Betyr ord som høyreradikal noe, eller er det fortsatt noe av det mest alvorlige man kan betegne et menneske som? Det kan virke som det er gått inflasjon i ordet, og en av dem som bruker det i hytt og vær, er Øyvind Strømmen.
Noe annet påfallende er den letthet med hvilken mediene tar hans ord for god fisk.
Det gjør ikke Helle Merete Brix. Hun deltok nylig på et seminar for frilansjournalister ved Hurdalssjøen, og der hørte hun Strømmen forelese om høyreradikalisme. Hun var ikke synderlig imponert.
For de fleste er ordet høyreradikal nærmest ensbetydende med høyreekstremist. Det er da også slik det benyttes i rettssal 250 i disse dager. Der flyter ordene høyreorientert, høyreradikal og høyreekstremist over i hverandre. De er blitt eufemismer som referer til samme fenomen. “Alle” forstår hva som menes.
En av dem som har bidratt til denne forvirringen og inflasjonen, er nettopp Strømmen. I boken Det mørke nettet omtaler han Document.no og redaktøren som “høyreradikale”, men ikke høyreekstreme. Hva forskjellen skulle bestå i er uklart. Han lener seg på Roger Griffins definisjon som tar utgangspunkt i revolusjon. Da må Strømmen belegge om Document.no noen gang har tatt til orde for revolusjon.
Strømmen hører selv hjemme på venstresiden, der man har en lang revolusjonær tradisjon. Hva kan det komme av at sammenhengen mellom denne tradisjonen og en ny på høyresiden aldri blir problematisert? Mens man på venstresiden over bred front gikk inn for revolusjon, noen sogar med vold, er det svært få på høyresiden som mener tilsvarende.
For å kunne mane frem noe som hevdes å være et utbredt fenomen, må derfor folk som Strømmen legge seg på et meget lavt presisjonsnivå. Man snakker i svært vage termer om “miljø”, og bruker adjektiver som ikke underbygges. De skal utløse en bestemt refleks hos mottaker. Det gjøres ved å koble ordet til det mest belastede fenomen i vestlig historie, nazisme.
At dette kan være en risikabel strategi, bryr man seg ikke om. Folk kan selv sjekke om f.eks. Document.no fortjener en slik betegnelse. Strømmen og hans likemenn fornærmer i realiteten folks intellligens. Det er rule by fear.
Strømmen uttaler seg som oftest i de generelle vendinger, og kan dekke seg under at han ikke nevner navn. Man sitter og lurer: er det meg han mener? Nå har han for en gangs skyld vært konkret. Brix var der og hørte ham. Det får vi på en måte være glad for. Det er få norske journalister som ville gitt ham en kritisk vurdering. De fleste er enige med Strømmen.
I forbindelse med sin – ikke særlig imponerende gennemgang af højreradikalismen - kom Strømmen blandt andet ind på document.no, som jo var det sted, hvor Breivik postede en lang række kommentarer (dog langt fler kommentarer i nationale medier som VG) . Strømmen gjorde en del ud af at forklare forskellige begreber som højreradikal og højreekstrem. Document.no´s redaktør Hans Rustad, mente Strømmen, kunne klassificeres som ”national-konservativ” men man kunne også kalde ham ”højreradikal”. Sidstnævnte var en gruppe, der aldrig selv greb til vold men som gennem det, de skrev, kunne bane vejen for at andre gjorde det.
Derfor spurgte jeg Strømmen om han mente, at document.no og Hans Rustad skrev noget på deres side, der kunne få andre til at gribe til vold? Men det havde jeg misforstået, forklarede Strømmen. For naturligvis gjorde Rustad ikke det. Hvad man kunne sige var, at det, de skrev kunne genfindes i andre sammenhænge og måske dér inspirere til at nogen greb til vold.
Nu kan jeg naturligvis have misforstået Strømmen en gang til. Men for mig at høre lød det der med de andre sammenhænge som sludder, og som om han snakkede udenom. Tilbage står man lidt hovedrystende over den lethed, hvormed visse hæfter ordet ”radikal” på mennesker, der måske har en anden position i islam-og indvandringsdebatten end dem selv. Hvad radikalt er der således ved Rustad? Er også Hege Storhaug højreradikal? Er undertegnede?
På et eller annet tidspunkt må Strømmen og mennesker som benytter samme ordbruk, stå ansvarlig. Det kan kun gjøres ved at noen arresterer dem, slik Brix gjør. I den norske offentligheten skjer det ikke. Der ligger det en ullen tåke over disse distinksjonene, som egentlig er livsviktige.
Noe skjer med språket og med virkeligheten hvis vi har en så lemfeldig omgang med historien. For dette er egentlig en form for revisjonisme.
Det er ikke bare David Irving som står for revisjonsime. Den kommer også fra venstre.
Strømmen mobiliserer og utnytter kampen mot nazismen, og for å gjøre det må han hekte en eufemisme på motstandere som gjør at de assosieres med en ekstrem høyreside.
Det er en anklage det er vanskelig å forsvare seg mot, hvis mange nok gjentar den. For hvordan bevise at man ikke er noe mange sier man er? Anklagens tyngde avhenger av makt. Men makt er et risikabelt våpen. Det bygger nettopp på makt, ikke autoritet, ikke indre overbevisning. Det rommer et element av tvang og løgn.
Den er en virkelighet sosialister og venstresiden burde være smertelig klar over. Deres ideologi forsøkte å realisere et samfunn som brøt sammen under vekten av løgner.
Har det ikke avfødt noen selvransakelse?
Nazismen og skrekken for høyresiden er et siste trumfkort. Det er nok heller et uttrykk for mangel på innhold og desperasjon.
Men man leker ikke med ord som nazisme. Det er også en skjending av nazismens ofre og dem som virkelig ofret livet i kampen mot den.
Over hele Vesten brukes et mørkt høyre som busemann for å skremme folk til ikke å tenke selv. Det er et desperat forsøk som er dømt til å mislykkes. Men det kan få noen store omkostninger. Faren er at en politisk klasse risikerer å utløse nettopp det de hevder å bekjempe.
Det gjelder å holde tungen rett i munnen og ikke la seg vippe av pinnen til usakeligheter andre veien. Ekstremisme bekjempes best ved et fritt ordskifte. Men da må noen sørge for oksygenet.