC NEWS | World | Europe | French hostage recalls his ordeal

Presidential election frontrunner Mahmud Abbas said Sunday that the Palestinians can only achieve independence through peaceful means and not with the use of weapons.
"I believe that it is clear that a military solution is impossible," Abbas told a gathering of business leaders in the West Bank town of Ramallah. (AFP)

"...the belief in the existence of a Western conspiracy to undermine Russia is now widespread, and not by accident: Russian media hint darkly at the "Western money" that is funding Chechen terrorism and Ukrainian demonstrators, and most Russians, still more than willing to think ill of the West, and still unable to understand how they are perceived in the countries on their borders, don't disagree."

"But there are Russians who understand what happened in Kiev, Russians who no longer believe their government's propaganda, Russians who understand that this really was a popular movement, and not a Western conspiracy. It is precisely those Russians whom the Putin administration now fears the most. If Yushchenko really does emerge victorious, his election will have set an example that others will inevitably try to follow."

Anne Applebaum i Telegraph

Det er interessant å sammenligne Morgenbladets islam-dekning og Weekendavisens. Morgenbladet har "islam i Europa" på forsiden, og spår at 2005 blir året der islam vs. Vesten kommer til å dominere. Det gjør en kopi av 911-bilaget og trykker tekster. Til dels slette, eller intetsigende. Slik må det bli når Berit Thorbjørnsrud og Thomas Hylland-Eriksen står som paver i innledningen og setter grensene.

Før vi kommer dit: la oss ta lederne. Alf van der Hagen siterer Koranens ord om Jesu fødsel. I sin helhet. Det er alt som står. Ikke noe forsøk på tolkning eller sammenligning. Weekendavisen har en lang leder, som mot slutten kommer inn på forholdet mellom religion og samfunn på en interessant måte:

"TROEN som samfundsmodel er det centrale konfliktpunkt mellem Europas trossamfund i dag. Så længe, de indvandrede minoriteter med deres medbragte religioner var små og magtesløse, havde tolerancen gode dage i Europa. Marginale trossamfund truer ingen, uanset hvor radikale de er. Vi finder os aldeles uanfægtet i Jehovas Vidner, Scientology, Pinsemissionen og endda i den genoplivede Asatro, for ingen forestiller sig i ramme alvor, at disse trosretninger en dag vil blive store og stærke nok til at begynde at diktere samfundets love.

Efter den samme opskrift har majoriteterne over hele Europa fuldkommen forsømt at forholde sig diskuterende til de religioner, der kom hertil med indvandrerne. Vi regnede med, at de ville blive moderne af sig selv - og gik desuden ud fra, at de troende altid ville være fåtallige og magtesløse.

OG i det store politiske spil er det stadig sandt. End ikke muslimerne, de mest talrige troende blandt de nye minoriteter, er bare i nærheden af at udgøre en politisk magtfaktor efter demokratiets sædvanlige målestok.

Men det er ikke hele sandheden. Netop fordi den klassiske diskussion om det rette, moderne forhold mellem tro og samfund ikke er blevet ført i de ganske få årtier, indvandrerne har været her, og netop fordi den slet ikke er blevet ført med indvandrerne selv, står vi nu med ellers velintegrerede muslimer og sikher, der åbenlyst forestiller sig, at det særlige ved vores samfund er, at det er kristent, og at deres egen religion derfor er et logisk bud på en anden samfundsorden.

KULTUREN adskiller sig blandt andet fra religionen ved, at kultur kan forandres grundlæggende gennem menneskelig handling og samfundsmæssig diskussion. Religioner af den type, der i dag konkurrerer om retten til at definere samfundet, er skriftreligioner, og disse er langt sværere at forandre. Når det er en hellig skrift, der definerer troen, har den en langt større stabilitet end nogen form for kulturelle forestillinger og traditionelle skikke."

Her påpeker lederskribenten noe fundamentalt: innvandrere, les: muslimer oppfatter vårt samfunn som grunnleggende kristent i sin karakter. Hvorfor skulle det da være noe galt at de ønsker å omforme det i sin retning, altså: islamsk? Det er det da logisk.

Det er kanskje som svar på dette underbevisste forhold at man får selv de mildeste forsøk på opplysning om den kristne kulturarven i skole og barnehave til å høres ut som fundamentalisme. Det lukter kristenmannsblod!

Det merkelige er at det ser ut til å være en slags telepatisk kommunikasjon mellom sekulære, humanister, kristenhatere, kulturradikale og muslimene i Vesten. De antikristelige vestlendingene kommer med akkurat de fremstøt mot såkalt "kristent trangsyn" som fremmer en religion som har mutert til en ny totalitær ideologi.

Det er uhyggelig og det minner om 30-årene, da kommunistister og sosialister gikk til et ligningende stormløp mot den etablerte orden fordi den ikke var demokratisk og rettferdig nok. Kommunistene kalte sosialdemokratene for "sosialfascister", fordi de var borgerstatens løpegutter. Det hele var sauset i en retorikk, som forherliget, tåkela og forvirret. Slik mange velmente kulturliberale i dag ikke vet opp og ned i politikkens verden. Det ser man tydelig av Morgenbladet som kryr av fine slektsnavn som skriver om kunst, musikk i ulike avantgardeformer, arkitektur, men som er sørgelig ubehjelpelig når det gjelder politikk.

Thorbjørnsrud: -Jeg synes det er fordummende å snakke om islam som enten kvinnefiendtlig eller kvinnevennlig.
Hylland-Eriksen: -På den ene siden har vi veldig konservative kristne og talsmenn for "norsk kulturarv", mens de som fresmtår som talspersoner for muslimer ofte har en konservativ teologi som ikke er representativ for norske muslimer.

Thorbjørnsrud sier vi står i fare for å miste en hel generasjon muslimer, som snur seg vekk: "De møter kritikk overalt og føler at de må forsvare ting som er helt fremmed for dem, hele tiden."

Dette er ikke farlig. Problemet er at det er ufarlig. Men den snille fortolkningen skjuler en klo, som straks arresterer mer kritiske røster.

Det er pussig: akademikere som ellers er veldig opptatt av å være kritisk til makten har en hel offer/martyrmystikk når det gjelder muslimer. Der er det helt klare grenser for hva man får si.

Derfor blir Morgenbladets 9 sider om islam og Europa tungen ut av vinduet. Det sier ingenting. Ayatollah Sistani høres ut en som vestlandspredikant. Hvem ville ellers trykket noe slikt pietistisk rør om å holde sin sti ren i Vesten, hvis det ikke var Sistani som hadde skrevet det. Stemmer som presenteres som liberale, som Fahmi Huwaydi, skriver orwellsk. Den eneste som hadde fortjent bedre plass er Gilles Kepel. Qaradawi er en grønn fascist, men får strø om seg med floskler og skulle Tariq Ramadan vært med, burde man tatt for seg denne mannens historie, som er viktig og interessant. Flagship-artikkelen til Sten Inge Jørgensen forbigås i taushet. Den våger ikke ta opp noe av det kontroversielle og "farlige" i dagens konflikt. Ingenting av det som har skapt konflikten: Det vises til Pim Fortuyn og hijab-forbudet. Skylden ligger på de hvite, kolonistenes side. På Kurtz. Selvfølgelig. Vi er alle potensielle Kurtz på vei opp en indre Kongo-elv.

Her trengs et stenk Fallaci. Introduksjonen tildeles lederen av Arab European League uten ett kritisk blikk:

"Det arabiske samfunnet i Europa kan sammenlignes med den svarte minoriteten i USA … Den er sosialt, politisk og økonomisk ekskludert, bevisst eksistensen av diskriminering og rasisme, føler seg utnyttet og brukt og har produsert en generasjon uten fremtid som ikke har noe å tape. Denne generasjonen har utviklet en opprørsk subkultur, og er når som helst rede til å flytte kampen til gatene. I Paris, i Marseilles, som i Brussel og Rotterdam eller London, vil forsøk på å undertrykke arabere og muslimer føre til en gatekamp som ingen ønsker."

Dette er muslimene som Black Panthers-varianten. Liberalerne elsker de undertryktes opprør. Mye tyder på at Jørgensen deler dette selvrettferdige offersynet:

"Jahjah og hans meningsfeller føler at europeerne, etter 11. september og drapet på den nederlandske politikeren Pim Fortuyn, er i ferd med å frata de økonomisk marginaliserte det eneste de har igjen: deres kultur, religion og fellesskap."

Det var disse ordene jeg spesielt likte: frata dem det eneste de har igjen..... da må de gjøre opprør. Ikke?

Weekendavisen har ellers et intervju med generalsekretær for Folkekirkens Nødhjelp om islam og Europa. Det er utenkelig at Atle Sommerfelt og Kirkens Nødhjelps generalsekretær kunne sagt det samme. Så kritisk og samtidig balansert. Mer om det siden.

En opplagt vinkel for en avis som liker å kalle seg radikal ville være å se på sammenhengen mellom marxisme og islamisme. Spiller islam samme rolle som kommunismen. Har Muhammed erstattet Marx? Parallellene er flere enn man skulle tro. NYTimes-journalisten Craig S. Smith lander på beina:

Europe's Muslims May Be Headed Where the Marxists Went Before

Det er 50.000 konvertitter til islam i Frankrike. Et ganske høyt tall. De første som renoverte en moske i Spania var konvertitter.

De franske kommunistene drev sosialt arbeid blant arabisk ungdom. Det skar seg en gang på 80-tallet. Muslim fylte tomrommet. Muslimene har i dag erobret politisk makt i de samme områdene hvor kommunistene før sto sterkt.

Young Arabs and Africans here have turned to Islam with the same fervor that the idealistic youth of the 1960's turned toward Marxism.

"Now, religion has become our identity," Mr. Belthoub said last week, sitting in a friend's small apartment in a largely Muslim suburb north of Paris.

Smith rekapitulerer forholdet mellom 2_kommentarstream-marxisme og ytterkanten, den ikke-voldelige og den voldelige. Jeg er ikke sikker på om parallellen holder. Situasjonen er en annen, og forholdet mellom Al Qaida-type org. og 2_kommentarstream-islam er mer komplisert enn mellom Baader/Meinhof og maoister, og 2_kommentarstream-sosialister.

But the eventual evaporation of hard-line Marxism in Europe may offer clues to how the Islamist trend could play out. Disowned by the pragmatic left, Europe's militant Marxist fringe was isolated and repressed, while governments pursued social policies that to some measure addressed the grievances of the poor and dispossessed, which had animated the radicals.

Sosialistene ble coopted ved at de lot seg velge/deltok i valgprosessen og måtte ta ansvar. Bordet fanget. De var villig til å bruke de samme parametrene som samfunnet de var en del av, selv om de stilte hardere krav. Det var mer av det samme. Med islam er det noe annet. Å forlange respekt for å bære hijab offentlig f.eks. også i forhold til myndigheter, er noe ganske annet. Det innfører helt andre parametre. De som værer fare, for konsekvensene, har selvfølgelig rett. Selv en så "uskyldig" ting vil undergrave et åpent samfunn.

Fordi dette dreier seg om religion og ikke "social engineering" er det vanskelig å diskutere. Trusselen går dypere.

Islam's growth in Europe as the most vibrant ideology of the downtrodden is part of a wave of religiosity that has swept the Arab world in the past 30 years, propelled by frustration over feeble economies, uneven distribution of wealth and the absence of political freedom there.

Like Communism, it represents for many of its born-again adherents a transnational ideology tilting toward an eventual utopian vision, in this case of a vast, if not global, caliphate governed according to Shariah, the legal code based on the Koran.

Many people see the rise of Islam here as a sort of Boabdil's revenge, restoring the faith that withdrew after Boabdil, the emir of Granada, now southern Spain, surrendered the embattled Moors' last foothold in Western Europe 500 years ago.

For them, the religion's return opens another chapter in a centuries-long struggle between Christendom and Islam for the domination of Europe. The Muslim community's high birthrate and the continent's need for more immigration as its native population ages have led to talk about the gradual Islamization of Europe.

Enten ut fra panikk, eller en skjult tiltrekning til totalitarisme, unngår mange i den politiske eliten å snakke om den revolusjonen som fant sted innen islam i forrige århundre. Man overgir i praksis islams "Was nun kleiner Mann? " til imamer og ayatollaher.

"Islam has replaced Marxism as the ideology of contestation," says Olivier Roy, a French scholar of European Islam. "When the left collapsed, the Islamists stepped in."

Her forklarer han den affinitet mange tidligere maoister og kulturradikale føler til den under underkastelsesreligionen.

The religion's institutional presence has since blossomed. Europe's first generation of Muslim immigrants made do without mosques, halal butchers or easy access to the hajj, the pilgrimage to Mecca that is an obligation of all Muslims; the current generation has all of those things, along with a plethora of educational texts, video and audiocassettes and conferences to expand their knowledge of Islam.

Muslimer er vant til å være i flertall. Det er de ikke i Europa. Derfor føler de seg som ofre, som diskriminerte. Dette er i mine øyne et forkledt ønske om dominans.

"We're rejected everywhere, and so the only place we feel at peace is in our religion," said Issam El-Zryouly, 19, whose family moved to France from Morocco when he was 6. Like many of his peers, Mr. Zryouly has redefined himself as a Muslim after a few aimless years of drug use and petty crime.

Men hva med muslimer som gjør karriere og får noe å forsvare. De blir vel samfunnsbevarere?

Beyond the militant minority, the inward-looking fundamentalists are by definition politically insignificant. Once the more 2_kommentarstream, upwardly mobile Arab or African young people move out of their working-class neighborhoods, "they aren't perceived as Muslim any more, and the vast majority aren't interested in using their religion as a social and political marker," says Gilles Kepel, author of "The War for Muslim Minds."

Det er også problematisk. Det er en gut-feeling at når push comes to show, when the shit hits the fan/the chips are down: når noe alvorlig skjer, så holder man sammen, og sympatien ligger hos ens egne, uansett hvor ille det de har gjort er. Det er vanskelig å kutte den navlestrengen. Umma er sterkere enn borgeridentiteten og nasjonalfølelsen. Kan man da snakke om norskhet? ville Fallaci sagt. Med rette.

Bloomberg publiserte for noen dager siden en detaljert oversikt over hvordan Yassir Arafat brukte de hundrevis av millioner dollar som er "forsvunnet" fra den palestinske statskassen. Alt fra egyptiske mobiltelefonselskaper til amerikanske bowlinghaller (!) ble finansiert med midler som skulle brukes til å skaffe palestinerne ordentlige levekår.

Arafat, who died on Nov. 11 at age 75, disclosed $799 million of investments in documents the Palestinian Authority has released over the past two years that show he didn't just invest in building basic services in the West Bank and Gaza.

At a time when the authority was starved for funds, Arafat's money managers placed bets from Tel Aviv to Silicon Valley on venture capital funds, software startups and telecommunications companies.

``Arafat was notoriously secretive, and he spread the money all over,'' says Rachel Ehrenfeld, director of the New York-based American Center for Democracy and author of ``Funding Evil: How Terrorism Is Financed and How to Stop It'' (Bonus Books, 2003). ``He didn't give the public a view of the investments until the donor community protested about corruption.''

John Pilgers artikkel om krigen i Kosovo, kommentert av Hans her, blir også kritisert av Svein Mønnesland, nestoren i norsk Balkan-forskning:

John Pilger gi i artikkelen "Den glemte frigjøringen" et skjevt og politisert bilde av Kosovo-konflikten. Båret frem på bølgen av motstand mot USAs krigføring i Irak benytter Pilger anledningen til å forsvare Milosevic og fordømme Natos aksjon i Kosovo i 1999. Den Balkan-eksperten han henviser til, Neil Clark, er en beryktet gammelkommunist som har kalt Milosevic "samvittighetsfange" (New Statesman 11/2 02) og Zoran Djindjic, den serbiske statsministeren som ble myrdet, "The Quisling of Belgrade" (The Guardian 14/3 03). Siden Milosevic var den siste kommunistleder som ble sittende etter kommunismens fall ellers i Øst-Europa, ble han den store helten for Pilger og Clark. Alle motstandere til Milosevic blir dermed skurker: albanere, demokratiske serbere og fremfor alt USA og NATO. Gjennom antiamerikanismens briller kan så Kosovo-konflikten dkrives om til det ugjenkjennelige.

I samme utgave av Morgenbladet forklarer Jo Eggen hvorfor store deler av den politiske venstresiden ikke kan få seg til å fordømme Milosevic:

Milosevic-saken er uten helt.

Det eneste riktige blir å ikke velge side.

British foreign secretary Jack Straw: "For all the huge advances in the control of our lives through science and technology an earthquake on this scale is truly humbling as well as profoundly tragic for everyone involved."

En selvmordsbomber forsøkte mandag å drepe lederen for SCIRI, Abdel Aziz Hakim, i hans hovedkvarter i Bagdad. Likevel sendte Hakim ut en erklæring om ikke å ta hevn.

Shiaene viser en ekstrem tålmodighet. De lar seg ikke provosere til å svare, noe som kan utløse borgerkrigslignende tilstander. Det er nettopp hva islamist-sunnier og baathister håper på.

Iran spiller utvilsomt på lag med shiane i Irak. De er dermed i en slags indirekte allianse med USA. For USA er også shiaene det viktigste stabiliserende element i landet, ved siden av kurderne.

Man er fristet til å spekulere: vil et Sistani-ledet moderat shia-Irak kanskje kunne virke modererende på Iran, og bidra til en reell dialog med USA?

Kampanjen mot shia-lederskapet sier det meste om hva "motstandsbevegelsen" står for: 19. desember var det angrep i Karbala og Najaf som drepte 66 og såret 200. Utelukkend irakiske sivile. Det var i Najaf i august 2003 en bilbombe drepte ayatollah Mohammed Baqr Hakim, som er bror til Abdel Aziz. Kun en hånd var igjen av ayatollahen. Det var et inferno. Raseriet blant shiaene var stort. Nå er det tydelig hvem som sto bak.

kilde: BBC, afp

Western churches are using humanitarian cover to proselytise among the distressed population of Sudan's Muslim-majority Darfur, the official SUNA news agency reported Saturday.
The agency quoted a senior official in North Darfur state, Al-Nur Mohammed Ibrahim, as lashing out at "missionary campaigns being launched by some Western church organisations under the cover of humanitarian action."
The local social and cultural affairs minister said the authorities had devised an urgent plan to stem the phenomenon and to defend Islam against the alleged missionary effort. (afp)

En stemme som trolig tilhører Osama bin Laden fordømte mandag det forestående valget i Irak, og truet alle som deltar med at de er som vantro.

Det er interessant at bin Laden omtaler den store shialisten som liksom-muslimer.

"You have to be careful of those charlatans who, under the guise of Islamic parties, urge the people to take part in the election," he added.

Det var Al Jazeera som kringkastet budskapet.

Samtidig kunngjorde det største sunnipartiet, Irakisk Islamsk parti, at det trekker seg fra valget.

Dermed har sunnilederskapet havnet i selskap med bin Laden. Det kan stå dem dyrt. Abu Musab al-Zarqawi har i månedsvis angrepet shiaene, både ledere og legfolk, og forsøkt å provosere frem en reaksjon. Denne strategien er så tydelig at den nok har bidratt til edrueligheten på shia-hold. Forpurring av valget er også Zarqawis fremste mål.

Det er nærmest politisk selvmord for Allawi og USA å ta et slikt skritt. Det vil være å gi terroristene en stor psykologisk seier, og vil snarere forverre situasjonen.

At sunniledelsen likevel velger å boikotte valget, sier mye om deres manglende politiske forståelse. De spiller seg selv ut over sidelinjen.

Blant sunniene er det stor iver etter å stemme, sies det. Men de frykter for konsekvensene.

Bin Laden-stemmen roser Zarqawi og kaller ham prins. Han er den uinnskrenkede leder av Al Qaida i Irak, sies det, og "alle bør lystre ham".

Frontene er blitt veldig tydelige og skarpe. De som velger valgboikott stiller seg på samme parti som Zarqawi og bin Laden. Det gjør både shiaer, Allawi-regjeringen, dvs. de sekulære, og kurderne til allierte. Det er en ganske formidabel kraft, og gir håp for fremtiden. Alternativet er så horribelt at de fleste rygger tilbake.

ABC News: Jazeera TV: Bin Laden Tape Urges Iraq Polls Boycott

Kan det tenkes at politisk islam virker som en tåkelegger av det som virkelig foregår: en sekularisering av muslimer? Det mener den franske sosiologen Olivier Roy i sin nye bok "Globalizing islam".

Roy vakte oppsikt med sin bok "The Failure of political islam", som utkom i 1994. Da pågikk ennå borgerkrigen i Algerie for fullt, og Egypt var heller ikke trygg. I Tyrkia ble et muslimsk parti det største.

Likevel mente Roy at politisk islam hadde spilt fallitt, både intellektuelt og historisk. De hadde ikke greid å komme med noen visjon for et alternativt samfunn, annet enn enkle slagord.

Khomeini var den første til å påberope seg et pan-islamsk prosjekt, men da det kom til stykket var det shiaer det handlet om. Sosialpolitisk hadde det mye til felles med saudiarabernes. Ikke særlig forlokkende for de fleste.

Derfor spilte den revolusjonære islamismen fallitt, sa Roy den gang, og han mener tiden ga ham rett.

Nå hevder at radikaliseringen skjer blant annen- og tredjegenerasjon i Vest. Han kaller dem ikke revolusjonære, men neofundamentalister. Det er ikke helt enkelt å forstå forskjellen, men ut fra omtalen får jeg inntrykk av at neofundamentalisme favner videre, omfatter flere.

Ca en tredel av verdens 1,2 milliard muslimer bor i dag i diaspora: dvs. de er i mindretall i ikke-muslimske land. Globaliseringen har ført til dannelsen av en global ummah. Det er en bevissthet om det muslimske fellesskapet på verdensbasis, som spiller en ny rolle, sier Roy.

Han beskriver det han kaller nyfundamentalisme, som tar sikte på langsom islamisering av samfunnet nedenfra, ikke samfunnsomveltning ved revolusjon. Men denne fundamentalismen, som egentlig er et nasjonalt sikkerthetsproblem og ikke en strategisk trussel, skjuler det seg en helt annen prosess, sier Roy:

But once again Roy turns received wisdom on its head. He argues that despite the backlash by radicals, the Muslim world is going through a process of transformation and secularization, albeit one overshadowed by the re-Islamization of daily life in countries like Saudi Arabia and Iran.

"Islam is experiencing secularization," writes Roy, "but in the name of [neo]fundamentalism."

For Roy, the root causes of the social upheaval roiling the Muslim world and the jihadist revolt against the West lie in the spreading and deepening Westernization of Muslim societies, particularly in the past 30 years.

Det er kjente tanker at fundamentalismen er en reaksjon på moderniteten. Det foregår også en reform av De arabiske emiratene, og i Jordan og Egypt er det også tegn. Men det forandrer ikke det faktum at det finner sted en "hardening" av muslimsk identitet sted både i muslimske land og diasporaen, og ingen vet hvem som vinner i det lange løp.

Roy har en annen interessant obsevasjon: bin Laden og Al Qaida har ikke så mye med jihad-kultur å gjøre som vestlig nihilisme og revolt. Det er jeg instinktivt enig i. Det er nærmest noe uislamsk over Al Qaida. Det er mer Che Guevara, og inspirasjon fra alle mulige aksjonsorienterte, voldsforherligende bevegelser.

ABC News: The Future of Political Islam?

Tsunami'en skyldtes et jordskjelv, ikke global oppvarming. Men voldsomheten, styrken og omfanget minner oss om hva vi kan ha i vente. Vi tenker at dette er hva vi er blitt advart mot. Trolig er det riktig.

Det er pussig og nesten utrolig å høre meklere og økonomieksperter beroligende si at asiatisk økonomi er sterk nok til å tåle dette. Katastrofen vil ikke få nevneverdig betydning for veksten, sier de.

Man skal stole på sin forstand. Den sier at dette er en forsmak på hva vi har i vente. Lille Maldivene ligger en meter over havet. Nå fikk de merke hva det vil si.

Det sies på BBC at dette kan bli den største redningsoperasjonen i historien. Vil katastrofen føre til noen forandring i folks mentalitet? Det sies at menneskene må oppleve det på kroppen før de forstår.

Det ville vært en gylden anledning for en politisk leder å stå frem og gå inn for globalt samarbeid, og satsing på ren energi. En slik leder ville høstet stor politisk goodwill. Verden trenger en idealisme på dette plan, for vi lever i både en fysisk og virtuell global landsby.

Naturkatastrofer rører ved en egen nerve hos menneskene: frykten for naturens krefter. Den river for et øyeblikk vekk for grenseløse tiltro til egne krefter. Men bare et øyeblikk. Det er nå, og bare nå, at sinnene er åpne for nye tanker. Før alt vender tilbake til det vante.

Dessverre tror jeg ikke det skjer, ikke fort nok, ihvertfall ikke med verdens ledere. Det jeg tror heller vil møte oss er katastrofer som får alle våre tidligere prioriteringer til å forsvinne på et blunk. Hvis havnivået stiger slik det spås, vil det ikke bare ramme Bangladesh og Maldivene, men også vestlige byer. Når disse må rømmes, vil man få en helt annen dagsorden, et helt annet syn på hva som betyr noe. Men jeg er redd det også vil føre til en mer brutal verden. En verden der man venner seg til at noen går til grunne.

Det er galt å legge skylden på en 1.400 år gammel religion for den ondskapen som har sitt utspring i en militant versjon av den samme, en totalitær ideologi som er mindre enn 100 år gammel. Det militante islam er problemet, og det moderate islam er løsningen, ifølge den amerikanske historikeren Daniel Pipes. Men hvordan skille på venn og fiende? Pipes har formulert syv spørsmål, "Questions for a Friend". Her er de tre første:

Violence: Do you condone or condemn the Palestinians, Chechens, and Kashmiris who give up their lives to kill enemy civilians? Will you condemn by name as terrorist groups such organizations as Abu Sayyaf, Al-Gama'a al-Islamiyya, Group Islamique Armée, Hamas, Harakat ul-Mujahidin, Hizbullah, Islamic Jihad, Jaish e-Mohammed, Lashkar-e-Tayyiba, and al-Qaida?

Modernity: Should Muslim women have equal rights with men (for example, in inheritance shares or court testimony)? Is jihad, meaning a form of warfare, acceptable in today's world? Do you accept the validity of other religions? Do Muslims have anything to learn from the West?

Secularism: Should non-Muslims enjoy completely equal civil rights with Muslims? May Muslims convert to other religions? May Muslim women marry non-Muslim men? Do you accept the laws of a majority non-Muslim government and unreservedly pledge allegiance to that government? Should the state impose religious observance, such as banning food service during Ramadan? When Islamic customs conflict with secular laws...which should give way?

Questions for a Friend

Militant about "Islamism"

Author and social critic Susan Sontag, one of the most powerful thinkers of her generation and a leading voice of intellectual opposition to American policy after the Sept. 11 attacks, died on Tuesday at a New York cancer hospital. She was 71.
She ignited a firestorm of criticism when she declared that the Sept. 11 attacks were not a "cowardly attack" on civilization but "an act undertaken as a consequence of specific American alliances and actions."
With much of America still too shocked to consider such views, she was vilified in some quarters. An op-ed piece in the Boston Globe contended the comments confirmed what many already thought about her: "high IQ, but a few quarts low on compassion and common sense."
Sontag has since been an outspoken critic of U.S. President George W. Bush over his response to the Sept. 11 attacks and particularly the U.S. war in Iraq.
In May this year she wrote an essay in the New York Times about the prisoner abuse scandal at Abu Ghraib jail in Baghdad, arguing that the shocking photographs of the abuse would likely becoming the defining images of the war.

(reuters)

En rådgiver for den russiske regjeringen går åpent ut mot president Putin og kaller renasjonaliseringen av Yukos for svindel. Det høres ut som en avskjedssøknad, eller det som verre er.

"Andrei Illarionov accused the Russian state of “incompetent interference in the economy” and claimed that Russia had joined the Third World.
(...)
Mr Illarionov said: “A transition has been made to the interventionist trend. This model implies the state’s extremely incompetent interference in the economy.”

He accused Russia of abandoning the path to economic liberalism and refused to rule out other companies suffering the same fate as Yukos.

Mr Illarionov gave warning that government meddling would slow Russia’s fast economic growth, adding that Mr Putin’s aim of doubling Russia’s gross domestic product in ten years was not possible in a “populist and interventionist” political context."

Illarinonov er ingen hvem som helst, og han har kommet med lignende advarsler tidligere.

"His comments raise speculation of the extent to which liberals within the Putin Government have been isolated."

Putin aide attacks raid on Yukos as 'swindle'

Det finnes et fellestrekk i norske myndigheters håndtering av tsunami-katastrofen: en uvilje mot å konfrontere virkeligheten og dele den med folket det er satt til å styre. Kjell Magne Bondevik snakker om "å hjelpe hverandre å bære byrdene". Men det er det motsatte som skjer, for han og regjeringen oppfyller ikke de mest elementære krav til ledelse: å være på høyede med situasjonen og våge å si sannheten.

Bondevik-regjeringen forstår ikke at når en global katastrofe inntreffer er den ikke herre over utviklingen: hvis den velger å stikke hodet i sanden, tar det bare timer eller dager før den er avslørt. Igår og iforgårs var hovedsaken katastrofen og de menneskelige lidelsene. I dag er det regjeringens trege reaksjon, både lokalt og sentralt, og den statiske informasjonen.

Mest overhengende er behovet for å ture å si at av de 434 savnede er høyst sannsynlig en overveiende del avgått ved døden. 400 døde nordmenn i fredstid er svært høyt tall. Kanskje er det flere: over 900 har man ikke kommet i kontakt med.

UD skylder på at man må være sikker på informasjonen, og sier man trenger tid til å systematisere listene. -Men det har dere hatt fem dager til, svarte en utålmodig Nina Owing. Talskvinnen viser til Bondeviks pressekonferanse der det vil komme oppdaterte tall, men hun signaliserer at det er små justeringer. Ikke den store, brutale sannheten som folk flest forlengst har forstått kommer: At de aller fleste som nå er savnet er døde.

På en pressekonferanse med fire statsråder idag holdt man fast på den forsiktige linjen. Petersen ble flere ganger spurt om når man måtte konkludere med at savnede var blitt til omkomne, men vek unna og nektet å tro noe som helst, som han kalte det. At dette handler om tid, klima og taushet, valgte han å se bort fra.

Statsminister Göran Persson viste det mot Bondevik mangler. Han oppjusterte tallet på offisielt døde til over 40, men sa samtidig at over 1.000 mennesker kan ha omkommet.

Imens fortsetter mediene å bringe informasjon som gjør myndighetenes linje til en parodi: blant annet politimannen i Phuket som sier det ikke lenger finnes overlevende. Leting er nytteløst. Ansgar Gabrielsen kom også til å nevne at man har gjennomsøkt alle sykehus i Thailand for skadde nordmenn.

For to dager siden ville det vært lederskap av Bondevik å forberede nasjonen. I dag gjør det ikke inntrykk, men han kunne utlyst offisiell landesorg. Landet trenger det. Folk har ikke vært opptatt av annet denne romjulen, og det vil pågå lenge ennå.

Myndighetenes trege reaksjon og unnfallenhet danner et mønster:

Til ambassaden i Bangkok som ba folk i Pukhet komme til hovedstaden, men som likevel ikke greide å være på flyplassen, der alle andre lands ambassader var. Til den sparsommelige informasjonen i UD. Det virker opplagt at det å være informasjonsmedarbeider i UD er en lite misunnelsesverdig jobb, for de får ikke lov å si det alle vet. Det første norske redningsflyet kom av gårde natt til torsdag. Det er utilgivelig sent.

Det må være noe galt med den offisielle kulturen. Gjelder det også NRK? Formiddagssendingene har hatt mange gode innslag. Dagsrevyen har stort sett vær gørr kjedelig. Den har manglet nerve. TV 2s 18.30-sending har derimot vært frisk og våken. Hva kan det komme av? Den samme kritikken har rammet NRK ved andre krisesituasjoner.

TV har en terpeutisk rolle som instant-medier i kriser som dette. Det virker som man mangler ledelse med overblikk, som er i stand til å analysere de ulike faser av en krise, og peke ut hva som er dagens hovedtema. Ikke minst skorter det på mot til å ta opp de sjelelige ringvirkninger av katastrofen: hva folk tenker, om vårt frhold til verden rundt oss. De grunnleggende spørsmål om liv og trygghet. Plutselig er alt ikke så opplagt og tilgjengelig lenger. Jeg tror denne katastrofen vil virke mye lenger enn de såkalt ekspertene sier.

"- UD sendte meg først mail om at krisesenteret er på et annet sykehus. Og til tross for at både jeg og resten av familien har meldt om våre savnede flere ganger, var de ikke registrert da jeg etter hvert kom til rett sted. Her sitter det to middelaldrende menn og skriver på lapper. Det er sjokkerende. Hadde jeg klart å samle meg, skulle jeg blitt forbannet, sier Daniel Barth.

Stein Ulve, som mistet sin åtte måneder gamle sønn i bølgene på Phi Phi-øyene, er en annen med behov for å lufte sin fortvilelse.

- De gjør sikkert sitt beste, men dette er uhyre dårlig organisert. Det er utrolig at de ikke engang har tatt i bruk en pc. Alt foregår med lapper, og de få som jobber her har det altfor travelt til å kunne hjelpe oss, sier han."

Fra Aftenposten

Tsunami-katastrofen har Titanic-kvaliteter. Den ryster vår forestilling om verden som playground for velstandsmennesker. Vi har vennet oss til denne carefree-tilværelsen med den største selvfølgelighet.

Tsunami-katastrofen ryster oss ut av denne normaliteten, på mange måter. Både når det gjelder risiko og fare ved å befinne seg på ukjent sted. (Nå vil folk sjekkke jordskjelvområder før de drar). Og på et indre plan: de enorme menneskelige lidelsene. Tragedie på tragedie. Hendelser vi ellers forbinder med krig. Det sjokkartede ved at katastrofer kan slå inn, og ramme oss - dødelig.

Det er lenge siden annen verdenskrig. Den gang var europeerne vant til katastrofer. Jeg kan ikke la være å tenke på statistikken over drepte jøder i ukrainske og sovjetiske byer: der tallet 30.000-40.000 drepte mennesker var en vanlig foreteelse.

Vanskelig å forestillie seg. Men katastrofen har rammet mange i og utenfor Europa også i vår egen tid.

Sarajevos 10.000 drepte. Et sted mellom 100.000 og 150.000 under krigen i Bosnia 1992-1995. Dette var ikke naturkrefter, men menneskelig ondskap. Likevel ble de fleste av oss bare sånn passe opprørt. I Darfur har 70.000 mennesker dødd eller blitt drept siden i våres.

Hvorfor skal vi tenke over det? Både fordi vi slår om oss med fine ord, og fordi det er noe med det menneskelige grunnvilkår som vi nå har felles: katastrofer og krig er ikke unntaket, men regelen i historien.

EU fremstilles som et fredsprosjekt, og det kan sies mye godt om det. Men vi unngår å snakke om undervannsskjærene, som kan få Titanic til å havarere: hvis sikkherhetsstyrkene hadde brukt den skarpe ammunisjonen de fikk utlevert i Kiev, hvis europeiske storbyer eksploderer i konflikter mellom muslimer og euoropeere, hvis det skjer terrorangrep med masseødeleggelsesvåpen.

Det er noe med perspektivet vårt som er feil: troen på at verden beveger seg mot større fred og forståelse. Det er den evinnelige frelseslæren forkledt som sekularisert fremskritt.

William Pfaff hadde en glimrende op-ed 24. november om denne blanding av velstandstro/bedagelighet i Europa som gjør menneskene ute av stand til å fatte eksempelvis drapet på Theo van Gogh. Man har glemt leksen fra Auschwitz og Gulag: mennesket er ikke godt. Det er mye ondt i det.

Norske myndigheter og den norske eliten virker å være proppfull av troen på det gode: det er nok å høre på pressekonferansene som går daglig og alle intervjuene i TV: det virker som man tror man kan besverge virkeligheten ved at alle bruker samme omskrivende sjargong.

Bondevik er sikkert OK som person, men jeg får ikke tak i hva han står for, annet enn en slags klissete, vammel kristen-humanitet. Det er ikke noe å gå i krig med. Jeg savner en integritet, en indre styrke. Det samme gjelder utenriksminister Petersens flakkende blikk, og snubling i ordene.

Understrøm

The flipside/baksiden av fremskrittstroen og velstandstryggheten er muligheten for et omslag; når det snur, når pendelen svinger så skjer det panikkartet. Vi er stadig blitt minnet om skrekkscenarier ved klimakatastrofer og overbefolkning. Al Qaida er tydelig endetidsorientert.

Hva miksen av alle disse elementene vil bli er det ingen gitt å si. Bare at de skjerper vår følelse av usikkerhet.

Noen ord på tampen av året: vi prøver å være seismografer og kronikører. Tiden er gal. So are we. Det er ikke alltid konsistente synspunkter vi presenterer. Meningene endrer seg med situasjonen. Vi var for Irak-invasjonen, fordi vi trodde på det som ble sagt. En ting er å ta feil, systematisk feilbedømming noe annet. 2004 ble preget av Bush-administrasjonens feilgrep. Det er det mest alvorlige ved inngangen til et nytt år, for USA er enten man liker det eller ikke leder av den frie verden, og garantisten for det diffuse begrepet en liberal verdensorden.

Vi tror ikke på dikotomier. At verden kan deles inn to good and bad. USA-motstanderne er minst like manikeiske i hodet som Bush. Når vi tenker på USA tenker vi ikke først og fremst på bønnestunder i Det hvite hus, vi tenker på hele det kosmos av ideer og mennesker som USA representerer. Vi er alle litt amerikanske i hodet.

USAs ledelse trengs, men Bush er dessverre ikke musikalsk nok og lar sjansene gå fra seg. Jeg sier som Thoms L. Friedman: Ther's a big hole in the heart of the world.

Det vi fremfor alt trenger i det nye året er mot. Mot til å tenke, mot til å analysere, til ikke å la seg fange av vanetenking og ønsker om å bli godtatt. Fristelsen til å bøye av, gi etter, føye seg, er konstant.

Alle vil være så seriøse. Vi ønsker litt mer rock'n roll. Rock'en er uhøytidelig, kreativ, og blåser av autoritetene. Det er mange måter å være seriøs på.

Vi føler vi har en slags pakt med leserne. En forventning om å levere noe annet enn det som etablerte medier gjør. At lesertallene har gjort solide byks i høst, tar vi som et tegn på at vi lykkes et stykke på vei. Sees i 2005!