Christopher Caldwell
BETRAKTNINGER OVER REVOLUSJONEN I EUROPA

Innvandring, islam og Vesten

Oversatt av Christian Skaug

Del I – INNVANDRING

Kapittel 1 – Elver av blod

Vest-Europa ble et multietnisk samfunn i et anfall av åndsfraværelse. Masseinnvandringen begynte i tiåret etter den andre verdenskrig, uten noen særlig offentlig debatt, noe som senere kom til å bli poengtert. Industriselskaper og regjeringer i Storbritannia, Frankrike, Tyskland, Benelux-landene og Skandinavia utarbeidet planer for rekruttering av arbeidskraft til sine blomstrende etterkrigsøkonomier. De inviterte innvandrerne. Noen av nykommerne tok jobber, særlig i tungindustrien, som nå virker misunnelsesverdig sikre og godt betalte. Mange hadde vært lojale koloniundersåtter, noen hadde sågar kjempet militært for europeiske stormakter.

Europa ble et innvandringsmål som følge av enighet blant verdensdelens politiske og økonomiske eliter. I den grad disse elitene i det hele tatt tenkte over konsekvensene på lang sikt, gjorde de endel antagelser: Innvandrerne ville bli få i antall. Ettersom de kom for å fylle den kortsiktige mangelen på arbeidskraft, ville de fleste bare oppholde seg midlertidig i Europa. Noen ville kanskje bli lenger. Ingen trodde de noen gang ville få rett til velferdsytelser. At de ville beholde vanene og kulturene fra landsbyer, klaner, markedsplasser og moskeer lenger sør i verden, var en så bisarr tanke at den knapt ble tenkt.

Nesten alle antagelsene som ble gjort da masseinnvandringen begynte, viste seg å være gale. Så snart det ble klart, fjernet Europa velkommenmatten for verdens fattige – først på tvetydig vis gjennom retorikken fra noen få politiske agitatorer på 1960-tallet, deretter uttrykkelig ved hjelp av streng lovgivning mot innvandring på 1970-tallet. I tiår etter tiår har holdningen i den vesteuropeiske offentligheten, slik den har vist seg gjennom meningsmålinger, vært resolutt motstand mot masseinnvandring. Men det er ikke slutten på historien, bare begynnelsen. Tilbakekallelsen av Europas invitasjon til innvandring gjorde lite for å demme opp for tilstrømningen, uansett hvor klart den ble formulert. Innvandringen til Europa skjøt fart etterhvert som årene gikk. Ikke på noe tidspunkt ble europeerne bedt om å vurdere fordelene og ulempene på lang sikt.

Enoch Powell hadde rett og tok feil

Den 20. april 1968, to uker etter mordet på Martin Luther King jr. og raseopptøyene som det gav støtet til i Washington og andre amerikanske byer, holdt det britiske parlamentsmedlemmet for det konservative partiet Enoch Powell en tale ved Midland Hotel i Birmingham, en tale som har hjemsøkt den politiske forestillingsevnen hos europeere helt siden den gang. Powell snakket om den til da beskjedne ankomsten av «fargede» fra de tidligere koloniene, hovedsakelig fra det indiske subkontinent, men også fra Karibien. På den tiden hadde folkevandringen kun satt sitt preg på et svært begrenset antall urbane strøk. Powell påstod at virkningene på lang sikt ville bli ghettoer, akkurat som i USA, hvor de stod i brann mens han talte. «Vi må være gale,» sa han, «bokstavelig talt gale, som nasjon, når vi tillater en årlig ankomst av omlag 50.000 personer, hvorav størsteparten vil bidra til vekst i innvandrerbefolkningen gjennom barnefødsler. Det er som å se en nasjon travelt opptatt med å bære ved til sitt eget likbål.» Idet han siterte dikteren Vergil, rettet Powell følgende advarsel: «Jeg synes å se elven Tiberen skummende av blod.» [1]

Et halvt år senere, i en enda mer ulykkesvarslende tale til Rotary-klubben i London, advarte han om at dersom innvandringen fortsatte i samme tempo,

vil de urbane strøkene i større og mindre byer i Yorkshire, Midlands og Home Counties bli overveiende eller utelukkende befolket av afrikanere og asiater. Mange steder i England vil bli som Washington. Fra alle disse områdene vil den innfødte befolkningen, det engelske folket som inderlig tror at dette er deres land og deres hjemsteder, bli drevet bort – jeg har med hensikt valgt det mest nøytrale ordet jeg kunne finne. Og for første gang i formiddag kommer jeg nå med en subjektiv oppfatning… Det engelske folket vil ikke utstå det. [2]

Enhver diskusjon om innvandringen i Storbritannia har siden den gang essensielt dreid seg om hvorvidt Enoch Powell hadde rett. Det har vært en formålsløs diskusjon, fordi de som deltar i den har en tendens til å blande sammen to betydninger av ordet rett – den moralske betydningen og den faktiske. Det å si at erklæringen om frigjøringen av slavene er rett, er noe annet enn å si at den pytagoreiske læresetningen er rett. Powells bemerkninger avslørte en klasseavhengig splittelse som har å gjøre med hvilken av disse to typer riktighet politikken skal dreie seg om. Denne splittelsen er en egenskap ved all diskusjon om dagens innvandring i alle land.

De politiske elitene var opptatt av hvorvidt Powell hadde moralsk rett. Selv om mesteparten av frykten Powell appellerte til var legitim, og selv om det finnes godt grunnlag for å si at Powell selv ikke var rasist (f.eks. hans forkjærlighet for India og indiske språk), kan talen hans kun forsvares mot anklager om trangsynthet ved å drive ordkløveri. Mediedekningen var ikke til hans fordel. Tory-leder Ted Heath, Powells erkerival innenfor partiet, tvang Powell til å forlate sitt verv som forsvarsminister i skyggeregjeringen. Moralsk sett hadde ikke Powell rett.

Opinionen var derimot opptatt av hvorvidt han faktisk hadde rett. Og i denne forstand hadde han uten skygge av tvil rett. Selv om Powells demografiske spådommer på den tiden ble latterliggjort, har de vist seg å være ikke bare omtrent riktige, men så nær eksakte som det er mulig å være for slike fremskrivninger: I sin tale til Rotary-klubben sjokkerte Powell tilhørerne ved å si at den ikke-hvite befolkningen i Storbritannia, som knapt utgjorde en million på den tiden, ville stige til 4,5 millioner i 2002. (I følge folketellingen var den «etniske minoritetsbefolkningen» i Storbritannia på 4.635.296 i 2001.) Under en tale i valgkampen i 1970 fortalte han velgerne i Wolverhampton at mellom en femtedel og en fjerdedel av byen deres, samt Birmingham og Londons indre bydeler, ville bestå av innvandrere fra samveldestatene og deres etterkommere. (I følge folketellingen i 2001 er tallene over ikke-hvite for Wolverhampton 22,2%, Birmingham 29,6% og Londons indre bydeler 34,4%.)

Vanlige briter elsket Powells Birmingham-tale. Han fikk bokstavelig talt lastebillass med post – 100.000 brev i løpet av de ti neste dagene, hvorav bare 800 gav uttrykk for uenighet. Men selv om Powell hadde rett i at innvandringen ville stige langt mer enn det en engelskmann ville ha betraktet som akseptabelt i 1968, tok han feil i sin spådom om at den neste generasjonen engelskmenn ikke ville tolerere den. Selv om blod faktisk har flytt fra tid til annen – en rekke rasistiske drap på sørasiater på Londons østkant på 1970-tallet, et titall større opptøyer de siste tiårene, samt tallrike tilfeller av terrorplanlegging, inkludert bombingen av offentlig transport den 7. juli 2005 utført av islamistiske engelskmenn av pakistansk avstamning – har ikke blodet fått elvene til å skumme. Hva var det Powell overså?

Én ting han glemte var skammen. Den dominerende moralske følelsen i etterkrigstidens Europa var anger over to historiske misgjerninger: kolonitiden og nazismen. Riktignok hadde Storbritannia, som det eneste vesteuropeiske landet, ingen grunn til å angre på fascismens uhyrligheter to-tre tiår tidligere, da de hverken hadde gjort seg skyldig i, oppmuntret til eller sittet stille og sett på dem. Storbritannia hadde imidlertid nylig oppløst, mer eller mindre frivillig, det største imperiet i verdenshistorien, noe som gjorde de fleste av landets borgere usikre eller pinlig berørt. Powell hørte til unntakene. Med sitt lidenskapelige forhold til det gamle imperiet, betatt av romantikken ved det som han var, hadde han ingen sans for de tallrike botsøvelsene, og han enset ikke at hans samtidige så annerledes på saken.

Når de henvendte seg til afrikanere, asiater og andre som ønsket å innvandre, hadde etterkrigstidens europeere en følelse av manglede moralsk legitimitet som ble sterkere for hvert tiår. Den dominerende sinnsstemningen ble oppsummert i The March, en film med oppdiktet historie som BBC 1 kringkastet i forbindelse med «One World Week» i 1990. I den filmen var det en karismatisk, politisk leder ved navn El-Mahdi, som førte en kvart million mennesker ut av en sudanesisk flyktningeleir på en mer enn fire tusen kilometer lang marsj mot Europa under slagordet «Vi er fattige fordi dere er rike» – et budskap filmen gjorde lite for å motsi.

Selv de som følte at en slik skamfølelse var malplassert, var nødt til å innrømme at den hadde stor virkning. I The Camp of the Saints, en dyster roman av franskmannen Jean Raspail fra 1973, ansporer en gruppe filantroper og aktivister en million underernærte indere til å sjøsette en flåte av rustne skip på vei til Europa, og det med skjebnesvangre følger, blant annet at de velmenende personene som kommer løpende for å ønske hordene som er gått i land velkommen, blir tråkket i hjel av de samme. Raspails visjon favner mer av den moderne verdens kompleksitet enn The March. Politiske konflikter forårsakes ikke bare av ren og skjær ulikhet, men også av uhell, de intellektuelle elitenes forfengelighet og massemedienes snøballeffekt. Det BBCs filmskapere betraktet som samvittighet, anså Respail for å være en blanding av feighet og utilsiktede konsekvenser.

Hverken for Powell eller Raspail hadde masseinnvandringen til Europa noe å gjøre med innvandrere som på selvstendig basis var «på jakt etter et bedre liv», som man pleier å si. For dem var det tale om organiserte masser som forlangte et bedre liv, et begjær med helt andre politiske konsekvenser. «Det er mye nærmere sannheten,» sa Powell, «å tenke seg en løsriving av samfunn i Vestindia eller India eller Pakistan, som slår leir i bestemte områder i England.» Løsriving, slå leir – dette er militære metaforer. Powell gjorde galt i å bruke dem. Men selv om innvandrerne ikke handler kollektivt, kan individuelle beslutninger om å dra sin vei i en globaliseringens tidsalder forårsake enorme kollektive virkninger. Som den tyske dikteren og essayisten Hans Magnus Enzensberger skrev i 1992:

Fri bevegelse av arbeidskraft følger i den frie kapitalbevegelsens kjølvann. Med globaliseringen av verdensøkonomien, som først i den senere tid er blitt fullt oppnådd, vil folkevandringene anta nye former også. Statlig organiserte kolonikriger, erobringer og fordrivelser vil høyst sannsynlig bli erstattet av molekylær masseinnvandring.

Hvis man oppgir ideen om at vesteuropeerne er rovgriske eller utbyttende av natur, eller at afrikanere, asiater og andre som gjerne vil innvandre er deres uunngåelige ofre, er ikke den fundamentale forskjellen mellom kolonisering og arbeidsinnvandring så opplagt lenger.

Hvor mye innvandring er det?

For første gang i sin moderne historie er Europa nå et kontinent av innvandrere. Av de 375 millioner menneskene i Vest-Europa er det 40 millioner som bor utenfor sine fødeland. Befolkningen av innvandrere og deres etterkommere nærmer seg eller overstiger ti prosent i nesten alle vesteuropeiske land. Selv i tradisjonelt fattige og mindre utviklede land i periferien av det katolske Europa, som Irland (14,1% innvandrere) og Spania (11,1%), er blitt historiske veikryss. Mellom år 2000 og 2005 økte Irlands utenlandsfødte befolkning jevnt over med 8,4% hvert år, Spanias med 21,6% pr. år (nei, det er ikke en trykkfeil).

Men vi må trekke et klart skille. Mye av denne bevegelsen – delen som involverer europeere på vei til andre europeiske land – er egentlig ikke innvandring i det hele tatt. Det er et program for økt mobilitet av arbeidskraft og bosetning som man er blitt uttrykkelig enige om i avtaler inngått av de noen og tjue landene som utgjør Den europeiske union. EU-medlemmene har forpliktet seg på en «stadig tettere union». De såkalte Schengen-avtalene, som ble ratifisert i de ti årene etter 1985, tillater fri bevegelse av innbyggere på tvers av de fleste av Europas indre landegrenser, uten sjekkpunkter eller passkontroll.

Det spiller ikke all verdens rolle at en tredjedel (37 prosent) av innbyggerne i Luxembourg er født utenlands. Praktisk talt alle sammen ble født innenfor EU: Portugal, Frankrike, Belgia, Tyskland og Italia er de viktigste opphavslandene. Luxembourg er stiftende medlem av Den europeiske union, og et av de mest lojale sådanne. Og polakker som flytter til Irland – noe ca. 63.000 av dem har gjort siden århundreskiftet, slik at 2 prosent av øyas befolkning er født i Polen – flytter ikke simpelthen fra ett land til et annet, de flytter innenfor et statsforbund.

EU er ikke likt av alle i Europa, og flytting mellom EU-land er ikke populært – f.eks. ønsker 78 prosent av det irske folket å innføre restriksjoner på innvandring fra Øst-Europa. Slik mobilitet tærer på nasjonale kulturer som har formet og styrket folk i århundrer, og det skjer uansett hvem som står for flyttingen. Den svenske sosiologen Åke Daun har ofte skrevet om hvordan svensker «liker å være lik hverandre». De fleste folkeslag gjør nettopp dét, hvilket er vanskeligere når landene deres fylles opp med folk annetstedsfra. Preferansene for kulturell likhet dreier seg ofte om ting som tilsynelatende er bagateller – som ertesuppen svenskene tradisjonelt spiser på torsdag, eller en nasjonal ordknapphet som er så ekstrem at det å gi tegn i trafikken i følge Daun «ofte betraktes som et uønsket uttrykk for aggresjon». Hvis du er blant de svenskene som kjenner en glødende entusiasme ved å spise ertesuppe på torsdag, eller et lett ubehag ved å signalisere at du skal svinge, kan innvandringen gjøre livet ditt litt mindre trivelig, for den forstyrrer slike ting. Og dette skjer selv om innvandrerne er fullstendig rettskafne borgere av et naboland.

Men innvandring fra naboland avstedkommer ikke de mest bekymringsfulle spørsmålene, som f.eks. «Hvor godt vil de tilpasse seg?», «Ønsker de å bli assimilert?», eller fremfor alt «Hvor er deres sanne lojalitet?» – hvilket kulminerer med det foruroligede «Hvor skal dette ende?». Det å omtale inter-europeisk flytting som «innvandring» kan være et brukbart debattriks for den som ønsker å sabotere en diskusjon om problemene ved ikke-europeisk innvandring. («Hvorfor er en marokkansk slum i Amsterdam et problem, men ikke kolonier av tyske pensjonister på Ibiza?») Det å bruke ordet innvandring for å beskrive flytting innenfor Europa er derfor ikke stort mer meningsfylt enn å beskrive en newyorker som «innvandrer» til California. Flytting mellom europeiske land teller med som innvandring i statistikken. Men det er ikke hva denne boken dreier seg om.

Muslimsk innvandring

Denne boken handler om en annen type innvandring: innvandring fra ikke-europeiske land og kulturer. For å være mer nøyaktig tar den for seg bestemte problemer som oppstår fordi folk utenfra Europa ønsker å slå seg ned i Europa for godt, problemene med multietniske og multikulturelle samfunn. Det har alltid eksistert vesteuropeiske land som består av flere europeiske folk med forskjellige språklige og kulturelle identiteter – spesielt Belgia, Storbritannia, Finland, Frankrike, Spania og Sveits. Men folkevandringen mellom kontinenter på dagens nivå er uten sidestykke. Og den er ikke populær. Ikke i noe europeisk land ønsker flertallet av befolkningen å leve i noe mangfold av verdens kulturer. Ikke desto mindre er alle europeiske land i ferd med å komme til den smertelige erkjennelse at de på en eller annen måte, og uten at noen selv har valgt det, gjør nettopp det.

I teorien kunne enhver svært forskjellig kultur vise seg vanskelig å assimilere i europeisk hverdagsliv. I praksis er det islam som innebærer de alvorligste problemene. I 1400 år har det vært motsetninger mellom den islamske og den kristne verden, til tider voldelige motsetninger. Vi lever i øyeblikket i en av disse tidene. Men i den grad innvandringen på en eller annen måte er strukturelt eller økonomisk nødvendig for Europa – en påstand som vil bli undersøkt nærmere i neste kapittel – er det likevel fra de overbefolkede muslimske landene ved Europas sørlige og sørøstlige yttergrense at den sannsynligvis vil komme.

Nettoinnvandringen til Europa fra andre steder er på ca. 1,7 millioner nyankomne pr. år, hvilket er rekordnivå. Europas fremtidige fred og velstand avhenger av hvor lett disse nykommerne (samt deres barn og barnebarn) assimileres i den europeiske livsstilen. Rundt midten av det tjuende århundre var det praktisk talt ingen muslimer i Vest-Europa. Ved inngangen til det tjueførste århundre var det mellom 15 og 17 millioner muslimer i Vest-Europa, hvorav 5 millioner i Frankrike, 4 millioner i Tyskland og 2 millioner i Storbritannia.

Den demografiske «vekten» av innvandringen til Europa er omtrent den samme som i USA, hvilket gjør det fristende å sammenligne muslimsk innvandring til Europa med latinamerikansk innvandring til USA. En slik sammenligning tåkelegger mer enn den klargjør. De kulturelle særegenhetene ved latinamerikanske innvandrere er – bortsett fra et annet (europeisk) førstespråk som de uunngåelig oppgir i andre generasjon – i hovedsak gamle versjoner av nordamerikanernes. Latinoene har mindre penger, større deltagelse i yrkeslivet, mer autoritære familiestrukturer, færre skilsmisser, går oftere i kirken (fortsatt hovedsakelig den katolske, selv om evangelisk protestantisme griper om seg med imponerende hastighet), spiser dårligere og verver seg hyppigere til militærtjeneste enn folk som er født i USA. Latinokulturen er med andre ord i hovedtrekk omtrent som den hvite, nordamerikanske arbeiderklassekulturen for førti år siden. Den kan forstås aldeles utmerket av enhver tålmodig nordamerikaner som noen gang har hatt en samtale om fortiden med sine foreldre. Masseinnvandring fra Latin-Amerika kan virke forstyrrende på enkelte lokale sedvaner, og tilstrømningen kan skape logistisk hodebry for skoler, sykehus og lokalmyndigheter. Men den krever ingen fundamentale reformer i USAs institusjoner eller kulturelle praksis, den kan tvertimot styrke disse.

Islam i Europa er annerledes. Etter sin ankomst for et halvt århundre siden har nærværet av islam brutt – eller krevd tilpasninger eller forsvar av – ikke så rent få europeiske skikker, nedarvede ideer og statlige strukturer som religionen har kommet i kontakt med. Noen ganger består tilpasningene i ubetydelig tilrettelegging for muslimsk tradisjon – bedrifter som fjerner skikken med en drink etter jobben, egne åpningstider for kvinner i svømmebassenger eller bønnerom i offentlige bygninger, fabrikker eller varehus. Andre ganger føler man behov for nye lover, som den franske med forbud mot bruk av slør i skolen.

Fra tid til annen er det selve Europas essens som trenger å tilpasses. Et tema som vil gå igjen i denne bokens senere kapitler er at innvandringen, foruten den økonomiske kostnaden, har en høy pris i form av tapt frihet. Den multikulturalismen som har vært Europas hovedstrategi for å takle masseinnvandringen, krever at man ofrer friheter som de innfødte en gang betraktet som rettigheter. I de fleste vestlige land har for eksempel overvåkningen av radikale imamer og moskeer blitt trappet kraftig opp i løpet av det siste tiåret. En slik praksis kan lett kritiseres (noen ganger også med kynisme) fordi man setter folk under overvåkning bare fordi de er muslimer. Et system med økt avlytting av alle kan bli minste konstitusjonelle motstands vei. I land hvor innvandreres sedvaner hevdes å være kvinneundertrykkende, har innblanding i privatlivet til alle familier blitt vanligere. For å ta et eksempel som vi vil komme tilbake til i kapittel 8, har en svensk statsråd foreslått landsdekkende underlivsundersøkelser av småjenter i den hensikt å bekjempe den omskjæringen som er vanlig hos et lite mindretall av innvandrerne – de overveiende muslimske somalierne og andre østafrikanere som begynte å komme på 1990-tallet.

Innfødte europeere er blitt stadig mindre likefremme, eller stadig reddere, når det gjelder å uttrykke sin motstand mot innvandringen offentlig. Men i følge meningsmålinger uttrykker de den privat. Det virker som om folk ikke bare er imot tilstrømningen av nye borgere, men også det multikulturelle samfunnet i sin alminnelighet. Bare 19 prosent av europeerne mener at innvandringen har vært bra for landene deres. Mer enn halvparten (57 prosent) sier at det er «for mange utlendinger» i deres land. Jo mer innvandring et land har hatt, desto mer øker motstanden mot innvandringen: 73 prosent av franskmennene synes at det er for mange innvandrere i deres land, det synes også 69 prosent av britene. Spørsmålet er ikke hvor mye innvandring europeerne ønsker, men hvor mye de vil tåle.

De abstrakte betenkelighetene ved innvandringen generelt er ingenting sammenlignet med bekymringen for islam spesielt. Siden den 11. september 2001 har redselen for at innvandrere og deres barn er en femtekolonne kommet til overflaten i alle europeiske land. Men også før 11. september viste de ovenfor nevnte meningsmålingene at franskmennene klaget tre ganger så ofte over at det var «for mange arabere» i landet enn de gjorde over noen andre. I 2006 sa Madrids borgermester Alberto Ruiz-Gallardón under henvisning til islam at byen hans «er ikke – og ønsker ikke å bli – multikulturell». Nå avdøde Oriana Fallacis utfall mot europeisk islam (Sinnet og stoltheten) ble Italias mestselgende ikke-skjønnlitterære bok gjennom tidene i 2002, og solgte i mer enn en million eksemplarer. I 2004 svarte Princeton-universitetets islamekspert Bernard Lewis spydig da han av en tysk avis ble bedt om å vurdere hvorvidt Europa ville være en supermakt ved slutten av dette århundret. «Europa,» sa han, «kommer til å bli en del av den vestlige araberverdenen, en del av Nord-Afrika.»

Danmark har skjerpet innvandringslovgivningen i løpet av det siste tiåret, hovedsakelig på grunn av alarmerende fremskrivninger på slutten av 1990-tallet om at 13,7 prosent av danskene ville ha sine røtter i «autoritære» land og kulturer innen 2020. Ettersom ingen av EU-landene er autoritære, kan ordet tas som en eufemisme for ikke-europeisk. Det at europeerne er mest bekymret for innvandring av andre folkegrupper, betyr ikke at det nødvendigvis er rasisme som ligger til grunn for deres bekymring. Deres følelse av ubehag kan skyldes bekymring for at forurettethet på vegne av ens opphav lett kan våkne til liv igjen, og at det er enkelt å nøre opp under en nostalgisk lengsel etter klanidentiteter. Dette ubehaget preger europeernes syn på baskerne, irene og andre europeiske folk, og det er ingen grunn til at det ikke skulle prege deres syn på nylig ankomne innvandrere. Muslimske innbyggere i Danmark reiste verden rundt i sine anstrengelser for å vekke hat mot landet under karikaturstriden i 2006, og muslimer med britisk statsborgerskap har planlagt og gjennomført angrep på sivile, ikke bare sitt eget land, men også i Israel. Islam kan kanskje assimileres i Europa på lang sikt, men det er ikke noe som tilsier at det er uunngåelig.

Europas befolkningsproblem

Uansett hvordan sammensetningen er mellom europeisk og ikke-europeisk innvandring i et hvilket som helst land, er det den sistnevnte som vokser og kommer til å dominere. Det er fordi europeerne ikke får nok barn. Hva enten det skyldes rikdom, dekadanse eller andre faktorer som har å gjøre med nasjonal moral, har fødselstallene hos innfødte europeere sunket i årevis, og de er nå på de laveste nivåene som noen gang er blitt registrert i verdens større regioner. Den innfødte befolkningen synker i praktisk talt alle EU-landene. I noen av dem synker den kraftig.

Europeerne gjør vanligvis ikke noe stort nummer av dette problemet. De sier at demografene har tatt feil før, og at man bare om tjue eller tredve år kan vite hva Europas befolkning vil bli. De tar feil. Det er klart at det kunne inntreffe en babyboom i Europa før eller senere, men på kort sikt er demografi omtrent en så eksakt vitenskap som samfunnsvitenskapen kan være. Det blir ikke nødvendigvis noen slutt på prosessen med demografisk tilbakegang, nå som små familier er blitt den kulturelle normen. I Østerrike og Tyskland mener f.eks. kvinner i alderen tjue til tjuefire år at den «ideelle» familien har 1,7 barn. Som Wolfgang Lutz og kolleger av ham har poengtert, er dette svært nær det nivået hvor et samfunn havner i «den lave fertilitetens felle» som det sannsynligvis ikke kommer seg ut av. Hvis et samfunn skal ha en stabil befolkning, må gjennomsnittskvinnen sette til verden 2,1 barn i løpet av sin levetid (den såkalte «totale fertilitetsraten»). Samtlige europeiske land unntatt det muslimske Albania, er godt under denne grensen. Det finnes en «sikkerhetssone» over 1,6 barn pr. kvinne hvor befolkningsnedgangen skjer gradvis og lett kan reverseres. Under det nivået har befolkningen en tendens til å kollapse snarere enn å synke gradvis. Et samfunn som opprettholder en total reproduksjonsrate på 1,8 vil reduseres til 80 prosent av sin størrelse i løpet av hundre år. Et samfunn med en total fertilitet på 1,3 (Italia, Spania, det østlige Tyskland og de baltiske statene) vil reduseres til en fjerdedel. Med dagens nedgang vil Italias innfødte befolkning være halvparten av sin nåværende størrelse ved midten av dette århundret, altså om litt mer enn en generasjon.

Ikke bare har europeerne få barn, de er gamle også. En fjerdedel av dem er allerede over seksti. I Montfermeil, en overveiende nordafrikansk forstad til Paris, kaller barna fra boligblokkene et villastrøk som de krysser hver dag på vei til skolen, bebodd hovedsakelig av innfødte franskmenn, for la ville des vieux – de gamles by. I mange deler av Europa har de unge en tendens til å være av utenlandsk herkomst. Når noen i Paris snakker om et ran utført av une bande des jeunes, en ungdomsbande, er dens nordafrikanske opphav ofte underforstått. Når boliger blir ledige på steder hvor det bor mange gamle, er det ofte innvandrere som tar over. Det som skjer med hele den europeiske sivilisasjonen, gjentar seg altså på lokalt nivå i europeiske nabolag.

Ettersom det ikke finnes europeiske kilder til befolkningsvekst, kan Europa kun opprettholde sin størrelse og dynamikk ved å importere ikke-europeere. I noen europeiske land begynner andelen av personer som enten er innvandrere eller barn av innvandrere, å nærme seg en fjerdedel. Av Sveriges 9 millioner innbyggere består 1,5 millioner av innvandrere og deres barn. Det samme gjelder 3 millioner av Nederlands totalt 16 millioner – herunder to tredjedeler av skoleelevene i Amsterdam, Rotterdam og Haag. Fremskrivninger viser at 29 prosent av nederlenderne vil ha minst én utenlandsk forelder i 2050. Noen av disse vil komme fra andre europeiske land, men de fleste – omtrent 2,7 millioner, eller nærmere en femtedel av Nederlands befolkning – vil ha ikke-vestlig bakgrunn. Disse tallene underestimerer kanskje antall personer av ikke-europeisk herkomst, for noen av dem vil være barn av nederlandske statsborgere født i Nederland.

I 2050 vil det i følge Oxford-demografen David Coleman være 7 millioner «ikke-hvite» i Storbritannia dersom folkevandringen opphører fullstendig, og 16 millioner dersom den fortsetter på et «høyt» nivå med 108.000 ankomne pr. år. (Men selv dette høye nivået kan underestimere trykket fra innvandringen. Midt i det nye århundrets første tiår tok Storbritannia imot ca. 500.000 nye innvandrere – svarende til én prosent av befolkningen – hvert år.) Ved midten av århundret vil befolkningen av utenlandsk opphav utgjøre mellom 20 og 32 prosent i de fleste større europeiske land.

En del av denne økningen har å gjøre med nyankomne, men mye skyldes også den store forskjellen i fødselsratene mellom innfødte europeere og ikke-europeiske innvandrere, som det kan ta generasjoner å utjevne. I Torino, den norditalienske byen som siden 1990-tallet plutselig har fått omlag 10 prosent innvandrere, kan 0,2 prosent av dødsfallene og 25 prosent av barnefødslene tilskrives innvandrerne. En femtedel av barna i København, en tredjedel av barna i Paris og halvparten av barna i London settes til verden av utenlandske mødre. Franskfødte kvinner får i gjennomsnitt 1,7 barn hver, mens utenlandskfødte kvinner i Frankrike får 2,8. Tunisiere, tyrkere og marokkanere får gjennomsnittlig 3,3-3,4 barn, hvilket er høyere enn i deres hjemland.

Europeerne antar at den raske befolkningsveksten blant innvandrere vil stoppe opp. De har hatt en tendens til å vise en bortimot religiøs tro på teoriene om «demografisk transisjon», som spår synkende fødselstall etterhvert som folk blir mer velstående. I følge slike teorier lever gamle mennesker lenger og flere unge overlever frem til reproduktiv alder når et samfunn får moderne medisin, hygiene og kosthold, mens mangeårige sedvaner hva angår stiftelse av familie ikke endres like raskt. Resultatet er massiv befolkningsvekst i en generasjon eller to. Når moderniteten gjør slike samfunn mer velstående og bedre utdannet, og forbrukersamfunnet byr på nye tilfredsstillelser som konkurrerer med oppfostring av barn, følger imidlertid et sterkt fall i fruktbarheten.

Noen ganger skjer dette faktisk blant grupper av innvandrere. De «afrikanske inderne» som kom til Storbritannia fra Kenya og Uganda på slutten av 1960- og begynnelsen av 1970-tallet, har nå omtrent samme fødselsrate som innfødte briter. Men av og til skjer det ingen slik tilnærming. Folk fra Pakistan og Bangladesh som har vært enda lenger i Storbritannia enn de ovennevnte, har fortsatt fødselsrater som ligger over det nasjonale gjennomsnittet.

Det finnes grunner til at innvandrere til Europa fra den tredje verden, i særdeleshet muslimer, kanskje ikke vil gå igjennom den samme demografiske transisjonen som deres vestlige vertskap gjorde. Den muslimske kulturen er uvanlig spekket med budskap som forklarer de praktiske fordelene ved fruktbarhet. Som et ordspråk fra hadith sier: «Gift deg, for jeg vil overgå andre folk tallmessig med din hjelp» (Ibn Majah, 1:599). Da den nå avdøde Yassir Arafat snakket om syvdoblingen av den palestinske befolkningen i løpet av en generasjon (fra 450.000 i 1967 til 3,3 millioner i 2002), kalte han de palestinske kvinnenes livmødre det «hemmelige våpenet» for sin sak. Europeiske muslimers fiendtlighet mot Europa kan ikke matche Arafats hat mot Israel, men innvandrerne trenger ikke være det minste fiendtlig innstilt overfor Vesten, eller dens verdier, for å sette spørsmålstegn ved denne sivilisasjonens vegring mot å føde og oppfostre barn. Langs veien mot europeisk modernisering (lese- og skriveferdigheter, selvstendighet, individualisme osv.) ligger varehusene, piercing i navlen, hasardspill på nettet, femti prosent skilsmisser samt utbredt normløshet og selvhat. Hva er det som gjør oss så sikre på at den europeiseringen er en vei som innvandrerne ønsker å gå?

Sivilisasjon og dekadanse

Mye europeisk diskusjon om innvandring, både av det rimelige og det urimelige slaget, avslører en veritabel panikk på vegne av de innfødte europeernes sivilisasjon. Hvorvidt Europa for første gang i sin historie vil lykkes med å ta imot ikke-europeiske minoriteter, vil avhenge av om innfødte og nykommere oppfatter Europa som en fremgangsrik sivilisasjon eller en dekadent sådan.

For optimistene er tilgjengeligheten av tortillas, koraner og sarier i de store byene på kontinentet et bevis på at Europa blomstrer. At det er et fyrtårn for verdens fattige. Nykommere bringer med seg spennende produkter og folketradisjoner fordi Europa er sterkt og selvsikkert nok til å ønske disse tingene velkommen. Det finnes sju polskspråklige nyhetspublikasjoner i Dublin, og seks kinesiske dagsaviser i Ungarn. Det er lettere å få tak i auberginer, mangoer og baklava enn noen gang før. Selv det rekordartede trafikkaoset – som strekker seg flere titalls kilometer langs motorveiene i Syd-Spania hver sommer når nordafrikanske arbeidere i alle europeiske land putter familien i en gammel bil og begir seg i retning ferjehavnene med forbindelse til Marokko – har sine lyse sider. De viser at Europas innvandrere er på farten, aktive, pulserende, mangeartede, livsglade.

Men «avanserte» kulturer har gjennom historien ofte vist at de undervurderer hvor sårbare de er i møte med «primitive». Innvandrere tar også med seg mye uorden, fattigdom og kriminalitet. Tyrkiske innvandrere har gjort seg skyldige i væpnede oppgjør på skoler i Frankrike og Nederland. I Italia er det folk fra Balkan som vasker av vindusrutene på biler i veikryss for deretter å be om penger, omtrent som tiggere gjorde på Manhattan på 1970- og 1980-tallet. Og uroligheter blant innvandrere har funnet sted i de fleste europeiske land, om ikke rene opptøyer.

For pessimistene er innvandrernes og de etniske gruppenes pulserende energi noe som finner sted på bekostning av de europeiske samfunnene. Europeerne vet mer om arabisk kalligrafi og ghanesiske silkestoffer fordi de vet mindre om Montaigne og Goethe. Om utbredelsen av pakistansk kokekunst er den desidert største forbedringen i britisk offentlighet det siste halve århundret, er det også verdt å merke seg at bombene som ble benyttet ved det mislykkede angrepet på Londons kollektivtransport den 21. juli 2005, ble laget av en blanding av hydrogenperoksid og chapati-mel. Innvandringen hverken beriker eller befester den europeiske kulturen, men fortrenger den.

Både optimismen og pessimismen forekommer samtidig i de fleste europeiske sinn. Innvandringen er virkelig en forfriskende og gjenopplivende kulturell mulighet. Men det er også en styrkeprøve mellom to kulturer. Den stakkarslige masseinnvandringen mellom europeiske land i de senere århundrer – jødiske og hugenottiske flyktninger, noen fabrikkarbeidere fra Polen, Irland eller Italia – var stor nok til å berike landene man slo seg ned i, men ikke så stor at den truet dem. Den kommer neppe til å danne mønster for det som dagens innvandringsbølge avstedkommer. Det finnes mange andre modeller for innvandring, og ikke alle ender med «absorpsjon» av nykommerne i vertslandet. Noen få hundre britiske eventyreres ankomst til India i det attende århundre var innvandring, det var også ambisiøse farmeres kolonisering av det «nye Spania» (nå Texas) tidlig i det nittende århundre. Innvandring beriker sterke land og kulturer, men kan sønderknuse svake.

Mangfoldet er overvurdert

Journalister og statlige talspersoner snakker ofte om innvandringen til Europa som et mangfoldig fenomen. Det er vanskelig å generalisere om Europa, sier de. I Frankrike omtales innvandringsproblemene i bok etter bok som et resultat av kolonitidens problemer, eller til og med som en fortsettelse av kolonitiden med andre midler. I Tyskland hører man derimot ofte at problemene med integrering av tyrkiske nykommere skyldes manglende kolonierfaring av den typen som, uansett hvilken skade den gjorde, i det minste har satt land som Frankrike og England i stand til å ta imot sine nyeste statsborgere som gamle kjente, med visse felles kulturelle referanser som utgangspunkt. Mange franskmenn er skeptiske når det gjelder assimilering av arabere, men mer optimistiske med hensyn til de stolte og uavhengige berbiske kabylene fra Algerie. Nederlenderne forsøker imidlertid å bortforklare den høye kriminaliteten i sin marokkanske befolkning ved å si at de er berbere fra Rif-området, man kan jo når alt kommer til alt ikke forvente at de skal assimilere seg like godt som araberne.

En annen forklaring som man ofte får høre fra samfunnsvitere, er at innvandringsproblemene er en konflikt mellom «landsbygda» og «storbyer». Som den nederlandske historikeren Geert Mak skrev:

Rundt 1970-tallet ble det valgt en gal politisk kurs i Nederland og andre steder i Vest-Europa. Uten tilstrekkelig selektivitet, uten godt lederskap og uten planer for hvordan alle nykommerne skulle ønskes velkommen i det nederlandske samfunnet, fikk man en stor tilstrømning fra den tyrkiske og marokkanske landsbygda til storbyer i Nederland.

Det Europa står foran, er i følge denne oppfatningen ikke noe som kan sammenlignes med Umayyad-kalifatets erobring av Spania, men heller det at budeier og gjetere flytter fra Normandies landsbyer til fabrikkene i Boulogne-Bilancourt. Mak, som betrakter seg selv som en ivrig forsvarer av innvandrere og har rettet noen av de voldsomste angrepene på Ayaan Hirsi Ali, den somalisk-nederlandske feministiske tenkeren og islamkritikeren, innser at de nederlandske planene for integrering av innvandrere (i alle fall de muslimske) har mislyktes så langt. Men han får seg ikke til å erkjenne muligheten for at de mislyktes fordi planene aldri hadde særlig gode sjanser til å bli gjennomført.

Maks fortolkning av sitt lands elendighet kopieres av intellektuelle i flere europeiske land. Skribenter, akademikere og politikere later som om det bare er en eller annen besynderlighet eller tilfeldighet, et bifenomen – og slett ikke innvandringen i seg selv – som har skapt slike uløselige problemer i deres land. Det må skyldes en eller annen politisk blunder eller noe byråkratisk, kanskje en eiendommelighet ved innvandrerbefolkningen som man ikke hadde lagt merke til – noe som kan fikses ved hjelp av en ny plan.

Dette er en misforståelse. Innvandringssituasjonen i Europa er ikke spesielt variert, selv om personene involvert i den er det. Om man ser bort fra den økonomiske krisen som begynte i 2008, er det å takle følgene av innvandringen det største problemet i alle land i Vest-Europa, og problemet er det samme i hvert eneste av dem. Hvis man forstår samspillet mellom innvandringen, islam og den innfødte europeiske kulturen i et hvilket som helst vesteuropeisk land, kan man sånn omtrent se for seg hvordan det fungerer i et annet – uavhengig av det nasjonale sinnelaget, uansett om det hadde et imperium eller ei, uansett hva slags rolle landet hadde i den andre verdenskrig, og uansett hvor dets muslimske befolkning kommer fra.

Alle landene har synkende befolkninger. Alle landene analyserer utfordringene i forbindelse med innvandringen på samme måte, og alle fremmer den samme økonomiske politikken. Da den kristelig-demokratiske politikeren Rita Süßmuth offentliggjorde konklusjonene fra en uavhengig innvandringskommisjon i 2001, nemlig at Tyskland ville trenge 500.000 innvandrere hvert år for å opprettholde alderssammensetningen, skrev demografen Gunnar Heinsohn sarkastisk, men korrekt: «Nå har alle OECD-landene, til og med de slaviske landene i Øst-Europa, sine egne Süßmuth-rapporter. Og alle sammen hevder tappert, uavhengig av hverandre, at de er villige til å ta imot kvalifiserte og lett assimilerbare hi-tech-genier i stadig større antall.» Alle land følger omtrent samme strategi for assimilering av islam ved å gi muslimske pressgrupper halvstatlig verdighet, og samtidig erklære at man på denne måten vil skape et islam som reflekterer europeiske verdier, snarere enn det motsatte. Dette er drivkraften bak det franske Conseil français du culte musulman, det italienske Consulta og den tyske Islamkonferenz (dog i mindre grad), foruten Storbritannias mislykkede forsøk på å gjøre lederskapet i Muslim Council of Britain mer moderat i sine uttalelser. En reporter som reiser fra land til land, kan til og med høre de samme innvandringsvitsene og ordspillene. Franskmennene er like tilfredse med sin egen vittighet når de klager over importen av radikale imamer fra «Londonistan», som italienerne er det når de klager over tumultene i sin egen by «Cremonistan» (Cremona).

Hvorfor insisterer europeiske opinionsledere på at det er mangfold i innvandringen, et mangfold i islam? Kanskje for å avverge en diskusjon om muligheten for at de mange, lignende innvandringsproblemene i alle vesteuropeiske land simpelthen kan være aspekter ved ett enkelt, større sammenstøt. «Sivilisasjonenes sammenstøt» forbindes med en bok av samme navn skrevet av den nå avdøde Harvard-statsviteren Samuel Huntington. Men frykten for at globaliseringen kan skjerpe motsetningene mellom folk snarere enn å dempe dem, er ikke bare en idé som Huntington drømte opp på 1990-tallet.

I 1961 holdt den franske politiske filosofen Raymond Aron en forelesning i London, kalt «Verdenshistoriens daggry». Der hevdet han at «nå som menneskeheten er på vei til å forenes, vil ulikhetene mellom folkeslag anta samme betydning som klasseskillene i sin tid hadde. Massenes vilkår varierer mer fra ett kontinent til et annet, eller fra et land til et annet, enn de noen gang har gjort. Bevisstheten om dette skillet brer om seg, og resignasjonen overfor fattigdommen og skjebnen forsvinner.» Arons bemerkninger er i hovedsak fortsatt riktige i internettalderen. De europeiske landenes befolkninger krymper og eldes, og mangler arbeidere. Den eneste opplagte tilførselen av ungdommelighet og arbeidskraft er fra de muslimske kulturene i sør og sørøst, som gjennom historien har vært Europas fiender, herskere eller undersåtter. Europa satser på at holdningene som er blitt overlevert gjennom århundrer på begge sider, enten er blitt borte eller kan fjernes. Det er sannsynligvis ikke noe klokt veddemål.

Blir Europa det samme med andre mennesker?

Dette er en bok om Europa, og om hvordan og hvorfor innvandringen og de multietniske samfunnene som følger i dens kjølvann, markerer et skille i verdensdelens historie. Den er skrevet med henblikk på de vanskelighetene innvandringen innebærer for det europeiske samfunnet. Det er ikke en bok om problemene innvandrerne eller de etniske minoritetene møter, ikke om den globale økonomiens urettferdigheter, ei heller om menneskerettighetsforpliktelser, selv om alt dette er viktige temaer som vil bli berørt der hvor det er nødvendig. Denne boken tar sikte på å beskrive en vanskelig situasjon som er særegen for Europa, ikke å belære europeerne om hva de burde ønske seg eller strebe etter, eller hvordan samfunnene deres burde fungere.

Den vanskelige situasjonen består i virkeligheten av to forskjellige problemer, som fordi de overlapper hverandre ofte oppfattes feilaktig som ett problem. Det ene problemet er Europas evne til å assimilere innvandrere, det andre er Europas vanskeligheter med islam. Hvilket av disse problemene man tar for seg til enhver tid, bør fremgå av konteksten. Leseren advares om at det ikke er mulig å si noe viktig uten at man kutter hjørner og går rett på sak. Skulle man helgardert ethvert poeng med å bruke en masse «forutsatt» eller «til tross for», ville denne boken ha blitt en plage å skrive og forferdelig kjedelig å lese. Ordene brukes i sin folkelige betydning, ikke i samfunnsvitenskapelig eller politisk sådan. Så adjektivet innfødt kan f.eks. henvise til den ikke-muslimske delen av befolkningen i et europeisk land. Det betyr ikke at forfatteren er uvitende om at det nå blir født muslimer i Europa. Påstanden om at europeiske muslimer mislikte Jyllands-Postens beslutning om å offentliggjøre karikaturer av Muhammed, må forstås som en generalisering. Forfatteren hevder ikke å observert total enstemmighet etter å ha intervjuet hver eneste muslim på kontinentet. Økonomisering med ordene er hensikten, ikke overforenkling eller eksklusjon. Denne boken vil unngå alarmisme og poengløse provokasjoner, men den vil også unngå eufemismer og den typen overdreven forsiktighet som kjennetegner det meste som skrives om temaer som berører etnisitet.

Masseinnvandringen som Europa har hatt i løpet av de siste femti årene, og som trolig vil fortsette i flere år, er uten sidestykke i historien. Noen av de moderate folkevandringene sent i det nittende og tidlig i det tjuende århundret, endte godt, f.eks. polske gårdsarbeideres innvandring til Tyskland eller italienske industriarbeideres innvandring til Frankrike. Én endte katastrofalt: Jødenes innvandring til de vesteuropeiske byene. Dagens innvandring er mange ganger større enn alle disse, og involverer langt større kulturforskjeller. Det er uklart hva slags utfall dette vil få.

Masseinnvandring kan tenkes å sette fart i økonomier som er hensunket i gamle vaner, og blåse nytt liv i samfunn som er demoralisert av sine feil og synder i det tjuende århundre. Men det virker ikke særlig sannsynlig. Som vi skal se i neste kapittel, overvurderte europeerne sitt behov for arbeidsinnvandring. De økonomiske fordelene innvandringen brakte, var marginale og midlertidige. De tilhører nå fortiden. De samfunnsmessige endringene innvandringen medførte, ble imidlertid massive og varige. Det å ta imot flere etniske grupper betyr ikke at man legger til noe til det Europa allerede har. Det innebærer at man endrer det Europa allerede har. Innvandringen harmonerer dårlig med de velferdsstatene som har vært en hjørnestein i europeisk identitet siden den andre verdenskrig. Det øker anstrengelsene som kreves for å bygge en europeisk union. Islam, som omlag halvparten av de nyankomne til Europa bekjenner seg til, kommer dårlig overens med de europeiske tradisjonene for sekularisme. I kampen mellom de to ville det være arrogant å anta at sekularismen er sterkest. Det åndelige juggelet muslimske innvandrere ser i Vesten i dag, er ingen innbilning. Det kan vise seg å bli Europas største handicap i forsvaret av sin kultur.

Resten av denne boken stiller spørsmålet om hvorvidt Europa blir det samme med andre mennesker. Svaret er nei.

Kapittel 2 – Innvandringsøkonomien

I tiden etter 1945 var Europa opptatt av å gjenoppbygge det som var blitt ødelagt under krigen: veier og jernbaner, boliger og kontorbygg, ritualer og roller. Verdensdelens arbeidsstyrke ville ikke ha vært stor nok til en slik jobb uansett, men mangelen på ledige hender ble forverret av tapet av mange millioner mennesker i arbeidsfør alder under krigen. Minnet om den andre verdenskrig (hvor den beseirede fienden var rasistisk) og den gradvise tilhardningen av den kalde krigen (hvor Vesten og kommunistblokken kaptes om å innynde seg hos massene i verden utenfor Europa) bidro sammen til å dempe betenkelighetene, som ville ha oppstått på et hvilket som helst annet tidspunkt i europeisk historie, med å ta imot et stort antall mennesker fra andre raser og kulturer.

Hvordan innvandringen startet etter krigen

Landene som var i ferd med å oppgi sine kolonier (Frankrike, Storbritannia, Nederland), erstattet mangelen på arbeidskraft dels ved å repatriere europeere som ikke lenger var velkomne eller tilfredse i imperienes utposter, og dels ved å rekruttere «innfødte» fra de tidligere koloniene. Til Storbritannia kom de første menneskene fra Jamaica i 1948 med Empire Windrush, et passasjerskip som nå spiller rollen til Mayflower i det multikulturelle Storbritannias skapelsesmyte. Nykommerne arbeidet på jernstøperier, jernbaner, postkontorer og sykehus, og som rørleggere og elektrikere.

Deres antall var større enn noen hadde forventet. Lovgivningen om statsborgerskap som kom i 1948, hadde gitt statsborgerskap til de tidligere britiske kolonienes undersåtter for å forsikre canadiere, australiere og andre tradisjonelle innvandrere til Storbritannia om at dørene forble åpne for dem, selv om imperiet gikk over til å bli et samvelde. Hva angikk kongens undersåtter i tropene, resonnerte man som så at når de ikke hadde kommet før, hvorfor skulle de komme nå?

Statsborgerskapslovgivningen gjorde det enkelt å sette i gang innvandringen, men vanskelig å stoppe eller til og med å bremse den, inntil lovene ble revidert på 1960-tallet. Det befant seg ca. 350 afrikanere, asiater og vestindiere i Bradford, Yorkshire, i 1953. Men snart begynte inderne og pakistanerne å komme i samlet flokk, for det meste som arbeidere i ullindustrien, transportarbeidere og restauratører. Før det var gått fem år hadde den sørasiatiske befolkningen i Bradford tidoblet seg, og 15 prosent av bussjåførene i Bradford var indiske eller pakistanske. Mot slutten av 1950-tallet hadde Storbritannia 55.000 indere og pakistanere samt 125.000 vestindiere, og innvandringen var økende. I følge den siste nasjonale folketellingen er det i Storbritannia 2.083.759 mennesker av sørasiatisk herkomst (indere, pakistanere og bengalere) og 1.148.738 «svarte briter», som de kalles i landets folketellinger, hvorav halvparten kommer fra Karibien.

Noe lignende skjedde i Frankrike. I en tale den 3. mars 1945 klagde Charles de Gaulle sin nød over Frankrikes mangel på arbeidskraft som den «viktigste hindringen for vår oppgang». Det ble anslått at det trengtes minst 1,5 millioner arbeidere. Frankrike lette først etter arbeidere i Polen og Nederland, men disse landene manglet selv ledige hender, og få innvandrere var tilgjengelige. Landet vurderte å be internerte tyskere om å bli igjen, men offentligheten ville ikke godta det. Siden forsøkte man å rekruttere arbeidere fra Nord-Italia, men ble overbudt av foretak i Sveits. Den italienske innvandringen til Frankrike økte kraftig likevel, men den fant sted på en improvisert og lite gjennomtenkt måte – titusener av sicilianere innvandret til Frankrike i tiårene etter krigen. Guvernøren i Algerie foreslo å rekruttere 100.000 muslimske arbeidere, et tilbud som Frankrike avviste på flekken på grunn av «helsemessig, sosial og moralsk risiko». I løpet av de tre neste tiårene kom Frankrike til å få sju ganger så mange algirere via mindre formelle kanaler. Ingen tilrettela for deres ankomst – de bare dro, idet de flyktet fra den algirske revolusjonens vold. I løpet av et tidsrom i 1962 kom de i et antall av 70.000 hver uke. I 2004 var det 4,3 millioner utenlandsfødte mennesker som bodde i Frankrike, hvorav ca. en tredjedel hadde oppnådd fransk statsborgerskap.

Land uten imperier undertegnet avtaler om «gjestearbeidere» med fattigere land. Sverige var en pioneer når det gjaldt slike avtaler. Takket være landets nøytralitet under den andre verdenskrig hadde det unnsluppet blodbadet med det eneste avanserte industrielle fundamentet i Europa som hverken var blitt ødelagt av bomber eller plyndret av okkupanter. Sverige lå bra an til å nyte svært godt av den europeiske gjenoppbyggingen, noe landet også gjorde, med fire prosents gjennomsnittlig veksttakt fra krigen og frem til oljekrisen på 1970-tallet, herunder sju prosent gjennom nesten hele 1960-tallet. Alt Sverige manglet, var nok folk til å jobbe i landets fabrikker. Finlendere, mange av dem svenskkyndige, fylte store deler av det behovet. Men de var ikke mange nok til å tilfredsstille det helt.

Derfor fikk man gjestearbeiderprogrammer, som var ment å være en enkel, kortsiktig utvei. Et industriland undertegnet en tosidig avtale med et mindre utviklet land med mangel på arbeidsplasser og hard valuta. Bedrifter på jakt etter personale, statstjenestemenn og leger ble sendt for å håndplukke grupper bestående av unge arbeidere som var egnet til tidsavgrensede arbeidskontrakter, vanligvis på to år, hvoretter arbeiderne skulle dra hjem igjen. Sverige undertegnet midlertidige arbeidskraftavtaler med andre land, først med Italia og Ungarn i 1947. Men tilgangen på arbeidskraft fra et bestemt land var aldri helt tilstrekkelig, og gjestearbeiderprogrammet endte med å spre seg til fjernere land, inntil det nådde Jugoslavia og Tyrkia to tiår senere. Takket være gjestearbeideravtaler og et uvanlig stort inntak av politiske flyktninger, er nesten en sjettedel av hele dagens befolkning enten født i utlandet eller barn av foreldre som begge er det.

Vest-Tysklands gjestearbeiderprogram (Gastarbeiter) endte opp med å bli en europeisk koloss. Det begynte sent, i 1955, som en ryddig metode for å skaffe til veie et beskjedent antall italienske gårdsarbeidere. Men Tyskland befant seg midt inne i det «økonomiske mirakelet» de hadde i etterkrigstiden, og industrien ville også ha arbeidskraft. Så programmet spredde seg lynraskt også til andre sektorer av økonomien, og Tyskland begynte å rekruttere over hele Sør-Europa og Nord-Afrika: i Spania, Hellas, Tyrkia, Marokko, Portugal, Tunisia og Jugoslavia. Behovet for kortsiktig arbeidskraft vokste enda kraftigere etter at Øst-Tysklands kommunistparti stengte grensen mot vest i 1961. Inntil da hadde den stagnerende og utnyttede kommuniststaten i øst skaffet kapitaliststaten i vest en reserve bestående av flere millioner arbeidere. Der fantes 329.000 Gastarbeiter i 1960, en million i 1964 og 2,6 millioner i 1973. (Øst-Tyskland hadde forresten sitt eget Gastarbeiter-program, og importerte vietnamesere til jobber blant annet på lyspærefabrikken Narva i Berlin.)

Tyrkerne utgjorde størstedelen av innvandringen til Tyskland. Gastarbeiter-programmet var en gullgruve av hard valuta for Tyrkia, og det er kun i den senere tiden man har forstått hvor energisk den tyrkiske regjeringen forsøkte å bli en del av det. De som kom først, var for det meste enslige menn som bodde i herberger (Wohnheime) og arbeidet i gruver og stålverk i Rheinland og Ruhr-området. De var arbeidsomme og rettskafne, et rent kupp, og meningen var at de skulle komme skiftevis, slik at de dro tilbake til sine hjemland så snart den toårige arbeidskontrakten var utløpt.

Tre fjerdedeler av de 18,5 millioner menneskene som kom til Tyskland mellom 1960 og 1973, gjorde nettopp det. Men forskjellen mellom vertsbefolkningens og gjestearbeidernes oppfatninger av hva Gastarbeiter-invitasjonen betydde, økte stadig. Få gjestearbeidere kunne tjene så mye tilbake i hjemlandet som de kunne i Europa. Rekrutteringen, utvelgelsen og den medisinske undersøkelsen av erstatterne var kostbar. Derfor la bedriftene press på regjeringen for å gjøre Gastarbeiter-kontraktene fornybare, for å la arbeidernes familier forenes med dem i Tyskland, og la dem som hadde stiftet familie få bli.

Så godt som ingen i Tyskland ville ha betraktet dette som et akseptabelt resultat på den tiden Gastarbeiter-programmet ble lansert. Men enhver forflytning av arbeidskraft på stor skala – også planlagte sådanne, slik tilfellet var for Tysklands vedkommende – får sin egen dynamikk. Den viktigste faktoren hva folkevandring angår, er folkevandringen selv. Det krever stort mot å være den første som legger ut på egenhånd for å underkaste seg lovene, sedvanene og nykkene i et samfunn som ikke bryr seg om en. Men så snart ens landsmenn har satt opp et brohode, blir innvandringen enkel og rutinemessig. Nettverkene demper bekymringene. De kurerer hjemlengsel like sikkert som penicillin kurerer streptokokker. Da man var kommet til midten av 1960-tallet, betydde det å flytte til Tyskland ikke engang å gi avkall på tyrkisk mat til fordel for tysk, ei heller (i de store byene) å avstå fra å utøve muslimsk tro til fordel for kristendom eller sekularisme.

Tyskland ble et stadig mindre vanskelig og stadig mer hensiktsmessig sted å være, hvilket ytterligere dempet de utenlandske arbeidernes lyst til å dra hjem etter at kontraktene var utløpt. Og på 1960-tallet gikk den tyrkiske økonomien fra krise til krise. Gjestearbeiderne vendte hjem i hopetall da de ble oppsagt under konjunkturnedgangen i 1966-67, men ikke under den verdensomspennende nedgangen i 1973-74, som fikk arbeidsledigheten til å øke i deres hjemland. Denne andre nedgangen brakte gjestearbeiderprogrammet til veis ende. I 2006 hadde Tyskland en «fremmed befolkning» på 7.289.149 personer.

Etterhvert som Europa ble fylt opp med ikke-europeiske innvandrere, ble en bedre forståelse av det europeiske arbeidsmarkedet stadig mer utbredt i innvandrernes hjemland, til en viss grad også over hele den tredje verden. Det åpnet muligheten for egne initiativer. Danmark hadde ikke noe statlig gjestearbeiderprogram, noe imperium å snakke om hadde de heller ikke, men landet hadde et åpent arbeidsmarked frem til 1973. Jugoslaver, tyrkere og marokkanere, sågar også folk som allerede hadde innvandret til andre land i Europa (f.eks. pakistanere som jobbet i Storbritannia), ble oppmerksomme på at det fantes lukrative jobber i Danmark, og de begynte å fylle opp de fattigere strøkene i København. Italia hadde ingen omfattende nasjonal innvandringslovgivning før 1986. Etterhvert som utenlandske arbeidere ble mindre velkomne i de «gamle» innvandringslandene, begynte nye innvandrere å strømme til deres naboland, hva enten de var inviterte eller ei.

Den senere tidens innvandring savner sidestykke i historien

Europeerne nøler med å innse hvor nytt alt dette var. Man kan finne intellektuelle i alle vesteuropeiske land som hevder at deres land alltid har vært et «land av innvandrere». Man hører det til og med i Sverige, hvor en håndfull hanseatiske handelssteder og transittlagre for reinsdyrkjøtt fra Lappland anføres som bevismateriale. Men masseinnvandring er noe annet enn handel, og det skiller seg fra individuell innvandring. Dette har lenge vært forstått i USA. I tiden før den enorme irske tilstrømningen på 1840-tallet, som for alltid kom til å forandre – og, sett fra de innfødtes synsvinkel på den tiden, ødelegge – kulturen i Boston, Massachusetts, fantes det dertilbys allerede innvandrere som talte 27 forskjellige språk. «Disse utlendingene,» skrev historikeren Oscar Handlin, «kom imidlertid bare sporadisk, og grunnene til at de kom var tilfeldige og personlige, snarere enn som en følge av viktige sosiale årsaker til masseinnvandring.» Dette er en helt essensiell forskjell. Pocahontas, fuegianerne som kom til Storbritannia med HMS Beagle, Aleksandr Pusjkins svarte bestefar, eller tre kinesiske familier som driver et vaskeri i en bakgate i Roma, utgjør ikke noe «land av innvandrere». I dag er det riktignok sant at alle land i Vest-Europa er «land av innvandrere». Men det gjaldt ikke et eneste av dem (dels med unntak av Frankrike) for en generasjon siden.

Denne forskjellen går mange historikere hus forbi. En bok kaller Storbritannia et produkt av en «lang og jevn strøm av mennesker til vår kyst i førmoderne tid». Men dette er usant, og grunnlagsmateriale som er fremkommet i løpet av det siste tiåret, gjør det beviselig usant. Genetiske studier av befolkningen på De britiske øyer viser at den har vært bemerkelsesverdig stabil i årtusener. Bortsett fra invasjonene av anglere, saksere og jyder som begynte i det fjerde århundre etter Kristus – og som høyst brakte 250.000 nybyggere til Storbritannia over en periode på mange hundre år – har den britiske «besetningen» forandret seg lite. Med normannernes erobringer kom det bare ca. 10.000 mennesker. Noen titusener hugenotter kom etter tilbakekallelsen av ediktet i Nantes i 1685. Men tre fjerdedeler av forfedrene til dagens briter og irer befant seg når alt kommer til alt på De britiske øyer allerede for 7.500 år siden. DNA-materialet fra folk som kom siden, utgjør kun 12 prosent av den irske genpoolen. Det å omtale landene i Storbritannia som nasjoner av innvandrere er absurd, med mindre man snakker om prosesser som ikke bare begynte før den moderne tidsalderen, men før sivilisasjonen. Hvilket nettopp var det Guardian gjorde, formodentlig ikke på alvor, da avisen kjørte en artikkel om nyere paleontologiske oppdagelser under overskriften «Storbritannias 700.000 år med innvandring: Istidene slo tilbake sju forsøk på kolonisering.»

Folkeforflytninger av et eller annet slag, samt spenninger mellom inngrupper og utgrupper, har selvsagt alltid kjennetegnet Europa, slik de har gjort det alle andre steder. Hvis du spaserer i nordlig retning tvers over Piazza della Repubblica i Torino, ser du mer eller mindre det samme som romerne så. I østlig retning står det igjen to godt bevarte romerske tårn, det samme gjør murene som ble bygget for å holde borgerne adskilt fra barbarene. I dag kan man i løpet av seksti sekunder til fots gå fra elegante butikker og vinbarer gjennom et livlig, multietnisk marked, og inn i et av Europas skumleste, nordafrikanske slumområder. Torino har alltid hatt religiøse og etniske minoriteter. Men inntil for ti år siden hadde byen aldri masser av dem. Det var fra byens en gang så fremgangsrike jødiske samfunn at den store Auschwitz-fortelleren Primo Levi kom. Byen var også en høyborg for de asketiske, proto-protestantiske valdenserne, som blomstret der i århundrer inntil 1655, da de som Milton skrev ble:

Slayn by the bloody Piemontese that roll’d
Mother with Infant down the Rocks.

Torino var vitne til stor innvandring på 1930-tallet på grunn av FIAT-fabrikken i Lingotto. Men disse «innvandrerne» kom fra andre steder i den samme Piemonte-regionen, fra Veneto-regionen ikke langt unna, og fra Sardinia, som i likhet med Torino hadde vært styrt av huset Savoy. Og det var ikke hundre tusen av dem.

Europas vei til masseinnvandring har dels å gjøre med de tankemessige vanene blant statsmenn og magnater som administrerte Europas økonomi under den andre verdenskrig, både på alliert side og hos aksemaktene. Størrelsen til dagens masseinnflytting av «midlertidig» arbeidskraft har kun ett historisk sidestykke, og det er et nylig sådant. Da krigen pågikk for fullt, kommanderte Nazi-Tyskland 10 millioner mennesker fra hele Europa til å gjøre tvangsarbeid i landets fabrikker. Utlendinger hadde en tredjedel av alle jobbene i Tyskland under krigen, og mer enn halvparten av jobbene i rustningsindustrien. Det bør være unødvendig å nevne at det ikke trekkes noen moralsk sammenligning mellom nazistenes tvangsarbeid og organiseringen av arbeidet i Europa etter andre verdenskrig. Men de hadde et viktig økonomisk fellestrekk: Jobbene som etterkrigstidens gjestearbeidere ble oppfordret til å ta i fredstid, viste seg å være like lite permanente som jobbene nazistene tvang de erobrede folkene til å gjøre i krigstid.

Den mangelen på arbeidskraft som innvandrerne ble hentet for å fylle, var en akutt krise, ikke et kronisk problem. Mange av de bransjene som de holdt oppe, sang allerede på siste verset. Linfabrikkene i Nord-Frankrike ble kun bemannet av algirere så snart det på begynnelsen av 1960-tallet ble klart at disse jobbene om kort tid ville forsvinne. Det samme gjaldt tekstilfabrikkene i det nordlige Storbritannia.

At planleggerne hadde overestimert det langsiktige behovet for arbeidskraft i industrien, ble ikke fullstendig klart før noen tiår senere. Mellom 1970-tallet og det 21. århundret opplevde europeiske fabrikker den samme produktivitetsøkningen – og som en følge av dette de samme masseoppsigelsene – som det amerikanske rustbeltet gjorde i den samme perioden. I Duisburg, byen med innlandshavnen hvor Rhinen og Ruhr møtes, arbeidet en gang 64.000 mennesker, herunder titusener av tyrkere gjennom årenes løp, i tre stålverker, atter titusener arbeidet i områdets mange gruver. Men i dag er Tysklands aller siste kullgruver i ferd med å stenges, og det er bare 20.000 industriarbeidsplasser igjen i hele Duisburg, som i en viss forstand er den mest tyrkiske byen i Tyskland. Europa løste midlertidige økonomiske problemer ved å gjøre permanente demografiske endringer.

Her opphører likhetene mellom Europas og USAs innvandring. Den store latinamerikanske innvandringsbølgen begynte på 1970-tallet. Mesteparten av USAs 35 millioner utenlandsfødte innbyggere – både høyt kvalifisert og manuell arbeidskraft – kom i løpet av de siste 25 årene, etter at USA var kommet langt på vei i overgangen til en postindustriell økonomi. Etterkrigstidens europeiske arbeidsinnvandring tilfredsstilte derimot den gamle økonomiens behov snarere enn den nye. Hvis det kan trekkes sammenligninger med USA, har de ikke med innvandring å gjøre, men med den delen av det amerikanske raseproblemet som har med flytting å gjøre. Som Nicholas Lemann og andre historikere har merket seg, var det mekaniseringen av landbruket i sør på begynnelsen og midten av det 20. århundre som gav startskuddet til de svartes store flytting sørfra til byene i nord. Ved en ulykksalig historisk tilfeldighet kom de akkurat idet tungindustrien trengte færre folk, og den tilfeldigheten er i alle fall delvis ansvarlig for den raske veksten i den svarte underklassen nordpå.

Noe lignende skjedde i Europa. Tyrkerne, som gjennom 1960- og 1970-tallet hadde høyere yrkesdeltagelse enn innfødte tyskere, er nå om ikke akkurat en underklasse, så i alle fall et økonomisk problem, med en arbeidsledighet som nærmer seg 40 prosent i noen byer (Berlin inkludert), en avhengighet av velferdsytelser som er tre ganger større enn det nasjonale gjennomsnittet, og en midlere pensjonsalder på femti år. En forskjell mellom situasjonen i Europa og USA er at gjestearbeiderne var utlendinger, som ikke kunne stille de samme kravene til det europeiske samfunnet som svarte amerikanere sørfra kunne stille til sine landsmenn i nord.

Arbeidsinnvandring er alltid en blanding av fordeler og ulemper. Men i Europa opphørte de situasjonene som gav opphav til fordelene å eksistere etter svært få år. «Midlertidige» arbeidere var blitt ønsket velkommen som et kortsiktig gode. Så fort det ble klart at de ikke hadde til hensikt å dra hjem, ble begrunnelsen for opprettholdelse av gjestearbeiderprogrammet endret. Nå ble masseinnvandringen presentert som et middel til oppnåelse av økonomiske fordeler på en ikke nærmere spesifisert lengre sikt. Selv om Europas innbyggere muligens aksepterte denne kvasi-offisielle fortellingen en gang i tiden, er det opplagt at de ikke gjør det lenger: 47 prosent av britene sier at den økonomiske virkningen av innvandringen på deres land har vært negativ, mens kun 19 prosent sier at den har vært positiv. Når den sosiale freden avhenger av folks evne til å tro på noe de simpelthen ikke tror, blir dobbelttenkningen rådende. En artikkel i Financial Times i 2006 hadde følgende besynderlige overskrift: «Den urolige kosmopolitt: Hvordan innvandrerne beriker en stadig mer bekymret vertsbefolkning».

Det kapitalistiske argumentet: Å redde døende bransjer

Innvandringen forsvares økonomisk på to, grunnleggende forskjellige måter: på kapitalistisk og sosialistisk vis. Det var lenge konsensus blant politiske ledere at innvandringen styrker økonomien på en uproblematisk måte, uten å svekke produktiviteten nevneverdig, og uten å senke de innfødtes lønninger. Dette synet står i strid med klassisk økonomisk teori, og det utfordres med økende styrke av økonomer. Men det er stadig det argumentet man oftest støter på i aviser, blader og bøker for allmennheten. Philippe Legrain kommer med en typisk vurdering i Immigrants: Your Country Needs Them:

Sindige økonomer har beregnet at den potensielle gevinsten ved friere migrasjon verden over er enorm, og at den langt overstiger fordelene ved friere verdenshandel… Verdensbanken anslår at dersom de rike landene lot sine arbeidsstyrker øke med bare tre prosent ved å slippe inn 14 millioner ekstra arbeidere fra utviklingsland mellom 2001 og 2025, ville verden bli 356 milliarder dollar rikere for hvert år, hvorav de nye innvandrerne selv ville tjene 162 milliarder, utviklingslandenes gjenværende befolkninger 143 milliarder, og de rike landenes innfødte 139 milliarder dollar.

Argumentet om at «bare» 14 millioner flere innvandrere ville få avanserte økonomier til å vokse med 139 milliarder dollar, smaker enten av naivitet eller narreri. Det minner om filmen Austin Powers, hvor dr. Evil bryter ut av isolasjonen med sitt illevarslende krav om «en mil-lion dollar» for ikke å sprenge verden i luften. De utviklede økonomienes samlede brutto nasjonalprodukt ble av Det internasjonale pengefondet i 2008 estimert til å være omtrent 40.000 milliarder dollar. I den sammenhengen er 139 milliarder dollar simpelthen ikke særlig mye penger: Det er 0,35%, eller omtrent en trehundrededel av de utviklede landenes produksjon. Det er omtrent en sjettedel av den amerikanske regjeringens stimuleringspakke for 2009.

Og det er uten å ta i betraktning de «kjente ukjente» – de lett forutsigbare, synlige virkningene – som innvandringen avstedkommer. Inntekten til en «mangfoldskonsulent» dukker for eksempel opp i den nasjonale statistikken som en del av den økonomiske gevinsten. Men kunne ikke det like gjerne føres som en kostnad ved å administrere mangfoldet? Oxford-demografen David Coleman har sterkt anbefalt at man ved beregningen av innvandringens økonomiske konsekvenser også tar med i betraktning:

de totale kostnadene ved integreringsprosessen og den tilhørende bransjen som vedrører innvandringen og relasjonene mellom folkegrupper, kostnadene ved å tilfredsstille innvandrernes spesielle behov hva angår utdannelse, helse og boliger, nettoeffektene på de andre barnas opplæring i innvandrertette områder, det permanente behovet for å «fornye» snarere enn å rive bymessige strøk hvor innvandrere slår seg ned, problemene med kriminalitet og offentlig orden, [og] multiplikatoreffekten på fremtidig innvandring.

Coleman har rett i at økonomiske analyser av innvandringen ofte lar være å ta hensyn til store kostnader. Man kunne gå enda lenger og si at det er forbløffende at tilhengerne av masseinnvandring overhodet legger så stor vekt på noen tiendedels prosent av BNP.

Man får på følelsen at den viktigste delen av diskusjonen – den som ikke har økonomi som tema – blir unngått. De sosiale, åndelige og politiske virkningene av innvandringen er enorme og varige, mens den økonomiske effekten er svak og forbigående. Hvis man i likhet med visse europeere blir forbannet av markeder hvor det tales flere språk eller av veiskilt skrevet på polsk, urdu eller arabisk, ville det å gi avkall på 0,35% av ens økonomi fortone seg som en bagatellmessig pris å betale for å begynne å få landet sitt tilbake. Dersom man som andre europeere betrakter innvandringen som et redningstau av spenning, verdensvanthet og velsmakende kokekunst som er blitt kastet ned til ens kjedsommelige og provinsielle land, ville innvandringen derimot være et kupp, selv om den kom med en betydelig økonomisk kostnad.

Om man for diskusjonens skyld antar en beskjeden økonomisk gevinst som følge av innvandringen, oppnås denne gevinsten i en politisk kontekst – demokratiet – som gjør den skrøpelig, muligens uholdbar. Økonomien krever flere innvandrere enn politikken vil akseptere. Diskusjon oppstår om hvilke samfunnsmedlemmer som nyter godt av den økonomiske veksten innvandrerne er ansvarlige for. Selv om dagens arbeidsmarked er mer flytende og vanskelig å måle enn det var i det 19. århundrets industritettsteder, har ikke den moderne økonomien opphevet de økonomiske lovene. I følge en analytiker sier disse lovene at innvandringen skaper økonomisk vekst fordi «den øker tilgangen på arbeidskraft, øker etterspørselen siden innvandrerne bruker penger, [og] øker produksjonen samtidig som den trolig holder inflasjonen nede». Oversatt fra det akademiske økonomspråket betyr dette at innvandringen gjør økonomien mer effektiv, for den driver ned lønningene hos bestemte innfødte.

I teorien er dette logisk, og grunnlagsmateriale både fra den store polske innvandringen til London og den latinamerikanske innvandringen til USA viser at det stemmer i praksis. Det kan fra tid til annen være velgernes dom at det å presse lønningene ned er bra for samfunnet som sådant. I mange vestlige land var årene med den største masseinnvandringen sammenfallende med perioden da velgerne ble overbevist om at overaggressive fagforeninger kunne gjøre alvorlig skade på økonomien og samfunnet. En økning i tilgangen på arbeidskraft gjennom innvandring bidro til å gjøre fagforeningenes lønnskrav økonomisk urimelige, og den produktive sektoren mer profitabel, fleksibel og konkurransedyktig. Det er samfunnets privilegium å bruke innvandringen på denne måten, men enigheten som en slik politikk bygger på er dømt til å være underforstått, skjør og forbigående.

Mye av den økonomiske gevinsten ved innvandringen går til innvandrerne selv. En av de største virksomhetene i Kreuzberg, bydelen i Berlin som er hovedstaden i det tyrkiske Tyskland, er reisebyrået Öger Türk-tur, eid av et sosialdemokratisk medlem av Europa-parlamentet. Det er spesialisert på reiser til Tyrkia, og er på alle måter en strålende forretning, som tjener til å vise vennlig innstilte besøkende til bydelen et eksempel på Kreuzbergs entreprenørskap og økonomiske dynamikk. Men hva får innfødte tyskere ut av det? Behovet det dekker er en konsekvens av innvandringen, ikke en årsak til den. På samme måte er det bra når Business Angel des Cités, et kapitalfond for virksomheter i de franske banlieues, altså forstedene, resulterer i at bedrifter startes opp i nabolaget. Men mange av disse ser også ut til å være utelukkende for nabolaget også: Kool Halal, en fastfoodkjede for halalmat i Mulhouse, Mecca Pasta og Medina Shop, som selger marokkanske produkter. Siden år 2002 har de som vil uttrykke sin solidaritet med den palestinske saken ved å boikotte amerikanske produkter, kunnet kjøpe en franskprodusert cola kalt Mecca-Cola. Det betydde mye for det anti-israelske samholdet, men ikke stort for den franske økonomien.

I Spania var byggekranene – disse storslagne symbolene på robust økonomisk helse – synlige overalt fra 1990-tallet og frem til kollapsen i byggebransjen. Innvandrere utgjorde mye av byggemannskapet. Kom de et land som under enhver omstendighet trengte disse husene til unnsetning? Sannsynligvis ikke, siden Spanias innfødte befolkning var i ferd med å avta da innvandrerne begynte å komme i hopetall på 1990-tallet. Landets totale befolkning har økt med fire millioner (ti prosent) siden den gang, alt sammen på grunn av innvandringen. Det er langt mer sannsynlig at innvandrerne er årsaken til boomen i byggebransjen, snarere enn et symptom. Husene nykommerne bygger er deres egne.

Jobber ingen vil ha

Redegjørelser om fordelene ved innvandringen beskriver ofte jobbene innvandrerne tar som jobber-ingen-europeere-vil-ha. Det som menes er selvsagt jobber som ingen europeere vil gjøre til bestemte lønninger. Nylig sammenlignet innvandringseksperten Philip Martin ved Davis-universitetet i California og to kolleger av ham dagens folkevandringer med forflytningen av potensielle nybyggere til europeiske kolonier i det 18. århundre. På den tiden betalte innvandrerne ned kostnaden ved sin egen nyetablering gjennom en låneavtale. De lovte å gjøre et bestemt antall årsverk til grunneieren som betalte reisen deres. Kanskje dagens innvandrere betaler en slags moderne låneavtale i form av manglende rettigheter, gitt at de ofte har en tvetydig rettslig status som gjør at de er nødt til å ta de aller simpleste jobbene. Hvis det virkelig er jobber som europeerne ikke vil gjøre for noen pris, er denne låneavtalen en stor del av det de innfødte tror de «får ut av» innvandringen.

Hvorvidt denne låneavtalen er rettferdig eller ei, avhenger av måten man ser den på. På den ene siden er denne ordningen skadelig. Den skaper to forskjellige samfunnsklasser i destinasjonslandet. På den annen side er det lite sannsynlig at innvandrerne vil klage. De gjør det tross alt bedre enn de ville ha gjort i sine hjemland.

Men det er en hake ved det hele. Fordelene ved denne låneavtalen tilfaller kun innvandrernes nye land i en overgangsfase hvor innvandrerne er illegale. Men innvandrere forblir ikke det til evig tid. Så snart de er rettslig og sosialt assimilert på den måten som samfunnet sier at det ønsker, får de alle slags rettigheter og forventninger. De blir europeere, som pr. definisjon ikke vil gjøre jobbene-ingen-europeere-vil-ha. Så i det øyeblikk innvandringen blir vellykket sosialt sett, forsvinner den viktigste økonomiske grunnen til at samfunnet tror det «trenger» innvandrere.

Når det skjer, må samfunnet rekruttere en ny hær av utenlandsfødte proletarer for å sikre at disse jobbene-ingen-vil-ha blir gjort, hvilket lyder som en kapitalisme fra Karl Marx’ verste fantasier. Det eneste alternativet ville være å opprettholde den prekære situasjonen hva angår innvandrernes rettslige status i neste generasjon ved å nekte retten til statsborgerskap ved fødsel i landet, hvilket lyder som en moderne form for føydalisme. Uansett blir fordelene ved innvandringen betalt tilbake i generasjonene etterpå – de blir lånt, ikke tjent. Jo raskere og mer fullstendig innvandrerne tilpasser seg samfunnet, desto flere innvandrere trenger man. På denne måten blir økonomiene avhengige av, eller hektet på, innvandrere, en dynamikk som fører til enten ytterligere innvandring eller mindre assimilasjon.

Det er ingen grunn til å tro at stor innvandring er kontinentets eneste alternativ på lang sikt. Europas økonomier klarte seg uten i mange århundrer. En virkelig test av den påstanden at stor innvandring er uunnværlig for en moderne økonomi, finner sted samtidig som denne boken skrives. Tilføyelser til den danske utlendingeloven i 2002, samt den nederlandske lovgivningen for begrensning av innvandringen som først ble utarbeidet ved tiårets begynnelse for deretter å bli betraktelig skjerpet etter mordet på filmskaperen Theo van Gogh i 2004, har begge ført til en markert nedgang i innvandringen. Hvis innvandringen var så økonomisk nødvendig som mange sier, ville man forvente at Danmark og Nederland gjorde det dårligere enn andre land, ettersom investorene ville endre sine vurderinger av vekstmulighetene på lang sikt på en måte som reflekterte den svinnende tilførselen av innvandrere. Det har ikke vært noen tegn til slike endringer.

Det er feil å snakke om at europeiske land «trenger» innvandring. Det er mer presist å si at visse europeiske land, eller i det minste deres næringslivsledere, lenge foretrakk en innvandringsøkonomi fremfor en økonomi uten innvandring. Det finnes rasjonelle grunner til denne preferansen. Selv om innvandring ofte beskrives som tap av kontroll («Storbritannia er i ferd med å miste kontrollen over sine grenser»), kan det vel så ofte være en strategi for opprettholdelse eller gjenopprettelse av kontrollen med en økonomi.

Vi kan innse dette hvis vi tenker over en grunnleggende side ved innvandringen som alle økonomer er enige i: at den bremser produktivitetsveksten. Det er mindre behov for å «spare arbeidskraft» (altså for moderne teknologi) når arbeidskraften er billig. Italia har i den senere tiden fått mer enn en halv million innvandrere i året fra Afrika og Midtøsten som for det meste arbeider ved landets gårder, butikker og restauranter. Markedsprisen på visse typer italienske landbruksprodukter er ifølge italienske bønder i ferd med å bli lavere enn kostnaden ved å få dem på markedet. Under globaliseringens betingelser kan det hende at Italias virkelige komparative fortrinn befinner seg et annet sted enn i landbrukssektoren; kanskje ville det være en eller annen høyteknologisk økonomisk modell som er profitabel uten å være særlig «italiensk». Italienerne ville muligens ikke akseptere det.

Kanskje tradisjonelle jordbruksmetoder er levedyktige bare hvis man har innvandrere til å jobbe på jordene. Man kan gjøre lignende resonnementer om tradisjonelle italienske restauranter, som i dagens økonomi kanskje kan holde standen mot sjelløse kjeder bare ved hjelp av innvandreres underbetalte arbeidskraft. Det samme gjelder landets vidunderlige offentlige parker, som tradisjonelt har krevd flere titalls gartnere, et arbeidskraftbehov som landets synkende befolkning ikke kan dekke uten å betale en høy pris. Uten arbeidere fra Algerie og Mali ville disse parkene enten forsvinne eller bli «automatisert», slik amerikanske parker er (ved hjelp av vanningsanlegg og erstatting av elegant landskapsarkitektur med gressplener). På mange forskjellige områder har Italia valget mellom å la befolkningen se ut som den gjorde for femti år siden eller å la landskapet og samfunnsstrukturen gjøre det. Gjennom innvandringen velger landet det siste. Noen innfødte føler seg «oversvømt» av den demografiske endringen, men selv om det ikke er noen ideell måte å gjøre det på, kan det hende at innvandringen er mest praktisk dersom man vil at Italia skal fortsette å se ut som Italia. Som romanforfatteren Giuseppe di Lampedusa en gang skrev: «Hvis vi vil at alt skal være som før, må alt forandre seg.»

De som kjenner historien om de siste femti årenes europeiske arbeidsinnvandring, vil kanskje vedde på at italienerne kommer til å miste mange av sine tradisjonelle økonomiske strukturer uansett, innvandring eller ei. Når en bransje er døende (som linindustrien i Nord-Frankrike), kan innvandrerne tross alt bare utsette dens død i noen få år, ikke for alltid. Tapet av illusjoner om innvandringen som har spredd seg i de tradisjonelle innvandringslandene, kommer av bortfallet av de oppgavene som innvandrerne ble brakt dit for å gjøre.

Det gjenstår kun én europeisk bransje som borgere i alle land fortsatt stoler på at innvandrerne vil redde. Hvilket leder oss naturlig over til den andre, sosialistiske måten å betrakte innvandringsøkonomien på, for den bransjen er velferd.

Det sosialistiske argumentet: Velferdsstatens redning

Etterkrigstidens europeiske velferdsstater gav de mest generøse ytelsene som noen gang er blitt gitt til arbeidere. Tysklands «sosiale markedsøkonomi» var prototypen. Ved århundreskiftet omfattet godene som arbeiderne hos visse store selskaper nøt godt av arbeidsuker ned mot bare 32 timer, sju ukers ferie, full helsedekning og gratis lunsj: en lønns- og godtgjørelsesavtale som for fagorganiserte metallarbeideres vedkommende nærmet seg 40 euro pr. time, samt det mest skjebnesvangre av alt: en pensjon noe under den maksimale inntekten fra før fylte seksti år. Det er opplagt at systemet hadde en innebygget tendens til å dele ut flere goder enn forsvarlig. Ettergivenhet overfor fagforeningene ansporet til hyppige streiker og pressing av sitronen til siste dråpe. Ettertraktede jobber var ledsaget av omstendigheter som oppmuntret til ikke å skifte bransje, blant annet generøse arbeidsledighetstrygder.

Den sosiale markedsøkonomien var et forbilde for verden til langt inn på 1970-tallet. Men Thatcher og Reagan blottstilte dens iboende selvmotsigelser, og informasjonsøkonomiens fremvekst var et hardt slag for dens prestisje. Europeerne hadde brukt mye av sin investeringskapital og politiske lidenskap til å bygge opp og deretter beskytte sine velferdssystemer. Store og mellomstore bedrifter var i samarbeid med staten det mest effektive middelet for levering av trygghet og velferdsytelser. Som resultat av dette var det ikke mange av de små og fleksible, nystartede selskapene bak de senere tiårenes innovasjon som var europeiske. Bortsett fra mobiltelefonindustrien i Nord-Europa, deltok ikke verdensdelen fullt ut i det informasjonsteknologiske oppsvinget mot slutten av det 20. århundre. Europas mangel på entreprenørskap fikk stor oppmerksomhet på 1990-tallet.

Den sosiale markedsøkonomien hadde et annet problem: Den frøs fast det europeiske arbedsmarkedet. I de første par tiårene etter krigen ble Sør-Italias relative fattigdom gradvis mildnet av flyttingen til Nord-Italia og til andre europeiske land. Men etterhvert som staten ble mer og mer generøs, foretrakk mange et liv i trange kår som sosialklienter på Sicilia fremfor ensomheten og anonymiteten ved en industrijobb i det snøfylte nord. Selv om det ikke var dens arkitekters hensikt, endte den europeiske velferdsstaten opp med å gjøre alle slags jobber uten tilgang til statlige og halvstatlige selskapers gavmildhet, til under den simpleste arbeiders verdighet. Slike ugunstige jobber omfattet jordbruk, hjemmehjelp, rengjøring og håndtering av matvarer. Takket være gode velferdsordninger trengte ingen arbeidere å ta dem. Hvis slike jobber overhodet skulle bli gjort, måtte de gis til folk utenfor systemet. Hvilket betydde innvandrere.

Med millioner av innbyggere uten statsborgerskap på europeisk jord, samt deres barn, begynte kontinentets velferdsstater å vekselvirke med demografien på en foruroligende måte. De statlige europeiske pensjonssystemene finansieres fortløpende: Dagens ytelser betales med dagens skatteinntekter, snarere enn at man lar hver enkelt arbeider «spare» sin egen pensjon. Debattanter og velferdsøkonomer har alltid understreket slike systemers tendens til å degenerere til pyramidespill så snart de kommer under demografisk press. Det vil si at politikerne lover for mye, for deretter å finansiere løftene, som oftest ved å låne mot fremtidige skatteinntekter, slik at flere midler enn systemet egentlig har råd til kan settes av til dagens velferdsmottagere.

I samfunn med voksende befolkning er det lett å gjøre dette, for velferdens bæreevne – antall arbeidere pr. pensjonist – vokser samtidig. Politikerne fristes til å plyndre hele overskuddet som skyldes en forbigående økning i antall arbeidere og bruke det med en gang, snarere enn å investere det med tanke på tiden da de store kullene av arbeidere blir store kull av velferdsavhengige pensjonister. De europeiske politikerne klarte ikke å motstå denne fristelsen. I dag er Europas befolkning aldrende, velferdens bæreevne synker, og på grunn av fallende fødselstall finnes ingen stor nok «neste generasjon» til å gjenopprette balansen. På svært kort sikt kan en slik nedgang i barnefødslene som Europa har hatt øke levestandarden, for det reduserer antall avhengige personer pr. arbeider. Men i det lange løp kommer regningen, og den tiden er nå kommet.

Idet Europas befolkning sank, kom løsningen av seg selv: Innvandrernes del av den europeiske befolkningen var fortsatt relativt ung, og relativt immun mot Europas synkende fruktbarhet. De skulle gjenopprette bæreevnen! Om den europeiske allmennheten bare kunne undertrykke sine fordommer lenge nok til å muliggjøre en sterk økning i innvandringen, lød argumentet, kunne de europeiske velferdsstatene komme finansielt på fote igjen. Innvandrerne, som var et av symptomene på det europeiske systemets uerkjente problemer, befant seg plutselig i rollen som det europeiske luksuslivets reddende engler. De skulle begi seg fra den tredje verdens sult- og tørkerammede landsbyer for å komme til unnsetning for pensjonsutbetalingene, feriehusene, vinsmakingen og snorkelferiene til verdenshistoriens mest bortskjemte arbeidsstyrke.

Denne tanken står for å si det mildt fjernt fra de idealene de kontinentale velferdsstatene en gang ble grunnlagt på. Den er også uholdbar når det gjelder det rent økonomiske. Selv om det er mange som påstår at innvandringen kan redde velferden, er det ingen informerte personer som tror det. FNs befolkningsdivisjon har regnet ut at en gjenoppretting av aldersstrukturen og velferdens bæreevne i Europa ville kreve 701 millioner innvandrere innen midten av århundret, altså betraktelig mer enn hele verdensdelens befolkning i øyeblikket.
Det er urealistisk å håpe på at innvandringen kan gi selv et beskjedent bidrag til å redde velferdsstaten ut av knipen. Harvard-økonomen Martin Feldstein har tatt for seg tilfellet Spania. I de neste femti årene vil Spanias befolkning forbli den samme, ca. 44 millioner innbyggere, men forholdet mellom arbeidere og pensjonister vil falle fra 4,5 : 1 til under 2 : 1. Feldstein spurte seg hva som ville bli virkningen av å hente inn to millioner fremmedarbeidere, dvs. en 54 prosents økning i antall utenlandsfødte som allerede befinner seg dertillands i øyeblikket. Vi kan anta at de samfunnsmessige virkningene ville være enorme, muligens nedbrytende, og kostbare. Men Feldstein viser at den skattemessige virkningen av en slik tilstrømning ville være neglisjerbar. Disse nykommerne ville bare utgjøre en ti prosents økning i arbeidsstyrken. Og siden innvandrere har en tendens til å ta de dårligst betalte jobbene, ville økningen i lønnsutbetalinger, som ved beskatning er med på å betale for velferdsstaten, være langt under ti prosent. Feldsteins estimat av økningen i lønnsutbetalinger – «omtrent åtte prosent eller noe mindre» – lyder optimistisk. Fra disse åtte eller færre prosentene må man trekke fra den høye kostnaden ved innvandrernes helsestell og skolegang. Så snart man tar dette i betraktning, virker det usannsynlig at bidraget innvandrerne gir til velferdsstaten oppveier kravene som de før eller senere vil rette mot den.

For innvandrerne er ikke udødelige. De blir også gamle, de går også av med pensjon, og systemet må ta seg av dem og deres familier, som er større enn gjennomsnittet. Europeiske ledere har møtt dette problemet med lite annet enn ønsketenkning. «I det lange løp vil innvandrerne selv eldes og bidra til økende avhengighet,» het det i en rapport utgitt av det britiske innenriksdepartementet ved slutten av 2007, «men bare hvis man antar at de blir i Storbritannia i løpet av pensjonisttilværelsen.» Milde himmel! Hva slags andre antagelser kan man gjøre? Skal man anta at innvandrerne vil gi flere tiår av sine liv og titusener av pund av sine inntekter for å finansiere en dyr og omfattende velferdsstat for europeerne, for siden å luske fornøyde tilbake til den tredje verden og tilbringe pensjonisttilværelsen i fattigdom, akkurat i det øyeblikk de er i ferd med å innkassere fruktene av sine bidrag?

Hvis innvandrerne skal hjelpe velferdsstaten, må de og deres etterkommere betale mer inn til velferdskassen enn de tar ut. De hverken jobber nok eller tjener nok til å gjøre det. Grunnlagsmateriale viser at innvandrere tar mer ut av velferden enn de betaler inn. I Nederland mottar for eksempel 40 prosent av innvandrerne en eller annen form for statlig bidrag. Ifølge Institute for the Future of Work betaler innfødte tyskere mellom 20 og 65 år mer i skatt enn de mottar av tjenester, mens tyrkerne bare gjør det mellom 28 og 57 års alder.

En av de mest forbausende statistikkene i europeisk innvandringshistorie, viser at mens antall utenlandske innbyggere i Tyskland steg jevnt og trutt fra 3 millioner til ca. 7,5 millioner mellom 1971 og år 2000, skjedde det ingen endring i antall sysselsatte utlendinger i arbeidsstyrken. Det stod bom fast på ca. 2 millioner personer. I 1973 var 65 prosent av innvandrerne til Tyskland i arbeidsstyrken; i 1983, altså ti år senere, var prosentandelen bare 38.

Denne samme utviklingen går igjen i Europa. I 1994 var det bare 29 prosent av alle innvandrerne som kom til Frankrike for å jobbe. (Det betyr ikke at de resterende 71 prosentene forble arbeidsledige, bare at de kom til landet av andre, ikke-økonomiske grunner som f.eks. familiegjenforening eller innvilgede asylsøknader.) 70 prosent av dem som kom fra andre europeiske land, kom for å jobbe, fra Nord-Afrika var tallet sju prosent. I 1997 kom bare tolv prosent av innvandrerne til Storbritannia fra det som engang ble kalt «New Commonwealth» (de ikke-hvite delene av det tidligere britiske imperiet) for å jobbe. Kun 45 prosent av de ikke-europeiske innvandrerne til Danmark befinner seg i arbeidsstyrken, et tall som økonomer ikke desto mindre betrakter som imponerende høyt, sågar et tegn på en imponerende arbeidsetikk, ettersom nesten halvparten av dem har en månedslønn som ikke er mer enn 100 euro høyere enn det de kunne få av velferdsytelser. Økonomen Torben Andersen, som ledet en ekspertgruppe for utredning av den danske velferdsstatens finansiering i 2005, har skrevet at «økende innvandring fra lavinntektsland vil forverre situasjonen, ettersom disse gruppene i gjennomsnitt har en deltagelse i arbeidsstyrken som er langt under det som er normalt for det danske arbeidsmarkedet.» Hvis innvandringen ble økonomisk nødvendig grunnet mangel på arbeidskraft på 1960-tallet, hvorfor var den også nødvendig i den lange perioden med tosifret arbeidsledighet som Europa befant seg i på 1980-tallet?

Europa lider nå av det Hans Magnus Enzensberger kaller «demografisk bulimi». Verdensdelen er grepet av troen på at den har for mange og for få mennesker samtidig. Velferden har mye med dette å gjøre. Det europeiske velferdssystemet har utvilsomt gjort innvandringen ryddigere enn den er i USA. Det er relativt sett færre illegale innvandrere. Det er flere hundre tusen i Storbritannia, men bare noen titusener i de skandinaviske landene, sammenlignet med tolv millioner i USA. Det er fordi risikoen for deportasjon er liten, og for en innvandrer finnes det mange, gode finansielle grunner til å fortelle staten at han er i Europa. Spørsmålet er hva han er der for.

Kapittel 3 – Hvem er innvandringen for?

Flere måneder før det franske presidentvalget i 2007 var den konservative kandidaten Nicolas Sarkozy skyteskive for en fengende, satirisk sang av den vestafrikanske reggaegruppen Zêdess. Sarkozy hadde gitt uttrykk for en stadig mer utbredt bekymring i Frankrike etter den landsomfattende bølgen av opptøyer høsten 2005, for at kvaliteten på landets innvandrere var for nedadgående. Velferdsavhengigheten og kriminaliteten var økende. Hos allmennheten ble ikke lenger innvandringen assosiert med en flittig fyr som bemannet en dreiebenk ti timer pr. dag, men med den mannen Oriana Fallaci kalte «herr Jeg-kjenner-mine-rettigheter» og av urostiftere, selv om mange av disse var franskfødte.

Stolt av sin innvandringsbakgrunn som han er (faren hadde rømt fra Ungarn etter 2. verdenskrig), var ikke Sarkozy mot innvandring. Men han mente at Frankrike burde være kresnere. Han tok til orde for en immigration choisie, en selektiv innvandring som ville la Frankrike sette standarder for folk med krav på landets sosiale sikkerhetsnett. Han skilte dette fra immigration subie, en passivt utholdt innvandring. «Frankrike,» sa han under et besøk i Bamako, Mali, i mai 2006, «kan ikke være det eneste landet i verden som nektes å bestemme hvem som er velkommen dit og hvem som ikke er det.» Et resultat av den talen var Zêdess-sangen, som Sarkozys politiske motstandere frydet seg ved å spre på Internett:

His name is Nicolas Sarkozy
He invented immigration choisie
He is a son of Hungarian immigration,
Who want to win himself a Gallic coronation.
The muscular negro with his good set of teeth
Is gone forever!
Today, blacks have to have college degrees
And be clever.
These are the standards of the new slave ship.
He had the nerve to say it on an African trip.
Nicolas Sarkozy!
Why did your father leave Hungary?

Gode og dårlige innvandrere

Men i virkeligheten gikk spøken ut over Zêdess. Sarkozy hadde slett ikke «funnet opp» immigration choisie (som ble lovfestet i 2006 og 2007). Da videoen kom ut, var Frankrike et av de siste landene i den utviklede verden hvor det å skaffe seg innvandrere av bedre kaliber ennå ikke var blitt en nasjonal prioritet, akkurat som Sarkozy hadde hevdet. I alle andre europeiske land ble det tatt til orde for en mer «canadisk» innvandringspolitikk. I de senere årene har Canada tatt imot flere innvandrere pr. innbygger enn noe annet land i verden, om man ser bort fra skatteparadiser som Liechtenstein og et forretningssentrum som Sveits. Nesten en femtedel (18,9 prosent) av Canadas befolkning er født i utlandet. Men Canada tar imot innvandrere på svært selektiv basis. De som søker om permanent oppholdstillatelse, rangeres på en skala med 100 oppnåelige poeng, som måler utdannelse (25 poeng), språkkunnskaper (24 poeng), jobberfaring (21 poeng), alder (10 poeng), kontakter i arbeidslivet (10 poeng) og «sosial tilpasningsdyktighet» (10 poeng). Dessuten foretas det finansielle, medisinske, sikkerhetsmessige og kriminelle bakgrunnssjekker. Det var Canadas selektivitet, ikke den store tilstrømningen av innvandrere, som ble fremhevet som et eksempel til etterfølgelse.

Da europeiske land begynte å se nærmere på sine innvandreres kvalifikasjoner, oppdaget man at visse land hadde et forsprang. I år 2000 var en tredjedel av legene i Storbritannia (33,7 prosent) født i utlandet. Irland (35,3 prosent) og Sveits (28,1 prosent) tar også imot mange utenlandske leger. Disse prosentverdiene stiger etterhvert som befolkningen eldes. Storbritannia iverksatte et program for høyt kvalifisert innvandring i 2002, og la til noen ekstra gulrøtter for utdannede innvandrere tre år senere. Debatten var også et stykke på vei i Tyskland. Innenriksminister Wolfgang Schäuble bemerket at Tyskland, i motsetning til for eksempel Spania, ikke trengte lavt kvalifisert arbeidskraft, ettersom landet hadde få naturressurser og var i ferd med å oppgi sin utvinningsvirksomhet, som kullindustrien. Da sosiologen Gunnar Heinsohn ble konfrontert med påstanden om at Tyskland ville komme til å trenge 700.000 innvandrere i de kommende årene, svarte han: «Vi trenger 700.000 høyt kvalifiserte innvandrere. Vi får folk vi ikke trenger, mens de vi trenger drar til USA eller Canada.»

Han hadde rett. Sju av nykommerne på Forbes‘ liste over de 400 rikeste amerikanerne i år 2000 kom fra India, og alle hadde tjent sine penger som entreprenører i høyteknologisektoren. Den EU-finansierte tenketanken Consortium for Applied Research on International Migration i Firenze kom til at USA og Canada mottok 54 prosent av verdens innvandrere med høyere utdannelse.

Med noen unntak, som disse britiske legene, har ikke Europa vært i stand til å tiltrekke seg den typen høyt kvalifisert arbeidskraft som kan sette fart i en økonomi. Tyskland prøvde sin egen versjon av immigration choisie tidlig i Gerhard Schröders regjeringstid. Landet lanserte et «grønt kort»-program for IT-folk fra India og andre steder, og gav disse opptil fem års oppholdstillatelse. Det var totalt mislykket. Av de 20.000 grønne kortene som ble tilbudt, ble det søkt om mindre enn halvparten. Noen la skylden på sneverheten i programmet, blant disse også innvandrerne selv. Tyskland lot ikke nykommerne ta med seg familien, ei heller ble de forespeilet en vei i retning statsborgerskap. Andre klandret det fiendtlige budskapet som ble lagt ut sammen med velkommenmatten. Det var på den tiden delstaten Nordrhein-Westfalens kristelig-demokratiske guvernør Jürgen Rüttgers serverte den uforglemmelige spydigheten om at det Tyskland trengte, var «Kinder statt Inder» – flere barn, ikke flere indere.

Immigration choisie stod i strid med den økonomiske begrunnelsen for innvandringen som urolige europeere hadde hørt i årtier, altså at det finnes visse jobber de innfødte i rike land «ikke vil gjøre». Den europeiske innvandringens hovedperson var ikke lenger en analfabet kvinne fra den bengalske bukt som gikk med vaskebøtten gjennom korridorene i en høyteknologibedrift etter kontortid. Den nye hovedpersonen var hennes landsmann, en fysiker med doktorgrad som arbeidet i et kontor lenger ned i gangen. Innvandringsmarkedet hadde talt, og det det tilsynelatende hadde sagt, var «vaskehjelper og ryddegutter». Nå grep staten inn for å få det til å si «leger og IT-eksperter». Hvorfor var alle så sikre på at en innvandring styrt i samsvar med statlige planer ville være så mye mer effektiv enn en innvandring styrt etter de harde markedslovene som allerede fantes? Immigration choisie gjenspeilet en mistillit til det globale arbeidsmarkedets effektivitet, hvilket var den viktigste økonomiske begrunnelsen for å ha innvandring overhodet.

Er innvandringen for innvandrerne eller de innfødte?

Det mest ubehagelige med immigration choisie var at den igjen brakte på dagsorden spørsmålet om hva innvandringen var godt for, samt for hvem. Var det for innfødte eller innvandrere? Jo mer politikerne sa det første, desto mer ble de mistenkt for å mene det siste. «De (innvandrerne) er her fordi vi var der,» lyder en velkjent formulering blant briter som diskuterer pakistanere eller nederlendere som snakker om folk fra Surinam. Nærværet av, la oss si, sudanesere i Norge eller bosniere i Irland, gjør naturligvis denne velmenende vittigheten beviselig usann. Men mange europeere og utlendinger har hatt en tendens til å betrakte innvandringen til Europa som noe innvandrerne simpelthen har rett til, som del av en utestående gjeld Europa skylder resten av verden etter århundrer med økonomisk utbytting.

Så da den franske regjeringen begynte å drøfte muligheten for et europeisk samarbeid med tanke på å begrense innvandringen i 2006, lovte statsminister Dominique de Villepin dyrt og hellig å øke utviklingshjelpen med mer enn 50 prosent over de neste tre årene. Da EU-lederne ble enige om hovedtrekkene i en felles innvandringspolitikk, som skal iverksettes fra 2010, høstet den skarp kritikk fra sju statsledere tilhørende den søramerikanske frihandelsorganisasjonen Mercosur, for å være en ekspropriasjon av noe som rettmessig tilhørte dem. Bolivias president Evo Morales advarte europeerne: «Det er en menneskerett å spise.» Til å komme fra et valgt statsoverhode er dette en bisarr uttalelse. Hvis hans borgere ikke har noe å spise, hvem sin feil er det? Morales snakker som om hans representasjon av en bestemt gruppe personer i den globale økonomien er viktigere enn hans rolle som statsoverhode.

Kanskje er det slik. Uansett har politikerne i utvandringsland blitt stadig flinkere til å utnytte forvirringen. Da spanske myndigheter i 2006 forsøkte å redusere ankomsten av afrikanere til Europa via sjøveien, fastholdt Gambias president Yahya Jammeh at ingenting kunne forhindre hans borgere fra å gjøre den overfarten. «Dette landet fikk sin uavhengighet fra Storbritannia for bare 41 år siden,» sa han. «Som erstatning for den utnyttelsen vår befolkning har vært gjenstand for, har våre ungdommer rett til å være i Storbritannia i de neste 359 årene.»

Hvis vi ser bort fra demagogien og konsentrerer oss om de økonomiske ambisjonene, hadde Jammeh et poeng. Rent økonomisk betraktet har det hittil aldri blitt tenkt ut noen modell for utviklingshjelpen som fungerer bedre enn simpelthen å la innvandrerne sette opp et brohode i et rikt land, og sende penger hjem i form av såkalte «pengeoverføringer». Ifølge et av Verdensbankens interne dokumenter ble det sendt 250 milliarder dollar verden over i 2006. Hvis man legger til den uregistrerte pengeflyten, utgjør det mer penger enn alle direkte utenlandsinvesteringer i verden, og det er mer enn dobbelt så mye som all internasjonal hjelp. Pengeoverføringer til El Salvador, for det meste fra USA, men også fra Spania, utgjør nå en sjettedel av det mellomamerikanske landets økonomi, og marokkanere sendte 3,6 milliarder euro hjem i 2003, for det meste fra Europa. Våren 2007 åpnet Western Union, en gang et telegrafselskap, men nå hovedsakelig et sted hvor innvandrere sender penger, sin filial nummer 300.000 i India, hvor de har 36.000 slike fra før. Selv om pengeforsendelsene sannsynligvis vil avta med den verdensomspennende økonomiske nedgangen, vil de forbli betydelige.

Den økonomiske virkningen av pengeforsendelsene er omdiskuterte. Innebærer de at innvandrernes inntekter er «tapt» for de vestlige økonomiene hvor de tjenes? Eller gjør de det mulig for land i den tredje verden å ta styringen med sin egen kapitalutvikling på en måte som vil komme alle landene i den globale økonomien til gode? Immigration choisie kompliserer denne diskusjonen ytterligere. Det subsidierer nemlig noe som mange innvandringsforkjempere ser på som et problem: hjerneflukten fra fattige land. Økonomene er ikke enige om hvorvidt intelligente menneskers innvandring fra fattige land til syvende og sist hjelper disse landene (ved at ekspertise bringes videre) eller skader dem (ved å tappe dem for hjernekraft). Men på kort sikt er det til skade for dem. Innvandringen av leger til Storbritannia nevnt ovenfor har forårsaket desperat mangel på medisinsk personell i Karibien, Sierra Leone, Tanzania, Liberia, Malawi og andre steder. Er det generøst av Europa å ta inn så mange utenlandske leger, eller er det egoistisk?

Da Zêdess antydet at det var noe virkelig rasistisk ved Nicolas Sarkozys immigration choisie, tok de feil i strengeste forstand av ordet. Selv om Sarkozys regjering satte høye standarder, ville den ikke avvise en afrikaner som tilfredsstilte dem. Likevel satte sangen fingeren på en realitet: Sarkozy og andre forkynte en tilbakevenden til den gamle forståelsen av at det finnes mange slags innvandring. Sarkozy var i ferd med å erstatte Frankrikes betingelsesløse velkomst av all verdens omstreifere, med en helt bestemt kontrakt mellom Frankrike og visse kvalifiserte innvandrere. Frankrike ville forbli «åpent for innvandrere», men bare på den måten landet var det da Émile Zolas far kom fra Venezia: Det ville være åpent for innvandrere som på forhånd oppfylte landets økonomiske behov og kulturelle preferanser. Økonomiske behov og kulturelle preferanser er av og til vanskelige å skille fra hverandre, og kulturelle preferanser er ofte vanskelige å skille fra etniske preferanser. Zêdess hadde rett i at det å snakke om innvandring i vendinger som «opplæring» og «sosial tilpasningsdyktighet» ikke fikk de etniske problemene til å forsvinne. I det følgende skal vi se nærmere på noen av disse.

Velferd og hvit flukt

Et av problemene har med velferd å gjøre. Innviklede velferdssystemer av den typen som de europeiske økonomiene er blitt organisert rundt i de siste seksti årene, pleier ikke å oppstå i multietniske samfunn. Den nåværende innvandringsbølgen vil bli en test på hvorvidt multietniske samfunn klarer bare det å opprettholde dem. Mye tyder på at de ikke kan det. Harvard-økonomene Alberto Alesina og Edward Glaser har vist at omtrent halvparten av amerikanernes motvilje mot sosialisme av europeisk merke kan forklares ved USAs etniske forskjeller. (Den andre halvparten dreier seg om politiske institusjoner.) Dette synet får sterk støtte i et nylig arbeid av Harvard-sosiologen Robert Putnam, som har kommet til at folk som lever under forhold hvor det er etniske forskjeller «lukker seg inne». De stoler mindre på naboene sine, og er mindre tilbøyelige til å bruke pengene sine på felles eller sosiale saker. Listen over ferske samfunnsvitenskapelige studier som kommer til den samme konklusjonen, er like lang som en arm.

At velferdsstater har en tendens til kun å oppstå under betingelser av etnisk homogenitet, er en ny versjon av et svært gammelt problem. «En stat kan ikke grunnlegges med en tilfeldig sammensatt gruppe av personer eller i en tilfeldig tidsperiode,» skrev Aristoteles. «De fleste stater som har sluppet inn personer av annen avstamning, enten på den tiden de ble grunnlagt eller senere, har vært plaget av opprørskhet.» Det Aristoteles kaller opprørskhet, ville vi i dagens mer relativistiske tidsalder kalle dissens. Innvandrere har ikke de samme fordommene som innfødte. De har hva vi ville kalle «andre måter å gjøre ting på». Det kan gjøre dem verdifulle i et moderne konkurransesamfunn. Men velferd er ment å være tilflukt fra et moderne konkurransesamfunn. Det er en egen verden innenfor samfunnet hvor dissens, særhet og det å holde på med sitt ikke nedvurderes, noe enhver amerikaner som husker oppstyret på 1980-tallet rundt «velferdsbaronene» som kjøpte vodka med matbongene vil kunne se.

Så snart innvandrerne finner ut av det europeiske velferdsbyråkratiet, kan det hende de ender opp med en annen oppfatning av hensikten med det sosiale sikkerhetsnettet. Istedenfor å bruke trygden til å betale for la oss si mat, bruker de dem kanskje til å betale for eksempelvis islam. To tredjedeler av de franske imamene lever av velferdsytelser. Det gjør også mange av deres britiske kolleger: Ghayasuddin Siddiqui, lederen for Storbritannias «muslimske parlament», sa under en konferanse i Birmingham i 2005 at «våre moskeer er for det meste klanpregede, og de kontrolleres av gamle menn på trygd som ikke forstår noenting av forandringene i verden rundt seg». De færreste franske eller britiske borgere tenker på velferdsutbetalinger som statlig subsidiering av privat religionsutøvelse, og de ville ikke gi sin støtte til velferden via skatteseddelen hvis de gjorde det. Hvis trygdemottagerne ikke deler storsamfunnets verdier, vil storsamfunnet gå imot velferdsytelser.

Et annet problem vedrører mobiliteten. Det antas at innvandringen setter de mobile nykommerne i konkurranse med rotfestede innfødte. Det gjør den, men bare en kort stund. De innfødte er mer mobile enn de ser ut til. Flytting avstedkommer sekundær flytting. I et essay fra 1998 kalte sosiologen Rogers Brubaker den sekundære flyttingen for «flytting fra etnisk blandede områder». Uansett hvor mye folk later som om de er tilhengere av mangfoldet, har de en tendens til å stikke av fra det. I forbindelse med opphevelsen av raseskillet i USA på 1960-tallet ble slik flytting fordømt som «hvit flukt», og de som flyttet ble verbalt rullet i tjære og fjær og stemplet som rasister. Men hvite er ikke de eneste som flytter på denne måten, og rase er ikke den eneste mulige grunnen som motiverer dem. Som allerede nevnt, ødela irenes ankomst til Boston den protestantiske kulturen i en av de viktiste byene i protestantismens historie. Ødeleggelsen fant sted ikke bare fordi irene kom, men også fordi yankeene i New England valgte ikke å bo i en by styrt av irer, med økende vold og korrupsjon. Som Oscar Handlin bemerket var det kun halvparten av etterkommerne etter Bostons innbyggere i 1820 som fortsatt bodde i byen tredve år senere. Innvandringen generelt, og den islamske innvandringen spesielt, kan muligens utløse lignende flukt i Europa.

Når folk vurderer virkningen av og bærekraften til innvandringen ved å se på den «telleren» som antall nye innvandrere utgjør, ser de ofte bort fra den «nevneren» som er den innfødte befolkningen. En avtagende nevner forsterker effekten av innvandringen. Europas innfødte befolkninger er som nevnt i en naturlig nedgang, og denne nedgangen akselereres på grunn av utvandring. 109.500 tyskere forlot landet sitt i 2001, og 144.800 dro sin vei i 2005, til Canada, Australia, USA, Spania og andre steder, hvilket avstedkom en ny TV-serie kalt Goodbye, Deutschland!.

Denne utflyttingen kan meget vel ha med innvandringen å gjøre. Jødenes utflytting fra Frankrike har helt sikkert det. I 2002, et år hvor det fant sted flere hundre antisemittiske angrep, de fleste av dem begått av nordafrikanske innvandrere og deres etterkommere, flyttet flere enn 3.000 franske jøder – omtrent 0,5 prosent av den jødiske befolkningen – til Israel, dette ifølge Jewish Agency for Israel, som fører statistikk over slik flytting. Mange dro også til Canada og USA. Voldshandlinger har ellers brakt nederlenderne ut av fatning. I 2004 ble den radikale filmskaperen Theo van Gogh brutalt myrdet ved høylys dag av en nederlandsk islamist etter å ha laget en film som fordømte korantekster om kvinner. Det året ble det registrert større utvandring enn innvandring i Nederland. Et selskap som gjør byråkratisk papirarbeid for utvandrere, fikk 13.000 treff på sitt nettsted uken etter mordet på van Gogh, og ambassadene tilhørende Canada, Australia og New Zealand fortalte at de druknet i henvendelser om innvandring til deres land. I 2006 skrev det tidligere regjeringsmedlemmet fra det konservative partiet George Walden et halvt oppdiktet brev til en sønn med planer om å forlate Storbritannia for godt, kalt Time to Emigrate?. Så godt som alle grunnene han oppgav for å utvandre, hadde å gjøre med konsekvenser av innvandringen.

Skal en dømme etter befolkningsstatistikken, kan det ikke være noen tvil om at det pågår hvit flukt. Den hvite delen av Birminghams befolkning, som utgjorde 77 prosent tidlig på 1990-tallet, var falt til 65,3 prosent i 2006, og prognoser viser at hvite kommer til å bli i mindretall dertilbys i 2026. Leicester hadde 70,1 prosent hvite innbyggere i 1991, men bare 56,5 prosent hvite i 2006. Hvite vil komme i mindretall der om drøyt et tiår. Saken dreier seg ikke om hva slags folkegruppe innbyggerne i en bestemt by tilhører, men om de kulturelle konsekvensene av det etniske skiftet. I USA på 1960- og 70-tallet var den hvite flukten et uttrykk for sinne, skuffelse og forfall. Enkelte tradisjonelle industribyer som Camden og Detroit kom seg aldri helt på fote igjen. USA er et kjempestort land med flere titalls industribyer, og kunne lett tåle slike tap. Det står endel mer på spill i Europa, hvor én enkelt by, som f.eks. Amsterdam, kan være det ene stedet hvor mesteparten av et lands arv, kultur og litterære liv befinner seg. «Nederland er fullt av kunst og kultur,» sier Ayyan Hirsi Ali. «Hvis innbyggerne i Amsterdam, hvor 60 prosent snart vil være av ikke-vestlig herkomst, ikke blir en del av det, vil alt sammen forfalle og til slutt ødelegges. Når kommunestyret skal stemme over hvorvidt det skal bevilges penger til å ta vare på kunst eller bygge en moské, kan det hende dets medlemmer vil spørre seg: «Hvorfor skulle jeg betale for dette teite maleriet?»».

Så det følger en risiko med kulturell inkompatibilitet. Som vi har sett, belønner Canada innvandrere for deres «tilpasningsdyktighet». Europeiske land er mindre likefremme, men de er akkurat like bekymrede. Ta for eksempel Spania. Selv om det praktisk talt grenser til Nord-Afrika, får landet kun 20 prosent av innvandrerne derfra; 38 prosent kommer fra Latin-Amerika. Ifølge Bernabé Lopéz García, professor i middelhavsstudier ved Universidad Autónoma i Madrid og en ledende ekspert på marokkansk kultur, er dette ingen tilfeldighet. Spanske konsulater har omfattende programmer for rekruttering av innvandrere fra latinamerikanske land (og Filippinene) som ikke finnes noe sted i andre fattige land. Dette tror López er en form for «etnisk filtrering», et tiltak for å stenge døren inn til landet for muslimer.

Etnisk filtrering er ikke så ondsinnet som det høres ut til. Det er en form for selektivitet som minner om Canadas, men på en annen måte. Det å gjøre særskilte anstrengelser for å rekruttere latinamerikanere er pr. definisjon diskriminerende, men det er ikke rasistisk. Spania er mindre opptatt av at dets innvandrere er hvite, enn landet er av at innvandrerne har en verdensanskuelse som ligner den etablerte befolkningens, og at de vet hvordan en kirke ser ut innenfra.

Polske rørleggere

Ikke at det vil være nok til å gjøre innvandringen problemfri. I Paris oversvømmer horder av polske innvandrere hver søndag syttenhundretallskirken Notre-Dame-de-l’Assomption, som ble bygget av jesuitter og nylig fikk reist en statue av Johannes Paul II foran kirketrappen, en kirke som gjennom flere tiår aldri var full. Ikke desto mindre har den polske innvandringen vært omdiskutert. Kulturelle og økonomiske faktorer vekselvirker på underfundige måter, selv om innvandrerne kommer fra en nært beslektet kultur.

Da EU utvidet antall medlemsstater fra 15 til 25 i 2004, kom åtte av de ti nye landene fra den tidligere Sovjet-blokken. Mens noen land var redde for å bli oversvømmet av slavere etter EU-utvidelsen, lot tre av Europas mest markedsorienterte land – Storbritannia, Irland og Sverige – grensene være åpne. Storbritannia forberedte seg på å ta imot et estimert antall av 5.000 til 13.000 nyankomne. Landet fikk i stedet 627.000. Irland fikk så mange innvandrere etter Polens inntreden i 2004 at landets 164.000 nykommere fra østblokken utgjorde mer enn 4 prosent av befolkningen i 2005.

Økonomen Hans-Werner Sinn hadde lenge forventet en slik tilstrømning, ettersom de nye medlemslandene var mye fattigere i EU-sammenheng enn forgjengere som Spania og Portugal. På den tiden utvidelsen ble iverksatt, kostet en arbeider fra land med høyt kvalifiserte innbyggere som Slovakia og Ungarn en sjuendedel av de tilårskomne og kranglevorne tyske arbeiderne. Så EU-utvidelsen var en blandet fornøyelse for Vest-Europa. Den innebar at lønningene ble presset nedover. I 2005 kom de «polske rørleggerne» til å bli symbolske syndebukker i den vellykkede nei-kampanjen i forbindelse med den franske folkeavstemningen om den europeiske grunnloven. Men den brakte også med seg et håp om at Vest-Europas behov for arbeidskraft kunne fylles av folk som tenkte mer eller mindre som europeere (som stuepiker fra Ungarn og maskinførere fra Bulgaria), heller enn folk som ikke gjorde det (som stuepiker og maskinførere fra Pakistan og Algerie). Det så ikke ut til å være noen grenser for tilgangen på europeiske brødre som var rede til å jobbe i serviceyrker.

Men det fantes en grense. Bortsett fra Polen og Slovakia hadde alle de nye medlemsstatene i EU lavere fødselstall enn gjennomsnittet for Vest-Europa da de gikk inn i unionen. Spesielt lå de baltiske statene an til å miste 37,7 prosent av sin befolkning i løpet av første halvdel av det 21. århundre. EU-utvidelsen østover dempet ikke nedgangen i EUs arbeidsstyrke, den ble snarere forsterket. Latvia er et godt eksempel. I løpet av de 18 første månedene etter at Storbritannia, Irland og Sverige åpnet grensene for innvandrere fra de nye EU-landene, utvandret 100.000 av de yngste og mest ambisiøse innbyggerne fra Latvia, et land med knapt en million innbyggere. En fjerdedel av disse dro til Irland. Mangelen på arbeidskraft var så alvorlig at latviske næringslivsledere vurderte å dekke behovet ved å hente arbeidere fra Ghana. Ble Europas østgrense flyttet østover i samsvar med ambisjonene hos verdensdelens politiske ledere? Eller ble grensen flyttet vestover som følge av den europeiske befolkningens interne flytting? «Under den kalde krigen,» fortalte en latvier, «drømte vi alle om å dra, men faren er at landet blir borte hvis alle drar.» Det er ganske visst en fare. Det er ikke alle land, alle kulturer eller alle språk som kommer til å overleve denne siste tidens store Völkerwanderung.

I diktet «Going, going» (1972) skrev Philip Larkin om naturødeleggelsen og den overdrevne byggevirksomheten i England, samt hvordan folk resignerte over uunngåeligheten ved det hele. Istedenfor å komme med innsigelser mot ting de var urolige over, forsøkte folk å «finne opp bortforklaringer som gjør tingene til behov». Og bortforklaringene skifter stadig: den ene dagen vekst, den andre dagen velferd, den tredje fordelene for vertssamfunnet, den fjerde fordelene for innvandrerne. Innvandringen er en kjensgjerning som folk strever med å finne en logisk begrunnelse for.

Barcelona eller døden

Storbritannia, Frankrike og Tyskland hadde offisielt stengt døren for massiv arbeidsinnvandring på slutten av 1970-tallet. Landene hadde nådd et økonomisk metningspunkt. Fordelene som innvandringen (i teorien) brakte til de kapitalistiske systemene var (i praksis) mindre åpenbare for velgerne, som regnet med at flere arbeidere ville bety større arbeidsledighet. Men hverken avslutningen av programmene for arbeidsinnvandring eller de generøst finansierte repatrieringspakkene bidro det minste til å demme opp for innvandringen. Hva enten det skjedde som følge av planlegging eller uaktsomhet, fortsatte innvandringen ufortrødent.

Nye begrunnelser for hvorfor innvandringen var nødvendig, så dagens lys. Den viktigste var plikten til å gi asyl til dem som var truet av vold, fattigdom eller politisk forfølgelse. Arbeidsinnvandringen vek plassen for flyktningeinnvandring, samt innvandring med sikte på å gjenforene (og stifte) familier. Så snart de innfødte begynte å tvile på at masseinnvandringen var til deres egen økonomiske fordel, ble de informert om at de økonomiske fordelene av og til ikke spiller noen rolle. Det å ta imot innvandrere gikk over fra å være et økonomisk program til å bli en moralsk forpliktelse. Og som sådan ble den mindre og mindre underlagt demokratisk beslutningstaking. Denne endringen i vektlegging økte i virkeligheten tilstrømningen av innvandrere fra det øyeblikket politikerne hevdet at de stanset den. De politiske motsetningene ble skjerpet, med et ulmende sinne blant folk fra arbeiderklassen på den ene siden, og på den andre siden en vanlig oppfatning i de høyere kretser om at det var noe «uunngåelig» ved masseinnvandringen.

Hvor vanskelig det er å ha kontroll med innvandringen når humanitære hensyn blandes med økonomiske, kan observeres i Spania, som sammen med Italia er det nye århundrets viktigste ankomstland for innvandrere til Europa. Spania har to enklaver i Nord-Afrika, Ceuta og Melilla. Disse byene har vært europeiske siden det 15. århundre, men de ble aldri populære innvandringsmål før slutten av det 20. århundre. I Ceuta ble det satt opp piggtrådgjerder så sent som i 1971, og den gangen ble det kun gjort for å holde unna en koleraepidemi. Siden 1999 har det vært sikkerhetsgjerder og mottak for innvandrere på begge steder. Disse mottakene har vært fulle helt siden den gang, og gjerdene har ikke vært tilstrekkelig effektive. I flere år har folk fra Sentral- og Vest-Afrika og andre steder samlet seg nær grensen og hoppet over eller gravd seg under dem på de minst sikrede stedene, for slik å komme seg inn på EU-territorium.

I september 2005 skjedde det plutselig en voldsom økning i denne trafikken. Marokkansk politi oppløste en gruppe på 400 omstreifere, for det meste maliere og gambiere, som hadde bodd i krattskogen rett utenfor grensen til Melilla. De fleste var pengelense, og mange hadde krysset Sahara for å komme dit. Kanskje var det av frykt for at de ville bli sendt langt vekk fra grensen mot Europa, at de i alt flere tusen omstreiferne dagen etter samlet seg for å storme sikkerhetsgjerdet. 500 personer stormet om morgenen, noen bar med seg stiger, andre kastet stein og svingte med klubber. 130 av dem kom seg inn i Melilla, mange hadde fått huden revet av hendene av piggtrådgjerdet. Noen hundre flere stormet gjerdet om natten, og 200 kom seg over. Til myndighetenes overraskelse så omstreiferne ved Melilla ut til å være i kontakt med dem utenfor Ceuta, som ligger 300 kilometer unna, for lignende forsøk på å storme grensen ble igangsatt der også. Totalt ble det gjort ti forsøk på elleve dager. Spania sendte i all hast tre kompanier i hæren til de to byene. Det marokkanske grensepolitiet ble også involvert. Den 29. september skjøt de og drepte fire personer som prøvde å komme seg over gjerdet i Ceuta. I Melilla en uke senere drepte marokkanske styrker seks personer til, som stormet sammen med 400 andre.

Flere redegjørelser fremstiller stormingene som «desperate», og det var de utvilsomt. Men desperasjon var ikke den eneste drivkraften. Innvandring har like mye å gjøre med ambisjoner som med vanskeligheter. Like formidabel som innvandrernes desperasjon var deres selvsikre snarrådighet, samt den nøkterne og taktiske seriøsiteten de viste ved å forvirre, overliste og overvelde de spanske og marokkanske soldatene. Til tross for at det skjedde med lite teknologisk raffinement, var dette koordinerte militæroperasjoner.

De vellykkede inntrengerne, de som klarte seg, søkte om asylstatus (noe krigstilstanden som råder i store deler av Afrika ved første øyekast skulle gi dem rett til), og de ble innkvartert i hospitser satt opp av Røde Kors og andre veldedige organisasjoner. Mange ble sendt til det spanske fastlandet, hvor de ble gitt fritt leide og «utvisningsordrer» som ingen, hverken blant spanjolene eller innvandrerne, trodde ville bli håndhevet. Derfra kunne de takket være lemfeldigheten ved grensekontrollene reise uhindret videre til de fleste vesteuropeiske land. I dag er både Ceuta og Melilla sikret med grøfter og hvert sitt par av seks meter høye sikkerhetsgjerder.

Noen måneder senere begynte flåter av motoriserte fiskebåter, nærmere bestemt de lange og krumme vestafrikanske båtene kalt lothios på det senegalesiske språket wolof, å dukke opp utenfor badestrendene på Kanariøyene, som tilhører Spania. De hadde med seg tusenvis av senegalesiske og andre vestafrikanske gutter og menn. Disse innvandrerne var også modige inntil det dumdristige. Mottoet som de hadde fortalt om til journalistene hjemme i Dakar og malt på båtene, lød på wolof Barça mba barsakh: «Barcelona eller døden». Nå er Barça fotballklubben Barcelona og ikke selve byen, hvilket kanskje sier et og annet om realismen ved disse innvandrernes ambisjoner. Realistisk eller ei, de mente det alvorlig. Ettersom den vestafrikanske kysten er det stedet hvor Golfstrømmen tar en sørlig vending, for deretter å gå rett mot vest og over Atlanteren igjen, kunne et helt vanlig motorhavari være fatalt. Båter som hadde drevet vekk fra kursen, var flere måneder etterpå blitt funnet igjen fulle av lik så langt borte som Barbados. På ettersommeren i 2006 hadde nesten 30.000 av disse nye «båtfolkene» kommet seg til Kanariøyene. Den italienske EU-kommisjonæren Franco Frattini anslo at 3.000 mennesker hadde omkommet underveis.

Kanariøyene hadde vært et foretrukket innvandringsmål i årtier, særlig for dem som kunne gjøre den 100 kilometer lange svippturen fra de marokkanske kystbyene Tarfaya og Laayoune over til Fuerteventura. Men denne trafikken hadde begrenset seg til grupper på færre enn ti nordafrikanere, som kom over i robåter på utkikk etter korttidsjobber. Bruken av lothios, som for de størstes vedkommende kunne ha 150 mennesker ombord, markerte overgangen til en større skala, en industrialisering av fenomenet. Sammen med andre store båter åpnet de Europa for folk som befant seg ti dagers sjøreise unna, etterhvert også enda lenger, for så snart den vestafrikanske ruten inn til Europa viste seg å være pålitelig, begynte dens popularitet å strekke seg utenfor vestafrikanernes rekker. En rusten lastebåt overlastet med pakistanere ble avskåret, og flere hundre asiater ble plukket opp mens de vandret gjennom ørkenen mellom Marokko og Mauretania, flere tusen kilometer hjemmefra.

Krisen var ellers ikke begrenset til Kanariøyene. Båter fra Libya fylt med innvandrere fra Midtøsten og Asia hadde skylt i land på de italienske øyene Lampedusa og Pantelleria. Omfanget var adskillig mindre (10.000 ankomne med båt sommeren 2006) og språkene var annerledes, men utover det så det nokså likt ut. Noen av de nye innvandrerne brukte speedbåter eller vannscootere til å trenge seg gjennom rekkene av kystvaktfartøy som omkranser italienske og greske øyer. Andre gikk til fots inn på EU-territorium via høydene rundt den lille slovakiske byen Ubla, hvor EU grenser til Ukraina. Disse spektakulære måtene å komme seg inn på europeisk territorium på, var naturligvis unntakene snarere enn regelen. De fleste ulovlige innvandrerne i Europa kommer seg inn på lovlig vis med fly, med ferje eller i bil, enten som besøkende hos familiemedlemmer som er europeiske borgere, eller simpelthen som turister. De blir ulovlige enten ved å bli igjen etter at turistvisumets gyldighet er utløpt, eller ved å gå under jorden etter at søknad om asyl eller oppholdstillatelse er blitt avvist.

Om lothio-invasjonen gav grunn til bekymring, gav den også opphav til medynk. Det var noe skammelig over å avvise folk som eide så lite, som hadde satt så mye på spill, og som hadde vist slikt et mot. Sluere innvandrere hadde alltid visst hvordan de skulle spille på denne dårlige samvittigheten, og ganske snart begynte båtfolket også å gjøre det. Det er grunnen både til at ilandstigningene på Kanariøyene nesten alltid gikk rolig for seg, og til at de færreste blant de reisende hadde med seg noen som helst identitetspapirer. Etter spansk lov kunne ikke folk av ukjent nasjonalitet deporteres, ei heller kunne de holdes i forvaring lenger enn 40 dager. De som holdt munnen lukket under avhør, slapp nesten automatisk inn i Spania, og ble i de fleste tilfeller flydd til fastlandet på den iberiske halvøy, for igjen å bli gjenstand for tannløse «utvisningsordrer». Ankomsten av tallrike lothios druknet spanske myndigheter i logistisk og byråkratisk arbeid, helt i tråd med hensikten. I de tilfellene hvor det be begått voldshandlinger, var prosedyren forbausende lik. I april 2007 nærmet den spanske patruljebåten Río Duero seg en lothio med 57 reisende utenfor kysten av Mauretania, og ble møtt med en skur av molotov-cocktails. Da Río Duero sendte mannskap i gummibåt for å borde lothio’en, forsøkte de reisende å punktere den med pigger og spisse gjenstander. Río Duero eskorterte båten til havnebyen Arguineguín på Kanariøyene. Ugjerningsmennene som lot seg identifisere, ble sendt tilbake til Mauretania for rettsforfølgelse. Mange av de andre passasjerene slapp inn i Spania og Europa.

Da lothio-krisen stod på som verst, fulgte Spania en selvmotsigende tospors-strategi. På den ene siden tok de seg av innvandrerne som brødre. I all hast gjorde de om flere titalls offentlige bygninger til midlertidige mottak for innvandrere. Hoteller, turistanlegg, diskoteker og skoler ble tatt i bruk for å hanskes med den enorme tilstrømningen, til og med sirkustelt ble satt opp. Militærbrakker, som i Las Raíces på Kanariøyene, viste seg spesielt egnede som flyktningeboliger, siden de hadde kjøkken og rekreasjonsmuligheter. Ettersom Spania i likhet med andre europeiske land reduserte sitt militære forsvar, var det mange slike bygninger som ikke var i bruk. Ordninger ble iverksatt for å sikre at nykommerne kunne utøve sin religion, vanligvis islam, i de provisoriske leirene.

På den annen side motstod Spania innvandrernes invasjon. Frontex, en overnasjonal grensevaktstyrke som var blitt skramlet sammen fra EU-statenes væpnede styrker i 2005, fikk sitt første større oppdrag. Problemet var at Frontex var noe av en Potemkin-kulisse, med et budsjett på bare 15,8 millioner euro. Mesteparten av jobben ble gjort ved hjelp av helikoptre fra Spanias Guardia Civil. Den italienske og den portugisiske marinen hjalp til nå og da, men både Senegal og Mauretania nektet å la noe som lignet et krigsskip tilhørende Frontex å komme inn i deres territorialfarvann. Så den spanske regjeringen ledet av statsminister José Luís Zapatero, sannsynligvis den minst tilbøyelige til militær maktbruk i hele Europa, vurderte kraftigere tiltak. Midt under krisen utarbeidet regjeringen planer om å sende en marineekspedisjon til kysten av Afrika for å kvele trafikken i fødselen. Tanken ble forkastet fordi forsvarsminister José Antonio Alonso fryktet at de store skipene kunne komme til å renne holkene av noen lothios i senk, for slik å stelle i stand en internasjonal menneskerettighetsskandale.

Det er lett å ha sympati med Spanias ambivalente holdning. For hva betyr egentlig «Barcelona eller døden»? Betyr det «hjelp meg, jeg er i ytterste nød»? Eller betyr det «om du forsøker å stanse meg, skjer det på ditt eget ansvar»? Den spanske regjeringen hadde tydeligvis ikke den fjerneste anelse. Europeerne i sin alminnelighet kunne ikke finne ut av om disse innvandrerne var desperate og uansvarlige personer, flittige arbeidsfolk eller skruppelløse invasjonsstyrker, og de hadde ikke fantasi nok til å erkjenne at de kunne være alt dette på én gang, eller ingen av delene. Det europeerne trengte under disse omstendighetene, var etiske regler som kunne gi klarhet i hva de skyldte disse menneskene. Disse reglene finnes ikke. En vag oppfatning om at Europa trenger arbeidskraft, eksisterer side om side med en manglende nysgjerrighet på om innvandrerne virkelig kommer for å jobbe. En like vag oppfatning om at innvandrerne må tas hånd om som flyktninger, får det til å se uhøflig ut å bekymre seg for kostnadene ved å ta ansvar for verdens fattige. Det å legge ut velkommenmatten for alle disse menneskene ville være galskap. Det å avvise dem ville være rasistisk. Ute av stand til å mønstre nok vilje til å bestemme seg for enten en hjertelig velkomst eller et målbevisst selvforsvar som europeerne er, håper de at resten av verden forveksler deres lamslåtthet med gjestfrihet.

Gjestfrihetens forpliktelse

Gjestfriheten er en tradisjon og et moralsk imperativ i alle kulturer. Dagens lesere av Odysseen blir av og til overrasket over at det går flere dager etter at Odyssevs ønskes velkommen som fremmed og gjest i sitt eget hus, uten at noen spør hva han heter. Det ville ha vært en uhøflig måte å behandle gjester på. Den samme typen gjestfrihet er lovfestet i Det gamle testamente. (3. Mosebok 19, 33-34: «Når en innflytter bor i landet hos dere, skal dere ikke undertrykke ham. Dere skal behandle ham som en landsmann. Du skal elske ham som deg selv. For dere har selv vært innflyttere i Egypt.») I Det nye testamente (Matteus 25, 31-46) gjentas denne befalingen («For jeg var sulten, og dere ga meg mat; jeg var tørst, og dere ga meg drikke; jeg var fremmed, og dere tok imot meg»), og konsekvensene av ikke å adlyde blir forklart. Det at disse konsekvensene er så alvorlige, nærmere bestemt fordømmelse, viser at gjestfriheten er like viktig i den europeiske eller kristne tradisjonen som i en hvilken som helst annen. Klisjeen om at det er reaksjonært og tradisjonalistisk å stanse innvandringen, og moderne og fordomsfritt å ønske den velkommen, er usann. I historisk kristne land har «innvandringsvennlige» politikere alltid trukket veksler på dype kulturelle reflekser, for ikke å snakke om støtten fra de fleste offisielle kirkelige grupperinger, og «innvandringsfiendtlige» politikere må alltid bryte noen tabuer innen de kommer noen vei.

Det er noe paradoksalt ved gjestfriheten. Hans Magnus Enzensberger beskriver paradokset på denne måten:

For å unngå ustanselige blodbad, og for å gjøre det mulig med et minimum av utveksling og handelssamkvem mellom forskjellige klaner, familier og stammer, innførte de forhistoriske samfunnene tabuer og ritualer knyttet til gjestfriheten. Men disse reglene fjerner ikke gjestens status som outsider. De skriver den derimot inn i stein. En gjest er hellig, men han kan ikke bli værende.

Gjestfriheten er ment til å beskytte reisende på fiendtlig territorium, ikke til å la store grupper av besøkende, som også kan omfatte fiender, snyltere og opportunister, ta over. Men siden gjestfriheten er slik en iboende og dypt menneskelig tilbøyelighet, er det likevel enkelt for utspekulerte personer å utnytte den, langt på vei på samme måte som reklamen utnytter dypt menneskelige drifter som sex. Dette er grunnen til at kulturer fastsetter alskens regler rundt gjestfriheten. En gjest som blir værende blir en inntrenger.

Gjestfriheten er relatert til fremmedfrykten. Faktisk er den et uttrykk for fremmedfrykt. Da gotiske folkeslag sluttet en fredsavtale med det hardt pressede Romerriket i 382, ble de gitt hospitalitas (rett til opphold på fruktbar jord), men ikke connubium (retten til å gifte seg med romere), og innrømmelsen av det første privilegiet hadde sammenheng med avvisningen av det andre. Det mest iøynefallende eksempelet historien har på slektskapet mellom gjestfrihet og mistillit er kaptein Cook, som ble hyllet, smigret og forgudet i en måned av hawaiiere i Kealakekua-bukten i 1779. Da han i ble nødt til å dra tilbake sammen med mannskapet sitt for å reparere en ødelagt mast, ble de massakrert.

Forskjellen mellom gjestfrihet og en full, permanent velkomst, er blitt hyppig bemerket av muslimer som kom til Danmark på 1970-tallet. Hva enten de er vennlig eller fiendtlig innstilt til dansk kultur, pleier de å omtale mottagelsen de fikk den gangen som nesten uvirkelig i sin generøsitet, både på statlig og mellommenneskelig nivå. Men en eller annen gang på 1990-tallet skiftet stemningen utrolig brått til mistenksomhet, sågar uvennlighet. Det er fristende å lete etter en eller annen utløsende hendelse, som en troløs handling fra noens side. Liberale dansker oppgir ofte som grunn den økende populariteten til Dansk Folkeparti etter 1995, som om det var mulig å fabrikkere landsomfattende misnøye med innvandringen fra ingenting. Den nå avdøde imamen Ahmed Abu Laban, en palestinsk agitator som tilbrakte sine siste år i Danmark, prøvde å forklare stemningsskiftet med religiøs intoleranse. Danskene, sa han, «reagerte ikke på [innvandrerne] som muslimer. Kort tid etter innså de at muslimer er standhaftige, at muslimene ikke kommer til å oppgi islam.»

Det som skjedde i Danmark, var mer uunngåelig enn som så. Den velkomsten innvandrerne fikk de første månedene eller årene, var ikke tingenes permanente eller naturlige orden. Det var den refleksmessige høfligheten som vises overfor gjester. Innvandrerne ble værende så lenge at de mistet sin rituelle rolle som «gjester», og med den kravet på danskenes gjestfrihet. (Det betyr ikke at de mistet retten til anstendig behandling, kun den helt bestemte formen for anstendig behandling som gjestfriheten er.) Men eksakt hva ble innvandrerne idet de ikke lenger hadde denne rollen? Dansker som alle andre, med veldefinerte, grunnlovsfestede forpliktelser og uskrevne kulturelle sådanne? Dansker med spesielle privilegier som fritok dem fra disse pliktene? Arbeidere med behov for et nytt kontraktsforhold? Eller inntrengere som må møtes med motstand?

Problemet i Danmark, eller i Spania eller hvor som helst i Europa, er at det ikke har oppstått konsensus om noen av svarene på dette spørsmålet. Det bemerkes ofte sjokkert hvor lang tid det tok før innfødte europeere innså at innvandrerne hadde slått seg ned i Europa for godt. Europeerne fortsatte å innbille seg at innvandrerne simpelthen ville «dra hjem», i alle fall frem til 1970-tallet, da Frankrike for første gang begynte å betale innvandrere for å repatriere seg selv, i mange tilfeller også til langt ut på 1980-tallet. Men i dag gjør europeerne ofte den motsatte feilen. De overdriver hvor godt etablerte innvandrerne er i Europa. I land med stor innvandring, som Spania og Italia, er det overveldende flertallet av innvandrerne i første generasjon, og selv i de eldste innvandringslandene er innvandrerbefolkningen mindre rotfestet enn den ser ut til. 60 prosent av Tysklands store utenlandske befolkning i år 2000 hadde kommet til landet etter 1985. Mange innvandrere er fullverdige medlemmer av samfunnet i sine nye hjemland, men det er like mange som ikke er det.

Asyl og menneskerettigheter

Det politiske asylet er den moderne, byråkratiserte utgaven av gjestfrihetens eldgamle forpliktelse. Som Enzensberger sier, var den «’noble’ asylsøkeren» en standardfigur i det 19. århundrets litteratur. Men erfaringene fra det 20 .århundret førte til en nedbryting av skillet mellom folk som kom for å søke tilflukt og folk som kom for å bli. En stats villighet til å garantere for innvandrerne som bodde der, var ofte et spørsmål om liv og død, slik det var for jødene i det nazi-okkuperte Frankrike, eller for polakkene som ble «repatriert» fra Vest-Europa til det kommunist-okkuperte øst etter 2. verdenskrig, bare for å nevne to av mange eksempler. Vesten ønsket ikke å gjenta disse feilene, og fikk forståelig nok en absolutt motvilje mot å overlate flyktninger til sin skjebne. De som rømte fra kommunismen og andre despotier som oppstod etter krigen, hadde ofte automatisk krav på den frie verdens gjestfrihet. Den amerikanske velkomsten av flyktninger fra Cuba fant sitt motstykke i Europa når man hadde å gjøre med flyktninger fra tidligere kolonier. Innflytelsesrike stemmer over hele det politiske spekteret ble hevet i sinne hvis man ikke sørget for en slik velkomst. Da Storbritannia i 1968 vedtok en innvandringslov som tok sikte på å stenge døren inn til landet for etniske indere som ble fordrevet fra Kenya under «afrikaniseringen», ble den kalt «det mest umoralske stykke lovgivning som noengang har kommet for en dag i noe britisk parlament» av den konservative journalisten Auberon Waugh. The Times skrev: «Arbeiderpartiet har en ny ideologi. Det bekjenner seg ikke lenger til troen på menneskets likeverd. Det tror ikke engang på britiske borgeres likeverd. Det tror på hvite, britiske borgeres likeverd.»

Til tross for enkelte lover (f.eks. den i 1968) som tok sikte på å begrense utlendingers krav på flyktningestatus, bredte det seg en forståelse av at velkomsten man skyldte flyktninger praktisk talt var betingelsesløs. Europas flyktningeproblem begynte å vokse, og dannet det den svenske økonomen Torsten Persson kalte «et mønster av politiske kriser som ringer i vann». Bare for å ta tilstrømningen til Skandinavia, begynte polske jøder å flykte fra den statlige antisemittismen på 1960-tallet, og grekere rømte fra «oberstenes» diktatur. Siden fulgte chilenerne som var tilhengere av Allende på 1970-tallet, vietnamesiske båtfolk noe senere, og på 1980-tallet kurdiske nasjonalister fra Tyrkia, samt flyktninger fra begge sider i krigen mellom Iran og Irak. Det var nok å være fra et krigsherjet område, f.eks. Algerie eller det østlige Tyrkia, for å bli innkvartert i Europa på statens regning mens myndighetene behandlet ens sak. Noen land, i særdeleshet Nederland, fastsatte prinsipper i lovforskriftene som gav bevisbyrden til den som ville nekte flyktninger asyl. Selv om staten avviste asylsøkerne og deres familier, opprettholdt den ofte støtten til dem hvis de valgte ikke å reise tilbake til hjemlandet. Det fremstod som en overtredelse av gjestfrihetens høyere lov å beordre dem tilbake.

Tidlig på 1990-tallet, da hungersnøden fremkalt av krigsherrene i Somalia og den etniske krigføringen på Balkan begynte nesten samtidig, fantes det et system som var så lett å utnytte at opphold ble gitt automatisk til potensielle innvandrere som forstod det. Diverse innvandringsvennlige, frivillige organisasjoner i Europa sørget for at de gjorde nettopp det. Mange av disse vokste frem av religiøse, veldedige organisasjoner, som den innflytelsesrike Vluchtelingen Werk i Nederland. Antirasistiske grupper hadde ofte denne rollen i Frankrike, og Røde Kors tjente som uformell innvandringsadvokat for det afrikanske båtfolket som kom til Europa etter 2006. Retten til å hente familien til asyllandet var en uunngåelig fortsettelse av den humanitære innvandringen. Ifølge Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling (OECD) gikk halvparten av alle oppholdstillatelsene som ble gitt i Sverige i løpet av de 25 årene etter 1980 – nesten 400.000 – med til gjenforening av familier fra diverse geopolitiske katastrofeområder.

De europeiske landene ble til slutt så nedlesset i asylsøknader at det nesten var komisk. I 2006 erklærte Storbritannias innenriksminister John Reid at det var et mål, ikke nødvendigvis et oppnåelig sådant, å komme seg igjennom de «opphopte, ubehandlede» asylsøknadene innen fem år. Bare i 1992 mottok Tyskland nesten en halv million asylsøknader, hovedsakelig fra det tidligere Jugoslavia. Til tross for disse enorme tallene er det ikke sikkert at Tyskland var landet som bar de største byrdene. Det samme året nådde antall asylsøknader i Sverige, et land med bare ni millioner innbyggere, en topp på 84.000. Denne bølgen kom på et ubeleilig tidspunkt. Mellom 1990 og 1994 var Sverige presset mellom en voksende statlig sektor og den økte konkurransen næringslivet fikk internasjonalt, og landet gikk igjennom den verste økonomiske nedgangsperioden som noen vesteuropeisk økonomi hadde hatt i tiden mellom andre verdenskrig og finanskrisen i 2008. Landets BNP sank med seks prosent, og sysselsettingen gikk ned tolv prosent. Ettersom det overveldende flertallet av asylsøkerne ble akseptert, økte Sveriges befolkning med nesten én prosent i året. Og det uten å ta «familiegjenforening» med i betraktningen. Et erklært fremmedfiendtlig parti, Ny Demokrati, som ble grunnlagt rett før valget i Sverige, stormet inn i Riksdagen med seks prosent av stemmene.

Flyktninger er ikke et tilfeldig utvalg av menneskeheten. De er pr. definisjon et resultat av samfunn preget av vold, korrupsjon eller begge deler, og det er ikke noe humanitært prinsipp som lar en velge ut kun de mest rettskafne blant dem som flykter. For Europas vedkommende var de største humanitære katastrofene og blodigste krigene i nærheten enten i den muslimske verden (Iran, Irak, Somalia, Øst-Tyrkia) eller i egen bakgård (det tidligere Jugoslavia). For Sverige ble et resultat av dette en muslimsk befolkning på mellom 200.000 og 400.000 personer ved århundreskiftet, et tall som steg ytterligere etter 2003, da titusener av irakere flyktet etter den USA-ledede invasjonen.

Flyktninge- og asylforvaltningen er blitt skjerpet over hele Europa i de senere årene, stilt overfor folkelig motstand. En rapport fra FNs høykommissær for flyktninger i 2006, viste at det kun var 9,2 millioner flyktninger og asylsøkere verden over, det laveste tallet på 25 år, hvilket sannsynligvis ikke var tegn på annet enn strengere europeiske kontrollprosedyrer. Danmark, som innvilget størsteparten av asylsøknadene i 2001, innvilget kun en tiendedel tre år senere. Til og med det en gang så liberale Nederland endret lovene i 2001 og begrenset mulighetene til ankesaker, som av og til hadde pågått i årevis, hvilket i seg selv ble et påskudd for i praksis å bli innvilget opphold. I 2006 var det bare en sjettedel av asylsøknadene i Nederland som fikk såkalt A-status, dvs. retten til umiddelbar innkvartering i subsidierte, kommunale boliger, foruten integrasjonstiltak og undervisning i nederlandsk. (Avviste asylsøkere har likevel rett til å sende barna på nederlandsk skole, og ingen kontrollerer om de forlater landet eller ei.)

«Du må ha en jævlig god historie,» sa en tjenestemann i de nederlandske innvandringsmyndighetene i 2005. Men de beste historiene ble enkelt diktet opp. De ble velkjente takket være en utrolig effektiv ryktebørs for informasjon om innvandring. Det vil alltid være mulig å manipulere asylsystemet til en viss grad. Tidlig i 2006 kunne kvinner fra land hvor man praktiserer kvinnelig omskjæring bli i Nederland på femårige oppholdstillatelser. Folk som flyktet fra Iran, måtte som regel bevise at de var blitt torturert eller på annen måte forfulgt av myndighetene, bortsett fra homofile menn, som slapp inn automatisk. Gravide kvinner som var havnet i konflikt med Kinas «ettbarnspolitikk», ble tatt godt imot. Overraskende er det derfor ikke at kinesiske og østafrikanske kvinner, samt homofile persere, har utgjort en større andel av dem som har søkt asyl i de senere årene.

Folkeretten påla et særskilt ansvar hva angikk barn som innvandret. Svært få innvandrede tenåringer oppgir at de har fylt 18 år, og mange hevder at begge foreldrene er døde. De europeiske landene har hatt forskjellige oppfatninger om legitimiteten ved bruk av rettsmedisinske metoder (røntgenbilder av håndledd, undersøkelser av tennene) til bestemmelse av alderen. Innvandrerne visste hvilke land det var mest opportunt å hevde at man kom fra. Siden Elfenbenskysten var i krig i 2006, var det mange båtfolk som kom til Spania og hevdet at de var derfra, til tross for at de talte senegalesiske språk snarere enn språk fra Elfenbenskysten. De visste også hvilke land det var best å dra til: Under et besøk ved et nederlandsk hospits for innvandrere i 2005 kunne man høre innvandrernes egne rangeringer av de landene det var lettest for innvandrere å slippe inn i. På den tiden var det disse: 1) Irland, 2) Belgia, 3) «England» (hvilket betydde Storbritannia), 4) Sverige (som nylig var blitt lett igjen etter midlertidige mottiltak) og 5) Frankrike. Listen er helt sikkert annerledes i dag. Dette viser ikke nødvendigvis at noe land bestandig er et «enkelt mål» (selv om noen er det), snarere hvor utrolig oppmerksomme potensielle innvandrere er på endringer i innvandringslovgivningen og landenes «innstilling» til innvandrere.

Asyl og demokrati

For de europeerne som mener at verdensdelen har et innvandringsproblem, er asylpolitikken selve kjernen i det. Dette skiller Europa fra USA, hvor det store skillet trekkes mellom lovlige og ulovlige innvandrere, og asylsøkerne ikke avstedkommer noen særlig indignasjon. I Europa går alle potensielle asylanter igjennom en systematisk, lovmessig prosedyre etter grundige undersøkelser fra statens side. Europeerne trekker det store skillet mellom «reelle» asylsøkere, som har rett til å bli, og «falske» sådanne (for å låne et tabloid britisk uttrykk), som ikke har det. Et flertall av asylsøkerne faller inn under betegnelsen falske, i den forstand at det ikke foreligger noen spesielle trusler mot dem i hjemlandet, annet enn trusselen om fattigdom. Noen uker etter den allerede omtalte stormingen av Ceuta og Melilla slo 3.000 sudanesere leir foran kontorene tilhørende FNs høykommissær for flyktninger i Kairo for å be om flyktningestatus. Det bisarre ved situasjonen var at mange av dem allerede hadde flyktningestatus i Egypt. Så dette var falske søkere i den forstand at det de egentlig var ute etter, var å dra til et mer velstående land enn Egypt. Den triste slutten på historien viser dog at det ikke alltid er så lett å trekke skillelinjen mellom «reell» og «falsk»: I løpet av de siste dagene i 2005 angrep egyptisk opprørspoliti leiren og drepte 23.

Det er svært få steder i Europa hvor det tas aktive skritt for å sende avviste asylsøkere hjem. Antall avviste asylsøkere som blir værende er kanskje så høyt som 80 prosent. Da innenriksminister David Blunkett i 2003 ble spurt av BBC hvor mange utlendinger som bodde ulovlig i Storbritannia, sa han: «Svaret er at jeg ikke har den fjerneste anelse. Jeg antar det er en fantastisk overskrift som vil gjøre mine rådgivere skrekkslagne, men det har jeg altså ikke, og heller ingen andre i regjeringen.» En vanlig populistisk antagelse er at elitene er tilhengere av en liberal asylpolitikk ikke som et mål i seg selv, men som et middel til økt arbeidsinnvandring. Det kan være noe i dette. Man hører ofte at det å begrense antall asylsøknader ved å sende tilbake dem som ikke tilfredsstiller kravene, ville være for brutalt eller for kostbart. Påstanden om at det er «fåfengt» (for å bruke Albert O. Hirschmans uttrykk) gjentas ofte. De 4,7 milliarder pund sterling som det ifølge Institute of Public Policy Research ville koste å deportere dem som oppholder seg ulovlig i Storbritannia etter at visumet er utløpt, er en indikasjon på det Guardians kommentator Madeleine Bunting kaller «politikkens fantasiland». Det er muligens riktig, men ikke nødvendigvis fordi velgerne synes det er sløsing med offentlige midler å bruke 4,7 milliarder på å gjøre innvandringspolitikken ubarmhjertig effektiv.

Måten det politiske asylet diskuteres på i Europa, radikaliserer den politiske debatten snarere enn å roe den ned. Siden retten til asyl er basert på universelle verdier og siviliserte regler, isoleres den fra den demokratiske prosessen som har ført til innskrenkninger i andre typer innvandring de siste årene. Dette sikrer at enhver som fortsatt mener det er for mye innvandring til Europa og ønsker å stramme inn asylpolitikken ytterligere, nå er nødt til å ta de siviliserte reglene opp til diskusjon. Populistiske politikere som er imot innvandring – f.eks. Pia Kjærsgaard fra Dansk Folkeparti og talkshow-verten Robert Kilroy-Silk, som ledet det eksentriske UK Independence party til en overraskende tredjeplass under Europa-valgene i 2004 – har tatt til orde for at deres respektive land skal trekke seg fra Genève-konvensjonen av 1951 om flyktningestatus, som legger ut om hvilke forpliktelser de undertegnende statene har overfor flyktninger og asylsøkere. Sommeren 2006 antydet Storbritannias statsminister Tony Blair og innenriksminister John Reid at de også kunne komme til å ta Storbritannias deltagelse i konvensjonen opp til ny vurdering. Selv om Gordon Brown har vært tausere i sakens anledning, har han ikke akkurat samlet folket omkring den europeiske rettighetslovgivningen heller. Ledende parlamentarikere i Kjærsgaards parti erklærer åpent sin mistillit til «venstrevridde intellektuelle» og de «sakkyndige» vurderingene som avgjør tildelingen av asyl. De bruker «sakkyndig» som synonym til antidemokratisk, og de har et poeng. Tanken om at et demokratisk velgerkorps er upålitelige voktere av siviliserte regler er underforstått i mye av den politiske diskusjonen omkring innvandringen i Europa og andre steder.

Asylforvaltningen og spørsmålet om hvorvidt asylsøkere er ekte eller falske eller genuint desperate, har hatt mindre med indignasjonen å gjøre enn det kan se ut til ved første blikk. Det politiske asylet opprører velgerne fordi det er en annen avtale enn den de ble lovet da masseinnvandringen begynte. Som den nå avdøde sosiologen Abdelmalek Sayad sa, oppstår problemene «når innvandringen opphører å være utelukkende arbeidsinnvandring – altså kun bestående av arbeidere, og går over til å bli integrering av familier (eller innvandring med tanke på bosetting).» Disse nye innvandrerne som kommer i egenskap av slektninger og flyktninger, kommer ikke for å gjøre, de kommer for å være.

Det ble ofte sagt i kjølvannet av Gastarbeiter-programmet at Europa hadde lett etter produksjonsfaktorer, og først senere innså verdensdelen at den importerte mennesker. Flyktninger kommer helt utvetydig som mennesker, de presenterer seg selv i den lidende menneskehetens navn. Man tenker sjelden på dem som «produksjonsfaktorer». Så mens de har færre målbare fordeler å tilby landet de kommer til, stiller de langt større krav til det enn de gamle arbeidsinnvandrerne noen gang gjorde. Denne forandringen var uunngåelig så snart masseinnvandringen kom i gang. For innfødte europeere føltes det som en del av en større forandring, fra en passiv innvandrerbefolkning til en bevisst sådan. Dette var noe de europeiske verdiene, slik de hadde utviklet seg siden den andre verdenskrig, var totalt uforberedt på.

Kapittel 4 – Frykt maskert som toleranse

En problematisk side ved det å ta imot folk fra fattige land er at europeerne har mistet troen på deler av sivilisasjonen immigrantene opprinnelig var tiltrukket av. «Europeerne ville så gjerne komme vekk fra historien, la grande histoire, den historien som er skrevet i blod,» skrev den franske statsviteren Raymond Aron på 1970-tallet. «Hundrevis av millioner av andre vil gjerne komme inn i den.» Det er vanskelig å følge Europas regler og gjøre Europas verdier til sine egne, slik nykommere av og til blir fortalt at de må gjøre, når europeerne selv gjør om på sine regler og revurderer sine verdier.

En eller annen form for etnisk konflikt finnes i alle land hvor det har vært masseinnvandring. For å forstå hvorfor må man se tilbake på det intellektuelle og moralske klimaet i Europa gjennom de siste 60 årene. Det Europa som immigrantene begynte å strømme til på 1950-tallet, var med den andre verdenskrigens redsler i minnet mest opptatt av å bygge opp institusjonene som for alltid skulle forhindre deres gjentagelse. NATO var den viktigste av disse institusjonene. EU var den mest ambisiøse. Krigen forsynte de europeiske tenkerne med alle de moralske kategoriene og referansepunktene, hva enten problemet på dagsorden var sivilisasjonens fremskritt, kriteriene for etisk statsmannskunst eller de logiske begrunnelsene for militær intervensjon. Det å unngå en ny europeisk eksplosjon innebar fremfor alt å fjerne nasjonalismen fra de europeiske landene, en «nasjonalisme» man mente omfattet ethvert uttrykk for rasisme, militarisme og kulturell sjåvinisme, men også patriotisme, stolthet og konkurransementalitet. Og i noen land ble det etterhvert bare snauskaller og fotballpøbler som sang nasjonalsangen eller viftet med det nasjonale flagget.

Inspirert av USA, som strevde med raseproblemet på den tiden, og med kommunismens trussel hengende over seg, begynte europeerne å formulere et system av «europeiske verdier» som individualisme, demokrati, frihet og menneskerettigheter. Disse verdiene ble aldri særlig presist definert. Likevel ser de ut til å ha gjort en sosial sammenhengskraft mulig, og omfavnelsen av disse verdiene sammenfalt med 60 års fred. Om æren for det tilfaller europeiske verdier eller USAs militære slagkraft, er et vrient spørsmål.

Det endelige resultatet av disse anstrengelsene var Den europeiske union, som i det første tiåret av det 21. århundre hadde vokst til 27 medlemsland. Det var et eliteprosjekt tenkt ut av statsmenn og diplomater, og et moralistisk sådant. De som reserverte seg mot prosjektet ble beskyldt ikke bare for dårlig vurderingsevne, men også for umoral og et ønske om å bringe verdensdelen tilbake til det 20. århundrets redsler. I en tale ved konsentrasjonsleiren Theresienstadt i mai 2005, rett før flere konstitusjonelle folkeavstemninger om EU Europa over, advarte Sveriges EU-kommissær Margot Wallström om at enhver betenkelighet med å oppgi nasjonal suverenitet til fordel for europeiske organisasjoner som EU ville medføre risiko for et nytt Holocaust.

Det «europeiske prosjektets» arkitekter og tilhengere satte ikke sine dyder under en skjeppe. «Den europeiske drømmen er et fyrtårn i en urolig verden,» skrev Jeremy Rifkin, en amerikanskfødt forfatter som var rådgiver for Romano Prodi da denne var president for EU-kommisjonen. «Den viser oss veien til en ny tid av mangfold, inkluderende holdninger, livskvalitet, stor romslighet, bærekraft, universelle menneskerettigheter, respekt for naturen og fred på Jorden.» New Labour-strategen Mark Leonard beskriver Europa som sine rivaler overlegen i «evnen til å trekke til seg folk og på den måten bestemme den globale økonomiens regler».

Men tiltrekningskraft og beundring er ikke synonyme begreper. Innvandrerne kan ha mange andre grunner til å komme til Europa enn ønsket om å leve etter dets regler. I en bar klokken to om natten har en vakker kvinne «evne til å trekke til seg folk» helt uavhengig av sine verdier. Både det osmanske imperiet og Kina øvet tiltrekningskraft på folk i Vesten i det 19. århundre. Men det var ikke på grunn av noen beundring for deres styringssystemer eller menneskerettsidealer at europeere undertegnet avtaler med disse to landene, foruten å slå seg ned der og forstyrre den nasjonale stabiliteten. Det var fordi landene var velstående områder som var for svake til å beskytte seg selv.

Nøytralitet og politisk korrekthet

Drømmen om det «europeiske prosjektet» ofret ikke innvandrerne en tanke, men fastsatte etterhvert reglene for deres velkomst. Etterkrigstidens Europa ble bygget på en intoleranse mot intoleransen; en tenkemåte som er blitt hyllet som antirasisme og antifascisme, og latterliggjort som politisk korrekthet. Hensikten er her hverken å forsvare den som sunn fornuft eller avvise den som tøv. Den er derimot å forstå for det første hva Europa tenkte på da det ønsket innvandrere velkommen i slike antall, noe verdensdelen aldri ville ha gjort på noe annet tidspunkt i sin historie, og for det andre hva som var grunnene til at Europa behandlet nykommerne på den ofte naive og overdrevent godfjottede måten man gjorde.

Etterkrigstidens europeere lot som om ingen kultur var bedre enn noen annen. I 1996 hevdet den nederlandske regjeringen at «debatten om multikultur må føres med utgangspunkt i prinsippet om at kulturer har samme verdi», formodentlig alle sammen. Staten skulle behandle spørsmål vedrørende innvandring og etnisitet med streng nøytralitet, kun hjulpet av et sett «universelle verdier» man antok var felles for alle kulturer. Det virket upassende å tvinge, eller bare å oppfordre, innvandrere til å assimilere seg med den gamle nasjonale lojaliteten europeerne selv var i ferd med å oppgi. «Vi skal ikke plage tyrkiske barn med okkupasjonen, skal vi vel?» spurte en nederlandsk embedsmann under en diskusjon om skolen. Under en innvandringsdebatt i Catalonia i 2006 spurte en sosialistleder hånlig om man skulle teste innvandrernes kunnskaper om «Virolai», Jacint Verdaugers salme om Vår Frue av Montserrat.

Det at innvandrerne kom til Europa betydde ikke automatisk at innvandrerne aksepterte, forstod eller engang la merke til det europeiske prosjektet med å legge «historien skrevet i blod» bak seg. Tvertimot, mange innvandrere, samt mange barn og barnebarn av innvandrere, så det som sin plikt å rope ut ønsket om en palestinsk stat, et kurdisk hjemland eller et islamistisk Algerie. De holdt i live drømmer om kulturell, nasjonal og sågar rasemessig storhet som var bortenfor europeernes universalisme, fordi de var utenfor deres forståelseshorisont. Misforståelsen var gjensidig.

I universalismens navn ble mange av lovene og sedvanene som hadde holdt europeiske samfunn sammen, kastet ut av vinduet. Toleranse ble prioritert fremfor alle de tradisjonelle målene staten og samfunnet satte seg, som orden, frihet, rettferdighet og klarhet, og den ble fremmet på bekostning av alle disse. Rundt århundreskiftet gav Europas nøytralitetsideologi etter for vekten av masseinnvandringen, og ble, istedenfor en kilde til styrke, det som Alsana, den hurpete, bengalske husmoren i Zadie Smiths White Teeth, kalte «ko-ko nonsens». Idet hun ser seg rundt i sitt velmenende og fargerike londonske nabolag, tenker Alsana: «Ingen var mer liberale enn noen andre noensteds noensinne. Problemet var at her i Willesden var det bare ikke nok av noen til å samle seg mot noen andre og sende dem på flukt i kjelleren når vinduene ble knust.»

Uttrykket «politisk korrekthet» ble lånt fra den amerikanske debatten for å beskrive den forvridde logikken som den europeiske universalismen krevde. Ingen har noengang vært helt fornøyd med uttrykket. Kanskje er det en overdrevent skarp karakteristikk av de velmenende hvite løgnene, ønsketenkningen og de små unøyaktighetene av den typen man pleide å kalle sludder. Musikeren Billy Bragg erklærte for eksempel på et forum for britisk identitet at «da Churchill talte om «their finest hour», mente han 500 millioner menn og kvinner med forskjellige språk og kulturer som alle kom sammen til vår lille øy for å bekjempe fascismen.» (Nei, det mente han ikke, burde noen ha svart.) Da Frankrikes likestillingsminister Azouz Begag tok til orde for innsamling av opplysninger om etnisk tilhørighet, bedyret han at «mangfold har ikke noe med veldedighet å gjøre, det har å gjøre med lønnsomhet». (Nei, det har det ikke.)

Den politiske korrektheten er ofte latterlig. En gang førte den nederlandske organisasjonen Dutch Honour and Reparation en kampanje mot Zwarte Piet, den kullsvarte hjertevennen av St. Nikolas som i følge århundregammel folklore tar slemme barn med seg til Spania i en sekk, en variant av den tysk-amerikanske fortellingen om at julenissen legger kull i julestrømpene til de slemme barna. «Hvis man ønsker å skape et multikulturelt samfunn,» klaget lederen for Dutch Honour and Reparation, «kan man ikke hvert år feire helligdager som minner de svarte om slavetiden.» I Dudley i British Midlands ble bestemte leketøy og bilder bannlyst fra offentlige kontorer etter at en muslimsk ansatt klagde over et bilde av Nasse Nøff (en Ole Brumm-figur) som en kollega hadde ved skrivebordet sitt. Av lignende frykt for å krenke muslimer vedtok lokalmyndighetene i Derby ikke å restaurere statuen av et florentinsk villsvin som hadde stått i byens botaniske hage siden 1840, og som hadde skader fra andre verdenskrig. (De omgjorde beslutningen etter en underskriftskampanje.) Mot slutten av 2007 ble den britiske skolelæreren Gillian Gibbons arrestert og truet med pisking i Sudan etter at de sju år gamle barna i klassen hadde stemt for å kalle teddybjørnen sin for «Muhammed». Men selv når den politiske korrektheten viste tegn til autoritær overdrivelse, minnet dens arrogante håndhevere mer om rollefigurer av Gilbert og Sullivan enn om stalinistiske medløpere.

Dette var likevel alvorlige saker. En ny, kompromissløs ideologi var på fremmarsj under dekke av sin egen latterlighet, kanskje ikke som den store løgnen, men som noe like illevarslende man kanskje kan kalle den store vitsen. Som alle kunne se var dens fremmarsj ledsaget av trusler og frykt. I EU og i det nederlandske parlamentets annetkammer ble det holdt angstfylte debatter om hvordan ord som jihad og terrorisme skulle brukes, om overhodet. I 2008 sluttet den britiske innenriksminsteren Jacqui Smith å bruke uttrykket «islamsk terrorisme», og begynte i stedet å kalle denne for «anti-islamske aktiviteter». To år tidligere hadde Storbritannia vedtatt en lov mot oppfordring til religiøst hat som i det opprinnelige utkastet hadde tatt sikte på å kriminalisere islamkritikk (hvilket bortfalt under behandlingen av lovforslaget). Kommentatoren Melanie Phillips hadde rett da hun sa: «Uttrykket «politisk korrekt» yter ikke dette skumle, totalitære prosjektet full rettferdighet.»

Ved århundreskiftet var innvandringen et tema hvor selv forsiktige protester mot tingenes tilstand kunne bli møtt med skarpe fordømmelser. I en lite kommentert passus i 1968-talen kjent som «Elver av blod» tok Enoch Powell en pause fra sin tirade mot innvandringen for å ta opp spørsmålet om ytringsfriheten:

I de hundreder på hundreder av brev som jeg fikk da jeg sist snakket om dette temaet for to eller tre måneder siden, var det et påfallende trekk jeg finner illevarslende og som hovedsakelig var nytt. Alle medlemmer av parlamentet er vant til den typiske anonyme brevskriveren, men det som overrasket og foruroliget meg var den store andelen av alminnelige, anstendige og forstandige folk, som enda de skrev fornuftige brev på svært dannet vis, mente at de måtte la være å oppgi adressen fordi det var farlig å avsløre seg skriftlig overfor et parlamentsmedlem med de synspunktene jeg hadde gitt uttrykk for, og at de ville risikere enten straff eller represalier hvis det ble kjent at de hadde gjort det.

Spekteret av oppfatninger som kunne uttrykkes vedrørende innvandring og etnisitet, hadde utvilsomt smalnet voldsomt. Var denne innskrenkningen noe den europeiske offentligheten hadde samtykket til eller noe den måtte finne seg i? Hadde den blitt overbevist eller tvunget? Hadde den fått bedre manerer eller mistet friheter? Dette er alltid en vanskelig skillelinje å trekke. Som Tocqueville bemerket ved kristendommens kollaps på slutten av det gamle styresettet: «De som beholdt den gamle troen, fryktet at de ville være de siste som forble trofaste. Siden de var reddere for å bli isolert enn de var for å gjøre feilgrep, sluttet de seg til mengden uten å tenke på samme måte som den. Synspunktene tilhørende dem som fortsatt bare utgjorde en del av nasjonen, så derfor ut til å være alles oppfatning, og den virket uimotståelig for nettopp de personene som hadde gitt den dette bedragerske skinnet.»

Kriminalisering av meninger

Over tid forandret toleranseideologien seg på to måter. Først bredde den seg utover. Kategoriene av mennesker som hadde rett til beskyttelse mot intoleranse, ble flere. Og det som utgjorde brudd på toleransen, ble tilfeldig og situasjonsbestemt. I Macpherson-undersøkelsen, bestilt av det britiske innenriksdepartementet etter det uoppklarte og makabre drapet på den svarte London-beboeren Stephen Lawrence in 1993, ble en rasistisk hendelse definert som «en hvilken som helst hendelse som blir oppfattet rasistisk av offeret eller en hvilken som helst annen person». Denne definisjonen av rasisme – at den finnes når noen sier det – ble arbeidsnormen i mange europeiske land. Man fikk en ny, «utvidet liste over menneskerettigheter», for å si det med Pierre-André Taguieff.

Siden ble ideologien skarpere i kantene. Den fikk reell, utøvende makt, dels fordi den ble lovfestet, dels fordi frivillige organisasjoner opptrådte som freelance-politi. Brudd på toleranseideologien medførte ikke lenger bare kritikk og utfrysning, men også fare for tap av levebrød og problemer med offentlige myndigheter.

Der hvor det oppstod synergi mellom disse to tendensene, utbredelsen og skjerpingen, ble resultatet hard avstraffelse av oppførsel som inntil ganske nylig hadde blitt betraktet som normal. Homorettigheter er det mest ekstreme eksemplet på denne prosessen. I 2006 ble et ektepar av kristne evangelister i Storbritannia forhørt i en time og tjue minutter av politiet, etter mistanke om at litteraturen de spredde viste «potensielt homofobe holdninger». En 63 år gammel luthersk predikant i Sverige ble dømt til én måneds fengsel for å ha sitert Bibelens misbilligelse av homoseksualitet. Og Christian Vanneste, et medlem av den franske nasjonalforsamlingen som hadde sagt at han fant «heteroseksualiteten homoseksualiteten overlegen på det moralske planet», ble den første franskmannen dømt for homofobi. Det som hadde vært konsensus hos menneskeheten fra sivilisasjonens morgen til slutten av det 20. århundret, ble ved begynnelsen av det 21. plutselig en forbrytelse man kunne fengsles for.

I saker vedrørende rase og innvandring ble reglene omgjort nesten like raskt. I 1984 offentliggjorde Ray Honeyford, en populær overlærer ved en etnisk blandet skole i Bradford, en artikkel i Salisbury Review hvor han angrep visse tiltak gjennomført av det han kalte «raselobbyen». Han hevdet, langt på vei i likhet med det den amerikanske sosiologen (og siden senatoren) Daniel Patrick Moynihan hadde gjort i sin rapport The Negro Family fra 1965, at en aktivistisk politikk fra regjeringens side kunne skade minoritetene den var ment å hjelpe. Forsømmelse, likegyldighet og fiendtlighet kunne ikke forklare hvorfor så mange pakistanske og vestindiske studenter mislyktes, skrev Honeyford. Siden de måtte tilpasse seg den britiske studiekulturen, kunne programmer som oppfordret dem til å være stolte av sine opprinnelige kulturer — hva vi i dag ville kalle «multikulturalisme» — være til hinder for dem på skolen, og føre til ytterligere segregasjon fra storsamfunnet. Honeyford fikk rett. Den blandede elevmassen han beskrev for 25 år siden, er ikke blandet lenger. I alle fall har skolen svært få elever av engelsk avstamning igjen, og den er blitt omdøpt til Iqra School etter ønske fra det overveldende muslimske lokalsamfunnet den nå ligger i. Men det at han hadde rett, for ikke å snakke om at han var godt likt blant studenter av alle folkeslag, reddet ham ikke fra å miste jobben.

I 1990 brøt den franske nasjonalforsamlingen en ny barrière. I den hensikt å forhindre «enhver rasistisk, antisemittisk og xenofobisk handling» vedtok den en lov fremmet av den kommunistiske representanten Jean-Claude Gayssot, som opphevet visse garantier i den 109 år gamle loven om pressefrihet. Gayssots lov kriminaliserte ikke bare handlinger, men også holdninger og ideer, i særdeleshet benektelse av nazistenes Holocaust. Tyskland og Sveits fulgte snart etter, senere også andre land, slik at det å benekte (eller bagatellisere) Holocaust ble straffbart i Østerrike, Belgia, Tsjekkia, Litauen, Polen, Slovakia og Sveits. Det var under slik lovgivning at den britiske historikeren David Irving ble dømt til tre års fengsel i Østerrike i 2006. (Han satt inne mindre enn ett år.)

Frankrike hadde vært pinlig berørt av en rekke ytterliggående intellektuelle og tidligere Vichy-politikere, som hevdet at Holocaust aldri hadde funnet sted. Loven kunne kanskje virke som et fornuftig verktøy for innføring av offentlige anstendighetsstandarder. Det ble den ikke. Den nå avdøde historikeren Madeleine Rebérioux, forfatteren av biografien over Dreyfus-forsvareren og sosialisten Jean Jaurès, advarte mot Gayssots lov så snart den gikk igjennom. Det burde være unødvendig å si at hverken Rebérioux (som kom fra en berømt familie av motstandsfolk og deporterte til konsentrasjonsleire) eller noen av de mange andre historikerne som var imot Gayssots lov, hevdet at det fantes noe som helst av vitenskapelig verdi i å la folk late som om Holocaust ikke hadde funnet sted. Problemet var snarere politisk. «Sovjetunionen betalte en så høy pris for sin oppførsel i slike saker, at Frankrike ikke burde ha noe ønske om å følge i dens fotspor,» skrev Rebérioux senere. «En dag kommer [denne loven] til å gjøre seg gjeldende på andre områder enn folkemordet på jødene, og gå over til å handle om andre folkemord og andre angrep på det noen vil kalle «historiske fakta».»

Hun fikk rett. I 1995 dømte en fransk rett den engelsk-amerikanske historikeren Bernard Lewis, Vestens fremste autoritet på det 20. århundrets Tyrkia, for å ha unnlatt å bruke ordet folkemord om tyrkernes massakrer på armenerne i forkant av den kemalistiske revolusjonen. En lov som definerte disse massakrene som «folkemord» ble vedtatt i 2001. Fem år senere stemte nasjonalforsamlingen over et lovforslag om at enhver som benektet denne definisjonen skulle dømmes til ett års fengsel og 45.000 euro i bot (det ble ikke vedtatt). En annen lov fra 2001 definerte slavehandelen som en «forbrytelse mot menneskeheten». Som et kjøttbein til dem som var nostalgiske på kolonitidens vegne, ble det i 2005 bestemt at lærere skal understreke den «positive rollen» Frankrike spilte under sitt nærvær i Nord-Afrika.

Så snart Gayssots lov var blitt vedtatt, ble det vanskelig å argumentere slagkraftig mot en endeløs rekke av meningsforbrytelser, slik Rebérioux hadde advart mot. Hendelsene pressgruppene forsøkte å fastslå en offisiell sannhet om — massakrene på armenerne, kolonitidens redsler, slavehandelen — var når alt kom til alt akkurat like reelle som Holocaust. Man kunne innvende at siden Holocaust-benektelse vanligvis skyldes antisemittisme, og antisemittismen har den moralske fordervelsen av flere vestlige politiske systemer på rullebladet, hadde Frankrike en særskilt interesse i å unngå at landet ble rammet av noe slikt. Man kunne også bemerke at ingen faktisk benektet at slaveriet eller kolonialismen hadde funnet sted.

Men diverse etniske lobbyer tolket Gayssots lov som en utfordring til å få sine egne lidelser «rangert» på linje med jødenes. En organisasjon bestående av «sønner og døtre av deporterte afrikanere» lagde et hebraisk-klingende ord for fortidens slavetransport som kunne lykkes bedre i å tevle med det resonansrike Shoah, som er navnet på Holocaust i Frankrike. De begynte å kalle slaveseilasene for «Yovodah». Den mest fremstående franske slaverihistorikeren, Olivier Pétré-Grenouilleau, kritiserte i et intervju i 2005 loven om slavehandelen fra 2001. En pressgruppe bestående av «etterkommere av slaver» brakte ham for retten for å ha «trukket i tvil en forbrytelse mot menneskeheten». Mange fulgte den svarte, muslimske predikanten Louis Farrakhan i å hevde at jødene var ansvarlige for hele den vestlige slavehandelen. Den ytterliggående komikeren Dieudonné Mbala-Mbala, lederen for en afro-fransk agitasjonsgruppe kalt Les Indigènes de la République, sa: «Afrikanerne nektes innsyn i sine arkiver, akkurat som palestinerne nektes å vende tilbake til sitt land.»

Gayssots lov ble laget for å bekjempe en stråmann. Den satte fingeren på tendenser fra 1930-tallet (populisme, nasjonalisme, fascisme) som ved århundreskiftet begrenset seg til noen få isolerte tullinger og lenge hadde vært diskreditert. Det 21. århundrets problemer (innvandring, islamisme, velferdsstatenes bankerott, finansiell panikk og redde-seg-den-som-kan-følelsen som folk fikk av å leve i et forbrukssamfunn) var annerledes. Det fantes en ny gruppe ekstremister. Mange av dem hadde, akkurat som disse antisemittiske «etterkommerne av slaver», lyst til å mele sin egen kake ved å spille på et rettssystem fokusert på 75 år gamle problemer. For hver ny, offentlig sanksjonert, historisk sannhet dukket det opp nye «moralske lobbyer», som de kom til å bli kalt i Frankrike, som stadig mektigere og mer insisterende fremmet sine krav på stadig mer sentrale politiske områder. Alvorlige trusler mot friheten kunne oppstå samtidig som Europa holdt under oppsikt en gjeng aldrende «fascistiske» klovner. Og å oppstå var nettopp det de gjorde.

Forurettede organisasjoner

Av grunner som har med globaliseringen og den teknologiske utviklingen å gjøre, mistet myndighetene makt til private interessegrupper i løpet av de tredve årene før finanskrisen i 2008. Dette tapet av makt, hva enten det vedvarer eller ei, har vært en del av tidsånden. Det har skjedd under forskjellige politiske partiers styre, på områder som strekker seg fra diplomati (tenk bare på innflytelsen sangeren Bono har hatt på utviklingshjelpen) til byplanlegging (f.eks. spredningen i alle vestlige land av lukkede boligområder med høyt utviklede private regler). Også på toleranse- og raseområdet har frivillige organisasjoner tatt over viktige statlige funksjoner, og de har blomstret i en slik grad at de på fransk simpelthen omtales som les associations.

Den kommunistisk inspirerte Bevegelsen mot rasisme og for vennskap mellom folkene (MRAP) som ble grunnlagt i Frankrike i 1949 i den hensikt å bekjempe rasismen og antisemittismen, begynte å fylle en annen rolle i løpet av de siste tiårene. I 2002 skrev journalisten Oriana Fallaci et rasende svar på angrepene på World Trade Centre i den Milano-baserte dagsavisen Corriere della Sera. Da det ble utgitt omarbeidet til bokform med tittelen Sinnet og stoltheten, ble dette en av de mest solgte sakprosabøkene i Europa. MRAP saksøkte henne for brudd på lover mot oppildning til rasehat, og forsøkte å stanse utgivelsen.

Det fantes rasisme i Fallacis bok. «Gudskjelov,» skrev hun i en beryktet fotnote, «har jeg aldri hatt noe med arabiske menn å gjøre. Etter min oppfatning er det noe med arabiske menn som fyller kvinner av god smak med avsky.» Og det var annen språkføring som uten å være rasistisk så ut til å være skrevet på grovest mulig vis for å være så krenkende som mulig, som da hun beskrev fromme muslimer som «disse herrene som heller enn å bidra til menneskehetens beste tilbringer tiden med baken i været for å be fem ganger om dagen». Ellers hadde det en rasistisk «tone» uten å være rasistisk i streng forstand da Fallaci skrev at den islamske fundamentalismens disipler «formerer seg som om det skjedde ved celledeling».

Men Sinnet og stoltheten var ikke bare en rasistisk pamflett, og Fallaci ble angrepet for mye mer (dvs. egentlig mye mindre) enn rasisme. En av oppfatningene MRAP ikke godtok, var f.eks. denne: «Enhver teolog kan opplyse deg om at Koranen tillater løgn, bakvaskelse og hykleri i forsvar av troen.» En annen var at radikale muslimer er «overalt, og de mest hardkokte blant dem lever midt i blant oss». Selv om de er diskutable, var disse påstandene helt akseptable. Mange islameksperter, for ikke å snakke om islamteologer, sier ganske riktig at forstillelsen kalt taqqiya har en rolle i forsvaret av troen. Det kan ikke være mange islamologer som har hatt en dypere hengivenhet til muslimsk kultur enn den nå avdøde Marshall G.S. Hodgson ved Chicago-universitetet, og dette er hva han skriver om taqqiya i sitt storverk The Venture of Islam:

Mange av shiaene som også måtte tilpasse seg autoriteter deres samvittighet ikke kunne godta, hadde utviklet begrepet taqiyyah, hyklerisk forstillelse av ens virkelige oppfatninger. Det var ikke bare for å beskytte en selv, men også for å beskytte samfunnet man var en del av, at shiaer ble anbefalt å praktisere taqiyyah overfor sunni-majoriteter og sunni-regjeringer, eller i det minste avstå fra å gjøre dem oppmerksomme på shiaenes tro på at det etablerte islam og den etablerte regjeringen var illegitime, og i prinsippet burde styrtes i imamens navn.

Fallaci satte fingeren på farlige, radikale personer i Vesten omtrent på den tiden den syriskfødte og radikale Omar Bakri, som kom til å bli utvist fra England kort tid etter terroristangrepene den 7. juli 2005, sa til den London-baserte, arabiske dagsavisen Al-Hayat: «Hvis Allah vil, kommer vi til å innlemme Vesten i Dar Al-Islam ved invasjon fra utsiden. Hvis en islamsk stat oppstår og invaderer, kommer vi til å være dens hær og soldater på innsiden.»

MRAP gikk til sak som del av en kampanje mot «islamofobi», en ofte gjentatt språklig konstruksjon i månedene etter angrepene den 11. september. Den truet med å utviske forskjellen mellom kritikk av minoriteter av intolerante grunner og kritikk av enhver minoritet av en hvilken som helst grunn. Den truet med å utvide en allerede eksisterende de facto sensur av oppfatninger om rase, til oppfatninger om religion, samt til politiske handlinger gjort i religionens navn. Islamismen fikk i pose og sekk. Mens regjeringstalsmenn nektet å sette ordene islamsk og terrorisme i forbindelse med hverandre, fikk terroristene immunitet mot kritikk ved selv å oppgi en religiøs motivasjon. Fallaci befant seg i den situasjon at hun måtte bevise sin «rimelighet» før hun advarte europeerne mot en farlig og voldelig politisk bevegelse i deres midte. Selv om MRAPs søksmål mislyktes, brakte det tvil om hvorvidt det fantes noen som helst språkbruk som kunne benyttes til å kritisere islamistisk vold uten at man endte opp i et rettslokale. Islamofobi var en anklage som kunne rettes mot dem som uttrykte bekymring over selvmordsterrorismen i Midtøsten eller arabiske ungdommers antisemittiske overfall i Paris, noe som også ble gjort. Europas toleranselover begynte å virke i intoleransens favør.

Finkielkraut-saken, som raste i Frankrike i dagene etter de landsomfattende ghetto-opptøyene i 2005, var en annen milepæl. Den viste at det ikke var nødvendig med det spor av rasisme for å fremkalle vrede hos de toneangivende «antirasistene». Filosofen Alain Finkielkraut gav et intervju til den israelske avisen Ha’aretz, hvor han tok avstand fra den rådende oppfatning at opptøyene hadde vært et «opprør» mot de sosiale forholdene. Finkielkraut bemerket at det ikke var på denne måten urostifterne selv omtalte dem. I sine rap-tekster og slagord mot Frankrike og franskhet hadde mange av dem omtalt bravadene i etnisk-religiøse vendinger. «La oss et øyeblikk tenke oss at de hadde vært hvite, som i Rostock i Tyskland,» la han til. «Alle ville umiddelbart ha sagt at fascisme ikke vil bli tolerert.» Finkielkraut satte også spørsmålstegn ved logikken bak argumentasjonen, fremmet av andre franske intellektuelle, om at nåtidens utelukkelse av innvandrere simpelthen var en fortsettelse av situasjonen under kolonitiden. «OK,» sa han, «men man må ikke glemme at integrasjonen av arabiske arbeidere i Frankrike gikk mye lettere under kolonitiden.»

Finkielkraut er en saktmodig og moderat herre som er langt mindre tilbøyelig til egoistiske medieutspill enn de fleste samtidige filosofer, og han har viet store deler av sin karrière til å avsløre de etiske og metafysiske problemene som oppstår i forbindelse med totalitær vold. Men da Le Monde omtalte intervjuet og gjengav utdrag av det, ble han gjenstand for en bakvaskelseskampanje. Magasinet Nouvel Observateur kalte ham «nyreaksjonær». Et leserbrev til dagsavisen Libération angrep ham som «tilhørende den franske tradisjonen av skribenter som hensunket i dyp desperasjon oppgir de humanistiske idealer». Et annet sammenlignet Finkielkraut med en funksjonær i Jean-Marie Le Pens fascistiske Nasjonal Front. Alt dette er en normal, om enn uanstendig, del av fransk offentlig debatt. Det som gjorde saken så uhyggelig, var dens legale aspekter. MRAP kunngjorde at organisasjonen hadde til hensikt å saksøke Finkielkraut for oppildning til rasisme, sammen med til Hélène Carrère d’Encausse, medlem av Det franske akademi, som hadde kommet med noen ganske harde påstander om at opptøyene hadde å gjøre med den polygame ekteskapspraksisen blant muslimske innvandrere.

At MRAP oppgav planene om å saksøke kun få dager etter å ha kommet med trusselen, viser at de knapt hadde noen sak. Men det er en mager trøst. Ingen trodde at det ville stanse den rutinemessige sjikaneringen av alle intellektuelle (eller vanlige borgere) som var dumdristige nok til å lansere avvikende forklaringer på Frankrikes største samfunnsproblem. De «minoritetsrettighetene» i hvis navn folk kunne saksøkes, bestod først og fremst av retten forstedenes urostiftere hadde til ikke å få noe ubehag som følge av ytringsfriheten. Det ble et nytt eksempel på hvordan institusjoner som var opprettet med tanke på å fremme toleranse, hadde begynt å bekjempe den toleransen man påberopte seg.

Toleransehåndhevelsen hadde ingen innebygd begrensning, ei heller noen klar logikk. Hvorfor ble «etnisk stolthet» og «nasjonalisme» sykdommer? Hvorfor var en identitet som «sinti» eller «roma» legitim, mens en «hvit» identitet var forbudt? Hvorfor hadde det plutselig blitt kriminelt å stille spørsmål i dag som det for ti år siden ble betraktet som enhver borgers plikt å stille? Lærde toleransefilosofer som Jürgen Habermas kunne kanskje ha klart å løse opp slike floker og trekke de egnede skillelinjer. Den politiske eliten kunne løse flokene ved dekreter. Men de fikk personer med gjennomsnittlige intellekt og middels sosial status til å føle seg forvirrede og umyndiggjorte. Et demokrati kan ikke særlig lenge akseptere et system som gjør et høyere grads sosiologistudium eller en regjeringstaburett til forutsetninger for å kunne uttrykke den minste bekymring omkring hvilken retning landet går i.

Den multikulturelle æraens dyder var elitedyder. Den britiske statsviteren Geoff Dench hadde god grunn til å mistenke at mye av poenget med multikulturalismen var å fremme eliteinteresser. Han bemerket at konflikter i et hardt strevende elitestyre

sannsynligvis kan håndteres lettere når det finnes grupper hvis tilhørighet til nasjonen er tvilsom, som er svært avhengig av støtte fra eliten, og hvis nærvær fremkaller etnosentriske responser fra massene som dermed kan brukes mot dem. Et samfunn som er tro mot ideen om elitestyre, kan derfor ha et spesielt behov for minoriteter.

Innvandring ble således i stadig større grad en hjørnestein i all europeisk politikk, ikke bare i innvandringspolitikken. Det var store forskjeller mellom Europas utfordringer og tilsvarende amerikanske sådanne. I USA fantes det et «raseproblem» og et «innvandringsproblem», men de to hadde ikke alltid så mye med hverandre å gjøre. Selv om de av og til kunne forveksles, kunne folk i god tro som regel finne ut av det. I Europa var innvandringsproblemet og raseproblemet en og samme sak. Derfor ble det å betrakte innvandringen som en suksess og en «berikelse» den eneste akseptable oppfatningen. Å se på innvandringen som en fiasko var å avsløre seg selv som rasist. Å uttrykke misnøye med innvandringen var det samme som å tilstå rasistiske tilbøyeligheter. Filosofen Pierre-André Taguieff fant opp uttrykket immigrationisme for å beskrive den rådende ideologien at innvandring alltid er «såvel uunngåelig som positivt». Reelle diskusjoner om det økende «mangfoldet» i det europeiske samfunnet, samt hvorvidt dette var ønskelig eller ei, ble uten unntak hysjet ned.

Mangfold og selvhat

Mangfoldet var uttrykk for såvel en samfunnsvirkelighet (det var flere personer med et fremmed utseende rundt omkring) som en ideologi (det burde være flere personer med et fremmed utseende rundt omkring). Ideologien var i perfekt harmoni med kulturnøytraliteten fremmet av det europeiske idealets byggmestere. Men mangfoldet kunne aldri bli et stabilt eller nøytralt ideal, fordi europeerne ikke visste nok om andre kulturer til å oppnå noe slikt. Mangfoldet innebar å utrydde tradisjoner som ekskluderte folk eller var til hinder for kvinners rettigheter. Alle kulturer har mange slike tradisjoner. Men mens europeerne lett kunne rive ned sine egne fordommer, var de andre etniske gruppenes fordommer naturlig nok usynlige for dem. Sentralt i den europeiske universalismen stod den europeiske provinsialismen.

De europeerne som betraktet kirkene som institusjoner for dumskap, kvinnediskriminering og overtro, hadde ikke nok kjennskap til moskeer eller hinduklostre til å gjøre seg opp en mening, og sparte dem for kritikk. De forkastet den gamle og ofte latterliggjorte, nasjonalistiske leksen om forfedrenes dyder, og tok med barnslig naivitet til seg nye ideer om andre kulturers fortreffelighet, samt eksotiske politiske kampers rettferdighet og opphøydhet. Innvandrerne kunne gi fritt utløp for komfortable fordommer, myter og tradisjoner som den opprinnelige befolkningen ville bli tuktet, skjelt ut, frosset ut eller fengslet for å ytre. Mangfoldet betydde i virkeligheten å snu opp ned på de gamle hierarkiene.

Den tredje verdens «saker» og deres rolle i Europas nye, skyldfølelsebaserte moralske orden ble en europeisk besettelse. Innvandrerne og deres barn stod fritt til å uttrykke sine politiske ønsker som et folk på en måte som europeerne ikke kunne gjøre. Bister sensur ble ofte resultatet for europeere som simpelthen hengav seg til uskyldig nostalgi, f.eks. UK Independence Party, som ikke fremmet noe mer radikalt krav enn å melde Storbritannia ut av EU. De eneste nasjonalt motiverte kravene som kunne fremmes uten å bli møtt med beskyldninger om nasjonalisme, rasisme eller xenofobi, var utlendingenes. Siden europeernes egen nasjonalisme var forbudt, ble mange av dem fristet til å slutte seg til andres nasjonalismer som en erstatning, spesielt den palestinske nasjonalismen, som på sitt mest radikale på ny brakte europeerne i kontakt med en diskreditert del av europeisk nasjonalisme, nemlig antisemittismen.

Ideen om mangfold hadde en iboende logisk defekt når den var knyttet til innvandring. Hvis mangfoldet «beriket» og «styrket» landene så mye som alle påstod, hvorfor skulle noe land ønske at innvandrerne integrerte seg med storsamfunnet? Det ville jo redusere landets verdifulle beholdning av mangfold. Dermed kom etiopierne til nytte for servering av etiopisk mat, samt for å underbygge forstadsrektorenes skryt om at «våre elever snakker 170 språk», ikke ved at de tok jobber som markedssjefer eller tannpleiere. Eller var tilførselen av mangfold ment å gjøres permanent ved hjelp av innvandringen? Intet europeisk folk ønsket noe slikt. Dermed forsvarte europeiske ledere masseinnvandringen ved i det ene øyeblikk å hevde at det ville forandre deres land (ved hjelp av mangfold), for i neste øyeblikk å hevde at de ville forbli uforandret (takket være integrasjonen).

Mangfoldet oppnådde den mest ektefølte tilslutningen på forbrukersamfunnets område, i særdeleshet på kokekunstens og motens. På 1950- og 60-tallet, før innvandrerne hadde forandret den europeiske kulturen i nevneverdig grad, var europeerne uhyre takknemlige for tingene de brakte med seg, hva enten det var samba, hasj eller auberginpuré. Men siden starten av 1960-tallet handlet innvandringen stadig mindre om varehandelens kuriositeter og stadig mer om samfunnets kjernestrukturer, hva enten det var velferdssystemet, viktige bransjers lønnsomhet, ressursene de europeiske økonomiene brakte på verdensmarkedet, eller rettsprinsippene som styrte transaksjoner mellom privatpersoner. Det bisarre var at selv om innvandringen begynte å gjøre dyptgripende forandringer i europeisk økonomi og kultur, forble det politiske vokabularet det samme som den gangen innvandringen var et uvesentlig fenomen. Man fortsatte å snakke om restauranter.

I bunn og grunn var mangfoldet simpelthen en stor sans for det eksotiske, en følelse som ble påberopt å være sindig, rimelig og snill, og hverken fjollete, utbyttende eller kolonialistisk. Innflytelsen som yngre mennesker av annet etnisk opphav fikk på moten, var ekstrem. I Frankrikes fattigste strøk brukte unge mennesker i gjennomsnitt 200 euro på klær pr. måned, og det var ikke uvanlig å bruke 600. Alle land hadde navn på moteretninger som etter sin begynnelse som uniformer for ghetto-ungdommer, var blitt mote blant store deler av helt vanlige, unge innfødte. I Frankrike fikk den navnet le look banlieue. I Storbritannia ble ungdommer som gikk i designerklær kalt «chavs». I Nederland og andre steder gjorde det britiske selskapet Lonsdale en kjempeforretning ved å kle opp rampete tenåringer med treningsklærlignende gevanter i rap-stil.

Ikke-europeiske innvandrere hadde kanskje ingen misunnelsesverdig sosioøkonomisk status, men de ble sett opp til på en eksistensiell måte: De var kulere. De var identitetsaristokrater. Dette ble formidlet i en fascinerende avis ved navn Gringo, som ble grunnlagt i Stockholms innvandrerdominerte forsteder. Ord som «svartskalle» i svensk slang ble avvist som stereotyper og gikk ut av bruk. Men spaltene hos Gringo var fulle av skryt og storkjeftethet som ble forsøkt fremstilt som dårlig selvbilde. Etniske svensker ble på nedlatende vis kalt «svennar», omtrent som man i amerikanske ghettoer kalte hvite for «Chuck». Innfødte svensker var hjelpeløse tosker som knapt kunne danse. Hver utgave var prydet med mottoet «Sveriges svenskaste tidning». Avisens redaktør, Zanyar Adami, pleide å si at Gringos prosjekt var å skape en ny svensk nasjonal identitet. Det innebar formodentlig å kvitte seg med dødvekten av den gamle.

Annenrangs borgere

Europas demografiske omveltning var lenge blitt forsvart som en måte å skaffe til veie sårt tiltrengt friskt blod på. Men hvor mye friskt blod trengte Europa? Og hva trengte verdensdelen det til? Fantes det målbare fordeler? Eller var det for å bringe dynamikk og spenning inn i et samfunn som var blitt for gammelt og trett til å sørge for slike ting selv? Corinne Hofmanns erotiske selvbiografi The White Masai – som beskriver hvordan hun under et ferieopphold i Kenya kastet sine øyne på en juvelprydet, ung mann fra en stamme, og henført besluttet å oppgi sin tilværelse i Sveits – gjenspeilet ikke bare Hofmanns egne preferanser, men hele den tysktalende verdens. Boken solgte i 4 millioner eksemplarer, og lå flere uker på tyske bestselgerlister. Som Kingsley Amis skrev i en lignende kontekst, kan man forstå hvorfor europeerne liker denslags. Spørsmålet er hvorfor de liker det til de grader.

Europeerne begynte å føle seg små og foraktelige, stygge og aseksuelle. De så i stor grad på seg selv som deres forfedre på 1900-tallet hadde betraktet «villmennene» i imperiene. Michel Houellebecqs utmerkede romaner, som la ut om disse bekymringene i minste detalj, solgte i millionopplag over hele Europa. Hovedpersonen i The Elementary Particles (1998) beskriver f.eks. de bølger av kulturell angst og seksuell usikkerhet han føler mens han underviser en gymnasklasse utenfor Paris, overveiende bestående av etterkommere av innvandrere, i de franske klassikerne. Ingen er interessert i Proust, og piken han er betatt av, foretrekker en afrikansk elev (av forfatteren omtalt som «denne bavianen») som forakter ham. Houellebecqs lærer får mistanke om at den europeiske høykulturen han verdsetter er verdiløs:

Hva er vel en bankmann, en statsråd eller en direktør sammenlignet med en filmskuespiller eller en rockestjerne? Han er finansielt, seksuelt og på alle andre måter en taper. Distinksjonsmåtene beskrevet av Proust betydde ingenting lenger… Proust forble helt og holdent europeisk. Han var sammen med Thomas Mann en av de siste europeerne. Det han skrev, hadde ikke lenger noen forbindelse med virkeligheten i det hele tatt.

I 2005 skrev romanforfatteren Matthias Politycki et essay kalt «Hvite mann, hva nå?». Det gav uttrykk for et budskap som lignet Houellebecqs når det gjelder hvem som egentlig føler seg underlegne når europeere står ansikt til ansikt med ikke-europeere. Politycki skriver at mens han gjorde research til en roman hvor handlingen foregår på Cuba, begynte han å betrakte de fattige, mørkhudede menneskenes vitalitet ikke bare med frykt, men også med en viss misunnelse. Politycki var nøye med å understreke at han kun brukte hudfargen «i metaforisk forstand», men kulturelle diskusjoner om hudfarge er naturligvis alltid metaforiske. Han skrev:

Brutaliteten ved det rå livet som ikke tok noen notis av de moralske eller estetiske standardene til en fra det gamle Europa, den utemmede viljens villskap som ofte kom til uttrykk ved ren og skjær vold… Ble jeg forventet å snakke hånlig om mangelen på kultur? Eller måtte jeg forundre meg over det overskuddet av vitalitet som gjorde meg til en slags taper fra ghettoen… Noen ganger ble jeg så fullstendig ydmyket av disse utbruddene av fysisk kraft at jeg prøvde å overbevise meg selv om at den hvite huden min bar på hele den gamle verdens utmattelse i vår epoke av historien. Men det å forkle min svakhet stilt overfor virkeligheten som den sofistikerte fornuftens overlegenhet, hjalp ikke i det hele tatt.

Varianter av denne opplevelsen forfølger Politycki overalt hvor han ferdes i den tredje verden. I Burundi har han en vag følelse av en snikende fysisk trussel. Men han og hans nervøse vestlige reisefølge ville ikke foretrukket å ha våpen til bruk i selvforsvar, innrømmer han, for de ville ikke hatt nok viljestyrke til å bruke dem. I det fjerne Østen blir Politycki sjokkert av de hardtarbeidende innbyggernes «tøylesløse energi, som ikke fremprovoserer spesielle etiske refleksjoner, men snarere en dominerende avmaktsfølelse». I den arabiske verden blir han skremt av den seksuelle energien, særlig blant marokkanere. «Det foruroligende ved disse reiseopplevelsene,» skriver han, «er ikke så mye blygselen stilt overfor en ubehersket manndomskraft, men den bitre følelsen vi får av svakheten ved vår kultur, eller rettere sagt vårt verdensbilde.»

Det ordet Politycki bruker oftest for å beskrive fattige mennesker, er «ubehersket». Ordet han bruker om folk fra Vesten, er «kamuflert». Han blir av den oppfatning at fornuften, opplystheten og «individualismen» tapper europeerne for livsenergi, uten å overskygge deres beundring for denne energien. Så det å være overdrevent stolt på vegne av den europeiske måten å leve på krever et stadig mer forgrenet nett av løgner og bortforklaringer. «Hvorvidt et fullstendig opplyst (les: gudløst) samfunn har noe av verdi i konkurranse med et delvis opplyst sådant,» skriver han, «er et grunnleggende problem som har hjemsøkt mange høyt utviklede kulturer inntil deres undergang.»

I hendene på Politycki og andre europeere ble multikulturalismen nesten en (om man bærer over med uttrykket) selvrettet xenofobi. Denne tendensen kunne man få øye på over hele samfunnet, slik dikteren Hans Magnus Enzensberger var blant de første til å merke seg. «Forsvaret av innvandrerne skjer bestandig med moralsk fanfare og maksimal selvrettferdighet,» skrev Enzensberger. «Slagord som «Utlendinger, ikke la oss være alene med tyskerne!» og «Tyskland – aldri mer» bærer vitnesbyrd om en fariseisk omvending. Det er den fotografiske negativen til en rasistklisjé.»

Vanlige mennesker har vanskelig for å ta hensyn til prinsipper før de handler. De tyr til «venn eller fiende»-tankegang og tommelfingerregler. Og det er nå gått inn i blodet på folk fra Vesten å anta at alt som er kjent, tradisjonelt og vestlig skal motarbeides. Og alt det fremmede som påkaller ubehag, skal beskyttes. Så i 2006 ble Nadia Eweida, flyvertinne hos British Airways og kristen egypter, suspendert fra jobben uten lønn for å ha hatt på seg et korssmykke, til tross for at flyselskapet tillater muslimske ansatte å bære hijab og andre hodetørklær. (Etter flere dagers tabloid raseri ombestemte selskapet seg og tok henne inn igjen.) BBC tvang en kristen kvinne til å fjerne korset hun hadde på kontoret, selv om man der også tillater hodetørklær. Europeerne begynte å forakte sine egne kulturer, omtrent som de trangsynte blant deres forfedre hadde foraktet andre folks kulturer.

Den tyske juristen Udo di Fabio advarte i 2005 om at multikulturalismens og mangfoldets språk «åpner porten til en ny middelalder, hvor målet ikke er det menneskelige individet, men den harmoniske ordenen mellom grupper». Og måten gruppene ble ordnet på, gav den opprinnelige befolkningen følelsen av å være annenrangs borgere i sine egne land. Ifølge en rapport fra den britiske regjeringens departement for lokalsamfunn offentliggjort i 2008 «har hvite mindre følelse av å kunne øve innflytelse på beslutninger fattet på lokalt nivå enn folk fra etniske minoritetsgrupper (37% sammenlignet med 45%). Hvite har også mindre følelse av at de kan påvirke beslutningene som vedrører hele landet (19% mot 31%).» De hvites relative pessimisme hva angår utøvelsen av deres rettigheter skulle liksom forvirre eller overraske oss, men selvsagt gjør den ikke det. Den gjenspeiler oppfatningen av at deres forhåpninger ikke er noe sentralt tema for landets politikk.

Budskapet om at også flertallet har sine behov, er sjelden velkomment. Bassam Tibi, en syriskfødt sosiolog i Tyskland, foreslo at den tyske kulturen skulle betraktes som hovedkultur eller ledende kultur (Leitkultur) i landets plurikulturelle samfunn. Tibi ble satt i gapestokken for å ha antydet at Beethoven og Thomas Mann fortjener en viktigere rolle enn fremmede stemmer i utformingen av den nasjonale samfølelsen. Det samme ble Friedrich Merz, den kristelig-demokratiske politikeren som prøvde å fremme ideen. Europa var et sted hvor innvandrerne kunne være ambisiøse, mens de innfødte skulle være hensynsfulle og vise selvbeherskelse.

Verdiene som var ment å frigjøre europeerne, hadde paralysert dem i en slik grad at det ble reist tvil om hvorvidt de kunne forlange at innvandrerne tilpasset seg europeisk sedvane. «Vi betrakter ikke lenger noen menneskelig handling som legitim, ikke som forståelig engang,» skrev filosofen Pierre Manent, «med mindre det kan bevises at den er underlagt en eller annen universell lovregel, eller et eller annet universelt etisk prinsipp.» Denne universelle etikken hadde en ubehagelig likhet med religiøs fundamentalisme og andre utstøtende kulturer, som den var ment å være motgiften til. Både for universalismen og den religiøse fundamentalismen, bemerket Manent, «er den eneste virkelig utilgivelige menneskelige handlingen det som man en gang kalte frafall. Det finnes ikke lenger noen legitime grunner til å forandre oppfatning, for det finnes ikke lenger noen legitime grunner til å foretrekke det ene fremfor det annet.»

Før innvandrerne kunne leve i tråd med europeiske regler, måtte europeerne selv finne ut hva disse reglene var. I årene før han ble Storbritannias statsminister, foreslo Gordon Brown at hans landsmenn burde tale mer direkte om verdiene og sedvanene som alle i samfunnet burde respektere, uavhengig av deres bakgrunn. Men det var en tynn suppe, og det var lovlig sent å komme med et slikt forslag. Europas gamle religionsbaserte kulturer fylte nettopp den funksjonen Brown beskrev, helt til den ble utfordret på 1960- og 70-tallet i den personlige frihetens og selvbestemmelsesrettens navn, for siden å bli avvist på 1980- og 90-tallet under påskudd av at det ville gjøre Europa mer vennlig stemt overfor minoritetene. Hvordan kunne Brown nå forvente at innvandrerne og deres barn skulle hjelpe til med å gjenopplive en kultur som landets innfødte befolkning hadde gjort lite annet enn å latterliggjøre? Særlig tatt i betraktning at det fantes en alternativ kilde til verdier, som for mange europeiske innvandrere fremstod som mer legitim, mer koherent og mer levende enn Europas diskrediterte, nasjonale kulturer.

Den kilden var selvsagt islam.

Del II – ISLAM

Kapittel 5 – Etniske kolonier

Hadde europeerne forstått at innvandringen fra Tyrkia, Marokko, Algerie og andre land som begynte på 1950- og 60-tallet ville resultere i tusenvis av moskeer i Europa femti år senere, ville de aldri ha tillatt den. Den europeiske toleransen for andre kulturer var oppriktig, særlig blant eliten, men selv ikke den forutså at en slik toleranse ville bety innføring, befestning og spredning av en fremmed religion på europeisk jord. I bytte mot mindre økonomiske fordeler av ekstremt kort varighet, sådde Europa spiren til en trussel som det hadde tatt århundrer med vold og tålmodighet å overvinne: stridigheter mellom religioner, både innenlandske og internasjonale.

Europas historiske forståelse av islam

Inntil islams voldsomme militære tilbakegang i det 19. og det 20. århundre, kan det godt sies at islam var den europeiske sivilisasjonens erkefiende. Gjennom praktisk talt hele Europas historie siden middelalderens mørkeste århundrer hadde islam vært en dødelig trussel. I tiden mellom det sjuende og det niende århundre, erobret det militariserte islam halvparten av det oppstykkede Romerriket. «Det holdt nesten på å ødelegge oss,» skrev Hilaire Belloc i 1938. På den tiden mente Belloc det var farlig at folk fra Vesten

har glemt alt om islam. De har aldri vært i kontakt med den. De tar det for gitt at islam forfaller, og at det uansett bare er en fremmed religion som ikke vil vedrøre dem. Det er faktisk den mest formidable og standhaftige fienden vår sivilisasjon har hatt, og den kan når som helst bli en like stor fare som den har vært tidligere… For meg har det alltid virket mulig, til og med sannsynlig, at det ville skje en gjenoppvåkning av islam, og at våre barn og barnebarn ville oppleve en gjentagelse av den fryktelige kampen mellom den kristne kulturen og det som i mer enn tusen år har vært dens største motstander.

Bellocs språkbruk var rett på sak selv etter den tidens standarder. Han omtalte den vestlige kulturen som den «hvite sivilisasjonen». Han var en særlig ivrig forsvarer av korstogene, som han kalte «det ene, avgjørende forsøket på å dempe dette [islamske] presset på den kristne Vesten». Men i all hovedsak var hans tanker om islam de samme som de fleste europeerne nesten alltid hadde hatt.

Ifølge den franske historikeren Henri Pirenne var det de islamske erobringene som skapte Europa – i alle fall det Europa som har eksistert siden Romerrikets fall. I motsetning til de germanske barbarene som invaderte Roma i de første århundrene etter Kristus, og som enkelt ble absorbert inn i eksisterende institusjoner, forandret de islamske invasjonene alt. Islams fremmarsj slo i stykker den gamle verden, fordi den oppløste Middelhavets enhet. Avstengt som de var fra den kristne hovedstaden (og keiserens flåte) i Konstantinopel, overlot europeerne Middelhavet til muslimske flåtestyrker og arabiske sjørøvere. «Vesten var stengt inne og ble tvunget til å klare seg selv, i et vakuum,» skrev Pirenne. «For aller første gang ble begivenhetenes midtpunkt skjøvet nordover, vekk fra Middelhavet.» Europas hjerte flyttet seg fra verdensdelens sørkyst til et sted mellom Seinen og Rhinen.«Langs kystene av Mare Nostrum (vårt hav),» skrev Pirenne, «strakte det seg to forskjellige og fiendtlig innstilte sivilisasjoner.»

Det har alltid vært europeiske unntak fra den rådende mistilliten mot islam. Goethe og Carlyle, som begge beundret den muslimske sivilisasjonen, var tilbøyelige til å fremheve dens bragder. Denne måten å tenke på, som var i mindretall i tidligere generasjoner, er i vår tid i flertall, og det i en slik grad at man ofte hører ideen om at Europa burde være takknemlig for islams historiske fiendskap. Bassam Tibi, Pirennes mest tendensiøse leser blant dagens generasjon, skriver: «Uten utfordringen fra islam ville Karl den stores kristne Vesten aldri ha eksistert. Det Pirenne mener, er følgende: Begge maktene – Europa som Vesten og islam som en sivilisasjon – oppstod sammen i historien, og de utgjør en utfordring for hverandre.» Dette vil ikke bli siste gangen vi ser ordet utfordring brukt om et problem, selv om de skjønnmalende uttrykkene varierer. Cambridge-antropologen Frank Goody betrakter for eksempel århundrene med fiendtlighet mer som en rekke «møter» enn som en rekke slag. Han er like interessert i den muslimske innflytelsen på europeisk farmakologi og trubadurpoesi, samt muslimenes bevaring av mange greske filosofiske verker i den mørke delen av middelalderen, som han er i erobringer og blodsutgydelse.

De muslimske bragdene var reelle, og er i økende grad veldokumenterte. Men før dagens generasjon var ikke europeerne særlig imponerte av den islamske sivilisasjonen. Den vanlige oppfatningen ble uttrykt av den mangelærde franskmannen Ernest Renan, som i 1883 skrev:

De liberale som forsvarer islam, kjenner ikke islam. Islam er den sømløse forbindelsen mellom det åndelige og det jordiske, det er et dogmevelde, det er de tyngste lenkene menneskeheten noengang har båret. Tidlig i middelalderen tolererte islam filosofien fordi man ikke hadde makt til å stoppe den. Man kunne ikke stoppe den fordi islam stadig var uorganisert, og dårlig rustet til å skremme noen… Men så snart islam hadde masser av lidenskapelig troende til disposisjon, ødela den alt den kom over. Hykleri og religiøs terror var dagens orden. Islam har vært liberal når den har vært svak, og voldelig når den har vært sterk. La oss ikke gi den noen anerkjennelse for det den simpelthen ikke var i stand til å undertrykke.

Både Renan og Belloc beklaget seg over selvtilfredsheten blant deres samtidige. Det er ikke noe nytt. Men ingen av dem levde i en tid med muslimsk masseinnvandring. Det vil helt sikkert forbløffe fremtidige generasjoner hvorfor europeerne ikke bekymret seg mer om religionen til de gjestearbeiderne som begynte å komme fra Sør-Asia, Nord-Afrika og Tyrkia på 1950- og 60-tallet. Hvorfor sluttet europeerne nesten enstemmig opp om Tibis og Goodys tolerante (eller optimistiske) syn på islam, snarere enn Bellocs og Renans intolerante (eller overlegne) sådanne?

En del av forklaringen er at de europeiske massene kom til å akseptere synet som ble fremmet av europeiske opinionsledere. Sårene etter rasismen og fascismen var fortsatt åpne, og den folkelige mistroen til islam ble lett undertrykket av offisiell doktrine og intellektuell mote. I noen tiår følte europeerne at de hadde mer å frykte av innfødt, sekulær fanatisme enn av fremmed, religiøs fanatisme. Og de forvekslet den kalde krigen, hvor politiske konflikter hadde en tendens til å dreie seg om industrialderens økonomiske og materialistiske ideologier, med tingenes permanente tilstand.

Denne forvekslingen bør ikke overraske amerikanere. Det falt slett ikke noen inn i USA på 1970-tallet at import av gårdsarbeidere fra Mexico kanskje kunne styrke den tradisjonelle romerske katolisismen (noe den godt kan ha gjort, tatt i betraktning de politiske stridighetene omkring feminismen, utvidet rett til abort og endringen i andre tradisjonelle, folkelige måter å gjøre ting på i årene med størst innvandring). Religionen stod ganske enkelt ikke på noens liste over politiske bekymringer på den tiden. Den var knapt på noens liste over identiteter. At innvandrerne til USA kom til å tilpasse seg majoritetskulturen bedre enn innvandrerne til Europa, tas ofte av amerikanere som bevis på enten bedre økonomi eller større toleranse. Det kan hende, men det avspeiler også det faktum at USA hentet sine manuelle arbeidere blant katolikker i Latin-Amerika, mens Europa hentet folk til de simpleste jobbene fra den islamske delen av Middelhavsregionen. Europas fiasko og USAs suksess skyldes dels geografiske omstendigheter.

Det skyldes også historiske tilfeldigheter. På 1950-tallet var den arabiske nasjonalismen av det slaget som ble satt ut i livet av Gamal Abdel Nasser i Egypt og Baath-lederne i Syria og Irak, den viktigste politiske kraften i den muslimske verden. Den ble for det meste fremmet av folk som ville bryte seg løs fra teologiens kvelertak på de muslimske samfunnene. Selv om den arabiske nasjonalismen var en trussel, var det lite sannsynlig at den ville komme til uttrykk hos en ung mann som var rede til å forlate hjemlandet for å arbeide ved en fabrikk i Belgia. Europas arabiske og andre muslimske nykommere kunne antas å være de mest sekulære og moderne i sine hjemland, med et ønske om å oppføre seg som europeere. Gruppebilder av nyankomne marokkanere og tyrkere på havnen i Rotterdam eller Rhinlands jernbanestasjoner viser da også nybarberte menn, konservativt kledd i jakke og slips.

Men akkurat på den tiden innvandrerne begynte å komme til Europa i hopetall, startet en global gjenoppvåkning av politisk islam. Og den er nå i full sving. Islam står igjen høyt på listen over problemene europeerne er mest bekymret for. I 2004 spurte den franske menneskerettighetskommisjonen CNCDH folk om deres grunnleggende innstilling til de største religionene. Mer enn halvparten av dem som svarte (52 prosent) hadde et «positivt» syn på kristendommen, mot 13 prosent som var «negative». Europeerne var 30 prosent positive og 20 prosent negative til jødedommen. Hva angikk islam, var 23 prosent positive og 66 prosent negative. I Tyskland ble det i 2007 spurt i en meningsmåling: «Når du hører ordet «islam», hva tenker du på?» 93 prosent sa «kvinneundertrykkelse», 83 prosent «terrorisme» og 82 prosent «radikalisme». De første europeiske generasjonene på tretten hundre år som ikke oppfattet islam som en trussel, viste seg å bli de siste.

Dagens og fremtidens muslimske befolkning

Mens politisk islam vokste andre steder i verden, var det et annet problem som vokste i Europa. Den nye, overveiende muslimske innvandringen var vanskeligere å håndtere og oppløse enn innvandringen som hadde foregått tidligere. Dette hadde delvis med størrelsen å gjøre. Etterkrigstidens innvandringsbølger var flere titalls ganger større enn de tidligere. Ved århundreskiftet var en sjettedel (16,9 prosent) av innbyggerne i Frankrike under 18 år barn av innvandrerforeldre, og det samme var tilfelle for 40 prosent av barna i Paris. Det fantes flere titalls byer og tettsteder hvor flertallet av barna hadde foreldre som var født i utlandet. Men innvandrerne var ikke bare mer tallrike, de var også mer fremmede. Frankrike hadde for eksempel enklaver av italienere, spanjoler og polakker gjennom store deler av det 20. århundre, men det er en forskjell mellom innvandrere som taler beslektede språk og går i den lokale kirken, og de som har et helt annet kulturelt utgangspunkt.

Stedene i Frankrike med flest innvandrere for en generasjon siden, var gruvekommunene i Moselle, hvor det bodde svært mange italienere. I Behren-lès-Forbach i 1968 hadde f.eks. 72 prosent av de unge innvandrerforeldre; 43 prosent var italienere. Behren-lès-Forbach er forblitt innvandrerdominert (selv om 35 kommuner har fått større konsentrasjon), men i dag er det bare 7 prosent av barna som har italienske foreldre; 41 prosent har nordafrikanske foreldre. Denne prosessen finner sted over hele landet. Frankrikes befolkning av innvandrere fra Afrika sør for Sahara, steg med 45 prosent mellom 1999 og 2004. I departementet Seine Saint-Denis, det overveiende nord- og vestafrikanske strøket hvor opptøyene i 2005 begynte, har antall barn av franskfødte foreldre falt med 41 prosent, mens antall barn av innvandrere er to og en halv gang så stort. Mange deler av landet kjennetegnes ved det som demografen Michelle Tribalat kaller en «utskiftningsprosess».

Det er omtrent 20 millioner muslimer på kontinentet, hvis man regner med de millioner av innfødte muslimer på Balkan. Som allerede nevnt er det ca. 5 millioner muslimer i Frankrike, 4 millioner i Tyskland og 2 millioner i Storbritannia. Det er en overvekt av pakistanere og folk fra Den bengalske bukt i England, araberne dominerer i Frankrike, Belgia og Spania, og tyrkerne i Tyskland. Men i alle vesteuropeiske land er islam i en viss grad en blanding av folk fra hele den islamske verden. Den store konsentrasjonen av disse befolkningene har potensial til å øke sin innflytelse. Det bor nå en million muslimer i London, hvor de utgjør en åttendedel av befolkningen. I Amsterdam utgjør muslimene mer enn en tredjedel av de religiøst troende. De er flere enn katolikkene, og flere enn alle protestantiske retninger tilsammen.

Noen viktige europeiske byer er nå enten dominert av muslimer, eller de ligger an til å bli det. En ufullstendig liste over disse omfatter Amsterdam og Rotterdam i Nederland, Strasbourg og Marseille (og mange parisiske forsteder) i Frankrike, Duisburg, Köln samt Berlin-bydelene Kreuzberg og Neukölln i Tyskland, foruten Blackburn, Bradford, Dewsbury, Leicester, Øst-London og utkanten av Manchester i England. Etterhvert som innvandringen vedblir og man ser en økning i antall stemmeberettigede og det politiske talentet hos de muslimske innbyggerne, kan slike steder få et stadig mer muslimsk preg.

I de første årene av dette århundret gav de fleste av Europas ledere sin tilslutning til det synet som er redegjort for (og trukket i tvil) i kapittel 2, altså at Europa «trenger» innvandring av økonomiske grunner. Hvis dette var riktig, ville islams demografiske press på Europa kun være helt i startfasen, for de underutviklede og overbefolkede muslimske landene er Europas nærmeste naboer, rett på den andre siden av Middelhavet. Det nasjonale etterretningsrådet i USA forventer at den muslimske befolkningen i Europa fordobles innen 2025.

Innvandringen er ikke det eneste som gjør at islams tyngde i Europa øker. Forskjellen i fruktbarhet mellom innvandrere og innfødte er på sitt største når en sammenligner med muslimske innvandrere. Religion, eller religiøsitet, er den viktigste forklarende faktoren hva fruktbarheten angår. Idet han tok for seg tilfellet Storbritannia, fant sosiologen Eric Kaufmann at karibiske og østeuropeiske innvandrere raskt tilegnet seg den dominerende sekularismen (og de lave fødselstallene) i det britiske samfunnet, men at det praktisk talt ikke var noen forandring i religiøsiteten (eller fruktbarheten) fra første til andre generasjon blant muslimer fra Bangladesh eller Pakistan. I Birmingham utgjorde muslimene 7,1 prosent av befolkningen i 1991, et tall som nesten vil tredobles til 21 prosent innen 2026. Stiftelsen Barrow Cadbury Trust i Storbritannia, som samlet inn dataene, bemerket at «denne økningen vil sannsynligvis skje som følge av demografien i øyeblikket hos Birminghams unge, pakistanske befolkning, snarere enn som følge av innvandring.»

Østerrike er et velegnet land til studier av avvikene i befolkningsvekst mellom innfødte og nykommere. Innvandringen til landet har overveiende vært ikke-europeisk, og det er et av de få landene som registrerer religion ved folketellinger. Den totale fertilitetsraten hos katolikker dertillands er 1,32 barn pr. kvinne. For protestanter er den 1,21 og for ikke-religiøse 0,86. Den totale fertilitetsraten hos muslimer er 2,34. Dette avviket høres kanskje ikke så dramatisk ut. Amerikanske kvinner hadde når alt kommer til alt høyere fertilitetsrate enn det så sent som under babyboomen, men virkningene av en slik forskjell øker raskt. Ifølge fire demografer ved Wiens institutt for demografi, kan islam bli den største religionen blant østerrikere under 15 år innen midten av århundret. Det er sannsynlig at Østerrike sett under ett, som var 90 prosent katolsk i det 20. århundre, vil bli under 50 prosent katolsk innen midten av det 21.

I Belgia har den relativt veletablerte befolkningen av marokkaner-belgiere en fødselsrate som er to og en halv gang høyere enn det den er hos innfødte belgiere. I Brussel, hvor en fjerdedel av innbyggerne er utenlandske statsborgere og mer enn halvparten av barna (57 prosent) født i 2006 var barn av muslimer, var de sju vanligste guttenavnene disse: Mohamed, Adam, Rayan, Ayoub, Mehdi, Amine og Hamza.
Fornyelse av nedslitte boligstrøk

En av tingene den populære innvandringsmytologien antar at innvandrerne gjør, er å «fornye» eller «gi nytt liv til» områder som har mistet sin tiltrekningskraft på innfødte. Og det er nettopp hva som har skjedd i mange tilfeller Europa over, selv om innfødte av og til har nølt med å innrømme det. Tyrkerne som kom i flokk til Berlin-bydelen Kreuzberg ble ofte beskyldt for å gjøre den om til en ghetto, men det ville være riktigere å si at de reddet den fra å bli en. Byggingen av Berlinmuren i 1961 hadde gjort Kreuzberg til et møkkahøl i skyggen av østtyske skarpskyttere. Arbeiderklassen flyttet ut. En grotesk høyblokk full av trygdeleiligheter ble satt opp i 1974. «Pendlerne flyttet ikke lenger inn,» som en tekst i Kreuzberg-museet forkynner uten omsvøp. På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 1970-tallet flyttet hippier og tyrkere inn i bydelens forfalne leiligheter av samme grunn: billig husleie. Hippiene brakte med seg rockemusikk, tigging, tung alkoholisme, prostitusjon, narkotika og offentlig subsidierte sprøyeautomater med myntinnkast. Tyrkerne tok (foruten lagermoskeene) med seg familier, syforeninger, godteributikker og sportsklubber, og gjorde gatene tryggere for hvert år som gikk, selv om miljøet forble hardt. Foreldrene blant dem organiserte til og med grupper som plukket opp henslengt brukerutstyr for narkotika fra gatene.

I Torino gjorde filologen og romanforfatteren Younis Tawfik et usselt offentlig bad, som ble bygget for søritalienske innvandrere i 1958 og hadde vært uten vedlikehold i mer enn ti år, om til det vakre, italiensk-arabiske kultursenteret, med hamam (tyrkisk bad), restaurant og et interreligiøst bibliotek. Etter at fabrikkjobbene forsvant og sentrum forfalt i havnebyen Duisburg i Rheinland, holdt innvandrere liv i arbeiderklassestrøk som Marxloh og Wanheimerot. Da de samlet inn penger for å bygge den største moskeen i Tyskland, som åpnet mot slutten av 2008, satte de av en betydelig del av midlene til et offentlig møtested, åpent for folk med alle slags livssyn. I London var de innbydende strøkene fulle av restauranter rundt Whitechapel og Bethnal Green (dominert av folk fra den bengalske bukt) så tett sammenvevd med områdene rundt Liverpool Street (dominert av storfinansens hovedkvarterer) at det var vanskelig å si hvor det ene sluttet og det andre begynte.

Dette var bildet av innvandringen som oftest ble observert av de europeiske elitene, som i økende grad bodde i sine land som internasjonale turister à l’intérieur. Men bildet var misvisende. De fleste muslimene bodde for seg selv, på steder som var ukjent terreng for det overveldende flertallet av europeere. Under isolerte forhold utviklet mange muslimske nabolag seg til ghettoer, med egne sedvaner, regler og institusjoner. Det var ikke alltid lett å si om det var de innfødte som ville ha det på den måten, eller innvandrerne selv. Men følelsen av at den muslimske delen av Europas innvandrerbefolkning isolerte seg og dannet et parallellsamfunn, har vært en av europeernes største bekymringer om islam siden lenge før 11. september 2001. For å forstå den europeiske uroen omkring disse parallellsamfunnene er det nødvendig å se litt nærmere på forholdet mellom byplanlegging og segregasjon.

Arkitektur og segregasjon

På 1950- og 60-tallet ble det satt opp digre boligblokker for folk med lav lønn i de fleste europeiske land, akkurat som i USA, og det med samme formål for øye: å få de fattige vekk fra slummens skitt og usunne atmosfære. Det var en pris å betale for dette «fremskrittet», og den var altfor høy. De nye grands ensembles, som de ble kalt på fransk, var uten variasjon. De befant seg ofte isolert fra jobbmarkedene. Og mens nabolag i naturlig utvikling kan sammenveves med rike områder, kan enorme, sjelløse landskaper av boligblokker vanligvis ikke det.

Slike boligprosjekter var en europeisk idé. Det var den sveitsiske byplanleggeren Le Corbusier som gav inspirasjon til områdene bestående av boliger med lav husleie (habitations à loyer modéré, forkortet HLM) som omkranser Paris og andre europeiske storbyer. Hans teori var at mennesker er omtrent som planter. Bortsett fra næring trenger de lite annet enn luft og solskinn. I USA har man nå erkjent at høyhusene med boliger bygget i samsvar med Corbusiers filosofi – Robert Taylor Homes i Chicago og Pruitt-Igoe i St. Louis, for å nevne to av de mest beryktede – var feller av vold og fattigdom for de hovedsakelig svarte menneskene som ble sittende fast der. Så lenge Europa hadde et stort proletariat av industriarbeidere – regulert av nedarvede politiske vaner og disiplinert av ansettelsesforhold – var ikke konsekvensene av slik arkitektur like katastrofale der som i USA. Men folk hatet disse stedene, og da den europeiske økonomien begynte å blomstre i etterkrigstiden, lot de dette hatet komme klart til uttrykk ved å flytte derfra. Og da begynte arkitekturen å vekselvirke med innvandringen på uforutsette måter.

Den mest dramatiske, totale forandringen skjedde i Sverige, kanskje fordi det var der tilgangen på subsidierte boliger økte sterkest. Konfrontert med boligmangelen tidlig på 1960-tallet forpliktet den svenske regjeringen seg på en ambisiøs plan om å bygge en million boliger, og det i et land med bare 7 millioner innbyggere. Det kom til å bli kjent som millionprogrammet. Leilighetene som var resultat av programmet kom godt ut av sammenligningen med subsidierte boliger andre steder i Europa, men leiligheter er ikke den svenske kulturens midtpunkt, og innfødte svensker ville ikke bli igjen i dem så snart de fikk råd til eget hus. Gjennom tiårenes løp ble millionprogrammets fullt brukbare leiligheter tømt. Da innvandrerne begynte å komme i store antall – særlig da kurderne, bosnierne og somalierne som flyktet samtidig fra hver sin krig tidlig på 1990-tallet oversvømte landets flyktningesystem – var dette et opplagt sted å plassere dem.

Ta for eksempel Bergsjön, en planlagt bydel utenfor Göteborg, som med Volvo-fabrikken og noen av verdens største skipsverft en gang var en industribastion. Bergsjön ble bygget mellom 1967 og 1972 for å premiere byens arbeidere. Den ligger bare en trikketur unna Göteborgs fabrikker, og ligner på de stedene hvor svensker fra alle samfunnslag trekker seg tilbake om sommeren – stille, uberørt og fullt av innsjøer og velduftende, eviggrønne trær. Den sentrale delen av boligområdet er bilfritt. De 14.500 innbyggerne bor i leiligheter som befinner seg på gresskledde åser innenfor en lassoformet ringvei.

Men på 1980- og 90-tallet kollapset den svenske verftsindustrien. De svenske industriarbeiderne som Bergsjön ble planlagt for, bor ikke der lenger. I 2006 var bydelen bebodd av innvandrere av hundre forskjellige nasjonaliteter, mange av dem flyktninger. Sytti prosent av innbyggerne var enten født i utlandet eller hadde foreldre som var det. Det samme gjalt 93 prosent av skolebarna. Man kan se somaliske kvinner spasere langs gangstiene i hijab eller lange slør, og lese graffiti av typen «Bosna i Hercegovina 4-Ever».

I mangel av stor plass innendørs og steder hvor man kan lage masse leven, og tatt i betraktning vanskelighetene ansvarlige voksne har med å holde oversikten, har strøk av boligblokker alltid vært uegnede omgivelser for barn å vokse opp i. Upraktiske som disse boligene var også for arbeiderklassefolkene de var beregnet på, er de enda dårligere egnet for innvandrere, med sine store familier og astronomisk høye arbeidsledighet. Strøkene som ble bygget for å bringe 1960-tallets svenske familier i nær kontakt med naturen, holdt førti år senere utenlandsfødte arbeidsledige langt vekk fra jobbmarkedet. Assar Lindbeck, høvdingen blant Sveriges velferdsøkonomer, påpekte at det å sende nykommere til områder med tomme leiligheter innebar å sende dem til steder som var «pr. definisjon i et område med høy arbeidsledighet».

I 2006 levde 40 prosent av familiene i Bergsjön kun på trygd, og mange av de andre mottar forskjellige ytelser som i realiteten er velferd, men kalles noe annet. Langt under halvparten av befolkningen har jobb. Ordføreren i Göteborg sa tidligere i dette tiåret: «Utsiktene til å gjøre Bergsjön til et vanlig svensk nabolag er så godt som null.» Og det finnes steder som dette over hele Sverige – Stockholm-forstedene Rinkeby og Tensta, flere hundre kilometer nordøst, er ikke særlig forskjellige. Innvandrerne og deres etterkommere utgjør 85 prosent av innbyggerne på begge steder, med en velferdsavhengighet på nivåer som kan sammenlignes med Bergsjöns. I Tensta for eksempel, mottar en femtedel av kvinnene i slutten av førtiårene uføretrygd. Innvandrerne har til de grader blitt assosiert med millionprogrammet at Gringo, innvandreravisen i Stockholm nevnt i forrige kapittel, myntet begrepet miljonsvenskar for å omtale dem.

Denne utskiftningen av arbeiderklassen med innvandrerbefolkningen skjedde i nesten hvert eneste europeisk land. Om offentlig subsidierte boliger og innvandrere kan man si det samme som den amerikanske filmen Field of my Dreams sa om idrettplasser og baseballspillere: «Bygg dem, og de vil dukke opp.» Frankrike begynte også å oppbevare innvandrere på de stedene som landets borgere hadde nedstemt med føttene. Mer enn halvparten av landets nordafrikanere bor i HLM-er i dag, mot bare en sjettedel (17,6 prosent) av de innfødte franskmennene. De gamle beboernes flytting vekk fra HLM-ene har akselerert i løpet av årene. De hvite som ikke hadde råd til å dra sin vei, er blitt grunnpilarene i de høyreekstreme partiene, herunder Jean-Marie Le Pens Nasjonal Front. I industribyen Torino var de statlig finansierte leilighetene, bygget på 1960-tallet for å huse innflyttere fra Sicilia som kom for å jobbe en kort stund ved fabrikkene, ved århundreskiftet sterkt dominert av nordafrikanere. De beryktede høyblokkene i De Bijlmer i den sørøstlige delen av Amsterdam ble fullført så sent som i 1975, men ble snart innvandrerdominerte. Store deler av byggverkene i Bijlmer er allerede blitt revet, og mye av resten er under gjenoppbygging.

Lovløse områder

Utover det var boligprosjektene i Europa, akkurat som i USA, perfekt tilpasset små og store kriminelles behov. Enhver som kunne kontrollere heisene (eller, hvis det var for skummelt å bruke dem, de graffitidekkede trapperommene) kunne drive utpresning av et titall familier (eller flere titalls, hvis bygningen var høy nok). Enhver som kunne kontrollere de lange adkomstveiene, kunne stanse trafikken inn og ut av boligområdene og trakassere (eller sågar jage bort) politiet. Ved flere anledninger sommeren 2004 stanset samferdselsmyndighetene busstrafikken til Tensta på grunn av angrep på passasjerer. Brannmenn og ambulanseredningsmenn ble angrepet i forstedene til Malmö. I Frankrike var det ved århundreskiftet mange områder hvor politiet ikke ville bevege seg, mer av ulyst til å fremprovosere uro enn av frykt eller likegyldighet. De kom til å bli omtalt som zones de non-droit, eller «lovløse områder». Lokale ungdommer organiserte uformelle grupper av vakter i nabolaget, ikke for å underrette politiet om kriminell aktivitet, men for å advare kriminelle om politiets nærvær.

Pierre Cardo, den populære, mangeårige borgermesteren i Chanteloup-les-Vignes tre-fire mil vest for Paris, kalte mye av infrastrukturen i byen sin for architecture criminogène, altså kriminogen eller kriminalitetsfremkallende arkitektur. Chanteloup var en av de mest spektakulære fiaskoene i den franske byplanleggingens historie. Siden byen ligger midt blant store gipsforekomster og det befant seg flere bilfabrikker i nærheten, ble det i 1966 utarbeidet planer for å utvide over natten en pen landsby med 2000 innbyggere til en soveby med 20.000. Da man hadde bygget halvparten, avslørte det gravende ukeskriftet Le Canard enchaîné at utbyggingen av Chanteloup baserte seg på en av de største bestikkelsesskandalene i etterkrigstidens Frankrike (den som til å bli kjent som Aranda-affæren). Byggingen ble stanset ved en rettslig forordning. De irriterte byggherrene dekket over vann- og strømnettene som allerede var blitt bygget, og ødela plantegningene som viste hvor de befant seg. Tidlig på 1970-tallet åpnet president Valéry Giscard d’Estaing de uønskede leilighetene for innvandrere. De tre-, fire- og femetasjes HLM-ene som utgjorde to tredjedeler av husene i Chanteloup ble oppkalt etter diktere og lærere, men alle omtalte dem med de mer kontroversielle økenavnene som barna på stedet hadde gitt dem, som «Bestiariet» og «Hippodromen».

I 1995 var to tredjedeler av innbyggerne i Chanteloup av utenlandsk opphav. Samme år laget regissøren Matthieu Kassovitz La Haine («Hatet»), et drama om forstadsvold og brutalt politi spilt inn i Chanteloup. Det ble betraktet som en så ubehagelig realistisk skildring av håpløsheten de franske tenåringene var fanget i, at daværende statsminister Alain Juppé beordret hele sin regjering til å se den. I dag er det enkelte detaljer som virker kuriøse inntil det sentimentale. Skildringen av en jødisk og en nordafrikansk tenåring som kommer på vennskapelig fot som medlemmer av den samme gategjengen, er svært lite sannsynlig i dagens franske forstadsvirkelighet. I tiden før La Haine pleide de unge å vade over slusene som skiller Chanteloup fra nabobyen Andrésy for å angripe rivaliserende gjenger med jernstenger og baseballkøller. (Et forvirrende aspekt ved belastede strøk i Europa er utbredelsen av baseballkøller i land hvor det ikke spilles baseball.)

Ti år senere hadde volden i Chanteloup blitt enda mer vågal og ambisiøs, og den hadde spredd seg utenfor boligprosjektenes grenser. Gjenger på plyndringstokt fra Chanteloup herjet ofte ved La Défense i utkanten av Paris, også i Cergy Pontoise, flere togstasjoner unna. I 2006, da en 24-åring fra byen ble skutt ned og drept etter å ha tatt et gissel under et væpnet ran av en Gap-forretning i Paris, gikk 60 bevæpnede og hettekledde ungdommer til koordinert angrep på politistasjonen i Chanteloup. Sammenlignet med dette virket La Haine naiv. Den hadde like mye å gjøre med volden i det 21. århundrets Frankrike som West Side Story hadde med amerikanske opptøyer sent på 1960-tallet.

Segregasjon eller selvsegregasjon?

I 2005 advarte Trevor Phillips, leder for den offentlige kommisjonen mot rasisme i Storbritannia, om at landet var i ferd med «å gå i søvne mot segregasjonen». Isolasjonen var spesielt streng blant etniske pakistanere og folk med opphav fra Bangladesh. Phillips bemerket at antall britiske statsborgere av pakistansk herkomst som bodde i virkelige «ghettoer», steder hvor minst to tredjedeler av innbyggerne tilhørte en bestemt etnisk gruppe, hadde tredoblet seg i løpet av 1990-tallet. I visse britiske byer, som Bradford og Leicester, viste en statistisk undersøkelse at minst 15 prosent bodde i ghettoer, et tall som omtrent er sammenlignbart med situasjonen for svarte i Miami og Chicago, og ingen av disse byene betraktes som eksempler til etterfølgelse hva angår relasjoner mellom folkegrupper. «Noen blant minoritetene flytter inn i mindre etnisk konsentrerte middelklassestrøk,» sa Phillips, «men de som blir igjen, hardner til i sin avsondrethet.»

Noen latterliggjorde Phillips’ pessimisme. Londons ordfører Ken Livingstone påstod at det britiske samfunnet var i ferd med å bli mindre segregert, ettersom antall «blandede nabolag» hadde økt fra 864 til 1070 i løpet av 1990-tallet. Han hevdet også at antall «etnisk blandede par, og barn med foreldre av forskjellig etnisk opphav, har økt med 20 prosent på ti år». Men forskningen som Livingstone viste til, finansiert av en multikulturalistisk lobby, gjorde ikke så mye for å motbevise segregasjonen som den gjorde for å bortdefinere den. Resonnementet lød at siden «tusenvis av områder som er 95 prosent hvite ikke omtales som segregerte,» ville det å kalle et nabolag segregert bare fordi det bodde svært få hvite der, være å «tillegge et farget strøk et belastet uttrykk som kunne avstedkomme enda flere diskriminerende påstander». Dette er ikke rett. Et nabolag uten innfødte engelskmenn kan godt være mangfoldig, men det kan ikke være integrert, om man antar at det faktisk er England studiens forfattere ønsker at innvandrerne skal integreres i.

Ingenting gjorde mer for å radikalisere de innfødtes oppfatning av innvandringen enn denne måten å omtale den på: ved å bruke statistikk som mer var et resultat av ideologi enn av samfunnsvitenskap, i den hensikt å mobbe folk til å la være å tro det de kunne se med sine egne øyne. Hvis man definerer terminologien slik at ethvert nabolag med et høyt antall minoriteter kan kalles for «blandet», vil enhver økning i minoritetsbefolkningen (eller enhver innvandring) resultere i en økning i antall blandede nabolag, hvilket kan presenteres som en velsignelse for samfunnsharmonien, uansett om nykommerne integrerer seg eller ei. Slik ble det gjort i Storbritannia. Studiens opphavspersoner medgav at de blandede ekteskapene man skrøt av, for det meste ble inngått blant innvandrere, ikke mellom etterkommere av innvandrere og unge innfødte. «Hvite kristne personer», som engelske statsborgere av engelsk avstamning ble kalt, hadde ikke for vane å gifte seg utenom sin egen gruppe.

Innvandrere til Storbritannia klaget ofte over at de aldri møtte innfødte europeere. En britisk regjeringsrapport offentliggjort etter flere dager med voldelige sammenstøt mellom hvite og asiater i flere nordlige byer i 2001, siterte en brite av pakistansk opphav på følgende: «Når jeg går fra dette møtet med deg, drar jeg hjem, og jeg kommer ikke til å se flere hvite ansikter før jeg kommer tilbake hit neste uke.» Men mange innvandreres stadig mer munnrappe klager over at de ble systematisk ekskludert fra det europeiske livet, ble ikke alltid lyttet til, og de ble sågar avfeid som urimelige. Europeerne pleide å møte innvandrere som ansatte i butikker og restauranter eller i andre serviceyrker – alt sammen jobber hvor elskverdighet kan kjøpes selv om den ikke er ektefølt. Hvordan kan du si at du er ekskludert, lurte europeerne på, når jeg alltid forteller hvor deilig baklavaen din er?

De europeerne som var mest foruroliget over innvandrernes isolasjon, var dem som i likhet med Phillips hadde arbeidet hardest for harmoni mellom folkegruppene. Hvem sin feil var denne isolasjonen? Var den påtvunget eller selvvalgt? Var det segregasjon eller selvsegregasjon? Var de innfødte kalde og rasistiske? Eller var nykommerne tiltaksløse og voldelige?

Det fantes unektelig en viss diskriminering i det europeiske jobb- og boligmarkedet, selv om den var mild sammenlignet med det man kunne ha funnet i USA for førti år siden. Studier i Sverige fant at barn fjernadoptert av svensker, som ofte ser annerledes ut, hadde dårligere resultater som jobbsøkere enn etniske svensker i en lignende situasjon, og at leiligheter som var «ledige» for svensker, av en eller annen grunn ble «opptatte» når ikke-europeere dukket opp. Lover som forlangte at jobbkandidaters CV-er ble gjort fargeblinde, ble foreslått i flere europeiske land, blant annet i Frankrike i ukene etter at Nicolas Sarkozy ble valgt i 2007. Studier som lignet de svenske hadde blitt gjort i Frankrike, denne gangen med CV-er med etternavn som lød muslimske, og de viste tilsynelatende en særlig motvilje mot å ansette eller leie ut til muslimer. Og selv om innvandreres dårlige karrièreutsikter kan være tegn på fordommer, trenger ikke suksess være tegn på deres fravær. Barn av muslimske innvandrere gjentar ofte erfaringen jødiske amerikanere gjorde i industrialderen, da de omgikk fordommene ved å fokusere på sine yrkesmessige kvalifikasjoner. Blant arabiske drosjesjåfører og kurdiske kebabselgere hører man ofte om min legesønn eller min advokatdatter. Arabere er nå sterkt representert ved jus- og medisinstudiene i Frankrike, og noen av de mest fremstående legene i landet er barn av innvandrere.

Hvilken side som ble klandret for segregasjonen spilte kanskje en moralsk rolle, men det hadde ikke så mye å si i praksis. Da journalisten Giovanni di Lorenzo oppdaget hvordan minoriteter i tredje generasjon trakk seg tilbake til sine egne «parallellverdener» i Tyskland, skrev han følgende: «Manglende profesjonelle kvalifikasjoner bortforklares villig med påstått diskriminering fra tyskernes side, og resultatet er en voksende aggresjon fra eksempelvis unge tyrkeres side, hvilket ender med reell avvisning.» Så snart minoritetssamfunn herdes til isolerte etniske grupper, er prosessen vanskelig å snu, selv om majoritetsbefolkningen har viljen og pengene til å gjøre det (noe de sjelden har). Det finnes en utmerket distinksjon, som gjøres i franske politiske diskusjoner, mellom mixité (at mennesker med forskjellig hudfarge og religion lever ved siden av hverandre) og sociabilité (dypere kontakter, sågar intimitet, mellom folk av forskjellige kulturer). Det førstnevnte er lett nok å få til, men hvordan man oppnår det sistnevnte er et mysterium. Da et strøk i Helsinki, en av de europeiske hovedstedene som er minst berørt av innvandringen, ble fylt opp med så mange somaliere at det fikk tilnavnet «Mogadishu Avenue», foreslo bystyret at man skulle bygge boliger for høyinntektsgrupper i dette området. Men selv nærværet av rike mennesker gjorde lite for å bryte isolasjonen og få bukt med arbeidsledigheten blant somaliere. Det erstattet segregasjon mellom bydeler med segregasjon innenfor bydeler. Amerikanerne lærte hvor nytteløs denne øvelsen var i de senere fasene av opphevelsen av raseskillet, en fase kjennetegnet ved så resultatløse og splittende tiltak som tvangsbussing av elever i videregående skole.

Amerikanere som prøver å forstå hvordan Europas integrasjon av etniske minoriteter, spesielt muslimske sådanne, er gått i vranglås, bør se nærmere på sin egen historie hva angår såvel innvandringen som forholdet mellom folkegrupper. Amerikansk innvandring har innebåret, og forsetter å innebære, en nokså forutsigbar prosess av økonomisk fremgang og sosial assimilering, hvor gamlelandets sedvaner gradvis forsvinner. Forskjellene mellom innfødte og barn av innvandrere er ofte overfladiske og situasjonsavhengige, også når de ser ut til å være dype og kulturelle. Det forekommer gnisninger fordi det er så mye kontakt. Det amerikanske raseproblemet utviklet seg derimot som følge av manglende kontakt mellom svarte og hvite. De latinamerikanske innvandrernes stilling i USA har intet til felles med dette. Muslimenes stilling i Europa minner mer om det amerikanske raseproblemet, noe vi vil komme inn på senere.

Segregasjonen mellom europeiske bydeler er ikke bare en konsekvens av innvandringsmønstre, av fattigdommens møte med overfloden, av den tredje verdens møte med den første. Vanskelighetene Europa hadde med masseinnvandringens første generasjon, var faktisk neglisjerbare sammenlignet med problemene USA hadde med de voldelige og til kriminalitet henfalne irene som kom i det 19. århundre. Vanskelighetene som Europa gav sine innvandrere i form av fordommer var også beskjedne i forhold til det 1800-tallets nykommere i USA møtte. Europas problemer kom senere. De europeiskfødte barna av gjestearbeidere og flyktninger ble etterhvert betraktet med adskillig større skepsis enn sine foreldre, som kunne ha kommet som analfabete landsbyboere fra Atlasfjellene eller det østlige Tyrkia. Hvorfor var det slik?

Sommeren 2006, bare noen måneder etter de landsomfattende opptøyene i Frankrike, stilte en europeisk statsråd i fortrolighet en fortvilt diagnose ved en konferanse av innvandringseksperter som fant sted i Italia. Han hadde snakket om utsiktene til integrasjon sammen med en av sine kolleger fra et land som hadde noe lengre erfaring med masseinnvandring. «Han var svært pessimistisk,» sa statsråden om sin kollega. «Hans erfaring med problematiske bydeler er at andre generasjon er verre enn den første, og den tredje er verre enn den andre.» Om Italia fortsatt ikke stod overfor store problemer med andre generasjon, lød statsrådens bekymring, var det fordi den andre generasjonen i landet fortsatt bare gikk på barneskolen. Hvis Italia var som andre europeiske land, ville landet utvikle seg i motsatt retning av den amerikanske modellen. I løpet av generasjonene opprettet innvandrerbarna flere og ikke færre fremmede institusjoner, utviklet flere og ikke færre separatistiske følelser, og forlangte flere og ikke færre innrømmelser fra storsamfunnet. Her var det at islam kom inn i bildet.

Lommer av sharia

Problemet med parallellsamfunn var mer dyptliggende i muslimske samfunn enn i andre samfunn som oppstod pga. innvandringen. I 2004 gransket Frankrikes etat for innenlandsk etterretning, Renseignements Généraux, flere hundre bydeler med stor muslimsk befolkning, og fant at halvparten av dem var ghettoisert i samsvar med religiøse skillelinjer. Hva enten islam var årsaken til denne adskillelsen, eller simpelthen en svært alvorlig kompliserende faktor, hadde mange europeere, herunder også muslimer, begynt å tenke på islam som verdensdelens ghettoreligion.

Også før 11. september 2001 var islams ambisjoner om global dominans ofte i kveldsnyhetene på europeisk TV. Svært mange europeiske innfødte så ikke på segregasjonen som en skjebne utholdt av innvandrerne, men som et prosjekt de selv hadde klekket ut. Så snart det ble opplagt at visse innvandrere hadde til hensikt å etablere fremmede kulturer på europeisk jord, fremstod innvandringen i et nytt lys, i særdeleshet den muslimske. Den fremstod som en plan for å skaffe seg territorium. Opprettelsen av muslimske institusjoner var bekymringsfull, uansett hvor uskyldige deres formål var, eller hvor fredelig deres moraloppfatning. I 2005 så den engelske journalisten Rod Liddle de første konturene av en muslimsk stat i Europa. Han skrev at det allerede fantes «en rekke større og mindre byer, fra Rennes i sør og gjennom Lille, Brussel, Antwerpen, Zeebrugge, Rotterdam og Bremen nordover til Århus i Danmark, hvor den muslimske befolkningen nærmer seg eller overstiger 20 prosent (og i noen tilfeller utgjør flertallet)».

Det var ikke bare at unge muslimer assimilerte for sakte inn i den europeiske kulturen etterhvert som generasjonene gikk, men at de slett ikke assimilerte, snarere tvertimot. I 2002 nektet en imam i Roubaix, Frankrike, å møte Lilles borgermester og tidligere arbeidsminister Martine Aubry i sin bydel, idet han sa at det var muslimsk territorium og at det ville være haram (urent) å ønske henne velkommen der. I Aubervilliers, en Paris-forstad rett nord for motorveien rundt sentrum kalt périphérique, som er blitt så inderlig muslimsk at mange barn tar skolefri på fredag for å forberede seg til bønnene, stemte bystyret for å innføre egne timer for kjønnsdelt bading i de offentlige svømmebassengene, av frykt for å krenke muslimske kvinners bluferdighet. I byen Dreux i Normandie, og for den saks skyld også i Danmark, var det protester mot servering av mat som ikke var halal i skolekantiner. Det var alarmerende hvor raskt kulturen på et sted som Rosengård, et boligområde rett utenfor Malmö i Sverige, kunne skilles fra storsamfunnet. Nitti prosent av kvinnene gikk med slør (herunder mange som ikke hadde båret slør før de kom til landet), det samme gjorde deres svenskfødte døtre. Rosengård var ikke farlig i den forstand at der fantes mye narkotika eller kriminalitet, i alle fall ikke til å begynne med. Men innvandringen dit har alltid vært politisk foruroligende i den forstand at den har gjort Rosengård til et fullstendig usvensk sted. Og til slutt oppstod det sammenstøt med myndighetene. I desember 2008 var det flere netter med alvorlige opptøyer mot politiet, med molotovcocktails og hjemmelagede bomber.

Europa over så folk en fremvekst ikke bare av parallelle samfunn, men også av «etniske kolonier», for å låne et uttrykk fra den tyrkisk-tyske etnografen Rauf Ceylan. Barn av innvandrere fant det ikke alltid opplagt at den europeiske kulturen – med sine oppløsningstendenser, sin konsumisme og sin seksuelle lettferdighet – var deres foreldres kultur overlegen. Og takket være fjernsynsapparater og flymaskiner er forfedrenes kultur nå, for første gang i den interkontinentale folkevandringens historie, som regel tilgjengelig, slik at alle innvandrere og deres etterkommere kan ta sin tilflukt i denne. Et halvt århundre etter at den tyrkiske innvandringen til Tyskland begynte, fant Ceylan at tyrkisk fortsatt var hovedspråket i kafeer, moskeer og frisørsalonger i Neufeld, i nærheten av Duisburg, også blant unge mennesker født i Tyskland. Stedene frekventert av menn var skarpt inndelt etter politiske oppfatninger, og politikken som adskilte dem var tyrkisk, ikke tysk.

Dette er grunnen til at innfødte europeere begynte å bli opprørte over utviklingstendenser som tidligere ville ha virket som normal adferd blant innvandrere, slik det fortsatt gjør i USA. Et pakistansk tehus i et område som er fiendtlig innstilt til utenforstående (la oss si i en segregert gate i Oldham) har en annen kulturell betydning enn et pakistansk tehus i multikulturelle omgivelser (som f.eks. Liverpool Street Station i London). Så snart et samfunn er avstengt for utenforstående, er det kun samfunnets egne innbyggere som «får noe ut av det». Deres kvarterer ser nå ut som erobrede territorier snarere enn en multikulturell berikelse. Og hvis slike samfunn i økende grad er religiøse (slik de fleste samfunn av innvandrere er), fremstår de ikke bare som separate områder, men som lommer av sharia, et tema som vil tas opp i kapittel 8. Da et halal-supermarked tilhørende Franprix-kjeden, som ikke solgte alkohol, åpnet i den relativt velstående forstaden Évry sør for Paris, ble det tvunget til å stenge som følge av offentlig press.

Bygging av moskeer var spesielt alarmerende for europeere. Man var ikke særlig i tvil om hva det ville bety i det lange løp. Moskeene var ikke provisoriske fotfester for neste generasjon, som uunngåelig ville bli europeisert. Nei, de var en erklæring om at folk fra nå av hadde til hensikt å leve slik de hadde gjort i gamlelandet siden tidenes morgen, i alle fall innenfor den sfæren av livet som kanskje er den viktigste.

Opprettelsen av religiøse institusjoner er et velkjent og forutsigbart stadium i innvandreres liv, men de opprinnelige beboerne i München, Köln og Vest-Amsterdam, som alle hadde vært åsteder for tumulter omkring bygging av moskeer, så det ikke på den måten. Moskékomplekset i Duisburg/Marxloh, det største i Tyskland, møtte også motstand, selv om det var selve prototypen på en moderne, religiøs institusjon, med sine medlemmer fra den øvre middelklassen og millioner av euro i finansiering fra lokalmyndighetene og Den europeiske union. Moskeens henstilling om en 34 meter høy minaret ble tatt til følge, men en muezzin (som kaller til bønn) en gang i uken ble blankt avvist. TV-kanalen ZDF gav sendetid til sensasjonelle påstander om at tyskere nå måtte snakke tyrkisk for å få gjort sine daglige forretninger i Marxloh. Den store, moderne moskeen, som var tenkt å bevege Duisburgs tyrkisk-muslimske samfunn inn i den moderne tildsalderen, avstedkom mer offentlig uro enn noen andre av de 45 moskeene i Duisburg noen gang hadde gjort, til tross for at disse var plassert i garasjer, kjellere og bakgater og enkelte av dem var blitt drevet av uforsonlige muslimer. Og grunnen var åpenbar: Den store moskeen betydde at islam hadde kommet til Tyskland for å bli.

Vold, kriminalitet og opptøyer

Den forholdsvis utbredte volden i muslimske bydeler er et viktig hinder for sosial blanding og integrasjon. Innvandrere og deres barn begår en stor del av kriminaliteten i alle europeiske land, og mesteparten av kriminaliteten i noen av dem. Utenlandske statsborgere utgjør 26 prosent av de innsatte i svenske fengsler. Blant dem som sitter inne på dommer lengre enn fem år – som i Sverige bare idømmes for alvorlige forbrytelser som mord, voldtekt og narkotikahandel i stor skala – er omtrent halvparten utenlandske statsborgere, tall som ikke omfatter utenlandsfødte som er blitt svenske borgere. Blant innvandrerne er muslimene spesielt tilbøyelige til å lage problemer. I følge sosiologen Farhad Khosrokhavar er islam nå «sannsynligvis den største religionen i franske fengsler». Selv om det er vanskelig å få fatt i presise tall, utgjør muslimer 50 prosent av de innsatte i mange franske fengsler, og opp mot 80 prosent i visse fengsler i nærheten av banlieuene. En fengselstjenestemann anslår at 45 prosent av de innsatte i Torinos fengsler er utlendinger (marokkanere, tunisiere, algirere og albanere utgjør de fire største gruppene), og den andelen utenlandske innsatte er under Italias samlede nivå (47 prosent). Den store tilstrømningen av rumenere i løpet av det siste tiåret har stått i sentrum for politiske stridigheter, men i private samtaler er det nordafrikanere som oftest nevnes særskilt. En journalist sa i 2006 at når en forbrytelse begås i Italia, «hører man ofte Sarà stato un marocchino» (Det var sikkert en marokkaner).

Volden har holdt innfødte europeere ute av bestemte innvandrerbydeler med samme effektivitet som et elektrisk gjerde. Slike steder er etniske kolonier i en mer bokstavelig forstand av Ceylans talemåte. Det finnes steder hvor europeerne føler at de har mistet retten til å passere, selv om de i juridisk forstand fortsatt er europeisk territorium. «De innfødte trekker seg pysete og i stillhet tilbake,» skrev den tidligere Tory-statsråden George Walden i 2006, «og konturene av etniske ministater dannes rundt oss.»

Opptøyene som begynte i de parisiske forstedene i oktober 2005, var den verste og mest omfattende volden begått av sivilbefolkning som Vest-Europa hadde sett på flere tiår. Den 27. trodde de to tenåringsguttene Zyed Benna og Bouna Traoré i forstaden Clichy-sous-Bois feilaktig at de ble forfulgt av politiet. De brøt seg inn i et inngjerdet område hvor det stod en strømtransformator, og ble drept av elektriske støt. Flere titalls biler ble brent i protest den natten. I dagene som fulgte brøt det ut sympatiprotester i innvandrerbydeler og etniske områder over hele landet, sågar også i andre europeiske land. Det var et to uker langt raseri med brente biler, smadrede bygninger og truende bevegelser (foran TV-kameraene) som var hentet fra hip hop-videoer. Det berørte alle større og mellomstore byer i Frankrike. 8.000 biler ble brent og 2.900 personer arrestert. Det var en eksplosjon som mange – faktisk de fleste – observatører av banlieuene hadde forutsett.

Frankrike hadde historisk vært mindre rammet av raseopptøyer enn for eksempel Storbritannia, hvor man hadde en flere tiår lang historie med vold mellom etnisk baserte pøbelgjenger, et fenomen som begynte med hvite angrep på vestindiske innflyttere i Notting Hill sent på 1960-tallet. Siden da hadde Storbritannia vært skueplass for minst et dusin raseopptøyer igangsatt av etniske minoriteter. På 1980-tallet var det alvorlige tilfeller av uro i Bradford, Bristol, Brixton og Broadwater Farm.

Selv om Frankrike hadde hatt et mindre antall voldsutbrudd, hadde også det landets forsteder lenge vært trykkokere av misnøye. Det hadde vært opptøyer igangsatt av beurs, som unge fransk-arabere ble kalt, i forstedene til Lyon i 1981 og 1990. I Strasbourg brente herjende vandaler flere titalls biler hver nyttårsaften, i det som hadde blitt en slags tradisjon. Ved en tilfeldighet kunngjorde innenriksminister Nicolas Sarkozy dagen før Bennas og Traorés død forårsaket opptøyene, at 9.000 politibiler – altså gjennomsnittlig en tjue-tredve om dagen – allerede var blitt brent eller på annen måte ødelagt det året. Det hadde i 2005 funnet sted opptøyer av mer isolert type på forskjellige steder i Frankrike ved 200 forskjellige nattlige anledninger.

Hvem var disse urostifterne? Var de beundrere av Frankrikes majoritetskultur som var frustrerte over ikke å kunne ta del i den på samme måte som andre? Eller tok de ganske enkelt sikte på å brenne ned til grunnen et samfunn de foraktet, hva enten det skyldtes dets eksklusivitet, dets hykleri eller dets svakhet? Til forskjell fra de amerikanske raseopptøyene på 1960-tallet, og til forskjell fra de franske studentopptøyene i 1968 for den saks skyld, gav ikke disse stadige voldsutbruddene opphav til noen ledere, ingen sosial bevegelse, ingen tankevirksomhet som utenforstående observatører enten kunne akseptere eller avvise, og det kom ingen krav som kunne besvares på fornuftig vis. Flere år etter hendelsene var det fortsatt ikke engang noen enighet i den franske offentlige opinionen om hva opptøyene hadde «dreid seg om».

I politiske diskusjoner og mediedebatter grep folk fatt i den første tilgjengelige forklaringen: offisiell rasisme eller en eller annen form for utelukkelse, som opptøyene i de fattige bydelene var en ren reaksjon på. Men hvordan denne formodede rasismen virket, var ikke åpenbart. Det ble gitt to grunnleggende forklaringer. Den første var at franske myndigheter forsømte banlieuene, en usannsynlig anklage mot et land som pløyde en så usedvanlig høy andel som 1,9 prosent av sitt BNP inn i boliger for lavinntektsgrupper. Den andre forklaringen var politibrutalitet. Den var enda mindre sannsynlig. Flere hundre overvåkningskameraer befant seg i forstedene under opptøyene i 2005, og de avslørte svært få tilfeller av overdreven tjenesteiver, og enda mindre brutalitet. Ikke en eneste urostifter ble drept i løpet av de titusener av tjenestetimer hvor politiet hanskedes med omfattende vold og ødeleggelser.

Anklagene om politivold hadde anstrøk av standardformularer. Etter en ny runde med opptøyer i desember 2007 advarte den liberale dommeren Jean de Maillard om at visse forsteder var blitt zones de non-droit, eller lovløse områder, ikke fordi politiet møtte overlegen ildkraft, men fordi innbyggerne motsatte seg enhver inngripen fra politiets side, uansett hvor mild den var. De som satte sin lit til at mer hensynsfullt politiarbeid kunne bidra til å dempe gemyttene i ghettoene lurte seg selv, skrev de Maillard.

Du kan ikke sette inn lokalt politi for å ordne opp i et samfunn som er så sykt og ødelagt, og hvis medlemmer gjør åpent opprør mot storsamfunnet. Politiet er et middel, ikke et mål. […] Politiet betraktes ikke lenger som legitimt i disse forstedene […] og kan ikke lenger utøve selv den minste kontroll uten å fremprovosere mindre opptøyer, og selvsagt bli kalt for rasister.

Mens det var usannsynlig at fransk politi var blitt tøffere, var det udiskutabelt at landets gater var blitt mer brutale. I 2002 viste EU-statistikk at Frankrike hadde 4.244 forbrytelser pr. 100.000 innbyggere pr. år, hvilket gjorde landet til et samfunn med mer kriminalitet enn selv det lenge foraktede USA. Og igjen: Mye, om ikke mesteparten, av denne kriminaliteten ble begått av innvandrerminoriteter og deres barn. Det var sannsynligvis ingen tilfeldighet at 2002 også ble det året hvor Jean-Marie Le Pens fascistiske Nasjonal Front lyktes i å nå den siste runden i presidentvalget, for slik å ta sosialistenes plass ved stemmeurnene som Frankrikes nest største parti.

Denne triumfen oppnådd av reaksjonære fryktmakere ble sjeldnere tilskrevet kriminaliteten enn l’insécurité, eller utryggheten, en ny offisiell eufemisme. I Frankrike og andre steder snakket politikerne oftere om «utrygghet» enn om kriminalitet. «Utryggheten» betydde oppfattelsen av kriminalitet. Implikasjonen var at folk opplevde det som om det var mer kriminalitet enn den faktiske. Kriminaliteten som statistikken talte høyt og tydelig om, ble regnet for å være et fantasifoster tilhørende den øvre middelklassen. Dersom «utryggheten» og ikke kriminaliteten var problemet, lå ikke skylden hos folk som begikk kriminelle handlinger, men hos enhver som fortalte om dem, altså hos offentligheten. I årene før og etter opptøyene var franske bokhandler fulle av utgivelser som tok opp bekymringer om kriminalitet kun for å fnyse av dem, som f.eks. Violence and Insecurity: Fantasy and Reality in the French Debate, eller Punishing the Poor: Governing by Social Insecurity.

En lignende refleks gjorde seg gjeldende i indignasjonen over innenriksminister Nicolas Sarkozys retorikk. Da han besøkte Paris-forstaden Aulnay-sous-Bois den 31. oktober 2005, mens opptøyene raste som verst, bønnfalt en mor ham fra et vindu om å gjøre noe med «pøbelen» (racaille) som var i ferd med å brenne ned nabolaget, og han lovte å gjøre det, idet han selv også benyttet ordet racaille. Mange ungdommer i banlieuene som ble intervjuet på TV anførte Sarkozys retorikk som et av sine viktigste klagemål, helt til man nesten glemte at landets ghettoer hadde brent i fire dager før han talte. Engelskspråklige aviser verden over bidro til ytterligere forvirring ved å oversette ordet som «scum», altså avskum, enda hverken Larousse eller Robert oppgir det som oversettelse av racaille, et gammelt fransk ord som er beslektet med det engelske ordet «rascal». Oversettelsen «scum» fikk Sarkozys uttalelse til å høres avhumaniserende ut, sågar nazi-lignende.

Det fantes et til desperasjon grensende ønske om å forklare opptøyene med at de skyldtes en eller annen form for dårlig oppførsel fra majoritetssamfunnets side. For hvis en slik forklaring ikke lot seg oppdrive, kunne opptøyene kun forklares som en del av urostifternes egen agenda. Og det å fremheve urostifternes intensjoner ble, nok en gang, å fremheve temaet islam.

Forstadsopptøyene og islam

Tatt i betraktning at store deler av Frankrikes innvandrerbefolkning er av nordafrikansk opphav, samt Vestens militære engasjement i Irak og Afghanistan og bekymringer omkring jihadisters terrorisme i vestlige land, var det naturlig å spørre seg hvorvidt urostifterne ble radikalisert av islam. I 1995 var Frankrike blitt rammet av en bølge av drap begått av islamister basert i banlieuene. Khaled Kelkal, en ung sympatisør av Algeries Væpnet islamsk gruppe som kom fra Lyon-forstaden Vaulx-en-Velin, hadde bombet et tog i Paris og en jødisk skole i Lyon. Da opptøyene brøt ut i 2005, befant det seg andre fra Lyon som innsatte på Guantanamo under mistanke om Al Qaeda-tilknyttet terrorisme. Islam virket viktig for urostifterne. Den 31. oktober, akkurat idet volden så ut til å opphøre, fikk den et nytt oppsving da en tåregassgranat ble kastet nær en moské i Clichy, hvilket ble fordømt som vanhelligelse. Politiet tok hensyn til de muslimske lederne for å få hjelp til å opprettholde roen, og de trakk seg til og med tilbake fra visse nabolag på lokale imamers forespørsel. I Clichy hørtes flere steder ropet «Allah akbar!».

De fleste observatører lette etter en forklaring på opptøyene som ikke omfattet islam. At opptøyene ble begått av muslimer, resonnerte de, gjorde dem ikke til muslimske opptøyer. Kanskje urostifterne ikke var sinte muslimer, men sinte, fattige mennesker som tilfeldigvis var muslimer. International Crisis Group (ICG) medgikk at opptøyene hadde et sterkt islamsk element, ikke desto mindre hevdet de at jo mer islamske opptøyene virket, desto mindre islamske var de. «Paradoksalt nok,» mente ICG, «er det utmattelsen av politisk islam, snarere enn dens radikalisering, som forklarer denne hovedsakelig muslimske volden, og det er avpolitiseringen av unge muslimer som burde gjøre oss urolige, og det langt mer enn deres påståtte reorganisering i radikal retning.»

Det lød ikke overbevisende. ICGs konklusjoner bygget på tendensiøse definisjoner. Det ICG mente med «politisk islam» var offisiell politisk islam, slik den var definert av byråkrater i Frankrike: gammeldagse og akterutseilte lokale imamer, den til Det muslimske brorskapet tilknyttede Unionen av islamske organisasjoner i Frankrike (UIOF), statsstøttede antirasistgrupper og diverse andre organisasjoner som hadde deltatt i det franske muslimske rådet (CFCM) opprettet av Nicolas Sarkozy i hans tidlige år som innenriksminister. Disse klarte ganske riktig hverken å vinne ghettoungdommenes lojalitet eller kontrollere dem under opptøyene, fordi ungdommene hadde beveget seg i retning andre identiteter.

Det var nettopp de identitetene ghettoungdommene hadde funnet – navnløse, moderne og individualistiske identiteter de hadde sett på TV – som de fleste franskmenn tenkte på når de hørte uttrykket «politisk islam». ICGs rapport medgikk at ungdommene sympatiserte med jihad. De var rasende forkjempere for arabernes sak i Irak, Afghanistan og Palestina. De omfavnet en selvlært versjon av fundamentalismen som rapportens forfattere kalte «shaykist-salafisme». De tre inntrengende anmodningene ICG rettet til franske myndigheter – stans i politiets undertrykkelse, økende muslimsk deltagelse i politikken og å gripe fatt i urostifternes misnøye med situasjonen i Palestina og Irak – etterlot ikke noe inntrykk av at politisk islam ikke spilte noen rolle i oppstanden.

Kanskje ICG så etter en religiøs begrunnelse for opptøyene, til forskjell fra en sosiologisk sådan. Men religion er mer enn teologi, og teologisk disputt var ikke disse gjengmedlemmene med joggesko på hjernen særlig interessert i. En religion kan kaste en skygge av gruppetilhørighet som på overflaten ikke har noe med religiøs doktrine å gjøre. Kanskje angrep ikke urostifterne fiender av den muslimske religion. Men de angrep fiender (slik de så det) av det muslimske folk. Selv om de ikke trodde på islam, hadde de tro på Team islam.

Denne virkningen burde ikke overraske folk i Vesten. Den er ikke unik for islam. Som filosofen Alain Finkielkraut forklarte i ukene etter opptøyene, «spiller religionen en rolle – ikke som religion, men som ankerfeste for identiteten. Slik religionen fremstår på internett og arabiske TV-kanaler, fungerer den som ankerfeste for endel av disse ungdommenes identitet.» Finkielkraut betraktet det samme grunnlagsmaterialet som International Crisis Group. Forskjellen var at han valgte å se på urostifterne som historiske aktører snarere enn som ofre for et ubarmhjertig samfunn. Han argumenterte for at urostifterne brente skoler og statlige institusjoner, ikke fordi de var blitt motarbeidet av et samfunn som ikke brydde seg om dem, men fordi de ønsket å angripe skoler og statlige institusjoner. «Istedenfor å høre på hva de sier – Til helvete med mora di! Til helvete med staten! Til helvete med politiet! – snakker vi ferdig for dem,» sa Finkielkraut. «Det vil si at vi fortolker deres oppildning til hat som rop om hjelp, og deres ødeleggelse av skoler som krav om utdannelse.»

Distinksjonen mellom opprørskhet og protest er ofte uskarp. Tidlig i 2007 angrep Angelo Hoekelet, en 32 år gammel innvandrer født i Kongo med et langt rulleblad og uten fast bopel, to politifolk som hadde stanset ham ved Gare du Nord-stasjonen i Paris for å ha reist uten billett. Da Hoekelet ropte om hjelp, samlet det seg flere titalls – etterhvert hundretalls – ungdommer som ropte og skrek, opphisset av ville rykter som sirkulerte pr. mobiltelefon. En mindre oppstand fulgte umiddelbart, og den varte ut i de små timer dagen etter, med branner og plyndring, foruten ungdommers knusing av vinduer og reklameplakater med metallstenger. Urostifterne oppfattet sitt angrep som rettet mot Frankrike og dets symboler. «I det øyeblikk politimenn stopper noen,» sa en leder av en fagforening for politifolk etter Gare du Nord-opptøyene, «prøver ikke mobben å forstå hva som skjer – den retter seg mot uniformen.» Da Hoekelet ble arrestert, begynte noen i mengden å skrike «Nique la France!» (Til helvete med Frankrike!), hvilket er blitt vanlig under slike omstendigheter.

Om man antar at de ikke er franske statsborgere, burde disse mennesken bli satt på første fly ut av landet? Det avhenger av hva «Til helvete med Frankrike!» betyr. Det kan være en grunnlovsbeskyttet klage som ikke er formulert med den aller største sømmelighet. Det kan også være et krigsrop mot selve Frankrike. Det kan bety skuffelse eller fiendskap.

Stammekultur, ideologi og eskalering

Finkielkrauts vurdering av opptøyenes årsaker var presis. Det skulle vise seg at den også var modig, for hans oppfatninger var uakseptable for bestemte voktere av fransk offentlig opinion. Han drøftet opptøyene som et produkt av ghettoungdommenes egne ambisjoner heller enn deres forurettethet, en ideologi som var oppstått i selve ghettoen, ikke som en reaksjon på undertrykkelse. Å gjøre noe slikt var å sette spørsmålstegn ved det premiss at etnisk vold alltid er resultat av sosial urettferdighet eller de innfødtes rasisme.

Lignende oppstand hadde funnet sted hvor det slett ikke fantes hvite mennesker, og hvor europeisk rasisme derfor ikke var noen troverdig årsak. Bare noen dager før opptøyene i Frankrikes forsteder hadde det vært to netter med morderisk vold i bydelen Lozells i Birmingham, hvor det lenge hadde vært spenning i luften mellom sørasiatiske muslimer og svarte fra Karibien. Pakistanske butikkinnehavere hadde brutt en uskreven regel i bydelen ved å selge produkter som fristet vestindiske kunder, hvilket var til skade for vestindiske forretninger.

Et rykte begynte å spre seg på radiostasjoner og nettsteder for svarte – uten at den minste antydning til bevis ble lagt frem som grunnlag – om at en 14 år gammel vestindisk pike var blitt tatt for tyveri i en pakistanskeid kosmetikkforretning. Som straff, fortsatte historien, var hun blitt gjengvoldtatt av 19 pakistanske menn. Dette var heller ikke sant, men det hindret ikke Storbritannias ledende avis for svarte, Voice, i å kjøre en overskrift på førstesiden som lød «Tenåring voldtatt av 19 i en gjeng». Bander av væpnede menn begynte å samle seg i gatene, og en ung vestindier ble knivstukket til døde av pakistanere. Det er høyst usannsynlig at mange av dem var motivert av rasisme, med mindre vi utvanner det ordet så mye at det blir helt uten mening. Om det hadde vært mulig å foreta en meningsmåling blant Birminghams svarte og asiater om hvorvidt de ønsket seg et Storbritannia hvor hudfarge bestemmer hva folk kan gjøre og være, ville begge grupper nesten helt sikkert ha stemt nei med overveldende flertall.

Opptøyer har det med å eskalere. Millioner av franskmenn i middelklassen, som hadde vært likeglade med politikken i de indre bydelene frem til 2005, kom siden til å støtte tildeling av nødfullmakter til myndighetene. Hundrevis av ungdommer som rett før oppstanden i de franske ghettoene ikke ante hvordan man lagde en molotovcocktail, stod frem som garvede paramilitære ledere. I Villiers-le-Bel, et av strøkene som hadde forblitt relativt rolig to år tidligere, kjørte en 15 år gammel marokkaner ved navn Moushin Souhelli, sammen med sin 16 år gamle senegalesiske venn Larami Samoura, i 70 kilometer i timen på en motorsykkel en av de siste dagene i 2007. De omkom idet de kolliderte med en politibil, og denne gangen nådde volden sin maksimale alvorlighetsgrad i løpet av mindre enn 48 timer. 138 biler ble brent bare på én natt, og 82 politimenn ble skadet, mange av hagleskudd. Man måtte sette inn ett tusen tungt bevæpnede politifolk dagen etter for å gjenopprette ro og orden i bydelen. «Det finnes hele befolkninger her som ikke lenger føler at de er en del av dette landet,» advarte den franske sosialministeren Malek Boutih, sosialist og tidligere leder for den statlig tilknyttede gruppen SOS Racisme. Han la til at volden var «økende, og den vil fortsette å øke».

Det som var nytt og foruroligende ved opptøyene i Villiers-le-Bel, var at innbyggerne der var rede til konfrontasjon med myndighetene før de to guttene krasjet på cross-sykkelen. Bensin var blitt lagret på forhånd, urostifterne benyttet walkie-talkier til å meddele hverandre opplysninger om politiets bevegelser, og en kvinne fortalte Le Monde at med politiet «er det krig». Selv om det ikke finnes grunnlag for å hevde at de to guttene hadde vært på utkikk etter trøbbel, er det klart at de betraktet seg som i en tilstand av kald krig med myndighetene. Det viste seg at en av dem, senegaleseren Larami, hadde drevet en blog hvor han kort tid før sin død hadde postet: «Jeg ville med glede gå i døden, bare ikke bli drept av en purk.» De to tenåringene, franske statsborgere begge to, ble sendt til henholdsvis Marokko og Senegal for begravelse.

Et uttrykk som ble myntet for å beskrive urostifternes tilhørighet, var nationalisme de quartier: «bydelsnasjonalisme». Uttrykket ble også tatt i bruk for å forklare skikken med omertà, taushet, som utviklet seg i Europas muslimske bydeler. Det som ble antydet, var at solidariteten som fikk gutter til å gjøre ødeleggelser i gatene, bare var en spesielt lidenskapelig form for godt, gammeldags naboskap, som for det meste bestod i en følelsesmessig binding til dem man hadde delt barndommen med. Men dette hang overhodet ikke ihop. Det forklarte ikke hvorfor en hendelse i Clichy kom til å forårsake oppstand i Bretagne, eller sågar i Brussel. Hvis det fantes noe sånn som nationalisme de quartier, var det 99 prosent nationalisme og 1 prosent quartier. Mer omfattende identeter spilte en rolle – politiske identiteter, eller for å si det mer presist: stammeidentiteter. Men hvilke identiteter? Eksakt hvem mente europeiske muslimer at de var?

Kapittel 6 – En motkultur

Folks lojalitet forandrer seg ikke nødvendigvis når de skifter statsborgerskap, eller sågar ytre adferd. «Innvandrerbefolkningen hadde ikke slått rot i dette landet,» fastholdt Enoch Powell i 1968. «Den hadde fortsatt tilhørighet til sine hjemland, både i øst og vest. […] For det store flertallet [av innvandrerne] har det bokstavelig talt vært forflytning innenfor et samfunn som har reist over kloden for tilfeldigvis å slå seg ned i Storbritannia. De kunne ha reist hvor som helst.» For Powell minnet den massive tilstrømningen av utlendinger til Europa mer om kolonisering enn om innvandring. Hans syn var ikke akseptabelt i høflig selskap på 1990-tallet. Da foreslo den tidligere Tory-lederen Norman Tebbit en mildere og mer avslappet måte å bedømme nykommernes tilhørighet på: Hvordan de oppførte seg, eller hva de følte i dypet av sitt hjerte, når deres gamle hjemland spilte mot England i cricket. «Hvilket lag heier de på?» spurte Tebbit. «Det er en interessant test. Vender man fortsatt tilbake til stedet man kom fra, eller tar man sitt nye hjemsteds parti? Og jeg tror vi har virkelige problemer i så henseende.»

Tebbits uskikkelige bemerkning førte til anklager om urimelighet som understreket poenget hans. Problemet med «Tebbit-testen» var at så mange innvandrere – til og med også barn av innvandrere – ikke bestod den. I den nederlandske byen Osdorp, i stor grad kolonisert av marokkanere, ble en bartender gjenstand for «høylydte ukvemsord» av en gjeng tilhørende lokalbefolkningen da han forsøkte å stille inn TV-en på VM-kvalifiseringskampen mellom Nederland og Tsjekkia, og ikke den mellom Marokko og Tunisia. Den 6. oktober 2001, en måned etter angrepene på World Trade Center, møttes Frankrikes og Algeries fotballandslag til en «vennskapskamp» på Stade de France nord for Paris. Tusener av franske arabere pep ut det franske laget, og de pep under den franske nasjonalsangen «Marseillaisen». (Piping er europeiske fans’ variant av buing.) Flere hundre personer stormet banen, hvilket gjorde at kampen måtte avbrytes. «Skriking under Marseillaisen er ikke en forbrytelse, ikke engang en forseelse,» skrev en journalist i dagsavisen Libération på forhånd. «Å bruke det mot franskmenn eller fransk-algirske innvandrerungdommer, ville være å sette spørsmålstegn ved deres fulle status som statsborgere.» Tebbit-testen krevde for mye av innvandrerne under den rådende politiske forståelsen.

Jus soli og jus sanguinis, assimilasjon og integrasjon

I lang tid etter den andre verdenskrig hadde det vært relativt enkelt å bli europeisk statsborger. Til Powells og andre innvandringsmotstanderes raseri oppløste Storbritannia et helt imperium bestående av mer enn en halv milliard mennesker uten å formulere klare kriteria for tildeling av statsborgerskap. Loven om statsborgerskap fra 1948 forsøkte å gjøre dette ved å opprette en kategori av innbyggere uten statsborgerrett, men et smutthull tillot innreise til Storbritannia for enhver «som har britisk pass eller et pass utstedt av den britiske regjeringen». Siden det også var blitt utstedt pass av Storbritannia i kolonistatene, åpnet loven porten til landet for enhver som var i stand til å utnytte den.

Det fantes i hovedsak to systemer for statsborgerskap i Europa. Under jus soli («territoriets rett»), som ble foretrukket i Frankrike, for ikke å snakke om USA, fikk alle som ble født på statens territorium automatisk statsborgerskap, uansett hvor deres foreldre kom fra. Under jus sanguinis («blodets rett»), som var tradisjonen i Tyskland, fikk de ikke det. Man fikk statsborgerskap hvis – og i de fleste tilfeller bare hvis – ens foreldre var tyske. Så barn av algirere født i Frankrike kunne kalle seg franske, men tyskfødte barn av tyrkere var ikke tyske ifølge loven.

Jus sanguinis var ikke så illiberal som den så ut til. Den hadde sitt opphav i den geografiske spredningen og i den semiføydale politiske organiseringen av de tyske territoriene frem til det 19. århundret, ikke i moderne raseteorier. I datidens Tyskland hadde jus sanguinis vært mer liberal, for det betydde at man først og fremst var ens foreldres barn, ikke eiendommen til fyrsten hvis territorium man var født på. Men i etterkrigstidens Europa var jus sanguinis en skyteskive for liberal forakt. Det vakte oppsikt da Tyskland i 1998 forsøkte å deportere Muhlis Ari, en 14 år gammel gutt uten statsborgerskap med en rekke voldsepisoder på samvittigheten (for å beskytte hans anonymitet ble han kalt «Mehmet»), tilbake til Tyrkia. Da Aris advokater og slektninger klarte å vise at han kunne lite tyrkisk og lite om Tyrkia, var det uunngåelig at han ville få lov til å bli. Jus sanguinis var på vei ut.

Grunnene for å erstatte jus sanguinis med jus soli var ikke bare prinsipielle. Det var også praktiske, til og med kyniske. For noen tilhengere av jus soli var det et gode i seg selv å legge færrest mulig hindringer i veien for EU-statsborgerskap. For mange innvandrere var likestillingen oppnådd under jus soli en vei til de spesielle privilegiene i jus sanguinis. De ble i stand til å velge og vrake mellom de to systemene. Av formelle, legalistiske og upersonlige, «moderne» grunner, som at man var født eller lenge hadde bodd på statens territorium, ble innvandrere eller barn av innvandrere innvilget statsborgerskap. Siden kunne de av høytidelige, mystiske, klanpregede og førmoderne grunner som hadde med «blod» å gjøre, be om oppholdstillatelse for sine utenlandske slektninger (for at disse siden skulle få statsborgerskap).

Et av de første tiltakene Gerhard Schröders regjering iverksatte etter at den kom til makten i 1998, var en statsborgerskapsreform som i det store og hele gjorde jus soli til tysk lov. Den slo fast at fra og med 2009 kunne (og måtte) tyskfødte barn av utlendinger ved 18 års alder bestemme hvorvidt de ønsket å være borgere av Tyskland eller av opphavslandet. Det å ha millioner av «utlendinger» i landet var både en byråkratisk hodepine og en politisk belastning. Å omdefinere utlendinger som innfødte så ut til å være en enkel «løsning» på mange problemer, om man antok at velgerne ikke la merke til det. Men det gjorde de, selvsagt. Noen uker etter at den nye loven om statsborgerskap ble vedtatt, led Schröders sosialdemokratiske parti en rekke forsmedelige nederlag i Bundesrat-valgene, som alle kom til å dreie seg om statsborgerskapsspørsmålet, nederlag som partiet (i skrivende stund ti år senere) aldri har kommet helt over.

Den spanske statsminister Zapateros massive amnesti til 700.000 ulovlige innvandrere i 2005 – den mest omfattende tildelingen av statsborgerskap på stor skala i nyere tid – hadde en lignende ettervirkning. I Spanias tilfelle rettet ikke fiendtligheten seg mot regjeringen, men mot dem som nøt godt av tiltaket. Ett år etter amnestiet viste meningsmålinger at spanske muslimer hadde et relativt fordelaktig vurdering av sitt forhold til ikke-muslimer i Vesten. Nesten halvparten av muslimene (49 prosent) var tilfreds med hvordan de kom overens med innfødte spanjoler, mot 23 prosent som ikke var det. Det var en mer positiv holdning enn muslimer hadde til sine ikke-muslimske medborgere i Storbritannia (23 prosent positive, 62 prosent negative), Tyskland (29-60) eller Frankrike (41-58). Men spanske ikke-muslimer var plutselig mer fiendtlig innstilt enn andre europeiske innfødte var til muslimene i sine land. Kun 23 prosent av spanjolene syntes at de kom godt overens med sine muslimske naboer, og 83 prosent assosierte islam med fanatisme.

Dragkampen mellom jus soli og jus sanguinis fant kun sted i perioder med høy innvandring. I andre tider var det ikke så viktig på hvilken måte utlendinger fikk statsborgerskap. En person som f.eks. ble født i Frankrike, fikk fransk statsborgerskap. Vedkommende ville komme til å leve sitt liv like «fransk» som en person av fransk avstamning, og assimilere inn i den franske kulturen og bli fransk. Hva annet kunne han gjøre? Før masseinnvandringens tid var assimilering helt nødvendig, for det å ikke assimilere innebar utfrysning, ensomhet og fravær av deltagelse i økonomien. Om nødvendigheten av å assimilere aldri ble utformet som lovtekst, var det kun fordi det var altfor opplagt.

Akkurat som det var to måter å bli europeer på ifølge lovens bokstav (dvs. statsborgerskap), fantes det to måter å bli europeer på i samsvar med lovens ånd (dvs. assimilasjon). Det fantes en fransk modell for assimilasjon, som fremholdt at innvandrerne burde bli franske i sin kulturelle lojalitet. Og det fantes en mer multikulturell britisk modell, hvor man kunne beholde sin kultur så lenge man adlød landets lover. I den massive, for det meste muslimske, innvandringens tidsalder gjorde ingen av modellene noen særlig god jobb hva angikk offentlig orden eller det å skape arbeidsplasser for etniske minoriteter. Hvorvidt den franske eller den britiske modellen var på moten blant politikere, avhang av hvilket land som sist hadde hatt opptøyer. Etterhvert fikk man avgjørende grunnlag – i form av terrorisme, voldsgjenger og massiv mobilisering mot ytringsfriheten – for å konkludere at Storbritannia hadde de alvorligste problemene med å assimilere innvandrere i hele Europa. Men innen da hadde den britiske modellen, som hadde den fordelen at den krevde færrest anstrengelser fra de politiske ledernes side, for det meste triumfert. Naturaliserte innvandrere hevdet i økende grad retten til å «integrere seg» snarere enn å assimilere, hvilket betydde å leve som utlendinger i Europa.

Politikerne gikk med på denne forståelsen, selv de som var ansett som intolerante eller langt ute på høyresiden, som om integrasjonen var en ny og bedre versjon av assimilasjonen. At ordet integrasjon i det hele tatt var blitt lånt fra den amerikanske borgerrettsbevegelsen, er et annet tegn på at Europa slet med et særdeles vanskelig problem (som USAs raseproblem) snarere enn å administrere en overgangsfase (som innvandringen til USA). Göran Johansson, en svensk sosialdemokratisk leder av den gamle skolen som var blitt ordfører i Göteborg, var kjent for å skyte fra hoften om hvordan innvandrerne var i ferd med å forandre byen hans. Men selv han sa: «Jeg liker ikke assimilasjon, jeg liker integrasjon. Både svenskene og innvandrerne må forandre seg.» Da han ble bedt om å forklare hva han mente med integrasjon, svarte Johansson: «Jeg gir blaffen i om du respekterer vår kultur, du trenger bare å adlyde loven.»

Men selvsagt må man adlyde loven! Det er det som gjør den til lov. Å forlange at innvandrerne må følge loven, er det samme som ikke å forlange noen verdens ting.

Resultatet ble at Europa ble fylt opp med fremragende, anstendige og lovlydige personer, hvis tanker om fremragenhet og anstendighet ikke hadde noe som helst med Europa å gjøre. Sarfraz Manzoor, en engelsk spaltist av pakistansk herkomst, skriver:

Min generasjon, og generasjonen etter meg, sliter stadig med spørsmålet om hvor vår lojalitet ligger, og dette er etter å ha vært omgitt av den britiske kulturen i en mannsalder. De mennene som drømmer om å flytte fra Lahore til Leicester, eller kvinnene som ber om at et arrangert ekteskap vil bringe dem fra Bangladesh til Brick Lane, kommer ikke fordi de føler noe slektskap med det som løst kan kalles britiske verdier. De vil gjerne komme av den enkle grunn at det er bedre å bo her enn der hvor de kommer fra. Det er en fullt ut respektabel og forståelig grunn. Men det er latterlig å mene at den eneste virkningen dette har på vårt land er økonomisk.

Ideen om at ingenting, ikke engang lojalitet, ville bli krevd av innvandrerne så lenge de ikke brøt landets lover, dukket opp igjen og igjen i en eller annen form, stadig også blant tilhengere av en hard linje. Jürgen Rüttgers, delstatsminister i Nordrhein-Westfalen, hadde fått rykte på seg for å være en av Europas erke-xenofobe takket være kommentarer som den om inderne nevnt i kapittel 3, samt for å ha advart om at det ikke fantes grunnlag for å hevde at noe multikulturelt samfunn noengang hadde fungert noe sted i verden. Men også han sa: «Integrasjon er ikke assimilasjon. Du trenger ikke å oppgi religionen din, men du må akseptere våre grunnleggende verdier.»

Rita Verdonk, den tidligere nederlandske innvandringsministeren som i årene etter mordet på Theo van Gogh i 2004 er blitt betraktet som den mest uforsonlig innvandringskritiske politikeren på regjeringsnivå i Europa, insisterte særskilt på at integrasjon, og ikke assimilasjon, var den nederlandske måten. «Assimilasjon betyr at man mister identiteten opphavslandet gir en,» sa hun. «Vår politikk er denne: Man må lære det nederlandske språket, følge våre regler og verdier, og adlyde loven.» Kun én fremtredende representant for den politiske hovedstrømningen har offentlig tatt dissens fra dette synet: den konservative, tidligere venstreorienterte, tyske innenriksministeren Otto Schily, som sa: «Den beste formen for integrasjon er assimilasjon.»

Illusjonen om mangfold

Om europeerne var bekymret for muligheten til i det lange løp å assimilere innvandrere, var det muslimene de var mest urolige over. Av og til var det kun muslimene de var urolige over. I Danmark, hvor det høyreorienterte Dansk Folkeparti (DF) hadde skremt regjeringskoalisjonen til å vedta Europas strengeste lovgivning mot innvandring, anstrengte DF-ledelsen seg for å la folk forstå at partiet ikke betraktet all innvandring som problematisk. «De utgjør ikke noe problem, de er fullstendig integrerte,» sa presten og DF-parlamentarikeren Jesper Langballe om de mange tamilene som hadde slått seg ned i hans prestegjeld på Jylland. «Det som er problematisk, er umuligheten av å integrere et høyt antall muslimer i et land som har et kristent kulturgrunnlag.» Rikke Hvilshøj, landets integrasjonsminister på den tiden, sa at dette ikke var en uvanlig oppfatning. Danmark hadde hatt stor tilstrømning av innvandrere fra Ungarn i 1956 og Polen i 1968, for ikke å snakke om en uvanlig stor kontingent av vietnamesiske båtfolk sent på 1970- og tidlig på 1980-tallet. «Når danskene snakker om innvandrere i dag,» sa hun, «er det ikke ungarere eller vietnamesere de har i tankene.»

I Europa var mannen i gaten (88 prosent av tyskerne, for eksempel) av den oppfatning at muslimene «ønsker å forbli adskilt», men det synet ble ikke gjenspeilet noe sted i regjeringens politikk. Det offisielle synet var at muslimer langt på vei var som en hvilken som helst annen gruppe innvandrere, og selv om man innrømmet at muslimene så langt hadde vist motvilje mot å slutte seg til den europeiske kulturen, var ubønnhørlige historiske prosesser i ferd med å gjøre sitt. I det lange løp kunne ikke muslimene utgjøre en adskilt kultur i større grad enn andre innvandrere hadde gjort gjennom århundrenes løp, og grunnen til det var den muslimske diversiteten. Ikke bare er islam et variert spekter av trosretninger og kulturer – arabiske og ikke-arabiske, sunni og shia, tradisjonell og moderne, men islams plutselige inntreden i Europa bidro til ytterlige brytning og et enda mer nyansert spekter. I hvilken forstand har engelsktalende pakistanere felles kultur med italiensktalende marokkanere eller tysktalende tyrkere? Å snakke om «muslimene» var en uvitende stereotyp, et optisk bedrag. Det var hva franskmennene ville kalle amalgame.

Mangfoldet blant muslimer er ganske visst større enn det ser ut til. Strøk som utenforstående oppfatter som «pakistanske» kan være pakistanske og bengalske, og pakistanerne i disse strøkene kan være splittet mellom dem som oppfatter seg selv som punjabier og mirpurier. Ett enkelt strøk av Paris bestående av algirere som emigrerte på 1960-tallet (f.eks. Ménilmontant) kan være delt mellom arabere og berbere. Et strøk i Rheinland bestående av tyrkere som kom på 1960-tallet (f.eks. Marxloh) vil nesten helt sikkert være splittet religiøst mellom sunnier og alevitter, samt etnisk mellom tyrkere og kurdere. Vel vitende om dette mangfoldet blir mange muslimer irriterte over å bli slått sammen til en homogen masse. «Hva mener du med «islam»?» spurte en tysk sosialarbeider en journalist fra Der Stern. «Det finnes ikke noe sånt som en enkelt type islam.» Den franske sosiologen Dounia Bouzar skrev en bok med tittelen «Mister Islam» Doesn’t Exist. Men til tross for all den selvtilfredse taleførheten er denne terpingen på mangfoldet helt på villspor. Det er som å si at det ikke finnes noe slikt som en bil fordi en Volvo er forskjellig fra en Volkswagen. Selv om mangfoldet selvsagt finnes blant muslimer, har betydningen av det blitt overdrevet.

Det er en grunn til at mangfoldet ble slik en skattet myte blant velmenende europeere: Man kunne bygge utopia på den. Hvis islam kan eksistere i så mange former, sa de, hvorfor kan den ikke også eksistere i en europeisk form? Som ville pode inn i religionen ikke bare lojalitet til muslimenes nye hjemland, men også respekt for konstitusjonelle rettigheter som er bannlyst over nesten hele den muslimske verden? Den nå avdøde franske islamforskeren Jacques Berque lanserte først ideen om å erstatte «islam i Frankrike» med «fransk islam» sent på 1980-tallet, og siden dengang har ideen i likhet med slagordet blitt populær blant byråkrater og intellektuelle over hele Europa. Stefano Allievi, sannsynligvis den ledende italienske islamsosiologen, skrev om yngre generasjoner for hvilke «islam i Italia er i ferd med å bli et italiensk islam». Å skape et «tysk islam» av et knippe tyske muslimer er det uttalte målet til Islamkonferenz, lansert av innenriksminister Wolfgang Schäuble i 2006.

Det som i virkeligheten har skjedd i det fleste europeiske land, er det motsatte: En delvis aksept for det nye landets nasjonale identitet, er blitt etterfulgt av en tilbaketrekking til det gamle landets religiøse identitet. Dette omslaget er enda tydeligere hos yngre generasjoner. I Berques hjemland Frankrike, landet som har brukt mest ressurser på å tilpasse islam til omgivelsene, oppfatter unge mennesker av muslimsk opphav seg selv som muslimer i større grad enn som franskmenn. Når de blir spurt om hvilken egenskap som best karakteriserer dem selv, svarer omlag en tredjedel av muslimske studenter at det er religionen. Til sammenligning er det færre enn fem prosent av de innfødte franske barna som sier det samme. Den venstreorienterte journalisten Alain Gresh bemerker at uttrykket «andregenerasjons» aldri ble brukt om tidligere generasjoner av unge franskmenn som hadde italienske eller polske foreldre. Det kunne tyde på at den franske statsborgerskapstradisjonen har sviktet, men det er mer sannsynlig at den yngre generasjonens tilknytning til forfedrenes tradisjoner er enda sterkere.

En lignende situasjon finnes i Storbritannia. Tidlig i 2007 offentliggjorde tenketanken Policy Exchange en foruroligende studie. Den fant at nærmere en tredjedel (31 prosent) av britiske muslimer mente de hadde mer til felles med muslimer i andre land enn med sine medborgere. Bare halvparten omtalte Storbritannia som «mitt land». Følelsen av tilhørighet til Storbritannia var større blant dem over 45 år (55 prosent) enn i gruppen mellom 18 og 24 år (45 prosent). Vervingen til militæret gir en annen pekepinn om hvor «britiske» unge britiske muslimer føler seg. I februar 2007 avslørte britiske myndigheter planer klekket ut av lokale muslimer i Birmingham om å bortføre en britisk muslimsk soldat, torturere ham til døde og spre videoopptak av det hele på internett. Det kom frem at den utpekte soldaten var en av bare 330 muslimer i Storbritannias væpnede styrker, et tall som ikke engang kraftige rekrutteringstiltak har vært nok til å få opp. Storbritannias muslimer var ca. 95 prosent underrepresentert i militæret sammenlignet med andre briter.

Tyskland har i teorien bedre sjanser til å utforme den typen nasjonal islam som europeiske regjeringer hevder at de ønsker seg, ikke fordi det er noen særlig klokskap å finne i landets politikk, men på grunn av egenskaper ved den tyrkiske kulturen som de fleste innvandrerne kommer fra. «Folk ser med stolthet på den moderniseringen som har skjedd siden Atatürk,» skrev journalisten Jörg Lau, «og de betrakter seg selv for det meste som del av Europa og Vesten allerede.» Dette er ikke en indikasjon på at tyrkere er mer villige til å tilpasse seg Tyskland enn andre innvandrergrupper er i sine respektive nye hjemland, bare at de trenger å tilpasse seg mindre.

Skal man bli klok på tyske tyrkeres dypeste lojalitet, kan man se på deres preferanser hva angår begravelse. Alle muslimske organisasjoner i Tyskland har begravelsesfond (Bestattungsfonds) som medlemmene kan delta i. Muslimsk begravelse har som regel betydd begravelse i medlemmenes opphavsland. Ifølge en studie gjort av Center for Turkey Studies i år 2000 er det kun fem prosent av tyrkerne som ville gå med på å bli begravd i Tyskland. Det kan være et godt tegn at 68 prosent støtter opprettelse av muslimske gravplasser i Europa, hvilket blant andre tilpasninger ville bety godkjenning av begravelse i likklede og ikke i kiste. Men det tyder på at prisen for et mer «europeisk» islam vil bli et mer islamsk Europa. På spørsmål om hvorvidt det finnes «en spesiell tysk form for islam», svarer 68 prosent av tyske tyrkere at det ikke gjør det. De er jevnt splittet i spørsmålet om islams lover i det hele tatt er kompatible med det tyske samfunnets regler: 52 prosent sier at de er det, mens 46 prosent sier det motsatte.

Europeiskheten vil helt sikkert sette et kulturelt preg på livene til muslimer som bor i Europa. Hvordan kunne den unngå å gjøre det? Enhver som har oppholdt seg i et land i femti år vil vise tegn til å være kulturelt preget av oppholdet. Disse tegnene kan gjenspeile noe dypt, eller de kan være av rent overfladisk natur. Det at de fleste britiske imperialistene visste hva pukka eller sahib betydde, gjorde dem ikke indiske. I likhet med terpingen på at innvandrere må «adlyde loven» tar europeerne i dette spørsmålet fatt i noe de antar er uunngåelig, for å fremstille det som oppfyllelsen av et krav. De offisielle organisasjonene som nasjonale islamvarianter var ment å bli resultat av – fra Storbritannias halvt autonome Muslim Association of Britain til Frankrikes CFCM – tok feil. De kunne ganske visst akseptere bevilgninger fra nasjonalbudsjettet. Men de kunne ikke skape noen nasjonal islam. Islam de France, deutscher Islam, islam italiano… Alt dette var slagord, og svar på spørsmål som islam ikke stiller.

Islam som hyperidentitet

Islam er alltid blitt forstått som en sterk identitet som former alle aspekter ved den troendes liv, og som reduserer mindre omfattende tilhørigheter til uviktighet. Ernest Renan skrev i 1883 at bestemte vaner som innprentes av den muslimske troen «er så sterke at alle forskjeller i rase og nasjonalitet forsvinner idet en konverterer til islam. Berbere, sudanesere, tsjerkessere, malayer, egyptere eller nubiere, så snart de er blitt muslimer er de ikke lenger berbere, sudanesere, egyptere osv. – de er muslimer.» Dette er slett ikke bare en oppfatning blant dem som ringeakter islam, men også blant islams tilhengere, særlig når de forsøker å presentere islam som en kilde til samhold som kan fungere som et motmiddel mot vestlig rasisme og nasjonalisme. På sin pilegrimsreise til Mekka i 1964 skrev Malcolm X:

Den siste uken har jeg vært fullstendig målløs og trollbundet over den elskverdigheten som folk av alle farger viser meg. […] USA trenger å forstå islam, for det er den eneste religionen som eliminerer raseproblemet fra sitt samfunn. I løpet av mine reiser i den muslimske verden har jeg møtt, snakket med og sågar spist med folk som i USA ville ha blitt betraktet som «hvite», men den «hvite» holdningen var borte fra deres sinn takket være den islamske religionen. Jeg har aldri før sett et ekte og oppriktig brorskap praktisert av alle farger i fellesskap, og det uten tanke på fargen. […] Dersom hvite amerikanere kunne akseptere Guds enhet, så ville kanskje de også virkelig akseptere menneskets enhet, og holde opp med å måle, hindre og skade andre fordi de har «annerledes» farge.

Inayat Bunglawala, en fremstående aktivist tilhørende Muslim Council of Britain, gav ved en anledning en angrende, men nedslående sterk, beskrivelse av sin deltagelse ved et muslimsk massemøte i Hyde Park i 1989, til støtte for ayatollah Khomeinis fatwa som oppfordret til å drepe den britiske forfatteren Salman Rushdie:

Det var en utrolig dag. Det var en økende erkjennelse av at vi kunne overskride og overvinne forskjellene mellom oss ved å legge større vekt på vår islamske identitet. Vår bakgrunn kan være pakistansk, bengalsk, gujaratisk, arabisk eller tyrkisk, men dette var mindre viktig enn det som brakte oss sammen: Vi var britiske muslimer. Og på den måten ble Rushdies roman, utvilsomt av vanvare, katalysatoren som skapte en mer selvbevisst islamsk identitet.

Hva angikk selve fatwaen, husker Bunglawala at den gjorde ham «opprømt».

Hva enten Renan, Malcolm X og den unge Inayat Bunglawala har rett eller ei i at islam overgår alle sosiale, kulturelle og nasjonale forskjeller, ligger omstendighetene til rette for at de forskjellige muslimske samfunnene i Europa flyter sammen i en felles identitet. USA gir en det beste eksemplet på hvordan underidentiteter i en tid med masseinnvandring blandes sammen til større identiteter. «Hispanic», altså spansktalende eller latinamerikansk, var hovedsakelig en konstruert kategori da føderale folketellere tok det i bruk på 1970-tallet. «Hispanic» var et lingvistisk fagord, ikke et sosiologisk. Det hadde nytteverdi som en referansestørrelse for tilstrømningen av innvandrere sørfra, men ingen individer ble omtalt som «Hispanic». Spansktalende personer klagde over at kategorien «Hispanic» ikke tok hensyn til forskjellen mellom for eksempel en hvit cubansk pianist og en indiansk kvegdriver fra Mexico. Men antidiskrimineringstiltak og spanskspråklig TV og markedsføring medvirket til å gjøre denne abstrakte identiteten til en reell sådan. I dag finnes det virkelig en «Hispanic»-identitet (også kalt «Latino»), bestående av amerikanere av chilensk og mexicansk opphav som konkurrerer om de samme markedsføringsjobbene med krav om tospråklighet i New York, av puertoricanere og bolivianere som ser på de samme programmene på Univisión, og av nye innvandrere som jobber f.eks. i gartner- eller restaurantbransjen, hvor spansk er fellesspråket.

I Europa har tidligere adskilte samfunns interesser begynt å flyte sammen til en større muslimsk kultur. I de fleste boligområder for innvandrere finner man på ytterveggene rekker av parabolantenner som bringer nyheter hjemmefra. Dette reverserer tilsynelatende fjernsynets historiske rolle som en pådriver for assimilering av innvandrere, ettersom det holder kommunikasjonslinjene åpne til gamlelandet. Men fjernsynet har også en assimilerende rolle på innvandrere. Haken er bare at det assimilerer dem inn i noe annet enn den tradisjonelle europeiske kulturen. Det assimilerer dem inn i globalisert islam. Den lærde muslimen Yusuf Qaradawis ukentlige fatwashow på al-Jazeera ses for eksempel over hele Europa.

At hovedpublikum for denne nye islamske kulturen on-line befinner seg i Europa, innebærer ikke uten videre at denne kulturen er proeuropeisk. Det kan bety det motsatte. Muslimske nettsteder er ikke noe mindre kjennetegnet ved slurvete dobbeltsjekking og hissig politisk språkbruk enn sine motstykker i den ikke-islamske verden. Et av paradoksene ved internett er at dette aller mest moderne blant medier har gitt ny kraft til førmoderne samtalevaner: rykter, sladder, urbane myter og gammel overtro. Mange unge palestinere i Danmark, de fleste av dem flyktninger fra borgerkrigen i Libanon, tror at velferdsytelsene de mottar i Danmark ikke setter dem i noen takknemlighetsgjeld til den danske staten, fordi pengene egentlig er stjålet fra familier som deres egne. «De sier at «pengene kommer fra FN»», minnes en integrasjonsekspert i København. «»De sender dem til Danmark, og Danmark tar halvparten. Derfor kommer jeg aldri til å være lojal mot danskene.»» Mer enn halvparten (56 prosent) av britiske muslimer tror ikke at arabere begikk uhyrlighetene den 11. september 2001, mens 17 prosent av dem gjør det.

Europeiske muslimer ender ofte opp med å bli fastlåst i sine tidligere hjemlands gamle og nye sorger. Ekstremister som rekrutterer frivillige til jihad i utlandet, har ofte gjort det ved å bruke videoer, med oppildnende musikalsk akkompagnement, som viser mishandlede, ydmykede, skadede eller drepte muslimer i forskjellige urosentra. En venn av de fire 7. juli-bomberne fortalte Wall Street Journal: «De var klar over at vi muslimer lider mest av alle i verden, det være seg i Irak, Afghanistan eller Palestina.»

At muslimene er de som lider mest er selve fokuset for identiteten til et økende antall europeiske muslimer. Dagen etter den forferdelige volden i Londons undergrunnsbane i juli 2005, hevdet Imran Waheed i den radikale gruppen Hizb ut-Tahir at «Vi har langt mer erfaring som ofre for terror enn som terrorens gjerningsmenn.» Hva slags «vi» er det han snakker om her? Uansett hvor mye man tar fantasien til hjelp, er det ikke britene. Han la til at det britiske muslimske samfunnets reaksjon på Storbritannias deltagelse i krigene i Afghanistan og Midtøsten inntil da hadde vært «bemerkelsesverdig tilbakeholden».

Dobbel lojalitet

Samfølelse blant muslimer skaper et stort potensielt problem som ikke forekommer med andre typer innvandrere. La oss tenke oss at Vesten midt under den kalde krigen hadde fått en enorm tilstrømning fra kommunistiske land av innvandrere som var usikre på hvilken side de støttet. Noe lignende skjer i våre dager. Europeiske land har i det siste vært i krig mot muslimske styrker i Irak, Afghanistan, Balkan og Afrika, for ikke å nevne land med europeisk kultur, som USA og Israel, som er i lignende stridigheter. Den nå avdøde Harvard-statsviteren Samuel Huntington viet islams «blodige grenser» mye plass i sin bok The Clash of Civilizations fra 1996. Det er kanskje en kontroversiell observasjon, men det er en observasjon, det er ikke noe Huntington drømte. I skrivende stund er muslimske land eller grupperinger enten i krig eller fiendtlig våpenstillstand med enhver sivilisasjon som grenser til islam, fra Nigeria til Xinjiang.

Problemet som europeiske muslimers solidaritet skaper, i alle fall potensielt, er en dobbel lojalitet. Da Irak-krigen hadde vart i to år, hadde franske myndigheter allerede identifisert sju franske muslimer som kjempet mot vestmaktene der. En «britisk brigade» på 150 anti-britiske briter befant seg også på slagmarken, og det var etablert rekrutteringsnettverk i Belgia i den hensikt å sende flere stridende.

I tilfellet med Omar Khan Sharif og Asif Mohammed Hanif var ikke dobbel lojalitet bare et potensielt problem, men en overhengende fare. Sharif var født i Derby og vokste opp der i en vertikaldelt tomannsbolig i rød murstein. Han gikk to år ved en privatskole som koster ti tusen pund hvert år, og han studerte ved Kingston University. Hanif var ikke noe mindre rotfestet i det engelske livet selv om han var født i Pakistan. Men de to tok til seg en masse islamsk fundamentalisme fra TV-apparatets og datamaskinens skjermer. I 2003 dro de til et diskotek i Tel Aviv kledd i sine svært britiske kakibukser og nystrøkne skjorter, og tok livet av mange mennesker med selvmordsbomber. Deres britiskhet, eller i alle fall deres britiske pass, var svært viktige i gjennomførelsen av forbrytelsen. De to kom nemlig inn i Israel fra Jordan, ved et sjekkpunkt hvor europeere kontrolleres langt mer slepphendt enn besøkende fra den muslimske verden.

En student som møtte Hanif og Sharif i Damaskus tenkte at de kanskje ønsket å komme vekk fra «modernitetens sjelløse ødemark». Det er ikke noe ubritisk eller ueuropeisk ved dét. Tendenser til eventyrlysten turisme som oppsøker og får utløp for vold i såvel edle som sadistiske ideologiers tjeneste, har forekommet gjennom Europas historie fra korstogene til den spanske borgerkrig. Disse eventyrerne har tilfredsstilt en impuls som Lord Byron skildret i strofene han skrev i november 1920, kort tid før han selv dro for å kjempe mot Det osmanske imperiet i Hellas:

When a man hath no freedom to fight for at home,

Let him combat for that of his neighbours;

Let him think of the glories of Greece and of Rome,

And get knock’d on the head for his labours.

To do good to mankind is the chivalrous plan,

And is always as mobly requited;

Then battle for freedom wherever you can,

And if not shot or hang’d, you’ll get knighted.

Omar Abdullah, talsmann for den radikale gruppen al-Muhajiroun, sa omtrent det samme på sin egen kompromissløse måte. Han rettferdiggjorde selvmordsbomberne fra Derby ved å si: «Britiske menn drar ut for å verve seg til den israelske hæren, og når de dør, er det ingen som lager oppstyr om det.»

Abdullah har i teorien et poeng. Lojalitet til to land er alltid potensielt problematisk. Briter som sluttet seg til en israelsk milits under Israels uavhengighetskrig i det britiske mandatområdet Palestina, ville med rette ha fått sin lojalitet trukket i tvil. Men slik verden er i dag, gjør ikke Abdullah sitt poeng med oppriktighet. Britiske menn verver seg ikke til den israelske hæren i den hensikt å drepe utenlandsk sivilbefolkning eller krige mot Storbritannia, hvilket er de eksakte grunnene til at visse muslimske radikale kriger utenlands. «Jeg kjenner folk som dro til Irak for å kjempe aggresjonen av seg,» fortalte en person i eksil fra Birmingham som hadde fått trening i Syria til en britisk reporter. «Jeg støtter dem fordi Irak er et muslimsk land som blir voldtatt av USA og Storbritannia.» Det er dette som skiller dagens eventyrlystne europeiske islamister fra sine byronske forgjengere.

Også der hvor det ikke er terrorisme inne i bildet, kan den doble lojaliteten være en ubestemmelig, farlig og konstitusjonelt nedbrytende ting. Er radikale politiske meninger nok til å rettferdiggjøre en anklage om illojalitet? Helt sikkert ikke. Hva med tilhørighet til en eller annen radikal gruppe? Det kommer an på gruppen og dens formål.

Slike spørsmål kompliseres av tilskudd som de hovedsakelig konservative Gulf-statene betaler for å bygge opp europeiske islamske institusjoner, ofte med europeiske staters medvirkning. Saudi-Arabia, et land hvor konservativ wahhabisme dominerer, betaler enorme beløp til bygging av moskeer og andre institusjoner. Saudi-araberne har bidratt med 100 millioner pund sterling til et kontroversielt prosjekt for bygging av den største moskeen i Europa i Øst-London før OL i 2012. I Frankrike får UOIF, en paraplyorganisasjon for prinsipptro muslimske ungdomsorganisasjoner, en fjerdedel av sitt årlige budsjett fra Saudi-Arabia, De forenede arabiske emirater, Kuwait og andre utenlandske donorer. Den store moskeen i Stockholm ble lenge finansiert av en sjeik fra De forenede arabiske emirater.

Europeerne står overfor en avveining. På den ene siden kan Gulf-statenes type islam ses på som antivestlig og delaktig i radikaliseringen av den muslimske befolkningen i Europa. Franske islamologer sier at omfanget av saudi-arabisk støtte i Europa er grovt undervurdert, siden mange av de andre statene som antas å støtte franske moskeer – f.eks. Algerie, som støtter den store moskeen i Paris økonomisk – bruker penger som kommer fra saudi-araberne. Men økonomisk støtte fra utlandet er ikke negativt i alle henseende. Både i Spania og Nederland er det noen innbitte fiender av fundamentalismen som er tilhengere av utenlandsk støtte fordi det er lettere å legge press på f.eks. kongen av Marokko enn på en karismatisk imam i underverdenen som henter støtte fra ukjente kilder, hva enten det er kriminelle gjenger eller religiøse fanatikere.

Mer kompliserte saker oppstår med ikkestatlige organisasjoner som åpent indoktrinerer sine medlemmer til ikke å være lojale mot andre enn organisasjonen selv. Hizb ut-Tahrir, den radikale utløperen av Det muslimske brorskapet som ble grunnlagt i Jordan i 1953, tar sikte på å gjenopprette det muslimske kalifatet, som ble avviklet sammen med Det osmanske imperiet i 1924. Dens medlemmer avlegger høytidelig ed om å «iverksette selv de av ledelsens beslutninger som jeg finner betenkelige». Men siden Hizb ut-Tahrir ikke gir direkte autorisasjon til angrep på europeiske stater, har de europeiske landene håndtert situasjonen på forskjellige måter, akkurat som de gjorde med medlemskap i kommunistpartier for et halvt århundre siden. Hizb ut-Tahrir er forbudt i Russland og Tyskland (begge steder på grunn av påstått antisemittisme). Nederland, Danmark og Storbritannia har drøftet et forbud. Men de fleste land gir organisasjonen lov til å holde på.

Hizb ut-Tahrir er ikke den eneste gruppen som holder seg til de vestlige lovenes bokstav samtidig som de har beveget seg langt bort fra deres ånd. Den salafistiske (fundamentalistiske) as-Soennah-moskeen i Haag, som er under innflytelse av den syriskfødte imamen Fawaz Jneid, oppmuntrer ikke til vold, men den fremmer avstand mellom medlemmene og vestlige institusjoner. Flere kvinner tilhørende Hofstad-nettverket, gruppen hvor Theo van Goghs morder kom fra, spurte imamen om de hadde hans tillatelse til å vitne i en nederlandsk rettssal i Hofstad-saken. (Han gav tillatelse til det.)

Ydmykelse og islamofobi

Europeerne hevdet at de anstrengte seg til det ytterste for å ta hensyn til islam, og det gjorde de. For første gang i nyere historie gjorde europeiske samfunn seg umake med å la egne innbyggere, i økende grad også statsborgere, få leve hele sine liv i en fremmed kultur. Det meste av denne adskillelsen ble oppnådd på privat initiativ. En arabisk innvandrer til Tyskland kunne for eksempel «assimilere» inn i den «arabiske delen» av sitt nye, multikulturelle land, i de «etniske koloniene» Rauf Ceylan skrev om. Ved det av Saudi-Arabia sponsede King Fahd Academy i Bonn bestod elevenes timeplan av tolv timer religion, seks timer arabisk og én tysktime.

Men offentlige myndigheter godkjente – og finansierte sågar – lignende separatistiske bekvemmeligheter. Mohammed Bouyeri, Theo van Goghs morder, forlangte bussforbindelse til sin offentlig finansierte ungdomsklubb. Han krevde at kommunen skulle pusse opp foreldrenes leilighet i samsvar med islamsk sedvane. Bare noen måneder før han drepte van Gogh, hadde Bouyeri hugget en politimann i nakken med kniv – hvilket resulterte i en dom på tolv uker. De europeiske statenes sløseri, lemfeldighet og manglende dømmekraft, vekket forakt og fristet en til å «melke staten», som journalisten Ian Buruma skrev.

Men til tross for denne private og offentlige gavmildheten har anklagene florert om at Europa har fordommer mot muslimer, og at verdensdelen til og med er «islamofob». Innvandrere har ofte tilkjennegitt sin skuffelse over Europa, også en følelse av at de er blitt «lurt». Idet han anså integrasjonen i Sverige som «totalt mislykket», snakket Masoud Kamali, en innflytelsesrik iranskfødt professor i etniske studier i Uppsala, i 2005 om de store forhåpningene mange innvandrere hadde: «Basert på de forestillingene man har om Sverige i utlandet, betraktet mange av oss Sverige som toleransens, solidaritetens og demokratiets hjemland.» Likevel, sa han, syntes de utenlandsfødte at de følte seg mer fremmede jo lenger de bodde i Sverige.

Som Hans Magnus Enzensberger har bemerket, er denne tiltagende bitterheten en del av et paradoks ved den liberale fremskrittstanken. Jo mer rettferdig, jo mer egalitært og jo mindre rasistisk et samfunn blir, desto mer ydmykende oppleves det å mislykkes i dette samfunnet. Folk blir lettere skuffet og mer desperate etter syndebukker og altomfattende forklaringer. Dette skjer på liten skala (når det går utover et ego) og på stor (når kulturer mister prestisje). Og etterhvert som flere europeere begynte å sette spørsmålstegn ved multikulturalismen, kom en annen type skuffelse blant innvandrere til overflaten. Velkomsten de hadde fått av europeerne føltes som katta i sekken, en brutt avtale. Noe av grunnen til at det opprinnelig hadde vært attraktivt å slå seg ned i Europa, var forståelsen av at europeerne ville godta utlendingene som de var. Og Europa hadde gjort nettopp det. Men hvis utlendingene forble som de var, hvis de beholdt sin ikke-europeiske identitet, fikk de bare motstrebende tilgang til den økonomien, den sivilisasjonen og de institusjonene som var grunnene til at de i det hele tatt kom til Europa.

Overgangen fra industri- til serviceøkonomi, hvilket har «humanisert» arbeidsplassen for mange mennesker, har også skapt nye muligheter for ydmykelse, misunnelse og etnisk basert uvilje. Tidligere klagde man ofte over at fabrikkarbeid var lite meningsfylt, eller fremmedgjørende, for å bruke det marxistiske uttrykket. Men nettopp av den grunn kunne en industriøkonomi absorbere mennesker fra forskjellige kulturer uten automatisk å avstedkomme farlige kulturkonflikter, og kanskje var det bare en industriøkonomi som kunne gjøre det. Det essensielt menneskelige ved en fabrikkarbeider spilte simpelthen ingen rolle på jobben. Om en kollega var muslim og en annen kristen, var uten betydning: Begge behandlet dreiebenken på samme måte. Dagens vestlige serviceøkonomi involverer derimot en masse selvutfoldelse, betalt servilitet og til og med fortrolighet. Den er organisert rundt sensuelle og andre gleder. En innvandrerfamilie som bodde i Tyskland i 1975, ville ha vært stolt av at datteren arbeidet hos et stort internasjonalt selskap som Siemens. Ville den samme familien noen tiår senere vært stolt av en jente fra neste generasjon som jobbet i en stor, internasjonal restaurantkjede som Hooters?

Om vi vender tilbake til Huntingtons observasjon av gnisningene mellom islam og hver eneste kultur den er i kontakt med, eller om vi betrakter all armoden, trelldommen, volden og middelmådigheten i muslimske samfunn verden over… Hvordan skal vi forklare dette? Enten er det et stort problem med islam som må tas fatt i av muslimene selv, eller så har en lang rekke forskjellige, ikke-muslimske kulturer ved et utrolig sammentreff utviklet eksakt den samme ondskapsfullheten mot islam. Den siste forklaringen er naturligvis den foretrukne blant aktivistiske innvandrere og deres forsvarere. Det er dette de mener når de snakker om islamofobi.

Det er fristende å se på ordet islamofobi som en europeisk manifestasjon av en politisk korrekthet av amerikansk merke. Under denne synsvinkelen er islam simpelthen den nyeste kategorien, etter kjønn, seksuell preferanse, alder osv., som er lagt til de tertefine talemåtene som amerikanerne fant opp for å snakke om landets raseproblemer under borgerrettskampen. Men islamofobi er et mer labilt uttrykk enn som så. Det omfatter dårlig oppførsel mot muslimer, rasisme, frykt for muslimsk radikalisme og politisk motstand mot visse islamistiske politiske tendenser. De som anklager andre for islamofobi, vil ofte ha både i pose og sekk. Enhver europeisk nølen med å gi sin tilslutning til islamsk innvandring, blir kalt islamofobi. Det gjør også enhver antydning om at innvandrere eller deres barn bør tilpasse seg europeiske sedvaner.

Noen europeere antar nedlatende at de som griper fatt i sin islamske identitet bare leter etter trøst på grunn av dårlig utdannelse eller lavstatusarbeid, men det er feil. En tysk studie offentliggjort i 2007 fant tvertimot at «muslimer som bor i områder med mindre arbeidsledighet ser ut til å vise en sterkere identitetsfølelse». Ei heller var problemet at muslimske innvandrere nølte med å «gi avkall på» sine tradisjoner. Muslimske tradisjoner øvet en sterk tiltrekningskraft til og med på europeiskfødte barn hvis familier allerede hadde oppgitt dem. Et eller annet drev etniske muslimer til å vende tilbake til sitt kulturelle opphav, selv om familien kanskje hadde vært så lenge i Europa at «opphavet» var lite annet enn en parodi, en hobby, en tilgjorthet eller en romantisk drøm.

De gamle identitetene så ikke ut til å bli borte. De var alltid rede til å bli hentet frem igjen når som helst av andre- eller tredjegenerasjons muslimer som på et eller annet vis var misfornøyd med den europeiske kulturen. Europa var fullt av muslimske «ledere» som til tross for sin muslimske bakgrunn hadde lært sin arabisk ved universitetet, og ikke ved kjøkkenbordet. På den ene siden virket det kritikkverdig å betrakte deres tilegnelse av et fremmedspråk med større mistenksomhet enn man ville la en hvilken som helst europeer i samme situasjon bli gjenstand for. På den annen side var det vanskelig å la være å lure på om de lærte dette fremmedspråket i håp om å bli noe annet enn europeere. Mohammed Sidique Khan, hjernen bak 7. juli-bombene, snakket med en bred dialekt som er typisk i hans del av Yorkshire, og han spilte fotball med mange innfødte engelske «mates» som kalte ham «Sid». Problemet hans var ikke at han hadde «mislyktes med å assimilere seg», det var at han hadde valgt å annullere denne assimilasjonen.

Khan gjorde det individuelle valg å lete etter sine «røtter». Men en følelse av fremmedgjøring fra den dominerende europeiske kulturen oppstår ikke alltid på denne måten. I noen familier innprenter man tidlig følelsen av ikke å tilhøre ens land, men ens religion. En skoleundersøkelse utført av det franske utdanningsdepartementet fant følgende.

Mange franske elever av nordafrikansk opphav, også i andre generasjon, som utgjør flertallet ved visse skoler, lever som fremmede for det nasjonale fellesskapet. De svarer på alt du sier til dem med to kategorier: «franskmennene» og «oss». Mens de en gang i tiden hevdet en arabisk identitet (hvilket forresten ikke alltid er opplagt for nordafrikanere), hevder de nåtildags i økende grad en «muslimsk» identitet. Dette er en indoktrinering som noen lærere påstår begynner så tidlig som i småskolen. Mange skolebarn vil på spørsmål om hva deres nasjonalitet er, svare «muslimsk». Hvis du forteller dem at de er franske, slik vi gjorde i en ungdomsskole i en forstad til Paris, svarer de at det er umulig, fordi de er muslimer!

På denne måten skilte den muslimske innvandringen seg fra tidligere innvandring. Nylig erhvervede nasjonale tilhørigheter var diskutable, gjenkallelige og provisoriske. Hva enten dette skyldtes islams tidløse natur eller forandringene i det 21. århundrets verden, slet i det hele tatt ikke Europa med et vanlig innvandringsproblem, men med en motkultur.

Muslimer og svarte amerikanere

Som allerede bemerket har den europeiske erfaringen med muslimsk innvandring mindre til felles med den amerikanske sådanne (stort sett en suksess) enn med USAs erfaring med rasespørsmålet (et langvarig problem hvor suksess kun er oppnådd til høye kostnader). Det har ikke så mye å gjøre med at muslimers levekår minner om situasjonen for svarte i de indre amerikanske bydelene mot slutten av det 20. århundret. Det gjør de jo av og til, med narkotikaen, kriminaliteten, opptøyene og hengemyrene av noen skoler, som skaper tilsynelatende uløselige problemer. Det har mer å gjøre med at muslimenes kulturelle selvforståelse har mer til felles med svarte amerikanere enn med innvandrere i sin alminnelighet. Den svarte kulturen kan kalles en «motkultur», en kultur bygget på mistillit til den dominerende kulturen, hvor man har en tendens til å innta motstridende synspunkter i nesten ethvert politisk spørsmål.

En motkultur er ikke nødvendigvis en «syk» eller en «mislykket» kultur, slik enkelte kritikere hevder. Den svarte amerikanske kulturen er faktisk en utrolig robust kultur på to viktige måter. For det første har den forblitt intakt gjennom globaliseringens hvirvelstorm, og sågar overlevd sin egen rikdom (i motsetning til f.eks. kulturen i samtidens Irland, hvor de innfødte oppgir sine tradisjoner så snart de kan kjøpe seg ut av dem). For det andre har dens kulturelle produkter tatt verden med storm.

Ingen andre steder har den svarte amerikanske kulturen fremkalt mer etterligning eller empati enn blant europeiske muslimer. En tyrkisk rapper som er fan av Dr. Dre, Eminem og 50 Cent, sa at han følte «et visst fellesskap» med svarte amerikanere. «I USA kalles det slaveri,» sa han. «Her kalles det Gastarbeiter.» Da Frankrike i 2005 ble rammet av opptøyer, hvor brannstiftere med basketballsko til 200 dollar og New York Yankees-cap’en på snei kommuniserte med TV-kameraene med gester hentet fra rap-videoene, hadde denne klesstilen og disse geberdene blitt en del av det den amerikanske kulturhistorikeren Mark Lilla kalte «en universell kultur for Jordens elendige».

Men til tross for sin bemerkelsesverdige indre koherens og sin enorme kulturelle innflytelse forblir svarte amerikanere den fattigste av USAs subkulturer, og den har vært underlegen i århundrer. De svarte har vært et kulturelt problem for USA, men aldri en kulturell trussel mot landet. Før internetts tid var det naturlig å se på europeiske muslimer i hvert enkelt land som en subkultur med enda mindre innflytelse enn svarte amerikaneres, rotløse, i eksil, splittede og svært fåtallige som de var. I dag er de ikke lenger noen av disse tingene. En hurtig synkende befolkning av flere hundre millioner europeere bor nord for Middelhavet, mens en hurtig voksende befolkning av flere hundre millioner på sørsiden knapt kan vente med å flytte dit. Dessuten er en bestemt del av de sistnevnte fast bestemt på å ødelegge Europa med vold og våpen. Denne delen er kanskje liten, men London- og Madrid-bombene viser at det er svært vanskelig å bestemme med tilfredsstillende nøyaktighet hvor liten. I den globale kommunikasjonens tidsalder ser ikke islam ut som noen «sub»-kultur i noen betydning av ordet. Det finnes 1,2 milliarder muslimer som med internetts hjelp er knyttet sammen til en global ummah eller nasjon av troende. I de fleste tilfeller er dette en slags pro forma-tilhørighet, men hos noen involverer den en glødende form for lojalitet.

Ettersom muslimer utgjør omtrent halvparten av den «nye europeiske» befolkningen, kunne de komme til å utgjøre en dominerende kultur blant innvandrere i sin alminnelighet, selv blant dem som ikke bekjenner seg til den muslimske tro. De kunne bli en Leitkultur, for å bruke den tyske ideen om en «ledende kultur» i en annen kontekst. Latinamerikanerne stod for en lignende Leitkultur blant deltagere i protestmarsjer på 1980-tallet. Hva enten de protesterte mot Ku Klux Klan eller kjernekraft, sang de «¡El pueblo! ¡Unido! ¡Jamás será vencido!» på et språk som var lånt fra en annen sak, forstått hverken av de marsjerende selv, av folkene de forsvarte eller folkene de henvendte seg til.

Fra en lignende fascinasjon for ghettoiserte muslimske samfunn har det utviklet seg et språk som er nyttig for å samle de misfornøyde. Man kan se det i den suksessen islamister som verver nye tilhengere har blant ikke-muslimske fengselsinnsatte. Man kan også se det på gjengnivå. Nesten hele bølgen av angrep på jøder som begynte i Frankrike i 2002, ble igangsatt av beurs (franske muslimer av nordafrikansk herkomst), men i mange tilfeller sluttet afrikanske og karibiske naboer av organisatorene seg til dem. Den muslimledede gjengen av over tjue «barbarer», som de selv kalte seg, som brukte syre, kniver og lightergass til å torturere den jødiske mobiltelefonselgeren Ilan Halimi til døde over tre uker i 2006, var en multikulturell miks av ferske innvandrere fra Afrika og Asia, foruten flere franskfødte minoritetsungdommer. Det som er i ferd med å utvikle seg, minner om cujus regio ejus religio («Den som hersker, hans religion») på skalaer som fengselsavdelinger, gategjenger eller oppganger.

Kapittel 7 – Europas troskrise

Islam har ikke vist seg å bli en utbetydelig størrelse slik de fleste europeere antok da innvandrerne begynte å komme på 1950-, 1960- eller 1970-tallet. Den er blitt en kraft man må regne med. Politikere og kommentatorer liker å bruke klisjeen om at islam nå er «den nest største religionen i Europa», som om de sa det for å være hyggelige. Noen sier til og med at dette er en overdrivelse av islams innflytelse. «Det virker på den offentlige debatten som om religiøse muslimske innvandrere utgjorde 30 prosent av befolkningen,» sier den danske religionsskribenten Anders Jerichow. «De religiøses andel er kanskje 1 prosent.»

Men å beskrive islam som Europas nest viktigste religion, er faktisk å undervurdere den. Hvis du måler islam ved å betrakte intensiteten i dens tilhengeres overbevisning, dens betydning i politiske debatter, de privilegier den nyter godt av i mange europeiske lands lovgivning, eller dens evne til å skremme potensielle kritikere, er ikke islam den nest viktigste religionen i Europa, men den viktigste. I noen vesteuropeiske land er det totale antall personer som går i moskeen omtrent det samme som antall kirkegjengere. I alle landene er det en større andel muslimer som går i moskeen enn kristne som går i kirken. Europeerne gjør ikke urett når de er urolige over det som tross alt fortsatt er en minoritetsreligion. Kanskje vil ikke Europa bli en av den arabiske verdenens forposter, slik Bernard Lewis advarte om. Men verdensdelen har en «islamsk nasjon» i sin midte. Den er fortsatt liten, men den vokser ufortrødent.

Religiøs gjenoppvåkning

I de fleste muslimske samfunn i Europa – hva enten folk er rike eller fattige, akkurat er kommet ned av flyet eller har to generasjoners opphold bak seg – er islams prestisje og betydning økende. I den muslimske middelklassen er det ikke pinlig å innrømme at ens foreldre er religiøse, slik det ville være blant middelklasseeuropeere med kristen bakgrunn. I Frankrike beskriver 85 prosent av muslimene sin religiøse tro som «svært viktig», mot 35 prosent av ikke-muslimene. Også i Tyskland er religiøsiteten mer utbredt blant muslimske innvandrere enn blant innfødte: 81 prosent av tyrkerne kommer fra et religiøst miljø, mot 23 prosent av tyskerne. Like viktig er det at den religiøse troen opprettholdes med større lidenskap og selvsikkerhet blant muslimer: 68 prosent av tyrkerne mener at deres religion er den eneste sanne, mot bare seks prosent av tyskerne. Sytti prosent av europeiske muslimer faster under ramadan.

Islam er blitt en alternativ kilde til sosialtjenester for fattigfolk, og noen ganger er den mer effektiv enn staten. Grupper tilknyttet moskeer gir ofte mat til sultne (slik den muslimske søylen zakat foreskriver), og «trosbaserte» programmers evne til å få vanskeligstilte ungdommer i belastede strøk bort fra stoffmisbruket, er særlig fremragende. Da narkotikalangere begynte å gjøre sitt inntog i Beeston i Leeds, startet Mohammad Sidique Khan – som senere ble hovedmannen i gruppen bak bombingen av transportmidler i London i juli 2005 – en gruppe kalt «The Mullah Boys» sammen med en femten-tjue andregenerasjons pakistanere. Det var en slags gategjeng som var organisert i den hensikt å drive sosialarbeid. Når de hadde identifisert en stoffavhengig nabo, skaffet Khan og The Mullah Boys foreldrenes tillatelse til å kidnappe ham, for deretter å holde ham i forvaring i en leilighet i nærheten av den lokale wahhabi-moskeen helt til han var avruset.

Dette betyr ikke nødvendigvis at ungdommene i mindre grad ville vende seg mot islam dersom de bodde i rikere og mindre narkotikabelastede bydeler. Som nevnt i forrige kapittel er det en tendens blant europeere til å anta at den glødende omfavnelsen av islam blant etniske minoritetsungdommer må være resultat av en eller annen ikke-religiøs faktor, som fattigdom eller sosial utstøtelse. Det er den ikke. Religionen er ikke et trøstemiddel. Den store synligheten islam plutselig har fått, er del av en verdensomspennende forandring. I flere tiår har europeiske muslimer, i likhet med nesten alle andre folk i verden unntatt europeiske kristne, i økende grad vendt seg (tilbake) til religionen. Den evangeliske bevegelsen i USA er en del av den samme trenden.

Den demografiske og kulturelle vekten islam har i verden fortsetter å øke, og Europa er det stedet hvor veksten går raskest. Dette er noe av en bisarr situasjon. Det er kanskje 1,3 milliarder mennesker som hører til islam, men det er 2 milliarder som hører til kristendommen, Europas egen religion. Kristendommen vokser raskere enn islam, til og med raskere enn noen annen større religion i hele verden. I år 1900 fantes det 9 millioner kristne i Afrika, om man teller alle konfesjoner. I 2005 var det 393 millioner. En hovedårsak til stansen i spredningen av militant islam i Afrika har vært en voksende kristenhet som til tider er like militant (et fenomen som ikke er uten problemer). Det finnes få tegn til lignende vekst i Europa, og ingen slik motkraft.

Det kan være nokså tilfeldig hva slags ideologi som ledsager muslimers voksende ambisjoner. Islams gjenkomst er ikke bare en gjenoppblomstring av en doktrine, men et folk som reiser seg. Muslimske hærer (inkludert terroristgrupper) er stadig mer selvsikre. I en rekke saker, særlig de som innebærer fordømmelse av Vesten, er retorikken hos dagens «religiøst fanatiske» arabere ikke til å skille fra den de «gudløse nasjonalistiske» araberne hadde for noen år siden. Ideen om at flere unge mennesker kaller seg muslimer fordi islam på et eller annet vis er blitt ydmyket, er gal. Uansett hvilke grunner de har for å omtale seg selv som muslimer, ser islam ut til å ha vind i seilene.

Islam og troende europeere

Mye av jobben med å assimilere islam har vært gjort med interreligiøs dialog. Ved Breeplain-kirken i arbeiderklassestrøket Feyenoord i Rotterdam, la den banebrytende, reformerte nederlandske presten Pleun Reedijk i 1970 merke til at muslimer som hadde flyttet inn i nabolaget hans, knelte i bønn på gaten midt på vinteren. De hadde naturlig nok ingen egne moskeer. Reedijk bestemte seg for å åpne sin egen, vel besøkte kirke for dem, og lot dem der utøve sin egen religion.

Hva enten denne handlingen var generøs eller forfengelig, modig eller naiv, var spørsmål som gikk igjen i den sensasjonslystne pressen i ukevis, og det hele splittet Reeijks egen menighet i to. Da han i 2005 fra sin leilighet i Rotterdam så tilbake på hendelsen, var han ikke så sikker i sin vurdering. «Var det en god idé å gi muslimene kirken?» spurte han. «Det er fifty-fifty.» På den ene siden, sa han, var de opprinnelige motstanderne blant menighetens medlemmer nå vennligere innstilt. Handlinger som denne har gitt kristne mye goodwill hos muslimer der hvor de har skjedd. Selv om meningsmålinger som nevnt viser at europeiske muslimer er mistroiske til det europeiske storsamfunnet i sin alminnelighet, gir de kristne en overveldende anerkjennelse. I Frankrike har 91 prosent av muslimene en positiv holdning til kristne. Tallene er høye også i Spania (82 prosent), Storbritannia (71 prosent) og Tyskland (69 prosent).

På den annen side er det nå kun 250 medlemmer igjen i menigheten til Reedijks gamle kirke, sammenlignet med 2000 for førti år siden. Breeplain-kirken forholder seg ikke lenger til noen i egenskap av dominerende part, særlig nå som strøket er blitt overveiende marokkansk og tyrkisk. I de spente dagene etter mordet på Theo van Gogh kastet noen en brannbombe inn i kirkens kontorværelser.

Den interreligiøse dialogen var for det meste basert på en kristen misforståelse, eller kanskje selvbedrag er et bedre ord. Ettersom de innfødte har bedre kjennskap til sitt lands institusjoner, og siden de har en dominerende posisjon i økonomien, på arbeidsmarkedet og i såvel den fine som den folkelige kulturen, gikk kristne grupper ofte i dialog med muslimer som om de var den sterke parten. De la frem en storsinnet invitasjon til utlendingene om å gå over til deres kultur. Men det som teller i religiøs dialog, i motsetning til dialog mellom religiøse samfunn og staten, er ikke penger eller jobber eller kulturell innflytelse. Valutaen er religiøs tro. Fordelene ved interreligiøs dialog tilfaller religiøse personer. De som ikke lenger tror, får ikke noe ut av det.

Det europeerne betraktet som velvilje og storsinn var i virkeligheten en forskyvning av den religiøse makten, bort fra de kristne og i retning muslimene. Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble liker å sitere en formulering av Frederik den store, som var konge i Preussen i det 18. århundret: «Hvis tyrkerne kom og ville slå seg ned i landet, ville vi bygge moskeer til dem.» For journalisten Georg-Paul Hefty lyder imidlertid dette som nordtysk provinsialisme. «De som bodde i de tysktalende landene lenger sør,» skrev Hefty, «særlig øst for Wien, visste på den tiden at tyrkerne ikke bad om kristne herskeres tillatelse til å bygge moskeer når de ønsket å slå seg ned et sted.»

Et av de viktigste temaene for dagens interreligiøse dialog har å gjøre med regler for muslimske gruppers kjøp av kirker, for deretter å innvie dem som moskeer. Et dokument utstedt i 2006 av EKD, de tyske protestantenes sentrale autoritet, vekket opphisselse i muslimenes sentralråd, for det røpet en viss nølen (eller kanskje bare nostalgi) fra de kristnes side:

Tapet av en kirke er alltid vanskelig å forklare menigheten, for mange mennesker har en følelsesmessig tilknytning til kirken sin. Når en kirke innvies som moské, føles det av mange kristne ikke bare som et privat tap, men også som et offentlig irritasjonsmoment, hvilket er mer alvorlig. Den ytre symbolske verdien av kirken forblir intakt, mens en annen religion praktiseres på innsiden. Allmennheten får enten det inntrykk at kristne er på retrett stilt overfor islam, eller at islam og kristendommen når alt kommer til alt er ensbetydende religioner.

Den slukørede og sørgmodige vår-tid-er-forbi-tonen i slike meddelelser gjenspeiles i den interreligiøse dialogen, som i hovedsak dreier seg om hvordan kristne kan gjøre livet lettere for muslimer. Ved det offentlig finansierte Hamara-senteret i Leeds fremmer lokale kristne og muslimer en kameratslig følelse, ifølge Wall Street Journal delvis «ved å understreke sin motstand mot globaliseringen, krigen i Irak og i noen tilfeller Israels politikk i de palestinske områdene». Det er ikke tverrkulturell kommunikasjon. Det er å samle kristne bak en muslimsk agenda.

I Spania har muslimenes pågående forsøk på å få Cordoba-katedralen innviet med tanke på muslimsk bønn, gitt et lignende resultat. For 800 år siden var Cordoba under islamsk styre, og katedralen var en moské. På den annen side var moskeen i sin tur blitt bygget over en vestgotisk kirke. Katedralen har ikke vært benyttet som moské siden de kristne gjenerobret den fra maurerne i 1236, selv om den aldrende diktator Francisco Franco lot Saddam Hussein be i den gamle bysantinske mihraben, eller nisjen, etter at de to hadde spist sammen i Cordoba i 1974. «Det ville aldri falt oss inn å dra til Mekka for å be fadervår,» sa en lokal katolsk leder som er motstander av å dele katedralen.

Han berører et særdeles brennbart tema. Hva angår det religiøse, skjer ikke dialogen med muslimene på like fot. Italienske konservative har vært spesielt ømtålige hva dette angår. De hevder at det ledende prinsippet i interreligiøs dialog må være reciprocità, eller gjensidighet. De mener at det ikke er rett å gi tillatelse til å bygge Europas største moské i Roma med saudi-arabiske penger, så lenge Saudi-Arabia forfølger kristne og andre muslimske land forbyr misjonsvirksomhet og kirkebygging. «Dialog uten gjensidighet er bare tomprat,» sa den italienske kardinal Mario Pompedda noen få måneder før sin død i 2006. Det er av største betydning for fordrageligheten mellom religioner, fortsatte han, at folk i Vesten «forlanger at de rettighetene vi garanterer i Italia også blir garantert i de arabiske landene. Med andre ord, hvis vi åpner en islamsk skole eller gir muslimske elever undervisning i sin tro, må de samme garantiene gis våre skoler i islamske land.» Pompedda mente at den rette arenaen for diskusjon mellom kristne og muslimer ikke er noen av de europeiske nasjonalstatene, men hele kloden. Hans krav var rett, men ville sannsynligvis ikke ha noen praktisk betydning. Problemet er ikke bare at saudi-araberne ikke tillater kristendommen i sitt land, det er også at europeerne er mindre interessert i å spre evangeliet dertillands enn saudi-araberne er i å omvende folk i Europa. Så lenge de muslimske troende er mer lidenskapelige enn de kristne, er reciprocità et nostalgisk ønske snarere enn et krav.

Islam og gudløse europeere

«I halvannet århundre har sekularister varslet slutten på religionen, akkurat som fromme jøder forkynner at Messias vil komme,» sier islameksperten Hans Jansen. En eller annen gang etter den annen verdenskrig kom den sekulære frelsen til Europa. Religionen viser tegn til å være en levning fra fortiden, i alle fall blant innfødte. En spørreundersøkelse gjennomført av Le Figaro viste at 45 prosent av dem som kaller seg katolikker i Frankrike, ikke er i stand til å forklare hvorfor man feirer påske. I 2003 ble en luthersk prest nord for København suspendert fra jobben for å ha sagt i et intervju at «Jeg tror ikke på Gud skaperen». Under diskusjonen som fulgte viste en undersøkelse gjennomført av en kristen dagsavis at færre enn to tredjedeler av Danmarks 2.100 prester mente at slike bemerkninger satte en utenfor «kirkens fundament». Det er ikke bare at religionen er forsvunnet fra Europa, det har også minnet om hvordan et religiøst ordnet samfunn, eller til og med bare et religiøst tilbøyelig sådant, overhodet var. En brukbar definisjon av religion er for de fleste moderne europeere «en standhaftig, irrasjonell oppfatning».

Når en dypt religiøs, fremmed subkultur plutselig tar bolig i en mindre religiøs kultur, reagerer de innfødte hovedsakelig på to måter. Den første reaksjonen er oppriktig og reaksjonær: De innfødte orienterer seg i retning sin etnisitet og sine tradisjoner. De har en tendens til å se på oppgivelsen av sine religiøse og andre tradisjoner som et misgrep, og kanskje var det nettopp dette som gjorde dem sårbare for fremmed tilstrømning. Den andre reaksjonen er arroganse og snobbisme. De innfødte betrakter sin avstandtagen fra religion ikke som et kulturelt tap, men som en kulturell erobring. De proklamerer sin postreligiøse universalisme på enda mer høylydt, hovmodig og snobbete vis.

Samfunn reagerer vanligvis på begge måter samtidig. Gruppebevisstheten hos de irske katolske massene som kom til Boston i det 19. århundret, drev flere av Bostons innfødte til å understreke (i mange tilfeller også dikte opp) sin identitet som anglosaksere. De gikk over fra kongregasjonalismen til Den episkopale kirke (amerikansk anglikanisme) «ikke så mye på grunn av forskjeller i doktrine som av ønsket om en tilhørighet som la større vekt på autoritet, orden, ritual og bånd til England,» skrev historikeren Oscar Handlin. Men de innfødte fordømte oftere nykommerne fordi den irske katolisismen i sin essens var «fremmed for fremskrittstanken» som hersket blant folk i New England-statene i det 19. århundret. For folk i Boston var det et bevis på irsk tilbakeståenhet at nykommerne ikke ville ha noe å gjøre med «det lysende og vakre søsterskapet» av filantropiske reformbevegelser som byen var besatt av, fra avholdssak til kamp mot slaveriet eller for kvinners rettigheter.

Det 21. århundrets europeere gjør noe lignende med islam. Mange har etterhvert oppfattet skepsis til religion som en essensiell del av hva det vil si å være europeisk. Når nykommere i åpenbaringsreligionens navn avviser den europeiske sivilisasjonen som er bygget rundt byråkratisert rasjonalisme, blir europeere enten fornærmet eller avslørt. Religiøs tro, uansett hva slags, betraktes som en form for svik.

Marcello Pera, som i sin tid som det italienske senatets president var svært bekymret over erosjonen i den italienske kulturen, bruker en innviklet logisk formel for å vise at Europas kulturer er overlegne kulturene til dem som flytter dit: «Hvis medlemmene av kultur B fritt demonstrerer sin preferanse for kultur A, og ikke motsatt – hvis f.eks. innvandringsstrømmen går fra islamske til vestlige land, og ikke motsatt – så er det ganske visst grunn til å tro at A er bedre enn B.» Dette gir senatspresidenten en varm, tilfreds følelse så lenge han antar at A betyr «vestlige land» og B «muslimske land». Men Peras rangering vil ikke være opplagt for den som ikke allerede betrakter Vesten som resten av verden overlegen. Om man satte A lik Beethovens symfonier og B lik internettporno, ville utsagnets sannhetsverdi være det samme. Å bedømme meritter ved å følge flokken fungerer for økonomer, men ikke for kulturhistorikere.

Pera er selv ikke en troende kristen, og de fleste intellektuelle som erklærer Vestens overlegenhet, mener ikke at kristendommen er bedre enn islam. De mener at det er bedre å overvinne religionen – i rasjonalitetens, nøytralitetens og andre opplysningsidealers navn – enn det er å praktisere den. Men europeerne er i ferd med å bli mindre sikre i sin gudløshet. Det har aldri blitt solgt så mange bibler på nederlandsk eller dansk som da nye oversettelser til begge språk ble utgitt i henholdsvis 2004 og 2005. I Nederland har det vært mye snakk om ietsisme. Et voksende antall ikke-religiøse personer sier at selv om de ikke akkurat tror på Gud, tror de på «noe» (iets).

Bøker som vagt tar til orde for åndelig fornyelse, blir mer og mer populære. En bok av Peter Hahne, programleder i tysk TV, hvor han anbefalte tyskerne å ta sin «verdikrise» etter 11. september på alvor, lå på toppen av bestselgerlistene i månedsvis. Dette gjenspeilet muligens en viss sans for formanende tomprat, eller det kan ha vært et første tegn på en tilbakevenden til tradisjonell religion. Da den sentimentale, oppmuntrende fabelen Måken Jonathan var USAs mestselgende bok i 38 uker tidlig på 1970-tallet, var det ingen som betraktet den som en forsmak på den landsomfattende religiøse gjenoppvåkningen, men når man ser tilbake, var den sannsynligvis det.

Den nederlandske historikeren Joshua Livestro har observert en økning i antall ungdomskirker i Nederland, fra 45 (med 10.000 medlemmer) i 2003 til 88 (med 20.000 medlemmer) to år etterpå. Kirkebesøkene blant folk under tjue år steg fra 9 til 14 prosent mellom 2003 og 2004. Krusifiksene er kommet til heder og verdighet igjen i katolske skoler i landet. Livestro tror at innvandring av standhaftige kristne fra den tredje verden er en viktig faktor i denne oppvåkningen.

Men islam kan kanskje også spille en rolle, om enn bare indirekte. Andre steder i Europa får nærhet til islam religiøsiteten til å øke blant ikke-muslimer. Sosiologen Eric Kaufmann fant at i områder i Storbritannia med stor muslimsk befolkning er prosentandelen av hvite briter som omtaler seg som «kristne» (snarere enn «uten religion») betraktelig høyere enn i lignende, mindre blandede strøk, selv om man korrigerer for inntekt og andre kompliserende faktorer. Det er vanskelig å si om de er blitt mer kristne eller om de simpelthen tilkjennegir tilhørighet til den kristne siden.

Overalt hvor islam har gjort seg gjeldende i de senere årene, har den fremkalt refleksjon blant kristne. I 2005, to år etter at Irak-krigen startet, gav sir Richard Dannatt, general og høyt dekorert sjef for den britiske generalstaben, uforvarende støtet til en landsomfattende debatt om troen. Dannatt advarte om at de britiske militæroperasjonene i Irak kunne risikere å «ødelegge» den britiske hæren med mindre de ble redusert eller revurdert. Før striden om hans utspill opphørte, ble avisene interessert i Dannatt av en helt annen grunn. Som en oppriktig kristen gjorde han det klart at uro over hvordan Irak-krigen ble ført, ikke betydde at han var likegyldig til radikal islam. Tvertimot. Det var bare at risikoen, slik han så det, var mer av åndelig enn militær art, og den var større hjemme enn i utlandet. «Når jeg ser den islamistiske trusselen,» sa han, «håper jeg at den ikke gjør altfor store fremskritt, for det finnes et moralsk og åndelig vakuum i vårt land. Vårt samfunn har alltid vært rotfestet i de kristne verdiene. Så snart man rykker opp roten, er det fare for at samfunnet beveger seg dit vinden blåser.» Noe kommer til å fylle Europas åndelige tomrom, tror general Dannatt, og dette noe kan være islam.

Benedikt XVI: Nye tanker om tro og manglende tro

Europeerne fornemmer at de har et kjempeproblem som har et eller annet med religiøs tro å gjøre, men ingen har vært i stand til å identifisere det presist. Er problemet religionens tilbakegang i sin alminnelighet? Eller spesielt kristendommens tilbakegang? Eller er problemet overdreven sentimentalitet eller manglende mot til å forsvare «opplysningstidens verdier» mot kristendommen?

Vestlig tenkning omkring disse spøsmålene har endret seg en god del det siste tiåret, både blant troende og ikke-troende. En av de intellektuelt dristigste blant nytenkerne har vært pave Benedikt XVI. Benedikts forgjenger, Johannes Paul II, betraktet skillet mellom religion og manglende sådan som den største splittelsen i verden. Hengivne kristne, muslimer og buddhister hadde mer til felles med hverandre enn med ateister. Johannes Paul etterstrebet dialog med ledere for andre trosretninger, besøkte moskeer og bad om unnskyldning for korstogene.

Benedikt er ikke enig. Han mener at samfunnets troende og ikke-troende befinner seg i symbiose. Sekulære personer i Vesten, påstår han, har svært mye til felles med sine religiøse medborgere. Det er ingen tilfeldighet at sekulære ideologier som menneskerettigheter og demokratisk sosialisme først og fremst har blomstret i det kristne Vesten. De har sine røtter i den kristne etikken. Sekulære intellektuelle burde i tråd med Benedikts tenkning vise kirken sympati, selv om de ikke er del av den. Han bemerker for eksempel at

på Jesu tid var den jødiske diasporaen full av «gudfryktige» som på forskjellige vis hadde med synagogen å gjøre, og levde den åndelige arven fra Israels tro. Kun få av dem ønsket full deltagelse i Israels samfunn ved omskjæring, men for disse var det et referansepunkt som viste vei i livet.

Så mens han forsøker å overtale sekulært orienterte personer til å bli med i flokken, følger han samtidig et annet spor, idet han også prøver å vise dem at de på et vis er med i flokken allerede. Det er f.eks. ikke et rasjonelt krav at vi bør bry oss om menneskerettigheter. Enhver som gjør det bruker jødedommen og kristendommen som «referansepunkter som viser vei i livet». Det er grunnen til at Benedikt har brukt så mye tid på offentlig dialog med slike fremstående sekulære filosofer som italieneren Paolo Flores d’Arcais og tyskeren Jürgen Habermas, som til tross for at han stadig er ateist er av den oppfatning at «kristendommen, og intet annet, er den opprinnelige kilden til frihet, samvittighet, menneskerettigheter og demokrati, den vestlige sivilisasjonens kjennetegn. Så langt har vi ingen andre alternativer. Vi fortsetter å drikke av denne kilden. Alt annet er postmoderne babbel.» Både Habermas og paven har rett i det. Hvis vi fokuserer på hva denne anerkjennelsen innebærer i forholdet mellom kirken og ikke-troende personer i Vesten, er Benedikt og Habermas’ syn moderne, tolerant, økumenisk og hengivent. Men hvis vi går videre og ser på kristendommens møte med andre trosretninger, er bildet mer konfliktfylt.

I november 2006 holdt paven en tale ved sitt gamle lærested, Bayerns katolske universitet i Regensburg. Benedikt siterte en samtale fra det 14. århundret hvor den bysantinske keiseren Manuel II Palaeologos spurte en lærd perser hva som var nytt i islam, annet enn befalingen om å spre troen med sverdet. Manuel den annens kristne argument mot å konvertere folk med vold er dette: «Ikke å handle rasjonelt er mot Guds vesen.» Benedikt gav sin tilslutning til dette argumentet, og bemerket at ting er annerledes i islam, hvor «Gud er absolutt transcendent. Hans vilje er ikke bundet av noen annen kategori, ikke engang fornuften.» Hva enten dette var rettferdig mot islam eller ei (enkelte katolikker ville reist tilsvarende innvendinger mot kalvinismen), ble muslimer i Europa og andre steder opprørte. Marokko kalte hjem sin ambassadør til Vatikanet, seks kirker ble brent i Palestina, og en italiensk nonne ble skutt ned og drept i Somalia.

Den muslimske reaksjonen var overdreven, men det var ingen ignorant overreaksjon. Paven sa essensielt at fornuftige mennesker – moderne mennesker, opplyste mennesker – hørte naturlig hjemme i kristenheten. Følgelig kan kristne tale fra en autoritetsposisjon i Europas rasjonelt oppbygde, sekulære orden, selv om den ordenen har mindre plass til Gud enn de fleste kristne setter pris på. Hvorvidt muslimer har noen rolle å spille i det sekulære Europa, ble hengende i luften. Vi vet at Benedikt har sine tvil i dette spørsmålet. Ikke bare har han offentlig satt spørsmålstegn ved om islam kan finne sin plass i et pluralistisk samfunn. Han degraderte dessuten en av Johannes Paul den annens ledende rådgivere i islamspørsmål, og dempet sin støtte til et program for interreligiøs dialog ledet av fransiskanermunker i Assisi.

Benedikt er imidlertid ikke blant dem som ser islams oppblomstring simpelthen som en følge av alle pengene som saudi-arabiske prinser og stiftelser strør om seg med. For ham kommer islams styrke hovedsakelig fra «folks overbevisning om at islam kan gi dem et holdbart åndelig fundament i livet». Det ligger en motvillig kompliment i pavens fascinasjon for islam, samt i det faktum at han overhodet så seg nødt til å argumentere for sin egen religions overlegenhet i Regensburg. Den skarpsindige muslimske konvertitten Audalla Conget, en tidligere cisterciensermunk fra Saragossa som var blitt leder for Den islamske liga i Spania, sendte et åpent brev til paven hvor han skrev følgende:

Du kritiserer oss i den hensikt å skjule din dype beundring for vår tro, for vår intense og iherdige trosutøvelse. En urokkelig tro som får deg til å lure, men ikke finne svar, på hvorfor det er så få muslimer som konverterer til kristendommen. Samt hvorfor det er så mange av oss som etter å ha vært aktive kristne, har endt opp med å anerkjenne islam som vår plass i universet. For en kristen er det hjerteskjærende å se hvor overfylte moskeene er med menn og kvinner i alle aldre hver fredag, likeledes hvordan de presser pannen mot bakken og viser det mest oppriktige tegnet på at de aksepterer Guds vilje.

Vestlig sympati med, og konvertering til, islam

Hvordan slipper en talsmann for islam unna med å opptre nedlatende overfor paven? Den islamske verden er et økonomisk og intellektuelt vrakgods, og den delen av den potensielt siviliserte verden som ligger lengst tilbake i utviklingen, hvilket år etter år går frem av FNs Arab Human Development Report. De arabiske landene – som ikke utgjør hele den muslimske verden, men er hjertet i den – har 5 prosent av verdens befolkning, men bare 0,5 prosent av internettbrukerne. Spania oversetter flere utenlandske bøker hvert år enn alle de arabisktalende landene har gjort siden kalif Mamoun hersket i det niende århundre. Halvparten av de arabiske ungdommene ønsker ifølge meningsmålinger å flytte fra sine land. Bortsett fra fossile brennstoffer eksporterer hele araberverdenen mindre enn Finland. Islams prestisje er lav blant ikke-muslimer. En meningsmåling utført i Frankrike i 2001 av det franske offentlige opinionsinstituttet IFOP bad muslimer og ikke-muslimer om å beskrive islam med tre ord. Muslimene valgte rettferdighet, frihet og demokrati. De innfødte franskmennene valgte fanatisme, underkastelse og avvisning av vestlige verdier. Så hvorfor ønsker folk som Conget å ha noe med islam å gjøre, for ikke å snakke om å hylle islam uten forbehold?

Islam er kanskje målbart tilbakestående, men den er tilbakestående i en tid hvor fremskrittet har fått dårlig rykte på seg. Å si at kontroversielle muslimske personer «kommer rett ut av middelalderen» – hva enten de for eksempel er hellige menn som Yusuf Qaradawi eller terrorister som Osama bin Laden – svekker ikke deres tiltrekningskraft i det hele tatt. Middelalderen er deres beste salgsargument. Man behøver ikke være fundamentalistisk eller fanatisk for å bekymre seg over at det ligger i Vestens natur å gjøre for store og for raske fremskritt. De grønne og antiglobaliseringsbevegelsen deler disse bekymringene. Det samme gjør et økende antall tenkere og statsmenn. «På noen områder, som sømmelighet, respekt, lojalitet og omsorg for ens kone, kan islam faktisk ha positiv virkning på vår kultur,» sier den innflytelsesrike nederlandske filosofen Andreas Kinneging. Den tyske innenriksministeren Wolfgang Schäuble har vært optimistisk med hensyn på at islam kan gjenopplive visse beundringsverdige karaktertrekk han betrakter som typisk tyske, blant annet «viktigheten av familien, respekt for eldre, selvtillit og stolthet på vegne av ens egen historie, kultur, religion og tradisjoner, samt den daglige utøvelsen av ens tro».

Man kunne utdype Kinneging og Schäubles poeng ytterligere. Vestlige intellektuelle har med sin inngrodde fiendtlighet til tradisjonelle metafysiske svar sluttet å bry seg om de viktigste metafysiske spørsmålene. Og det burde være vanskelig for enhver å undertrykke en viss takknemlighet til islam for å ha gjort disse spørsmålene mulig å drøfte igjen. Dette siste sammenstøtet med islam, hvor smertefullt og voldelig det enn er, har vært som en tilførsel av oksygen til det trøstesløse, pedantiske og materialistiske intellektuelle livet i Vesten. Det er befriende å kunne tale om Gud igjen, selv om det skjer på noen andres språk.

Hvis europeerne trenger det som muslimene har med seg, altså stort sett bare mer religion, gjorde europeerne et feiltrinn da de i sin tid kvittet seg med disse tradisjonene? Og når var det i så fall at dette feiltrinnet skjedde? På 1960-tallet? På 1760-tallet? Og hvis europeerne begynner å føle at religionen rykker i dem igjen, hvorfor burde vi forvente at de foretrekker en forsagt, latterliggjort og ufiks tro som europeisk kristendom, fremfor en dynamisk, selvsikker og storbyvant tro som europeisk islam? Svaret er at det burde vi ikke.

Det er vanskelig å skaffe til veie pålitelig statistikk over hvor mange europeere som konverterer til islam. Det tyske Islamarkivet anslo nylig at 4.000 tyskere konverterer hvert år, men disse tallene er blitt trukket i tvil. Francesca Paci, en ledende italiensk journalist i islamsaker, sier at det finnes ca. 50.000 italienske konvertitter til islam. Disse omfatter to fremstående diplomater, tidligere FN-ambassadør Mario Scialoja og tidligere ambassadør til Saudi-Arabia Torquato Cardilli, samt Hamza Piccardo, tidligere leder for den venstreorienterte arbeiderbevegelsen Autonomia Operaia, som ble leder for den muslimske paraplyorganisasjonen UCOII.

Uansett hva slags tiltrekningskraft muslimsk teologi har på folk i Vesten, er det mange av de prominente konvertittene som blir sterkt involvert i politikken knyttet til den. Yvonne Ridley, en britisk journalist som ble kidnappet av Taliban i Afghanistan i 2001, konverterte til islam to år senere. I løpet av noen få år var hun blitt en fremtredende talsperson for Respect Party, som vokste ut av den britiske motstanden mot krigen i Irak, og som oppfordret muslimer til å slutte å samarbeide med politiet. Ettersom politikk har større nyhetsverdi enn bønn, er ikke de offentliggjorte historiene om entusiastiske konvertitter nødvendigvis representative. Man hører mindre om konvertitter som praktiserer sin tro i fred og ro – selv berømte sådanne som den engelskfødte musikeren Yusuf Islam (Cat Stevens) – enn man hører om konvertitter som bruker islam som en vei inn i politikken.

For en betydelig del av konvertittene er konversjonen ikke bare en vei inn i politikken, men også radikalismen eller sågar terrorismen. Lionel Dumont, en belgisk katolikk med arbeiderklassebakgrunn fra en gudfryktig familie med åtte barn, endte opp med å avsky sine fransktalende medborgere, som han kalte «bortskjemte unger». Han konverterte til islam og kjempet i Bosnia, frekventerte en ekstremistisk moské i Roubaix i Nord-Frankrike, og ble fengslet for en rekke blodige, væpnede oppgjør med politiet i nærheten av Lille i 1996. Enda bedre kjent er historien om Muriel Degauque, også en from belgisk katolikk fra en forfallen kullgruveby. Hun havnet i kontakt med narkotika- og motorsykkelgjenger, og ser ut til å ha kommet seg ut av den verdenen delvis takket være islam, som en kjæreste lot henne stifte bekjentskap med. I desember 2005 sprengte hun seg selv i luften midt i en amerikansk militærpatrulje i Baquba i Irak, og skadet en soldat. Den mest destruktive blant vestlige konvertitter til islam var Germaine Lindsay, en ung mann av formidabel intelligens som vokste opp i en evangelisk kristen, jamaicansk familie i Huddersfield. Han sluttet seg til islam i tenårene, og sprengte seg selv i luften på Picadilly-banen i London i juli 2005, for slik å ta livet av 26 andre. Disse tre voldelige personene ser ut til å ha vært på leting etter noe som kristendommen ikke lyktes i å gi dem. Hva enten Dumont, Degauque og Lindsay er representative eller ei, kan konvertittens nidkjærhet være selve motivasjonen bak konverteringen til islam, og ikke bare en tilfeldig konsekvens.

Kanskje islam passer bedre overens enn kristendommen med et samfunn som har brukt et halvt århundre på å rasere sine institusjoner i den hensikt å gjøre livet mer direkte og «virkelig», mindre formelt og «hyklersk». «Oppriktighet, i enhver forstand,» skrev Thomas Carlyle for halvannet århundre siden, «virker på meg som Koranens fortrinn, det som hadde gjort den dyrebar for de ville arabiske menn.» Det at man i islam mangler inngripen av en hierarkisk ordnet geistlighet, gjør den attraktiv for personer som mener det er noe falskt ved enhver autoritet og alle offisielle roller. At islamsk teologi i svært liten grad bygger på mirakler, gjør den attraktiv for den typen mennesker – moderne mennesker – som ikke takler åpenbaringer av kristent merke. Som den mangelærde franske katolikken Alain Besançon har bemerket, kombinerer islam tiltrekningskraften i naturreligion og åpenbaringsreligion. Islam er, i hans gnistrende formulering, «la religion naturelle di Dieu révélé» (den åpenbarte Guds naturreligion).

I mai 1840 holdt Carlyle en forelesning om Muhammed i London. En del av forelesningen fikk John Stuart Mill, som befant seg blant tilhørerne, til å sprette opp og rope ut sin uenighet i sinne. Carlyle hevdet at til forskjell fra moderne, utilitaristiske europeere hadde Muhammed grepet fatt i og forstått det dødsens alvor som preger alt det vi gjør på Jorden, og dermed lært bort en lekse som menneskene glemmer på eget ansvar. Dette alvoret, sa Carlyle,

er den første av alle sannheter. Det er aktverdig i alle sine legemliggjorte former. Hva er menneskets viktigste hensikt her nede? Muhammed har besvart dette spørsmålet på en måte som kunne bringe flere av oss i vanære! I motsetning til en Bentham eller en Paley tar han ikke rett og galt for å regne ut om de resulterer i tap eller gevinst eller hvor mye nytelse man kan få ut av det ene eller det andre. Han beregner ikke nettoresultatet ved addisjon og subtraksjon for deretter å spørre seg hvorvidt fordelene ved det rette veier tyngre. […] Benthamske nytteberegninger, hvor dyd bestemmes av tap og gevinst, hvor Guds verden reduseres til en død, umenneskelig dampmaskin og menneskets himmelske, uendelige sjel til en slags skålvekt hvor man legger høyet og tistlene eller gledene og sorgene: Hvis du spør meg om det er Muhammed eller disse herrer som gir det usleste og mest forfalskede bildet av mennesket og dets skjebne i dette universet, så svarer jeg at det ikke er Muhammed!

Den europeiske modellen for håndtering av religion

Vest-Europas system med skille mellom kirke og stat oppmuntrer ikke til erklæringer om hvilke tanker om sannhet som er best eller hvilke som, for å bruke Carlyles ord, er «uslest». Systemet beskjeftiger seg med religionens plass i samfunnet, snarere enn å gå religiøse doktriner etter i sømmene fra innsiden. Denne tilbakeholdenheten har vært en stor styrke. Så lenge stridigheter vedrørende religion dreide seg om småkrangling mellom kristne konfesjoner, eller om de ikke-troendes status i kristne samfunn, fungerte systemet bemerkelsesverdig bra. Men det er utilstrekkelig når man har med islam å gjøre.

Et tegn på denne utilstrekkeligheten er at politikere i økende grad uttaler seg om hva islam er og ikke er. De som kommer med slike uttalelser, prøver vanligvis å renvaske islam for anklagen om at det er en voldelig eller intolerant religion, slik George W. Bush gjorde på mye omtalt vis i dagene etter 11. september 2001, da han sa at «islam er fred». Man kan høre statsmenn uten arabiskkunnskaper som fremholder hva Koranen sier eller ikke sier om plikten til å bære slør. Man leser om de «dårlig skolerte, for det meste utenlandske imamene» som oppildner unge menn til terrorisme, eller «dårlig utdannede dommere» i sharia-domstoler. Det er aldri islam i seg selv som klandres, men alltid en eller annen avvikende, tilfeldig og atypisk ytre omstendighet som besværer islam, og de som kan klandres er en håndfull gærninger, vranglærere, hemmelige agenter og ondskapsfulle personer som ikke er representative for islam. Allmennheten lar seg som regel ikke overbevise om at det forholder seg slik. Den spør hva slags religion det er som krever ekspertise – sågar «skolering» – for å unngå at den blir farlig i hendene på sine utøvere. De fleste kristne prester i USA er helt sikkert «dårlig skolert», og de fleste nye prester i Irland (hvor det nå kun ordineres en håndfull hvert år) er «utenlandske». Men de skremmer ikke folk. Og om de gjorde det, ville de færreste hevde at deres fryktinngytenhet ikke hadde noe som helst å gjøre med «virkelig» kristendom.

Europas system for religiøs pluralisme varierer i detalj fra land til land. Noen land, som Danmark og Storbritannia, har statskirker, men disse er rudimentære og for det meste seremonielle – statsreligioner har ikke forrang fremfor andre. Tyskland har kirkeskatt, og landet bruker religiøse organisasjoner som et middel til fordeling av helse- og sosialtjenester. Irland nevner den hellige treenigheten i sin grunnlov. Frankrikes system, kjent som laïcité, er det omhyggeligst utarbeidede sådanne. Landet skiller religionen strengt fra politikken, og det forventer at religiøse samfunn utnevner representanter som fungerer som statens samtalepartnere. Men i hovedtrekk er alle disse ordningene, samt de grunnleggende frihetene de garanterer, de samme. De utgjør et enkelt system, som vi kan kalle den europeiske sekularismen.

Sekularismens historie er på kant med sekularismens teori, i alle fall slik teorien legges frem i dag. Alle europeiske ordninger for regulering av religion ble tenkt ut for å begrense innflytelsen til kristendommen spesielt, ikke religionen i sin abstrakte alminnelighet. I europeisk sekularisme er det alltid en stilltiende balanse mellom kristendom og opplysningstidens skepsis, og noen ganger er denne balansen uttrykkelig fastslått. I Nederland er såkalte Artikkel 23-skoler – som lar religiøse samfunn opprette sine egne skoler – blitt omdiskuterte etter at masseinnvandringen begynte. I teorien lar de muslimer lære bort ting som nederlendere finner frastøtende, som manglende likestilling mellom kjønnene. Men slike skoler kan ikke simpelthen nedlegges. De betraktes nemlig som en motytelse gitt til den mektige nederlandske reformerte bevegelsen for hundre år siden, for at denne skulle gi avkall på krav om mer kristen påvirkning av nederlandsk kultur. Den tradisjonelle romersk-katolske «religionstimen» i offentlige italienske skoler var en uttrykkelig innrømmelse gitt Den katolske kirken på den tiden Italia ble samlet.

Selv der hvor man kom religionen i møte uten å lovfeste det spesielt i en konstitusjon, ble samfunnets religiøse beskaffenhet tatt for gitt. For å opprettholde sin stabilitet er alle europeiske kulturer avhengige av den fortsatte eksistensen av en viss kristen etikk, og de ville ha vanskelig for å forsvare sine «verdier» i dens fravær. Ikke lenge etter mordet på Theo van Gogh beklaget den nederlandske forfatteren Leon de Winter seg over hvordan «motkreftene» som landets toleranse støtter seg til, ble undergravet av trykket fra masseinnvandringen. «Under overflaten på den overstrømmende «anything goes»-holdningen holder flertallet av det nederlandske folket fast ved sine disiplinerte, calvinistiske verdier.»

Men som Benedikt XVI ville sagt, er det ingen opplagt måte å gjøre muslimer til calvinister på, selv ikke i fravær av det de Winter kaller en anything goes-kultur. Calvin var ikke bare en etiker eller en som kjente «lederskapets hemmeligheter», han var en religiøs leder. Calvinistiske verdier er ikke frittstående. De har sitt opphav i en viss tolkning av den kristne doktrine, samt århundrers levd praksis. En obervasjon gjort av filosofen Rémi Brague rinner en i hu. «Troen gir kun virkninger så lenge den forblir tro, og ikke kjølig beregning,» skrev Brague på 1990-tallet. «Vi skylder den europeiske sivilisasjonen til folk som trodde på Kristus, ikke folk som trodde på kristendommen.»

Den europeiske sekularismen er et system som er utarbeidet med kristne personer i tankene. Konfliktene som oppstår med muslimske samfunn er ikke identiske med de som pleide å oppstå med kristne samfunn, og fortsatt oppstår med etterkristne sådanne. I de siste tiårene har de viktigste sakene i relasjonene mellom staten og kristendommen hatt en tendens til å involvere skolegang eller seksualitet. Det forekommer selvsagt også i konflikter mellom staten og islam, men i tillegg kommer konflikter vedrørende kleskoder, relasjoner mellom personer og utenrikspolitikk. Disse er kinkigere, og det foreligger ennå ingen konsensus om hvordan de skal håndteres. Har en kvinne rett til å nekte å la seg behandle av en mannlig lege av religiøse grunner når hun benytter seg av den offentlige helsetjenesten? (Nei er den franske oppfatningen.) Kan en polititjenestemann bære turban? (Ja er den engelske beslutningen.) Er det i orden at en statsborger erklærer sin støtte til fienden i krig? (I realiteten ja, gitt at British Muslim Council i Bradford beholdt sin privilegerte stilling som statens samtalepartner selv etter at det enstemmig gav sin støtte til Irak i den første Gulf-krigen i 1991.)

Det har siden den annen verdenskrig skjedd en radikal forandring i folks syn på hva «toleranse» i det hele tatt betyr. Under påvirkning av mange ting, som skyldfølelse i forbindelse med krigen, moderne menneskerettighetsideer, globaliserte medier og frivillige organisasjoner, begynte ledere å se på sekularismen som et middel til å omgjøre religionens rolle fra å være offentlig til å bli privat, snarere enn et middel til å håndtere forholdet mellom religiøse samfunn. Tradisjoner antas ikke lenger å være riktige bare fordi de er tradisjoner.

Ta for eksempel de årlige Moros y cristianos-festivalene som arrangeres på ca. 400 steder i nærheten av Valencia, Alicante, Murcia og Albacate for å feire at islam ble kastet ut av Spania. Høydepunktet under disse begivenhetene involverer ofte at man tar en stor tredukke, kalt en «Muhammed», og enten kaster den ned fra et tårn eller sprenger hodet på den med krutt. Inntil for ti år siden var slike folkefester store turistattraksjoner, men de er kommet under angrep fra venstreorienterte og muslimske grupper, for ikke å snakke om den postkonsiliære katolske kirken, dels på grunn av at kvinner er utelukket, og dels på grunn av triumfalismen ved dem. Det faktum at slike prosesjoner er blitt holdt på omtrent samme måte i århundrer (den i LLeida kan spores tilbake til det Herrens år 1150) anses ikke som et overbevisende argument for deres bevarelse. Nesten alle sammen er blitt radikalt omgjort i løpet av det siste tiåret.

Diskusjoner om den vestlige religiøse tradisjonens privilegerte status ble stadig mer opphissede i løpet av de fem årene med forhandlinger over utkastet til Den europeiske unionens grunnlovstraktat etter år 2000. Den viktigste skillelinjen var om dokumentet skulle inneholde en referanse til Gud eller Europas kristne arv. Et argument for å nevne noe slikt var, som vi har sett, at de verdiene EU ønsket å fastslå – demokrati, individualisme samt tanke- og ytringsfrihet – oppstod ut av kristenheten. Men det var kun tre land som gav sin tilslutning til dette argumentet: Irland, Italia og Polen. Ingen andre kjøpte det. Alle de andre landene hevdet derimot at påberopelsen av Gud var dømmende og ekskluderende. Det hang en eim av den gamle, nasjonalistiske kulturen før unionstiden over den. Det å snakke om Gud betydde risiko for å fremmedgjøre de islamske kulturene som er EUs naboer og hjemlandene til mange av unionens borgere.

Tilhengerne av Gud-i-grunnloven parerte med at Europas sekularister tok to svært forskjellige ord – sekulær og ateistisk – og feilaktig brukte dem som synonymer. Og de har et poeng. I 2004 ble Rocco Buttiglione, en lærd og hengiven katolikk som var nominert til vervet som europeisk justisminister, ikke funnet verdig til stillingen, ikke på grunn av sitt politiske syn – han lovte å forsvare den europeiske grunnloven – men på grunn av svar han gav da han ble spurt om sin personlige oppfatning om katolsk religiøs doktrine.

Som islamologen Olivier Roy sa det, «Vi må gjøre det klart hva problemet er for vår laïcité, er det den-og-den religionen, eller er det all religion?» Europeerne har ikke gitt noe klart svar. På den ene siden har man den historiske sekularismen, som legger bånd på kristendommen samtidig som den betraktes som et sosiologisk faktum. På den annen side har man den ideologiske sekularismen, som tar sikte på å bryte enhver forbindelse mellom religionen og det offentlige livet, å geleide folk helt og holdent bort fra religion. Om europeerne ble forvirret av dette, tenk hvordan muslimske innvandrere og deres barn og barnebarn må ha følt det. Hvilken versjon av sekularismen var det de ble forventet å respektere?

Opprettelse av religiøse organisasjoner

Da islam ble Europas største religionsproblem, var det nesten ingen som våget å si det. I stedet ble det over hele Europa utarbeidet politikk for å legge bånd på islam, mens man lot som om disse båndene var beregnet på alle religioner i samme grad. Det klassiske eksemplet på dette var den såkalte Stasi-kommisjonen, opprettet av Frankrikes president Jacques Chirac i 2003 for å hanskes med en økende tendens blant unge muslimske elever til å gå kledd i slør på skolen, en praksis som hadde avstedkommet nasjonal harme i fjorten år. Stasi-kommisjonen lot som om den grep fatt i en generell trussel mot sekulariteten, snarere enn ett bestemt symbol på islams fremmarsj. Av hensyn til denne foregitte nøytraliteten forbød kommisjonen også jødiske kalotter og «store kors» (hva nå det er) i offentlige skoler. Ved å følge den samme taktikken foreslo den også å opprette en ny nasjonal helligdag på Eid al-Adha, hvilket skulle balanseres ved å gjøre det samme med Yom Kippur. (Dette forslaget ble avvist.)

Selv om begrunnelsen ikke holdt vann intellektuelt, fikk denne fremgangsmåten en politisk suksess man knapt kunne ha drømt om. Sløret ble borte fra skolen med bare minimale protester. Siden dengang har andre land også innført dette systemet med tildeling og opphevelse av religiøse rettigheter i samsvar med et «nøytralt» system av kompromisser. I Italia og bestemte tyske delstater, hvor det også hadde vært strid om sløret, var «prisen» for å få slørene ut av offentlige skoler fjerning av krusifikser fra klasseromsvegger hvor de hadde hengt i århundrer.

Noen land klamret seg fast til denne falske nøytraliteten selv når man hadde med statens sikkerhet å gjøre. Flere uker etter bombingen av offentlige transportmidler i London 7. juli 2005 presenterte Tony Blair hovedtrekkene i en lovpakke mot terrorisme som tok sikte på å balansere to hensyn: en hardere linje overfor terrorismen og respekt for konstitusjonelle friheter. Begge var prisverdige mål, men de konstitusjonelle frihetene ble ansett som svekket av ethvert tiltak som hadde en uforholdsmessig virkning på muslimer. Det å stenge radikale moskeer, et sentralt punkt i planen, ble for eksempel raskt droppet som ugjennomførlig. Det kunne utvilsomt ha vært ordnet hvis staten hadde vært i stand til å finne noen kirker som også var radikale nok til å stenges.

For å fremforhandle slike nøytrale prinsipper har flere europeiske stater begynt å organisere muslimer i offisielle sammenslutninger. En av de bragdene Nicolas Sarkozy skrøt mest av under den franske presidentvalgkampen i 2007, var at han i egenskap av innenriksminster, og i motsetning til flere av sine forgjengere, hadde lyktes i å opprette det franske Rådet for den muslimske tro (CFCM), som organiserer landets muslimer som en religiøs minoritet. CFCM utgjør en kanal som lar staten drøfte med muslimer hvordan man best kan ordne visse saker i fellesskap, som å få servert retter uten svineprodukter i skolekantiner, holde muslimsk begravelse ved offentlige kirkegårder, samt mekling mellom (de hovedsakelig etniske) samfunnene som trenger moskeer og (de hovedsakelig europeiske) nabolagene som protesterer uansett hvor de foreslås etablert. Katolske og jødiske organisasjoner opererer også på denne måten, selv om den beste sammenligningen kan gjøres med Frankrikes «forbund» av forskjellige protestantiske kirker.

Men den muslimske organisasjonen er blitt mye viktigere enn sine katolske, protestantiske og jødiske motstykker. En forskjell er at sakene som ligger innenfor CFCMs ansvarsområde er mer omtvistede, og ikke så lette å begrense til rent religiøse anliggender. I tider med etnisk vold har staten, med sitt desperate behov for representanter å snakke med, oppmuntret CFCM og andre muslimske ledere til å påta seg en erklært politisk rolle, enda deres funksjon er ment å være rent åndelig. Under opptøyene i de franske forstedene klaget Jean-Marc Ayrault, den sosialistiske borgermesteren i Nantes, over at Sarkozy hadde «opphøyet religiøse organisasjoner til en rolle hvor de fungerer som meglere i boligstrøkenes daglige liv».

CFCM er også blitt en mer høyrøstet organisasjon enn man regnet med. Sarkozy klarte kun å stable dette rådet sitt på bena ved å gi en ledende rolle til den radikale Unionen av islamske organisasjoner i Frankrike (UOIF), som er under sterk innflytelse fra Det muslimske brorskapet. Omtrent halvparten av muslimene betraktet i en meningsmåling CFCMs opprinnelige leder Dalil Boubakeur, bestyrer ved den store moskeen i Paris, som en «onkel Tom» (franske muslimer bruker faktisk dette uttrykket), og sverget sitt troskap kun til UOIF. Det har gått litt opp og ned med UOIFs suksess, men de har til tider kontrollert tolv av de 25 regionale rådene som styrer over det mystiske byråkratiet i CFCM. Italias ferske Consulta Islamica ble organisert på samme måte. Der har man også støtt på det problemet som er felles for alle politiske strukturer – at de best organiserte gruppene har en tendens til hverken å være de mest representative eller de mest moderate.

Dette er i all hovedsak problemet med å organisere muslimer i et hvilket som helst statlig system for religionsfrihet. Kristendommens rolle i de vestlige landenes moderne nasjonale liv ble bestemt av hele samfunnet i en antiklerikal tidsalder. Islams rolle bestemmes av muslimer i en multikulturell æra, nærmere bestemt av de muslimene som er inderlige nok, eller tilstrekkelig politiserte, til å bli med i en muslimsk organisasjon i det hele tatt.

Religionsfrihet = Frihet for islam

Den altomfattende sekulariteten er en storslagen idé, men slik den er iverksatt, har den ikke vist seg å ha noe mer autoritet enn sin tradisjonelle motstander, den korsfarende kristendommen. Som et middel til å hanskes med islam har sekulariteten vært utilstrekkelig. Regler som er laget med tanke på kirker som ikke er av denne verden, fungerer dårligere når de anvendes på organisasjoner med den typen verdslig dynamisk kraft som islam har: nettverk, utenlandske sponsorer i Saudi-Arabia og andre steder, en politisk agenda, en klar oppfatning av hvem som er venn og fiende, og en vilje til å legge skruplene til side stilt overfor dissidenter på innsiden og skeptikere på utsiden. Denne kraften er årsaken til det Thomas Nagel, rettsfilosof ved New York University, kaller den «ujevnbyrdige virkningen av tidligere nøytrale lover». Siden ateister, agnostikere og kristne ikke tar religionsfriheten i bruk i Europa nåtildags, kommer religionsfrihet til å bety frihet for islam.

At det historiske forløpet man har hatt i Vesten vil bli imitert, eller i det minste passivt gjentatt, av alle andre, er en trosartikkel for mange liberale mennesker i Vesten. Det kan være et patetisk syn å bevitne hvordan de venter på at islam skal «moderniseres», eller komme til å fylle mindre av livene til dens utøvere, slik det skjedde med kristendommen fra det 16. århundre. De tar grunnleggende feil. Vi lærer gjerne om reformasjonen og opplysningstiden som episoder i tenkningens historie, så vi oppfatter den europeiske sekularismen som resultat av en sjelegranskning. Det var den også delvis, men Europas religiøse autoriteter ble også tvunget til å forandre seg på grunn av den ofte væpnede fiendtligheten hos sine motstandere. En av grunnene til at europeerne venter forgjeves på at islam skal ramle sammen av seg selv, er at deres toleranseregime har bygget en mur rundt islam som skjermer den mot alt det ytre presset som hjemsøkte kristendommen mellom det 16. og det 19. århundre.

Et viktig våpen i det opplyste 18. århundrets angrep på kristendommen var latterliggjøring. Men europeerne har gjort seg stor umake med å isolere islam fra Voltaires metoder, samtidig som de håper at muslimene vil lære Voltaires leksjon. Det å latterliggjøre islam er blitt forvekslet med fremmedfrykt og rasisme. De som har innvendinger mot islam, forventes å være tilfreds med å sparke kristendommens døde hest i håp om at muslimene ved et induktivt resonnement etterhvert innser at de generelle reglene som håndheves på denne måten også gjelder deres egen religion. Flommen av pamfletter lange som romaner mot «religion» i sin alminnelighet, av Richard Dawkins, Michael Onfray, Christopher Hitchens og andre, er utvilsomt langt på vei blitt så populære fordi folk er så engstelige for å uttrykke mishag med islam spesielt.

Rimeligheten ved kristendommen ble angrepet gjennom århundrene, og den fortsetter å bli angrepet med fullkommen skruppelløshet. Det har ikke på noen som helst måte materialisert seg sosialt akseptable måter å anklage islam for å være urimelig på. Faktum er at islam i økende grad får rettslig beskyttelse mot kritikk. I januar 2009 ble politikeren Geert Wilders av en nederlandsk domstol siktet for oppildning til vold på grunn av Fitna, en film hvor han kalte Koranen en voldelig bok og sammenlignet den med Mein Kampf. Måneden etter nektet Storbritannias innenriksminister Wilders å reise inn i landet, enda han var blitt invitert til å vise Fitna i Overhuset. Wilders kritikk var trehendt og lite velrettet, men det var en protest mot vold, ikke en oppfordring til vold.

I 2006 la regjeringen Blair frem for avstemning en lenge forberedt «lov mot oppildning til religiøst hat». Formelt beskytter den nye loven folk av alle religioner, men den ble kun presset frem av muslimer, som UK Action Committee on Islamic Affairs, en gruppe dannet i 1989 for å protestere mot Salman Rushdies portrett av profeten Muhammed i De sataniske vers. Da slike protester fikk ayatollah Khomeinis oppmerksomhet, utstedte han en fatwa som oppfordret til å drepe Rushdie. Fatwaen er aldri blitt tilbakekalt, og den ble sågar fornyet av Irans lovgivende forsamling Majlis ved tjueårsmarkeringen i 2009. Et parlamentsmedlem for Labour, Khalid Mahmood fra Birmingham, støttet loven mot religiøst hat med den begrunnelse at hvis den hadde eksistert allerede på 1980-tallet, ville den gitt myndighetene anledning til å «redigere» Rushdie. Ingen annen trosretning har noengang i moderne tid forlangt noe i nærheten av dette av den britiske regjeringen. Den virkelige hensikten med loven var å beskytte islams læresetninger mot offentlig kritikk. Lovens støttespillere – en fremtredende sådan var tidligere innenriksminister David Blunkett – innrømmet ofte det. De sa at anglikanere i egenskap av statskirkemedlemmer allerede hadde lovfestet beskyttelse mot visse krenkelser, mens jøder og sikher var beskyttet mot andre i antirasismelovgivningen. Muslimene hadde ingen slik beskyttelse.

Men dette er en farlig analogi. Å beskytte folk mot kritikk for ting de ikke kan noe for – hudfarge, kjønn, etnisitet – er noe annet enn å beskytte dem mot kritikk på grunn av deres tro. Og loven mot oppildning til religiøst hat var uten sidestykke i sitt omfang. Slik forslaget lød, ville det ha blitt vanskelig å kritisere noe som helst som fremstilte seg som religiøs tro eller praksis, ettersom loven gav adgang til straffeforfølgelse av enhver som «ikke tenkte på oppildning av religiøst hat som en mulig følge» av det vedkommende sa eller skrev. På Overhusets inntrengende oppfordring, og etter protester mot regjeringen, ble det gjort tilføyelser som spesielt ville beskytte «diskusjon, kritikk og uttrykk for antipati, mishag, latterliggjøring, uforskammethet og spydigheter vedrørende bestemte religioner eller deres tilhengeres trossetninger og praksis». Så loven, som trådte i kraft i 2007, endte opp som noe mindre enn en postmoderne blasfemilov.

Det finnes imidlertid allerede i praksis en blasfemilov til muslimenes fordel. Den har oppstått som følge av religiøse fanatikeres demonstrerte villighet – hva enten de bor i vestlige samfunn eller er regjeringsmedlemmer i muslimske land – til å begå vold mot enhver, også vanlige borgere i Vesten, som omtaler islam på en måte som de ikke liker. Truslene begynner med fatwaen mot Salman Rushdie, og fortsetter med mordet på Rushdies japanske oversetter samt mordforsøket på hans norske forlegger, mordet på Theo van Gogh i Nederland i 2004, de stadige dødstruslene postet på internett mot den nederlandske politikeren Wilders, de voldelige demonstrasjonene under den danske karikaturkrisen, og listen bare fortsetter. Dette fryktens klima viser seg også på mindre oppsiktsvekkende måter. Alle oversetterne av den somalisk-nederlandske feministen Ayaan Hirsi Ali har forlangt anonymitet. Den franske skolelæreren Robert Redeker mottok en dødstrussel som ble sendt til ham mens han oppholdt seg i skjul i 2006, etter å ha skrevet en kommentarartikkel i Le Figaro hvor han beskrev Muhammed som en «hatets mester». Det er helt klart en form for stående fatwa mot islams skarpeste og mest utilslørte kritikere. Det er i praksis nok til å gjøre enhver diskusjon om islam til ufri på ethvert samfunnsnivå.

Da Geert Mak lette etter årsaker til terrorismen, fremholdt han at «ydmykelse, både på nasjonalt og individuelt nivå, ser ut til å være en av de største risikofaktorene». Sant nok! Men siden ydmykelse kommer an på øynene som ser, siden det ikke finnes to religiøse fanatikere som er helt like, og siden noen av dem er hypersensitive på grensen til paranoia, er det ingen som vet eksakt hva han kan si om islam. Hvis man gjør Maks observasjon om til en regel for oppførsel, ville den bli at det å skrive om muslimer, uansett på hvilken måte, er å be om gjengjeldelse. Hvem er det som kan si hvor grensen går? Kan man si det samme om muslimske husstander som Betty Friedan sa om husstander i amerikanske forsteder i The Feminine Mystique? Helt sikkert ikke uten frykt for represalier. Høsten 2008 ble forlegger Martin Rynjas hjem i London brannbombet etter at han kunngjorde sine planer om å utgi en roman om en av profeten Muhammeds koner.

Ettersom det finnes en hel masse andre samfunnsproblemer som det er nødvendig å snakke om, kan skribenter, kunstnere og politiske kommentatorer fortsatt føle at de gjør jobben sin selv om de ikke berører temaet islam. I Europa er denne tendensen til å sky unna temaer som har med muslimer å gjøre mest slående blant de «samfunnsomveltende» og «vågale» kunstnerne som hylles for at de angriper borgerlige normer og gjør narr av den politiske korrektheten. Ledelsen ved Deutsche Oper mente at det ikke var verdt risikoen å sette opp en forestilling av Idomeneo som tok med scenen med de avkuttede hodene til Jesus, Muhammed og Buddha. Det var formodentlig ikke Jesu hode som brakte dem ut av fatning. Grayson Perry, en transvestitt og keramiker fra England hvis arbeider gjorde narr av vestlig religiøs tro (et av dem viste jomfru Maria som ble født ut av en penis), var nøye med aldri å håne islam, og var likefrem nok til å si hvorfor. «Grunnen til at jeg ikke har gått løs på islamismen i min kunst,» forklarte han, «er at jeg har en reell frykt for at noen ville kutte over strupen på meg.»

Den danske karikaturkrisen

Når antireligiøse kunstnere som Grayson Perry kritiserer sju åttendedeler av all religion, men gjør unntak for islam, produserer de ikke kunst som er sju åttendedels fri eller sju åttendedels motkulturell. De lager kunst som er objektivt islamistisk. At de gjør dette av frykt heller enn overbevisning, forandrer ikke denne egenskapen ved kunsten. Det er dette, og ikke feighet eller manglende fantasi, som er grunnen til at de fleste seriøse kunstnere aldri har brydd seg om å være «samfunnsomveltende» eller «vågale». Sjansen er for stor til at underdanighet og konformisme sniker seg inn gjennom en sidedør. Da Flemming Rose, den stridslystne kulturredaktøren i den danske dagsavisen Jyllands-Posten, bestemte seg for å bruke et oppmerksomhetsstunt for å synliggjøre denne sannheten, var resultatet eksplosivt.

En dansk barnebokforfatter hadde bekjentgjort at han, av de sedvanlige grunnene, ikke kunne finne noen kunstnere som var villige til å illustrere hans biografi over profeten Muhammed. Biografien skulle være en vennligsinnet sådan, skrevet i multikulturalismens ånd. Men islam misliker bilder av Muhammed, og kunsterne var redde for vold. I håp om å rense luften for selvsensur, bestilte Rose et dusin tegninger av Muhammed fra like mange karikaturtegnere. De ble offentliggjort i september 2005. Noen av dem var bare komiske kruseduller. Andre var krenkende (herunder en tegning som forestilte en araber med en bombe i turbanen). De forårsaket ergrelse i Danmark og sterk indignasjon i Pakistan, hvor det radikale partiet Jamaat-i-Islami (pussig nok) satte en pris på forfatterens hode. Reaksjonen var beklagelig, men man kunne sannsynligvis hanskes med den.

Men i løpet av ukene etterpå sendte to imamer bosatt i Danmark bud til Midtøsten for å vise tegningene til en rekke innflytelsesrike hissigpropper. Det bisarre var at de danske imamene la til noen pornografiske antimuslimske tegninger som aldri var blitt publisert i Jyllands-Posten eller noen annen avis. Mot slutten av januar kringkastet en saudi-arabisk predikant med en internasjonal tilhengerskare en preken over teamet.

Den muslimske verden fløy i flint av antidansk raseri. Syria, Kuwait, Saudi-Arabia og Libya kalte hjem sine ambassadører fra København. Jyllands-Posten ble evakuert to ganger etter bombetrusler. Den danske ambassaden ble angrepet i Jakarta. I Gaza truet palestinske terrorister besøkende fra Danmark, Frankrike og Norge (hvor tegningene også ble trykket), foruten svensker, uvisst av hvilken grunn. Bevæpnede menn tok over et EU-kontor i Gaza, og et tysk par ble kidnappet. Den katolske presten Andrea Santoro ble skutt ned og drept i den tyrkiske byen Trabzon. Femten mennesker ble drept i Benghazi noen uker senere, da libyske tropper åpnet ild mot en folkmengde som protesterte etter rapporter om at en italiensk statsråd hadde gått i en T-skjorte med karikaturene.

Boikotter ble igangsatt over den muslimske verden mot danske selskaper som Lego, Bang & Olufsen og Arla Foods, som kunngjorde at de tapte 2,4 millioner dollar om dagen. Reaksjonen hos både den danske staten og Europas forretningsverden var ynkelig og krypende. Den franske butikkjeden Carrefour satte opp plakater i butikkene hvor det stod: «Vi uttrykker vår solidaritet med det islamske og det egyptiske samfunnet» – og deretter, med rød skrift: «Carrefour fører ingen danske varer.»

Det mest alarmerende ved det hele var at muslimer i Europa hadde en tendens til å sympatisere med de som protesterte i utlandet, og ikke med sine egne medborgere. Det var helt utrolige scener i Westminster, hvor unge radikale marsjerte med plakater som «Halshugg dem som krenker islam», «Massakrer dem som krenker islam» og «Europa, du vil komme krypende når mujahedin kommer susende». Dødstrusler fulgte alle hovedpersonene i karikaturkrisen i årevis. I februar 2008 ble to tunisiere og en naturalisert dansk statsborgere arrestert i Århus, hvor Jyllands-Posten har sitt hovedkontor, for å ha planlagt å drepe den syttito år gamle Kurt Westergaard, som hadde laget en av tegningene.

Europeiske muslimers sympati for protestene mot karikaturene var ikke begrenset til en ytterliggående fløy av voldelige, radikale eller sinnsforvirrede individer. Sympatien var dyp. På spørsmål om hvorvidt striden dreide seg om muslimsk intoleranse eller vestlig respektløshet, svarte vesteuropeere overveiende det første (67-28 i Frankrike, 59-19 i Storbritannia). Men muslimer i Vesten klandrer «respektløshet» mot profeten med marginer som ikke er særlig forskjellige fra sine trosbrødre i den muslimske verden: 79-19 i Frankrike, 73-9 i storbritannia, 80-5 i Spania. «Jyllands-Posten skapte ikke noen ny situasjon med karikaturene,» kom Rose til å si senere. «Tegningene rettet bare oppmerksomheten mot en realitet som fantes allerede.» Og denne realiteten var en avgrunn av gjensidig mangel på forståelse mellom europeiske muslimer og ikke-muslimer, som kanskje kan minne amerikanere om den raseavhengige splittelsen omkring rettssaken mot O. J. Simpson.

Det var ikke lett å bygge noen bro over denne kløften. Det fantes ingen åpenbare muslimske «krav». Det var ingen demonstrant noe sted i verden som protesterte mot noe fornedrende «budskap» i tegningene. De protesterte mot den vanhelligelsen det var å avbilde Muhammed overhodet. Så protestene var ikke et forlangende om respekt, rettferdig behandling eller en rettmessig plass for islam blant verdens kulturer. Det var noe helt nytt: Det var en advarsel om at ikke-muslimer, hvor enn de måtte befinne seg, bryter muslimske tabuer på egen risiko. Den til da utbredte tanken i Europa om at man fullt ut kan respektere såvel ytringsfriheten som religionens verdighet, viste seg å være et optisk bedrag. De to tingene hadde kun virket forenlige fordi ingen i Europa de siste femti år hadde funnet det passende å fremme en sak som religionens verdighet. Så snart de muslimske innvandrerne kom og begynte å gjøre nettopp det, var den ubesværede sameksistensen mellom religions- og ytringsfrihet et minne fra fortiden. Et valg var nå nødvendig.

De fleste journalister og politikere forsøkte å late som om debattens innhold ikke var blitt endret som følge av økende aktivisme fra islams side i Europa. Innpakking av hendelsen i Europas historiske forpliktelse til å bekjempe antisemittismen, og fremstilling av muslimer som i en tilsvarende situasjon som europeiske jøder var i før den annen verdenskrig, var en av de retoriske strategiene. «Det denne saken dreier seg om er ikke «selvsensur»,» skrev Edgar Bronfmann i World Jewish Congress i Times. «Det dreier seg om hvorvidt respekt for andres religiøse tro, tradisjon og praksis virkelig gjelder alle, muslimer inkludert.» Bill Clinton, USAs tidligere president, sammenlignet også tegningene med historisk antisemittisme.

En annen fremgangsmåte var å ta besettelsen med «nøytralitet» i alt som hadde med statlig religionspolitikk å gjøre, tvinge den på individuelle borgere og gjøre nøytraliteten til et krav ved deres personlige ytringer. Det ville altså for fremtiden være i orden å angripe «religion» på abstrakt vis (en nokså meningsløs rettighet), men ikke islam spesielt. «Alt dette ville ha vært helt i orden,» skrev den danske samfunnsviteren Jytte Klausen om karikaturstriden, «dersom avisen hadde en lang tradisjon for å stå opp for fryktløse kunstneriske uttrykk. Men for tre år siden skjedde det at Jyllands-Posten nektet å offentliggjøre karikaturer av Jesus, med den begrunnelse av de ville krenke leserne.» Den franske satiriske avisen Charlie Hébdo ble stilt for retten for ærekrenkelse etter at den trykket tegingene. Advokaten forsøkte å forsvare avisen ved å vise til at «Charlie [også] har vært svært hardhendt med den katolske religion».

Det å sette islamkritikk på samme nivå som antisemittisme, og forlange intellektuell «nøytralitet» som en forutsetning for deltagelse i debatt, var begge måter for å si at Europa måtte vise større respekt for religion, og mindre respekt for en «rett til å krenke» hvor alle knep er tillatt. Hadde det blitt sagt rett frem, og ikke i en kontekst av voldelige trusler, ville det ha vært en respektabel oppfatning. Men det ble ikke sagt rett frem. Det var et forsøk på å kamuflere underkastelse som romslighet.

Rose gikk ikke som katten rundt den varme grøten. I motsetning til de fleste politiske eller journalistiske provokatører, var han en kultivert og bereist mann, en antikommunist som hadde vært Moskva-korrespondent, snakket russisk som en innfødt, og kjente de historiske grenselinjene i ytringsfrihetsdebatter. Kort tid før opptøyene begynte sa han at de som angrep avisen hans minnet ham om den ideologiske avdelingen i Sovjetunionens sentralkomité. Sovjetiske sensorer hevdet ofte at de var åpne for enhver ytring som kunne bevises å være en del av legitim offentlig debatt, for deretter å definere legitim offentlig debatt ekstremt snevert. «Jusprofessorer sier at det må være en hensikt med det du gjør,» sa Rose og tok en kort pause før han la til: «Nei, det må det ikke.» Roses poeng var at ytringsfrihet ikke innebærer frihet til å ytre det som myndighetene finner rimelig. Alle stater – de verste totalitære systemene fra det tjuende århundre så avgjort inkludert – har den formen for ytringsfrihet. Prisen for å hanskes med islam kom til å bli betalt med rettigheter.

Kapittel 8 – Kjønnsregler

Muslimer i Europa kommer fra (eller oppdras av foreldre fra) kulturer hvor kvinner er strengt underordnet sine ektemenn, og menn i sin alminnelighet. Av og til er denne underordningen religiøst begrunnet, av og til ikke, men i den muslimske verden er dette et nesten universelt sosiologisk faktum. Nykommere til Europa havner i et samfunn som er ivrig opptatt av å forkynne likestilling mellom kjønnene. Det er et sjokk. For mange muslimske gutter og menn er det også et falsum. De hevder at det europeiske samfunnet i realiteten undertrykker dem, og de har et poeng. Europeiske sjefer og dørvakter, eller lærere og politifolk, blir vettskremt av muslimske menn, som de assosierer med lovbrudd, kriminalitet og dårlige skolekarakterer. Kvinner har lettere for å komme inn i bedriftslivet, opptre i det offentlige rom og slippe inn på nattklubber. Forskjellene i utdanningsnivå er store og voksende. Blant innfødte i Nederland er det litt flere kvinner enn menn som studerer jus; blant ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere er det derimot nesten dobbelt så mange kvinner som menn. Det er ikke uvanlig med ekteskap hvor kona jobber som sekretær for eieren av et advokatfirma eller assistent for en fremragende kirurg, mens mannen hennes kjører drosje eller går på ledighetstrygd.

Seksuell frihet: et udiskutabelt europeisk krav

I likhet med de fleste amerikanske ledere hevder de fleste europeiske ledere at kjønnene er jevnbyrdige og likestilte. Men det finnes en forskjell. I USA er det betydelig større forståelse for kvinner som velger bort arbeidet, eller som ønsker slike ordninger i hjemmet som var vanlige for femti år siden. Over store deler av Europa, og helt sikkert i tankene til den ledende klassen i Nord-Europa, blir en slik bruk av friheten forbundet med bakstreverskhet og kulturell kapitulasjon. Husmoryrket eksisterer ikke som ambisjon, heller ikke engang som tankemessig kategori. I Sverige vekket den feministiske essayisten Nina Björk i 2005 landsomfattende debatt da hun i en kommentarartikkel i riksavisen Dagens Nyheter var så dumdristig å antyde at barn kanskje har bedre av å bli oppdratt av sine egne foreldre enn i statsstøttede barnehager hvor samme standard gjelder for alle. En nederlandsk film som forteller innvandrere som ønsker statsborgerskap om deres ansvar, fastholder at: «I Nederland er siktemålet at alle skal arbeide, både menn og kvinner, slik at enhver har sin egen inntekt. Dette gjelder også kvinner med barn.» Toinntektsfamilien er ikke et alternativ, slik det ville være i USA, det er et mål.

Tilpasning til europeiske omgangsformer på seksualitetens område og i forholdet mellom kjønnene, er det eneste udiskutable kravet Europa stiller til sine innvandrere. De feministiske ideene er så tett forbundet med assimilasjonen at Sverige har et regjeringsmedlem (i skrivende stund Nyamko Sabuni, født i Burundi) som er «integrasjons- og likestillingsminister», som om disse to bare var forskjellige ord for samme ting. Europeerne nøler kanskje med å tilkjennegi noen som helst preferanse for egen høykultur eller eget kjøkken fremfor utenlandske sådanne, de er ivrige etter å oppgi ytringsfriheten når den krenker muslimske følelser, og de er villige til å sverte som ekstremist eller fascist enhver som mener at islam utgjør en spesiell fare hva terrorismen angår. Med kjønn stiller det seg annerledes. Det er lakmustesten som assimilasjonen – og sågar medlemskap i det nasjonale samfunnet – bedømmes med. Det er det ene området hvor europeere opprettholder både en dyp skepsis mot muslimske sedvaner og en selvtillit på vegne av egne institusjoner som er blottet for tvil.

Denne mistenksomheten blir dessuten islam som religion til del, direkte og uten omsvøp, og ikke noe annet fenomen som «fattigdom», «segregasjon» eller «tradisjon». I Storbritannia – som er det europeiske landet hvor muslimers og ikke-muslimers holdninger til kvinner adskiller seg minst – mener 60 prosent av de innfødte at muslimer er «respektløse» overfor kvinner. Mistroen er gjensidig i alle land. Hvis man spør spanske ikke-muslimer om muslimer «respekterer kvinner», svarer de «nei» med 83 prosent mot 12. Spør man spanske muslimer om ikke-muslimer respekterer kvinner, svarer de «nei» med nesten identisk margin (82 prosent mot 13). Om den tradisjonelle muslimske oppfatningen at kvinner med avslørende antrekk innbyr til seksuell aggresjon, skriver den egyptisk-nederlandske feministen Nahed Selim: «Et høyt antall nederlandske muslimer er sannsynligvis helt enig i dette synspunktet, selv om de av forståelige grunner aldri ville si dette offentlig.»

Kollisjonen mellom feminismen og den muslimske innvandringen skaper et mannsproblem. For mange muslimske menn er det ikke opplagt at det vestlige systemet med kvinners rettigheter rent objektivt er overlegent. Ydmyket av en ombytting av de tradisjonelle økonomiske relasjonene mellom menn og kvinner, og panikkslagne av å se at kvinnene er frigjort fra deres kontroll i et rikt og hedonistisk samfunn, er de tilbøyelige til å se med nostalgiske øyne på tradisjonene i gamlelandet, hvor den seksuelle adferden overvåkes strengere i samfunnet. Dette gjelder ikke bare innvandrede menn, men også deres europeiskfødte sønner, som kanskje klandrer den vestlige feminismen for sine kastrerte fedres lave status. Menn søker tilflukt i rommene hvor de har kontroll: innvandrerbydeler, sosiale sirkler og særlig moskeer. Moskeer er mannsdominerte institusjoner de fleste steder i verden, akkurat som kirker har en tendens til å være kvinnedominerte. Blant algirere i Frankrike går for eksempel omtrent 15 prosent av mennene i moskeen, mot 6 prosent av kvinnene. Etterhvert som de muslimske institusjonene øker i antall – hvor moderate eller utadrettede de enn måtte være – tiltar samtidig en alternativ modell for relasjoner mellom kjønnene i styrke.

Jomfrudom og vold

Parallelt med hver enkelt kulturs retorikk om kvinners rettigheter finnes en idé om at den rivaliserende kulturens verdier er en trussel mot unge kvinners dyder. For mange innvandrere er dyden tradisjonelt ensbetydende med kyskhet; for mange i Vesten har dyden antatt form av seksuell frihet. Disse to er ofte uforenlige. «Kvinnelig omskjæring» (skamfering eller fjerning av klitoris i barndommen) og infibulasjon (sammensying av kjønnsleppene) er en utbredt sedvane i østafrikanske muslimske land som Somalia, Sudan og i mindre grad Egypt. Selv om praksisen vanligvis rettferdiggjøres under henvisning til muslimske renhetsidealer, mener de fleste eksperter at det ikke er noe i Koranen eller sharia som krever noe slikt. Kjønnslemlestelse er helt sikkert sjelden i mesteparten av den muslimske verden.

Uansett hva slags begrunnelse som gis i opphavslandene, er det ikke plass for denslags i en seksuell kultur som bygger på frihet. Man skulle kanskje anta at en av disse modellene – enten kyskhets- eller frihetsmodellen – måtte vike. Ikke nødvendigvis. Europeisk historie er full av eksempler på at en type offentlig seksualmoral eksisterer side om side med helt andre private sådanne. En undersøkelse foretatt av Free University i Amsterdam fant at kjønnslemlestelse er utbredt blant visse østafrikanske grupper, selv om den vanligvis foretas under besøk i gamlelandet for å unngå straffeforfølgelse. Slike praksiser forsvares med nebb og klør. Antwerpen-senator Mimount Bousakla har mottatt voldelige trusler på grunn av sine forsøk på å stoppe kjønnslemlestelsen i Belgia.

Forløpet av debatten om kjønnslemlestelse i Sverige viser at det å integrere store befolkninger fra utpreget forskjellige kulturer kan bety at man bytter bort rettigheter for å oppnå sosial fred. Nyamko Sabuni, som forståelig nok ble forskrekket over rapporter om kjønnslemlestelse, tok til orde for landsomfattende gynekologiske undersøkelser av småjenter. Det ble avvist av både muslimer og ikke-muslimer som en invasjon av privatlivet. Hvilket det naturligvis var. Man kan applaudere alvoret hun tar fatt på problemet med, men man må også erkjenne hvilken skade hennes tilnærmingsmåte gjør på landets konstitusjonelle orden. Hvis en politiker for femti år siden hadde foreslått at de små døtrene deres måtte gå igjennom en statlig overvåket kroppsvisitering, ville allmennheten ha rygget skrekkslagen tilbake. Dagens nødsituasjon med kjønnslemlestelsen får en slik praksis til å virke forsvarlig, om ikke akkurat gjennomførbar.

Moraloppfatninger fra Midtøsten er i sin strengt anvendte form uforenlige med vestlig moral, hva enten den er kristen eller sekulær. Men de passer strålende overens med vestlig vitenskap og teknologi. På strategisk nivå har denne miksen gitt oss den islamistiske terrorismens hybride ideologi. I økonomisk forstand har den gitt oss gulfstatenes kjøpesenterkultur. Kulturelt har den omgjort mange av Europas boligstrøk om til oppiffede, internettvante versjoner av tradisjonelle muslimske landsbyer, hvor en pikes jomfrudom er den viktigste formuesgjenstanden hun har. Muslimske foreldre forlanger av og til «jomfruattester» av sine døtres gynekologer. I Nederland ble gjenopprettelse av brutte jomfruhinner ofte dekket av helseforsikringen, inntil helsedepartementet satte en stopper for det i mai 2004. En liten skandale brøt ut i Storbritannia i 2007, da det ble oppdaget at den nasjonale helsetjenesten i løpet av de to siste årene hadde betalt for flere titalls «operasjoner for gjenopprettelse av jomfruhinner». Den britiske avisen Daily Mail intervjuet en lege som var spesialist på slike operasjoner, som også ble utført i forkant av brylluper, og da på en slik måte at «en membran konstrueres, av og til med en kapsel inneholdende en kunstig, blodlignende substans». Denne hybride kulturen, denne teknologisk avanserte puritanismen, er virkelig noe nytt og alternativt. Det er i den mest bokstavelige forstand et fremskritt for «mangfoldet», men det er lite trolig at man vil høre at det blir rost opp i skyene.

Det kan sies mye om det å verdsette kyskheten og jomfrudommen høyt. Det kan fremme verdighet, ansvar og selvrespekt. Det skandaløse med operasjoner gjort i den hensikt å «gjenopprette» jomfrudommen, er ikke at det er noe prippent ved dem. Det er at de er ubehagelige og hyklerske, og noen ganger finansiert med offentlige midler. Utover det er det vanskelig å si hvorfor de skulle vekke mer anstøt enn sterilisering, forutsatt at man gjør det av egen fri vilje. Eller de forskjellige ansiktsløftninger, transplantasjoner, glattinger og piercinger som folk i Vesten tyr til for å leve opp til sitt eget samfunns mer eller mindre rimelige seksuelle forventninger, eller unngå sin egen rimelige eller urimelige selvforakt (hvilket er samme sak).

Likevel trenger man ikke være feminist eller en utsvevende person for å forstå at fikseringen på jomfrudom kan avstedkomme ubehageligheter på antropologisk nivå. Den vanligste kritikken er at de menneskelige driftene gjør det vanskelig for folk å leve i sølibat inntil de gifter seg, samt at det er kvinnene, og ikke mennene, som klandres når kjødet er skrøpelig. Men i en sexistisk subkultur er det bare en av kvinnenes bekymringer. Mannsdominerte samfunn etablerer koder for jomfrudom, ikke til tross for at de er vanskelig å leve opp til, men fordi de er vanskelig å leve opp til. Slike koder skaper en kategori av «horer» – kvinner som kan brukes seksuelt med god samvittighet fordi de har brutt samfunnets lover og derfor mistet samfunnets respekt. Og hvis familien, politiet og andre samfunnsinstitusjoner er svake, er resultatet et seksuelt terrorregime.

Samira Bellil, en algirskfødt innbygger av den virkelig brutale Paris-forstaden Seine-St-Denis, brukte sitt korte liv (hun døde av kreft i 2004) på å gjøre offentligheten oppmerksom på praksisen med tournantes, altså gjengvoldtekter, som fant sted i en rekke franske boligområder. Bellil var blitt voldtatt flere ganger, først ved fjorten års alder, av gjenger ledet av en ungdom på stedet som var spesielt driftig. Da flere av Bellils venner fortalte henne at den samme ungdommen hadde misbrukt dem også, valgte hun å gå til politiet for å anmelde ham. Fra da av ville ikke foreldrene lenger kjennes ved henne.

Jo mere uklart og vilkårlig den seksuelle koden håndheves, desto bedre passer den for voldsmenn. I 2002 ble Sohane Benziane, en ung berbisk kvinne som bodde i nærheten av Paris, bortført av en gjeng til kjelleren i en forlatt bygning hvor en lokal caïd (eller gjengleder) ved navn Jamal Derrar, som hadde hatt lyst på sex med henne uten å ha noe særlig hell med seg, helte bensin over henne og brente henne levende. Derrar, som omtalte Benziane som sin «forlovede», overbeviste seg selv om at hun hadde gjort skam på lokalsamfunnet ved å bryte noen anstendighetsregler som stort sett bare fantes i hans eget hode. Det var denne episoden som fikk den algirsk-franske antirasistiske aktivisten Fadela Amara (senere Frankrikes statsråd for urbane saker) til å grunnlegge grasrotbevegelsen Ni Putes Ni Soumises («hverken horer eller underdanige»).

Såkalte «æresdrap», den alvorligste formen for seksuell trusselkultur, er konsentrert i kurdiske og i mindre grad pakistanske lokalsamfunn. Brødre tar livet av søstrene sine (eller fedrene av døtrene) etter brudd på den seksuelle eiendomsretten – vanligvis enten fordi de går i vestlige klær eller er sammen med vestlige menn. Det ble begått førtifem slike mord bare i Tyskland i løpet av det første halve tiåret, dette ifølge en undersøkelse gjort i 2005 av det statlige byrået for kriminaletterforskning. I Berlin «vanæret» Hatun Sürücü familien sin ved å være sammen med en tysker og oppdra et barn på egenhånd. Det spektakulære mordet på henne, begått av flere av hennes brødre ved høylys dag tidlig i 2005, var en av en håndfull æresdrap bare i Berlin det året.

Fadime Sahindal, en kurdisk innvandrer til Sverige, skapte nasjonal storm da hun i Riksdagen i 2001 snakket om hvordan hun var blitt forfulgt av faren og brødrene da det ble oppdaget av hun hadde forelsket seg i en svensk gutt:

Plutselig var jeg blitt forvandlet fra en snill, kurdisk jente til en hore. Jeg besluttet å bryte med familien min og flytte til Sundsvall. Broren min fant meg og truet meg. Situasjonen ble verre og verre. Grunnen til at broren min kom var at han som midreårig ikke ville bli straffet like hardt av loven.

Det å bruke mindreårige til slik håndhevelse er et vanlig mønster ved æresrelatert vold, herunder også mordet på Hatun Sürücü. Sahindal antydet at kurdiske familier muligens er altfor forvirret av den vestlige kulturen til at de kan gi sine kvinner friheten, men de er smarte nok til å forstå at vestlige straffelover i praksis ikke straffer ungdommer, heller ikke engang for forbrytelser som er så alvorlige som mordforsøk. Sahindals far fikk sin bevegelsesfrihet innskrenket, men åtte uker senere la han seg i bakhold mot henne under et besøk hos moren i Uppsala, hvor han skjøt ned og drepte henne.

Islam eller sedvane?

I skarp kontrast til f.eks. urbane opptøyer og anti-amerikanske eller anti-israelske demonstrasjoner, utløser ikke muslimsk vold mot kvinner noen appell om «forståelse» for de omstendighetene som forårsaker den. Roger Cohen, som skriver fintfølende og nyansert om europeisk innvandring, skriver dette om æresdrap: «En autentisk kultur er én ting, det å trampe på grunnleggende menneskerettigheter som likestilling mellom kvinner og menn, en helt annen.» At den kurdiske kulturen kan være voldelig og kjønnsdiskriminerende, betyr ikke at den mangler autentisitet. Ei heller er likestillingen mellom kvinner og menn «grunnleggende». I et globalt perspektiv er den i virkeligheten ganske eiendommelig. Det er et resultat av en linje i vestlig sosial tankegang som begynner i det nittende århundre.

Det kreves svært få voldshandlinger for å hindre at hele samfunn av muslimske kvinner ikke får ta del i den erobringen. Det vil gå mange år før mordet på Fadime Sahindal er helt ute av bevisstheten hos mange kurdiske kvinner i Sverige. Handlinger som det å brenne Sohane Benziane levende gjør mer enn å terrorisere og drepe. Slike handlinger skaper lov. De hevder suverenitet over visse deler av det europeiske territoriet, hvor det er et annet seksuelt regime som styrer. Hva er dette regimets natur? Er det i realiteten islam som utbres når kvinner blir skutt, brent levende og vansiret? Eller er det bare en forklaring på uvesenet som lanseres etterpå?

Det spørsmålet er vanskelig å besvare. Kvinnenes underordnede rolle er utvilsomt en del av de fleste islamske kulturer. Kvinnelig omskjæring og disiplinær vold i form av æresdrap utgår begge fra bestemte tradisjoner i Øst-Afrika og Øst-Tyrkia som også er muslimske. Men vi bør ikke forveksle visse muslimers lovbrudd og kvinnehat med all konservativ islam, enda mindre med radikal islam. Konservative muslimer i Vesten har ofte gått i bresjen for å utrydde kulturelle praksiser som sekulære personer i Vesten finner avskyelige. Hassan Moussa i det svenske imamrådet har kjempet i fremste linje mot kvinnelig omskjæring. I Duisburg ble en kampanje mot tradisjonelle tyrkiske søskenbarnekteskap ledet av Yasemin Yadigaroglu, en from og hijabbærende muslim, som kalte fenomenet «en forvrengning av islam».

De mest politiserte muslimene, de radikale eller islamistene, har ikke bestandig et forutsigbart syn på forholdet mellom kjønnene. De kan være tradisjonelle eller moderne, kjønnsdiskriminerende eller tilhengere av likestilling. Den unge kvinnen i Hofstad-nettverket, gruppen Theo van Goghs morder kom fra, fortalte den undersøkende nederlandske journalisten Janny Groen at radikalismen for dem var en flukt fra tradisjonen. «De mottar undervisning i moskeen, hvor de lærer om den «rene» islam for 1400 år siden,» skriver Groen. «Menn og kvinner er biologisk forskjellige, blir de fortalt, men de var likestilte på den tiden. De lærer på en likefrem måte om sine seksuelle rettigheter. For disse jentene ser den «rene islam» ut til å frigjøre dem fra undertrykkende partnere.» De har til og med funnet et smutthull i islamsk lov som på spissfindig vis lar dem delta i det nederlandske samfunnets promiskuitet, nemlig de uformelle polygame «ekteskapene» som varer i mellom fem dager og noen måneder.

Den britiske journalisten Shiv Malik oppdaget det samme fenomenet blant britiske radikale. «En av de faktorene som har bidratt mest til den britiske islamske radikalismen er ekteskap,» skrev han. «Islamismens viktigste grunnsetning er at muslimer ikke bør adskilles av rase eller nasjonalitet, at alle muslimer er ett. Det kan derfor finnes en islamistisk vei bort fra kravet om å gifte seg med ens søskenbarn.» Vestlig hedonisme er gjenstand for mange radikale muslimers forakt, men et ønske om å unngå å bli del av en tradisjonell husstand og å få mer sex, kan i noen tilfeller være en drivkraft bak unge muslimers radikalisering.

Interessen omkring sharia

«Elementer som tilsynelatende gjør islam uforenlig med Vesten, som slør og halal-regler,» skriver den franske islameksperten Olivier Roy, «er i virkeligheten kompatible, også spørsmålet om kvinnens stilling.» Hver for seg er delene av en pistol også harmløse. Europeerne har på følelsen at den trusselen som islam utgjør mot assimilasjonen, har et eller annet å gjøre med hvordan det hele henger sammen, med det altomfattende ved islams alternative system – den samlingen av hellige lover kalt sharia. Selv om folk kan frigjøres fra visse undertrykkende moralkonvensjoner, kan de ikke frigjøres fra selve behovet for moralkonvensjoner. «Individuell samvittighet» betyr som oftest friheten til å velge blant slike konvensjoner, kombinert med integriteten som kreves for å velge rett. Det er et menneskelig trekk å bevege seg i retning av konvensjoner som hevdes med overbevisning og har tålt tidens tann.

Sharia tilfredsstiller det kravet. Det er selvsagt ingen konstant størrelse. For europeere er sharia et skremmende tabloidspøkelse: avkutting av hender som straff for tyveri, slik man gjør i Saudi-Arabia; steining til døde av ekteskapsbrytersker, slik praksis har vært i Iran siden Khomeinis revolusjon i 1979. Sharia er naturligvis dette. Men det er også en snusfornuftig, ofte beundringsverdig, europeisk realitet. Det finnes halal-slaktere over hele verdensdelen. Det finnes sharia-tilpassede aksjefond (tilbudt f.eks. av Deutsche Bank) for muslimer som ikke ønsker å investere i alkohol, tobakk, svinekjøtt eller gambling. (Mange av disse gjorde det bedre enn markedsgjennomsnittet i 2008.) Det finnes imamer og skriftlærde som megler i skilsmisseforhandlinger. Det avgjørende spørsmålet er om sharia vil fortsette å være en privat og frivillig sak (som f.eks. kosher-praksiser), eller om det vil få en eller annen form for anerkjennelse av staten.

Europa ser ut til å bevege seg i retning av sistnevnte. I 2008 holdt Rowan Williams, erkebiskopen av Canterbury, en tale om religion og britisk lovgivning i den Royal Courts of Justice. I et intervju om talen bemerket han følgende: «Det er allerede en rekke situasjoner hertillands hvor religiøse samfunns interne lover anerkjennes av statens lover.» Han tenkte for det første på samvittighetsnekting, og for det andre på adgangen ortodokse jøder har til rabbinerdomstoler når det gjelder ekteskap og skilsmisse. Så i sin tale antydet han forsiktig at man kunne «delegere visse juridiske funksjoner til samfunnets religiøse domstoler».

En forutsigbart drama fulgte umiddelbart etterpå. Første akt: bestyrtelse i tabloidavisene over forestillingen om at erkebiskopen hadde gitt sin tilslutning til sharia. («En seier for terrorismen», «Erkefienden» og «Bispe-kop: Sludder alt ihop» var noen av overskriftene i The Sun.) Andre akt: Muslimske aktivister tok erkebiskopen like høyrøstet i forsvar, og trakk den slutning at jødene ble favorisert i britisk lovgivning, eller i alle fall behandlet bedre enn muslimene. Tredje akt: Erkebiskop Williams og den «reflekterte» delen av pressen hevdet at erkebiskopens subtile poenger var blitt misforstått og forvrengt av en plump offentlighet.

Men i dette tilfellet var tabloidavisene mer klarsynte enn erkebiskopens forsvarere. De nevnte rabbinerdomstolene, Battei Din («rettferdighetens hus»), som har eksistert i Storbritannia siden det 18. århundre, anerkjennes kun som en form for bindende voldgift av den typen som selskaper kan ty til i forbindelse med forretningsavtaler. Den typen beslutninger som de stadfester er ikke en del av «landets lover», bortsett fra i den grad de har med kontrakter å gjøre. Lignende ordninger er tilgjengelige for de muslimer som ønsker det. Gitt at det forholder seg slik, hva slags nye tilpasninger for muslimer var det Williams argumenterte for på så omstendelig vis? Det virket faktisk som om han tok til orde for religiøse samfunns jurisdiksjon over troende (selv om staten skulle ha det avgjørende ord i siste instans), og ikke bare for individuell rett til å inngå bindende voldgiftsavtaler.

Det tabloidlesende publikum er ikke helt på jordet når det frykter innføring av sharialov – som lov – i visse europeiske samfunn. I Storbritannia ønsker 37 prosent av muslimer mellom 16 og 24 år innføring av sharialov, og 37 prosent er tilhengere av å henrette muslimer som fornekter islam. I Irland ønsker et flertall (57 prosent) av muslimene at Irland blir en islamsk stat. Disse holdningene stemmer overens med en forflyttet befolkning som søker tilflukt i nostalgien. De stemmer også overens med et folk som tålmodig erobrer Europas byer, gate for gate. Mot slutten av 2006 sa Nederlands justisminister Piet-Hein Donner følgende i et intervju: «Hvis to tredjedeler av det nederlandske folket skulle ønske å innføre sharia i morgen, så ville da det være mulig? Det ville da ikke finnes noen juridiske innvendinger? Og det ville være en vanære å si at «man kan ikke gjøre sånt». Det er flertallet som teller. Det er selve essensen i demokratiet.» Han har naturligvis rett. Det er ikke liberalismens essens, men det er essensen i demokratiet. Det er lite sannsynlig at to tredjedeler av Nederlands befolkning vil ha noe ønske om sharia i overskuelig fremtid. Men det er sannsynlig at to tredjedeler av visse små, sterkt innvandrerdominerte lokalsamfunn gjerne vil ha sharia nå med en gang. Man kan anføre liberale argumenter mot disse lokalsamfunnene, men ikke demokratiske argumenter.

Noen aspekter ved sharia som har med kjønn å gjøre, er vanskelige å regulere så snart demokratiet har valgt seksuell frigjøring. Dette virker kanskje paradoksalt, men det er det ikke. Det å akseptere polygami ville f.eks. virke som en logisk konsekvens av angrepet på «sedelighetslovene» som har pågått i de siste femti årene, fra opphevelsen av det britiske forbudet mot Lady Chatterleys elsker i 1960, til Frankrikes samboerkontrakter og andre partnerskapslover vedtatt siden 1990-tallet. Det alle slike reformer har til felles, er at de gjør seksualmoralen til et personlig samvittighetsspørsmål. Retten de gir folk er en rett til å organisere sine mellommenneskelige forhold på kontraktsbasis, uten statlig inngripen og uten anerkjennelse av hevdvunne sosiale normer. Så snart staten ikke lenger kan forlange at ekteskap innebærer troskapsbånd til et medlem av det motsatte kjønn, er det ingen grunner (rasjonelle sådanne) til å kreve at ekteskap bare kan inngås med én person, og ikke flere.

Flerkoneriet, som er tradisjon i visse muslimske kulturer, har sjelden vært noe brennbart tema i den offentlige opinionen. Ikke engang den potensielle kostnaden for velferdsstaten ved å ta seg av utenlandsfødte ekstrakoner har plaget europeerne nevneverdig. I 1991 holdt den liberale nederlandske politikeren Frits Bolkestein en tale i Groningen hvor han forsøkte å knesette det prinsipp at innvandring via familiegjenforening ikke kunne finne sted i tilfelle polygame ekteskap. Han ble skarpt irettesatt av JOVD, ungdomsorganisasjonen i hans eget parti, og angrepet av flere andre for å fyre opp under «anti-islamismen». I februar 2008 utstedte det britiske Arbeids- og velferdsdepartementet retningslinjer som gav anerkjennelse (og en viss pengestøtte) til ekstra koner. «Der hvor det foreligger gyldig polygamt ekteskap, vil søkeren og en ektefelle motta satsen for par,» het det i retningslinjene. «Beløpet som betales for hver ekstra ektefelle, er for tiden 33,65 pund sterling.»

Når polygamiet har vært omstridt, har det dreid seg om andre temaer enn seksualmoral eller penger. De fleste observatører tror at det finnes titusener av polygame familier i Frankrike, mange av dem av vestafrikansk herkomst. I kjølvannet etter opptøyene i landets forsteder i november 2005 forsøkte to franske politikere tilhørende regjeringspartiet UMP å legge skylden på polygamiet. Eksakt hvordan polygamiet skulle ha vært ansvarlig var uklart, men det hadde noe med trangboddhet å gjøre. Man fikk inntrykk av at det fantes en annen hensikt med å bringe ekteskap inn i diskusjonen, og det stemte.

Arrangerte ekteskap

I mange europeiske land er ikke ekteskap bare et aspekt ved innvandringsproblemet, det er selve innvandringsproblemet. Da Tysklands gjestearbeiderprogram brått ble stanset under den økonomiske krisen i 1973, ble masseinnvandringen fra Tyrkia knapt redusert. I årevis var det lett for tyrkere å få politisk asyl på grunn av politiske mord, militærkupp og den voldelige, kurdiske nasjonalistbevegelsen øst i landet. Etter at Tyskland ble oversvømmet av flyktninger under krigene på Balkan på 1990-tallet, har landet i likhet med de fleste av sine naboer gradvis skjerpet kravene for tildeling av politisk asyl.

Men én dør inn i Europa er forblitt vidåpen, for den kan ikke lukkes uten å gi avkall på innfødtes rettigheter. Ifølge innenriksdepartementet søker halvparten av etnisk tyrkiske tyskere ektefelle i Tyrkia. I årevis har ca. 25.000 personer, to tredjedeler av dem kvinner, hvert år med hell søkt konsulater i Tyrkia om familieetablering i Tyskland. Det betyr at en halv million ektefeller er blitt importert siden midten av 1980-tallet, hvilket har gitt opphav til nye familier som i sin tur har gitt brødre, søstre, foreldre og barn lovlig adgang til innvandring ved hjelp av familiegjenforening. «Kjedeinnvandring», som det kalles, gir eksponentiell vekst i minoritetsbefolkningen selv om grensene er helt stengt for ulovlige innvandrere. Den tyrkiske befolkningen i Tyskland økes ikke bare én gang i løpet av en livssyklus, men to: ved fødsel og ekteskap.

Situasjonen er omtrent den samme i alle europeiske land. I Frankrike økte antall utenlandske ektefeller fra 23.000 i 1990 til mer enn 60.000 i 2004, og familierelatert innvandring utgjør nå 78 prosent av den permanente, lovlige innvandringen. I Danmark henter et overveldende flertall av tyrkere og pakistanere i første, annen og tredje generasjon ektefeller fra sine hjemland. Noen studier har vist at andelen for tyrkere er over 90 prosent. I Bradford District Race Review, som ble utgitt etter at Storbritannia ble rammet av en bølge av raseopptøyer sommeren 2001, advarte sir (senere lord) Herman Ouseley om at «50% av ekteskapene som finner sted blant asiater resulterer i innvandring av nye borgere som ikke er i stand til å kommunisere på engelsk, hvilket begrenser deres deltagelse i utdanningsaktiviteter og alminnelig sosialt liv». Hele 60 prosent av ekteskap inngått av folk med opphav fra Pakistan og Bangladesh, inngås med utenlandsfødte ektefeller, en viktig faktor i veksten på omlag 50 prosent i den pakistanske befolkningen i Manchester, Birmingham og Bradford i løpet av 1990-tallet. Seksti år etter at masseinnvandringen fra det indiske subkontinent begynte, har tre fjerdedeler av de bengalske barna i alderen 0-4 år mødre som er født i Bangladesh.

Hvorfor skulle et høyt antall henteektefeller være noe problem? Hvis innvandrerne assimilerte ville det ikke være det. Men disse ekteskapene er i seg selv tegn på kollektiv bortvelgelse av assimilasjon. Som bemerket av demografene David Coleman og Sergei Scherbov, har ekteskapsinnvandringen til Storbritannia «økt proporsjonalt med veksten i antall unge tilhørende asiatiske minoritetsbefolkninger». At preferansen for utenlandske ektefeller skulle øke i takt med hvor lenge en etnisk gruppe har befunnet seg i Europa, er en trist overraskelse. Det er et tegn på at en «etnisk minoritet» ikke venter tålmodig på å bli velkommen nok til å assimilere, men til den er sterk nok til å adskille seg.

Man kan spørre seg om denne adskillelsen skyldes innvandrerne eller de innfødte. I år 2000 rapporterte det tyske ungdomsinstituttet at 53 prosent av tyrkiske kvinner i alderen 16 til 29 ikke ville vurdere å gifte seg med en tysker «under noen omstendighet». En undersøkelse gjort sent på 1990-tallet fant at et flertall av tyskerne mente det ville være «ubehagelig» å ha en tyrker i familien. Blant britiske muslimer ser det ut til å være nykommerne som i størst grad fremmer segregasjonen. Forskerne Tariq Modod og Richard Berthoud har vist at kun én prosent av briter med opphav fra Bangladesh eller Pakistan har hvite partnere, mot 20 prosent av afro-karibiere.

Ekteskap mellom tradisjonelle muslimer er sjelden kjærlighetsekteskap av vestlig merke. Tyrkiske ekteskap i Tyskland arrangeres ofte av foreldrene. En studie gjennomført i 2003 av Tysklands familiedepartement fant at en fjerdedel av de tyrkiske kvinnene i Tyskland ikke engang hadde blitt kjent med mennene sine før de ble gift. En landsens tyrkisk sedvane med å gifte seg med slektninger, vanligvis fettere og kusiner, er utbredt. Ifølge senteret for tyrkiske studier ved Universitetet i Duisburg utgjør dette mellom en sjettedel og en fjerdedel av utenlandsekteskapene.

Disse ekteskapene bringer tyrkiske sedvaner som ofte foraktes av europeere inn i hjertet av Tyskland. Trusler i hjemmet og ekteskapelig vold er gjengs i flere muslimske kulturer. Man kan diskutere årsakene men ikke omfanget. Gülgün Teyhani, som arbeider ved et krisesenter for voldsrammede kvinner i Duisburg, fant at blant de 86 kvinnene som hadde vært innom i 2006, hadde 60 innvandrerbakgrunn, og 51 av dem snakket tyrkisk. Leger i Nord-England har observert et høyt antall pakistanske kvinner innlagt på sykehus med permanent ødelagt ansikt etter «uhell med frityrpanner». Noen av disse kvinnene har ikke frityrpanner hjemme. Scotland Yard mistenker at de er blitt straffet for en eller annen overtredelse av seksualmoralen eller utfordring av ektemannens autoritet.

Et vanskeligere spørsmål er om disse ekteskapene inngås frivillig eller avtales ved hjelp av tvang. En senatsrapport fra Berlin i 2002 dokumenterte hundrevis av klager over «tvangsekteskap». Men hva som er et tvangsekteskap avhenger av øynene som ser. I tyrkisk kultur har folk f.eks. en tendens til å diskutere friheten på familienivå snarere enn på individnivå. De fleste vestlige kulturer hadde sympati for denne oppfatningen av frihet inntil for noen tiår siden. Hvis man aksepterer denne tanken om frihet, er tyrkiske forlovelser simpelthen en form for konsultasjon som man ville forvente i en sammensveiset familie. De involverer ingen Kirsten Giftekniv eller institusjoner utenfor familien.

Det skjer åpenbart kulturelle sammenstøt mellom generasjonene blant innvandrere. En landsens far vil kanskje foretrekke en eldre mann fra en tyrkisk landsby som ektefelle for sin italienskfødte datter som studerer i Irland. Men ikke alle døtre protesterer mot arrangerte ekteskap. Det burde de ikke nødvendigvis heller. Erfaringen med slike familiearrangerte ekteskap kommer også i Europa brukbart ut av sammenligningen med mer indvidualistiske, europeiske ekteskap når det gjelder relasjonenes varighet. Jo mer man nærmer seg den europeiske kulturen, desto lenger beveger man seg fra familien og dens eksistensberettigelse: barna. I Nordrhein-Westfalen, Tysklands folkerikeste delstat, er 80 prosent av tyrkerne i alderen 24 til 34 år gift. Deres gjennomsnittsalder ved inngåelse av ekteskap er 21 år for kvinner og 24 for menn. Blant ikke-tyrkere er kun 32 prosent mellom 24 og 34 år gift. Gjennomsnittsalderen for inngåelse av ekteskap er 29 år for kvinner og 32 år for menn. Tyskerne har et av de laveste fruktbarhetstallene i verdenshistorien: 1,36 barn pr. kvinne ifølge tall fra 2004. Selv om det er vanskelig å finne nøyaktige tall for tyrkere i Tyskland, er det allmenn enighet om at de er høyere. Reproduksjonsraten er nesten dobbelt så stor i Tyrkia: 2,4 barn pr. kvinne. Hvis stor fare for barnløshet midt i livet og en ensom alderdom er prisen som må betales for assimilasjon, er det en altfor høy pris for mange tyrkere.

Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble er ikke tilbøyelig til å se på arrangerte ekteskap som tvang. «Tvangsekteskap er ulovlig,» sa han i 2007. «De er et angrep på menneskerettighetene. De tilfredsstiller ikke minimumskravene til et fritt samfunn. Men arrangerte ekteskap er en mer komplisert sak.» Schäuble innrømmer dog at tendensen tyrkerne har til å hente ektefeller utenfra er en «hovedgrunn til at integrasjonen ikke blir bedre med generasjonene». De hundretusener av nye familier som er blitt dannet ved innvandring er familier hvor barnas førstespråk med større sannsynlighet er tyrkisk enn tysk. Man hører ofte historier fra skolelærere om et barn av gjestearbeidere som var en mønsterelev på 1970-tallet, men hvis egne barn sliter med tysken på universitetet til tross for at de er født i Tyskland. Etter femti år med innvandring er hver ny generasjon av tyrkere i stor grad en første generasjon.

Den danske ekteskapsloven

Europeerne ser naturlig nok på arrangerte ekteskap ikke bare som et demografisk problem, men som et slag i ansiktet og et uttrykk for forakt. Etter å ha blitt tatt imot i det europeiske samfunnet, vender muslimene seg nå bort fra det og hevder at det ikke er noen i deres nye land det er verdt å knytte seg til eller dele livet med. Det er ikke bare innfødte europeere som ikke er bra nok, det samme gjelder muslimer som er fordervet med vestlige vaner. For å finne en «ordentlig» mann eller kvinne må man dra til Diyarbakir eller Tetuan. Ifølge en studie gjort av Center for Turkey Studies, ser unge tyrkiske menn og kvinner oppvokst i Tyskland på sine tyrkisk-tyske landsmenn av motsatt kjønn som «fjerne fra sin egen kultur eller «degenererte»». Når tradisjonelle unge kvinner stifter familie og assimilerte kvinner har vanskelig for å finne en partner, er det nesten opplagt at neste generasjon oppdras av dem som er minst assimilerte.

La oss nå minne om Marcello Peras fastholdelse av at enhver migrasjon fra A til B impliserer den sistnevnte kulturens overlegenhet, og se hva slags tom banalitet det er. Innvandrernes og deres etterkommeres adferd hva ekteskap angår (for ikke å snakke om hele koloniseringens historie) viser at man kan flytte til et sted og samtidig være fiendtlig innstilt til det, eller i det minste unnlate å sette det spesielt høyt. Jada, innvandrerne «ønsker seg bare et bedre liv», som klisjeen lyder. Men de vil ikke nødvendigvis ha et europeisk liv. De ønsker snarere et tredje verden-liv med europeisk levestandard. De ønsker muligens å utnytte kosmopolitanismen i vestlig lov og rett til å sikre statsborgerskap for sine ikke-feministiske bruder og sedvaner fra før opplysningstiden. Deres ekteskap er ikke noe mindre robuste enn europeiske sådanne, kanskje mer. De kunne nettopp av den grunn risikere å ødelegge europeiske samfunnsinstitusjoner. Praktisk talt alle avskygninger av den innfødte europeiske opinionen ønsker å forhindre det. Men hvordan kan det gjøres i et rettssikkerhetssamfunn, hvor til og med den tyske innenriksministeren innrømmer at disse ektepaktene inngås frivillig?

Visse europeiske land har klart å legge sterke restriksjoner på dem som gifter seg med utlendinger. I samtlige tilfeller har det betydd en svekkelse av landenes konstitusjon, og det har krevd en høy pris av de innfødte både i form av rettigheter og bekvemmelighet. Etter mordet på van Gogh i 2004 innførte Nederland obligatoriske språktester og eksamener i samfunnslære for dem som ønsker å gifte seg med en nederlandsk statsborger. Begge parter i et ekteskap som involverer en person uten EU-statsborgerskap måtte være over 21 år gamle. (Studier viser at jo lavere ekteskapsalderen er, desto større er tendensen til arrangert ekteskap.) Den tyske regjeringen gjorde det samme: I 2007 satte den opp utenlandsfødte ektefellers minimumsalder til 18 år.

Men det var Danmark som gikk lengst. Vilkårene i landets utlendingelov, som ble forlenget og skjerpet etter press fra det innvandringsskeptiske Dansk folkeparti (DF) i de to siste tiårene, stiller som forutsetning for ekteskap en kombinasjon av testing, venting og eksklusjon, alt sammen strengt håndhevet. Borgere under 24 år som gifter seg med en person uten EU-statsborgerskap får ikke engang lov å bo i landet, bortsett fra i spesielle tilfeller. Det danske ekspermentet har i sin egen snevre forstand vært en dundrende suksess. I 2002 inngikk 62,7 prosent av danskene med ikke-vestlig bakgrunn ekteskap med utlendinger. I 2005 var det tallet falt til 37,9 prosent.

Det som gjør tiltaket forsvarlig ut fra EUs menneskerettighetslovgivning, er at det ikke gjør forskjell på rase, religion eller etnisitet. Denne raseblindheten oppnås ved at man tvert fratar alle borgere rettigheter, snarere enn å rette innsatsen som problemet man vil løse. «Det fikk bisarre konsekvenser for folk som aldri hadde trodd de ville få med innvandringsmyndighetene å gjøre,» sier Tøger Seidenfaden, redaktør for dagsavisen Politiken, som førte en lang kampanje mot lovendringen. «Loven er den samme for dansker som for utlendinger,» sier integrasjonsminister Rikke Hvilshøj stolt. Den innebærer imidlertid en konstitusjonell nyskapning som ikke rammer alle etniske grupper i samme grad: tilknytningskravet, et mål for ens «tilknytning» til Danmark. Statsborgere tilfredsstiller kravet så snart de har 28 års «tilknytning» (hvilket i praksis betyr statsborgerskap) til Danmark. En innfødt tjuetoåring kan hente sin utenlandsfødte kone til København etter tre år, for da vil hun ha vært statsborger i tre år og han i tjuefem. Men en tjuetoåring som ble dansk statsborger for bare to år siden er nødt til å vente mye lenger før han og hans kone er velkomne. Og så snart det prinsippet er knesatt, viser det seg at mye av den sentimentale praten om innvandring enten er høflig oppspinn eller et kynisk bedrag. Til tross for alle floskler som hevder det motsatte, viser det seg at den tjueen år gamle, nylig naturaliserte statsborgeren Muhammed ikke er «like dansk som du og jeg». Kanskje blir han det en dag. Men inntil videre er han og hans danske pass under oppsyn. «Vi må bare fastslå at det er nødvendig,» sier Hvilshøj. «Jeg håper at det en dag ikke vil være nødvendig lenger.»

Danmark har klart å stanse implantasjonen av muslimsk kultur på sitt territorium ved å late som om landets problemer skyldes forhastede ekteskap ved ung alder, og ikke innvandring eller islam. Den europeiske offentligheten begynner etterhvert å kreve, ikke bare akseptere, at regjeringen sier sannheten, eller i det minste avslører hensikten med lovene de vedtar. Noe lignende skjedde da europeerne ble desperate etter å stanse utbredelsen av det muslimske hodetørkleet.

Striden om hodetørkleet

Ettersom Koranen og sunna pålegger kvinner å være sømmelige, har alle muslimske kulturer historisk hatt en eller annen form for «slør», eller tildekning av hodet. Det kan være et løstsittende tørkle av den typen som brukes i Tyrkia. Mer konservative kvinner bærer hijab, som dekker hele håret. En niqab, som kun viser øynene, er det man ser hos kvinner i Saudi-Arabia, foruten en stor, svart abaya som dekker kroppen. Den beryktede burkaen, som var vanlig i Afghanistan da Taliban hadde makten, dekker absolutt alt.

Som nevnt tenkte ikke europeerne så mye over hva slags religion innvandrerne hadde i de første årene etter at de begynte å komme. Og hva kvinnene angikk, hadde de ingen grunn til det heller. De fleste døtrene selv av de mest inderlig religiøse innvandrerne – som de fleste innvandrere er – ble raskt «frigjort», og la seg til en mindre tvungen klesstil. Men så snart muslimene begynte å føle seg hjemme i Europa, ble denne assimilasjonen reversert. På 1980-tallet begynte kvinner med muslimsk bakgrunn å bære slør, også kvinner fra familier og kulturer hvor sløret ikke var vanlig. Frankrike var vitne til en bølge av diskusjon omkring hodetørkleet i 1989, da to jenter kom hjem fra et sommerbesøk hos slektninger i Marokko, fast bestemte på å bære sine hodetørklær på skolen i den parisiske forstaden Creil. Gjennom 1990-tallet ble saken tatt opp, drøftet og midlertidig avgjort gang på gang med en rekke av forbud, regler, avkall, opphevelser og dekreter.

Hvem skal avgjøre slike saker, og på hvilket grunnlag? I 1985, da muslimske skolejenter nektet å ta av seg hodetørklærne i den nederlandske byen Alphen aan de Rijn, spurte en offentlig tjenestemann den nå avdøde Jan Brugman, arabiskprofessor ved Universitetet i Leiden, om Koranen uttrykkelig påbød jenter å dekke seg til. Han svarte berettiget nok nei. Men han ble ikke spurt om andre kilder til religiøs lov, og det er ingen som kan svare på en måte som avgjør det som i bunn og grunn er en politisk debatt. De fleste muslimer betrakter det som et religiøst uttrykk, også de som er imot tildekning, og det er lite sannsynlig at en koranekspert vil få dem til å skifte mening.

Folk i Vesten har derimot gladelig og tankeløst lagt ut om hva Koranen sier og ikke sier om sløret og annen muslimsk, religiøs adferd, foruten hva muslimer må eller ikke må gjøre. Til og med Bel Mooney, som er en slags Klara Klok i London-avisen The Times, tydde til koransk eksegese da hun fikk brev fra en skilt person som hadde konvertert til islam, og som nå lurte på hvor langt det ville bære avsted i forholdet til en ny venn, en fyr ved navn Hassan. «Hvis han bare forholdt seg avventende for å være sikker på følelsene sine,» svarte Mooney, «ville han opptre på en måte som Koranen bifaller, og den oppmuntrer ikke til å forlede kvinner: «Inngå ikke trolovelse med dem i hemmelighet, med mindre du taler med anstendige ord.»»

Til slutt gikk sløret over fra å være til besvær til å bli en trussel. Etter den andre intifadaen i Israel i år 2000, og etter angrepene på World Trade Center året etter, begynte franskmenn å legge merke til at de videregående skolene i landet – eller i alle fall skolene i arabiske områder – var blitt arnesteder for antisemittisme og andre former for vold og skremsler. I 2002 rapporterte Emmanuel Brenner (psevdonym for historikeren Georges Bensoussan) om flere titalls episoder hvor elever snakket nedsettende om lærernes etnisitet og høylydt latterliggjorde undervisningen om Holocaust, og samlet disse rapportene i en bok på to hundre sider: Republikkens tapte territorier. Boken sies å ha gjort et dypt inntrykk på Frankrikes president Jacques Chirac. At disse hendelsene sammenfalt med den økende utbredelsen av sløret i skolen, gjorde sløret ikke bare til et symbol på muslimsk identitet, men også på en stridslysten islamisme, i alle fall i europeiske øyne.

Europeiske innfødte oppfattet sløret som en solidaritetsfane for en voldelig internasjonal politisk bevegelse. De prøvde å finne et middel til å hindre unge kvinner i å bære det. Men i frie samfunn som tillater fri utfoldelse, finnes det ingen nøytrale grunner til å forby et bestemt tøystykke. Andre grunner måtte finnes. En lovende strategi var å peke på sikkerhetsrisikoen ved å la folk gå omkring med tildekket hode. Det finnes en viss presedens for dette. I århundrer har Italia hatt lover mot offentlig bæring av masker og annen tildekking (travisamento), og de var blitt benyttet så sent som på 1970-tallet under straffeforfølgelsen av de venstreekstreme Røde brigader. Av lignende grunner forbyr Spania motorsykkelbud å gå inn på bestemte kontorer med hjelmen på. Begge landene henviste til sine lover mot tildekning under diskusjoner om sløret. Og det var ikke tale om en helt ubegrunnet frykt. I 2006 klarte Mustaf Jama, som var anklaget for å ha drept en politimann under et ran og var Storbritannias mest ettersøkte forbryter på den tiden, å rømme landet ombord på en ruteflyvning til Somalia ved å skjule seg bak sin søsters niqab. (Mot slutten av 2007 ble han arrestert i Afrika og sendt tilbake til Storbritannia.)

Men når politikerne klaget over «farene» ved slørtildekking, snakket de som regel om trusselen mot noe mer abstrakt, nemlig Europas feministiske orden. De hørte historiene om seksuell vold i muslimskkontrollerte boligstrøk. De så på steder som Rosengård i Sverige, hvor kvinner begynner å bære slør selv om det ikke er en del av deres kultur. Dette minnet om press som følge enten av trusler eller gruppepåvirkning, selv om det like gjerne ble betraktet som en privatsak. Ettersom kvinners likestilling er slikt et fundamentalt og udiskutabelt prinsipp i moderne europeiske samfunn, ble sløret som oftest oppfattet som en politisk utfordring, en symbolsk avvisning av vestlige sedvaner.

En studie gjennomført i England i 2007 viste at litt over halvparten av muslimene i Storbritannia (53 prosent) ville foretrekke at kvinner bar slør. Men det tallet skjuler en overveldende dreining i tradisjonell retning hos de yngste generasjonene. Kun 28 prosent av dem som er eldre enn 55 år vil ha sløret, mens 74 prosent av dem mellom 18 og 24 vil det samme. De fleste meningsmålinger vedrørende religiøs praksis i Storbritannia viser en lignende tilhardning i oppfatningen blant yngre svargivere. Nesten en tredjedel av britiske muslimer mener at det er «forbudt» å konvertere til en annen religion, og at det «kan straffes med døden». Men dette er ujevnt fordelt, ettersom 19 prosent av dem over 55 år er av denne oppfatningen, mot 36 prosent av dem mellom 18 og 24.

Disse tallene ble registrert kort tid etter at en ung kvinne ved navn Aishah Azmi ble avskjediget fra sin stilling som skolelærer i Dewsbury fordi hun forlangte å få undervise i niqab. Selv om en domstol på stedet stadfestet avskjedigelsen, ble skolen dømt til å betale henne 1100 pund sterling i erstatning for den fiendtlige atmosfæren det hele hadde avstedkommet. Storbritannias statsminister Tony Blair støttet skolens utkastelse av Azmi. «Det er et tegn på avstand,» sa han om det å bære niqab, «og det får folk som ikke tilhører hennes gruppe til å føle seg ubekvemme. Ingen ønsker å si at man ikke har rett til å gjøre sånt.» Blair tok faktisk feil på begge punkter. Om man skal tro den tøylesløse tabloidavisen Daily Express, mente 98 prosent av britene av niqaben burde forbys. Og eksakt hva var galt med et «tegn på avstand»? Det ville ikke ha vært upassende av fromme muslimer å spørre hva statsministeren mente hva parykkene båret i Overhuset var for noe.

Jack Straw, som da akkurat hadde avsluttet sin gjerning som Storbritannias utenriksminister, advarte også om at sløret var i ferd med å bli et «synlig uttrykk for avstand og uoverensstemmelse». Det var en foruroligende vending. Straw hadde bygget sin politiske karrière i den stadig mer muslimske og stadig mer segregerte byen Blackburn, hvor USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver Condoleezza Rice under et besøk i 2006 ble møtt med en så fiendtlig innstilling at de offentlige fremtredener hun etter planen skulle ha med Straw måtte avlyses. Gjennom hele sitt politiske virke hadde Straw vært en optimistisk og entusiastisk tilhenger av multikulturalismen.

Da hans politiske karrière var på hell, innrømmet han at, jada, det fantes grunner til bekymring. Dette mønsteret var typisk i saker som angikk islam: Politikerne så kun ut til å gi uttrykk for sine virkelige følelser rett før de trakk seg tilbake, eller like etterpå. Den frittalende tidligere statsråd George Walden skrev at også han ville holdt sine tanker for seg selv under dagens omstendigheter:

Jeg ville vært til de grader alarmert av situasjonen at jeg ville gjort alt som stod i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise, og det er opp til folk å forstå at det er lite annet regjeringer kan gjøre. Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannheten om IRA, men om det islamske problemet lyver vi.

Storbritannias ledere forsvarte ingen verdier. De bekjempet en urovekkende sosial utvikling med provisoriske tiltak, for siden å lete etter verdimessige begrunnelser for tiltakene. Den virkelige grunnen til at man traff tiltak mot sløret var at det britiske samfunnet ble litt mer muslimsk hver dag, uten å ønske en slik utvikling. Ingen kunne si dette rett ut. Ethvert resonnement måtte bygge på nøytrale prinsipper. Da striden om sløret raste som verst, klaget Trevor Phillips, lederen for British Council on Racial Equality, sin nød på denne måten: «Det som skulle ha vært en ordentlig samtale mellom alle slags folk i Storbritannia, ser ut til å ha blitt en prosess mot en bestemt del av samfunnet, og det kan ikke være riktig.» Så hva skulle Storbritannia gjøre, da? Føre en diskusjon basert på det usanne premisset at alle innbyggerne hadde lagt seg til den vanen å iføre seg separatistisk, religiøs bekledning?

Tydeligvis. Det var det Frankrike gjorde.

Den franske loven om sløret

For å vende tilbake til noe som ble drøftet i forrige kapittel, var Frankrike det eneste landet som argumenterte sammenhengende mot sløret. Det lyktes kun fordi Frankrike har en konstitusjon som er uten sidestykke i Europa hva angår dens fiendtlighet mot – eller mistro til, for å si det penere – religionen. I 1905 ble det vedtatt lover for å tukte Den katolske kirken, som på den tiden kontrollerte barneskolene, påvirket politikken ved hjelp av sin formue, og nylig hadde gjort Frankrike til gjenstand for internasjonal skam gjennom sin rolle i Dreyfus-saken, hvor en jødisk kaptein i Forsvaret ble tiltalt etter falske anklager om spionasje. Kirken og staten var adskilt ved prinsippet om laïcité, et ord som er vanskelig å oversette. Det skiller seg fra den anglo-amerikanske tradisjonen i den forstand at man i mindre grad forsøker å nøytralisere offentlige myndigheter i religionssaker enn man nøytraliserer religiøse organisasjoner i offentlige saker.

I desember 2003 avsluttet en kommisjon bestående av 20 medlemmer ledet av politikeren og innvandringseksperten Bernard Stasi en fem måneder lang studie, som ble hyllet av president Chirac som en oppdatering av laïcité i et multikulturelt samfunn. Kommisjonen anbefalte forbud mot iøynefallende religiøse symboler – ikke bare hodetørklær, men også kalotter og store kors – i offentlige skoler og andre institusjoner. Det virket som om ethvert tiltak med uforholdsmessige virkninger på muslimsk praksis for nøytralitetens skyld måtte kompenseres med noen restriksjoner på majoritetskulturen, selv om disse restriksjonene var falske og proforma. Forbudet mot kippa og «store kors» hadde kun til hensikt å kamuflere fremhevelsen av islam. Folk flest forstod dette. Samfunnsviteren Farhad Khosrokhavar hadde rett da han i margen av rapporten skrev følgende: «Det er allment kjent at det er islam det siktes til, spesielt hodetørkleet. Resten er uvesentligheter.»

Igjen ser man at prisen storsamfunnet i det lange løp betaler for å hanskes med innvandringen, er bortfall av rettigheter. Jøder som frekventerer voldelige offentlige skoler, betraktet muligens tapet av retten til å bære kippa som en liten pris å betale for et og annet tegn til at staten traff tiltak mot islamiseringen av landets institusjoner. De kristne ble for det meste ikke berørt, ettersom korsene de bærer i halskjeder som oftest er små. (Det var i realiteten ingen som noengang kunne finne ut hva som mentes med et «stort kors».) Den ikke-muslimske offentligheten forstod at dette var den beste løsningen den kunne regne med å få.

De franske slørlovene var like uoppriktige som de danske ekteskapslovene, og de fungerte av samme årsak: Et overveldende flertall av det ikke-muslimske samfunnet ønsket dem. Da forbudet mot hodetørkle ble debattert julen 2003, marsjerte tusenvis av slørkledde kvinner i Paris, og muslimske ledere – fra den aktivistiske skribenten og akademikeren Tariq Ramadan til den antisemittiske oppvigleren Mohammed Ennacer Latrèche i Alsace – advarte om at verre ting ville skje så snart den trådte i kraft. Men så snart det ble klart at Frankrike viste besluttsomhet, løp protestmarsjene ut i sanden, og det var kun en håndfull skrullinger som fortsatte. Til første skoledag høsten 2005 var det kun 12 elever som kom i slør, sammenlignet med 639 året før. Chirac gav ordre til at hundreårsjubileet for loven om laïcité fra 1905 skulle feires så dempet som mulig.

Tvungen frigjøring

Det ville være lettere å dele Straws oppfatning om at det i seg selv er noe illegitimt ved at en kvinne utelukker seg fra allmennhetens beskuelse, hvis den alternative modellen for oppførsel ikke fullt så ofte var basert på utfordrende reklame, reality-TV og (i alle fall i dette tiåret) moten med blotting av navlen og jeans som sitter halvveis ned på rumpesprekken. Ayaan Hirsi Ali har mer veltalende enn noen annen vestlig person argumentert for at den vestlige oppfatningen av kvinners rettigheter er den muslimske overlegen. Det har imidlertid ikke gått muslimer hus forbi at hun gjorde dette fra Amsterdam, en by som uansett hvilke meritter den har er kjent over hele verden som et sted hvor unge kvinner sitter nakne i butikkvinduer og venter på menn som betaler dem for sex. Hva enten en sexindustri hvor alt er tillatt skyldes feminismen eller simpelthen er korrelert med den, har den vanligvis blitt betraktet som en alvorligere form for undertrykkelse enn å velge å bære et tøystykke, eller sågar bli pålagt å gjøre det. «Frigjøringen» kan legge sine egne begrensninger på kvinners frihet.

I dag er det svært få ikke-muslimske politikere i Europa som ser saken på denne måten. Noen politikere er urolige over tegn til familieoppløsning – f.eks. at 43 prosent av barna i Storbritannia fødes utenfor ekteskap – men de som setter denne uroen i forbindelse med sine betenkeligheter ved den seksuelle frigjøringen (Christine Boutin i Frankrike og Ann Widdecombe i England, for å nevne to eksempler), latterliggjøres oftere enn de støttes. Offentlig bifall til den seksuelle frigjøringen virker nesten obligatorisk. Europeere kan ikke fatte hvorfor en person skulle ønske å ta vare på sin kyskhet eller sømmelighet. Tenk på Jacques Chiracs skånselsløse bemerkning midt under slørdebatten om at «ingenting kan rettferdiggjøre at en pasient av prinsipp nekter å la seg behandle av en lege av motsatt kjønn».

Eller tenk på den informasjonsvideoen nederlandske myndigheter viser til folk som ønsker å bli statsborgere. Mesteparten av den europeiske opplæringen i forbindelse med erhvervelse av statsborgerskap tar sikte på å sikre at nykommerne har gode nok språkkunnskaper til å klare seg, og at de vet nok om det politiske systemet til å utøve sine rettigheter. Tyskland krever f.eks. 600 timers språkopplæring og 30 timers historieundervisning. Men den nederlandske prosedyren for naturalisering forlanger også at innvandrere må klare å forholde seg til landets moralske særegenheter. Dette er sentrert rundt en video som blant annet viser homoseksuelle uttrykke hengivenhet offentlig, samt toppløse kvinner på stranden. (En sensurert versjon tilbys de søkerne som bor i land hvor besittelse av videoen ville være lovstridig.) Tysklands innenriksminister Wolfgang Schäuble har forsvart den nederlandske filmen, og ville ikke ha noe imot en lignende ordning i sitt eget land. «Den som ikke ønsker å se slike ting, burde ikke flytte til et land hvor de er en del av virkeligheten,» sier han.

For muslimer kunne den vestlige uvilligheten til selv det å høre argumentene for sømmelig kledning være en radikaliserende faktor. Tahar Ben Jelloun, en marokkansk-fransk forfatter med et moderat syn på slike saker, ser på Europas relative hedonisme som en av tildekkingens årsaker. I en artikkel kalt «Marokkanere og grunnene til sløret» skrev han: «En viss islamisme har funnet veien til Marokko via utvandring fra Belgia og Nederland. Fedrene pålegger døtrene å dekke seg til i frykt for å miste dem.» En tyrkiskfødt danske som arbeider ved en uforsonlig, fundamentalistisk skole i København, minnes at hans hovedinteresse var diskoteker før han vendte seg om til en gudfryktig form for islam. Den interessen hadde mye å gjøre med hans ønske om å bo i Europa overhodet. «Jeg leste en roman om en mann fra Sveits,» sier han. «Jeg ville bli som ham. Han hadde så mye appetitt.»

Bak sitt kraftige forsvar av frigjøringen er Europa dypt splittet. Verdensdelens forhold til sin egen etterreligiøse moral er motsetningsfylt. I likhet med en ølreklame på TV blir produktet (i dette tilfellet «europeiske verdier») til de grader viklet inn i hedonistiske utsikter at man ikke kan se hvor produktet slutter og hvor det velbehagelige gyset begynner. Michel Houellebecq, som på sett og vis er den mest tøylesløse blant moderne forfattere, hevder i sin bok Whatever (1994) at en verden hvor seksuell nytelse er gjort til det fremste godet ikke er en verden hvor folk bringes nærmere hverandre. Det er en verden hvor gapet mellom de som har og ikke har forstørres i en helt ny dimensjon. Ettersom islam er så oppmerksom på slike fallgruber, særlig i sin mest prekende og konservative form, kan den fremstå som en virkelig berikelse, og ikke bare for muslimer.

Den britiske parlamentarikeren Denis MacShane advarer om at den intellektuelle islamisten Tariq Ramadan «forkaster sentrale europeiske prinsipper som utviklet seg fra Galilei til homofile ekteskap». Men det har lite for seg å betegne splitter nye kjønnsmessige og seksuelle ordninger som «sentrale europeiske prinsipper». De kan kanskje bli sentrale prinsipper en dag, når de har tålt tidens tann. Akkurat nå er de innovasjoner som er omhyggelig skjermet for parlamentarisk ansvarlighet ved hjelp av menneskerettighetslover. Det sekulære europeere kaller «islam», er et verdisett som Dante og Erasmus ville ha anerkjent som sitt eget. En ansamling av tre år gamle rettigheter kalt «sentrale europeiske prinsipper» er et verdisett som ville ha gjort Dante og Erasmus forvirrede.

Når europeerne hevder sine «verdier» mot islam, hva er det egentlig de hevder? En religiøs arv? En filosofisk arv? En moral? En livsstil? I en av sine rasende tirader mot islam truet den nå avdøde italienske polemikeren Oriana Fallaci med krig mot enhver islamsk terrorist som skadet en liste over landemerker i Firenze, som Santa Maria del Fiore-katedralen og dåpskapellet ved siden av. Forsvarer hun katedralene som turistattraksjoner? (I så fall spiller hun med svært dårlige kort mot en 1300 år gammel religion.)

Det er ikke engang klart hvorvidt den seksuelle frigjøringens arvinger vil kjempe i dens forsvar. Journalisten Henryk Broder i Der Spiegel har merket seg oppførselen til deltagerne i de forskjellige erotiske paradene og sexfestivalene som er blitt et kjennetegn ved samtidens Tyskland. Ved kulturkarnevalet i Berlin er de marsjerende ivrige etter å anklage Joachim Meisner, kardinalen av Köln, for å være en inkvisitor, eller å skildre et analt samleie mellom George W. Bush og Tysklands statsminister Angela Merkel. Men de er nøye med å understreke sin hensyntagen til muslimske betenkeligheter ved paraden, og det forekommer ingen seksuelle morsomheter på bekostning av ledere som har vært betydelig mindre imøtekommende overfor seksuell frigjøring, som Irans Mahmoud Ahmadinejad.

Islam er ikke en spesielt snerpete religion. De fleste religioner er faktisk mindre snerpete enn Europas tradisjonelle kristendom, hva enten den er katolsk eller protestantisk. Som demografen David Coleman sier, er den avslappede seksuelle ordenen som er en del av den «andre demografiske overgangen» en nylig europeisk utvikling, mens den ikke er det i andre kulturer. «Skilsmisse og enkel vei til nytt ekteskap (for menn) er tradisjon i noen polygame afrikanske samfunn,» har Coleman skrevet, «[som i] islam og det førmoderne Japan, mens samboerskap og barn utenfor ekteskapet ble institusjonalisert i Latin-Amerika og Karibien, samt til en viss grad blant svarte amerikanere, hundre år før den «første» demografiske overgangen begynte.»

Det er grunn til å tro at muslimer har lettere for å assimilere inn i det etterreligiøse europeiske sex- og familielivet enn vi trodde. I Nederland i første halvdel av dette tiåret økte skilsmissene blant marokkanere med 46 prosent, blant tyrkere med 42 prosent. Det finnes naturligvis muslimske feminister og homoseksuelle, og selv konservative muslimer lever side om side med de mest moderne seksuelle greiene Europa har å tilby. Hardlinernes moské i München er rett over gaten fra en strippeklubb. Flere bydeler med mange homofile innbyggere har også mange muslimer. «Homofile tiltrekkes av kulturelt mangfold,» sier Ilda Corti i The Gate, et byfornyelsesprosjekt i Torinos muslimskdominerte bydel Porta Palazzo. St. Georg i Hamburg er en bydel med en lignende blanding.

Kanskje er det noe i det. Men fordragelighet mellom homofile og muslimer er mer sannsynlig et forbigående, illusorisk fenomen. Både homofile og muslimer bebor disse bydelene i egenskap av subkulturer, som et resultat av sitt forhold til den dominerende kulturen, ikke som følge av forholdet seg i mellom. En rapport i New York Times om en tyrkisk nattklubb i Kreuzberg som har en månedlig homokveld, viste ikke akkurat noe selvsikkert homomiljø. En 22 år gammel tyrker forlangte å få være anonym «av frykt for å bli frosset ut eller verre ting hvis familien fikk vite om den seksuelle legningen hans». En 21 år gammel araber ville ikke oppgi fornavnet sitt fordi «brødrene mine ville drepe meg». Det er fortsatt en dyp avgrunn mellom muslimers og ikke-muslimers følelser overfor homofile. I Frankrike har muslimer dobbelt så stor tendens til å mislike homofili som ikke-muslimer.

I likhet med systemet for skille mellom kirke og stat ble vår nåværende seksualmoral formet i opposisjon til kristendommen, ikke i opposisjon til religion i sin alminnelighet. Vestens nye «løsslupne» seksualmoral er mer tilpasset menns privilegier enn kvinners. Det kan passe bedre med tradisjonell muslimsk tenkning enn med tradisjonell vestlig tenkning. Hvis den plagsomme seksuelle defekten ved kristendommen er prippenhet, er den tilsvarende defekten ved islam kjønnsdiskrimineringen. Tradisjonell islam er bare delvis på kant med dagens seksuelle praksis, ikke fullstendig på kant med den slik kristendommen er.

Del III – VESTEN

Kapittel 9 – Toleranse og straffrihet

Striden om sløret i Frankrike ble løst til flertallets tilfredshet, og uten å forårsake uro blant muslimer. Men det var noe illevarselende ved løsningen. Muftien av Egypt advarte Jacques Chirac om at loven mot sløret ville «ødelegge den sosiale freden i det franske samfunnet». Det muslimske brorskapet i Egypt kalte det «en innblanding i muslimers personlige og religiøse frihet». Og Mohamed Hussein Fadlallah, åndelig leder for den radikale libanesiske gruppen Hizbollah, skrev et harmdirrende brev til Chirac hvor han klaget over «fratagelsen av muslimers friheter, selv når de ikke har vært ulydige mot loven».

Disse advarslene var et sjokk. De kom mindre enn et år etter at Frankrike hadde vunnet den muslimske verdenens takknemlighet ved å gå imot den USA-ledede invasjonen av Irak. Frankrike innbilte seg at landet var en privilegert samtalepartner med islam. Nå viste det seg snarere at verdens muslimske ledere mente de hadde en privilegert rolle i Frankrike. Og det hadde de. Daværende innenriksminister Nicolas Sarkozy avbrøt en ferie for å besøke Mohamed Sayyed Tantawi, en innflytelsesrik imam ved al-Azhar-universitetets teologiske institutt i Egypt. På vei tilbake kunngjorde Sarkozy at Tantawi hadde sagt at Frankrike hadde rett til å forby sløret.

Her hadde man altså et innenrikspolitisk utspill som den franske staten mente den trengte autorisasjon fra en eller annen muslimsk geistlig i utlandet for å vedta. Det ble naturligvis stilt spørsmål om den muslimske verden hadde en lignende vetorett over Frankrikes utenrikspolitikk, samt i hvilken grad den hadde gjort seg gjeldende i Chiracs overveielser vedrørende krigføring i Irak. Det var helt sikkert en viktigere faktor enn i 1991, da president François Mitterrand var i stand til å få Frankrike med i Gulfkrig-koalisjonen uten å vise det minste tegn til å bry seg om muslimske følelser. Hvis Chirac hadde besluttet å støtte USA i Irak i 2003, ville Frankrike ha opplevd eksplosjonen i banlieuene to år tidligere enn den skjedde? Var islam i ferd med å bli en del av Frankrike, eller var Frankrike i ferd med å bli en del av den islamske verden?

Den politiske selvhevdelsen som vendepunkt

I all masseinnvandring finnes det et vendepunkt hvor innvandrere og deres etterkommere ikke bare ender opp med å bo i det nye landet, men også former det. De innfødte forventer at innvandrerne blir som de innfødte selv før de begynner å gjøre sin politiske vekt gjeldende. Sånt forekommer, men prosessen er aldri slutt før innvandrerne begynner å hevde seg. Det øyeblikket da de innfødte oppdager at de må dele makten med de halvt fremmede menneskene som bor i blant dem, er like spenningsladet som ankomsttidspunktet. Ifølge Oscar Handlin var det en rolig periode etter at irene først kom til Boston. De var bortimot usynlige, og hadde ingen innflytelse over politikken eller økonomien. Massachusetts, som på den tiden sannsynligvis var det mest avanserte demokratiske samfunnet i Vesten, betraktet seg selv som opplyst og humanitært. Den første generasjonen irer i Boston fikk en så varm velkomst som en massetilstrømning av aggressive og lutfattige analfabeter overhodet kunne fått. Som Handlin skrev:

Man så ingen betydelig økning i de innfødtes engstelse, fordi irene før 1845 ikke representerte noen fare for det gamle samfunnets stabilitet. De var i klar minoritet, og fremfor alt politisk impotente. […] Deres meninger var fortsatt bare uttrykk for private oppfatninger som ikke hadde noen innflytelse over samfunnets politikk. […] Den dominerende gruppen traff ingen tiltak for å begrense nykommernes sosiale eller politiske rettigheter og privilegier før deres idealer truet med å erstatte det gamle samfunnets.

Da folk fra Boston forstod at nykommerne en dag kanskje ville søke makt, var det ikke lenger noen vei tilbake. Før irene hadde fått så mye som et fotfeste i noen av Bostons demokratiske institusjoner, var det opplagt at de til slutt ville komme til å dominere samtlige av disse. Det var på denne tiden, på 1850-tallet, at de innfødte begynte å gi uttrykk for intolerante oppfatninger, å knurre høylydt over nykommernes større fruktbarhet, å danne radikale og hemmelige politiske partier, og å gå til aktive skritt for å utelukke irene fra sine institusjoner. Det fremmedfiendtlige «Know Nothing»-partiet, som fikk dette navnet på grunn av sitt hemmelighold snarere enn sin obskurantisme, kapret alle viktige verv i delstaten midt på 1850-tallet. Men Know Nothing-ismen var ikke et politisk program, det var dødsralling. Da irene ble mange nok til å dominere politikken i Massachusetts noen tiår senere, gjorde de den om til et middel til å ta makt og eiendom fra det bestående samfunnet. Det senere generasjoner av irsk-amerikanere kom til å huske av det bestående samfunnet, var den reaksjonære Know Nothing-bevegelsen i innvandringens andre fase, ikke den første fasens barmhjertige samaritaner.

Situasjonen i Europa minner i hovedtrekk om den første fasen i Boston. Frankrike begynte å vedta lover mot innvandring sent på 1960-tallet, da innvandrerne først begynte å protestere og streike for å oppnå rettigheter. Tyskland avsluttet brått sitt gjestearbeiderprogram i 1973. De økonomiske nedgangstidene forårsaket av oljekrisen var utvilsomt en del av forklaringen, men det var også innvandrernes begynnende deltagelse i streikene i industrien.

Nå, flere tiår senere, har en ny bølge av engstelse kommet etterhvert som muslimer er blitt aktive i europeiske demokratier. Sammenlignet med standarden i amerikansk minoritetspolitikk har de lenge vært uengasjerte, apolitiske og ekskluderte. I 2009 var det ingen muslimer blant de 577 representantene i Frankrikes nasjonalforsamling, selv om minst 10 prosent av innbyggerne er muslimer. Storbritannia har kommet lenger på noen områder, men kommer til kort på andre. Selv om det er blitt sterkt svekket siden Margaret Thatchers statsministerperiode, er landets omstendelige system av lokale myndigheter fortsatt såpass omfattende at en klasse av politiske ledere oppstår blant innvandrerne overalt hvor de slår seg ned i et visst antall. Dette er spesielt tilfelle på steder som Leicester, Blackburn og Bradford, hvor de innfødte om ikke lenge vil utgjøre et mindretall. Det er mange muslimer i parlamentet, flere av dem til og med i Overhuset. Men det er ikke noe annet land i Europa hvor de politiske oppfatningene blant muslimer skiller seg mer fra ikke-muslimenes.

Sakene som tas opp i europeisk politikk henger etter kontinentets demografiske virkelighet. Selv et godt stykke inn i det 21. århundre, og i hvert fall helt til velgernes oppmerksomhet ble rettet mot den finansielle kollapsen mot slutten av 2008, var de mest presserende politiske sakene i de fleste europeiske land fortsatt omtrent de samme som europeerne hadde diskutert rett etter slutten på den kalde krigen. De dreide seg om «ikke-muslimske» saker, fra EUs utvidelse og integrasjon til størrelsen på de gammeldagse pensjonene for statsansatte som muslimene kom for sent til å ta del i. Nykommerne beholdt sine «egne» interesser fra gamlelandet, og innførte dem i europeisk politikk så godt de kunne. For eksempel var en av grunnene til at tyrkerne i Tyskland i mange år beveget seg mindre i retning av De grønne enn sosialdemokratene, til tross for De grønnes iherdige (og enestående) rekruttering av tyrkiske politikere, at De grønne stod i fremste rekke under angrepene på den tyrkiske regjeringen for dens menneskerettighetsbrudd.

De muslimske stemmene har uansett innflytelse allerede. Det er bare noen hundre tusen tyrkiske tyskere som stemmer, men deres massive støtte til Gerhard Schröder ble tungen på vektskålen da han med svært knapp margin ble valgt til rikskansler i 2002. Muslimer, og i realiteten alle innvandrere, har hatt en sterk tendens til å stemme på sentrum-venstre i alle land, ettersom det var arbeiderpartier, sosialdemokratiske partier og grønne partier som var raskest ute med å plukke opp den amerikanske venstresidens ideer om kulturelt og etnisk likeverd, eller rettere sagt taktikken med å organisere etniske stemmeblokker i sin favør. Men denne formen for lojalitet er i ferd med å endre seg. Muslimer gir sine stemmer basert på sakene som er kommet på dagsorden på grunn av den 11. september 2001 og i tiden etterpå. Mange muslimer vendte Storbritannias Labour-parti ryggen under valget i mai 2005 på grunn av deltagelsen i Irak-krigen, selv om meningsmålinger viser at den britiske deltagelsen i den USA-ledede krigen i Afghanistan ville ha vært nok til å miste muslimenes støtte selv om Irak-krigen aldri hadde funnet sted.

Hva fremtiden angår, er ikke spørsmålet om muslimenes stemmer vil endre den politiske balansen i dagens stridsspørsmål, men hvorvidt de vil forandre selve sakene, og ta opp igjen til diskusjon sider ved det europeiske samfunnet som i dag betraktes som avgjort. I de to månedene etter at opptøyene brøt løs i Paris-forstaden Clichy-sous-Bois, ble antall registrerte stemmeberettigede nesten tredoblet. En antar at de fleste av de nyregistrerte ikke brydde seg om skattenivået, avskrivningsregler eller infrastrukturtiltak. Hvilke saker var det som gjorde at de ønsket å bli hørt?

Trusler og selvforsvar

Den muslimske opinionen er vanskelig å bli klok på, for muslimske politiske krav kan stilles på to måter. Man har både fornuftens vei og truslenes. Som regel deltar muslimer med stor anstendighet i de etablerte politiske systemene i landene hvor de har slått seg ned. Ikke i noe land er det noen mangel på rimelige, ikke-voldelige og patriotiske samtalepartnere. Men saker som berører islam direkte er utenfor politikernes horisont, og de avgjøres ofte ved hjelp av trusler. Disse rammer familier gjennom æresdrap og vold mot kvinner, og unge menn gjennom gjengaktiviteter. Paradoksalt nok har disse truslene spredd seg mer jo flere muslimer som er blitt integrert.

Ayatollah Khomeinis fatwa mot forfatteren Salman Rushdie var et vendepunkt på to måter. For det første utfordret den for første gang på århundrer Europas krav på suverenitet over alle sine borgere. Rushdie kunne godt kalle seg engelskmann, var logikken bak fatwaen, men han var først og fremst muslim. Han måtte svare overfor islam for det frafallet som De sataniske vers var bevis på. Dette var et alvorlig forlangende. Koranen sier at straffen for frafall er døden. Det er ingen steder i Vesten hvor et flertall av muslimer mener at denne straffen bør idømmes. Den sterkeste støtten til slik drakonisk justis finnes blant unge britiske muslimer, hvorav 36 prosent er tilhengere av dødsstraff for apostasi. Men det behøves ikke noe flertall for å myrde noen.

En grunn til at europeere ikke har brydd seg nevneverdig om de politiske tilbøyelighetene hos etniske minoriteter, er en tro på demokratiske beslutningsprosesser som grenser til overtro. Selv om folk er bekymret for hva som vil skje når de etniske minoritetene utgjør 50,1 prosent av befolkningen i visse byer, ser de ikke ut til å ta i betraktning muligheten for at noe kan gå galt før det øyeblikket inntreffer. Minoriteter kan selvsagt forme landene de bor i. De kan erobre stater. Det fantes sannsynligvis færre bolsjeviker i Russland i 1917 enn det er islamister i dagens Europa.

Så lenge noen innflytelsesrike imamer og galninger som opererer på egenhånd har tro på håndhevelse av sin teologiske forståelse ved hjelp av trusler, er det ingen muslim eller eks-muslim, uansett hvor velintegrert, som kan skrive eller uttale seg uten å få følelsen av at en eller annen farlig person kikker en over skulderen. Da det nederlandske ukemagasinet HP/De Tijd trykket en reportasje om muslimer som hadde konvertert til kristendommen, insisterte de fleste som uttalte seg på å få være anonyme. Kort tid før han ble døpt som katolikk tidlig i 2008, hevdet den epyptisk-fødte, italienske og muslimske kommentatoren Magdi Allam at det i Italia fantes tusenvis av «skjulte kristne», dvs. muslimer som var blitt katolikker eller protestanter, men som skjuler sin tro av frykt for sitt liv.

Rushdie-fatwaen var ikke bare en klar beskjed til europeiske muslimer. Den brakte også islams krav i berøring med livene til ikke-muslimske europeere. Helt til da hadde fiendtlighet mot ytringsfriheten vært en intern sak. Det kunne forstås som håndhevelse av et samfunns indre regler, uansett hvor voldelig eller åndelig formørket den var. Den forståelsen holdt ikke lenger. Dødsdommen over Rushdie var ikke en iransk idé, det var muslimer i den i høy grad pakistanske byen Bradford som hadde forlangt den. Men Rushdie var ikke et medlem av Bradfords muslimske samfunn. Han var et indiskfødt medlem av Londons litterære elite. Hvis en dødsdom kunne erklæres mot ham, for ikke å snakke om alle hans forleggere og oversettere, betydde det at innvandrergruppers skikker delvis hersket i den britiske offentligheten.

I 2005 la den 20 år gamle marokkansk-nederlandske kommentatoren Hasna El Maroudi ned sin spalte på nettsiden for ungdommer tilhørende den riksdekkende avisen NRC Handelsblad da hun begynte å motta dødstrusler på grunn av ting hun hadde skrevet om spenningene mellom arabere og berbere. Dreide det seg om forholdet mellom innvandrergrupper, eller var det en trussel mot ytringsfriheten rettet mot en av Nederlands ledende aviser? Det var begge deler, selvsagt, men de som var for redde til å gjøre noe med det, kunne avskrive det hele som førstnevnte.

Koloniene av innvandrere var blitt for store til å settes i karantene. Men problemet hadde ikke bare med størrelsen å gjøre. Det skyldtes også integrasjonens suksess, ikke bare internasjonalt (i form av globalisering), men også nasjonalt. Det hadde aldri vært noen Salman Rushdier eller Hasna El Maroudier i hjertet av Europas litterære elite en generasjon tidligere. Plutselig var ikke innvandrergruppene ganske enkelt i Europa, de var Europa.

Europa var utsatt for trusler fra muslimske geistlige og deres tilhengere, og det gjaldt muslimer og ikke-muslimer i samme grad. Europeiske innfødte følte at deres posisjon var i ferd med å svekkes, både hva demografien og viljestyrken angikk. Tidlig i 2006 fikk et medlem av det italienske parlamentet politibeskyttelse etter at hun ble erklært som «fiende av islam» av iranske geistlige. På begynnelsen av dette tiåret var man i den akademiske verden vitne til den såkalte «Luxenberg-affæren», hvor en tysk-arabisk filolog, som skrev under pseudonymet Christoph Luxenberg, hevdet at Koranen var sterkt influert av flere språk og litterære tendenser, snarere enn å være skrevet på «ren» arabisk. Dette er åpenbart for de fleste eksperter, men det var vanskelig å snakke om det i akademia. «Den aller første suraen i Koranen inneholder (i 5. vers) et latinsk ord,» sa en professor i arabisk. «Når jeg underviser i arabisk, må jeg forklare at alfabetet er en idé som ble unnfanget to hundre år etter profeten. Koranen kan ikke ha inneholdt disse symbolene. Muslimer kan ikke akseptere det. De insisterer på dogmet om at Koranen er ren arabisk. Så legger fakultetets dekan press på meg for ikke å forklare dette. Han sier at vi ikke bør lære bort ting som jager bort muslimske studenter.»

Dette er ikke de verste eller mest betydningsfulle tilfellene, men et tilfeldig utvalg av den «dempende virkningen» som spredde seg til aviser, lovgivende forsamlinger og folks konversasjonsvaner så snart temaet kom i berøring med islam. Kategorien av forbud vokste seg stadig større, det samme gjorde klassen av mennesker forbudene kom til anvendelse på, og det i tydelige faser:

  1. Muslimer må respektere muslimsk lov.
  2. Medlemmer av den muslimske «gruppen», selv om de ikke er troende eller deres tilhørighet først og fremst er den bredere nasjonale kulturen, må respektere muslimsk lov.
  3. Ikke-muslimer må respektere muslimsk lov.
  4. Ikke-muslimer må være hevet over enhver mistanke om at de ikke respekterer muslimsk lov.

Det tok 50 år med masseinnvandring før europeerne begynte å bli redde for minoritetene. Når folk begynner å gjøre noe av frykt som de tidligere gjorde av overbevisning eller generøsitet, merker de ofte ikke overgangen.

Terrorpolitikken

I årevis har europeerne vært synlig nervøse for de «egentlige» politiske holdningene hos muslimene i sin midte. 11. september 2001, et angrep som delvis ble planlagt i Hamburg, Duisburg og andre europeiske byer, bekreftet den uuttalte frykten. Det var en gledens dag mange steder i den muslimske verden, inkludert deler av det muslimske Europa. Det ble rapportert om feiringer i Belgia og i Halifax i West Yorkshire, og det var jubel på gatene i den nederlandske byen Ede. En meningsmåling gjennomført av magasinet Contrast fant at litt under halvparten av nederlandske muslimer hadde «full sympati» med angrepene. En fjerdedel av franske muslimer var imot å hjelpe USA med å spore opp terroristene. Et høyt antall muslimer er ambivalente når det gjelder å velge side i striden mellom Vesten og radikal islam.

Denne ambivalensen er synligst i Storbritannia, som er det europeiske landet hvor muslimene tilsynelatende er best integrert i politikken og arbeidslivet. Ni dager etter bombingen av Londons undergrunnsbane i 2005, fordømte Tony Blair den «onde ideologien» som motiverte radikale muslimer. «De forlanger at Israel utslettes,» sa Blair, «at alle vestlige personer forlater muslimske land […] opprettelsen av talibanske stater og sharialov i den arabiske verden, som ledd i planene om ett kalifat for alle muslimske stater. Vi trenger ikke å lure på hva slags land de statene ville bli.» Britiske muslimer var ikke enstemmige i sin motstand mot alt dette. Taji Mustafa, en representant for Hizb ut-Tahrir, en organisasjon som fremmer gjenopprettelsen av kalifatet, sa: «Min utfordring er denne: Dra til Whitechapel og spør: Underkjenner du staten Israel? Er du tilhenger av sharialoven?» Og Hassan Butt, en 25 år gammel jihad-aspirant og talsmann for den radikale gruppen al-Muhajiroun, gikk enda lenger. Senere samme sommer sa han: «Flertallet av muslimene i dette landet bryr seg hverken om moderat eller radikal islam, de tenker bare på å leve sine daglige liv. De er fornøyde med det. Men blant dem som er praktiserende, har flertallet de samme oppfatningene som meg selv. Forskjellen er at noen sier det offentlig, mens andre tier stille.» (Butt har senere tatt avstand fra sitt eget syn på jihad.)

I nær sagt alle meningsmålinger skiller britiske muslimer seg ut som betydelig mer radikale enn alle andre muslimske befolkninger i Europa. De er faktisk mer radikale enn muslimene i et stort antall muslimske land. En sjettedel av britiske muslimer mener at selvmordsangrep mot militære mål i Storbritannia kan rettferdiggjøres. Nesten to tredjedeler (63 prosent) betrakter folk fra Vesten som «arrogante», et høyere mistillitsnivå enn det som er registrert i Nigeria, Indonesia og Tyrkia.

Det er delvis trender i utenlandsk islam som forklarer denne forskjellen. Ettersom de fleste britiske muslimer er fra Pakistan, India og Bangladesh, har flertallet av Storbritannias omlag 1500 moskeer sannsynligvis sine røtter i sufismen i Sentral-Asia og på det indiske subkontinent. Men sufismen som de fleste eldre pakistanere praktiserer i England, er blitt en levning fra fortiden i dens hjemland, omtrent som fransken man taler i Quebec. Siden innvandrerne begynte å strømme i store antall til Storbritannia for mer enn 50 år siden, har denne mykere versjonen av islam i Sør-Asia tapt terreng til mer høyrøstede og verdslige tendenser. Deobandi-skolen, som ble grunnlagt i Pakistan i det 19. århundre, er blitt mer konservativ og mindre tillitsfull overfor ikke-islamske kulturer under innflytelsen fra saudi-arabisk wahhabisme (og saudi-penger). Siden krigen i Afghanistan i 1980 har uforsonlige Deobandi-madrassaer spredd seg over Pakistan. Jamaat-i-Islami, den sekteriske og svært politiserte bevegelsen startet av journalisten Abu A’la Maududi i 1941, har hatt en voldsom vekst siden 1960-tallet, og er en innflytelsesrik strømning i Storbritannias muslimske råd (MCB), den største gruppen av britiske muslimer. MCB har ingen statlig, offisiell status, men den hevder å tale på vegne av store deler av den muslimske befolkningen. «Bred» og «moderat» er ikke nødvendigvis synonymer i Storbritannia.

Et utkast til en rapport om unge muslimer og ekstremisme som lekket fra innenriksdepartementet i 2004, viste at en hovedkilde til sinne hos de unge var «en oppfatning av ?doble standarder? i britisk utenrikspolitikk, hvor man prediker demokrati, mens undertrykkelse av ?ummahen? (den ene nasjonen av troende) praktiseres eller tolereres, f.eks. i Palestina, Irak, Afghanistan, Kashmir og Tsjetsjenia.» Britiske muslimer går med overveldende flertall imot enhver intervensjon i den arabiske eller muslimske verden. Et sted mellom 64 og 80 prosent, avhengig av hvilken meningsmåling du ser på, gikk imot Storbritannias deltagelse i krigen i Afghanistan.

Europeere var imidlertid ikke i noen sterk posisjon til å kalle disse synspunktene for illojale, og mange var lite lystne på å klage over dem. Når muslimer marsjerte i demonstrasjonstog mot krigføringen, marsjerte tross alt deres sekulære og kristne medborgere ved deres side. Som en tysk parlamentariker sa: «Unge mennesker som tilhører venstresiden er stolte av å være tyskere, for landet har ingen soldater i Irak.» Med dette mente han alle unge mennesker, ikke bare muslimske ungdommer. Hvorfor skulle muslimene straffes for å gi uttrykk for oppfatninger som mange europeere betrakter som et hederstegn?

Dette spørsmålet brakte forvirring over hele Europa. I Torino satte den radikale marokkaneren Bouriki Bouchta fyr på et italiensk flagg kort tid etter den 11. september, han krenket Israel og talte til Osama bin Ladens forsvar. Selv om Bouchta forandret tone og syn etter Madrid-bombene i 2004, ble han deportert til sitt fødeland Marokko mot slutten av 2005. Da hyret han advokater og gjorde store anstrengelser for å slippe inn igjen i Italia. Til sitt forsvar anførte han blant annet at ikke noe av oppførselen hans ville vært uvanlig for en person tilhørende Italias radikale venstreside. «På en måte,» minnes den italienske journalisten og islameksperten Francesca Paci, som dekket saken, «oppførte han seg i for stor grad som en italiener.»

På den ene siden har man rett til å være i opposisjon. På den annen side er det en rett som ble tildelt visse muslimer for tidlig, dvs. før de ble statsborgere og før de hadde lært seg forskjellen mellom dissens og underminering. Slik fant Europa plutselig ut at verdensdelen stod ansikt til ansikt med et alvorlig problem, kanskje det aller siste problemet man ville ventet seg ved det 21. århundrets begynnelse: antisemittismens tilbakekomst.

Antisemittisme og antisionisme

Det mest langtrukne eksemplet på antisemittisk vold og vandalisme i Europa etter den annen verdenskrig begynte samtidig med den palestinske oppstanden, kjent som al-Aqsa-intifadaen, høsten år 2000. Halvannet år senere ble jøder trakassert og angrepet i franske gater jevnt over fem-seks ganger pr. dag. Molotov-cocktails ble kastet mot jødiske skoler og forretninger eid av jøder, synagoger ble brent ned til grunnen, og propalestinske demonstranter marsjerte mens de viftet med hakekors og hadde på seg selvmordsbelter.

Stilt overfor internasjonal kritikk for ikke å ha gitt et kraftigere svar på dette, sa utenriksminister Hubert Védrine: «Det finnes ingen antisemittisme i Frankrike,» og president Jacques Chirac var av samme oppfatning. Og de var oppriktige. Sett fra deres synspunkt var det ikke noe land i Europa som viste større årvåkenhet mot antisemittismen enn Frankrike, og det hadde de rett i. Men den antisemittismen franske myndigheter og det franske samfunnet var vant til å bekjempe, var det hovedsakelig katolskbaserte trangsynet som var en levning etter Dreyfus-saken i det 19. århundre, og landets Vichy-regime på 1940-tallet. Begge disse samfunnene var enkle å skjelne fra vårt eget. De var fiendtlig innstilte til «mangfold».

Dagens trusler mot europeiske jøder skyldes selve mangfoldet. Blant muslimske innvandrere er motvilje (for å si det forsiktig) mot jøder nærmest noe iboende. En fransk regjeringsrapport bemerket at alt som var ekkelt, dårlig, ødelagt, skittent eller uønsket i innvandrerdominerte skoler ble omtalt som feuj, et slangord for jødisk. Dessuten

er det en økning i antall fornærmelser, trusler og angrep […] mot elever som er, eller antas å være, jødiske, både i og utenfor skolene. Disse angrepene utføres som regel av nordafrikanske medelever. Ifølge uttalelsen vi har innhentet, påkaller disse elevene ofte begivenheter i Midtøsten og suraer i Koranen for å rettferdiggjøre sine verbale og fysiske angrep. Hyllest av nazistene og Hitler er ikke uvanlige. Slikt finnes overalt i form av graffiti, særlig hakekors, og til og med i form av bemerkninger som gjøres åpent overfor lærere og ledelsen.

Mesteparten av gatevolden var ellers blitt utført av løst organiserte gjenger av ungdommer med arabisk bakgrunn. Med sin enorme muslimske befolkning var Frankrike hardest rammet av antisemittismen, men det var en del av et alleuropeisk mønster. Graver ble skjendet på jødiske gravsteder i London og Manchester, ungdommer kastet egg på den jødiske parlamentarikeren Oona King under en krigsminnesmarkering, og i 2006 var det årlige antallet antisemittiske angrep i Storbritannia kommet opp i 600, dette ifølge det London-baserte Community Security Trust. En synagoge ble beskutt i Oslo. Tjue jødiske butikker ble vandalisert i Roma.

Europeerne hadde i likhet med amerikanerne utviklet en rekke stereotyper om intoleranse. Rasisme var noe som ble utøvet av en uforanderlig klasse av (rike, hvite kristne) gjerningsmenn mot en like uforanderlig klasse av ofre (fattige, mørkhudede, koloniserte og kuede sådanne). Man antok at antisemittiske handlinger, om de noengang skulle dukke opp igjen, ville komme ryddig innpakkede i den kontinentale fascismens ideologi, slik den var blitt praktisert på 1920- og 1930-tallet. Endringen i personene på rollelisten gjorde europeere forvirret. Den nye antisemittismen var så langt fra disse vanlige stereotypene at allmennheten – særlig den delen av offentligheten som var vant til å være på vakt mot rasisme – ikke engang var i stand til å forstå den. En EU-studie av antisemittismen som skulle ha blitt publisert i 2003, fant at muslimske gjenger spilte en viktig rolle. Men studien ble holdt igjen, kanskje på grunn av at de som hadde bestilt den ikke trodde det de så. Da den endelig kom ut ett år senere, var den ledsaget av en pressemelding fra EUs FN-delegasjon som bedyret at «den største gruppen av personer bak antisemittiske aktiviteter ser ut til å være unge og misfornøyde, hvite europeere. En annen kilde til antisemittisme er i noen land unge muslimer av nordafrikansk eller asiatisk avstamning.» Men dette var ikke hva opptellingen av episodene viste. Muslimene utgjorde de fleste gjerningsmennene, ikke de nest fleste.

Flertallet i nesten alle europeiske land hadde en nesten nevrastenisk følsomhet for alt ved deres egen oppførsel eller fortid som hadde antydning til antisemittisme i seg, men man forlangte ingen slik selvransakelse av muslimer. De som bad om det, ble faktisk sensurert. Da Utrecht-teologen Pieter W. van der Horst foreslo å holde sin avskjedsforelesning om «islamiseringen av den europeiske antisemittismen», ble initiativet stanset av universitetsledelsen.

Antisemittiske episoder er vendt tilbake som et konstant problem i den europeiske tilværelsen. De har en tendens til å øke og avta i styrke avhengig av hva som skjer i Midtøsten. Raseriet hos unge muslimer verden over kan lett piskes opp mot Israel ved hjelp av vandrehistorier, svulstigheter på internett og arabiske TV-kanaler som viser opptak av forskjellige militære og antiterror-operasjoner. Stadig mer segmenterte og målgrupperettede nyhetsmedier betyr at fjernsynets virkning på innvandrere og minoriteter er nøyaktig motsatt av det den var for bare en generasjon siden. Mens BBC i sin tid brøt ned barrièrene mellom samfunnsgrupper, bygger al-Jazeera dem opp igjen. Nyhetsprogrammene innvandrere ser på, portretterer Israel som skyldig i spektakulære, meningsløse grusomheter – et portrett som tegnes på stadig mer spennende og sofistikert vis, med en hang til hurtig, MTV-inspirert klipping, ledsaget av musikk som får hjertet til å hamre.

I løpet av det siste tiåret bestemte mange unge, europeiske muslimer seg for å slutte seg til (og dermed diskreditere) palestinernes kamp for en uavhengig stat, med vage forestillinger om å hevne seg på jøder. Jødene som befant seg innenfor deres rekkevidde, var deres europeiske naboer.

Vikarierende bekymringer over konflikter i forfedrenes hjemland er nokså vanlig adferd blant andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere i USA. Europas propalestinske muslimer kan på sett og vis sammenlignes med irsk-amerikaneres støtte til IRA. De har et nokså inkonsekvent forhold til landet de bor i. De kjeder seg over det (ettersom det tilsynelatende har løst mange av de daglige problemene med å få endene til å møtes), samtidig som de er bitre på det (siden dets globale ambisjoner får deres foreldres og besteforeldres kultur til å virke ynkelig og marginal). Å vende tilbake til forfedrenes samfunn på leting etter et stort drama å delta i, kan gi mening til liv som oppleves som fragmenterte.

Men det finnes forskjeller. De fleste europeiske muslimer er slett ikke av palestinsk avstamning. Og agitasjon på vegne av gamlelandet (et bestemt geografisk område langt unna) er ikke det samme som agitasjon på vegne av ummahen (den muslimske troens abstrakte samfunn, hvis lover er bindende for muslimer overalt hvor de måtte befinne seg). Innsamlingen av penger til IRA hadde ingen virkning på det politiske livet i USA, forhåpentligvis med unntak av en plaget samvittighet. Ummahen gjør krav på Europa, ikke bare på Midtøsten. «Det bor to millioner muslimer i Storbritannia,» bemerker den britiske historikeren David Cesarani, «og en ting som forener denne mangfoldige befolkningen, er fiendtlighet til Israel og forkjemperne for landets utvidelse.»

I likhet med antiamerikanismen og antirasismen er hatet mot Israel et middel for deltagelse i en europeisk kultur uten å være nødt til å assimilere inn i den – å bli med i Europa ved hjelp av permanent opposisjon. For retorikken mot Israel forener ikke bare muslimer innbyrdes. Den forener også muslimene med en stor del av de innfødte europeerne, særlig på venstresiden. Det er på besynderlig vis en vei til integrasjon. I 2002 hengte Gretta Duisenberg, hustruen til Den europeiske sentralbankens daværende sjef Wim Duisenberg, opp et palestinsk flagg utenfor familiens hjem i Amsterdam. Midt under den danske karikaturkrisen i februar 2006, den samme uken som palestinske grupper uttrykkelig truet (i noe som må kalles fri fantasi) med å drepe enhver nordmann som måtte befinne seg i Gaza, truet medlemmer av Norges regjeringskoalisjon med en forbrukerboikott – mot Israel. I april 2006 nektet Sverige å delta ved militærøvelser i Midtøsten fordi Israel skulle være med på dem. Europeere hadde fremtredende roller ved verdenskonferansen om rasisme arrangert i Durban sommeren 2001, som samlet verdens antiglobaliseringsaktivister bak en anti-israelsk agenda.

Dette var hverken feiltrinn eller taktløsheter. Store deler av den bredere europeiske befolkningen støttet sine politikere i slike tiltak. I en beryktet meningsmåling fra 2003 oppgav de som svarte Israel som den «største trusselen mot verdensfreden» i de fleste europeiske landene. Uten helt å forstå hva de holdt på med, hadde europeere en tendens til å klandre Israel for den terroristiske volden som ble begått mot landet. Den amerikanske essayisten Paul Berman var den første som merket seg den eiendommelige virkningen selvmordsbombing hadde på den europeiske offentlige opinionen. De forårsaket «en filosofisk krise blant alle verden over som gjerne ville tro at en rasjonell logikk styrer verden». Selvmordsbombing bare måtte ha å gjøre med en utålelig urett. For hvis ikke var det en ren dødskult. På et kontinent med arr etter det 20. århundrets dødskulter var det en uutholdelig tanke. Europeerne ble mer interesserte i terrorismens «årsaker» enn i selve terrorismen. Jo flere israelere bombemennene drepte, og jo mer skruppelløst de gjorde det, desto mer endret den offentlige meningen seg i Israels disfavør. Protestene mot Israel, skrev Berman, «steg og minket verden over i takt med antall selvmordsangrep, og ikke i takt med det palestinske folkets lidelser». Bermans syn lød eksentrisk da han først gav uttrykk for det, men det er nå rehabilitert. Den europeiske fiendtligheten mot Israel har avtatt etter byggingen av en sikkerhetsmur mellom Israel og Vestbredden – hvilket ikke har forandret det rettmessige eller urettmessige ved den israelske okkupasjonen, men som har redusert antall selvmordsbombinger dramatisk.

Brukte europeerne den arabiske minoritetens indignasjon over Israel til å gi Israels ekspansjonister en skrekk i livet? De innfødte viste ingen større antisemittisk adferd, men de var enda mindre alarmert over den muslimske antisemittismen. Den virket på dem som en legitim klage avlevert på uansvarlig vis. John Denham, lederen for Innenriksdepartementets lovgivningskomité, sa i 2005: «Det er ingen overdrivelse å si at Israels politikk i de okkuperte områdene ikke bare er et utenrikspolitisk spørsmål – den er også et spørsmål om britisk sikkerhetspolitikk innenlands.» Denham, en prinsippfast herre som forlot Blair-regjeringen kort tid før Irak-krigen, forstod antagelig ikke hvordan denne meddelelsen ville bli oppfattet, men den satte britiske jøder i en helt forferdelig stilling, som skilte seg lite fra den syndebukkrollen de hadde hatt i århundrer: Hvis de ikke avsverget Israel og alle landets gjerninger, ville de bli klandret for enhver skade, formodentlig påført gjennom terrorisme, på Storbritannias ikkejødiske befolkning.

Europeerne hadde nå to kategorier til disposisjon for å forstå volden mot jøder. Man hadde antisemittismen (utilgivelig jødehat av den sorten de var blitt grundig indoktrinert mot), men også «antisionismen» (opposisjon mot Israel, som kan anta ansvarlige og uansvarlige former). Dette er i teorien en fullstendig gyldig distinksjon. Man kan være imot Israels politikk uten å være antisemitt. Man kan faktisk være imot Israels eksistens uten å være antisemitt. Men i praksis var denne distinksjonens virkning at den hvitvasket antisemittismen og gjenopprettet den som en europeisk politisk hovedstrømning. Saken kunne fremmes i antisionismens navn, men Europas jøder ble angrepet fordi de var jøder – de trengte ikke å fylle ut noe spørreskjema først. I praksis beskrev antisionisme og antisemittisme samme sak, henholdsvis med og uten bifall.

«Det 21. århundrets kommunisme»

Holocaust har i de siste tiårene vært grunnsteinen i Europas moralske orden. «Å jobbe seg gjennom fortiden (Vergangenheitsbewältigung, for å bruke det tyske ordet) er et høytidelig moralsk foretagende, på godt og ondt nesten et religiøst sådant. Denne moralske ordenen var i flere tiår en suksess, og den henviste antisemittismen til de ytterliggående fanatikernes domene i Europa. Nå hadde den på en eller annen måte sviktet, plutselig, fullstendig og spektakulært. I 2005 var 62 prosent av ofrene for hatkriminalitet i Frankrike jøder. Denne svikten skyldtes ikke at man hadde skrinlagt noen Vergangenheitsbewältigung. Samtidig som jøder ble vanæret, angrepet og til og med drept, fortsatte Holocausts status som moralsk ledestjerne å proklameres høylydt. Europeerne beholdt det Pierre-André Taguieff kalte en «superhukommelse», om enn selektiv, hva angikk de totalitære voldsomhetene i sin egen fortid. En oppriktig avsky mot Holocaust og nazilignende antisemittisme forble en del av det moralske grunnlaget for det 21. århundrets Europa.

Den moralske ordenen bygget på Holocaust-minnet sviktet ikke fordi den ble oppgitt, men fordi den ble anvendt vilkårlig. Det europeiske systemet for minne og anger var en moralsk disiplin – det var ikke et «gjeldsbrev» som jøder eller andre minoriteter kunne veksle inn i spesielle hensyn når de ble trukket inn i politiske kontroverser. Det var uansett ikke mange jøder igjen som kunne be om slik hensyntagen. Under trykket fra masseinnvandringen ble imidlertid angeren over Holocaust et mønster for behandling av saker som involverte en hvilken som helst minoritet med plausibelt krav på å være alvorlig skadelidende. Europas muslimer var en levende, blomstrende og selvsikker europeisk etnisk gruppe med en rekke krav å stille.

Så snart de kom til verdensdelen, inntok muslimene en privilegert stilling i enhver offentlig debatt om minoriteters rettigheter: De var også «ofre». Ettersom de slet med sosio-økonomisk underlegenhet i Europa og okkupasjonen av Palestina (slik de så det, også om de ikke var palestinere), var det mange muslimer som følte at deres gruppe i større grad enn jødene var en egnet gjenstand for de innfødte europeernes moralske selvransakelse og selvpisking. Et økende antall muslimer så faktisk på seg selv som de «nye jødene». I desember 2005 publiserte den venstreorienterte forfatteren Ziauddin Sardar et førstesideoppslag i New Statesman med tittelen «Det neste Holocaust». Londons ordfører Ken Livingstone advarte om at britenes ubehag ved sløret «minnet svært mye om Nazi-Tysklands demonisering». I 2006 ble Livingstone suspendert fra sitt embede i fire uker for å ha sammenlignet en jødisk journalist med en konsentrasjonsleirvakt.

Etterhvert som jødene fikk flere «rivaler» som hadde interesse av å ta deres plass som Europas ofre fremfor noen, ble systemet plutselig forvrengt. Ideologien med mangfold og harmoni mellom folkegrupper, som alltid var blitt ledd av som velmenende og politisk korrekt, ble nå middelet for reintroduksjon av antijødisk raseri i den europeiske hverdagen. Langt fra å glemme lærdommen fra Holocaust var antisemitter og antisionister besatt av den. Den var en retorisk verktøykasse. Hvis muslimene var de nye jødene, var jødene åpenbart de nye nazistene.

Enkelte standup-komikere spottet «det utvalgte folket»; den mest kjente av dem var den talentfulle, halvt kamerunske Dieudonné Mbala-Mbala. Enkelte svarte, antisemittiske gategjenger, f.eks. Tribu Ka («K-stammen»), som patruljerte den ortodokse jødiske gaten Rue des Rosiers som et slags postmoderne Freikorps, forsøkte å hisse opp til urban krigføring med den hallusinatoriske begrunnelsen at noen måtte stå opp mot de jødiske «milices». (Milices var det beryktede medløperpolitiet under nazi-okkupasjonen.) Tribu Ka ble etterhvert forbudt i juli 2006, kort tid etter at de forstyrret en minnemarkering for Ilan Halimi, den jødiske mobiltelefonselgeren nevnt i kapittel 6, som en afrikanskledet gjeng som kalte seg «barbarene» brukte tre uker på å torturere til døde.

Etter den danske karikaturkrisen offentliggjorde en Antwerpen-basert gruppe, kalt Den arabisk-europeiske liga (AEL), en tegning som viste Hitler naken i seng med Anne Frank, idet han sa: «Ta med dette i dagboken din, Anne.» AELs opprørske leder Dyab Abou Jahjah hadde ambisjoner som var mindre religiøse og mer nasjonalistiske enn det som var vanlig blant europeiske radikale fra den muslimske verden. Han reiste rundt med en gruppe livvakter og gav sin støtte til den arabiske kampen overalt, særlig mot Israel, men også mot Europa, hvor han tok til orde for grunnleggelsen av en arabisk nasjon. Hans håp hva Anne Frank-tegningen angikk, så ut til å være at den ville utgjøre en slags «gjengjeldelse» av tegningene som var blitt offentliggjort i Jyllands-Posten. «Europa har også sine hellige kuer,» sa Abou Jahjah triumferende, «selv om de ikke er religiøse hellige kuer.»

Abou Jahjahs bemerkning var ikke bare ondskapsfull, men også dum. Han hadde helt rett i at Europa hadde tabuer og hellige kuer. Det som gikk ham hus forbi, var at han og hans tilhengere var de første til å dra nytte av dette. Var Abou Jahjah dum nok til å tro at Europas jøder var de virkelige vinnerne i etterkrigstidens moralske orden? Det var for sent for de fleste av dem. Men det sjokket for Europas samvittighet som etterfulgte deres myrderi, hadde gjort kontinentet trygt for andre minoriteter. En innvandring av det slaget som brakte muslimer til Europa i slike antall, ville ha vært utenkelig uten den lidelsesfulle moralske selvransakelsen som fulgte i kjølvannet av Holocaust. Slik innvandring ville ha fremkalt mistillit, fremmedfrykt og vold. Det krever ikke mye refleksjon for å forstå hvordan et Europa uten skyldfølelsen etter Holocaust ville ha reagert på en radikal og nasjonalistisk arabisk pressgruppe med hovedkvarter i Flandern.

Ved «å jobbe seg gjennom fortiden» var Europas intolerante impulser blitt holdt i sjakk i et halvt århundre. Jobben var blitt gjort altfor godt. Den hadde ikke bare sørget for pusterom til innvandrere, men også et straffrihetens rom for de verste blant dem. Den nye antisemittismen var ikke simpelthen en gjenoppblussing av rasismen. Det var en antisemittisme som økte under antirasismens beskyttelse, slik filosofen Alain Finkielkraut viste i en rekke gripende bøker og essays. «Jeg tror at den svulstige ideen om «krigen mot rasisme» gradvis er i ferd med å bli en motbydelig falsk ideologi,» sa Finkielkraut i 2005. «Og denne antirasismen vil bli det samme for det tjueførste århundret som kommunismen var for det tjuende: en kilde til vold.»

Kapittel 10 – Motstand og jihad

Islam lå nede i svært lang tid, men verden begynner igjen å merke dens eksistens nå. Det folk mest av alt legger merke til, er terrorismen som begås i dens navn, mye av den i Europa. Lenge før 11. september hadde den arabiske verden vært hovedkilden til terroristisk vold som rammet Europa, om man ser bort fra England og Spania. Men noe skjedde i tiden mellom sensommeren 1972, da palestinske terrorister myrdet 17 israelske idrettsutøvere under OL i München, og julaften 1994. Den kvelden overmannet og drepte franske spesialstyrker fire medlemmer av den algirske Væpnet islamsk gruppe, som hadde kapret Air Frances flyvning 8969 og drept flere passasjerer. Terroristene hadde planlagt å kjøre flyet inn i Eiffel-tårnet.

I mellomtiden hadde islam ikke bare blitt den kulturelle sfæren hvor terrorismen kom fra, men også den saken i hvis navn terrorismen ble begått. Det var en sak som appellerte til et voksende antall europeiske muslimer. Khaled Kelkal, en togbomber fra Lyon, gjennomførte en rekke dødelige angrep i 1995. Safir Bghouia skrek at han var en «sønn av Allah» og skjøt med maskingevær og håndholdt rakettkaster da han gikk til dødelig angrep på politiet og borgermesterens kontor i sin hjemby Béziers, Frankrike, uken før 11. september-angrepene. Bergtatt av islamistisk opprørsromantikk fant europeiske muslimer som hadde virket fullstendig assimilert – som Mohammed Bouyeri og Mohammed Sidique-Khan – tilbake til sine forfedres identiteter.

Slike hendelser utgjør opplagt et problem for politikere. På den ene siden setter borgere i alle vesteuropeiske land konsekvent terrorismen nesten øverst på listen over sine bekymringer; på den annen side fortsetter Europa å bli mer og mer muslimsk, både gjennom innvandring og naturlig økning. Konsensusholdningen ble oppsummert av en ledende politiker sommeren 2006: «Det første som må gjøres, er å holde temaene innvandring og terrorisme fra hverandre.»

Men dette er ønsketenkning som forsøker å fremstå som analyse. Som journalisten Lawrence Wright skrev i sin autoritative studie av al-Qaeda:

Det aspirantene pleide å ha til felles – foruten sin storbyvanthet, kosmopolitiske bakgrunn, utdannelse, språkkunnskaper og datakyndighet – var en følelse av bortkommenhet. De fleste som sluttet seg til jihad, gjorde det i et annet land enn det de vokste opp i. De var algirere som bodde i innvandrerenklaver i Frankrike, marokkanere i Spania eller jemenitter i Saudi-Arabia. […] Islam utgjorde et samlende element. Det var mer enn en tro – det var en identitet.

Innvandring har i realiteten mye med terrorisme å gjøre. Det er blant annet derfor terrorismen er så vanskelig å bekjempe.

Fattigdom, arbeidsledighet, tapt storhet og annen misnøye

Hva er det som «forårsaker» terrorismen? Det er naturlig å anta at terrorismen, i likhet med krigen, er en fortsettelse av politikken med andre midler, og at det må ligge en eller annen politisk misnøye bak den. Den blodige togbombingen i Madrid i mars 2004, gjennomført av marokkanere bosatt i Spania med forbindelser til al-Qaeda, er det beste beviset for dette Clausewitz-inspirerte synet, siden: 1) al-Qaeda var imot spansk deltagelse i den anglo-amerikanske militæroperasjonen i Irak, 2) mer enn 90 prosent av spanjolene mente det samme, 3) sosialistenes kandidat José Luis Rodríguez Zapatero gikk imot Irak-krigen i valgkampen, og 4) bombingen forandret utfallet av et valg meningsmålingene viste at han helt sikkert kom til å tape.

Den oppfatningen at Zapateros valgseier ikke skyldtes bombingen, men Partido Populars feilinformering av offentligheten etterpå, er utbredt i Spania. Det hevdes at José María Aznars regjering utgått fra Partido Popular (og ikke partiets kandidat Mariano Rajoy) prøvde å føre landet bak lyset ved å påstå at det var baskiske terrorister tilhørende ETA, og ikke al-Qaeda, som hadde stått bak bombene. En fyldestgjørende drøfting av dette temaet ligger utenfor denne bokens rekkevidde, siden det krever en nøyaktig gjennomgang av det som skjedde i de 72 timene mellom bombingen den 11. mars og valget den 14. mars, samt detaljkunnskap om spanske politikere, spansk politibyråkrati og militære prosedyrer.

Men forklaringen er ikke overbevisende. Overvåkningen av ETA fikk spanske etterretningsoffiserer til å frykte et bombeattentat i tiden før valget. Togbomberne skaffet til veie sine eksplosiver gjennom ETA-kanaler. Og sosialistiske politikere var like «sikre» som PP på at ETA stod bak bombene en god stund etter at de fant sted. Denne beskyldningen om løgnaktighet fra PPs side skyldes sannsynligvis de psykologiske behovene til Spanias ferske demokrati. Spanjolene hadde behov for å tro, mer enn de fleste andre europeere ville ha hatt, at deres regjering var kommet til makten som følge av innenlandske omstendigheter, og ikke på grunn av væpnet inngripen fra en utenlandsk fiendes side. Da han fikk makten, beordret Zapatero umiddelbart landets militærstyrker ut av Irak, avsverget Spanias allianse med USA, og lanserte i dens sted noe han kalte en «sivilisasjonenes allianse» med islam.

Hvorvidt bombeattentatene i Spania var et direkte resultat av landets Irak-politikk eller ei, var Spanias kapitulasjon ved folkeavstemning sannsynligvis den siste i sitt slag for lang tid fremover, og det av praktiske årsaker. Det finnes ikke lenger noen forhandlingsparter blant terroristene som kan stille tydelige krav eller med troverdighet tilby utveksling av innrømmelser, hvor den ene innrømmelsen måtte være opphør av terrorismen. Den 11. september 2001 var det i det minste mulig å tenke seg Osama bin Laden som en slik forhandlingspartner. Han nøt i alle fall høy prestisje i den muslimske verden, han satt med kommandoen over den største og mest effektive terrororganisasjonen, han stilte krav, og han truet med vold hvis disse kravene ikke ble innfridd.

Men den kommandostrukturen er for det meste blitt eliminert under krigen mot terror, og al-Qaeda er nå mindre en kommandostruktur enn en ideologi som tar sikte på å bringe størst mulige ødeleggelser over det den islamistiske propagandaen kaller «alliansen mellom jøder og korsfarere». Det finnes ingen strategi Vesten kan følge for å dempe terroristenes misnøye, for den har tallrike og raskt skiftende årsaker. Det er ikke engang mulig å si om det som egentlig irriterer al-Qaeda og lignende organisasjoner er av geostrategisk, metafysisk eller sosiologisk art. Har det å gjøre med «okkupasjonen» av muslimsk jord, hva enten den er i form av amerikanske militærbaser eller muslimske regjeringer som europeiske muslimer tilfeldigvis ikke bifaller? (I så fall er det rart at muslimer ønsker å bombe europeiske land hvor så mange av deres trosfeller bor.) Dreier det seg om noe mer vagt, som den ofte nevnte «klagingen over tapt storhet» man mener å ha sett i den muslimske verden? (I så fall er det bisart at den europeiske klagingen over tapt storhet skulle resultere i eksakt motsatt oppførsel – en tendens til pasifisme.)

Det er mye vanskeligere å sette fingeren på den politiske misnøyen bak selvmordsbombingen av transportmidler i London i juli 2005. Den ble utført av hjemmeavlede terrorister som kan ha vært rene imitatorer av al-Qaeda, eller de kan ha fått opplæring av al-Qaeda. De var helt sikkert ikke fornøyde med Storbritannias Irak-politikk. Men Irak var bare en av mange muslimske kilder til misnøye som ble nevnt i Mohammed Sidique Khans selvmordsvideo, og det var ikke Irak som ble fremhevet sterkest. Som nevnt antyder tall fra meningsmålinger at Storbritannias deltagelse i okkupasjonen av Afghanistan er nok til at terrorismen vinner betydelig sympati blant landets muslimske befolkning. Det samme er enhver støtte til Israel. Det samme er i mange tilfeller følelsen av at muslimer er annenrangs borgere i Europa. Tysklands rolle som grunnlegger og leder av den europeiske koalisjonen mot krigen i Irak var ikke til hinder for at tre terrorister i Ulm prøvde å få en bombe laget av trekvart tonn høykonsentrert hydrogenperoksid til å eksplodere i september 2007. På den tiden hadde man bare i delstaten Baden-Württemberg identifisert flere hundre personer mistenkt for å være potensielle terrorister.

I mangel av en klar forståelse av hva islamistiske terrorister er så rasende over, har de forskjellige landene tydd til ville gjetninger og fordommer for å komme enhver klage i forkjøpet som kunne tenkes å oppstå i hodet på et eller annet rasende muslimsk individ. En topphemmelig rapport utarbeidet av flere etterretningsorganisasjoner som ble levert Tony Blair tidlig i 2004, fant at «mindre enn én prosent» av britiske muslimer på en eller annen måte hadde med terrorismen innenlands eller utenlands å gjøre. (Det får man håpe. En prosent ville tilsvare omtrent 16.000 personer.) I en analyse levert av Storbritannias arbeids- og velferdsdepartement, som var en del av den samme pakken av studier, het det: «Nøkkelen til å engasjere denne gruppen (muslimene) på en positiv måte, er åpenbart å redusere diskrimineringen og fremme integrasjon.» Den bruken av «åpenbart» er talende. Europeerne griper nesten instinktivt til forklaringer på terrorismen av typen jeg-er-slem-fordi-det-er-synd-på-meg, eller for den saks skyld enhver mangel som det muslimske samfunnet måtte lide. Selv to av de mest fornuftige observatørene av muslimenes situasjon i Frankrike, Laurence og Vaïsse, har en ferdig tilberedt rettferdiggjørelse av det høye antallet fengselsinnsatte blant franske muslimer. «Som et resultat av fremmedgjøringen og desperasjonen fremkalt av slike sosio-økonomiske handicap,» skriver de, «utgjør personer av muslimsk opphav flertallet av den franske fengselsbefolkningen.»

Det er noe nedlatende ved å anta at unge muslimers agenda bestemmes av ikke-muslimers handlinger. Hvis muslimer er som andre folk, vil de ha en tendens til å konstruere ideologiene sine ut fra egne verdier og ambisjoner, snarere enn andres. I løpet av de senere tiårene har de vestlige holdningene til resten av verden pendlet vilt, fra kolonitidens arroganse til det å vri seg av selvforakt. Likevel har radikale muslimers fiendtlighet mot Vesten vært overraskende konstant. Som allerede nevnt er den antivestlige retorikken hos dagens «religiøse fanatikere» som regel ikke til å skjelne fra «gudløse nasjonalisters» sådanne for litt siden. Terrorismen er bare et aspekt ved den muslimske selvhevdelsen i de senere tiårene, en selvhevdelse som ikke bare er på vegne av en religion, men også et folk.

Den tyske samfunnsviteren og folkemordforskeren Gunnar Heinsohn sier at voldshandlinger begått av unge menn kanskje ikke har noe med ideologisk syn å gjøre i det hele tatt. Demografi er en mer sannsynlig årsak til mord. Menn mellom 15 og 30 år er de mest voldelige i ethvert samfunn. Et samfunn med overvekt av unge menn på grunn av hurtig befolkningsvekst – en «ungdomsbølge», som Heinsohn kaller det – vil lett havne i trøbbel.

I samfunn med ungdomsbølger finnes det ikke nok stillinger til å skaffe den neste generasjonen menn prestisje og sosial status. Misunnelse kommer til uttrykk overfor eldre brødre som arver mer. Det samme gjør ambisjonene. Militær heroisme fremstår for sønn nummer to, nummer tre eller nummer atten (som i Osama bin Ladens tilfelle) som en respektabel vei til beundring i et ellers likegyldig samfunn. Heinsohns prediksjon er at vold nesten er uunngåelig når mer enn 30 prosent av den mannlige befolkningen er mellom 15 og 30 år, slik tilfellet er i mesteparten av den muslimske verden. Det er 67 land som i øyeblikket har ungdomsbølger, og i 60 av dem pågår det en eller annen form for borgerkrig eller massedrap. Heinsohns teori beskriver ikke nødvendigvis Europas muslimske ungdomsbefolkning, men den beskriver mye av de bevegelsene verden over som noen europeiske muslimer sympatiserer med.

Heinsohn bemerket at dersom Tyskland hadde hatt den samme befolkningsveksten som Gaza (ni barn pr. kvinne) siden 1960-tallet, ville landet nå hatt en befolkning på 550 millioner mennesker, herunder 80 millioner unge menn mellom 15 og 30 år. «Tror du at disse 80 millioner unge tyskerne ville ha vært ti ganger så pasifistiske som de 7 millionene vi har i dag?» spurte han provoserende i en tyskspråklig avis. «Eller er det ikke mye mer sannsynlig at de ville fyre av bomber i Praha og Gdansk og Wroclaw, og i likhet med palestinerne si: «Dette er vårt land, og det ble tatt fra oss av historiske grunner som ikke hadde noe med oss å gjøre.»?

Islam og vold

Hvis man brakte resonnementet i forrige avsnitt til sin logiske konklusjon, så ville «årsakene» til at mye av den islamistiske volden begås være uvesentlige. Volden ville simpelthen dreie seg om seg selv. Hvilket er omtrent det den pakistanske journalisten Ahmed Rashid oppdaget da han studerte de ivrigste og mest hardkokte jihadistene, de som dro for å føre jihad i Afghanistan på 1990-tallet. «De unge mennene som trente i disse leirene,» skrev Rashid, «hadde ikke fått sin skolegang i de islamske skolene kalt madrassaer, og de var mindre inspirert av ekstremistisk islamsk ideologi enn av ønsket om å se verden, bruke våpen og oppleve et ungdomseventyr.» Selve religionen islam, som for tiden er gjenstand for så mye strategisk diskusjon, ser ut til å være et blindspor i slike tilfeller, en velegnet rasjonalisering av voldelige mennesker som gjerne vil tenke på seg selv som noe mer enn vanlige forbrytere. Selv om det pågår et sammenstøt mellom sivilisasjoner, er det ikke nødvendigvis et sivilisasjonssammenstøt.

Ikke desto mindre bør vi nøle med å forkaste islam som en forklaring. Uansett hva den terroristiske volden handler om, sier terroristene at den handler om islam. Vi kan akseptere at det er sedvaner, og ikke selve islam, som skaper de største problemene innenlands i konfrontasjonen mellom Vesten og muslimer, som æresdrap og kvinnelig omskjæring. Men jihadterroren er noe annet. Osama bin Laden kjemper ikke for hadramienes folkekultur, som risikerer å forsvinne i en bølge av uhemmet globalisering. Han kjemper for islam. Det finnes helt sikkert andre måter å leve islamsk på enn han gjør. Men vi vet nok om Osama bin Ladens liv – om de mange timene han studerte etter skoletid, om hvor sterkt knyttet han var til islam, ikke bare i egenskap av fremtredede terroristleder, men også som sky, ung mann – til å vite at han lever ut islams bud slik han oppriktig forstår dem. Muslimer verden over har vist seg villige til å følge i hans fotspor, tusenvis av dem i Europa.

Enhver kan selvsagt påkalle religionen idet han griper til våpen. Spørsmålet er om den islamske volden i øyeblikket er noe som skyldes forbigående omstendigheter, eller om den kommer fra selve islams hjerte. Her finnes det forskjellige syn. På spørsmål om islam var en fredens religion svarte den britiske religionssosiologen David Martin: «Vel, islam søker fred, men på sine egne premisser.» Han siterte lignende kommentarer gitt av Rowan Williams, erkebiskopen av Canterbury, som sa at islam var en fin religion, men at den satte seieren svært høyt. For noen av dem som betrakter Koranen som en kilde til vold, er det Koranens stridbarhet som gjør at dens oppfordringer til vold skiller seg fra de som finnes både i jødedommen og kristendommen (som 5. Mosebok 18, 20 og Apostlenes gjerninger 3, 22-23).

For andre er det en forskjell i islams etiske stil som får dens tilhengere til å gripe raskere til vold enn tilhengere av tradisjonell kristendom. En hyppig nevnt forskjell er islams mangel på en forestilling om arvesynd. I Koranens sura 14:22, innrømmer f.eks. Satan at han ikke har noen virkelig innflytelse over mennesket. Forfatteren Salman Rushdie har fremmet dette synet med styrke: «Det vestlige, kristne livssynet har å gjøre med skyld og frelse, en idé som er totalt uviktig i Østen, fordi det hverken finnes noen arvesynd eller noen frelser. I stedet legges det stor vekt på «ære». Jeg finner det problematisk.»

Den israelske diplomaten Mordechay Lewy formulerte det samme poenget noe annerledes i en klassiker av en artikkel om temaet i 2003, hvor han skilte mellom kristendommen, som han kalte en «skyldkultur», og islam, som han kalte en «klandringskultur». Lewy skrev: «I en åpen eller uerklært konflikt mellom de to kulturene kan ikke Vesten handle fritt på grunn av selvpåførte moralske grenser. Denne selvbeherskelsen respekteres ikke i den klandrende, østlige kulturen, men tas i stedet som et tegn på svakhet.» Ettersom slike ting bestemmes dypt nede i den enkelte troendes samvittighet, faller temaet utenfor denne bokens rammer (og kompetansefelt). De nevnes her kun for å skissere konturene av en pågående diskusjon, ikke for å delta i den.

Likevel bør man merke seg to eiendommeligheter ved hvordan islam gjennom historien har vekselvirket med politikken, fordi disse vedrører Europas største politiske engstelser hva islam angår. For det første har islam sharia, et lovverk som regulerer alle sider ved sosial adferd, selv om sharia varierer og er åpen for tolkning. For det andre har islamske kulturer konstant avstedkommet autoritære regimer – faktisk så konstant at velmenende akademikere som regel viser til svært kortlivede mutazilittiske nyvinninger i det niende århundre når de ønsker å begrunne islams åpenhet for nytolkning og rasjonell debatt. Det at ikkemuslimer tenker på islam som den autoritære religionen fremfor noen, er kilde til mange misforståelser med muslimer, som – med rette – hevder at det er en radikalt egalitær religion. I teorien burde det være en radikalt fri religion. Den ser ikke for seg noe religiøst hierarki, og har strengt tatt ikke noen geistlige. Kanskje er det fordi islam ikke anerkjenner noen sekulær autoritet at den gir opphav til anarki. Og regjeringer som bygger sin legitimitet på evnen til å skape orden i en situasjon av anarki, er nesten pr. definisjon autoritære.

Dette paradokset var svært iøynefallende for den britiske eventyreren Wilfred Thesiger da han reiste rundt i Arabias nær folketomme ørken i årene etter den annen verdenskrig. Han anså beduinene han møtte for å være de opprinnelige og arketypiske muslimene, og han skrev følgende i Arabian Sands (1959):

Samfunnet beduinene lever i er tribalt. […] Det finnes ingen sikkerhet i ørkenen for en person som befinner seg utenfor sin egen stamme. Dette gjør det mulig for stammelovene, som er konsensusbaserte, å fungere hos verdens mest individualistiske rase. […] Det er således et merkelig faktum at stammelover bare kan fungere under anarkiske tilstander, mens de bryter sammen så snart freden kommer til ørkenen, siden en mann som ikke bifaller en beslutning, kan nekte å la seg binde av den.

I den muslimske verden vil folk være mer villige til å binde seg til en regjering som taler på vegne av islam, enn til en regjering som taler på vegne av et politisk parti – som kan betraktes som en rivaliserende stamme. Alternativer til teokratiet har vært utprøvd i løpet av de siste hundre årene, fra Kemal Atatürks Tyrkia til Saddam Husseins Irak, med varierende hell. Men alternativenes tid ser ut til å være forbi. De sist utnevnte regjeringene i muslimske land – i Irak og Afghanistan, samt det post-kemalistiske AKP-styret i Tyrkia – ser alle for seg at islam skal ha en betydelig konstitusjonell rolle.

«Islam er fred»

I 2006 ble 43 bagasjestuere ved Charles de Gaulle-flyplassen fratatt sin sikkerhetsklarering i kjølvannet av en etterforskning i regi av Frankrikes innenriksdepartement. Innenriksminister Nicolas Sarkozy sa at det var viktig at de som hadde adgang til rullebaner «overhodet ikke har noen forbindelser, hverken nære eller fjerne, til radikale organisasjoner». Selv om Sarkozy ikke sa det, var de radikale organisasjonene stuerne hadde forbindelser til, muslimske sådanne. Franske myndigheter gjorde alle mulige anstrengelser for å benekte at hengivenhet til islam hadde hatt noe som helst å gjøre med mistankene som var oppstått mot stuerne, eller at denne hadde noen som helst etterforskningsmessig verdi. Sarkozy insisterte på at ingen var blitt etterforsket av noen grunner som hadde med gruppeidentitet å gjøre. «Det å være praktiserende muslim er ikke et kriterium i det hele tatt,» sa Jacques Lebrot, assisterende prefekt i Roissy, hvor flyplassen ligger. «Men hvis noen reiser en rekke ganger til Pakistan på ferie, stiller vi oss noen spørsmål.» Så i et forsøk på å slippe unna mistanken om nøyere kontroll av islam, innrømmet regjeringen at den fulgte nøye med på familiebesøk (hva pakistanerne angikk) og turistreiser (hva alle andre angikk).

Stilt overfor den islamistiske terrorismen reagerte vestlige politikere, hvorav mange ikke visste forskjellen på en qadi og en wadi, ved å gjøre innbilske krav på å besitte ekspertise i saker som angikk muslimsk teologi. Noen er antimuslimske, som den høyreorienterte nederlenderen Geert Wilders, som i sin film Fitna fra 2008, offentliggjort på internett, fremstiller Koranen som en slags håndbok i terrorisme. Slike politikere kan skaffe seg stemmer – partiet Wilders grunnla hadde hadde ni mandater i det nederlandske annetkammeret på den tiden filmen hans kom ut. Men de henges ut i nyhetsmedier som paranoide og skumle bondetamper, og blir enten latterliggjort eller pepet ut. Det overveldende flertallet av politikerne, Sarkozy og Lebrot inkludert, bekjenner seg til den motsatte vissheten: at terrorismen ikke overlapper med muslimenes religion på noen som helst måte. De som gir den «vennlige» fortolkningen av islam spares for latterliggjøring, men det er ikke på noen måte klart at deres virkelige kunnskapsnivå når det gjelder islam overstiger Wilders’.

George W. Bush satte tonen for slike fortolkninger i dagene etter 11. september, idet han forkynnet at «islam er fred». Terrorismen kunne derfor pr. definisjon ikke ha noe med islam å gjøre. Sarkozy var tilbøyelig til å være enig. «Angrepene den 11. september,» skrev han i 2004, «var handlinger begått av en kult, en terroristmafia, en klan av stormannsgale personer som brukte religionen som et påskudd.» I sin fjernsynstale etter London-bombene sa Tony Blair: «Vi vet at disse personene handler i islams navn, men vi vet også at det store, overveldende flertallet av muslimer, både her og i utlandet, er anstendige og lovlydige personer som avskyr terrorismen like mye som vi gjør.» Noen dager senere hyllet han «islams moderate og sanne stemme». Tory-leder David Cameron er enig. Han hevder bestemt at islamismen er «drevet av en fullstendig gal fortolkning – en ekstrem forvrengning – av den islamske troen».

Ifølge dette synet er islamismen alltid en politisk og ikke en religiøs bevegelse, uansett hvor teokratisk den er i sin retorikk og i sine krav. Amerikanske kommentatorer gjør den samme antagelsen når de snakker, slik de ofte gjør, om «islamofascismen». Islameksperten Olivier Roy bemerker at al-Qaedas «rettssaker» mot sine kidnappede ofre (som i de første årene av Irak-krigen jevnlig fikk hodene avskåret mens det ble gjort videoopptak til inspirasjon for sofajihadister) er «hentet direkte fra 1970-tallets ekstreme venstreside, i særdeleshet de italienske Røde brigaders iscenesettelse av «rettssaken» mot Aldo Moro i 1978».

I sine glansdager ble kommunismen ofte sammenlignet med islam – ikke med den radikale islamismen, som den gang ikke fantes på samme måte som i dag, men med islam slik den normalt ble praktisert gjennom historien. Den franske sosiologen Jules Monnerot trakk slike sammenligninger på 1940-tallet. Siden han skrev på en tid da man anså islam som politisk kraftløs, kan vi gå ut fra at hans kommentarer ikke ble fattet i polemisk hensikt, i alle fall ikke mot islam. Det som for Monnerot gjorde at kommunismen minnet om islam, var at kommunismen både var en religion (riktignok en sekulær sådan) og en altomfattende tilstand (riktignok på et tidlig stadium). I likhet med kommunismen har islam en detaljert plan for samfunnsordenen, foruten en teoretisk likhetsideologi som i praksis ofte er ensbetydende med undertrykkelse. «Den næres av misnøye, og organiserer og gir form til impulser som setter mennesker opp mot samfunnene hvor de ble født,» skrev Monnerot. Spesielt benyttet kommunistene en «historisk myte til å fanatisere folk», slik fatimidene gjorde i Egypt og safavidene i Persia. På den tiden da kommunismen vokste og spredde seg, skrev Monnerot, hadde slike ideologier vært ukjente «helt siden Europa vendte seg bort fra Middelhavslandene», dvs. etter at Europa trakk seg tilbake som følge av islams fremrykning.

For Monnerot var Stalin en moderne utgave av den muslimske «hærføreren for de troende» (emir al-muminin), og de troende kommunistene var spesielt lette å lede. Både i kommunismen og i islam:

tenker ikke den troende på seg selv som «troende»: Han er i besittelse av sannheten – eller rettere sagt anser han de tingene han er besatt av for å være sannheten. Denne typen sannhet inspirerer ham til en aktiv hengivenhet på en måte som sannheten, i vitenskapelig forstand, ikke gjør, og aldri krever.

Idet han benyttet sin samtids sjargong, kalte Monnerot kommunismen for et «totalt samfunnsfenomen» som bryter med «handlingssfærenes autonomi» som er karakteristisk for moderniteten. Opposisjon av religiøs art, mente Monnerot, var nettopp av den typen som den liberale ordenen er minst i stand til å hanskes med, fordi den «forverrer de reelle «interne selvmotsigelsene» i kapitalismen».

Det å sammenligne kommunismen med en 1400 år gammel religion som hevder å ha halvannen milliard tilhengere, er nødt til å ende med en overforenkling som tåkelegger like mye som den avslører. Men hvis vi sammenligner kommunismen med radikal politisk islam, er Monnerots idé om et «totalt samfunnsfenomen» nyttig. Islamismens sterkeste ideologiske kort er bredden i dens appell. I likhet med kommunismen er det en ideologi som er omfattende nok til å omfavne en rekke former for misnøye, for slik å appellere til folk med alle slags bakgrunn og fra alle samfunnsklasser. I 2005 skrev London-avisen The Times om resultatene av en statlig undersøkelse som viste at «de fleste unge ekstremister befinner seg i en av to kategorier: de velutdannede – studenter eller folk med universitetsgrad, med profesjonelle kvalifikasjoner i IT eller tekniske fag – eller taperne, med få eller ingen kvalifikasjoner, og ofte med kriminell bakgrunn». Islamismen kan forstås som en høyt utviklet intellektuell struktur av en universitetsprofessor, og som et kamprop av en analfabet unggutt med balltre.

Hvordan islamismen står i forhold til islam er ikke poenget. Vi kan vite at islamismen er en farlig fiende av den moderne liberale staten før vi har en klar oppfatning av dens religiøse logikk, og før vi vet hva den har å gjøre med «virkelig» islam, om noe. Islamismen blir ikke noe mindre farlig om man demonstrerer at den ikke er det samme som islam.

Men det å si at islam er fred er å protestere litt for mye, særlig i en tid da andre respektable tilhørigheter og affiniteter (som «patriarkatet») granskes nøye for skjulte strukturer av vold og undertrykkelse. I motsetning til Gunnar Heinsohn, som ikke snakker om islam fordi han mener at den ikke er hovedårsaken til terrorismen, virker det som om vestlige politikere ikke vil snakke om islam fordi de innerst inne frykter at den er hovedårsaken. Aldri forkynner politikere mer høylydt at islam er en «fredens religion» enn når bomber sprenges i dens navn. Hvis terroristenes oppfatning av religionen så åpenbart er en fordreining av den ekte varen, hvorfor er det nødvendig at ikkemuslimer belærer muslimer om hva den er? Hvis islam ikke har noe med terrorismen å gjøre, hvorfor føler samtlige europeiske regjeringer at det er nødvendig å strekke ut en hånd til muslimske grupper etter ethvert terrorangrep?

Moderate muslimer

Det å strekke ut en hånd til såkalte «moderate muslimer» er hjørnesteinen i den europeiske strategien mot terrorismen. Man kan sette sin lit til at moderate muslimer ikke «forvrenger islam», eller i det minste at de kun forvrenger den på en positiv måte – ved å kontruere en «europeisk islam» som kan påvirke kontinentets politiske institusjoner uten å ødelegge dem. Da han drøftet Bernard Lewis’ spådom om at islam kommer til å dominere Europa ved slutten av dette århundret, sa den syrisk-tyske sosiologen Bassam Tibi: «Spørsmålet er ikke hvorvidt flertallet av europeerne blir islamske, men snarere hva slags islam – shariaislam eller euroislam – som vil bli dominerende i Europa.» Den slags tale pirrer planleggere, visjonære og politikere, men det beroliger ikke akkurat vanlige europeere. Euroislam fantes ikke i historiebøkene deres på gymnaset, og de er ikke trygge på at noe slikt eksisterer som annet enn et fantasifoster i deres lederes politisk korrekte forestillingverden.

Euroislams fremmarsj ville dessuten trolig ha et forløp som minner om fredsforhandlinger mellom Israel og araberne, som kretser rundt ideen om «land for fred». Den vestlige parten gir fra seg noe (land) som er konkret, kvantifiserbart og ugjenkallelig så snart det er gitt. I bytte gir den muslimske parten noe (fred) som er vagt, subjektivt og gjenkallelig ved humørskifte. Europa kan bare ta initiativ til opprettelse av «euroislam» ved å forandre sine institusjoner. Det som gis i bytte, er en forsikring fra moderate muslimer om at radikale muslimer vil bli mindre uvennlig stemt.

Ingen har definert med noen presisjon hva en «moderat muslim» er, eller hvorvidt det uttrykket skal forstås politisk eller religiøst. Hvis en «moderat muslim» er en person som praktiserer islam på en moderat måte, så finnes det pr. definisjon et annet, mindre moderat alternativ. Dette synet er på linje med den europeiske holdningen til andre religioner – de er greie så lenge man ikke tar dem altfor alvorlig. Men uten en underliggende forståelse av at det er noe spesielt farlig ved islam, gir ikke uttrykket «moderat muslim» noen mening. Ingen omtaler Frankrikes tidligere statsminister Lionel Jospin som en «moderat protestant».

Et mer optimistisk (og rimelig) syn er at en «moderat muslim» er politisk moderat, uavhengig av sitt syn på religionen – det som gjør radikal islam «radikal», er en bestemt holdning til politikken, ikke en bestemt holdning til religionen. Dette er den eneste bruken av uttrykket «moderat muslim» som stemmer overens med den tradisjonelle europeiske ideen om religionsfrihet. Å tvinge den muslimske identiteten i en mer «fundamentalistisk» retning kunne bety mer kontemplasjon over Gud og mindre kontemplasjon over misnøyen. Å tvinge den muslimske identiteten i en mer «konvensjonell» og mindre from retning kunne bety spill for galleriet og politiske ultimata.

Konservative muslimer kan være samfunnsomveltere eller patrioter eller begge deler. Den algirskfødte, saudi-utdannede konservative imamen Hassan Mouss, nevnt i kapittel 8 som motstander av kvinnelig omskjæring, var blant oppviglerne i Sverige ved århundreskiftet. Men etter London-bombene i 2005 gav han uttrykk for å være sjokkert, og tok til orde for å opprette et råd for bekjempelse av ekstremisme. I den forbindelse sa han: «Jeg har bestemt meg for ikke å bruke ordet «men» i mine prekener.» (Det han mente var at han ikke lenger ville forsøke å bortforklare terrorismen som en overreaksjon på en rettferdig sak.) Moussa oppnådde ikke stort ved å henvende seg til allmennheten. Han mistet innflytelse internt i Stockholms sentrale moské. Men artiklene hans i tabloidpressen gjorde at mange moderate stemmer dukket opp blant svenske muslimer.

Islams forenlighet med liberale institusjoner er vanskelig å vurdere. I likhet med de fleste andre religioner oppfattes islam blant sine troende som en bestigelse av en høyere form for frihet, og ekstremisme i frihetens forsvar er ingen brist. Så om man er tilhenger av sharia, er det lite trolig at man bekymrer seg for at personer, institusjoner eller taktikker er «for islamske». Tenk på Libanon. Dertillands betrakter et flertall (53 prosent) av de kristne den islamske ekstremismen som en trussel mot landet, mens kun 42 prosent ikke gjør det. Men bare 4 prosent av libanesiske muslimer bekymrer seg om muslimers ekstremisme, mot 85 prosent som ikke gjør det. Noe som ikke gjør situasjonen bedre, er at mange av de mest sofistikerte drøftelsene av islams forhold til demokratiet – f.eks. av de iranske intellektuelle Akbar Ganji og Abdolkarim Soroush – er utilgjengelige for de fleste i Vesten. I mange tilfeller er de ikke engang blitt oversatt. Dette har en tendens til å avdemokratisere vestlig diskusjon om islam og henvise den til ekspertpaneler. Eksperter ser ned på den europeiske offentligheten, som tviler på at islam er forenlig med demokrati, og kjefter i bunn og grunn på folk for at de ikke kan lese farsi eller har en doktorgrad i teologi.

Så langt er moderasjon av islam et håp og ikke et faktum. Likevel har europeiske ledere satset så mye på det at de ser tegn til det overalt. Det er f.eks. ikke mange muslimske ledere som har et så bra rykte på seg for å være moderat som Mustafa Ceri?, stormuftien av Bosnia-Hercegovina, stort sett i kraft av koranfortolkninger som denne: «Religiøs toleranse er helt klart en befaling i vår hellige bok: «Gud forbyr dere ikke å opptre vennlig og rettferdig over dem som ikke har erklært religionen deres krig eller fordrevet dere fra deres hjem» (60:8).» Å se moderasjon her er å trekke forhastede konklusjoner. Selv om denne passusen i Koranen ganske visst er åpen for en moderat tolkning, inviterer den også til andre tolkninger – ikke som en befaling om toleranse, men en tillatelse til ikke å være intolerant hvis man vil. «Erklæring om krig» og «fordrivelse fra ens hjem» kan tydes på radikale måter. Det kan bety «anerkjennelse av staten Israel» eller «manglende militær inngripen på pakistanernes side i Kashmir» eller noe annet som ingen har tenkt på. Det er faktisk slik det har en tendens til å bli tydet av de samme radikale muftiene som man antar vil bli lokket inn i folden med list og lempe folk av folk som Ceri?.

Og det er ikke alle som er like tilbøyelige som Ceri? til å dytte dem i liberal retning. Umiddelbart etter 7.juli-bombingen av kollektivtransporten i London, fordømte den britiske muslimen Massoud Shadjareh, leder for den islamske menneskerettighetskommisjonen, angrepene – men med et forbausende forbehold. «Man må skille mellom dem som begår disse uhyrlighetene og dem som opprøres av urettferdighet,» sa han. «Vi må fremme den opprørtheten og gi folk muligheten til å gjøre noe med urettferdigheten innenfor rammene av det sivile samfunnet.» Selv om det ikke uttrykkelig støtter terrorismen, er dette synet at al-Qaedas analyse av verden i all hovedsak er korrekt. Det går for å være «moderat», men alt det gjør er å stille Vesten et ultimatum i en annen fase – ikke eksplosjonens fase, men rekrutteringens. Al-Qaeda sier at Vesten må gjøre bestemte ting eller bli utsatt for terrorismen. Moderate personer sier at Vesten må gjøre bestemte ting, ellers vil de moderate slutte seg til al-Qaeda. Hvis dette er Vestens valg, er det vanskelig å se hva man får ut av å kultivere forholdet til moderate muslimer.

Stemmer som Shadjarehs er den typen som vestlige politikere – i sin dumhet – ønsker å høre. Hvis det viktigste er å finne folk med nok kredibilitet i miljøene til å roe ned potensielle terrorister, så er ikke det ideelle muslimske bindeleddet bare «moderat», men også «autentisk». Han er en person hvis politiske syn har endel til felles med terroristenes, men som avstår fra terrorisme. Dette setter opp en felle for muslimene selv. Etter 11. september forventet Vesten en høylydt og utvetydig fordømmelse av terrorismen – for slike fordømmelser var den eneste måten å skille «moderate» muslimer fra radikale på. Akkurat som i USA, har ikke europeiske muslimers fordømmelse av terrorismen vært hyppig eller ettertrykkelig nok til å berolige deres medborgere. Det var en kollektiv lojalitetstest. Den ble for det meste ikke bestått av muslimer.

I teorien var dette skandaløst urettferdig. For hvorfor skulle muslimer som anser seg selv som franskmenn eller briter føle noe større ansvar enn sine ikkemuslimske medborgere for å vise sin avsky mot gjerningsmennene? Den amerikanske journalisten Kevin Cullen fanget inn stemningen godt i London etter bombene i juli 2005:

Muslimer sier at hvite amerikanere ikke ble holdt ansvarlige for handlingene begått av Timothy McVeigh, som ble dømt for Oklahoma-bombingen, og at hvite briter ikke ble anklaget for medskyldighet i handlingene begått av Harold Shipman, en engelsk lege som ble fengslet for fem år siden for å ha myrdet mer enn 500 av pasientene sine. Så hvorfor, spør de, blir de ikke bare anklaget for medansvar for å ha frembrakt bombemennene som slo til sist måned, men også bedt om å holde seg i bakgrunnen mens de gode og flinke tar seg av saken?

I praksis er det en svært stor forskjell: Det var ikke noe betydelig antall hvite amerikanere som applauderte McVeighs handling, eller som sa at selv om det han gjorde var urett, var urettferdigheten han pekte på reell, og at det å ignorere budskapet hans var å be om gjengjeldelse. Det var knapt noen hvite briter som mente at Harold Shipmans seriemord var noe annet enn avskyelig.

Den muslimske avskyen var langt fra enstemmig. I 2003, på toårsdagen for attentatene den 11. september 2001, delte den britiske, radikale muslimske gruppen al-Muhajiroun ut løpesedler med reklame for et arrangement hvor man skulle feire flykaprerne fra 11. september som «de 19 storslagne». Arrangementet ble med rette sett på som et middel til å piske opp morderisk raseri og rekruttere nye terrorister. Noe av Storbritannias svar på slike trusler – særlig etter at landet var blitt rammet av fire dødbringende bomber i juli 2005 – var å utarbeide lovgivning som gav adgang til å fengsle eller deportere enhver som «angriper vestlige verdier». Charles Clarke, som var innenriksminister på den tiden, antydet at det å si at «terrorister havner rett i paradis når de dør» kunne rammes av loven. Men hva annet kunne komme inn under rubrikken «glorifisering» av terrorismen? Noen spurte om en ire som feiret påskeopprøret i 1916 ville komme i konflikt med bestemmelsen. Så begrepet «glorifisering av terrorismen» endte opp med å bli som den amerikanske juristen Potter Stewarts definisjon av pornografi: folk drar kjensel på det når de ser det. I allmenngyldighetens navn lagde Storbritannia lover som bare kunne håndheves med rimelighet ved hjelp av folkelig fornuft.

I april 2007, nesten to år etter bombingen av kollektivtransporten i London, sa Peter Clarke, sjef for Scotland Yards antiterrorenhet: «Jeg mener bestemt at det finnes folk som vet noe om hva som lå bak angrepene i juli 2005 – ting som de ikke har fortalt oss. Faktisk mener jeg det ikke bare bestemt. Jeg vet det helt sikkert.» Idet han bad enhver med kjennskap til terroristene inntrengende om å melde seg, la han til: «Jeg forstår at noen av dere vil være svært engstelige for følgene av å fortelle oss det dere vet. Jeg vet også at noen av dere er blitt aktivt overtalt til ikke å snakke med oss. Dette må det bli en slutt på.»

Med andre ord var ikke alle muslimer «moderate». Å si at det fantes moderate og ikke-moderate muslimer, var simpelthen en eufemistisk omskrivning av det samme synet europeerne med forakt hadde kritisert George W. Bush for: «Enten er du med oss, eller så er du med terroristene.»

Tariq Ramadan og dobbeltspråk

Etter 2001 gjorde muslimers unnvikenhet mot å snakke om terrorismen europeere og amerikanere nervøse. Mange med overfladisk kjennskap til muslimsk terminologi mente at muslimer benyttet den gamle shiittiske taktikken med taqiyya, altså forstillelse for å beskytte seg selv, og trakk den forhastede slutning at man ikke kunne stole på noenting av det muslimer sier om temaet religion eller sammenstøtet mellom øst og vest. Men i de fleste tilfeller var de foruroligende ytringene fra muslimske ledere hverken løgn eller taqiyya. De var det som kom til å bli omtalt som «dobbeltspråk».

Noen muslimske ledere talte simpelthen stikk imot seg selv, idet de uttrykte seg på én måte på et europeisk språk, og på en annen måte på arabisk. Et godt eksempel var den nå avdøde danske imamen Abu Laban, som mot slutten av 2005 snakket om det nye islamkonseptet som hans København-baserte senter, Det islamske trossamfunn, arbeidet med. «Det er en progressiv visjon, og bygger ikke på frykt for vestlig kultur. Der finnes ingen ghettomentalitet. Kvinner spiller en viktig rolle, parallellt med menns rolle.» Hva terrorismen angikk, la han til: «Hvis vi oppdaget at islam var en trussel mot Vesten, ville jeg være den første til å bekjempe den.»

Likevel var Abu Laban akkurat på samme tid i ferd med å hisse opp bestemte radikale religiøse ledere i Midtøsten, med sensasjonelle presentasjoner av de danske karikaturene av Muhammed, som var blitt offentliggjort noen uker i forveien. I månedene som fulgte kom disse ledernes TV-overførte fordømmelser til å medvirke til oppblussingen av voldelige protester verden over. Og Abu Laban hadde gjennom sitt virke gitt rikelig med indisier for denne mindre moderate siden. I 1995 holdt han en tale om «hvordan forsvare oss mot vestlig besmittelse» fremfor den niende kongressen arrangert av det islamske kulturinstituttet i Viale Jenner i Milano. «De aksepterer muslimer i sin midte, de aksepterer chador og islamsk livsstil,» sa Abu Laban. «Vi må derfor late som om vi aksepterer deres religion og den individuelle friheten. Men dette er umulig. Islam kan ikke akseptere noen som ikke tilber Allah.»

Dobbeltspråk er noe annet. Dobbeltspråk er ikke å si to forskjellige ting til to forskjellige publikum. Det er å forkynne et konsekvent budskap som vil bli forstått på forskjellige måter av forskjellige publikum. Et godt eksempel var minoritetslederes bruk av ordet respekt for å beskrive hva innbyggerne i Frankrikes ghettoer etterstrebet. For sosialarbeidere og politikere lød bruken av ordet respekt som et krav om like rettigheter i Frankrikes politiske system. For dem som bodde i ghettoen hadde ordet en gjengjeldende, truende og maktrelatert klang.

Tariq Ramadan – en karismatisk politisk aktivist, produktiv skribent, freelance-teolog og motiverende taler bosatt i Genève – fremstår for sine fiender som selve inkarnasjonen av dobbeltspråk. Ramadan har benektet at han benytter noen form for «dobbel tale». Til Andrew Hussey i New Statesman sa han følgende: «Til de som påstår dette sier jeg: Kom med bevisene. Jeg er svært klar på det jeg sier.» Ramadan reiser rundt på universiteter i Europa for å fremme tanker, som høres rimelige ut, om et samfunn basert på islamsk lov, og krever full anerkjennelse av islam i alle Europas institusjoner. Amerikanere er vant til sprengleste og sterkt politiserte predikanter med alle slags politiske og teologiske tilbøyeligheter – Pat Robertson, William Sloane Coffin, Jeremiah Wright, John Shelby Spong og Michael Lerner er noen av mange eksempler. Samtidens europeere er dårligere rustet til å finne ut av Ramadans rolle og synspunkter, som kan være vanskelige å sette fingeren på selv etter å ha lest mesteparten av hans skriftlige produksjon.

Ramadan er barnebarn (på morssiden) av Hassan al-Banna, som i 1928 grunnla Det muslimske brorskapet i Egypt, og med dét den formen for islamisme som har tatt verden med storm i de siste årene. Ramadans far, Said, ble påstått å være enda mer radikal. Selv om offentliggjorte rapporter tyder på at han arbeidet som CIA-informant, stod han også Said Qutb nær, en antiamerikansk, egyptisk intellektuell hvis skriftlige produksjon hadde sterk innflytelse på grunnleggerne av al-Qaeda, og han var innblandet i sammensvergelsen mot den egyptiske regjeringen som Qutb ble hengt for.

I kjendiseriets tidsalder gjør alt dette Tariq Ramadan til en person å regne med for enhver muslimsk fundamentalist. Den skamløse radikalismen til broren Hani, som han samarbeider nært med og som offentlig har støttet stening av utro kvinner, øker hans troverdighet i miljøene. Ramadan selv har en tendens til å si ting som gjør rettsindige europeere nervøse. Selv flere måneder etter attentatene den 11. september, ville han ikke gå lenger enn å si at det var «svært sannsynlig» at muslimske terrorister var innblandet. Han insisterte på at det fantes andre muligheter, herunder narkotika- og våpenhandlere samt ikke nærmere angitte interesser i olje- og gassektoren. Han er tilbøyelig til å se etter de «objektive grunnene» til islamistiske ugjerninger, også massakre av kristne i Nigeria, som han har hatt dette å si om: «Vi må ta situasjonen i objektiv betraktning og se med like kritisk blikk på årsakene – global ensretting og en vestliggjøring som av og til er hensynsløs – som på konsekvensene – etniske og religiøse spenninger.

Men som regel har han fremmet islams sak på en måte som er tilstrekkelig pluralistisk til å berolige Europas politiske ledere med at han kan fungere som en bro mellom muslimer og den bredere europeiske befolkningen. Han har ikke avvist Israels rett til å eksistere. Han er ikke kvinnefiendtlig. Hans motstandere i muslimske land er ofte erkekonservative geistlige. Og han har et talent for fyndige formuleringer som går hjem hos både marsjerende muslimer og nervøse personer i Vesten: «Islam står for kvinnefrigjøring,» sier han, «men ikke på bekostning av barna.»

Ikke alle slår seg til ro med dette. Ramadan ble utestengt fra Frankrike på 1990-tallet, og er i skrivende stund fortsatt uønsket i Tunis, Egypt og Saudi-Arabia. I 2004 var det meningen at han skulle tiltre i et professorat ved Notre Dame University i Indiana, men utenriksdepartementet tilbakekalte visumet hans av grunner som aldri ble klargjort, selv om det ble gjort vage henvisninger til USAs Patriot Act. Det har vært mye offentlig spekulasjon omkring grunnene til utestengelsen av Ramadan: Den spanske dommeren Baltasar Garzón påstås å ha oppdaget kontakter med en agent for al-Qaeda. Det rapporteres at Ramadan i Bern fortalte en tjenestemann tilhørende USAs ambassade at motstanden i Irak var rettferdig. Han donerte 600 euro til en (lovlig) palestinsk stiftelse basert i Frankrike, som USA mener har forbindelser til Hamas.

Ramadan flyttet til Storbritannia og tilbrakte de siste månedene av Tony Blairs embedsperiode med å undervise i Oxford og fungere som rådgiver for den britiske regjeringen. Siden Ramadan er den samtidige fortolkeren av islams mest foruroligende læresetninger som har den bredeste lytterskaren – både blant muslimer og ikkemuslimer – er det viktig å finne ut hvorvidt hans refleksjoner over muslimenes rolle i Vesten er oppriktige eller ei. Mener han at muslimer kan bli ekte europeiske borgere, eller mener han at de alltid vil forbli fremmede på et vis?

Muslimer har tradisjonelt tatt fatt på slike spørsmål ved å dele verden inn i to deler. På den ene siden har man dar al-islam (eller «islams hus»), og på den andre siden dar al-harb (eller «krigens hus»). Ramadan avviser innledningsvis denne todelingen fullstendig, av to grunner. For det første kommer begrepene fra historikere, ikke fra Koranen. De er etter Ramadans oppfatning egnet til å beskrive de første tre århundrene med muslimsk erobring, men ikke en verden som er forandret av kolonisering og massive folkevandringer. For det andre gir europeiske lover muslimer en frihet til å praktisere sin tro og lufte sine meninger som ikke har sin like noe annet sted, uavhengig av enkelte gnisninger i forbindelse med bygging av moskeer. «Dette kunne få en til å trekke den konklusjon,» hevder Ramadan, «at hva freden og sikkerheten angår, passer navnet dar al-islam på nesten alle vestlige land, men at det slett ikke passer på det store flertallet av muslimske land.» Han omtaler Europa som dar al-shahada – hvilket betyr noe sånn som «vitnesbyrdets område».

Problemet er etter Ramadans mening at Europas kjerneverdier er korrupte og syndige. Han kaller muligens ikke Europas geografiske område dar al-harb – men han fordømmer den «sjelløse kapitalismen som gjør alt til gjenstand for kjøp og salg», og kaller det underliggende europeiske og amerikanske systemet for alam al-harb: «krigens hjem». Han har tatt til orde for «motstand mot den ensrettende internasjonale ordenen» og erklært seg «villig til å gjøre det umulige» for, som han sier, «å slutte meg til og støtte enhver bevegelse som vekker samvittigheten og motstandskraften, som folkebevegelsen vi så i Seattle» (ved samlingene mot Verdens handelsorganisasjon i 1999). Han er fast gjest ved antikapitalistiske sammenkomster som European Social Forum.

Ramadan forveksles lett med en gjennomsnittlig europeisk marxist eller antiglobaliseringsaktivist – en våpenbror i en hovedsakelig sekulær bevegelse som tilfeldigvis også er muslim. Ettersom uforsonlige islamister er kjent for å se med liten aktelse på kommunismen, er det fort gjort å anta at Ramadan står alene fremfor sitt muslimske publikum, at han tar risiko og sier makten noen sannhetens ord. Det å bedømme ham på denne måten – slik en rekke skarpsindige tenkere har gjort i Europa og USA, blant andre Gilles Kepel og Ian Buruma – er å forstå hans budskap som langt mer sekulært, og mye mindre religiøst, enn det faktisk er. Buruma har dette å si: «Ramadan balanserer, som Kepel har bemerket, «på stram line», for sosialismen hans går ikke alltid hjem hos hengivne muslimer. Marx er (i likhet med «jødene», «korsfarerne» og «sekularistene») en djevelsk skikkelse for Det muslimske brorskapet. Men hva Ramadans sosialisme angår, er saken den at den ikke har noe positivt innhold i seg i det hele tatt – ingen politisk, materialistisk eller økonomisk teori. Hans venstreholdning er kun en negativ åndelig vurdering, fra et strengt islamsk synspunkt, av den vestlige moralske orden, og «kapitalismen» er bare en utvekst og en retorisk omformulering av denne ordenen. Han er mot den vestlige samfunnsordenen uten å være for noe som overhodet kunne fremmedgjøre de uforsonligste blant uforsonlige muslimer.

Ordet motstand er universalnøkkelen til Ramadans tenkning. Det er grunnlaget for alt mulig annet ved Ramadan som kan forstås dobbelt. Ordet forekommer nesten hele tiden i alle Ramadans taler og viktigste skriftlige produksjon. Han bemerker at «i familien min var motstand et sentralt begrep, motstand mot diktatur og kolonialisme». Å gjøre motstand er ikke en demokratisk handling, slik reform eller dissens eller opposisjon er det. Det er en revolusjonerende handling. Motstand er det man gir et system som ikke har noen som helst legitimitet. Franskmennene reformerte sin konstitusjonelle orden i 1958, men de gjorde motstand mot nazistene etter 1942.

I Ramadans verdensanskuelse er muslimene de siste frelserne. De er den eneste kraften som er i stand til å fremme et åndelig alternativ, å si nei til en antiåndelig verdensorden. Hvis ingen vestlig religion har sett seg tjent med, eller vært i stand til, å nedkjempe kapitalismen, er ikke det muslimenes feil. «Hva angår denne såkalt «progressive» ordenen,» sier Ramadan, «har både den katolske og den jødiske «bastionen» overgitt seg. De har tilpasset seg, de har sågar av og til støttet og fremmet den nye økonomiske ordenen. Det ser ut til at de eneste som er igjen, er de umedgjørlige: muslimene.»

Dagens europeere, ute av stand som de er til å forestille seg selv som helt uten legitimitet i andres øyne, har valgt å tro at Ramadan mener «reform» når han snakker om «motstand» og oppfordrer muslimer overalt til å delta i den. Det gjør han ikke. Han mener jihad.

Motstand og jihad

Når Ramadan beskriver – ganske rørende, det må sies – hvordan vi burde kjempe mot den vestlige samfunnsordenen, er det klart at han ikke bare snakker om et økonomisk system. Han er ute etter en større fisk. Poenget hans er metafysisk, sågar religiøst:

Et menneske som bare lever etter sine overfladiske ønsker, og som har fått de fleste av sine behov dekket (av noen andre), er ikke lenger noe menneske. […] Han risikerer å bli lite annet enn et dyr som opprettholder illusjonen om sin humanitet, et rent monster hvis umåtehold av og til kun dempes av en rasjonalitet som tjener som tøyler. Hvis denne rasjonaliteten er menneskelig, er monsteret under kontroll. Men hvis rasjonaliteten ikke skulle bli annet enn økonomisk og finansiell, slippes dyret løs fra tøylene, og vi kan vente oss det verste, fra nedslaktning til folkemord, som vi altfor ofte har sett. Vår religion lærer oss at den første motstanden mot disse feilene er en indre sådan.

Den indre motstanden er det Ramadan i andre sammenhenger kaller jihad:

For et overveldende flertall av muslimer har tanken om jihad å gjøre med en åndelig anstrengelse, og med motstand mer generelt. […] Jeg bruker ordet daglig i forholdet til meg selv. Jihad er primært arbeidet man gjør med seg selv for å motstå de negative kreftene som bor i oss. Det er en motstandskamp mot ens eget sinne, egen voldelighet, egen grådighet.

Ramadan avviser uttrykkelig bruken av jihad i betydningen hellig krig. Dette bringer ham på linje med noen titalls akademiske talspersoner for islam i Vesten, som hevder at den «store jihad» er en kamp for selvbeherskelse. Men er det særlig nøyaktig å si at et flertall av muslimer tenker på «åndelig anstrengelse» når de hører ordet jihad? Hvorfor er det så forferdelig viktig å holde dette ordet i omløp blant allmennheten når det av muslimenes vestlige samtalepartnere, for ikke å snakke om mange vanlige muslimer, oppfattes som et krigsrop? Nølende moderne mennesker i Vesten har en tendens til å fjerne slike ord helt fra sitt vokabular.

For å uttrykke presist hvordan Ramadan benytter ordene motstand og jihad, hjelper det å gå tilbake til det bestefaren hans skrev. Det ville ikke være rettferdig å bruke al-Bannas skrifter som et middel til å kaste lys over Ramadans tenkning, hvis ikke Ramadan selv uavlatelig nevnte al-Banna som en inspirasjon, prøvestein og stolthet. Når Ramadan skriver om bestefaren, er han mer enn konservator enn en kritisk leser, og vi vil begrense oss til tekster av al-Banna som Ramadan har sitert i sitt eget arbeid. Hos al-Banna er mental motstand (samvittighet) og politisk motstand (revolusjon) simpelthen forskjellige uttrykk for én sammenhengende prosess. For al-Banna er det verste med Englands økonomiske og politiske kolonisering at den forårsaket en «kolonisering av sinnet» (colonisation des intimités). Den formet og forledet muslimer i deres personlige overveielser, og dro dem bort fra den religiøse refleksjonen. Så for Det muslimske brorskapet på al-Bannas tid var det å forlange at England trakk seg ut av Egypt en islamsk plikt. Man kan være enig eller uenig i al-Bannas syn på tingene, men det har en viss logikk. Det finnes ikke to typer jihad – «ekte», åndelig jihad samt dens onde tvillingbror – selv om det å late som bidrar til å roe ned europeeres nerver. Jihad betyr å finne tilbake til ens sanne, bedre selv ved å kjempe mot skadelige, fremmede og uislamske elementer, hva enten disse finnes i ens eget samfunn eller ens eget hode.

Dette bedre selvets seier var, sett fra al-Bannas synspunkt, uunngåelig, fordi Vesten var åndelig bankerott. Dens materialistiske sivilisasjon var på randen av kollaps. «Dette er ingen illusjon,» skrev al-Banna. «Det er snarere en naturlov, og hvis det ikke skjer i vår tid, «vil Allah påkalle et folk Han elsker, og som elsker Ham, ydmykt mot troende, strengt mot vantro, som kjemper for Allahs vilje og ikke frykter noen kritikers klander».»

Ramadan utroper al-Banna til pluralist av den grunn at han «aldri demoniserte Vesten». Men dette er en underlig tolkning. I beste fall er al-Banna en pluralist av det selektive og asymmetriske slaget. Det han beundrer ved Vesten er dens makt, og det han beundrer islam for er dens visdom. Islam har sagesse (forstandighet); Vesten har savoir faire (know-how). I et rettferdig samfunn skal makten være visdommens tjener, ikke motsatt. Hvis muslimer besitter sannheten, og europeerne ikke besitter annet enn en rekke praktiske tricks, kan ikke europeernes samfunnssystem – den europeiske ordningen med rettigheter – ha noen verdi i seg selv. Det har sin verdi, men bare i den grad det gir muligheter til å praktisere islam.

La oss fortelle i klartekst hva dette betyr. Så snart det legges bånd på islams praksis, er samfunnskontrakten død og maktesløs. Muslimers aksept for de europeiske landene de bor i vil for alltid bare være midlertidig, og avhengig av Europas villighet til å gi islam frie tøyler. Integrasjonen av muslimer i Europa vil skje på muslimske premisser. Eller, som Ramadan sier: «Det vil lykkes når muslimene i sin tradisjon finner elementer som stemmer overens med lovene i landene hvor de er borgere, for det vil løse alle problemer med dobbel lojalitet.» Dette er et usedvanlig utsagn: Bare når Europas skikker blir oppfattet som islamske skikker, vil muslimer følge dem. Ikke i motsatt fall. «Islam er en faktor som det er behov for å ta med i betraktning, og som må regnes med i fremtiden,» har Ramadan sagt. «Hvis denne realiteten fortsatt blir fornektet, vil det uunngåelig føre til radikal motstand og sammenstøt.» Er dette dobbeltspråk? Selv om han aldri truer med vold, advarer Ramadan Vesten om at den på en eller annen måte vil rammes av vold dersom den ikke innretter seg etter muslimers ønsker.

Når han drøfter verden utenfor Vesten, ser ikke pluralisme og rettigheter ut til å være med i bildet i det hele tatt. «De muslimske landenes fremtid,» sier han, «vil vokse frem gjennom en tilbakevenden til deres [egne] tradisjoner, og ved hjelp av en indre utvikling i samsvar med tenkningen og tankemønstrene internt i sivilisasjonen, om enn i relasjon til andre.» For Ramadan er det 20. århundrets islamister Muhammad Abduh og Jamal al-Din al-Afghani forbilder. «De så behovet for å motstå Vesten gjennom islam, samtidig som de tok i bruk alt vestlig som kunne være til nytte,» sa han til Ian Buruma i 2007. Det 20. århundrets islamister mente at de kunne gjøre kynisk bruk av vestlige teknologiske fremskritt, samtidig som de foraktet kulturen hvor disse fremskrittene ble gjort. Det 21. århundrets islamister, som Ramadan, inntar den samme holdningen overfor vestlige friheter og rettigheter. For Ramadan er ikke religionsfriheten et gode i seg selv. Den er et gode fordi den tillater islamsk praksis og konsolidering.

Akkurat som al-Banna sier Ramadan det han sier, og gjør det han gjør, i trygg forvissning om at Vesten står for fall. «Dagliglivet i Europa,» skriver han, «med sitt tanke- og forbruksmønster, sin ordning med arbeidstid og fritid, sine filmer og sin musikk, ender opp med å forme, nesten underbevisst, en annen personlighet som virker som et fengsel.» Under slike omstendigheter er det å ta opp spørsmålet om gjensidige forpliktelser, eller å spørre om hva islam vil «bidra med» til det vestlige samfunnet, helt bak mål. For en tenker som Ramadan er det en uforskammethet. Det islam vil bidra med i Vesten, er islam.

Kapittel 11 – Liberalisme og mangfold

Det finnes i stadig større grad et «Europa». Utvidelsen av Den europeiske union, globale kommunikasjoner og spredningen av engelsk blant kontinentets eliter har alle brakt europeerne nærmere hverandre. Og om Henri Pirenne hadde rett i at fiendtlige muslimers forflytning nordover var ansvarlig for grunnleggelsen av Europa for 1000 år siden, er det sannsynlig at implanteringen av islam i Europa, og fiendtligheten mot Europa som syder over store deler av den muslimske verden, vil gjenopplive folks bevissthet om at de er «europeere», hva enten EU viser seg å være et egnet uttrykk for den tilhørigheten eller ei.

Innvandringsproblemene og islamproblemene ligner hverandre i alle vesteuropeiske land. Det finnes ganske visst forskjeller. Storbritannia forblir det europeiske landet hvor faren for vold og politisk ekstremisme er desidert størst. Sverige er landet med den mest gjenstridige segregasjonen. På grunn av allerede eksisterende problemer med nasjonal enhet, er Spania landet med størst risiko for å bli rent tallmessig oversvømmet av innvandringen. Tysklands tyrkiske befolkning vil lykkes, men assimileres langsommere, langt på vei fordi dens egen transplanterte nasjonalkultur er for rik og samholdsskapende til å oppgis. Frankrike vil oppleve spektakulære sosiale problemer, men landets republikanske tradisjoner gir det den beste sjansen til fullt ut å assimilere innvandrernes barn og barnebarn. Det er det eneste landet i Europa hvor et europeisk motstykke til den amerikanske drømmen er sannsynlig.

Likevel har ikke betingelsene for å forene Europa kulturelt vært bedre på mange tiår, og islam er en del av forklaringen på det. Fornyet kjennskap til islam har gitt europeerne en klarere forestilling om hva Europa er, fordi islam har gitt dem en klarere forestilling om hva Europa ikke er.

Innvandring, islam og EU

Som nevnt tidligere har den sentrale politiske begivenheten i nesten alle vesteuropeiske land det siste halve århundret vært opprettelsen av Den europeiske union. EU oppstod som følge av noen internasjonale samarbeidsavtaler på 1950-tallet. Først prøvde den europeiske kull- og stålunionen (1952) å knytte fransk og tysk industri sammen på en måte som ikke ville bidra til fremtidige kriger, slik et regelrett fransk herredømme over tyske industrisektorer hadde gjort etter den første verdenskrig. Dernest tok det europeiske økonomiske fellesskapet opprettet mellom Frankrike, Tyskland, Italia, Luxembourg og Nederland med Roma-traktaten (1957) sikte på en mer ambisiøs harmonisering av reglene for samhandel. Med Maastricht-traktaten i 1993 ble fellesskapet til EU, som ble utvidet til 15 land som etterstrebet en «stadig tettere union». I skrivende stund er antall medlemmer 27.

EU var siden starten en måte å unngå konflikt på ved å kvitte seg med ineffektive økonomiske nasjonalismer. Unionen har vokst – i alle fall i dens lederes tanker – til å bli et prosjekt for avskaffelse av enhver nasjonalisme. Men «nasjonalisme» er en altfor vag størrelse til at byråkrater kan rykke den opp med roten. Det de kan rykke opp med roten, er den nasjonale suvereniteten. Dette har EU gjort i stadig større grad. Og det gjorde hele prosjektet mindre og mindre populært.

EU var ikke demokratisk på noen måte som ville ha fått en nøytral observatør til å bruke det ordet. Det holdt valg til en lovgivende forsamling som satt i Strasbourg, men det var ikke en lovgivende forsamling som var konstituert som seg hør og bør. I 2005 var det meningen at en «grunnlovstraktat» skulle gjøre nettopp det. Den ville ha formalisert Europa-parlamentets rolle, og overført andre funksjoner fra nasjonalstatene til europeiske myndigheter, i en prosess som var ekstremt forvirrende (etter manges oppfatning med hensikt). Traktaten skulle legges frem for omtrent halvparten av de europeiske velgerne for ratifikasjon ved folkeavstemning. Men de franske velgerne avviste den med stor margin, og nesten to tredjedeler av nederlenderne gjorde det samme. Siden dette demokratiske eksperimentet mislyktes i å gi det ønskede resultatet, ble alle de andre landenes planlagte folkeavstemninger avlyst (unntatt Luxembourgs). Det eneste landet som ble gitt en ny sjanse til å stemme over substansen i den stadig tettere unionen, var Irland, som tilfeldigvis var et av landene som hadde de største økonomiske fordelene ved EU-medlemskap. Men også irene avviste grunnloven (senere pakket inn på ny som «Lisboa-traktaten») med klar margin våren 2008.

Man hadde alltid antatt at den store potensielle hindringen for det europeiske «prosjektet» ville være en gjenoppvåkning av gammel nasjonal rivalisering. Denne truet med å blottstille selvmotsigelsene og kompromissene i EU-prosjektet, og undergrave dets mest vidtrekkende ambisjoner. Etterhvert kom innvandringen til å spille en like forstyrrende rolle som nasjonalismen.

EU fratok de nasjonale regjeringene evnen til å utføre to av sine innvandringsrelaterte plikter – å forsvare grensen og beskytte kulturen – samtidig som unionen mislyktes i å utvikle den evnen på europeisk nivå. EU-borgere kunne bo, stemme, arbeide, betale skatt og motta velferdsytelser i hvilke land de ville (selv om det var overgangsordninger for de sist ankomne medlemmene). Under de forskjellige Schengen-avtalene fremforhandlet siden 1980-tallet ble grensekontrollene mellom vesteuropeiske land (unntatt Storbritannia og Irland) avskaffet. Men det å bestemme hvilke utlendinger som skulle få komme inn i EU, hva enten det var for å jobbe eller søke asyl, var opp til de enkelte statene. På toppmøte etter toppmøte, spesielt i Lisboa i år 2000, nektet selv de mest EU-vennlige statslederne resolutt å overlate innvandringspolitikken til EU. Velgerne deres ville ikke ha akseptert det. I skrivende stund har et nytt forsøk blitt gjort på å samordne innvandringspolitikken, og en felles politikk er planlagt for 2010.

Situasjonen som oppstod av denne blandingen av demokratisk selvstyre og EU-fullmakter, var et galehus. Det betydde at hele Vest-Europas innvandringspolitikk ble bestemt av den medlemsstaten som til enhver tid var mest bløthjertet, skjødesløs, korrupt eller hyklersk. Ved begynnelsen av dette århundret var problemet Spania. Tidlig i 2005, kort tid før folkeavstemningene i Nederland og Frankrike, gav Spanias sosialistiske statsminister José Luis Zapatero amnesti til 700.000 papirløse innvandrere. Slike amnestier var ikke noe nytt i Spania. Zapatero-regjeringens konservative forgjenger, ledet av José María Aznar, hadde delt ut fem amnestier siden midten av 1990-tallet. Men Zapateros var enklere og større enn alle de tidligere amnestiene tilsammen. Det var også mer åpent for misbruk. Ettersom det ble kunngjort flere måneder på forhånd, gav det utlendinger – særlig de som allerede var i andre europeiske land – et incentiv til å reise til Spania for å skaffe seg dokumenter som ville gjøre det umulig å deportere dem fra noe europeisk land.

Dette var bare tilsynelatende bløthjertet. Statsråder og aviskommentatorer i andre EU-land bemerket at Zapatero ville ta æren for sin «generøsitet», mens andre enn spanjolene ville betale regningen. Så snart de ble naturaliserte, kunne ikke-europeere flytte til andre EU-land, som Frankrike, Nederland og Tyskland, som har mer generøse velferdssystemer og bedre helsevesen. (I noen tilfeller flyttet de tilbake som «spanjoler» til disse landene, hvor de tidligere hadde bodd ulovlig.) Ett år senere, da Spania ble oversvømmet av afrikanske båtfolk, innrømmet Zapatero i realiteten at hans kritikere hadde rett. Hans regjering henvendte seg til EU for å be om finansiell og byråkratisk hjelp til å holde oppsyn med strømmen av afrikanere. Zapatero klaget sin nød ved å si at «det å bestemme betingelsene for å komme inn er et ansvar som ikke utelukkende kan pålegges den som er i nærheten av porten» – hvilket nettopp var poenget til dem som hadde fordømt amnestiet hans.

Så i praksis var EUs medlemsland i en vanskelig situasjon. De hadde forpliktelser overfor innvandrere, men ingen kontroll med hvor mange de hadde. Innvandrerne hadde rettigheter som kunne hevdes i alle landene, men forpliktelser som bare kunne pålegges lokalt, og bare så lenge som de valgte å bli på stedet. Da de tok fatt på å løse dette problemet, stod europeerne overfor en ubekvem meny av alternativer: kutt i velferd og andre fordeler for alle, innfødte inkludert, i den hensikt å gjøre ens eget land mindre attraktivt for nykommere; si opp Schengen-avtalene; gi mer makt til Europa i håp om at myndighetene i Brussel ville begrense de ensidige amnestiene; eller ta avstand fra hele prosjektet med å bygge EU. Så snart anledningen bød seg valgte de det siste alternativet, idet de sparket bena under den grunnlovsfestede folkeavstemningen.

Planen om å få Tyrkia inn i Europa

Ingenting svekket den folkelige støtten til EU mer enn Europa-kommisjonens beslutning om å utrope Tyrkia til et forbilde for den «moderate», «sekulære» islam som Europa ønsker å ha innenfor sine grenser, og å sette igang forhandlinger med sikte på å la Tyrkia få fullt medlemskap i EU. Store flertall av franske og nederlandske nei-stemmere nevnte Tyrkia som en av sine største bekymringer hva EU angikk. Tyrkia er et hurtig voksende land. Med en befolkning som forventes å nå 100 millioner ved midten av århundret, ville landet dominere Europa-parlamentet fra det øyeblikk det ble medlem. Ettersom landets gjennomsnittlige lønnsnivå bare er 20 prosent av EUs, ville tilstrømningen av arbeidere stille alt Europa tidligere hadde sett i skyggen. Tyrkia er kun europeisk i den forstand at fem prosent av landets flateinnhold er vest for Bosporus. Resten av det trenger dypt inn i Asia og Midtøsten, grensende til Syria, Irak og Iran. Ingen danske eller ire vil betrakte det som en patriotisk plikt å kjempe i krigen som landet i flere tiår har ført mot kurdiske separatister. Tyrkia befinner seg også langt unna kulturelt: 90 prosent av tyrkerne ville ikke like å bo ved siden av en homofil person, og 62 prosent mener det er «helt akseptabelt» at en mann har mer enn én kone.

Kardinal Joseph Ratzinger kalte disse EU-forhandlingene et «alvorlig feilgrep» kort tid før han ble pave Benedikt XVI. Han sa at de hadde et «antihistorisk» mål, ettersom Tyrkias islamske røtter stiller landet i «permanent kontrast til Europa». Det virket som han hadde et poeng. Tre fjerdedeler (75 prosent) av tyrkerne sier det er viktig at islam har en innflytelsesrik rolle i verden. De stemmer på den måten også, hvilket har vist seg ved deres valg av tre islamistiske regjeringer siden 1990-tallet – en av dem radikal, og to ledet av dagens mer moderate AKP. Etter at Kemal Atatürk grunnla staten på 1920-tallet, har religiøs moderasjon vært håndhevet ikke ved folkelig konsensus, men av en hær som betrakter det å undertrykke politisk islam som sin viktigste oppgave. Europeerne insisterte på at Tyrkia måtte «demokratiseres» for å bli med i EU, blant annet ved å fjerne hæren fra politikken. Tyrkia gikk med på det. Etterhvert som folkeviljen har kommet mer og mer til overflaten, har landet beveget seg lenger og lenger vekk fra den av hæren pålagte «sekularismen» som var hovedgrunnen til at Europa opprinnelig ville rekruttere landet til unionen.

Den jevne europeers bekymring var at dersom deres ledere vil kalle det for Europa, vil de kalle hva som helst for Europa. Over hele verdensdelen var det bare en tredjedel av europeerne som støttet tyrkisk medlemskap. Ikke i noe land var det et demokratisk flertall som støttet Tyrkias inntreden i EU, og i noen land var motstanderne nesten fem ganger flere enn tilhengerne. En undersøkelse gjennomført av det tyske Marshall-fondet kalt Transatlantiske trender, fant at 46 prosent av franskmennene mente tyrkisk medlemskap var en «dårlig idé», mot bare 10 prosent som kalte det en «god idé». Denne massive folkelige motstanden ser ikke ut til å ha fått noen i EUs øverste sirkler til å stanse opp et øyeblikk.

Tyrkias inntreden viste seg å være forferdelig viktig for Europas muslimske ledere: Ikke bare ville det bety at et muslimsk land stod på god fot med sine europeiske naboer, men også at Europa hadde gitt islam en plass som en av «sine» religioner. Som Oguz Ücüncü, en leder for den tyske vingen av den nasjonalistiske religiøse gruppen Milli Görüs, skrev under medlemskapsforhandlingene: «Hvis Tyrkia ikke kan være en del av Europa, er neste skritt at muslimer heller ikke kan det.» Dette kan også forklare hvorfor EUs popularitet blant innvandrere er forblitt skyhøy, ifølge den iransk-svenske innvandringsforskeren Masoud Kamali opp mot 85 prosent i noen meningsmålinger, selv om unionen har mistet så mye popularitet i Europa som helhet at den taper folkeavstemninger. «Du kommer ikke til å bli svensk,» forklarte Kamali, «det er i alle fall ikke du som kommer til å bestemme om du er svensk. Men kanskje du kan velge å være en europeer.»

Et bortimot uunngåelig resultat av stor innvandring er fremveksten av slike legalistiske forestillinger om identitet som Kamali har. En identitetsstudie gjennomført av Institute for Public Policy Research (IPPR), en tenketank tilknyttet Labour-partiet i Storbritannia, fant at 51 prosent av minoritetspersonene i England betraktet seg selv som «britiske», mot 29 prosent av de hvite. 52 prosent av de hvite betraktet seg derimot som «engelske», mot 11 prosent blant minoritetene. Nå avdøde sir Bernard Crick, pedagog og mannen bak Storbritannias «statsborgerskapspensum», bemerket: «For en innvandrer er britiskhet essensielt en rettslig og politisk konstruksjon. Det har ikke med kulturen å gjøre. Når innvandreren sier at han er britisk, sier han ikke at han ønsker å bli engelsk eller skotsk eller walisisk.»

Dette var EUs modell for tilhørighet: Du er én person for kulturen din, og en annen for loven. Du kan bli en offisiell (legal) europeer, selv om du ikke er en «ekte» (kulturell) europeer. Denne splittelsen mellom den personlige personligheten og den rettslige personligheten lyder tolerant og frigjørende, men den har sine ulemper. Rettigheter følger med statsborgerskap. Så snart statsborgerskapet ditt blir en legal konstruksjon, blir rettighetene dine det samme. De opphører å være umistelige. Politikken fremmet av EU begynte å gå i oppløsning da Pim Fortuyn – en ekstravagant, homofil tidligere marxist som hadde vært professor i sosiologi – advarte om at Europa var i ferd med å tømme det kulturelle barnet ut med det nasjonalistiske badevannet. Det kunne ikke finnes noen europeisk union uten en europeisk identitet.

Pim Fortuyn og Vestens svakhet

I flere tiår førte Nederland en bevisst multikulturalistisk politikk, omtalt som «integrasjon med opprettholdelse av ens egen identitet». De som kom med selv de forsiktigste antydninger om at denne politikken undergravet landets felleskultur, ble rutinemessig sensurert. Som nevnt tidligere: Da sentrum/høyre-partiets leder Frits Bolkestein på 1990-tallet ble av den oppfatning at muslimske innvandrere som hadde skaffet seg flere koner i utlandet ikke skulle få lov til å bringe alle sammen til Nederland, fikk han kjeft av ungdomsorganisasjonen i sitt eget parti. Ellers ble enhver åpen innvandringsskepsis funnet ensbetydende med å nøre opp under rasehatet. Hans Janmaat, som på 1980-tallet grunnla det lille Sentrumspartiet med et program for stans i innvandringen, ble straffeforfulgt for sitt syn.

Meningsklimaet forandret seg helt plutselig. Tidlig i 2002 skulle Pim Fortuyn stille til valg på nasjonalforsamling som kandidat for det anti-elitistiske partiet Levelig Nederland. Selv om han aldri hadde vært spesielt proamerikansk, var han blitt dypt rystet av angrepene på World Trade Center høsten i forveien. Han betraktet den nederlandske statens nøytrale toleranse for ikke-innfødte kulturer, i særdeleshet muslimske kulturer, som en dødelig trussel mot landet. Fortuyns utspill ble snart for radikale selv for de radikale i Levelig Nederland, og han ble tvunget til å stille til valg som kandidat for et parti han selv hadde stiftet, Pim Fortuyn-listen.

Fortuyns syn på multikulturalismen var originalt, sofistikert og forvirrende. I en viss forstand er det overraskende at det førte til noen diskusjon overhodet. I egenskap av en som selv hadde nydt godt av multikulturalismen, først som nederlandsk katolikk og siden som homofil, forsvarte han det vestlige systemet med friheter på nøyaktig samme grunnlag som den multikulturalistiske eliten gjorde. Han delte deres syn på Nederlands mindre stolte øyeblikk – kolonialismen, kolonikrigen, samarbeidet med nazistene. Han var også enig med dem hva angikk landets fortrinn – stadig bedre behandling av kvinner, ikke-hvite, jøder og homofile.

Men der tok enigheten slutt. Multikulturalistene mente at det nye rettighetssystemet ikke bare gjorde Vesten bedre, men også sterkere. Fortuyn mente at disse frihetene gjorde Vesten bedre, men samtidig mer sårbar, hvis ikke nye tiltak ble iverksatt for å beskytte sivilisasjonen. «Vi er langt fra så mektige som vi tror,» sa han. Denne nye vurderingen snudde hele den nederlandske innvandringsdebatten på hodet. Den største trusselen mot Vesten, følte han, var den islamske kulturen som ble importert med nye innvandrere, og implantert i Vesten ved hjelp av deres barn. «Vår oppfatning av vår egen kultur er i ferd med å bli farlig relativistisk,» skrev han. «Den islamske fundamentalismen er ikke bare en betydelig kulturell, politisk, økonomisk og militær kraft i Midtøsten. Den er også i ferd med å vinne terreng i Nord-Afrika. Vår kulturrelativister har ikke noe svar på det, og foretrekker å gjemme hodet i sanden. Det er ingen grunn til å tvile på at denne fundamentalismen i det lange løp vil vokse seg sterkere i vår del av verden.»

Dersom Vesten ikke kunne motstå påvirkningen fra islam, som Fortuyn kalte en «livstruende kultur», ville den klokeste strategien være å utsette seg minst mulig for den. Dette innebar å undersøke grundig hva imamene sa for å finne eventuelle tegn til samfunnsundergraving, på en måte som Fortuyn uttrykkelig sammenlignet med overvåkningen av kommunister under den kalde krigen. Det betydde også at man innførte skarpe kulturelle skillelinjer i den vestlige innvandringspolitikken. «Det å slippe inn en person fra vår egen kulturelle sfære,» skrev han, «er noe helt annet enn å slippe inn noen fra en kulturell sfære som står fjernt fra vår egen. En kvoteordning for aksept av asylsøkere virker uunngåelig på meg.»

På en måte gjorde slike oppfatninger Fortuyn til den perfekte europeer. Men det var en form for europeiskhet som ikke var forenlig med de traktatene og institusjonene EU var basert på. Fortuyn tok til orde for at Nederland skulle si opp både Schengen-avtalene om åpne grenser og FNs flyktningekonvensjon av 1951. Fortuyn ignorerte aldri den nederlandske grunnloven. «Hvis du er født og oppvokst her, har du statsborgerrettigheter, punktum,» erkjente Fortuyn. «Janmaat gikk utvilsomt lenger enn det. Han ville gi folk [innvandrere] en enveisbillett tilbake. Du vil aldri høre noe sånt fra meg.» Fortuyn var ingen rasist, og hans fargerike utlegninger om marokkanske menn han hadde vært i seng med, var nok til å frita ham for enhver slik mistanke. Men uansett hvordan man snur og vender på det, var hans resonnement ikke vesensforskjellig fra Janmaats. Han fremførte resonnementet med en annen stil. Det var den samme tankegangen med et multikulturelt vokabular.

Fortuyns idé om multikulturalismen var idiosynkratisk. «Folk bruker ordet tilfeldig,» sa han, «men de er aldri i stand til å definere hva det er, langt mindre gi det noe substansielt innhold.» Hans forsøk på å gi multikulturalismen et slikt innhold avslørte et kjærlighet/hat-forhold til hele den konstitusjonelle ordningen. Paragraf 1 i den nederlandske grunnloven forbyr diskriminering. Fortuyn vaklet mellom hyllest til den (som et bolverk for vestlige rettigheter) og forakt for den (som et hinder mot beskyttelsen av de samme). Han foreslo å begrense innvandringen til Nederland i åpenhetens navn. Han tok til orde for å rive ned den globale landsbyen i den hensikt å redde den.

Nederlenderne, som næret en lignende ambivalens, kunne ikke få nok av Fortuyns måte å snakke på. Etterhvert som han klatret oppover på meningsmålingene, ble det klart at hele Nederlands multikulturelle orden ble holdt oppe av tabuer, ikke av samtykke, og at de fleste innfødte nederlendere følte at innvandrerne utnyttet den nederlandske toleransen til å være gratispassasjerer. Fortuyn kunne meget vel ha blitt statsminister om han ikke hadde blitt skutt ned og drept få dager før valget på nasjonalforsamling i mai 2002, av en dyrevernsaktivist som påstod at han gjorde det for å beskytte nederlandske muslimer.

Det er vanskelig å si hva som ville ha skjedd med Fortuyns ideer om han var forblitt i live. Som den eneste blant etterkrigstidens politikere klarte han å sette i gang en debatt om selve fundamentet for multikulturalismen, om dens fordeler og ulemper, en debatt som de færreste av dens forkjempere ønsker den dag i dag. For å bli klok på Fortuyn er det helt nødvendig å forstå hvorfor han betraktet islam som en særskilt trussel mot Europa.

Fortuyns kritikk ser ikke ut til å ha noe å gjøre med doktriner, som han alltid forsøkte å holde utenfor diskusjonen. Han elsket å snakke om den «jødisk-kristne kulturen» og om sin egen katolske bakgrunn, men nesten aldri om jødisk-kristen religion. «Jeg taler uttrykkelig i kulturelle vendinger,» skrev han, «og de omfatter langt mer enn religion. Religioner kan oppgis, men en kultur kan ikke så lett forlates.» Disse premissene er alle høyst diskutable, sågar tvilsomme. Var det virkelig derfor han hadde problemer med å snakke om religion? Eller skyldtes det at det post-religiøse – som Fortuyn kaller «kultur» og andre kaller «livsstil» – var den eneste formen for religion han anerkjente?

Fortuyn betraktet multikulturalismen som en slags våpenhvile. «Kirken og religionen hører til livets privatsfære, og må ikke ha innflytelse over den offentlige sfæren,» sa han. «De kan i høyden influere offentligheten på en normativ måte.» Kulturelt er alle ubevæpnede i en multikulturell orden. Akkurat som den klassiske nasjonalstaten var kjennetegnet ved et statlig voldsmonopol, er den multikulturelle nasjonalstaten kjennetegnet ved et statlig monopol på moralsk orden. En hvilken som helst religion som dyrkes med glød truer dette monopolet, like sikkert som private militser truet den gamle nasjonalstaten. Kristne og jøder kan fortsatt tilbe Gud privat, men i normative spørsmål har de overgitt seg til den nye, progressive ordenen. Muslimer skiller seg ut ved at de avviser å underkaste seg denne åndelige avvæpningen. De fremstår som den eneste utømmelige kilden til motstand mot multikulturalismen i den offentlige sfæren. Skulle multikulturalismen falle, ville islam være det eneste verdisystemet som venter i kulissene. Merk at Fortuyns analyse av islams rolle som en motstandens identitet er nøyaktig den samme som Tariq Ramadans, selv om de to har forskjellig oppfatning om hvorvidt dette er bra eller ei.

Fortuyn så på islam som Europas største problem. Men hans popularitet bidro til å avsløre et mer generelt problem, som Europa ville ha hatt selv om ikke en eneste muslim noengang hadde flyttet dit. Slik han så det, var det langt fra klart at Europa var forenlig med noe religiøst livssyn. Han var villig til å innrømme at den individualistiske kulturen han elsket hadde sprunget ut av Europas kristne fortid. Men det var viktigere for Fortuyn at den kulturen var fortid enn at den var kristen. Det som gjorde islam til en utålelig religion for Fortuyn, var at den var en levende religion. For ham var kvinners likestilling, fravær av rasediskriminering og (kanskje fremfor alt) den seksuelle friheten absolutte rettigheter. Men religionsfriheten er blitt en rettighet hvis krav er blitt relativisert gjennom historiens gang. Der hvor den støter mot nyere, «kulturelle» rettigheter, må religionsfriheten vike. Hvilket betyr at religionsfriheten er opphørt å være en rettighet overhodet.

«Høyreekstremisme» og «fascisme» i forbindelse med innvandring og islam

Pim Fortuyn var en radikal liberaler av den stridbare typen. Han var ikke fascist, men han ble myrdet av en som hadde inntrykk av at han var nettopp det. Denne formen for urettmessig stempling tåkelegger alltid diskusjoner om innvandring i Europa, også når den ikke er fatal. Karakteristikkene fascist, xenofob, ekstremist og radikal brukes uten hemninger om et bredt spekter av politiske orienteringer og partier mot innvandring, hvorav de fleste er demokratiske. Det finnes eksentriske særinteressegrupper hvis medlemmer ikke ville gjøre en flue fortred, som Storbritannias Uavhengighetsparti, som vil ha Storbritannia ut av EU, eller det franske partiet for jegernes rettigheter, som fokuserer på eiendomsrett. Det finnes også regionale partier som i USA ganske enkelt ville blitt oppfattet som relativt konservative. Italias Liga Nord er for eksempel tilhengere av en hard linje i innvandringspolitikken, men kun som en del av en mer generell anklage om at den italienske velferdsstaten plyndrer middelklassens skattebetalere til gunst for de politisk favoriserte. De favoriserte omfatter (men er på ingen måte begrenset til) innvandrere og asylsøkere.

Det flamske nasjonalistpartiet Vlaams Belang (VB) har en lignende adferd. De er utvilsomt imot innvandring, men denne motstanden er underordnet den mer presserende oppgaven med å løsrive et uavhengig Flandern fra et Belgia de anser som en parasitt. Det er verdt å merke seg at VBs politiske aner kan spores tilbake til den andre verdenskrigens belgiske fascisme. Men mange av Europas historiske fascistpartier er nå i høyeste grad en del av den europeiske hovedstrømningen i innvandringsspørsmål. Italias Nasjonalallianse (AN), som nedstammer fra et parti grunnlagt av Benito Mussolini, er det beste eksemplet. Partileder Gianfranco Fini er en av Italias mest innvandringsvennlige politikere (han har anbefalt at innvandrere får stemmerett ved lokalvalg så snart de kommer til landet), og kanskje den mest innbitte forsvareren av Israel. Det var det spanske Partido Popular som ble de konservative politikernes demokratiske hjem etter at Franco døde, partiet som først la Spania åpent for masseinnvandring.

Det har forekommet episoder av grov innvandringsfiendtlig vold i Europa. «Hvite opptøyer» brøt av og til ut i London mellom 1950- og 1970-tallet. Muslimske graver ble skjendet i Storbritannia i 2005 av en gruppe som kalte seg «The Black Nation». Deler av Øst-Berlin, særlig boligstrøkene Hellersdorf og Marzahn fra sovjetepoken, anses av mange ikke-hvite tyskere som steder hvor det er utrygt å bevege seg. Flere tyrkere døde da radikalere brente leilighetene deres i de tyske byene Solingen og Hoyerswerda i 1993. For ikke å snakke om pøbeladferden hos fotballsupportere og andre, som ofte overlapper betydelig med rasisme og fascisme. I Frankrike ble en tilhenger av Paris-St. Germain i 2004 dømt for å ha satt fyr på moskeen i Annecy samt et muslimsk bønnerom på stedet, sammen med en fyr som samlet på Hitler-souvenirer. Det er sannsynlig at vi undervurderer alvoret i volden mot innvandrere, ettersom mye av den er kamuflert som gatevold. Men den radikale innvandringsmotstandens virkning på den hverdagslige europeiske politikken kan overvurderes.

Selv om vi ikke burde bli overrasket dersom politikken skulle bli mer radikal i de kommende årene, som ser ut til å bli år med økonomiske forsakelser, er det lite sannsynlig at fascistbevegelser av den andre verdenskrigens type er Europas største problem. Enda mindre er det opplagt at de høyreradikale partiene som finnes i dag er særlig bekymret for islam. Nasjonal Front (FN) i Frankrike, partiet grunnlagt av Jean-Marie Le Pen, som for en stor del består av tidligere kommunister og hvite som er blitt sittende fast i sterkt innvandrerdominerte boligstrøk, er kjent for sin innvandringsfiendtlige og anti-multikulturelle retorikk. Men partiets holdning er mer ambivalent enn den ser ut til. Le Pen har fra tid til annen anstrengt seg for å gjøre kur til muslimer og andre innvandrere ved stemmeurnene, for det meste ved å prøve å overbevise dem om at han deler den arabiske utenrikspolitikkens syn på Israel og (noe nyligere) Irak. Le Pen var Europas mest innbitte forsvarer av Saddam Hussein i tiden mellom de to Irak-krigene, som han begge kritiserte sterkt. Under presidentvalgkampen i 2007 samarbeidet Le Pen, ved hjelp av sin kone Jany, med den fransk-afrikanske komikeren Dieudonné for å kjempe for pygmeenes rettigheter i Kamerun.

Frihetspartiet (FPÖ) i Østerrike, som havnet i landets regjering i år 2000, gjorde noe lignende. Det som stod øverst på den utenrikspolitiske agendaen til partiets nå avdøde leder Jörg Haider den gangen han befant seg i verdens søkelys, var å styrke båndene til Libyas diktator Muammar Ghadaffi. Som motytelse fikk han Ghadaffi til å mase på Europa om å kvitte seg med skyldfølelsen over fortidens nazisme, og heller konsentrere seg om «sitt eget folks interesser, og ikke sionistsystemets».

Det europeiske politiske landskapet tar ikke inn i varmen ekstremistpartier som sår hat og nesten utelukkende fokuserer på innvandrere, noe British National Party er det viktigste eksemplet på. Men det er et parti på ytterfløyen. BNP kontrollerer en håndfull lokalmyndigheter i Nord-England, og sørlige bydeler som Bermondsey, en tradisjonell Labour-bastion sørøst i London hvor antall utenlandsfødte økte med 155 prosent på bare et tiår.

Men selv på ytterfløyene er forbindelsen til innvandringsmotstand ikke nødvendigvis krystallklar. Det tyske Nasjonalistpartiet (NPD), som har klart nynazistiske trekk, består av intellektuelle på den ekstreme høyresiden og folk som på 1990-tallet frekventerte skinheadbevegelsen og hardrockmiljøet rundt Rammstein. NPD fikk i 2004 et dusin mandater i (den tidligere østtyske) delstaten Sachsen, på et program som var en blanding av nynazisme og nykommunisme. (NPD har av og til ført felles kampanjer med den tyske Folkeunionen DVU, et parti med lignende tilbøyeligheter hvis navn av og til forandres avhengig av hvilken delstat det er tale om.) Den bayerskfødte Karl Richter, som er den mest veltalende av NPDs medlemmer i det sachsiske parlamentet, har uttrykt beundring for Oskar Lafontaine, nå en av lederne for Venstrepartiet, som trekker veksler på arven etter og medlemmene fra den tidligere østtyske statens kommunistparti, SED. Partiet kommuniserer med sine tilhengere ved hjelp av CD-er med rockemusikk av grupper med navn som «The Power of Capital». Seksten prosent av ungdommene under atten år sa at de ville stemme på NPD hvis de kunne.

NPDs betydning har lett for å overdrives. Sachsen er den mest geriatriske blant Tysklands delstater, og forventes å miste en sjettedel av sin befolkning innen 2020. Så en ungdomsbevegelse kan få større vekt ved valg selv om den ikke får flere medlemmer. NPD har, i alle fall i Sachsen, skapt indignasjon på grunn av enkelte medlemmers «revisjonistiske» syn på Holocaust og den annen verdenskrig. Richter sa at den kalde krigens Øst-Tyskland var den mest tyske av de to statene, «en mindre effektiv kopi av det tredje riket på liten skala, som til og med i Vest(-Tyskland) vekker en viss nostalgi». Men pussig nok er NPDs retorikk når det gjelder innvandring og islam mindre fiendtlig enn man ville forvente. Richter har tvertimot uttrykt langt større bekymring over det han kaller den amerikanske imperialismen enn over den muslimske ekstremismen. Blant de utenrikspolitiske visjonene for partiet sitt fremhevet Richter to grunnpilarer – å etterstrebe forsoning med Russland og gjenopprette forholdet til den muslimske verden, som var «problemfritt i århundrer» frem til Tysklands allianse med USA i etterkrigstiden.

Dansk Folkeparti

Det klart mest innvandringsfokuserte partiet i Europa er strengt lovlydig og demokratisk. Dansk Folkeparti (DF) vokste ut av en dansk bevegelse mot innvandring som ble startet i 1986 av den lutherske presten Søren Krarup samt hans fetter og prestekollega Jesper Langballe. De to var blitt fortvilte over en flyktningelov fra 1983 som gav enhver asylsøker rett til å komme inn i Danmark for å få sin sak avgjort. «En slik regel er et nasjonalt selvmord,» mintes Langballe to tiår senere. «Du kan ikke gi hele verden slike rettigheter og garantier uten å ta rettigheter fra dansker.» Mange dansker var enige, og noen var sågar villige til å si det. I 1996 kom selve partiet, nylig grunnlagt av husmoren Pia Kjærsgaard, inn i parlamentet. Ved valget i 2001 oppnådde partiet 13 prosent av stemmene, og fikk med det sendt 22 mandater til København, Krarup og Langballe inkludert. Selv om de ikke kom med i regjeringen, var det regjerende partiet Venstre avhengig av deres støtte i det neste halve tiåret, og vedtok således noen av de strengeste restriksjonene på innvandring og tildeling av statsborgerskap i Europa.

DF kombinerer en folkelig skepsis mot stor innvandring med et besluttsomt forsvar av den danske kulturens kristne preg. Partiet har liten appell blant eliten, som er rask med å understreke at det er «ledet av en husmor (Kjærsgaard) som bare har fullført niende klasse». Kjærsgaard har sagt at islam ikke er en religion. Enkelte parlamentarikere i DF har kommet med enda mer kritikkverdige kommentarer. En av dem, Louise Frevert, foreslo å sende kriminelle innvandrere til russiske fengsler, «ettersom vårt lovverk ikke tillater oss å ta livet av dem». Men partiet er åpent og inkluderende. Frevert er for eksempel en gift, lesbisk kvinne, og tidligere pornoskuespillerinne som en gang magedanset for sjahen av Iran. Og partiet er uttrykkelig antiautoritært – mange av dets eldre medlemmer var ifølge Langballe glødende antikommunister. Tøger Seidenfaden, redaktør i dagsavisen Politiken og en av DFs mest fremtredende fiender, sier om partiet: «Det er overhodet ikke noe fascistisk ved det, ikke noe voldelig eller antidemokratisk. De kaster jevnlig ut ekstremister. De er ikke som Nasjonal Front. Når det er sagt, er de fremmedfiendtlige, intolerante og antimuslimske.»

Suksessen til DF og lignende bevegelser skyldes ikke noe nytt utbrudd av europeisk barbari, men tausheten hos partiene tilhørende den politiske hovedstrømningen om saker som er viktige for velgerne. De store «folkepartiene» er blitt målbart svekket i alle land i noen tiår. Innvandringen er ikke den eneste saken de største partiene har mislyktes i å ta stilling til, men det er den viktigste. I første runde av den franske presidentvalgkampen i 2002 klarte Jacques Chirac å få flest stemmer selv om han bare var støttet av en femtedel av befolkningen. Hans motstandere i sosialistpartiet gjorde det så dårlig at de mistet andreplassen til Nasjonal Front. Dette betyr imidlertid ikke at folk ønsker at de etablerte partiene skal mislykkes. Da det ble klart at Chiracs utfordrer i den avgjørende valgrunden i 2002 ville bli Le Pen, sluttet 80 prosent av de franske velgerne opp om Chirac.

Ved det tyske valget i 2005 fikk begge de to største partiene mindre enn 40 prosents oppslutning for første gang etter den annen verdenskrig, og de seirende kristeligdemokatene greide knapt å raske sammen 35 prosent. Resultatet av det valget ble en storkoalisjon som forenet sosialdemokratene og kristeligdemokratene – en regjering som omsluttet hele det politiske establishment. I Nederland var det sikringen av et lignende kompromiss mellom de etablerte partiene – som forenet de «røde» arbeiderpartipolitikerne i PvdA og de «blå» liberalerne i VVD i den såkalt «fiolette» koalisjonen – som i sin tid radikaliserte Pim Fortuyn.

De etablerte partiene fikk ingen incentiver til å svare på misnøyen med innvandringen før DF og Pim Fortuyn-listen begynte å utnytte den til å skaffe seg stemmer. Det er vanskelig å utarbeide en sammenhengende politikk for styring av befolkningsstrømmene i en kompleks globalisert økonomi, samt å hanskes med de kulturelle konsekvensene av disse. Men det er lett å latterliggjøre en Pim Fortuyn eller en Søren Krarup, og å si eller antyde at de er gjenferdet av Adolf Hitler. Ved århundreskiftet stod den europeiske politikken i stampe. Samtidig som det foregav å «beskytte demokratiet», ble Europas politiske system stilt stadig mindre til demokratisk ansvar. Det å beskytte demokratiet ble ensbetydende med å stoppe munnen på folk som stilte spørsmål lederne ikke hadde noe svar på. Stillstanden ble brakt til ende av Nicolas Sarkozy, som ble Frankrikes president i mai 2007.

Nicolas Sarkozy og republikkens styrke

Under opptøyene i den sterkt innvandrerdominerte parisiske forstaden Villiers-le-Bel i november 2007, ble seks politimenn beskutt mens de benyttet ikkedødelige teknikker for kontroll av folkemengder for å holde styr på gjenger av rasende ungdommer. «Noen av dem hadde på seg hetter, og de begrenset seg ikke til å kaste gjenstander eller Molotov-cocktails,» sa en politimann etter opptøyene. «De brukte skytevåpen. Og vårt svar vil ikke for all fremtid begrense seg til gummikuler og tåregass.» En fransk dommer uttrykte sympati for de vanskelige leveforholdene utholdt av urostifterne i Villiers-le-Bel, men han fremholdt at det finnes øyeblikk hvor det å tildele ansvar for volden er irrelevant. «Selv om det er klart,» skrev han, «at voldsomhetene begått av en del av befolkningen bør forstås som et direkte resultat av sosiale forhold som er en skam for vårt samfunn, betyr ikke det at samfunnet ikke har rett til selvforsvar.»

Tidligere samme år hadde Xavier Lemoine, borgermester i Montfermeil, en av de mest voldelige forstedene til Paris, denne kommentaren til ordensforstyrrelsene: «Frankrike tåler hverken sykdommen eller behandlingen.» Man trekker den konklusjon at «behandlingen» betydde å behandle Europas minoriteter uten silkehansker, uten hensyn til konstitusjonelle og demokratiske spissfindigheter. Og det var en uhyggelig diagnose. Det viktigste problemet i Europa er de utilsiktede virkningene av flere tiårs masseinnvandring. Den viktigste moralske «verdien» i Europa er demokratiet. Noen ganger blir man slått av den manglende troen på at sistnevnte kan hanskes med førstnevnte.

Sarkozy er sannsynligvis en representativ skikkelse for politikken som er i ferd med å erstatte den ukritiske multikulturalismen. Han er et rent produkt av det franske politiske establishment, av de forskjellige Gaullist-partiene på 1980- og 1990-tallet. Men han kommer ikke fra dets elite, den delen av det som er utdannet ved landets spesialiserte universiteter (fremfor alt École Nationale d’Administration), og hans vei til makten ble møtt med noe av den samme affekterte motviljen nederlenderne fikk av Fortuyn.

Sarkozy var i en viktig forstand Fortuyns motstykke. Fortuyns politikk bygget på den overbevisning at den vestlige toleransen gjorde landene som praktiserte den svake. Et land som Nederland kunne bare forsvares hvis det begrenset både innvandringen og de overnasjonale organisasjonenes krav. Sarkozy mente derimot at «republikken og demokratiet er mye sterkere enn vi er klar over». Disse kunne hanskes med innvandringen, selv masseinnvandring av den typen Frankrike hadde sett i flere tiår. Han bad inntrengende om tålmodighet med forstadenes urostiftere og skadene de hadde forårsaket. «De er unge, de er nykommere,» sa han i 2004. «Det går over. Gi dem tid.»

Men om integrasjonen var uunngåelig, var den heller ikke gjenstand for diskusjon. Frankrike kunne takle innvandringen fordi den franske republikken var i stand til å være hard, til og med skånselsløs. Da de første opptøyene i hans presidentperiode brøt ut i Villiers-le-Bel, sa Sarkozy til en forsamling av politifolk: «Svaret på opptøyer er ikke å bruke mer penger og belaste skattebetalerne. Svaret er å arrestere urostifterne.» På spørsmål om hvorfor han hadde utsatt en plan for byfornyelse, svarte han: «Det er ikke opp til kriminelle som skyter på politiet å sette dagsorden for republikken.»

Ubøyeligheten er den mest bemerkelsesverdige delen av Sarkozys agenda, for ubøyeligheten er det mest bemerkelsesverdige ved hans vesen. Som borgermester i byen Neuilly-sur-Seine på 1980-tallet spaserte han inn i en bygning for personlig å forhandle med en mann som siktet på gisler med pistol. Da han under et besøk i et boligstrøk utenfor Paris i 1999 ble overøst med ukvemsord av en bølle som ropte «Sarko, stikk av!», gikk han bort til den unge mannen og sa: «Herr Sarkozy, om jeg må be.» Senere forklarte han: «Når de ser at du ikke er redd, får de større respekt for deg.»

Sarkozy var nesten den eneste blant de franske politikerne som visste hvordan det så ut i disse boligstrøkene. Rett før opptøyene brøt ut i de franske forstedene i 2005, da den elleve år gamle sønnen i en innvandrerfamilie fra boligstrøket Cité des Quatre Mille utenfor Paris ble skutt ned og drept mens han vasket farens bil som farsdagspresang, besøkte Sarkozy familien og lovte å rydde opp i nabolaget à karcher – en henvisning til navnet på en fabrikk som lager høytrykkspylere. Som nevnt tidligere lovte han innbyggerne i Aulnay-sous-Bois å ta seg av «pøbelen» (racaille) som terroriserte dem.

Sarkozy nøt fremgang under ordensforstyrrelsene som rystet Frankrike i 2005. Han ble av mange kritisert for bruken av ordene karcher og racaille, men han var den eneste sentrale rikspolitikeren som fikk økt popularitet under opptøyene, ikke minst blant velgerne som støttet Jean-Marie Le Pen og Nasjonal Front. Meningsmålinger under valgkampen i 2007 som endte med at han ble president, viste sågar at han gjorde det bedre blant Le Pens tilhengere enn Le Pen selv. Blant hans mest kjente politiske initiativer var forslagene om å stille sekstenåringer for retten som voksne, å opprette et departement for innvandring og nasjonal identitet, og å DNA-teste innvandrere for å unngå tildeling av statsborgerskap eller oppholdstillatelse basert på falsk påberopelse av slektskapsforbindelse. En av hans største fjær i hatten som innenriksminister var at antall innrømmelser av første gangs oppholdstillatelse var blitt redusert med 2,6 prosent under hans embedstid. Sarkozy var full av forakt for antydninger om at han var et villig redskap for fascister. «Jeg forsøker alltid å erobre så mange velgere som mulig,» sa han i et intervju i Innenriksdepartementet vinteren 2006, «hva enten de kommer fra Nasjonal Front eller hvor som helst ellers.»

Det var noe ved Sarkozys program som minnet sterkt om Richard Nixon – ikke etisk, men hva angikk såvel politikk som politisk strategi. Etter tre års raseopptøyer vant Nixon det amerikanske presidentvalget i 1968 ved å sette på den nasjonale dagsorden et kriminalpolitisk spørsmål som inntil da hadde overbelastet lokale politimestere og skremt rikspolitikere til å vri seg av passivitet. Den delen av Nixons politikk fikk overveldende popularitet, og den er aldri blitt seriøst utfordret i tiårene som har fulgt siden. Sarkozys imitasjon av Nixon kan til og med ha vært helt bevisst. Akkurat som da Nixon under en tale om Vietnam i november 1969 bad om støtte fra «den store, tause majoriteten av mine amerikanske landsmenn», påkalte Sarkozy under valgkampen i 2007 «la France silencieuse, immensément majoritarie».

Men det fantes et annet fellestrekk med Nixon som er mindre forstått. Til tross for all praten om å ta av silkehanskene, hadde Sarkozy absolutt ingen innvendinger mot de grunnleggende ordningene som den forrige generasjonen av etablerte politikere hadde fått i stand før han entret scenen. Akkurat som Nixon var tilfreds med å la velferdsstaten bygget av Roosevelt og Johnson ligge urørt – og sågar anstrengte seg til det ytterste for å beskytte og utvide den – var ikke Sarkozy tilbøyelig til å stille klokken tilbake til en tilstand før innvandringen. Han mente ikke at Frankrike ville være et bedre land uten muslimer. «Jeg tenker på meg selv,» skrev Sarkozy i 2004, «som en fordringsfull venn av Frankrikes muslimer.» Sarkozys troverdighet hos den franske allmennheten hvilte kanskje på hans løfter om færre innvandrere og strengere straffer for lovbrytere. Samtidig advarte Sarkozy den samme allmennheten om at dens problemer med innvandringen og det nye, multietniske samfunnet kun ville opphøre dersom de aksepterte at nykommerne som hadde kommet var i Frankrike for å bli.

I likhet med Fortuyn hadde Sarkozy til hensikt å støtte opp om, snarere enn å omvelte, det etterkrigstidens toleranse hadde oppnådd. «Det å akseptere og verdsette en nasjons mangfold er å styrke nasjonen,» skrev han. Men Sarkozys toleranse var i større grad en prinsippsak enn den var for Fortuyn. Fortuyn trodde på å beskytte dem som hadde nydt godt av mangfoldet – slik det var blitt bestemt av de sosiale bevegelsene på 1960-tallet og tiårene med politisk konsolidering som fulgte. Han mente at det å utrydde antisemittismen, rasismen og den seksuelle moralismen var en ubetinget forbedring av livet i Nederland. Men disse erobringene avstedkom intet nøytralt prinsipp, og ingen analogier burde trekkes fra disse. Nykommere fikk ikke automatisk rett til lignende rettigheter. Fortuyns politikk var et slags stammesystem, uttrykt i mangfoldets navn.

Sarkozy så rett og slett ikke på politikken på den måten. For det første fryktet han ikke religion (eller religiøs moral spesielt) på samme måte som Fortuyn gjorde. Selv om Sarkozy var en standhaftig forsvarer av forbudet mot hodetørkle i offentlige skolebygninger, var han ikke det på grunnlag av progressiv folklore om hvordan hodetørkleet automatisk betyr kvinneundertrykkelse, men av grunner som hadde med gjensidig respekt å gjøre. «Når jeg går inn i en moské, tar jeg av meg skoene,» sa han. «Når du går inn på skolen, ta av deg sløret.»

Det å trekke analogier på denne måte mellom religiøse formaninger og regler for offentlige bygninger, er ikke akkurat logisk. Sarkozys tilnærming til det multietniske samfunnet innebar risiko. Det krevde mer av innfødte enn de så langt hadde vist seg tilbøyelige til å gi. Det betydde at de måtte blande seg akkurat så mye med utlendinger som de ikke var tilbøyelige til å gjøre. Den største risikoen var at Fortuyns vurdering av Vestens relative styrke kunne være riktig.

Kvotering

Til syvende og sist var Sarkozys strategi basert på det han kalte «det bemerkelsesverdige eksperimentet gjort ved Sciences-po». Det han mente var kvotering. I 2001 lanserte Institut des études politiques, bedre kjent som Sciences-po og ofte kritisert som en av den franske elitismens bastioner, et program som ville la studenter fra «områder med fortrinnsrett til utdannelse» (på fransk forkortet ZEP) få slippe den notorisk krevende skriftlige opptaksprøven, og heller innkalle dem til et intervju. Disse ZEP-ene var ikke valgt tilfeldig. De var alle fattige områder med stor innvandrerbefolkning. Richard Descoings, direktør for Sciences-po, fortalte en reporter: «Vi rekrutterer dem ikke fordi de er fattige, arabiske eller svarte, men fordi de er dyktige.» Dette var en av disse hvite løgnene som er grunnpilarene i alle kvoteringsprogrammer. Etnisk mangfold var helt klart det overordnede målet. Programmets forsvarere har i ubevoktede øyeblikk beskrevet det som et middel til å «integrere» Sciences-po.

En gruppe studenter saksøkte Sciences-po med påstand om at institusjonens urettferdige behandling av søkerne var i strid med de franske lovene om statsborgerskap, som forlanger likebehandling. De ble i 2003 avvist av en ankedomstol. Selv om retten klandret Sciences-po for å ha delt ut dette privilegiet vilkårlig (til noen ZEP-er og ikke til andre), fremholdt den at variable kriterier for opptak var et akseptabelt middel til oppnåelse av målet om sosial likhet. Så i Frankrike har man nå positiv diskriminering, og veien er åpen for lansering av lignende programmer på andre offentlige områder.

Påberopelse av mangfold er blitt en besettelse også i privat sektor, og omfatter alt fra araberes og andre innvandrergruppers vellykkede kampanje for å få flere ikkehvite ansikter i franske TV-sendinger, til forsøk på å få flere arabiske signaturer i redaksjonen hos Le Monde. Offisielle kilder forkynner høylydt at «mangfold er et fortrinn». Mange i Frankrike så behovet for mangfoldsprogrammer etter amerikansk mønster som altfor opplagt til å kreve noen rettferdiggjøring. Opptøyer gav dem enda bedre kort. Når det oppstår raseuro i USA, som f.eks. under opptøyene i forbindelse med Rodney King-saken i 1992 eller under saken mot O.J. Simpson i 1995, kan myndighetene snakke med innflytelsesrike svarte personer og benytte dem som bindeledd. Positiv diskriminering har spilt en hovedrolle i å kjøpe slike personer inn i systemet – ikke bare politikere, men også høytstående byråkrater og bedriftsledere. Da den fransk-arabiske volden mot jøder ble en nasjonal nødsituasjon i 2002, og da forstedene eksploderte over hele landet i 2005, kunne ikke Frankrike be sine mektige arabiske borgere om å appellere om ro, for det fantes ingen.

Slike bindeledd har imidlertid en høy pris. Positiv diskriminering gjør et stort innhugg i statens gode rykte for nøytralitet (fordi den må favorisere noen grupper fremfor andre) og redelighet (fordi det ikke kan innrømmes at de begunstigede kan takke den positive diskrimineringen for sine posisjoner dersom den skal ha noen virkning). I Storbritannia har Policy Research Institute on Ageing and Ethnicity funnet ut at en tredjedel av forretningsfolk sier mangfoldet bidrar til større ytelse – men mange flere er uenige. Vi har allerede sett at Harvard-statsviteren Robert Putnam har satt mangfoldet i forbindelse med en svekkelse av de tillitsskapende sosiale nettverkene som han kaller «sosial kapital». En politisk leder som ønsker mangfold, må overveie om dets etterstrebelse er verdt prisen.

Sarkozy ble som president landets øverste forsvarer av mangfoldet. Han utnevnte flere arabere og berbere i viktige stillinger – blant andre justisminister Rachida Dati og kommunalminister Fadela Amara – enn noen av sine forgjengere. I sin årlige nyttårstale i 2008 forlangte han mangfold på alle samfunnsnivåer, og anbefalte til og med at ordet mangfold skulle inn i forordet til den franske grunnloven. Og han har iherdig tatt til orde for flere kvoteringsprogrammer. Sarkozy mener at behovet for slike programmer kun vil være midlertidig. «Positiv diskriminering innebærer en tidsbegrensning,» sa han i 2006. «Så snart urettferdigheten er blitt håndtert, er det ikke lenger noe behov for å forestille seg noen spesiell diskriminering.» På spørsmål om hvorvidt det ville ta tjue år eller mer å håndtere den aktuelle urettferdigheten, svarte han: «Nei, tjue år er for lenge.»

Dette synet er naivt. Det enser ikke den amerikanske erfaringen. Kvoteringsprogrammer har en tendens til å bli permanente, til tross for at de alltid er upopulære. De forsvinner ikke så snart problemene de løser forsvinner – fordi klientellet som favoriseres av slike programmer beskytter sine privilegier med sin økte makt. Kvoteringsprogrammer er blitt avvist ved folkeavstemning i flere stater, bare for å bli påtvunget på ny gjennom rettslige kjennelser eller dekreter fra utøvende myndighet.

Slike programmer forandres heller ikke etterhvert som den demografiske maktbalansen gjør det. California har fortsatt programmer iverksatt med tanke på å fremme ansettelse av ikkehvite, selv nå som ikkehvite er i flertall i delstaten. Man beveger seg raskt og umerkelig fra en verden hvor kvoteringen ikke kan stanses fordi de begunstigede er for svake, til en verden hvor den ikke kan stanses fordi de er for sterke. Denne logikken har ikke gått hvite mennesker hus forbi i USA, og den vil trolig heller ikke gå innfødte europeere hus forbi.

Hvis noen mennesker skal favoriseres fremfor andre av hensyn til mangfoldet, hva er kriteriet som gjør at de blir favorisert? Amerikanske kvoteringsprogrammer hadde, i alle fall i begynnelsen, den fordelen at de var begrepsmessig klare – de skulle baseres på rase, og det for å gjøre opp for en historie med en innlysende juridisk diskriminering av svarte begått av hvite. Det europeiske minoritetsproblemet mangler denne klarheten. Det er ikke nedarvet fra slaveriet eller Jim Crow, som ikke har hatt sine motstykker i Europa. Det er helt klart ikke nedarvet fra kolonitiden heller. Land uten noen større historie som kolonimakter, som Sverige eller Italia, har akkurat de samme problemene med innvandring og islam som Frankrike og Nederland.

Men europeerne prøver å løse sitt problem, hva det nå enn er, som om det var et raseproblem, så det er i ferd med å få noen av raseproblemets dimensjoner. Etterhvert som kvoteringsprogrammene fortsetter å spre seg, blir den rasemessige logikken bak dem uttrykt med enda mindre omsvøp enn i USA. Det britiske innenriksdepartementet «vurderer virkningene av rasemessige egenskaper» og setter ambisiøse «mål for rasemangfoldige ansettelser» i politiet og innvandringsmyndighetene, foruten av fangevoktere og andre fengselsansatte, ved sine kontorer i London og Croydon (hvor dette rasefokuserte programmet i det siste har stått bak 38 prosent av nyansettelsene). Rasismen er ikke nødvendigvis kommet tilbake til Europa, men rase som erfaringskategori er i høyeste grad vendt tilbake. Den franske skribenten Jean Birnbaum bemerker at intellektuelle på venstresiden er kommet dithen at de ser opptøyene i forstedene gjennom rasemessige briller. «Opprøret i forstedene,» skriver Etienne Balibar, «bærer vitnesbyrd om dybden i en omhyggelig undertrykket rasekonflikt i hjertet av det franske samfunnet.» Robert Castel kalte de samme opptøyene «en kraftfull avsløring av hvordan det etniske spørsmålet opptrer i hele det franske samfunnet».

Rasismen er et fryktelig problem, men det er i det minste et begrepsmessig enkelt problem. Kvotering ble lansert i USA, hva enten det var lurt eller ikke, under den antagelse at svarte ønsker de samme tingene som hvite, og at det kun var rasismen som stod i veien for at de kunne skaffe seg dem. Problemet europeerne har er mye mer komplisert. Det er dyptsittende overbevisninger, ikke hudfarge, som er den største utfordringen. Den ubehagelige situasjonen Europa befinner seg i, omfatter befolkningsnedgang, aldring, innvandring og uavlatelig implantasjon av fremmed religion og kultur i by etter by. Europeerne er slett ikke sikre på at deres minoriteter ønsker seg de samme tingene som de selv gjør.

Kapittel 12 – Kultur og overlevelse

For første gang på flere århundrer lever europeerne i en verden som de for det meste ikke former. Masseinnvandringen er en del av en rekke sosiale trender – herunder også friere økonomier, større velstand, flere kvinner i arbeid, mindre inntektsforskjeller, lavere fødselstall – som alle vestlige land har hatt erfaring med i en generasjon eller to. Ettersom det ikke finnes unntak fra disse trendene, kan det se ut som om Nicolas Sarkozy tar feil når han skiller mellom innvandring som velges og innvandring som utholdes. Hvis innvandringen virkelig var et «valg», ville noen land ha valgt den bort. Likevel er det ikke et eneste fritt, vestlig land som i løpet av det siste halve århundret har gjort det.

Hvorfor gjorde de ikke det? Dette har vært et mysterium siden begynnelsen. Vestlige land regnes for å være demokratier, som står til ansvar for velgernes vurderinger og preferanser, og allmennheten i hele Vesten mener at det er for mye innvandring. Innvandringen er, med alle sine kulturelle konsekvenser, et eksempel på det den politiske filosofen David Singh Grewal kaller «nettverksmakt»: Mange individuelle valg kan til sammen akkumuleres til et «valg» begått av samfunnet som ingen gjorde med hensikt, og med resultater som ingen ønsket. Visse innflytelsesrike europeere mente etter den annen verdenskrig at det burde være mulig å bringe innvandrere fra den tredje verden til den første. Men så snart innvandring var mulig på visse betingelser, ble den uunngåelig under de fleste betingelser. I Mexico sier 40 prosent av innbyggerne at de ville flytte til USA hvis de kunne. I Tyrkia har opinionsundersøkelser fra Gallup vist at den viktigste grunnen til at tyrkerne støtter landets forsøk på å bli EU-medlem, er muligheten til å flytte til et hvilket som helst land i Europa og arbeide der.

Historien om globaliseringen er historien om de utilsiktede, kollektive konsekvensene av frie individuelle valg. Det er mange slike konsekvenser, men innvandringen er den som medfører de største utfordringene for de demokratiske landene (muligens også selve demokratiet). Den innebærer import av ikke bare produksjonsfaktorer, men også samfunnsendrende faktorer. I flere tiår har europeerne vært frustrerte over sine lederes manglende evne til enten å regulere innvandringen eller å høste den fulle økonomiske fordelen av den.

I de fleste tilfellene er globalisering og republikansk selvstyre av den typen Europa har hatt siden det 17. århundre, uforenlige. Hvis man vil åpne døren for førstnevnte, må man også ofre deler av sistnevnte. Europeerne frykter at de langsomt er i ferd med å miste den politiske kontrollen over sine egne stater, og de har rett, selv om de sjelden kan forklare nøyaktig hvordan dette skjer. De har en følelse av at Europa er i ferd med å bli tatt over kulturelt – hva enten det er av teokratisk islam eller av en (markeds)liberalisme som ikke anser Europas kjæreste tradisjoner som spesielt verdifulle. Markedets dynamikk ser ut til å ha stanset med finanskrisen som begynte i 2008, men det er lite trolig at den situasjonen vil vedvare for all fremtid. Begge disse kreftene, hva enten de er direkte fiendtlige mot hverandre eller ei, vinner terreng gjennom handlinger og innrømmelser som hver for seg er for små til å påkalle noen protest, men som alle sett under ett innebærer en permanent, uønsket forandring av verdensdelen.

Europas forpliktelser overfor verden

Hvis Europa mottar flere innvandrere enn velgerne ønsker, er det en sterk indikasjon på at demokratiet fungerer dårlig. Europeiske ledere har valgt å tro noe annet – at asyl- og innvandringspolitikken har å gjøre med den typen udiskutable moralforpliktelser som man ikke stemmer over. Som en europeisk statsråd sa det sommeren 2006: «Vi lever i en grenseløs verden hvor vår nye misjon er å forsvare menneskerettighetenes og det sivilisertes grenser, ikke landegrensene våre.» Hvis man ikke passer seg når man ordlegger seg på denne måten, kan det oppfattes som om det betyr at Europa ikke har rett til å fastsette noen innvandringspolitikk i det hele tatt.

Europeerne er forvirret med hensyn til om de er verdensborgere eller borgere av sine egne land. I 2005 tok Spania og Marokko sammen til orde for en konferanse hvor man skulle drøfte uenighet om innvandring mellom Europa og Afrika. Ifølge en nyhetsmelding i Financial Times var Marokko en bra forhandlingspartner for EU, fordi «Brussel betrakter Marokko som en av suksesshistoriene i sitt ti år lange arbeid med å styrke båndene til land langs Middelhavets sørkyst». Vel, det er riktig at EU utroper Marokko til en suksesshistorie. Men det er ganske besynderlig, for bare tre år i forveien hadde Marokkos væpnede styrker angrepet EUs territorium, idet de ilandsatte tropper og satte opp flagget sitt på den spanske øya Perejil, rett ved det afrikanske fastlandet, for slik å fremprovosere Spanias største militæroperasjon siden 1939, samt en diplomatisk krise som kun ble løst etter iherdige forhandlinger i kulissene ledet av det amerikanske utenriksdepartementet.

Maktforbindelsene mellom Europa og de fattige landene er mer kompliserte enn de ser ut til. De fattige landene er ikke uten gode kort på hånden når det gjelder innvandring. Deres beste kort er informasjonsasymmetrien. De vet mer om Europa enn europeerne vet om dem, og de får mer ut av den gjensidige kontakten. Det var slik det fungerte under Romerriket, hvor barbarene lærte (ønskelige) militære ferdigheter i de avanserte romerske legionene, og legionene brakte (den uønskede) vanen med frontkrig med seg tilbake til Roma.

Og det er akkurat slik det fungerer i dag. Folk kan hoppe inn og ut av den vestlige økonomien, for det vestlige samfunnet er et logisk system som er ganske lett å forstå for enhver som tar seg tid til å studere det. Tenk på de afrikanske innvandrerne omtalt i kapittel 3, som kom sjøveien til Spania. Selv om de har mangelfulle språkkunnskaper, har TV-nyhetene gitt dem et kjennskap til den spanske innvandringslovgivningen som kan måle seg med de fleste innvandringsbyråkraters. De forstår at myndighetene ikke kan deportere en nykommer så lenge han ikke oppgir sin statstilhørighet, og så lenge den tilhørigheten ikke blir oppdaget innen 40 dager, må han settes på frifot. De vet at Spania har bedre utleveringsavtaler med visse land enn med andre, og at det derfor er bedre å si at man er fra Elfenbenskysten enn fra Senegal, som nevnt tidligere.

Europeerne har derimot svært få kunnskaper om samfunnene som sender dem innvandrere. Hver gang det hoper seg opp med asylsøknader eller båtfolk, må landene innvandrerne kommer fra bestikkes for å sende «identifikasjonseksperter» som kan øve den formen for press som demokratiske land bare kan øve når de vet hvor noen bor og hvem familien er. Det er lett å forstå hvilket misunnelsesverdig privilegium det er at man ikke vet slike ting om en. Sammenlignet med innfødte i samfunn i internettalderen som Europa og USA, hvor man stort sett er blitt fratatt anonymiteten, har illegale innvandrere mer enn nok av den. De er personvernets fyrster.

Det å begrense innvandringen betyr å skaffe seg ekspertise fra den tredje verden. Dette har en høy pris, som betales fra rike til fattige land i form av ettergivelse av gjeld, utviklingshjelp, «utviklingssamarbeid» (opprettelse av vestlige foretak som forretningsfolk i utviklingsland har interesser i) og firehjulsdrevne kjøretøy av siste modell til statstjenestemenn. Når de fattige landenes ledere samarbeider med Vesten om å begrense innvandringen, beskrives det vanligvis som en kamp mot «mafiaen» eller «menneskesmugling». Dette er et veldig merkelig ordvalg når man beskriver, la oss si, en fisker som tar betalt for en overfart med sin egen båt, og som har mer til felles med en drosjesjåfør enn et forbrytersyndikat. Ordet mafia er et nødvendig fikenblad for dem som forhandler på vegne av de fattige landene, som ikke kan være bekjente av å bidra til å stenge døren til en av sine landsmenns eneste veier ut av fattigdommen. Men det er bekvemt for europeiske ledere også. For det betyr at hvis kontinentet bare klarer å løse et kriminalitetsproblem, så vil innvandringsproblemet forsvinne. Slikt snakk kamuflerer et problem med manglende vilje som et samvittighetsproblem. Det betyr at lederne tar (uselvisk) fatt i en humanitær krise, ikke at de ser (egoistisk) etter måter å stenge døren på.

Kunnskapsasymmetrien mellom Vesten og resten er kanskje det beste våpenet de som fører krig mot Vesten har. Dette er opplagt tilfelle hvor krigen mot terror benytter vestlige våpen mot radikal islam. Tenk på hvor lett det har vært for terrorister å operere på amerikanske flyplasser, og sammenlign med hvor vanskelig det er for NATO-styrker å operere i Pakistans nordvestlige stammeområder. Muslimer kan ganske mye om vestlige samfunn, først og fremst deres språk, mens folk i Vesten knapt vet noenting om muslimske samfunn. Alt som gjør styrkeforholdet jevnere på denne kunnskapsmessige slagmarken, kan i antivestlige øyne virke som en trussel. Azar Nafisis bestselger Reading Lolita in Teheran er f.eks. blitt lovprist av lesere over hele Vesten for sin evne til å menneskeliggjøre et folk man har visst lite om i de siste 25 årene, og gi en detaljert beskrivelse av et samfunn som ses på som lite annet enn en fiende av Vesten. Men det er nettopp hva Hamid Dabashi, en litteraturviter ved Columbia-universitetet, ikke liker ved den. I et avslørende utbrudd av intoleranse, skriver han at Nafisis bok

minner om britenes mest ondsinnede prosjekter i kolonitidens India, for eksempel da en kolonioffiser som Thomas Macaulay i 1835 gav denne forordningen: «Vi må gjøre vårt beste for å forme en klasse som kan fungere som tolker mellom oss og de mange millioner mennesker som vi hersker over, en klasse av personer med indisk blod og farge, men med engelsk smak, engelske meninger, engelske ord og engelsk intellekt.» Azar Nafisi er inkarnasjonen av den innfødte informanten og agenten for koloniherren, der hun finpusser sine tjenester til bruk for en amerikansk versjon av akkurat det samme prosjektet.

Europeisk frigjøring fra USA

Den annen verdenskrig, og den overhengende trusselen om at noe lignende kunne bli fremprovosert av Sovjetunionen, skremte Europa til villig deltagelse i en atlanterhavsallianse. USAs rolle som okkupant av de tidligere fascistiske landene og forsvarer av alle landområder vest for Jernteppet, tok mye av beslutningsmakten vedrørende europeiske samfunns vei videre ut av europeiske hender. Det var den felles erfaringen med amerikansk okkupasjon, amerikansk liberalisme og amerikansk legalisme som gjorde europeerne så like at de kunne begynne å tenke på europeisk enhet. Selv om hverken amerikanere eller europeere liker å innrømme det, er EU det institusjonelle uttrykket for amerikaniseringen av Europa.

Så snart den kalde krigens farer var historie, begynte europeerne å arbeide for frigjøring fra amerikansk beskyttelse. Da Tyskland ble gjenforent, ønsket 58 prosent av landets borgere å trekke seg ut av begge allianser, både NATO og Warszawa-pakten. Gjennom hele Clintons regjeringstid lette enkelte europeiske ledere etter påskudd – dødsstraffen, USAs manglende vilje til å ratifisere Kyoto-avtalene angående global oppvarming og landets motstand mot en internasjonal straffedomstol – for å vise frem sin uavhengighet av USAs ønsker. Europa hadde to forskjellige oppfatninger om USA – andre europeiske ledere anstrengte seg like mye for å bevare kontinentets atlantiske orientering. Forbindelsen til USA kunne selvsagt ikke brytes så lenge europeerne manglet viljen til, eller ikke forstod poenget med, å betale for sitt eget militærforsvar. Men utålmodigheten med den amerikanske beskyttelsen er konstant. Obama-årene betraktes som en mulighet til en ny start i forholdet mellom Europa og USA, og de vil utvilsomt gi mange anledninger til transatlantiske uoverensstemmelser.

Europas utålmodighet med den amerikanske innflytelsen var sterk, og den ble ytterligere styrket av al-Qaedas angrep på New York og Washington i september 2001. Frankrikes og Tysklands – senere også Spanias – motstand mot den amerikanske invasjonen av Irak i 2003 var et uttrykk for Europas allerede eksisterende ønske om frigjøring fra amerikanske beskyttelse. Invasjonen av Irak var ikke årsaken til det ønsket. Europeere hevder ofte at deres folk hadde full solidaritet med USA etter angrepene i 2001, og at det kun var da det legitime selvforsvaret gikk over til George W. Bushs mislykkede militære eventyr i Irak, at Europa ikke hadde noe annet valg enn å være imot. Men det er ikke sant. Mens Bush-administrasjonen forventet at europeerne ville være like interesserte som amerikanerne i å holde oppe en verdensorden som var kommet under angrep, var europeerne i en følelsesmessig tilstand hvor selvbildet betydde mer for dem enn egeninteressen.

I mange leire ble angrepene på World Trade Center møtt med likegyldighet. I sin dagbok for den 11. september 2001 skrev tidligere Labour-parlamentariker Tony Benn at han var tilstede ved et månedlig møte i en gruppe kalt Labour Action for Peace, hvor han ble lamslått av sine kollegers oppførsel. «Selv om de alle visste hva som var skjedd,» skrev han, «brukte de omlag en time på å diskutere hvem som hadde løpesedlene for den kommende konferansen, hvem som stod for innsamlingen, om pamfletten var klar, om rommet var blitt bestilt.» I dagene etter 11. september var det over hele Europa forhåndsfordømmelser av en urettmessig amerikansk overreaksjon som ennå ikke hadde skjedd, men som ble sett på som uunngåelig. I Paris gikk flere tusener i demonstrasjonstog mot invasjonen av Afghanistan under paroler som: «Nei til det imperialistiske korstoget!» Den 13. september hadde den venstreorienterte kommentatoren Seumas Milne klaget sin nød på Guardians nettsider, i det som kunne forveksles med en parodi på antiamerikanismen i en satirisk nyhetspublikasjon som Private Eye, The Onion eller Le Canard Enchaîné:

Nesten to dager etter de forferdelige selvmordsangrepene på sivile arbeidere i New York og Washington er det blitt pinlig opplagt at de fleste amerikanere ikke skjønner noen verdens ting. […] Sjokket, raseriet og sorgen har vært dominerende. Men enhver antydning til forståelse av hvorfor folk er blitt drevet til å gjøre slike grusomheter, sågar idet de ofret livet – eller hvorfor USA er gjenstand for så bittert hat, ikke bare i arabiske og muslimske land, men i mange utviklingsland – ser ut til å være fullstendig fraværende.

Et viktigere spørsmål for vårt formål er hvorfor USA var gjenstand for så bittert hat i Guardian og i andre fora for meningsutveksling i Europa. En grunn er helt sikkert at USA svekket Europas særegne nasjonale tradisjoner, og erstattet dem med en ensrettet, universell forbrukskultur. Det var i alle fall slik det virket på europeere. Europa var kommet til et punkt hvor det ikke engang kunne skape sine egne motebølger. USA var rundt 1990 veldig opptatt av skjønnlitteratur skrevet av kvinner med en annen etnisk bakgrunn (Laura Esquivel, Louise Erdrich). Storbritannia ble også det på slutten av 1990-tallet (Zadia Smith, Monica Ali). USA var vitne til et enormt, ulogisk oppstyr om erstatning for slavehandelen tidlig på 1990-tallet. I 2005 gikk Frankrike i spinn av nøyaktig samme grunn (herunder også de antisemittiske sidene). Som nevnt i forrige kapittel, ble det innført kvotering for å hanskes med et spesifikt amerikansk problem på 1970-tallet. Tre tiår senere gikk kvoteringen sin seiersgang over Europa. Europa gjorde narr av USAs røykelover i noen (svært få) år før man stort sett innførte samme lovgivning selv. Selv om denne etterdiltingen ikke var resultat av noen kulturimperialistisk plan fra USAs side, var den ydmykende for europeere.

USA er allestedsnærværende når europeiske intellektuelle klager sin kulturelle nød. Man ser det slik at USA ødelegger livskraften til disse en gang så stolte sivilisasjonene. «En levende arv,» skrev Matthias Politycki,

er ikke minst et skattkammer av forskjellige måter å tenke, konstruere og oppføre seg på, en kilde til inspirasjon for alle slags daglige plikter. Vi i Sentral-Europa gjør imidlertid vårt beste for å oppgi det som måtte være igjen av vår tusenårige arv – språkenes mangfold og identitetene knyttet til disse – til fordel for en ødeleggende pseudoamerikanisering.

I Elementærpartiklene skrev Michel Houellebecq om en kirurg som klandret seg selv for å ha forspilt en sjanse fordi «han hadde gått fullstendig glipp av det fremvoksende markedet for brystimplantasjoner i silikon. Han betraktet det som en kortlivet mote som ikke ville gjøre suksess utenfor USA. Det var helt klart tåpelig av ham. Det finnes ikke ett eksempel på en amerikansk mote som har mislyktes i å feie over Europa noen år senere – ikke ett.»

Den amerikanske og den osmanske modellen for et multietnisk samfunn

Innvandring er amerikanisering. Disse er to sider ved det samme fragmentariske systemet av økonomiske relasjoner som er i ferd med å avløse de tradisjonelle europeiske sådanne. I en tid med offentlige botsøvelser og retorisk prippenhet har det ofte ikke vært mulig å fordømme eller klage sin nød over innvandringen eller politikken som oppfordret til masseinnvandring. Men det er mulig å si at Europas beslutning om å ønske millioner av utlendinger velkommen ble fattet på en tid da verdensdelen ikke var frisk, hverken til sinns eller skinns, i et politisk landskap formet av Hitler og Stalin, og under formynderskap av et land – USA – hvis interesser sammenfaller mindre med Europas nå som Hitlers og Stalins tid er forbi.

Enoch Powell (igjen), som langt fra ved noen tilfeldighet var den mest innbitt antiamerikanske, europeiske politikeren i sin samtid, kom i 1968 med følgende advarsel: «Når det har gått en generasjon eller to, vil vi til slutt ha lyktes i å reprodusere USAs uavvendelige tragedie «i Englands grønne og trivelige rike» – uten at det har gagnet noen.» Tidlig på 1990-tallet delte Den lombardiske liga (senere Liga Nord) ut løpesedler i Italia hvor det stod: «Hvis du er så glad i det multietniske samfunnet, kan du flytte til New York.»

Europa befinner seg således i en besynderlig, men ubehagelig situasjon. Det er et stadig mer antiamerikansk kontinent som står overfor skjebnesvangre problemer, hvis eneste velprøvde løsning er å bli mer likt USA. For USA viser i det minste at man kan ta imot massevis av innvandrere fra hele verden, og fortsatt beholde en kultur som er åpen, fri og vestlig. Det amerikanske samfunnet fremstår for mange europeere, hva enten de liker USA eller ei, som sin verdensdels trøstepremie. Det er den typen samfunn Europa vil få i fravær av alternativer, dersom det viser den nødvendige besluttsomheten (eller inngår den faustske pakten) for å holde sin økonomi så fri som tidens vanskelige finansielle omstendigheter tillater.

«USA», slik det fremstår i europeiske sinn, er selvsagt en to tredjedels myte, nå som alltid. Europeere tror at USA er det samme som Europa pluss uorden. Kanskje den mest velpleide europeiske myten om USA er at amerikanerne ikke er spesielt selvhevdende på sin kulturs vegne (i den grad de har noen), og at de ikke bryr seg særlig mye om hvorvidt nykommerne holder fast ved sin egen. Dette er fullstendig galt. USA er kanskje i teorien et åpent land, men i praksis legger det et sterkt press på innvandrerne for at de skal innordne seg, og det er dette presset, snarere enn åpenheten, som har bundet USAs forskjellige borgere sammen som et folk. Jada, du kan ha en «bindestreksidentitet» hvis du absolutt vil – men det er verst for deg hvis du ikke vet på hvilken side av bindestreken du sitter best i det.

Det som gjør utenforstående forvirrede, er at dette presset om å amerikanisere seg aldri blir direkte uttalt. Det er innebygget i de sosiale og (i særdeleshet) økonomiske systemene hvor innvandrerne er nødt til å navigere for å overleve. I likhet med innvandrere til alle andre land tenker ikke innvandrere til USA på seg selv som innvandrere. De drar avgårde i håp om å finne muligheter til å realisere sine ambisjoner som de ikke finner i sine egne samfunn. Så lett som det er blitt å reise i moderne tid, er det ikke urealistisk at en innvandrer tar sikte på å reise tilbake til sitt fødeland med høyere sosioøkonomisk status etter å ha arbeidet noen år i en mer utviklet økonomi. Men siden innvandringsalderen som regel kommer rett før alderen hvor man normalt etablerer seg, kan en innvandrer fort bli sittende fast i et land hvor han tror han bare er på gjennomreise. Kanskje får han en enspråklig kone og ditto barn. Hvis han får jobb, vil han nesten helt sikkert bli avhengig av sitt inntektsnivå. Det er riktig at en innvandrer kan beholde sine forfedres kultur. Men hvis det er en kultur som hindrer ham i å snakke brukbart engelsk eller møte punktlig opp på jobb, vil han gå sulten. Da vil han reise hjem. Ingen vil savne ham.

Den amerikanske innvandringssuksessen er et produkt ikke bare av en brutal likegyldighet og en statlig politikk som er usmakelig for de fleste europeere, men også av historiske forhold som er vanskelige å reprodusere. For det første kunne det 19. århundrets innvandrere til USA slå seg ned på et kontinent som for det meste var folketomt. Innvandrerne på slutten av det 20. århundret kom til de stort sett tomme utkantene av byene i det amerikanske solbeltet som manglet arbeidskraft.

For det andre: Den seneste tidens masseinnvandring til USA vekselvirket med, og hentet styrke fra, en av de store samfunnsrevolusjonene i amerikansk historie – opphevelsen av raseskillet. Det at svarte ikke lenger ble tvunget til å gjøre de aller usleste jobbene, betydde ikke at disse usle jobbene ikke lenger måtte gjøres. Det kan også hende at de ikkehvite innvandrernes ankomst var hensiktsmessig for det hvite flertallet i USA, da de tjente som en permanent avvisning av anklager om hvit rasisme.

For det tredje var det enda en samfunnsrevolusjon – ikke uten sammenheng med opphevelsen av raseskillet – som gjorde assimilasjonen av innvandrere enda lettere. Fra og med Nixon-administrasjonen, og med tiltagende styrke takket være «krigen mot narkotika» på 1980-tallet, ble den amerikanske strafferettspleien omgjort til en streng og nådeløs maskin, med så tallrike lovovertredelser og så strenge straffer at en fjerdedel av verdens fengselsinnsatte i skrivende stund sitter bak murene i USA. Til tross for enkelte nyhetsoppslag i sensasjonsmagasiner om bander fra Jamaica og El Salvador, er amerikanske byer og forsteder ekstremt ugjestmilde steder for innvandrere med kriminelle tilbøyeligheter. I de siste tiårene har det aldri vært noen utbredt følelse, slik det er i Europa, av at nykommerne står for mesteparten av kriminalitetsproblemet.

Og selv med alle disse fortrinnene, som Europa mangler fullstendig, misliker den amerikanske allmennheten stadig innvandringen. En meningsmåling utført av Pew Research Center i 2006 viste at et flertall av amerikanere (53 prosent) mener alle de 11 millioner ulovlige innvandrerne burde «kreves å reise hjem».

I dagens vanskelige situasjon med krigen mot terror er det vanskelig å ignorere en bestemt heldig omstendighet som USA nyter godt av. Og det er at USA, til tross for at landet har startet to kriger i den muslimske verden og stått last og brast med Israel i alle konflikter, har hatt færre uttrykk for samfunnsundergravende virksomhet fra sine muslimer i første og annen generasjon enn Europa har hatt. Dette har vært kilde til mye selvtilfredshet blant amerikanere, som ikke er sene med å forklare forskjellen med en rekke virkelige eller innbilte amerikanske dyder, fra lavere skatter til mindre rasisme. Nære observatører har en tendens til å se på denne selvtilfredsheten som grunnløs. «Den virkelige historien om amerikanske muslimer er en historie om akselererende fremmedgjøring fra det tradisjonelle amerikanske livet,» har journalisten Geneive Abdo skrevet, «hvor muslimer i dette landet velger sin islamske identitet fremfor sin amerikanske.»

Det er muslimer i USA, men landet har så langt ikke hatt noen masseinnvandring av muslimer. Antallet har betydning. USA har omtrent to millioner muslimer (unntatt svarte muslimer) spredd over hele landet. Hvis landets muslimske befolkning var proporsjonal med Frankrikes, og spredd på samme måte, ville USA hatt nærmere 40 millioner muslimer, konsentrert i en håndfull storbyer, og rede til å ta politisk kontroll over disse. Alle slags holdninger ville ha endret seg, herunder både den muslimske ærbødigheten mot storsamfunnet (som ville avta) og storsamfunnets bekymring for islam (som ville tilta). Det er uenighet om hvorvidt den amerikanske smeltedigelen vil virke på samme måte med muslimer som den har gjort med andre innvandrere.

I en globalisert verden, hvor ens forfedres identitet ikke lenger utslettes av lang tids manglende kontakt med opphavslandet, kan det hende at en annen modell for innvandringen er mye mer relevant for Europas situasjon enn den amerikanske smeltedigelen: millet-systemet i det nå oppløste osmanske riket. Osmanske byer på den tiden, som Sarajevo, Thessaloniki og Istanbul, kan ha vært de mest kosmopolitiske stedene i verden. De omfattet store minoritetsbefolkninger bestående av greske kristne, armenske kristne, jøder og andre, som var organisert i etniske grupper, eller milleter, som hadde et visst selvstyre. Men ved begynnelsen av det 19. århundret brukte Tyrkias europeiske naboer undertrykkelsen av sine «brødre» i Hellas, og andre steder innenfor det osmanske rikets grenser, som et påskudd til å rive imperiet i filler.

I flere tiår har den dominerende strømningen i tyrkisk nasjonalistisk tenkning vært at den osmanske toleransen var det viktigste våpenet som rikets fiender brukte mot det, og sågar at riket falt på grunn av sin toleranse. Det er lett å fordømme nasjonalistiske myter. Men denne bakgrunnen bør forstås av enhver som prøver å forstå massakrene på millioner av armenere under den første verdenskrig, eller idoldyrkelsen av Kemal Atatürk, eller hva som gjorde den tyrkiske nasjonalismen så hatsk og kompromissløs at kurdisktalende kurderes kurdiskhet ble offisielt benektet av sentralregjeringen i store deler av forrige århundre.

Det tyrkerne gjorde, som reaksjon på oppdelingen av sitt multinasjonale imperium, var å unnfange ideen om at restene av det var fødselsretten til ett «folk». De lærte den leksen at det å ha noen offisielt anerkjente minoriteter overhodet, under visse omstendigheter kan være farlig. Det er slående at de europeiske forkjemperne for Tyrkias inntreden i EU, som utrettelig viser til likhetspunkter mellom tyrkisk og europeisk historie, ikke har viet noen som helst oppmerksomhet til historien om den tyrkiske minoritetspolitikken, annet enn å ta avstand fra landets nåværende forfølgelse av kurdere, eller å komme med tilbakeskuende fordømmelser av nedslaktningen av armenerne.

Den danske karikaturkrisen viser at europeere og osmaner i det minste har visse fellestrekk. Den verdensomspennende volden og boikotten som fulgte Jyllands-Postens offentliggjøring av Muhammed-karikaturene, var ikke avhengig av at det danske muslimske samfunnet var dårlig integrert, eller utilfreds – hvilket det ikke var i noen særskilt grad. Alt som krevdes var innvandring, globale medier, radikalisering av den muslimske verden, overdrevne menneskerettighetskrav og et alminnelig opphør av følelsen av at det som skjer i noen andres land, ikke er ens eget problem. Slik situasjonen var, holdt det med en reisende delegasjon bestående av noen få, sinte danske imamer for å hisse voldelige personer rundt på kloden opp til forsvar for sine påstått trakasserte «brødre». Hvorvidt Europas minoritetspolitikk vil forårsake bredere uro, vil ikke bare avhenge av om man kan hanskes med disse minoritetenes klager.

Fra «islam er fred» til «elsk landet eller stikk av»

Masseinnvandringen til Europa og befestelsen av islams posisjon er i ferd med å forandre den europeiske hverdagen for alltid. Som den intellektuelle historikeren Mark Lilla sa det i 2007:

Det er en uheldig situasjon, men som man reder ligger man, både muslimer og ikkemuslimer. Imøtekommenhet og gjensidig respekt kan hjelpe. […] Vestlige land har tatt i bruk forskjellige strategier for å mestre situasjonen. Noen forbyr religiøse symboler som hodetørkleet i skolen, andre tillater dem. Men vi er nødt til å erkjenne at mestring nå hører til dagens orden, ikke forsvar av storslåtte prinsipper, og våre forventninger bør forbli lave.

Lilla griper helt utmerket fatt i tvetydigheten ved et Europa som på samme tid er bedrøvet over resultatet av innvandringen, og lite tilbøyelig (eller for svakt) til å lage noe oppstyr omkring det hele. Men hans håp om en strategi basert på mestring er urealistisk, i alle fall i et demokrati. Et stolt folk er ikke fornøyd med «mestring». Og hva enten de har rett eller ei: Politikere som tar til orde for «lave forventninger» – fra James Callaghan til Jimmy Carter – ender raskt opp som eks-politikere.

Det dypt problematiske er at dette «vi» som Lilla snakker om, i øyeblikket ikke finnes. Et slikt «vi» eksisterte for tjue år siden, da europeerne fortsatt levde i den truende skyggen av den annen verdenskrig, men det eksisterer ikke nå lenger. Man har en generasjon av mennesker født mellom 1930 og 1960 som ikke bare fikk økonomisk utbytte av innvandringen, men dessuten moralsk prestisje. Innvandringen gjorde det mulig for dem å presentere seg selv som personer av edle prinsipper. Den generasjonen deler nå makten med den neste, som kommer til å betale for både de økonomiske fordelene og de moralske pretensjonene til sine forgjengere. Europeerne har forsåvidt ikke blitt «mer uforsonlige» eller «mindre generøse» mot innvandrere. De er simpelthen i fasen for betaling av regningen etter en handel som allerede har avstedkommet en god del anger hos kjøperen.

Det er noe tappert ved det å være innvandrer, å forlate ens gamle vissheter og referansepunkter for å dra avgårde på leting etter et bedre liv. Men mange innfødte europeere i vår tid er i en lignende stilling. De lever i indre eksil – utestengt fra den verdenen de trodde de ville leve i på grunn av økonomiske og kulturelle forandringer. I en viss forstand er de enda dårligere stilt enn innvandrerne – denne oppløsningen var ikke deres valg. Og den økonomiske nedgangen som begynte i 2008, har gjort de europeiske landene enda mindre gjenkjennelige for de innfødte.

Stikk i strid med utbredte misoppfatninger blir ikke den gamle, behagelige samfunnskontrakten og et Europa med stabile ekteskap, overflod av jobber, vennlig politi og friksjonsfrie sosiale forbindelser lurt unna muslimer og andre nykommere av europeere som er gått lei av å tilby dem disse tingene. En slik sosial kontrakt er ikke lenger tilgjengelig for europeerne selv. For et høyt antall europeiske innfødte, særlig i arbeiderklassen, er utestengelsen fra deres foreldres kultur deres livshistorie. Og når det forholder seg slik, virker det ikke lenger urimelig å forlange at innvandrere som vil bli i Europa oppgir sine foreldres levemåte.

Det er lettere å stille dette kravet i en globalisert verden. «Jeg liker klubbmetaforen,» fortalte den fransktalende intellektuelle, tidligere israelske diplomaten Élie Barnavi til en journalist i 2007:

Hvis du vil være med, er det visse regler. Hvis du ikke liker dem, trenger du ikke å bli med. Hvis du vil spille etter andre regler, finn deg en annen klubb. Det er grunnen til at uttrykket «Frankrike – elsk landet som det er eller stikk av» stadig virker fair på meg. I en vidåpen verden er det ingen grunn til ikke å dra et annet sted. Ingen er nødt til å elske sitt land eller verdiene det tilkjennegir. Men hvis du velger et land, må du akseptere det.

Barnavi avviste ideen om at det å lete etter et bedre liv var grunn nok til å komme, eller at bare det å adlyde loven var nok til å få lov til å bli. Andre avviser tanken om at simpelthen å være på jakt etter et bedre liv er noen grunn til å komme i det hele tatt. «Hvorfor skulle vi ønske noen som helst velkommen som bare kommer hit for pengenes skyld?» spurte den mangeårige avisredaktøren Max Hastings. «Hvis en nykommer er uvillig til å bøye seg for våre verdier, ufullkomne som de kanskje virker, er det da virkelig ikke noe vestlig samfunn som har noen moralsk plikt til å slippe vedkommende inn?»

Enkelte europeere er fast bestemte på å forsvare sin verdensdels verdier, spesielt mot islam. Men hva betyr det? Man kan ikke forsvare noe man ikke kan definere. Det finnes ingen enighet, ikke engang konturene av noen enighet, om hva europeiske verdier er for noe. Et forent Europa ville ikke ha noe å frykte av islam, men Europa er ikke forent. Verdensdelens sivilisasjon er splittet i to, og den slites mellom menneskerettighetsidealet og det patriotiske idealet, mellom frykten for Europas religiøse arv og stoltheten over den, mellom synet på islam som et permanent nytt trekk ved Europas religiøse landskap og som noe som vil oppløses i kontakt med hedonismen og forbrukskulturen. Det å være tro mot Europa kan bety å innta en tøff holdning (ettersom kostnaden ved å bekjempe islam frontalt bare vil stige etterhvert som muslimene blir mer tallrike) eller å være hyggelig (ettersom islam en dag om ikke lenge vil bli mektig nok i Europa til at europeerne vil ønske å ikke ha vært til irritasjon).

Storbritannia er et land som har beveget seg frem og tilbake mellom alternativene «islam er fred» og «elsk landet eller stikk av». Det vedtok en streng antiterrorlov i år 2000, ett år før angrepene på World Trade Center. Etter bombingen av kollektivtransporten i London i 2005 advarte Tony Blair om at de som ikke «deler og støtter verdiene som ligger til grunn for den britiske levemåten», eller som oppildner til hat mot Storbritannia, «ikke har noe her å gjøre». Noen måneder senere la han til at islamistiske predikanter som unnskylder terrorismen, «ikke burde være her i landet».

Etter det mislykkede forsøket på å sprenge flere fly i luften mellom Storbritannia og USA sommeren 2006, ble denne forandringen enda tydeligere. Den verdensomspennende terrorismen, sa Blair, «betyr ikke at det er så mye galt med de tradisjonelle borgerrettighetene, de er bare tilpasset en annen tid». I likhet med George W. Bush gjorde han det lettere å utlevere terrormistenkte og å avlytte mistenkelig kommunikasjon. Han forlenget tiden mistenkte kan holdes arrestert uten rettssak. Dette var en forbløffende helomvending, for det var Blair som kort tid etter å ha tatt makten i 1997 gjorde britisk lov underordnet den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, og gjorde moderne borgerrettigheter til britiske kjerneverdier. Plutselig hevdet han at de ikke lenger var det – de var midlertidige justeringer som var hensiktsmessige under helt bestemte omstendigheter i deler av Europa mellom den annen verdenskrig og slutten av det 20. århundret.

Harde og myke tilnærmingsmåter er vanskelige å blande. Noen ganger er det til og med vanskelig å avgjøre hva som er harde eller myke alternativer. Souad Sbai, i lang tid president for den italiensk-marokkanske kvinneforeningen (Acmid-Donna) og nå parlamentsmedlem for partiet til Silvio Berlusconi, har for eksempel brukt mange år på å prøve å innføre kvinnerettigheter av italiensk merke i marokkanske familier. En av hennes hovedbeskjeftigelser har vært å ta til orde for kvinners eksklusive foreldremyndighet over barn som ektemennene har bortført til Nord-Afrika. Årsakene til kidnappingene har typisk vært at mødrene hadde vist en eller annen form for usømmelig europeisk adferd: protester mot å holdes innestengt i huset hele dagen, protester mot å få selskap av en kone nummer to i et polygamt ekteskap, eller motstand mot å bære slør. Akkurat hvor sympatien til en rimelig person fra Vesten bør ligge i slike saker, er ikke godt å si. En seier for kvinnenes rettigheter ville høyst sannsynlig kreve retur til landet av den sjåvinistiske faren, som kanskje har en så sterk posisjon i familien at han klarer å påtvinge alle de sju barna sitt islamistiske verdensbilde. Det å opprettholde italiensk lov kunne bety at man motarbeidet italienske verdier.

Utkastelse av radikale islamistiske predikanter, en viktig del av både fransk og britisk innenrikspolitikk ved midten av dette tiåret, er et annet eksempel. Det hjelper bare som en marginal del av innvandringspolitikken. Det gjør ingenting for å hindre spredningen av islamismen blant europeiske borgere. Det å være hard mot muslimske utlendinger og grei mot muslimske borgere, vil kun være til trøst for europeerne i den grad de holder på ideen om at innvandringen er noe midlertidig og reversibelt.

To former for nytte

Det er den ikke lenger. Europeerne kan bare håpe at nykommerne, særlig de muslimske nykommerne, vil assimilere på fredelig vis. Det er åpenbart at innvandrerne burde ønske å assimilere. I mange tilfeller har Europas fremløfting av innvandrere vært helt praktfull. Man blir ikke overrasket hvis man i en joggeskobutikk i et københavnsk kjøpesenter møter en ekspeditør med alminnelig offentlig utdannelse som taler fire språk – la oss si dansk, engelsk, tyrkisk og nordkurdisk. Dette er en usedvanlig prestasjon, hva enten man sammenligner utdannelsen hans med den man kan få i hans foreldres tyrkiske landsby, eller med utdannelsen et medlem av den europeiske arbeiderklassen ville ha fått for hundre år siden. Sett fra denne synsvinkelen er det vanskelig å beskrive Europa som en sivilisasjon på nedtur. Likevel er det en sivilisasjon på nedtur. Den mangler en eller annen faktor som er vanskelig å sette fingeren på. Hva enten den kan forsvare seg selv eller ei, har den glemt hvorfor den burde gjøre det.

Selv om joggeskoselgeren vår i København kan være et imponerende symbol på Europa, er det langt fra sikkert at hans troskap er til Europa. Som den tyske juristen Udo di Fabio beklaget seg:

Tilhengerne av vår velmente toleransepolitikk, som gir generøse tilbud om integrasjon for å holde den kulturelle fragmenteringen av samfunnet fra livet, har ikke oppfattet hovedproblemet: Hvorfor i himmelens navn skulle et medlem av en vital verdenskultur ønske å integreres i den vestlige kulturen, når den vestlige kulturen, som etter vedkommendes oppfatning i alle fall ikke produserer nok avkom, og ikke lenger har noen transcendentale ideer, nærmer seg slutten av sin historie? Hvorfor skulle vedkommende bli sittende fast i en kultur som er like sterkt preget av manglende selvtillit som av arroganse, som har sløst bort sin religiøse og moralske arv langs en tvungen vei mot moderniteten, og som ikke tilbyr noe høyere ideal for det gode livet enn et langt liv, reiser og forbrukskultur?

Den italienske sosiologen Vilfredo Pareto skilte mellom to slags kollektiv egeninteresse som etterstrebes av ethvert fellesskap: nytten av et fellesskap (verdien av overlevelse) og nytten for et fellesskap (velvære). Konflikten mellom disse to formene for nytte er noen ganger åpenbar, som ved oppfostring av barn eller opprettelsen av et militært forsvar, som begge krever forsakelser fra voksnes side, foruten å lede ressurser vekk fra øyeblikkets fornøyelser. Men slike spøsmål melder seg også når folk bestemmer seg for om de skal importere innvandrere for å lage mat, re opp sengene eller skrubbe gulvene til en ussel lønn, eller om de skal gjøre jobben selv. Som den amerikanske politiske tenkeren James Burnham skrev i 1943:

Som en hovedregel vil tiltak som sørger bedre for fellesskapets styrke i fremtiden, særlig en fremtid som er noen år eller generasjoner unna, innebære mindre tilfredsstillelse for den inneværende generasjonen. Så hva er best: en kortere historie for fellesskapet, som ender med dets ødeleggelse, men med flere tilfredsstillelser i dette tidsrommet, eller en lengre historie med færre tilfredsstillelser? Dette ser ofte, kanskje alltid, ut til å være det grunnleggende valget. Det er unødvendig å si at svaret aldri gis ved en veloverveid, logisk beslutning.

I flere tiår prioriterte europeiske myndigheter egennytten fremfor samfunnsnytten. Bare det å sette spørsmålstegn ved om innvandringen vil bidra til Europas overlevelse eller sette den i fare, betraktes i beste fall som vulgært og ueuropeisk, i verste fall som ekstremistisk. Innvandrergruppene har ikke følt seg bundet av noen slike hensyn.

Europas grunnleggende problem med islam, og med innvandringen mer generelt, er at de sterkeste fellesskapene i Europa kulturelt sett ikke er europeiske fellesskap i det hele tatt. Dette problemet er tilstede i alle europeiske land, til tross for stor variasjon i tiltakene som er truffet for å løse det – multikulturalismen i Nederland, laïcité i Frankrike, mild nonchalanse i Storbritannia og konstitusjonelt pedanteri i Tyskland. Europas problem er åpenbart innvandring og islam, og ikke den feilaktige bruken av bestemte midler for å hanskes med situasjonen. Islam er en storslått religion som gjennom århundrene til tider også har vært en ærerik og generøs kultur. Men til tross for alle floskler som hevder det motsatte, er det på ingen måte Europas religion, og på ingen måte Europas kultur.

Det er ingen tvil om at Europa vil bli forandret av sin konfrontasjon med islam. Det er langt mindre sikkert at islam vil vise seg mulig å assimilere. Europa befinner seg i konkurranse med islam om sine nykommeres lojalitet. I øyeblikket er islam den sterkeste parten i den konkurransen, på en opplagt demografisk måte, og på en mindre opplagt filosofisk måte. Under slike omstendigheter betyr ord som «majoritet» og «minoritet» lite. Når en usikker, føyelig og relativistisk kultur møter en kultur som er forankret, selvsikker og styrket av felles doktriner, er det som regel den første som forandrer seg for å gjøre den andre til lags.

* * *

Noter

Kapittel 1 — Elver av blod

[1] Sitatet av dikteren Vergil: Enoch Powell, tale til årsmøtet i West Midlands Area Conservative Political Centre, 20. april 1968, i Enoch Powell, Reflections of a Statesman, s. 375, 379.

[2] «de urbane strøkene i større og mindre byer»: Ibid.

ville stige til 4,5 millioner: Enoch Powell, tale til årsmøtet i Rotary Club of London, i Eastbourne, 16. november 1968, i Powell, Reflections of a Statesman, s. 389. Den ikke-hvite befolkningen i Storbritannia i 1968 var på 1,25 millioner.

den «etniske minoritetsbefolkningen»: Office for National Statistics, folketelling, april 2001.

fortalte han velgerne i Wolverhampton: Enock Powell, valgtale i Wolverhampton den 11. juni 1970, i Powell, Reflections of a Statesman, s. 403.

I følge folketellingen i 2001: Office for National Statistics, detaljer fra folketellingen, http://www.statistics.gov.uk/census2001/profiles/00CW-A.asp; http://www.statistics.gov.uk/census2001/profiles/00CN-A.asp; http://www.statistics.gov.uk/census2001/profiles/1B-A.asp.

bokstavelig talt lastebillass med post: Sarfraz Manzoor, «Black Britain’s blackest hour», Observer, 24. februar 2008.

«We are poor because you are rich»: Jay Rayner, «Drama out of crisis», Independent, 18. mai 1990, s. 16; Steve Clarke, «Stealing a march on the One World ideal», The Times, 13. mai 1990.

«encamped in certain areas of England»: Enoch Powell, tale til årsmøtet i Rotary Club of London, Eastbourne, 16. november 1968, i Powell, Reflections of a Statesman, s. 391.

«den frie kapitalbevegelsens kjølvann: Hans Magnus Enzensberger, Die Große Wanderung, s. 21.

de 375 millioner menneskene i Vest-Europa: «Vest-Europa» er her definert som det så kalte EU-15, som inkluderer alle de viktigste landene unntatt Norge og Sveits, og som ekskluderer de andre, for det meste østeuropeiske landene som ble medlemmer av unionen i dette tiåret.
Dette er et passende sted for en merknad om statistikk: Statistikkbyråene i de enkelte europeiske landene er den mest omfattende kilden til innvandringsdata. Dessverre samler de inn svært forskjellige slags data, og de bedømmer dem etter svært forskjellige kriterier. Så man kan for eksempel få grundig informasjon om den etniske bakgrunnen til nederlandske statsborgere, men ikke franske. Kriteriene endres også innenfor landene, så man kan skaffe seg visse opplysninger om ekteskapsinnvandring fra tidligere britiske kolonier før 1997, men ikke etter. (Se David A. Coleman, «Partner choice and the growth of ethnic minority populations», Bevolking en Gezin, vol. 33 (2004), s. 2 og 7-34.) Og lovene forandrer seg på en måte som gjør sammenligninger over lang tid umulige. Ordene «tyskere» og «tyrkere» beskriver ikke den samme befolkningen før og etter landets statsborgerskapsreform i 1999.
Akademikere, frivillige organisasjoner og ikke-nasjonale myndigheter (f.eks. Den europeiske unions Eurostat eller de forskjellige FN-organene) prøver å håndtere disse dataene etter beste evne, men de produserer dem sjelden selv. Det ville kreve en hel bok å redegjøre ordentlig for dette, men det er ikke boken som du holder i hånden. Denne boken benytter en rekke datakilder som vil bli identifisert etterhvert som de dukker opp. Noen er offisielle, andre akademiske eller journalistiske. En utmerket samling av generelle og lettfordøyelige befolkningsdata er European Demographic Data Sheet, utgitt av Vienna Institute of Demography. Den årlige International Migration Outlook fra OECD er også nyttig. Den mest omfattende og brukervennlige kilden til statistikk er databanken on-line hos den Washington-baserte tenketanken Migration Policy Institute (MPI). Nettstedet gir vanligvis lenker til den originale studien eller folketellingen som tallene kommer fra.

Mellom år 2000 og 2005: «World migrant stock: The 2005 revision», befolkningsdatabase, Befolkningsdivisjonen, FNs avdeling for økonomiske og sosiale spørsmål, http://esa.un.org/migration.

EU er ikke likt av alle: Anthony Browne, «Invasion of the new Europeans», Spectator, 28. januar 2006, s. 12-13.

«liker å være lik hverandre»: Forfatterens intervju med Åke Daun, Stockholm, 24. januar 2005.

«uønsket uttrykk for aggresjon: Åke Daun, Swedish Mentality, s. 121.

ca. 1,7 millioner nyankomne: Edward Alden, Daniel Dombey, Chris Giles og Sarah Laitner, «The price of prosperity», Financial Times, 18. mai 2006, s. 13.

mellom 15 og 17 millioner muslimer: Dette er estimatet Tariq Ramadan gjorde i Dar ash-shahada (s. 13) i 2002.

«for mange arabere»: Christopher Caldwell, «Allah mode», Weekly Standard, 15. juli 2002.

«is not — and does not wish to be — multicultural»: Christopher Caldwell, «Europe’s future», Weekly Standard, 4. desember 2006.

«del av den vestlige araberverdenen»: Wolfgang Schwanitz, «Europa wird am Ende des Jahrhunderts islamisch sein», Die Welt, 28. juli 2004.

«autoritære» land og kulturer: Aldo Keel, «In Der Gewalt der Tradition», Neue Zürcher Zeitung, 11. desember 2006, s. 25. Keel siterer en artikkel fra 1999 av P.C. Matthiessen i den danske dagsavisen Jyllands-Posten.

de laveste nivåene som noen gang er blitt registrert: I Tyskland var det i 2007 noen tidlige tegn på at fødselstallene kunne være på vei opp igjen. Se Bertrand Benoit, «Baby boom times return for Germany», Financial Times, 13. juli 2007.

Et samfunn med en total fertilitet på 1,3: Wolfgang Lutz, Vegard Skirbekk og Maria Rita Testa, «The low fertility trap hypothesis: Forces that may lead to further postponement and fewer births in Europa», Vienna Institute of Demography, 2005. Sitert av David Coleman i en tale ved Hudson Institute i Washington, D.C., den 25. september 2007.

la ville des vieux: Alain Auffray og Prune Perromat, «A Montfermeil, le maire joure la carte antijeunes», Libération, 26. april 2006.

nærmere en femtedel av Nederlands befolkning: Caldwell, «Daughter of the Enlightenment», New York Times Magazine, 3. april 2005, s. 29. Artikkelen bygger på «In 2050 ruim 1,6 miljoen meer allochtonen», CBS Webmagazine, 8. januar 2007. Et høyere tall for den utenlandskfødte befolkningen i Nederland i 2050 — 32 prosent — er gitt av David Coleman og Sergei Scherbov, «Imigration and ethnic change in low-fertility countries — Towards a new demographic transition?», artikkel presentert ved årsmøtet i Population Association of America, Philadelphia, 1. april 2005.

7 millioner «ikke-hvite» i Storbritannia: Coleman og Scherbov, «Immigration and Ethnic Change».

ca. 500.000 nye innvandrere: Agence France-Presse, «2004 was record immigration year», International Herald Tribune, 21. oktober 2005, s. 4.

mellom 20 og 32 prosent: Coleman og Scherbov, «Immigration and ethnic Change».

kan 0,2 prosent […] tilskrives innvandrerne: Forfatterens intervju med Fr. Fredo Olivero, ASAI, Torino, 23. mars 2006.

En femtedel av barna: For København: Jeffrey Fleishman, «A mutual suspicion grows in Denmark», Los Angeles Times, 12. november 2005. For Paris: Cour des comptes, «L’accueil des immigrants et l’intégration des populations issues de l’immigration», november 2004, i Jonathan Laurence og Justin Vaïsse, Integrating Islam, s. 23. For London: George Walden, Time to emigrate?, s. 45.

utenlandskfødte kvinner i Frankrike: Françoise Legros, «La fécondité des étrangères en France», Insee Première #898, mai 2003.

Folk fra Pakistan og Bangladesh: Nicholas Eberstadt, «A union of a certain age», Milken Institute Review, andre kvartal i 2005, s. 47.

det «hemmelige våpenet»: Gunnar Heinsohn, Söhne und Weltmacht.

sju polskspråklige nyhetspublikasjoner: Jörg Thomann, «Wenn Auswandern zum Volkssport wird», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 17. juli 2007, s. 38.

seks kinesiske dagsaviser: Pal Nyiri, magasinet 2000, januar 2005. Sitert på http://www.perlentaucher.de/magazinrundschau/2005-04

folk fra Balkan som vasker av vindusrutene: Alexander Stille, «No blacks need apply; a nation of emigrants faces the challenge of immigration», The Atlantic, februar 1992, s. 28.

hydrogenperoksid og chapati-mel: «Court hears of horror scenes on Tube», Guardian, 23. januar 2007.

fortsettelse av kolonitiden: Se essayene i Pascal Blanchard, Nicolas Bancel og Sandrine Lemaire, La fracture coloniale.

«en gal politisk kurs: Geert Mak, Nagekomen flessenpost, Amsterdam/Antwerpen: Uitgeveril Atlas. 2005: 34. Statsviteren Carmen Gonzáles Enríquez ved Universidad Nacional de Educación a Distancia (UNED) uttrykte lignende synspunkter i et intervju med forfatteren (Madrid, 28. oktober 2006).

«lett assimilerbare hi-tech-genier»: Heinsohn, Söhne und Weltmacht.

radikale imamer fra «Londonistan»: Se f.eks. Dominique Thomas, Le Londonistan: Le djihad au cœur de l’Europe og Cristina Giudici, «Occhi chiusi a Cremonistan», Il Foglio, 27. juli 2005, s. 6.

«Bevisstheten om dette skillet brer om seg»: Raymond Aron, «L’aube de l’histoire universelle», i Une histoire du XXe siècle, s. 805.

Kapittel 2 — Innvandringsøkonomien

Statsborgerskapslovgivningen gjorde det enkelt å sette i gang innvandringen: Loven om innvandring fra samveldestatene fra 1962 ble ytterligere strammet inn i 1968.

hadde Storbritannia 55.000 indere og pakistanere: For vestindiere: Peter Fryer, Staying Power, s. 372-74; for sørasiere: Philip Lewis, Islamic Britain, s. 54. Tallene for landets befolkning av indere og pakistanere kommer fra Fryer, s. 372.

hvorav halvparten kommer fra Karibien: UK Census 2001. Population by ethnic group, http://www.statistics.gov.uk/cci/nugget.asp?id=273.

«viktigste hindringen for vår oppgang»: Patrick Weil, La France et ses étrangers, s. 68-69.

i et antall av 70.000 hver uke: Weil, La France et ses étrangers, s. 81-86.

tredjedel hadde oppnådd fransk statsborgerskap: Institut National de la Statistique et des Études Économiques, Le immigrés en France, édition 2005, «Répartition de la population selon le lieu de naissance et la nationalité».

endte med å spre seg til fjernere land: Christopher Caldwell, «Islam on the outskirts of the welfare state», New York Times Magazine, 5. februar 2006.

Takket være gjestearbeideravtaler: Statistiska centralbyrån, Statistisk årsbok för Sverige 2007, s. 121, tabell 99. Det er tale om 1.463.358 personer av en befolkning på rundt 9 millioner.

Der fantes 329.000 Gastarbeiter: Philip Martin, Manolo Abella og Christiane Kuptsch, Managing Labor Migration in the Twenty-first Century. Fasene i det tyske gjestearbeiderprogrammet er forklart, land for land, i Thomas Bauer, Claus Larsen og Poul Chr. Matthiessen, «Immigration policy and Danish and German immigration», i Torben Tranæs og Klaus Zimmermann, Migrants, Work, and the Welfare State, s. 36. Etter Italia ble programmet utvidet til Spania og Hellas i 1960, Tyrkia i 1961, Marokko i 1963, Portugal i 1964, Tunisia i 1965 og Jugoslavia i 1968.

sitt eget Gastarbeiter-program: Utstilling, Kreuzberg-museet, Adalbertstraße, Berlin.

den tyrkiske regjeringen forsøkte å bli en del av det: Se f.eks. Stefan Luft, Abschied von Multikulti, s. 101-15.

Tre fjerdedeler av de 18,5 millioner: Elmar Hönekopp, «Labor migration from central and eastern Europa: Old and new trends», IAB Labor Markets Research Topics, nr. 23. Sitert i Martin, Abella og Kuptsch, Managing Labor Migration, s. 86.

Gjestearbeiderne vendte hjem: Ibid, s. 16-18.

hadde Tyskland en «fremmed befolkning»: Statistische Ämter des Bundes und der Länder, 30. november 2006, http://www.statistik-portal.de/Statistik-Portal/en/en_jb01_jahrtab2.asp

åpent arbeidsmarked frem til 1973: Forfatterens intervju med Klaus Rothstein, København, desember 2005.

«sosiale årsaker til masseinnvandring»: Oscar Handlin, Boston’s Immigration, s. 26.

«lang og jevn strøm av mennesker»: Robert Winder, Bloody Foreigners, s. 1 og 472.

DNA-materialet fra folk som kom siden: Nicholas Wade, «English, Irish, Scots: They’re all gone, genes suggest», New York Times, 5. mars 2007, side F1. Wade siterer genetikerne Stephen Oppenheimer og Bryan Sykes, begge fra Oxford, samt Daniel G. Bradley ved Trinity College i Dublin, foruten arkeologen Heinrich Haerke. Sykes’ arbeid er tilgjengelig på nettstedet http://www.bloodoftheisles.net.

«Storbritannias 700.000 år»: Alok Jha, 6. september 2006.

som Milton skrev: I «On the late massacre of Piedmont».

tredjedel av alle jobbene i Tyskland: Enzensberger, Die Große Wanderung, s. 49.

Linfabrikkene i Nord-Frankrike: Christopher Caldwell, «The crescent and the tricolor», The Atlantic, november 2000.

kullgruver i ferd med å stenges: Christopher Caldwell, «Where every generation is first-generation», New York Times Magazine, 27. mai 2006, s. 47.

mekaniseringen av landbruket i sør: Nicholas Lemann, The Promised Land.

arbeidsledighet som nærmer seg 40 prosent: Giovanni Di Lorenzo, «Drinnen vor der Tür», Die Zeit nr. 41, 2004.

Europas innbyggere muligens aksepterte. Christopher Caldwell, «Europa needs its immigrants», Financial Times, 2. mai 2004. En meningsmåling fra Eurobarometer viste at 56 prosent av europeere erkjente behovet for arbeidsinnvandring, mens 80 prosent ønsket strengere grensekontroller.

økonomiske virkningen av innvandringen: Scheherezade Daneshku, «Public do not se ‘undoubted economic benefits’ of migrants», Financial Times, 19. februar 2007.

«The uneasy cosmopolitan»: Artikkelen av Stefan Wagstyl var på side 13 av utgaven den 21. september 2006.

utfordres med økende styrke: Se George J. Borjas, «The labor demand curve is downward sloping: Reexamining the impact of immigration on the labor market», Quarterly Journal of Economics, juni 2003, s. 1335-74; David Card, «Immigrant inflows, native outflows, and the local labor market impacts of higher immigration», Journal of Labor Economics, vol. 19 (2001), s. 22-64. Begge artikler har en arbeidsspesifikk snarere enn stedsspesifikk tilnærming, og de undersøker kompetansegrupper snarere enn geografiske konsentrasjoner av innvandrere, og griper bedre fatt i det moderne arbeidsmarkedets realiteter. De finner at innvandringen har en negativ nettovirkning på de innfødtes lønninger.

«Sober-mided economists reckon»: Philippe Legrain, Immigrants: Your Country Needs Them, s. 19.

samlede brutto nasjonalprodukt: 39.460.070.000.000.000 dollars, for å være nøyaktig. Se Det internasjonale pengefondets database for utviklingen i verdensøkonomien fra april 2007: http://www.imf.org/external/pubs/ft/weo/2007/01/data/weorept.aspx?sy=2004&ey=2008&scsm=1&ssd=1&sort=country&ds=.&br=1&pr1.x=64&pr1.y=2&c=110%2C163%2C119%2C998&s=NGDPD&grp=1&a=1.

«total costs of the integration process»: David Coleman, «Why Europe does not need a ‘European’ migration policy», dokumentasjon levert til Overhuset 1. februar 2001.

«raises the supply of labor»: Chris Giles, «British fears ignore boost foreign labour gives economy», Financial Times, 20. februar 2007, s. 5.

det stemmer i praksis: Se Jonathan Portes og Simon French, «The impact of free movement of workers from central and eastern Europe on the UK labour market: early evidence». Det britiske arbeids- og velferdsdepartementet, rapport nr. 18, 2004, s. 33. Den amerikanske erfaringen er beskrevet i artiklene av Borjas og Card sitert ovenfor.

Kool Halal: Jacqueline de Linares, «Quand ma cité sera la City», Le Nouvel Observateur, 3. januar – 6. februar 2008, s. 84-85.

sammenlignet […] dagens folkevandringer: Martin, Abella og Kuptsch, Managing Labor Migration, s. 11-12.

Tilføyelser til den danske utlendingeloven: Det finnes en liste over disse endringene i Bauer, Larsen og Matthiessen, «Immigration Policy», s. 35.

mindre behov for å «spare arbeidskraft»: Sarah Laitner, «Young jobless», Financial Times, 20. februar 2007, s. 5. Hun bemerker at den europeiske produktivitetsveksten var mindre enn 1 prosent i 2005, sammenlignet med 1,8 prosent i USA og 2,2 i Japan.

foretrakk mange et liv: Alexander Stille, «No blacks need apply» (se notene til kapittel 1).

gjenoppretting av aldersstrukturen: De forente nasjoner, Replacement Migration.

må man trekke fra den høye kostnaden: Martin Feldstein, «Immigration is no way to fund an aging population», Financial Times, 13. desember 2006.

«vil innvandrerne selv eldes»: Innenriksdepartementet, «The economic and fiscal impact of immigration», oktober 2007, s. 35.

I Nederland: Marlise Simons, «More Dutch plan to emigrate as Muslim influx tips scales», New York Times, 27. februar 2005, s. 16.

betaler […] mer i skatt: Stefanie Rosenkranz, «Die deutschen Gesichter des Islam», Stern, 12. oktober 2006.

innvandrerne til Tyskland i arbeidsstyrken: Martin, Abella og Kuptsch, Managing Labor Migration, s. 19-20. De bruker en graf fra Bundesausländerbeauftrage, en føderal etat for innvandringsspørsmål.

bare 29 prosent av alle innvandrerne: Informasjonen både om Frankrike og Storbritannia er fra Coleman, «Why Europe does not need a ‘European’ immigration policy».

en imponerende arbeidsetikk: «Wages and productivity of non-Western immigrants in Denmark», nyhetsbrev fra Rockwool-stiftelsen, november 2006, s. 10.

«økende innvandring fra lavinntektsland»: Torben M. Andersen og Lars Haagen Pedersen, «Financial restraints in a mature welfare state — The case of Denmark», uidentifisert kilde, mai 2006.

«demografisk bulimi»: Enzensberger, Die Große Wanderung, s. 31.

Kapittel 3 — Hvem er innvandringen for?

«herr Jeg-kjenner-mine-rettigheter»: Oriana Fallaci, The Rage and the Pride.

«hvem som er velkommen dit: «Au Mali, Sarkozy prône un ‘partenariat rénové’ et justifie sa loi sur l’immigration», Le Figaro, 18. mai 2006.

«His name is Nicolas Sarkozy»: Min oversettelse. På fransk:

Il s’appelle Nicolas Sarkozy
Il a invente l’immigration choisie
C’est l’histoire d’un fils d’hongrois
Qui veut se faire couronner chez les gaulois
Fini l’époque du nègre musclé —
Belles dents!
Aujourd’hui il veut du noir diplômé,
Intelligent
C’est ça le critère du nouveau négrier,
Il a le culot d’aller en Afrique pour l’expliquer
Nocilas Sarkozy
Pourquoi ton père a fui la Hongrie?

Nesten en femtedel: «World migrant stock», http://esa.un.org/migration. Britene kalte forresten av og til denne politikken for «australsk» snarere enn canadisk. (Se Alan Travis, «Migrants — The verdict», Guardian, 17. oktober 2007, s. 3.)

en skala med 100 oppnåelige poeng: Citizenship and Immigration Canada, «Application for Permanent Residence», s. 4, http://www.cic.gc.ca/english/immigrate/skilled/application-regular.asp.

en tredjedel av legene: OECD, International Migration Outlook, årsrapport (2007-utgaven), s. 165.

Disse prosentverdiene stiger: Ibid., s. 163. Rapporten nevner «radical upward shifts» i de siste fem årene.

ikke trengte lavt kvalifisert arbeidskraft: Forfatterens intervju med Schäuble, Innenriksdepartementet, Berlin, 5. februar 2007.

«Vi trenger 700.000»: Philosophische Quartett (TV-show), ZDF, 29. oktober 2006, «Radikalismus und Bevölkerungswachstum».

Sju av nykommerne: Richard Florida, The Flight of the Creative Class, s. 108.

USA og Canada: Christiane Buck, «Schlechtausgebildete Einwanderer ziehen nach Europa», Die Welt, 19. oktober 2005, side A1.

«grønt kort»-program: Bloomberg News, «German cabinet approves plan to allow more IT workers», 31. mai 2000. Fra 2005 ble programmet utvidet til å slippe inn enhver som kunne avlegge et troverdig løfte om å opprette 25 arbeidsplasser.

Det var totalt mislykket: Forfatterens intervju med De grønnes parlamentariker Omid Nouripour, Leipzig, 15. september 2005.

lovte […] å øke utviklingshjelpen: Associated Press, «Sarkozy calls for creation of international treaty on migration», International Herland Tribune, 11. desember 2006.

«Det er en menneskerett å spise: «Mercosur condemns EU migrant law», nyhet på BBS den 2. juli 2008.

«har våre ungdommer rett til: Caldwell, «Europe’s future» (se noter til kapittel 1). Jammehs bemerkninger ble gitt i et intervjue med den Dakar-baserte dagsavisen Walf Fadjri.

utgjør det mer penger: Sanket Mohapatra, Dilip Ratha og Zhimei Xu, med K.M. Vijayalakshmi, «Migration and development, brief 2: Remittance trends 2006» (uoffisielt dokument).

Pengeoverføringer til El Salvador: Heinsohn, Söhne und Weltmacht.

marokkanere […] for det meste fra Europa: Alden, Dombey, Giles and Laitner, «Price of prosperity» (se noter til kapittel 1).

åpnet […] sin filial nummer 300.000: Western Union Company, «Western Union reaches 300,000th agent location milestone», pressemelding, 1. mars 2007.

Innvandringen av leger: OECD, International Migration Outlook, årsrapport (2007-utgaven), s. 163.

omtrent halvparten av amerikanernes motvilje: Alberto Alesina og Edward Glaeser, «Fighting Poverty in the U.S. and Europe.

Dette synet får sterk støtte: Robert D. Putnam, «E Pluribus Unum: Diversity and community in the twenty-first century» (foredrag ved utdeling av Johan Skytte-prisen), Scandinavian Political Studies, vol. 30, nr. 2 (2007), s. 137-74.

Listen over ferske samfunnsvitenskapelige studier: Mellom tredve og førti er listet opp i Putnam, «E Pluribus Unum», s. 142-43.

«En stat kan ikke grunnlegges»: Aristoteles, Politics, 1303a [V, III, §11].

To tredjedeler av de franske imamene: Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 118.

«våre moskeer er for det meste klanpregede»: Munira Mirza, Abi Senthikumaran og Zein Ja’far, «Living Apart Together, s. 40.

Flytting avstedkommer sekundær flytting: «Migrations of ethnic unmixing in the ‘New Europe’», International Migration Review, vol. 32, nr. 4 (Winter 1998), s. 1047-65. Se også (hva angår polakker og tyskere) Rogers Brubaker, Nationalism Reframed, s. 90.

kun halvparten av etterkommerne: Handlin, Boston’s Immigrants, s. 12.

Goodbye, Deutschland!: Mark Landler, «Seeking greener pastures», International Herald Tribune, 6. februar 2007, s. 1.

registrert større utvandring enn innvandring i Nederland: Oussama Cherribi og Pieter van Os, «Houd toch op Nederland vol te noemen», NRC Handelsblad, 15. juli 2006, s. 7.

druknet i henvendelser: Simons, «More Dutch plan to emigrate» (se noter til kapittel 2).

halvt oppdiktet brev: Walden, Time to Emigrate?

det pågår hvit flukt: Danny Borling og Bethan Thomas, «A short report on plurality and the cities of Britain», udatert. Udatert statistisk analyse gjort av to medlemmer av SASI-gruppen, Institutt for geografi, Universitetet i Sheffield, offentliggjort i 2008 av Barrow Cadbury Trust som en del av initiativet «Cities in Transition», http://www.barrowcadbury.org.uk/pdf/short_report_on_plurality.pdf. Det er statistikk for Birmingham på s. 41, tabell 6; statistikk for Leicester (fra 70,1 prosent hvite i 1991 til 44,5 prosent hvite i 2026) på s. 45, tabell 17.

«”Hvorfor skulle jeg betale”»: Caldwell, «Daughter of the Enlightenment» (se noter til kapittel 1).

får landet kun 20 prosent: Jason DeParle, «Spain, like U.S., grapples with immigration», New York Times, 10. juni 2008.

«etnisk filtrering»: Bernabé López-Garcia, «El Islam y la integración de la immigración social», Cuadernos de Trabajo Social, vol. 15 (2002), s. 129-43. Forfatterens intervjuer med spanske statstjenestemenn tyder på at han har rett.

Storbritannia forberedte seg på å ta imot: Richard Ford, «30,400 new EU migrants will be looking for work in Britain», The Times, 25. oktober 2006, s. 6-7.

Økonomen Hans-Werner Sinn: Sinns beregninger, fra hans essay «EU Enlargement, Migration and the New Constitution» (utgitt av CESifo), er sitert i Martin Wolf, «EU needs labour and welfare reform», Financial Times, 5. april 2005. Nyttig i lignende spørsmål er Herbert Brücker og Tito Boeri, «The impact of eastern enlargement on employment and labour markets in the EU member states», European Integration Consortium, 2000; Christian Dustmann, Maria Casanova Michael Fertig, Ian preson og Christoph M. Schmidt, «The impact of EU enlargement on migration flows», Innenriksdepartementets rapport 25/03, London, 2003 (inneholder spanske og portugisiske data); John Kay, «How the migration estimates turned out so wrong», Financial Times, 5. september 2006, s. 17.

de baltiske statene: De forente nasjoner, Replacement Migration.

«landet blir borte»: Detaljer om Latvia fra Dan Bilefsky, «Migration’s flip side: All roads lead out», International Herald Tribune, 7. desember 2005, s. 1.

europeiske siden det 15. århundre: Uaktet innvandringen, beskrives Ceuta og Melilla ofte, og mest hardnakket av det marokkanske kongehuset, som symboler på europeisk «okkupasjon» og «kolonialisme» i den islamske verden. (Se Ignacio Cembrero, «Mohamed VI aparca su reivindicación territorial», El País, 29. januar 2006, s. 26; «Rabat condiciona el diálogo con España a una negociación sobre el futuro de Ceuta y Melilla», ABS, 8. november 2007; og «La Liga Arabe da su ‘apoyo total’ a Marruecos en su reclamación de Ceuta y Melilla», El Mundo, 9. november 2007.) Det er en besynderlig påstand. Melilla ble erobret av Spania i 1497 — før det store imperiets tid. Ceuta ble portugisisk i 1415 og spansk i 1580: det har kontinuerlig vært en kristen by lenger enn Istanbul har vært en muslimsk by. Spanske politikere har ikke vært entydig negative til å avstå Ceuta og Melilla til Marokko. Spanias eget ønske om å oppta Gibraltar, Storbritannias utpost på den iberiske halvøy, er jo logisk i tråd med en slik avståelse. Men det er usannsynlig at det vil skje på kort sikt.

ble det satt opp piggtrådgjerder: Historien om inngjerdingen av Melilla: Martin Dahms, «Komm nicht, denn du könntest sterben», Stuttgarter Zeitung, 8. november 2005, s. 3.

ble det gjort ti forsøk: Stormingstaktikk: Karin Finkenzeller, «Ansturm auf die Festung: Afrikas Flucht nach Europa», Die Welt am Sonntag, 9. oktober 2005, s. 9.

skjøt de og drepte fire personer: Kronologisk oversikt over stormingene: Nuria Tesón Martín, «Un año en el limbo de Melilla», El Pais, 10. oktober 2006, s. 28.

Flere redegjørelser: Se f.eks. Boubacar Boris Diop, «Die neue Verdammten dieser Erde», Neue Zürcher Zeitung, 21. oktober 2005; Diop kaller angrepet en «verzweifelten Sturm».

sikret med grøfter: Refugee aspirations: Mark Mulligan og Raphael Minder, «Spain and Morocco call for joint action over tide of migrants», Financial Times, 12. oktober 2005, s. 3.

«Barcelona eller døden»: Forfatterens intervju med sosiologen Malick Ndiaye, Dakar, 16. oktober 2006.

anslo at 3.000 mennesker: Caldwell, «Europe’s future».

En rusten lastebåt: Thierry Portes, «L’odyssée des clandestins du ‘Marine 1’», Le Figaro, 10.-11. mars 2007.

den spanske patruljebåten Río Duero: Juan Manuel Pardellas, «Un cayuco ataca una patrullera española con ‘cócteles molotov’», El País, 10. april 2007. (En oversettelse av artikkelen, hvor noen detaljer er annerledes, ble publisert som Juan Manuel Pardellas, «African migrants trying to reach Spain in small boat throw Molotov cocktails at patrol», Associated Press, 11. april 2007.)

internasjonal menneskerettighetsskandale: Miguel Gonzáles, «Alonso se opuso en el Gobierno a que la Armada interceptara barcas de inmigrantes», El País, 9. oktober 2006, s. 1.

«En gjest er hellig»: Enzensberger, Die Große Wanderung, s. 14.

ble de gitt hospitalitas: Henri Pirenne, Mahomet et Charlemagne, s. 37.

nesten uvirkelig i sin generøsitet: Forfatterens intervju med Fahmy Almajid, København, 12. desember 2005.

hadde kommet til landet etter 1985: Martin, Abella og Kuptsch, Managing Labor Migration.

«”noble” asylsøkeren»: Enzensberger, Die Große Wanderung, s. 42-46.

«equality of white British citizens»: Begge disse sitatene finnes i Kenan Malik, The Meaning of Race, s. 24. Artiklene han henviser til, kom begge ut den 1. mars 1968.

«ringlike pattern of political crises»: Christopher Caldwell, «Islam on the outskirts of the welfare state» (se noter til kapittel 2).

Antirasistiske grupper hadde ofte denne rollen: Caldwell, «Europe’s future».

halvparten av alle oppholdstillatelsene: Caldwell, «Islam on the outskirts».

«legacy backlog»: Ben Leapman, «Asylum crisis getting worse, say officials», Sunday Telegraph, 14. oktober 2007, s. 12.

en halv million asylsøknader: For å være mer nøyaktig mottok Tyskland 438.000 søknader i 1992. Se Roger Zetter, David Griffiths, Silva Ferretti og Martyn Pearl, «As assessment of the impact of asylum policies in Europa 1990-2000», Findings 168 (utgitt av Storbritannias innenriksdepartement), s. 3.

de største humanitære katastrofene: Caldwell, «Islam on the outskirts».

kun var 9,2 millioner flyktninger: Duncan Campbell, «Civil wars create new crisis despite number of refugees falling to lowest level for 25 years», Guardian, 20. april 2006, s. 34.

innvilget kun en tiendedel: Jeffrey Fleishman, «A mutual suspicion grows in Denmark», Los Angeles Times, 12. november 2005 (2001: 53 prosent, 2004: 10 prosent).

«en jævlig god historie»: Forfatterens intervju med tjenestepersonell ved Centraalorgaan Opvang Asielzoekers, Leiden, november 2005.

visste også hvilke land det var best å dra til: Denne informasjonen kom fra drøftelser mellom dem som arbeidet tett på innvandrere ved COA, Leiden, november 2005.

slo 3.000 sudanesere leir foran kontorene: Michael Slackman, «Fleeing Sudan, only to languish in an Egyptian limbo», New York Times, 26. desember 2005, s. 3; Abeer Allam og Michael Slackman, «23 Sudanese die in raid in Egypt», New York Times, 31. desember 2005, s. 1.

avviste asylsøkere som blir værende: ICMPD-studie fra januar 2002 om EUs returpolitikk og -praksis, sitert i European Council on Refugees and Exiles, «The return of asylum seekers whose applications have been rejected in Europe», juni 2005, s. 15.

«I haven’t got a clue»: Benedict Brogan, «Illegal migrants? I haven’t a clue, says Blunkett», Daily Telegraph, 22. september 2003, s. 2.

«futility thesis»: Se Albert O. Hirschman, The Rhetoric of Reaction, s. 43-80.

«make-believe policy land»: Madeleine Bunting, «A modern-day slavery is flourishing in Britain…», Guardian, 18. desember 2006, s. 25.

dmistillit til «venstrevridde intellektuelle»: Forfatterens intervju med Jesper Langballe (DF-parlamentariker), København, 12. desember 2005.

«opphører å være utelukkende arbeidsinnvandring»: Abdelmalek Sayad, La double absence, s. 17-18.

Kapittel 4 — Frykt maskert som toleranse

«skrevet i blod: Aron skrev dette mot slutten av sin bok Clausewitz: Penser la guerre. Sitert i Raymond Aron, Le Spectateur Engagé, s. 284.

æren for det Måten dette spørsmålet blir behandlet og besvart på, er et av høydepunktene i Robert Kagans Paradise and Power.

advarte Sveriges EU-kommissær Margot Wallström: David Rennie, «Vote for EU constitution or risk new Holocaust, says Brussels», Daily Telegraph, 10. mai 2005.

«beckons us to a new age»: Jeremy Rifkin, The European Dream. Sitert i Perry Anderson, European London Review of Books, 20. september 2007, s. 13. Denne ubetalelige artikkelen inneholder flere andre hovmodige formuleringer.

«ability to attract others»: Mark Leonard, Why Europe Will Run the 21st Century, s. 83.

«debatten om multikultur»: Fra: Sociaal en Cultureel Rapport 1998, s. 266. Sitert i Frits Bolkestein, «Vijftien jaar later», De Volkskrant, 31. august 2006, s. 10.

«not going to bother Turkish children»: Paul Scheffer, «Het multiculturele drama», NRC Handelsblad, 29. januar 2000. (Engelsk oversettelse av Scheffer.)

kunnskaper om «Virolai»: Jordi Barbeta, «Irrumpe la inmigración», La Vanguardia, 21. oktober 2006.

«hosh-kosh nonsense»: Zadie Smith, White Teeth, s. 47.

«”their finest hour”»: «Britain rediscovered» (symposium), Prospect, nr. 109 (april 2005).

«Diversity is not about charity»: Katrin Bennehold, «French minister urges collecting minority data», International Herald Tribune, 16. desember 2005, s. 3.

«kan man ikke hvert år feire helligdager: Stéphane Kovacs, «Saint Nicholas accusé d’esclavagisme», Le Figaro, 5. desember 2005.

lokalmyndighetene i Derby: Mark Steyn, «Making a pig’s ear of defending democracy», Daily Telegraph, 10. april 2005.

stemt for å kalle teddybjørnen sin: «Teacher held for ‘insulting Mohammed’», Irish Times, 26. november 2007.

ord som jihad og terrorisme: Frits Bolkestein, «Vijftien jaar later», De Volkskrant, 31. august 2006, s. 10.

«anti-islamske aktiviteter»: «Tories attack Islamic terrorism ‘rebranding’», Daily Telegraph, 19. januar 2008.

«Uttrykket “politisk korrekt”»: Forfatterens intervju med Melanie Phillips, London, 13. april 2006. Se Christopher Caldwell, «Counterterrorism in the U.K.: After Londonistan», New York Times Magazine, 25. juni 2006, s. 46.

«hundreder på hundreder av brev»: Enoch Powell, tale til årsmøtet i West Midlands Area Conservative Political Centre («Rivers of Blood»-talen), 20. april 1968, i Powell, Reflections of a Statesman, s. 377.

«De som beholdt den gamle troen»: Alexis de Tocqueville, L’Ancien Régime et la Révolution, s. 184.

Macpherson-undersøkelsen»: Utgitt i 1999, oppkalt etter sir William Macpherson, som ledet den. Sitert i Mirza, Senthikumaran og Ja’far, Living Apart Together, s. 25.

«utvidet liste over menneskerettigheter»: Pierre-André Taguieff, Les contre-réactionnaires, s. 562.

«potensielt homofobe holdninger»: Jonathan Freedland, «How police gay rights zealotry is threatening our freedom of speech», Guardian, 18. januar 2006, s. 23.

dømt til én måneds fengsel: Sveriges høyesterett omgjorde dommen i september, av den grunn at han ikke hadde gått noe lenger enn Bibelen i sin fordømmelse. Se Nina Larson, «Le pasteur suédois homophobe Aake Green disculpé par la Cour suprême», Agence France-Presse, 29. november 2005.

den første franskmannen dømt for homofobi: Jean Valbay, «Le député Vanneste condamné», Le Figaro, 25. januar 2006.

omdøpt til Iqra school: Mirza, Senthikumaran og Ja’far, Living Apart Together, s. 24. Rapporten siterer P. West, The Poverty of Multiculturalism (London: Civitas, 2005).

opphevet visse garantier: «Gayssots lov» er Loi no 90-615 du 13 julliet 1990 (NOR: JUSX9010223L), tilgjengelig on-line på http://Legifrance.gouv.fr. Diskusjonen som følger bygger på Christopher Caldwell, «Historical truth speaks for itself», Financial Times, 18.-19. februar 2006, og Christopher Caldwell, «A question of expediency», Financial Times, 14.-15. oktober 2006.

en berømt familie av motstandsfolk: Jean-Baptiste de Montvalon, «Les historiens pris sous le feu des mémoires», Le Monde, 17. desember 2005.

historikerne som var imot Gayssots lov: To opprop som tok til orde for avvisning eller innskrenkning av alle «minnelover», fikk i 2006 støtte fra store deler av det intellektuelle livet i Paris. Det første, «Frihet for historien», ble undertegnet av historikerne Pierre Nora, Michel Winock og Mona Ozouf, blant andre. Det andre, «Frihet til å debattere», ble skrevet av den anti-kolonialistiske filosofen Paul Thibaud, og undertegnet av flere av landets mest fremtredende historikere og filosofer.

«andre folkemord og andre angrep»: Madeleine Rebérioux, «Contre la loi Gayssot», Le Monde, 21. mai 1996. Sitert (delvis) i Jean-Baptiste de Montvalon, «Les historiens pris sous le feu de mémoires», Le Monde, 17. desember 2005.

«Yovodah»: Stéphanie Binet og Blandine Grosjean, «La nébuleuse Dieudonné», Libération, 10. november 2005, s. 38-39. Gruppen var Coffad (Collectif des fils et filles d’Africains déportés), i seg selv et ekko av en minnestiftelse for Holocaust. Ifølge Alain Finkelkraut (i Rony Brauman og Alain Finkielkraut, La Doscorde, s. 245) er yovodah et konstruert ord tilpasset fra språket fon, som tales i Benin. Det betyr «hvit grusomhet».

«Afrikanerne nektes innsyn»: Binet og Grosjean, «La nébuleuse Dieudonné».

«noe med arabiske menn»: Oriana Fallaci, La Rage et l’Orgueil, Paris: Plon, 2002, s. 188.

«med baken i været»: Ibid., s. 92.

«formerer seg som om det skjedde ved celledeling»: Ibid., s. 29.

«Koranen tillater løgn»: Ibid., s. 38.

«de mest hardkokte blant dem»: Ibid., s. 105.

«Mange av shiaene»: Marshall G.S. Hodgson, The Venture of Islam, s. 381.

den syriskfødte og radikale Omar Bakri: Ian Cobain, «Bakri pleads for UK visa to escape bombs», Guardian, 22. juli 2006, s. 15. Merk at Bakri ikke ble utvist: Han reiste til Libanon og ble nektet å reise inn igjen i Storbritannia.

«innlemme Vesten i Dar Al-Islam»: Al-Hayat (London), 31. juli 2002. Sitert i Middle East Media Research Institute, Special Dispatch #410, «Islamist leaders in London interviewed», 9. august 2002.

Finkielkraut-saken: Christopher Caldwell, «Politically correct intolerance», Financial Times, 10.-11. desember 2005.

Filosofen Alain Finkielkraut: Dror Mishani og Aurelia Smotriez, «What sort of Frenchmen are they?», Haaretz (engelskspråklig utgave), 17. november 2005.

kalte ham «nyreaksjonær»: Nouvel Observateur, 1. desember 2005.

«den franske tradisjonen»: «Finkielkraut, réactions.», Libération, 30. november 2005, s. 6.

Et annet sammenlignet Finkielkraut: Ibid., s. 6.

MRAP oppgav planene: «Le Mrap renonce à porter plainte contre Finkielkraut», Agence France-Presse, 25. november 2005.

institusjoner som var opprettet med tanke på å fremme toleranse: Christopher Caldwell, «What will become of Europe», Bradle Lectures in Political Philosophy, Boston College, 10. februar 2006.

«can probably be managed»: Geoff Dench, Minorities in the Open Society, s. viii.

fant opp uttrykket immigrationisme: Taguieff, Les contre-réactionnaires. (Fransk: «à la fois inéluctable et positif».)

200 euro på klær pr. måned: Les Echos, 24. november 2005.

le look banlieue: Ibid.

Gringo: Caldwell, «Islam on the outskirfts», s. xx.

Corinne Hofmanns erotiske selvbiografi: Corinne Hofmann, Die Weiße Massai.

hvorfor europeerne liker denslags: Kingsley Amis, That Uncertain Feeling (London: Victor Gollancz, 1955).

«Hva er vel en bankmann»: Michel Houellebecq, Les particules élémentaires, s. 237-40.

«Hvite mann, hva nå?»: Matthias Politycki, «Weßier Mann — was nun?», Die Zeit 36 (1. september 2005), s. 39-40. Tittelen henspiller på Hans Falladas roman Kleiner Mann, was nun? fra 1932.

«Brutaliteten ved det rå livet»: Ibid.

hardtarbeidende innbyggernes «tøylesløse energi»: Ibid.

«Det foruroligende»: Ibid.

«fullstendig opplyst (les: gudløst)»: Ibid.

«moralsk fanfare»: Enzensberger, Die Große Wanderung, s. 52.

til å fjerne korset hun hadde: Begge historiene er i: Gina Thomas, «Religiöse Accessoires verboten», Frankfurter Allgemeine zeitung, 29. november 2006, s. 39.

«åpner porten»: Udo di Fabio, Die Kultur der Freiheit, s. 126. Sitert i Christopher Caldwell, «Values and the German debate», Financial Times, 4.-5. november 2005.

«har hvite mindre følelse av»: Offices of Communities and Local Government, «Citizenship Survey April-September 2007, England & Wales», London, januar 2008, s. 1.

«Vi betrakter ikke lenger»: Pierre Manent. La Raison des Nations, s. 59-60.

«virkelig utilgivelige menneskelige handlingen»: Ibid., s. 18

Gordon Brown: «Britain rediscovered» (symposium), Prospect, nr. 109 (april 2005).

Kapittel 5 — Etniske kolonier

«forgotten all about Islam»: Hilaire Belloc, The Great Heresies, s. 76, 92-93 og 126-27.

ivrig forsvarer av korstogene: Ibid., s. 102.

«Vesten var stengt inne»: Pirenne, Mahomet et Charlemagne, s. 260-61.

«to forskjellige og fiendtlig innstilte sivilisasjoner»: Ibid., s. 132.

«Without the challenge of Islam»: Bassam Tibi, «Europeanisation, not Islamisation», Sign and Sight (nettsted), 22. mars 2007, http://www.perlentaucher.de/artikel/3764.html; på (et slags) engelsk på http://www.signandsight.com/features/1258.html.

en rekke «møter»: Jack Goody, Islam in Europe.

liberale som forsvarer islam: Ernest Renan, L’Islam et la science, s. 38-39.

nybarberte menn: Se f.eks. den flotte samlingen av dokumenter, fotografier og nyhetsklipp satt sammen av Dokumentationszentrum und Museum über die Migration aus der Türkei (DOMiT): Zur Geschichte der Arbeitsmigration aus der Türkei: Materialsammlung; Köln: Arbeidsdepartementet (i Nordrhein-Westfalen), 2000 (spesielt s. 39, 48, 56 og 59). Se også Jan Lucassen og Rinus Penninx, Nieuwkomers, Nakomelingen, Nederlanders, s. 54.

Mer enn halvparten av dem som svarte: Dominique Vidal, «Quand Jean-Christophe Rufin prône le délit d’opinion», Le Monde Diplomatique, 21. oktober 2004.

«kvinneundertrykkelse»: Elisabeth Noelle, «Der Kampf der Kulturen», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 15. september 2004, s. 5. Denne studien er fra Institut für Demoskopie (allensbach), som refererer til den som Dokumentation 6614.

en sjettedel: All befolkningsstatistikken om Paris, Behren-lès-Forbach etc. i dette avsnittet kommer fra den svært pålitelige Michelle Tribalat, «Les Concentrations ethniques en France», Agir, nr. 29 (januar 2007), s. 77-86. Tallet på 40 prosent av barna i Paris som har minst én innvandrerforelder (Tribalat, s. 81) er for byen Paris, men i hele det enorme urbane området kalt Île-de-France er det uansett mer enn en tredjedel — 33,5 prosent.

«utskiftningsprosess»: Tribalat, s. 81.

omtrent 20 millioner muslimer: Antall oppnådd ved å ta Tariq Ramadans estimat for Vest-Europa (se note til kapittel 1 over) og legge til den muslimske befolkningen på Balkan.

en million muslimer: Caldwell, «Counterterrorism in the U.K.» (se noter til kapittel 4).

utgjør muslimene mer enn en tredjedel: Av de 34 prosent av Amsterdams innbyggere som har en religion, er, ifølge undersøkelser gjort (i 2006) av byens lokalmyndigheter, 12 prosent av den totale befolkningen muslimsk, 10 prosent katolsk, 7 prosent protestantisk (alle konfesjoner), 3 prosent buddhistisk, 1 prosent hinduistisk og 1 prosent jødisk. Sitert i Simon Kuper, «Amsterdam’s soft approach courts potential jihadists», Financial Times, 11. september 2007, s. 8.

U.S. National Intelligence Council: Michael Freund, «Say goodbye to Europe», Jerusalem Post, 10. januar 2007.

karibiske og østeuropeiske innvandrere: Eric Kaufmann, «Breeding for God», Prospect, nr. 128 (november 2006).

«denne økningen vil sannsynligvis skje»: Anne Goujon, Vegard Skirbekk, Katrin Fliegenschnee og Pawel Strzelecki, «New times, old beliefs», Vienna Institute of Demography Working Papers, januar 2006. (Sitert i Kaufmann, «Breeding for God».)

veletablerte befolkningen av marokkaner-belgiere:Nicholas Eberstadt, «A union of a certain age», Milken Institute Review, andre kvartal, 2005, s. 47. Ifølge Coleman og Scherbov, «Immigration and ethnic change» (se noter til kapittel 1) var den totale fertiliteten blant pakistanskfødte i Storbritannia på 4,67 i 2001; for bengalskfødte var tallet 3,89. Coleman og Scherbov siterer Office of National Statistics, International Migration: Migrants Entering or Leaving the United Kingdom and England and Wales 2002 (serie MN nr. 29). London: The Stationery Office, 2004.

vanligste guttenavnene: Hanspeter Born, «Belgien adieu?», Die Weltwoche (Zürich), nr. 45 (november 2007).

«Pendlerne flyttet ikke lenger inn»: Besøk, høsten 2005.

innvandrerne begynte å komme i store antall: Stoffet om Sveriges millionprogram bygger på Caldwell, «Islam on the outskirts».

Sytti prosent av innbyggerne: Ibid.

uegnede omgivelser for barn å vokse opp i: Se Peter Hall, Cities of Tomorrow, s. 247. Hall bemerker at boligområder i Corbusiers stil med høy befolkningstetthet hadde en tendens til kun å fungere når de, som i det ikke altfor store Unité i Marseille, var bebodd av yrkesutøvere i middelklassen, og han siterer en rekke arkitekturkritikere som har vært forbauset over barneuvennligheten ved modernistenes planlegging.

en femtedel av kvinnene: Caldwell, «Islam on the outskirts».

Mer enn halvparten av landets nordafrikanere: Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 36.

bygget på 1960-tallet: Forfatterens intervju med Ilda Curti, The Gate, Torino, 23. mars 2006.

Enhver som kunne kontrollere: Christopher Caldwell, «Revolting high rises», New York Times Magazine, 27. november 2005.

«lovløse områder»: Robert Marquand, «Europe tightens immigration rules», Christian Science Monitor, 17. oktober 2007, s. 6.

«Bestiariet»: Forfatterens intervju med Pierre Cardo, borgermester i Chanteloup-les-Vignes, 23. mars 2007.

to tredjedeler av innbyggerne i Chanteloup: Fra nettstedet tilhørende kommunen Chanteloup-les-Vignes.

ubehagelig realistisk skildring: Sheila Johnston, «Why the prime minister had to see ‘La Haine’», Independent (London), 19. oktober 1995.

I tiden før La Haine: Forfatterens intervju med Pierre Cardo, borgermester i Chanteloup-les-Vignes, Chanteloup, 23. mars 2007.

60 bevæpnede og hettekledde ungdommer: Forfatterens intervju, Françoise Nung, Chanteloup-les-Vignes, 23. mars 2007; Julien Constant og Véronique Beaugrand, «Affrontements: Nouvelle nuit de violence dans les Yvelines». Le Parisien, 4. februar 2007, s. 13; Agence France-Presse, «Violences à Chanteloup-les-Vignes», 6. februar 2006.

«hardner til i sin avsondrethet»: Trevor Phillips, «After 7/7: Sleepwalking to segregation», tale holdt ved Manchester Council for Community Relations, 22. september 2005.

i ferd med å bli mindre segregert: Ken Livingstone, «Society is becoming more mixed in the UK» (brev), Financial Times, 23.-24. desember 2006, s. 6.

«colour-laden value: Ludi Simpson, «Speech for anti-racist priorities for the Labour government fringe meeting», Labour Party Conference 2006.

«White Christians»: Ibid.

«When I leave this meeting»: Comunity Cohesion [Cantle»-rapporten] (London: Innenriksdepartementet, 2001), nr. 9.

leiligheter som var «ledige» for svensker: Caldwell, «Islam on the outskirts».

«Manglende profesjonelle kvalifikasjoner»: Di Lorenzo, «Drinnen vor der Tür».

«Mogadishu Avenue»: Stéphane Kovacs, «Helsinki impose la mixité sociale par le logement», Le Monde, 19. mars 2007, s. 5.

«Han var svært pessimistisk»: Privat diskusjon.

ghettoisert i samsvar med religiøse skillelinjer: Ian Johnson (med John Carreyrou), «Islam and Europe: A volatile mix», Wall Street Journal, 11. juli 2005, side A1. Se også Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 37.

«a string of towns and cities»: Rod Liddle, «The crescent of fear», Spectator, 12. november 2005.

kjønnsdelt bading i de offentlige svømmebassengene: Johnson, «Islam and Europe».

servering av mat som ikke var halal: Ahmed Taghza, «Des enfants musulmans refusent la viande non hallal», L’Écho républicain, 25. november 2004. Sitert i Olivier Roy, La Laïcité face à l’Islam.

Nitti prosent av kvinnene: Forfatterens estimat under et besøk ved skoler i Rosengård i 2005.

skarpt inndelt etter politiske oppfatninger: Rauf Ceylan, Etnische Kolonien. Også basert på forfatterens intervjuer med Ceylan våren 2007. Ceylans arbeid er den mest stringente, detaljerte og empatiske fortellingen om noe europeisk innvandrermiljø jeg noengang har kommet over.

Moskeens henstilling: Forfatterens intervju med Zehra Yilmaz og herr Kücük, Duisburg-moskeen, våren 2006.

nå måtte snakke tyrkisk: Cornelia Uebel, «Alles getürkt?», Die Zeit 43, 20. oktober 2005, s. 15.

dommer lengre enn fem år: Caldwell, «Islam on the outskirts». Tallene er hentet fra det statlige, svenske kriminalitetsforebyggende rådet (Brottsförebyggande rådet). Det må bemerkes at for en som ikke er svensk, er dette et problem av lite omfang. I 2004 var det kun 329 personer som satt inne på lengre dommer enn fem år i hele Sverige.

«sannsynligvis den største religionen i franske fengsler»: Farhad Khosrokhavar, L’islam dans les prisons, s. 11.

45 prosent av de innsatte: Forfatterens intervju med Pietro Buffa, vokter, Vallette-fengeslet, Torino, 24. mars 2006

«Sarà stato un marocchino»: Forfatterens intervju med Franco Venturini, Roma, 18. mars 2006

«the natives are disengaging»: Walden, Time to Emigrate?, s. 60.

9.000 politibiler: Michael Jeismann, «Neuntausend», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 26. oktober 2005, s. 37.

Til forskjell fra de amerikanske raseopptøyene: Christopher Caldwell, «The man who would be le président, Weekly Standard, 27. februar 2006.

Det ble gitt to grunnleggende forklaringer: Katrin Bennhold, «In egalitarian Europe, a not-so-hidden world of squalor», International Herald Tribune, 18. oktober 2005, s. 1.

«Du kan ikke sette inn lokalt politi»: Jean de Maillard, «Le pire reste a venir», http://www.rue89.com (lastet ned 28. november 2007).

Frankrike hadde 4.244 forbrytelser: Christopher Caldwell, «Liberté, Egalité, Judeophobie», Weekly Standard, 6. mai 2002.

Violence and Insecurity: Laurent Mucchiello, Violences et insécurité: Fantasmes et réalités dans le débat français; Loïc Wacquant, Punir les pauvres: Le nouveau gouvernement de l’insécurité sociale.

Larousse: Larousse Standard French-English Dictionary, 1994, s. 702

Robert: HarperCollins/Robert French Unabridged Dictionary, 5. utgave, 1998, s. 740.

en bølge av drap begått av islamister: Jean-Marie Pontaut, «Itinéraire d’un terroriste», L’Express, 26. september 1996.

fikk den et nytt oppsving: Ivan Rioufol, «Cités, les non-dits d’une rébellion», Le Figaro, 4. november 2005.

«utmattelsen av politisk islam»: International Crisis Group, La France face à ses musulmans: Émeutes, jihadisme et dépolitisation (Rapport Europe nr. 172), 9. mars 2006, s. ii.

De tre inntrengende anmodningene: Ibid.

«an anchor of identity»: Mishani og Smotriez, «What sort of Frenchmen are they?».

«vi fortolker deres oppildning»: Alexis Lacroix, «Alain Finkielkraut: ‘L’illégitimité de la haine’», Le Figaro, 15. november 2005, s. 18.

Tidlig i 2007 angrep Angelo Hoekelet: Det som følger bygger på Christopher Caldwell, «Harsh policing goes transatlantic», Financial Times, 31. mars – 1. april 2007, s. 6.

«prøver ikke mobben»: Jean-Marc Leclerc, «La banlieue, poudrière sous haute surveillance», Le Figaro, 29. mars 2007.

to netter med morderisk vold: Denne fortellingen følger Christopher Caldwell, «A bad sense of community», Financial Times, 24.-25. oktober 2005.

«Gang of 19 rape teen»: «Voice censured for Birmingham ‘rape’ reporting», Guardian Unlimited, 21. februar 2006.

stod frem som garvede paramilitære ledere: Christopher Caldwell, «France must maintain ideals», Financial Times, 11.-12. november 2005.

«Det finnes hele befolkninger»: «Villiers-le-Bel: il faut des ‘décisions politiques majeures’ (Boutih, PS)», Agence France-Presse, 28. november 2007. (AFP siterte bemerkninger Boutih hadde kommet med på radiostasjonen RTL.

«er det krig»: Yves Bordenaves, «’Ce sont eux les victimes et on les fait passer pour des voleurs et des criminels’», L’Express, nr. 2943 (29. november 2007), s. 98.

«Jeg ville med glede gå i døden»: Henri Hager og Marie Huret, «Le retour de flammes», L’Express, nr. 2943 (29. november 2007), s. 98.

ble sendt til henholdsvis Marokko og Senegal: Le Monde (on-line-utgave), «Villiers-le-Bel: le dispositif sécuritaire maintenu ‘tant que nécessaire’», 28. november 2007

Kapittel 6 — En motkultur

«was not rooted in this country»: BBC Panorama, 2. desember 1968, i Powell, Reflections of a Statesman, s. 15.

«howls of abuse»: Roger Cohen, «A European model for immigration falters», International Herald Tribune, 17. oktober 2005, s. 5.

«Å bruke det mot franskmenn»: Pierre Marcelle, «Marseillaise», Libération, 10. oktober 2001.

et smutthull tillot innreise: Se Enoch Powell, forelesning ved Sydney-universitetet, «The UK and immigration», september 1988, i Powell, Reflections of a Statesman, s. 410 og 412-13.

ikke så illiberal som den så ut til: En fullstendig redegjørelse inneholdende en klar og avansert teoretisk drøftelse av jus soli og jus sanguinis kan finnes i Rogers Brubaker, Citizenship and Nationhood in France and Germany:

han kunne lite tyrkisk og lite om Tyrkia: Se «Fassungslos zwischen Döner und Knödel», Süddeutsche Zeitung, 27. mai 1998, og Michael Mielke, «Eine unendliche Geschichte», Die Welt, 4. mars 2005. I skrivende stund, ett tiår etterpå, er Ari fortsatt i Tyskland, med et betraktelig lengre rulleblad enn han hadde da han først havnet i kontakt med rettssystemet og offentlighetens søkelys.

var plutselig mer fiendtlig innstilt: «Europe’s Muslims more moderate», Washington, D.C.: The Pew Global Attitudes Project, 22. juni 2006, s. 1 og 5. Det er mulig at de islamistiske terrorangrepene i Madrid i 2004 spilte en rolle i denne mistilliten, men disse fant sted ett år før amnestiet.

«Jeg gir blaffen i om du respekterer»: Forfatterens intervju med Göran Johansson, rådhuset i Göteborg, desember 2005. Deler ble trykt i Caldwell, «Islam on the outskirts».

en av Europas erke-xenofobe: Lunsjmøte med Jürgen Rüttgers, German Marshall Fund of the United States, Washington, D.C., 21. februar 2006.

«Integrasjon er ikke assimilasjon»: Ibid.

«Man må lære det nederlandske språket»: Forfatterens intervju med Rita Verdonk, Den Haag, 17. november 2005

«Den beste formen for integrasjon»: Otto Schilly, «Ich möchte keine zweisprachigen Ortsschilder haben», Süddeutsche Zeitung, 27. juni 2002.

«De utgjør ikke noe problem»: Forfatterens intervju med Jesper Langballe, Dansk Folkeparti, Folketinget, København, 12. desember 2005.

«Når danskene snakker om innvandrere»: Forfatterens intervju med Rikke Hvilshøj, København, 10. desember 2005.

«want to remain distinct»: Pew Research Center (Pew Global Attitudes Project), «Islamic extremism: Common concern for Muslim and Western publics», 14. juli 2005, s. 17.

oppfatter seg selv som punjabier og mirpurier: For en fascinerende drøftelse av slike skiller etter bombingene av kollektivtransporten i London i 2005, se Madeleine Bunting, «Orphans of Islam», Guardian, 18. juli 2005.

«Hva mener du med “islam”?»: Rosenkranz, «Die deutschen Gesichter des Islam». Sosialarbeideren, en viss Fulya Kurun, sa: «Was meinen Sie mit Islam? Es gibt ihn nicht, den einen und einzigen Islam».

«Mister Islam» Doesn’t Exist: Dounia Bouzar, Monsieur Islam n’existe pas.

erstatte «islam i Frankrike»: De autoritative Jonathan Laurence og Justin Vaïsse, tilskriver i sin Integrating Islam (s. 100) ideen om å skape et «gallisk islam, akkurat som det finnes et nordafrikansk islam», til bemerkninger av Berque i Il reste un avenir: Entretiens avec Jean Sur (Paris: Arlea, 1993), s. 203.

«islam i Italia er i ferd med å bli et italiensk islam»: Stefano Allievi, Islam italiano, s. 216.

omlag en tredjedel av muslimske studenter: Vincent Geisser og Khadija Mohsen-Finan, «L’Islam à l’école», Institut des Hautes de la Sécurité Intérieure (IHESI), 2001. Sitert i Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 75.

uttrykket «andregenerasjons»: Alain Gresh og Tariq Ramadan, L’Islam en questions, s. 299.

hadde mer til felles med muslimer: Mirza, Senthikumaran og Ja’far, Living Apart Together. I Christopher Caldwell, «Graphic images of separateness», Financial Times, 2.-3. februar 2007.

Storbritannias muslimer var ca. 95 prosent underrepresentert i militæret: Caldwell, «Graphic images of separateness».

«den moderniseringen som har skjedd»: Jörg Lau, «Französische Verhältnisse verhindern», Zeit 45/2005.

muslimske gravplasser i Europa: Faruk Sen og Hayrettin Aydin, Islam in Deutschland, s. 110-11.

De er jevnt splittet: Rosenkranz, «Die deutschen Gesichter des Islam», siterer FORSA-meningsmåling blant tyrkiske muslimer i Tyskland.

«er de ikke lenger berbere»: Ernest Renan, L’Islam et la science, s. 22-23. Renan mente at persisk shia var et unntak fra denne regelen.

«utterly speechless and spellbound»: Malcolm X (med Alex Haley), The autobiography of Malcolm X, s. 346-48.

«It was an amazing day»: Inayat Bunglawala, «I was wrong about Salman», Guardian, 20. juni 2007.

ukentlige fatwashow på al-Jazeera: Ian Johnson, Andrew Higgins og Carrick Mollenkamp, «Bookstore is a focus of U.K. probe», Wall Street Journal, 19. juli 2005, side A12. Merk at bokhandelen tilhørende Iqra Learning Centre i Leeds selger videospill hvor muslimer slåss mot fiender i apokalyptiske slag.

«De sender dem til Danmark»: Forfatterens intervju med Fahmy Almajid, København, desember 2005.

tror ikke at arabere begikk uhyrlighetene: «Europe’s Muslims more moderate», s. 4.

«vi muslimer lider»: Ian Johnson og Carrick Mollenkamp, «U.K. looks hard at Muslim community dynamics», Wall Street Journal, 15. juli 2005, side A8. Dette er en del av en usedvanlig utbytterik artikkelserie. Se også: Ian Johnson, Carrick Mollenkamp, Glenn Simpson og Jeanne Whalen, «Close quarters», Wall Street Journal, 14. juli 2005, side A1, og Johnson, Higgins og Mollenkamp, «Bookstore is a focus of U.K. probe».

Hva slags «vi» er det: Craig S. Smith, «At mosque that recruited radicals, new imam calls for help in catching bombers», New York Times, 9. juli 2005, side A6.

La oss tenke oss at Vesten: Det nærmeste en kommer en slik migrasjonsbølge, var båtutfarten fra Mariel sommeren 1980, da 125.000 mennesker forlot Cuba i en plutselig folkeforflytning iscenesatt og tilrettelagt av Cubas leder Fidel Castro. Det var for det meste en flukt begått av personer som dro frivillig. Men der fantes en større andel enn vanlig av voldelige, ikke-politiske kriminelle personer, samt pasienter som var sluppet ut av mentalsykehus. Resultatet ble byggingen av en rekke mottaksleire, hvor mange av disse marielitos ble holdt i årevis. Alvorlige opptøyer i den mest kjente av leirene, Fort Chaffee i Arkansas, i 1982, ødela statens unge og karismatiske guvernør Bill Clintons sjanser til å bli gjenvalgt. (Se David Maraniss, «Cuban refugee uprising offers view of Clinton’s reaction to crisis», Washington Post, 22. oktober 1992, side A12.)

islams «blodige grenser»: Samuel Huntington, The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order.

Irak-krigen hadde vart i to år: Franskmenn: Christophe Dubois, «Des groupes de combattants se constituent en France», Le Parisien, 19. september 2005. Briter: David Leppard, «British brigade of Islamists join Al-Qaeda foreign legion in Iraq», Sunday Times, 4. juni 2006. Belgiere: Stratfor.com, 29. desember 2005.

en overhengende fare: Denne historien om Hanif og Sharif bygger på Christopher Caldwell, «Treason returns to smoke out the enemy within», Financial Times, 17. mai 2003, s. 13.

dro de til et diskotek i Tel Aviv: Damien McElroy, «The British would-be suicide bombers stood out», Sunday Telegraph (London), 11. mai 2003, s. 4.

«the soulless wastelands of modernity»: Martin Bright og Fareena Alam, «Making of a martyr», Observer, 4. mai 2003, s. 18.

«being violated by America and Britain»: McElroy, «British would-be suicide bombers».

den største moskeen i Europa: Daniel Johnson, «Allah’s England?», Commentary, november 206, s. 46.

en fjerdedel av sitt årlige budsjett: Johnson, «Islam and Europe» (se noter til kapittel 5).

lenge finansiert av en sjeik: Caldwell, «Islam on the outskirts».

de fleste land gir organisasjonen lov til å holde på: Zeyno Baran, «Fighting the war of ideas», Foreign Affairs, vol. 84, nr. 6 (november/desember 2005), s. 68-78.

kvinner tilhørende Hofstad-nettverket: Privat samtale med Janny Groen, medforfatterinne (med Annieke Kranenberg) av Strijdsters van Allah, en bok om kvinnene i Hofstad-nettverket.

tolv timer religion: Ian Johnson (med David Crawford), «Saudi funds tied to extremism in Europe», Wall Street Journal, 30. desember 2003, side A8.

resulterte i en dom på tolv uker: Ian Buruma, Murder in Amsterdam, s. 165, 167 og 171.

«milk the state»: Buruma, Murder in Amsterdam, s. 168.

«toleransens, solidaritetens og demokratiets hjemland: Forfatterens intervju med Masoud Kamali (se Christopher Caldwell, «A Swedish dilemma», Weekly Standard, 28. februar 2005).

Folk blir lettere skuffet: Hans Magnus Enzensberger, «Der radikale Verlierer», Der Spiegel, nr. 7 (november 2005), s. 174. Utgitt i bokform som Schreckens Männer (Frankfurt: Suhrkamp, 2006). Ordet han bruker er Enttäuschbarkeit («skuffbarhet»).

«higher sense of identity»: Alberto Bisin, Eleonora Patacchini, Thierry Verdier og Yves Zenou, «Are muslim immigrants different in terms of cultural integration?» Bonn: Forschungsinstitut zur Zukunft der Arbeit, arbeidsdokument nr. 3006, august 2007, s. 6. Ettersom studien bygget på britiske data, bør det tilføyes at dette heller ikke var en reaksjon på en politisk nedvurdering av Storbritannias medlederskap i krigen mot Irak. Dataene som ble brukt var fra Storbritannias Fourth National Survey of Ethnic Minorities, som ikke bare er fra før Irak-krigen, men også angrepene den 11. september.

«det er umulig, fordi de er muslimer»: Jean-Pierre Obin, «Les Signes et manifestations d’appartenance religieuse dans les établissements scolaires» (rapport til undervisningsministeren), Paris, 2004, s. 23.

«adversary culture»: Se Lionel Trilling, Beyond Culture, New York: Viking, 1968, sidene iii-vi. Trilling brukte uttrykket i en annen sammenheng. Han benyttet det om en vanemessig tenkemåte som var utbredt blant amerikanske intellektuelle på 1960-tallet.

«Her kalles det Gastarbeiter»: Forfatterens intervju med rapperen «Killa Hakan», Kreuzberg, 20. oktober 2005 (i nærvær av Taner, «Balina» [Tuncay] og Tarkan).

«culture of the wretched»: David Brooks, «Gangsta, in French», New York Times, 10. november 2005.

suksessen islamister som verver nye tilhengere har: Som beskrevet av Farhad Khosrokhavar, L’islam dans les prisons, s. 219-24.

mobiltelefonselgeren Ilan Halimi: Se Nidra Poller, «The murder of Ilan Halimi», Wall Street Journal, 26. februar 2006.

Kapittel 7 — Europas troskrise

«Det virker på den offentlige debatten: Forfatterens intervju med Anders Jerichow, København, 13. desember 2005.

I Frankrike beskriver 85 prosent: Vincent Geisser og Khadija Mohsen-Finan, «L’Islam è l’école», Institut des Hautes Etudes de la Sécurité Intérieure (IHESI), 2001. Sitert i Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 95.

bare seks prosent av tyskerne: Olivier Hoischen, «Deutsche Jugend ohne Gott», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 17. desember 2006, s. 1. Hoischen siterer en studie av Hans-Georg Ziebertz ved Würzburg-universitetet.

faster under ramadan: Ramadan, Dar ash-shahada, s. 15.

en gruppe kalt «The Mullah Boys»: Shiv Malik, «My brother the bomber», Prospect, nr. 135 (juni 2007).

var det 393 millioner: Lamin Sanneh, Disciples of All Nations, side xx.

«Det er fifty-fifty»: Forfatterens intervju med Pleun Reedijk, Rotterdam-Zuid, 14. november 2005.

positiv holdning til kristne: «Europe’s Muslims more moderate».

«ville vi bygge moskeer til dem»: Schäuble wünscht sich ‘deutsche Muslime’», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 27. september 2006.

«tillatelse til å bygge moskeer»: Georg Paul Hefty, «Was ist ein deutscher Muslim?», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 28. september 2006.

dokument utstedt i 2006: Zentralrat der Muslime.

«Tapet av en kirke»: Evangelische Kirche in Deutschland (EKD), Klarheit und gute Nachbarschaft: Christen und Muslime in Deutschland, s. 69.

«emphasizing their opposition to globalization»: Ian Johnson, Carrick Mollenkamp, Glenn Simpson og Jeanne Whalen, «Close quarters», Wall Street Journal, 14. juli 2005.

lot Saddam Hussein be: Leo Wieland, «Jeder in seinem Haus — und Gott in allen», Frankfurter Allgemeine Sonntagszeitung, 11. mars 2007, s. 10.

«å dra til Mekka: Ibid.

«rettighetene vi garanterer i Italia: Forfatterens intervju med kardinal Mario Pompedda, La Repubblica, 13. mars 2006.

«varslet slutten på religionen»: Hans Jansen, Een Hoorcollege over de islamitische godsdienst en cultuur (Haag: Home Academy, 2005).

forklare hvorfor man feirer påske: «Tu n’ignoreras point!», Le Figaro Magazine, 27. desember 2003.

«Jeg tror ikke på Gud: Presten var Thorkild Grosbøll fra byen Taarbæk. Pernille Stensgaard. «Præsten tror ikke på Gud», Weekendavisen, 23.-27. mai 2003, s. 12.

«kirkens fundament»: Bente Clausen, «Stort præsteflertall dømmer Grosbøll ude», Kristelig Dagblad, 10. juli 2004. Jeg takker Tøger Seidenfaden, redaktør i Politiken, for å ha gjort meg oppmerksom på artikkelen og forklart den for meg.

«ties with England»: Handlin, Boston’s Immigrants, s. 177 og 222.

«alien to the spirit of progress»: Ibid., s. 131.

«bright and beautiful sisterhood»: Ibid., s. 21.

«medlemmene av kultur B»: Marcello Pera og kardinal Joseph Ratzinger, Without Roots, s. 14.

tror de på «noe»: Se Marjoleine de Vos, «Ietsisten voruit», NRC Handelsblad, 30. juni 2003, s. 7.

sin «verdikrise»: Tittelen, Schluß mit lustig er nesten uoversettelig. Tittelen på Elvis Costellos melodi «Clown time is over» gir en god tilnærmelse.

Krusifiksene er kommet til heder og verdighet igjen: Disse tallene og observasjonene kommer fra Joshua Livestro, «Holland’s post-secular future», Weekly Standard, 1. januar 2007. For sin statistikk over gjenoppvåkning og tilbakevenden til «ortodoksien», siterer han Adjiedj Bakas og Minne Buwalda, De Toekomst van God (Schiedam: Scriptum, 2006).

briter som omtaler seg som «kristne»: Eric Kaufmann, «Breeding for God» (se noter til kapittel 5). Kaufmann siterer en studie utført av David Voas og Steve Bruce av den britiske folketellingen i 2001.

«moral and spiritual vacuum»: Stephen Fidler, «Christian soldier known for his honesty and directness», Financial Times, 14.-15. oktober 2005, s. 2.

pave Benedikt XVI: Det som følger er en omarbeidelse av momenter nevnt i Christopher Caldwell, «Faith in power of reason», Financial Times, 22. september 2006.

«var det et referansepunkt»: Pera og Ratzinger, Without Roots, s. 121-22.

«ultimate foundation of liberty»: Christa Case, «Germans reconsider religion», Christian Science Monitor, 15. september 2006.

«holdbart åndelig fundament»: Pera og Ratzinger, Without Roots, s. 65.

«skjule din dype beundring»: Juan G. Bedoya, «Alá te ama, hermano Benedicto», El País, 20. september 2006, s. 10.

Halvparten av de arabiske ungdommene: Disse tallene kommer fra FN-materiale beregnet på pressen. Boken er: United Nations Development Programme, Arab Human Development Report 2002 (New York: Oxford University Press, 2003).

mindre enn Finland: Bernard Lewis, What Went Wrong?, s. 47.

beskrive islam med tre ord: Sondage (meningsmåling) IFOP — Le Monde/Le Point/Europe, 15. oktober 2001.

«positiv virkning på vår kultur»: Forfatterens intervju med Andreas Kinneging, februar 2005, i Caldwell, «Daughter of the Enlightenment» (se noter til kapittel 1).

«daglige utøvelsen av ens tro»: «Schäuble wünscht sich ‘deutsche Muslime’», Frankfurter Allgemeine Zeitung, 27. september 2006.

ca. 50.000 italienske konvertitter: Forfatterens intervju med Francesca Paci, Torino, 22. mars 2006.

slutte å samarbeide med politiet: Caldwell, «Counterterrorism in the U.K.» (se noter til kapittel 4).

væpnede oppgjør med politiet: Anne-Charlotte De Langhe, «Lionel Dumont, islamiste française en jugement», Le Figaro, 5. desember 2005, s. 10.

historien om Muriel Degauque: Craig S. Smith, «Raised as a Catholic in Belgium, she died a Muslim bomber», New York Times, 6. desember 2005, s. 10.

ung mann av formidabel intelligens: Lindsays begavelse er antydet i Innenriksdepartementets rapport Report of the Official Account of the Bombings in London on 7th July 2005 (levert 11. mai 2006), s. 21: «I den lokale moskeen og i islamske grupper rundt om i Huddersfield og Dewsbury var han beundret for hvor raskt han ble flytende i arabisk og kunne gjengi lange utdrag fra Koranen utenat, samtidig som han viste uvanlig modenhet og seriøsitet.»

«Sincerity, in all senses»: Thomas Carlyle, On Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History, s. 58.

«la religion naturelle»: Alain Besançon, Trois tentations dans l’église, s. 167.

holdt Carlyle en forelesning: Richard Garnett, Life of Thomas Carlyle (London, 1887), s. 171. Sitert i Carlyle, On Heroes, s. 278.

«the first of all truths»: Carlyle, On Heroes, s. 65.

«poorly trained, mostly foreign imams»: Ian Johnson (med John Carreyrou), «French Muslims face more controls», Wall Street Journal, 9. desember 2004, side A15. Wall Street Journals arbeid, i særdeleshet Ian Johnsons, om europeisk islam har vært eksemplarisk i sin dybde, originalitet og omfang. Hvis skribentene har gjort galt i å fremheve dette, er det en feil forfatteren av denne boken har gjort mange ganger: Se Christopher Caldwell, «The crescent and the tricolor: Muslims in France», The Atlantic, 1. november 2000, s. 20, som viser til «dårlig utdannede, hissige og selvutnevnte imamer».

«poorly educated judges»: Madeleine Bunting, «A noble, reckless rebellion», Guardian, 9. februar 2008.

en uttrykkelig innrømmelse: Se Gaetano Quagliarello, Il Foglio, 14. mars 2006.

«effusive ‘anything goes’ exterior»: Leon De Winter, International Herald Tribune, mandag 18. juli 2005.

«Troen gir kun virkninger»: Rémi Brague, Europe: La voie romaine, s. 182.

Moros y cristianos-festivalene: Informasjonen som følger er hentet fra Ezequiel Moltó, «’La mahoma’ se cae de las fiestas de Moros y Cristianos», El País, 7. oktober 2006.

stor tredukke: mahoma.

«er det all religion?»: Roy, La Laïcité, s. 33.

Sløret ble borte: Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 173.

«nøytralt» system av kompromisser: Christopher Caldwell, «In Europe, ‘secular’ doesn’t quite translate», New York Times, 21. desember 2003, s. 10; Christopher Caldwell, «Veiled threat», Weekly Standard, 19. januar 2004.

kirker som også var radikale: Drøftet i Caldwell, «Counterterrorism in the U.K.» (se noter til kapittel 4).

«fungerer som meglere»: Jean-Marc Ayrault, «Les cités, c’est la France!», Le Figaro, 7. november 2005.

sverget sitt troskap kun til UOIF: Johnson, «Islam and Europe» (se noter til kapittel 5).

«unequal impact of formally neutral laws»: Thomas Nagel (skrevet i Catharine MacKinnon), «Legal violations», Times Literary Supplement, 20. mai 2005, s. 8.

utstedte han en fatwa: Denne drøftelsen følger noen av betraktningene gjort i Caldwell, «Bad sense of community» (se noter til kapittel 5) og «Counterterrorism in the U.K.» (se noter til kapittel 4).

Overhusets inntrengende oppfordring: Racial and Religious Hatred Act 2006 (c1), Part III, §29J.

lette etter årsaker til terrorismen: Geert Mak, Nagekomen flessenpost (Amsterdam/Antwerpen: Uitgeverij Atlas, 2005), s. 26, siterer Jessica Stern på forklaringer av terrorismen.

«someone will slit my throat»: Ben Hoyle, «Artists too frightened to tackle radical Islam», The Times (London), 19. november 2007.

et dusin tegninger av Muhammed: Historien om karikaturkrisen som følger, bygger på Christopher Caldwell, «The reality of cartoon violence», Financial Times,3.-4. februar 2006.

syttito år gamle Kurt Westergaard: Peter Popham, «Three arrested for plot to kill Mohamed cartoonist», Independent, 13. januar 2008, s. 18.

muslimer i Vesten klandrer «respektløshet»: «Europe’s Muslims more moderate».

«en realitet som fantes allerede»: Flemming Rose, «Wir waren vollkommen unschuldig», Der Spiegel, 15. desember 2006.

«The issue at stake»: Edgar M. Bronfman, «A free society must respect all its religions» [brev til redaktøren], The Times (London), 1. februar 2006, s. 16.

«karikaturer av Jesus»: Jytte Klausen, «Rotten judgment in the state of Denmark», Salon, 8. februar 2006.

«hardhendt med den katolske religion»: Christophe Boltanski, Libération, 23. mars 2006, s. 13.

«Nei, det må det ikke»: Forfatterens intervju med Flemming Rose, København, 13. desember 2005.

Kapittel 8 — Kjønnsregler

nesten dobbelt så mange kvinner: Esther van Kralingen, «iet-westerse allochthonen in het voltijd hoger onderwijs», Bevolkingstrendsbarn kanskje har bedre av: Nina Björk, «Det är barnen», Dagens Nyheter, 30. oktober 2005, side C5. Dette avsnittet tar opp poenger som er drøftet i Caldwell, «What will become of Europe».

«alle skal arbeide»: Sitert i Eric Fassin, «Going Dutch», Bidoun, 10 (våren 2007). Filmen er Naar Nederland («Til Nederland»), tilgjengelig på det nedelandske utenriksdepartementets nettsider.

I Storbritannia … Hvis man spør spanske ikke-muslimer: Meningsmålingsdataene i dette avsnittet er hentet fra «Europe’s Muslims more moderate», s. 2. Det er også forfatterens oppfatning at de britiske holdningene til kjønn er nærmest de muslimske innvandrernes.

«høyt antall nederlandske muslimer»: Nahed Selim, De Trouw (Letter en Geest), 19. februar 2005.

omtrent 15 prosent av mennene: Michèle Tribalat, Faire France, s. 93-94 og 104.

kjønnslemlestelse er utbredt: Anke van der Kwaak, Edien Bartels, Femke de Vries og Stan Meuwese, «Strategieën ter voorkoming van besnijdenis bij meisjes» («Strategier for å hindre omskjæring av piker»). Amsterdam: Vrije Universiteit Medisch Centrum, 2003, side v.

landsomfattende gynekologiske undersøkelser: Aldo Keel, «In der Gewalt der Tradition», Neue Zürcher Zeitung, 11. desember 2006, s. 25.

«certifications of virginity»: Se Johnson, «Islam and Europe».

gjenopprettelse av brutte jomfruhinner: Caldwell, «Daughter of the Enlightenment».

«a membrane is constructed»: James Chapman, «Women get ‘virginity fix’ NHS operations in Muslim-driven trend», Daily Mail, 15. november 2007.

en kategori av «horer»: En ung, forlovet tyrkisk rap-musiker som forfatteren møtte i Comenius Garden i Neukölln tidlig i 2007, brukte ordet Schlampen («luddere») til å forklare hvorfor han ikke ville gifte seg med en kvinne som var oppvokst i Tyskland.

Sohane Benziane, en ung berbisk kvinne: Charlotte Rotman, «Je pensais que si le feu allait partir je pourrais l’éteindre», Libération, 4. april 2006.

hun hadde gjort skam på lokalsamfunnet: Pascal Ceaux, «Jamal Derrar a été condamné à vingt-cinq ans de réclusion criminelle pour avoir brûlé Sohane», Le Monde, 9. april 2006.

førtifem slike mord: Se Caldwell, «Every generation is first-generation» (se noter til kapittel 2), s. 44. «Det statlige byrået for kriminaletterforskning» er en oversettelse av Bundeskriminalamt:

«fra en snill, kurdisk jente til en hore»: Fra nettstedet til Fadmies Minnesfond, www.fadimesminne.nu.

«An authentic culture»: Roger Cohen, «How to reconcile Islam, sexuality and liberty?», International Herald Tribune, 22. oktober 2005, s. 2.

Hassan Moussa: Annika Hamrud, «Könsstympning enar religiösa ledare», Dagens Nyheter, 5. desember 2005, s. 1.

tyrkiske søskenbarnekteskap: Caldwell, «Every generation is first-generation».

«mottar undervisning i moskeen»: Privat meddelelse, Janny Groen, 7. november 2006. Boken er Janny Groen og Annieke Kranenberg, Strijdsters van Allah.

«One of the biggest factors»: Malik, «My brother the bomber» (se noter til kapittel 7).

«også spørsmålet om kvinnens stilling»: Roy, La Laïcité, s. 66.

sharia-tilpassede aksjefond: Rosenkranz, «Die deutschen Gesichter des Islam», s. 44.

bedre enn markedsgjennomsnittet: Deborah Brewster, «Amana stays ahead of faith-based funds», Financial Times, 27.-28. desember 2008.

«internal law of religious communities»: Rowan Williamson, intervju med Christopher Landau på BBC Radio 4, World at One, 7. februar 2008.

«delegation of certain legal functions»: Rowan Williamson, erkebiskop av Canterbury, «Civil and religious law in England: A religious perspective», foredrag i Royal Courts of Justice, 7. februar 2008.

noen av overskriftene: Den 8., 9. og 12. februar 2008 (henholdsvis).

rabbinerdomstolene: Informasjon om historien om Beth Din i London er tilgjengelig på nettsidene til United Synagogue (http://theus.org.uk).

typen beslutninger som de stadfester: Journalisten Madeleine Buntung bemerket dette i en artikkel om i hovedsak var vennlig innstilt til erkebiskopen («A noble, reckless rebellion», Guardian, 9. februar 2008).

henrette muslimer som fornekter islam: Mirza, Senthikumaran og Ja’far, Living Apart Together, s. 5.

et flertall (57 prosent) av muslimene: Udatert meningsmåling gjort for Irish Independent og RTE, sitert i Efraim Karsh og Rory Miller, «Europe’s persecuted Muslims?», Commentary, april 2007, s. 49-53.

«Hvis to tredjedeler av det nederlandske folket»: «Doner waarschuwt CDA tegen islamofobie», Vrij Nederland, 12. september 2006.

irettesatt av JOVD: Paul Lucardie, Ida Noomen og Gerrit Voerman, «Kroniek 1992: Overzicht van de partijpolitieke gebeurtnissen van het jaar 1992», i Gerrit Voerman, red., Jaarboek 1992 (Groningen: Documentatiecentrum Nederlandse Politieke Partijen, 1993), s. 51.

«a valid polygamous marriage»: Jonathan Wynne-Jones, «Multiple wives will mean multiple benefits», Sunday Telegraph, 3. februar 2008, s. 1.

titusener av polygame familier i Frankrike: Estimatene varierer mellom 10.000 til 20.000 familier (Axel Veiel, «Atemberaubende Krawalltheorien», Neue Zürcher Zeitung, 20. november 2005) og 15.000 til 30.000 (Le Figaro, 16. desember 2005). Den amerikanske antropologen Stanley Kurtz («Polygamy versus democracy», Weekly Standard, 5. juni 2006, s. 23) anslår at mellom 200.000 og 400.000 personer i Frankrike lever i polygame familier.

legge skylden på polygamiet: Veiel, «Atemberaubende Krawalltheorien». En interessant alternativ forklaring ble gitt på nettstedet http://www.stratfor.com den 18. november 2005. Den var at polygame ekteskap kan være grunnlag for å ta statsborgerskapet fra visse nye franske borgere: «De fleste urostifterne antas å være franske statsborgere, en rettslig status som beskytter dem mot deportasjon — med mindre, selvsagt, man finner at de brøt fransk lov idet de opprinnelig ble statsborgere. Hvis lovene som forbyr polygami håndheves, kan det hende at myndighetene ikke bare ville være i stand til å deportere en enkelt person som var involvet i opptøyene, men ethvert familiemedlem som fikk slippe inn i landet på grunn av sine slektskapsforbindelser med den første mannen i familien som kom til landet. Det ville omfatte alle barn eller tidligere forsørgede personer som ble født i polygame ekteskap eller som kom inn i Frankrike på grunn av en familierelasjon.»

det er selve innvandringsproblemet: Diskusjonen som følger bygger på Caldwell, «Every generation is first-generation».

årevis har ca. 25.000 personer: Upublisert rapport av Zehra Yilmaz, «Soziale und sprachliche Situation von türkischen Heiratsmigrantinnen». Hun oppgir som sin kilde (i en fotnote) BMI (Bundesministerium des Innern = Innenriksdepartementet) Zuwanderungsbericht 2004, s. 28. Det siterte intervallet over antall innvandrere er mellom 21.000 og 27.000 pr. år.

mer enn 60.000 i 2004: Laetitia van Eeckhout, «Immigration familiale: les faits», Le Monde, 5. januar 2006, sitert i Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 17.

familierelatert innvandring utgjør nå: David A. Coleman, «Partner choice and the growth of ethnic minority populations», Bevolking en Gezin, vol. 33 (2004), s. 2 og 7-34. (Han siterer en OECD-studie fra 2003.)

«an intake of new residents»: sir (nå lord) Herman Ouseley, «The Bradford District race review», 2001, s. 11.

Hele 60 prosent: Migration Watch UK, «The impact of chain migration on English cities» (Briefing Paper 9.13). «Omtrent 50 prosent» betyr at veksthastighetene for disse tre byene varierer mellom 45,8 og 52,8 prosent.

tre fjerdedeler av de bengalske barna: Migration Watch UK, «Transnational marriage and the formation of ghettoes» (Briefing Paper 10.12), 22. september 2005. De siterer lord Ouseley, «Race relations in Bradford» på denne statistikken. Kanskje var det pga. bestyrtelse over denne utviklingen av Storbritannia begynte å føre statistikk over etnisitet med mindre presisjon på 1990-tallet.

«has increased pro rata»: Coleman og Scherbov, «Immigration and ethnic change» (se noter til kapittel 1).

ikke ville vurdere å gifte seg med en tysker: Begge tallene for Tyskland er fra Caldwell, «Every generation is first-generation».

én prosent av briter med opphav fra Bangladesh: Tariq Modood og Richard Berthoud, Ethnic Minorities in Britain, Diversity and Disadvantage (London: 1997), sitert i Philip Lewis, Islamic Britain, s 220n.

blant de 86 kvinnene: Caldwell, «Every generation is first-generation».

permanent ødelagt ansikt: Sally cope, Yorkshire Post, 7. desember 2004.

«Tvangsekteskap er ulovlig»: Forfatterens intervju med Wolfgang Schäuble, Innenriksdepartementet, Berlin, 5. februar 2007. Sitert i Caldwell, «Every generation is first-generation».

Det danske ekspermentet: Aldo Keel, «In Der Gewalt der Tradition», Neue Zürcher Zeitung, 11. desember 2006, s. 25. Se også Migration Watch UK, «Transnational marriage and the formation of Ghettoes», (Briefing Paper 10.12), 22. september 2005. Det siterer tall fra den danske utlendingeårboken fra 2004, men Keel benyttet sannsynligvis en senere utgave.

«Det fikk bisarre konsekvenser»: Forfatterens intervju med Tøger Seidenfaden, København, 13. desember 2005.

«Loven er den samme»: Forfatterens intervu med Rikke Hvilshøj, Købehavn, 10. desember 2005.

«det er nødvendig»: Ibid.

utbredelsen av det muslimske hodetørkleet: Avsnittet som følger bygger stedvis på to artikler: Caldwell, «Veiled threat» og «’Secular’ doesn’t quite translate» (se noter til kapittel 7).

Til og med Bel Mooney: Bel Mooney, «How can I turn a deep friendship with a fellow Muslim into marriage?», The Times, 25. oktober 2006, Times2, s. 6.

en bok på to hundre sider: Emmanuel Brenner, Les territoires perdus de la république.

lover mot offentlig bæring av masker: Forfatterens intervju med Ugo Cantone, Innenriksdepartementet, Roma, 16. mars 2006.

forbyr Spania motorsykkelbud å: Lederartikkel i La Vanguardia (Barcelona), 21. oktober 2006, s. 28.

I 2006 klarte Mustaf Jama: Andrew Norfolk, «Police killer suspect fled Britain in a veil», The Times, 20. desember 2006.

Kun 28 prosent: Mirza, Senthikumaran og Ja’far, Living Apart Together. Sitert i Caldwell, «Graphic images of separateness» (se noter til kapittel 6).

19 prosent av dem over 55: Ibid.

«It is a mark of separation»: Matthew Tempest, «Blair backs school in veil row», Guardian, 17. oktober 2006.

Blair tok faktisk feil: Ibid.

«visible statement of separation»: Dan Bilefsky og Ian Fisher, «Doubts on Muslim integration rise in Europe», International Herald Tribune, 12. oktober 2006, s. 3.

«I’d be so alarmed»: Walden, Time to Emigrate?, s. 120.

«trial of one particular community»: «British official warns of riots over veils», International Heald Tribune, 23. oktober 2006, s. 3.

«det er islam det siktes til»: Farhad Khosrokhavar, «Une laïcité frileuse», Le Monde, 20. november 2003.

de fungerte av samme årsak: En undersøkelse foretatt for tabloidavisen Le Parisien fant at 69 prosent var tilhengere av et forbud mot religiøse kjennemerker. Dominique de Montvalon, «Un sondage choc», Le Parisien, 17. desember 2003.

kun 12 elever som kom i slør: Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 171.

hundreårsjubileet: Michael Jeismann, «Neuntausend», FAZ, 26. oktober 2005, s. 37.

tegn til familieoppløsning: David Coleman i en tale til Hudson Institute, Washington, D.C., 25. september 2007.

«at en pasient av prinsipp nekter»: «Les principaux extraits du discours du Jacques Chirac», Libération, 17. desember 2003.

sentrert rundt en video: Tilgjengelig online på http://www.naarnederland.nl/documentenservice/pagina.asp?pagkey=52133.

har forsvart den nederlandske filmen: La Repubblica, 18. mars 2006, s. 11 (La Repubblica siterer den tyske tabloidavisen Bild).

«Fedrene pålegger døtrene å dekke seg til»: Tahar Ben Jelloun, «Marruecos y las razones del velo», La Vanguardia, 21. oktober 2006, s. 31.

«Jeg ville bli som ham»: Forfatterens intervju med Zacarias Sayar, al-Quds-skolen, København, 11. desember 2005.

«repudiates core European principles»: Ian Buruma, «Tariq Ramadan has an identity issue», New York Times Magazine, 4. februar 2007, s. 36.

en liste over landemerker i Firenze: Fallaci, La Rage et l’orgueil, s. 41-42.

forskjellige erotiske paradene: Henryk M. Broder, Hurra, wir kapitulieren!, s. 30-35.

«Divorce and easy re-marriage»: David Coleman, «Why we don’t have to believe without doubting in the ‘second demographic transition’ — Some agnostic comments», i Vienna Yearbook of Population Research, 2004, s. 11-24. (Bidrag til en debatt ved Second Demographic Transition, European Population Conference, Warszawa, august 2003.)

økte skilsmissene blant marokkanere med 46 prosent: Marlise Simons, «Muslim women in Europe claim rights and keep faith», New York Times, 30. desember 2005, s. 3.

Hardlinernes moské i München: Forfatterens intervju med Oguz Ücüncü, 25. oktober 2005.

Flere bydeler med mange homofile: Nicholas Kulish, «Gay Muslims pack a dance floor of their own», New York Times, 1. januar 2008, s. A4.

har muslimer dobbelt så stor tendens: Caldwell, «Man who would be le président» (se noter til kapittel 5). Artikkelen bemerker at en Cevipof-studie foretatt i desember 2005 viser at 39 prosent av muslimske franskmenn ikke gir sitt bifall, mot 21 prosent av ikke-muslimske franskmenn.

Kapittel 9 — Toleranse og straffrihet

noe illevarselende ved løsningen: Caldwell, «Veiled threat». Fadlallahs brev ble sitert på det nå nedlagte franske nettstedet www.proche-orient.info.

etter at irene først kom: Handling, Boston’s Immigrants, s. 55.

mest avanserte demokratiske samfunnet: Dette er min egen oppfatning, ikke Handlins.

«Nativist fears failed to develop»: Handlin, Boston’s Immigrants, s. 190.

begynte å gi uttrykk for intolerante oppfatninger: Ibid., s. 117 og 192.

da innvandrerne først begynte å protestere: Christopher Caldwell, «Migration debate out of control», Financial Times, 3. mars – 1. april 2006.

mange muslimer i parlamentet: For politikkens rolle i å forsure statens innstilling til innvandringen i Tyskland og Frankrike, se Martin, Abella og Kuptsch, Managing Labor, s. 90.

De grønne stod i fremste rekke: Forfatterens intervju med Özcan Mutlu, Berlin, november 2005.

etter at opptøyene brøt løs: Christophe Jakubszyn, «L’inscription sur les listes électorales séduit les ‘quartiers’», Le Monde, 29. desember 2005. Sitert i Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 197.

sterkeste støtten: Mirza, Senthikumaran og Ja’far, Living Apart Together, s. 5 og 47.

reportasje om muslimer som hadde konvertert: Joshua Livestro, «Holland’s Post-Secular Future», Weekly Standard, 1. januar 2007.

«skjulte kristne»: Magdi Allam, Corriere della Sera, 22. mars 2006. Allam henviste indirekte til en bok av Giorgio Paolucci og Camille Eid: I cristiani venuti dall’Islam. Storie di musulmani convertiti (Piemme, 2005).

begynte å motta dødstrusler: Olga van Ditzhuijzen og Derk Stokmans, NRC Handelsblad, 3. oktober 2005.

«fiende av islam»: Irene Hernándes Velasco, «Italia pone escolta a una diputada tras las amenazas de un imam», El Mundo, 25. oktober 2006, s. 25.

«Den aller første suraen»: Intervju med en europeisk professor i arabisk, 2005.

Det ble rapportert om feiringer: John Lloyd, «Poor whites», Prospect, nr. 74 (mai 2002).

jubel på gatene: Iam Buruma, Murder in Amsterdam, s. 115 og 134.

«in complete sympathy»: Christopher Caldwell, «Holland Daze», Weekly Standard, 27. desember 2004.

En fjerdedel av franske muslimer: «L’islam en France et les réactions aux attentats du 11 septembre 2001», Le Monde, 5. oktober 2001. Meningsmålingen ble utført av IFOP. Sitert i Laurence og Vaïsse, Integrating Islam: Political and Religious Challenges in Contemporary France (Washington: Brookings, 2006), s. 210.

«They demand the elimination of Israel»: Caldwell, «Counterterrorism in the U.K.» (se noter til kapittel 4), s. 74.

«The majority of Muslims»: Aatish Taseer, «A British jihadist», Prospect, nr. 113 (august 2005).

En sjettedel av britiske muslimer: Mirza, Senthikumaran og Ja’far, Living Apart Together. Sitert i Christopher Caldwell, «Graphic images of separateness».

betrakter folk fra Vesten som «arrogante»: «Europe’s Muslims more moderate» (se noter til kapittel 5), s. 13. Sitert i Caldwell, «Graphic images of separateness».

hevder å tale på vegne av: Caldwell,«Counterterrorism in the U.K.».

gikk imot Storbritannias deltagelse: Ibid.

«stolte av å være tyskere»: Forfatterens samtale med Omid Nouripour, De grønne, Leipzig, september 2005.

«i for stor grad som en italiener»: Forfatterens intervju med Francesca Paci, Torino, 22. mars 2006.

alt som var ekkelt: Bernard Guetta, «Pourquoi est-ce aux Juifs de France de payer pour les échecs de l’intégration des immigrés?», Le Temps, 7. august 2004. Se også Obin, «Signes et manifestations» (se noter til kapittel 6).

«Hyllest av nazistene»: Obin, «Signes et manifestations».

ungdommer kastet egg: Robert S. Wistrich, «Cruel Britannia: Anti-Semitism among the ruling elites», Azure, nr. 21 (sommeren 2005), s. 113 og 116. Se Richard Alleyne, «Jewish MP pelted with eggs at war memorial», Daily Telegraph, 11. april 2005.

antallet antisemittiske angrep: Karsh og Miller, «Europe’s persecuted Muslims?» (se noter til kapittel 8).

synagoge ble beskutt: Aldo Keel, «In der Gewalt der Tradition», Neue Zürcher Zeitung, 11. desember 2006, s. 25.

Tjue jødiske butikker: Karsh og Miller, «Europe’s persecuted Muslims?», s. 52.

EU-studie: Rapporten fra 2003 ble lekket til Jerusalem Post av det franske rådet for jødiske institusjoner (Conseil Représentatif des Institutions juives de France) og var i skrivende stund tilgjengelig på http://haganah.us/hmedia/euasr-00.html.

«islamiseringen av den europeiske antisemittismen»: Broder, Hurra, wir kapitulieren!.

«Two million Muslims»: David Cesarani, «Comunity and disunity», Jewish Chronicle, 24. oktober 2003. Sitert i Jenny Bourne, «Anti-Semitism or anti-criticism?», Race and Class, 1. juli 2004.

en forbrukerboikott: Caldwell, «Reality of cartoon violence» (se noter til kapittel 7).

nektet Sverige å delta: Broder, Hurra, wir kapitulieren!

Protestene mot Israel: Se diskusjonen i Paul Berman, Terror and Liberalism, s. 143. Sitert i Christopher Caldwell, «Why Israel is gaining friends», Financial Times, 5. august 2005.

«It is no exaggeration»: Peter Oborne, Spectator, 25. september 2005, s. 14.

ofrene for hatkriminalitet: Paul Berman, «Who’s afraid of Tariq Ramadan?», New Republic, 4. juni 2007.

en «superhukommelse»: Fransk: hypermnésie. Pierre-André Taguieff, «La criminalisation des ‘déclinologues’», Le Figaro, 3. juli 2006, s. 12. Taguieff merket seg også et hukommelsestap hva angikk kommunismens ugjerninger, men det ligger utenfor omfanget av denne diskusjonen.

«demonology of Nazi Germany»: Sardar og Livingstones eksempler er fra Karsh og Miller, «Europe’s persecuted Muslims?».

standup-komikere spottet: I «Mes Excuses»-showene han gjorde mot slutten av 2004.

Tribu Ka ble etterhvert forbudt: Mustapha Kessous, «Le conseil des ministres a décidé la dissolution du groupe extrémiste la Tribu Ka», Le Monde, 28. juli 2006.

Europas intolerante impulser blitt holdt i sjakk: Caldwell, «What will become of Europe», Bradley Lectures in Political Philosophy, Boston College, 10. februar 2006.

«hideously false ideology»: Dror Mishani og Aurelia Smotriez, «What sort of Frenchmen?» (se noter til kapittel 4).

Kapittel 10 — Motstand og jihad

franske spesialstyrker: På fransk: Groupe Islamique Armé.

«sønn av Allah»: Christopher Caldwell, «Liberté, Égalité, Judéophobie», Weekly Standard, 6. mai 2002.

«holde temaene innvandring og terrorisme fra hverandre»: Fra det tyske Marshall-fondets dialog om innvandring i Bellagio, juli 2006. Privat samtale.

«tended to have in common»: Lawrence Wright, The Looming Tower, s. 344.

hjemmeavlede terrorister: Intelligence and Security Committee (Formann: parlamentsmedlem Paul Murphy), «Report into the London terrorist attacks on 7 July 2005», London: HMSO, mai 2006, s. 12.

delstaten Baden-Württemberg: Forfatterens telefonintervju med Benno Koepfer, Verfassungsschutz, Landesamt Baden Württemberg (gruppe som forsker på islamistisk terrorisme og ekstremisme), 7. september 2007.

«The key to engaging»: David Leppard og Nick Fielding, «The hate», Sunday Times (London), 10. juli 2005.

«As a result of the alienation»: Laurence og Vaïsse, Integrating Islam, s. 40.

voldshandlinger begått av unge menn: Heinsohn, Söhne und Weltmacht. Diskusjonen her bygger på en lengre drøftelse av Heinsohns ideer i Christopher Caldwell, «Youth and war, a deadly duo», Financial Times, 6. januar 2007.

«fyre av bomber i Praha»: Gunnar Heinsohn (i intervju), «Wo es zu viele junge Männer gibt, wird getötet», Neue Zürcher Zeitung, 19. november 2006.

«The young men who trained»: Ahmed Rashid, «Jihadi suicide bombers: The new wave», New York Review of Books, 12. juni 2008, s. 17.

vi vet nok om: Se f.eks. Steve Coll, The Bin Ladens (New York: Penguin, 2008), s. 138 og 144-146.

Muslimer verden over: I november 2007 visste MI5 om minst 2000 personer med forbindelser til terrorismen i Storbritannia, dette ifølge Jonathan Evans, etatens øverste sjef. Se Stephen Fidler, «Down but dangerous», Financial Times, 10. juni 2008.

sa at islam var en fin religion: Theo Hobson, «War and peace and Islam», Spectator, 23. juli 2005.

«har å gjøre med skyld og frelse»: Agence France-Presse, 18. januar 2006. Den siterte versjonen ser ut til å være en oversettelse tilbake til engelsk og bemerkninger som opprinnelig ble trykt på tysk i Der Stern, «Sexuelle Angst der Männer vor Frauen ist eine Ursache für islamistischen Terror» (intervju med Salman Rushdie), 17. januar 2006. Sitert i Broder, Hurra, wir kapitulieren!, s. 152.

«kan ikke Vesten handle fritt»: Mordechay Lewy, «Nimm meine Schuld auf dich», Die Zeit, nr. 4, 2003.

som regel viser til: Se Abdelwahab Meddeb, La Maladie de l’Islam, s. 24-30, eller Malek Chebel, L’Islam et la raison, s. 36-58.

«There is no security»: Wilfred Thesiger, Arabian Sands, s. 94.

Franske myndigheter gjorde alle mulige anstrengelser: «Niclas Sarkozy justifie, au nom de la sécurité, les mesures contre des bagagistes musulmans de Roissy», Le Monde, 21. oktober 2006. Det han sa var: «Il n’y avait là aucun délit de sale gueule.» Délit de sale gueule oversettes kanskje best med «forbrytelsen av han jeg ikke liker trynet på».

«var handlinger begått av en kult»: Nicolas Sarkozy, La République, les religions, l’espérance, s. 93.

moderate og sanne stemme: Christopher Caldwell, «Sacred cow of religious rights», Financial Times, 15. juli 2005.

«wholly incorrect interpretation»: Daniel Johnson, «Allah’s England?», Commentary, november 2006, s. 45.

«borrowed from the extreme left»: Roy, La Laïcité, s. 153.

Det som for Monnerot: Jules Monnerot, Sociologie du Communisme, s. 9-25, særlig 20-25.

«næres av misnøye»: Ibid., s. 21.

«siden Europa vendte seg bort»: Ibid.

«tenker ikke den troende på seg selv»: Ibid.

«forverrer de reelle “interne selvmotsigelsene”»: Jules Monnerot, Sociologie du Communisme, s. 23.

«fall into one of two groups»: Leppard og Fielding, «The hate».

«hva slags islam – shariaislam eller euroislam: Bassam Tibi, «Grenzen der Toleranz», Die Welt am Sonntag, 5. september 2004.

tvinge den muslimske identiteten: Denne drøftelsen bygger på Christopher Caldwell, «Counterterrorism in the U.K.» (se noter til kapittel 4).

«bestemt meg for ikke å bruke ordet»: Samtale med Hassan Moussa, Stockholm, desember 2005. I Caldwell, «Islam on the outskirts».

Men bare 4 prosent: Pew Research Center, «Islamic extremism», s. 1 (se noter til kapittel 6).

«Religious tolerance is clearly commanded»: Dette var en pamflett utgitt av Islamic Forum Europe, kalt Muslims in Europe:

«There needs to be a separation»: Craig S. Smith, «At mosque that recruited radicals, new imam calls for help in catching bombers», New York Times, 9. juli 2005, side A6.

«Muslims say that white Americans»: Kevin Cullen, «Britain’s Muslims take stock of a post-bombing backlash», Boston Globe, 11. august 2005, side A10.

«the Magnificent 19»: Caldwell, «Counterterrorism in the U.K.», s. 46.

utarbeide lovgivning som gav adgang til å fengsle: Alan Cowell, «Britain planning tighter laws to fight terrorism», International Herald Tribune, 18. juli 2005.

folk drar kjensel på det: Caldwell, «Counterterrorism in the U.K.», s. 46.

svært engstelige for følgene: «Three are charged over July 7 bombings», The Times, 5. april 2007.

«Either you are with us»: George W. Bush, tale til Kongressen i plenum, 20. september 2008.

«Det er en progressiv visjon»: Forfatterens intervju med Ahmad Abu Laban, Nørrebro, København, 11. desember 2005.

«hvordan forsvare oss»: «Fanatismi incendiari contro ordinarie viltà», Il Foglio, 7. februar 2006.

«må derfor late som om vi aksepterer»: Ibid.

«bring the evidence»: Andrew Hussey, «Not a fanatic after all?», New Statesman, 12. september 2005.

Ramadans rolle og synspunkter: I 2007 oppstod en offentlig debatt — man kunne sågar si en ordstrid — mellom skribentene Iam Buruma og Paul Berman rundt spørsmålet om Ramadans virkelige politiske orientering. Se Buruma, «Identity issue» og Berman, «Who’s afraid of Tariq Ramadan?».

arbeidet som CIA-informant: Johnson, «Islam and Europe» (se noter til kapittel 5).

han var innblandet i sammensvergelsen: Berman, «Who’s afraid of Tariq Ramadan?».

det fantes andre muligheter: Gresh and Ramadan, L’Islam en questions, s. 139.

se etter de «objektive grunnene»: Ibid., s. 144.

«ta situasjonen i objektiv betraktning»: Ibid., s. 151

Ramadan flyttet til Storbritannia: Christopher Caldwell, «At the borders of free speech», Financial Times, 30. september – 1. oktober 2007. Ramadan skrev selv en versjon av sin utestengelse fra USA. Se Tariq Ramadan, «Why I’m banned in the USA», Washington Post, 1. oktober 2006, side B1.

egnet til å beskrive de første tre århundrene: Ramadan, Dar ash-shahada, s. 21-23.

«This could lead one to conclude»: Ibid., s. 29 og 41.

«domain of witness»: En shahada er en trosbekjennelse. Uttrykket og konseptet drøftes av Tariq Ramadan gjennom Dar ash-shahada og i La Foi, la Voie et la résistance (s. 14) og Les Musulmans de l’Occident et l’avenir de l’Islam, (s. 131-38).

han fordømmer den «sjelløse kapitalismen»: Tariq Ramadan, «Les altermondialistes face aux défis du pluralisme», i Quelles résistances pour une justice globale?, s. 75-76.

«abode of war»: Buruma, «Identity issue», s. 36.

«ensrettende internasjonale ordenen»: Gresh og Ramadan, L’Islam en questions, s. 156.

«slutte meg til og støtte enhver bevegelse»: Ibid., s. 178. Politikken hans er i bunn og grunn antiglobalistisk.

«balanced on a tightrope»: Buruma, «Identity issue», s. 36.

«resistace was a key concept»: Ibid., s. 36.

«The only ones left»: Ibid., s. 155.

«som bare lever etter sine overfladiske ønsker»: Ramadan, La Foi, la Voie et la résistance, s. 68-69.

«For et overveldende flertall av muslimer»: Gresh og Ramadan, L’Islam en questions, s. 162.

«kolonisering av sinnet»: Tariq Ramadan, Aux sources du renouveau musulman, s. 360-61.

forlange at England trakk seg ut: Ibid., s. 358.

Dette bedre selvets seier: Ibid., 369.

Dens materialistiske sivilisasjon: Ibid., s. 368.

«Det er snarere en naturlov»: Ibid., s. 372. Sitatet er fra Koranen, S 5:54. Oversettelse: Marmaduke Pickthall.

«aldri demoniserte Vesten»: Ramadan, Sources du renouveau, s. 364.

Islam har sagesse: Ibid., s. 367 og 373.

«når muslimene i sin tradisjon finner»: Gresh og Ramadan, L’Islam en questions, s. 327.

«radikal motstand og sammenstøt»: Ibid., s. 156.

«muslimske landenes fremtid»: Ibid., s. 181.

«behovet for å motstå Vesten»: Buruma, «Identity issue», s. 36. Ramadan skriver direkte om de antikolonialistiske måtene å gjøre kolonistenes kunnskap til sin egen o Sources du renouveau, s. 454.

«Dagliglivet i Europa»: Ramadan, La Foi, la Voie, s. 68-70.

Kapittel 11 — Liberalisme og mangfold

valgte de det siste alternativet: Drøftet mer i detalj i Caldwell, «Europe’s future» (se noter til kapittel 1).

franske og nederlandske nei-stemmere: Christopher Caldwell, «Why did the French and Dutch vote no?», Weekly Standard, 13. juni 2005.

«permanent contrast to Europe»: Christopher Caldwell, «A partnership, if only in spirit», Financial Times, 2.-3. desember 2006.

har en innflytelsesrik rolle: Pew Research Center, «Islamic extremism», s. 27 (43 prosent «veldig viktig» + 32 prosent «nokså viktig»).

bare en tredjedel av europeerne: Christopher Caldwell, «The East in the West», New York Times Magazine, 25. september 2005, s. 48: En meningsmåling fra Eurobarometer utført i 2005 viste av 35 prosent var for.

«Hvis Tyrkia ikke kan være en del»: Forfatterens intervju med Oguz Ücüncü, Köln, november 2005.

«velge å være en europeer»: Caldwell, «Swedish dilemma» (se noter til kapittel 5).

«When the immigrant says I am British»: Abul Taher, «Minorities feel more British than whites», The Times, 18. desember 2006.

«langt fra så mektige som vi tror»: Pim Fortuyn, De verweesde samenleving, s. 198.

«fundamentalismen i det lange løp vil vokse»: Ibid., s. 184-85.

«livstruende kultur»: Ibid., s. 191.

overvåkningen av kommunister: «Grens dicht voor islamiet» (intervju med Pim Fortuyn), De Volkskrant, 9. februar 2002, s. 1; gjengitt i Hans Wansink, De Erfenis van Fortuyn, s. 289.

«En kvoteordning»: Fortuyn, De verweesde samenleving, s. 193.

tok til orde for at Nederland skulle si opp: «Grens dicht voor islamiet» (intervju med Pim Fortuyn), Wansink, s. 288.

«Hvis du er født og oppvokst her»: Ibid., s. 285 og 290.

«aldri i stand til å definere hva det er»: Fortuyn, De verweesde samenleving, s. 186.

Fortuyn vaklet mellom hyllest: Hyllest i Fortuyn, De verweesde samenleving, s. 181; forakt i «Grens dicht voor islamiet» (intervju med Pim Fortuyn).

«jødisk-kristne kulturen»: Fortuyn, De verweesde samenleving, s. 183.

«ikke ha innflytelse over den offentlige sfæren»: Ibid., s. 191.

Partileder Gianfranco Fini: Christopher Caldwell, «Sensible extension of rights», Financial Times, 8. desember 2006.

en tilhenger av Paris-St. Germain: Beretningene om vandalisme er fra Christopher Caldwell, «No half measures for hooliganism», Financial Times, 8. desember 2006.

pygmeenes rettigheter i Kamerun: Christopher Forcari, «Dieudonné vante les mérites de Jany Le Pen», Libération, 16. mars 2007.

Ghadaffi til å mase på Europa: Michael Leidig, «Gadaffi backs ‘friend’ Haider», Daily Telegraph, 19. juni 2001.

Bermondsey, en tradisjonell Labour-bastion: Katrin Bennhold, «In egalitarian Europe, a not-so-hidden world of squalor», International Herald Tribune, 18. oktober 2005, s. 1.

NPD fikk i 2004 et dusin mandater: Jeg takker Toralf Staud, reporter i Die Zeit og forfatter av en studie av NPD, Moderne Nazis, for å ha forklart meg ting om NPD i en rekke e-poster og samtaler høsten 2005.

den mest veltalende av NPDs medlemmer: Forfatterens intervju med Karl Richter, Dresden, 16. september 2005.

Seksten prosent av ungdommene: Forfatterens intervju med Antje Hermenau, leder for De grønnes delegasjon i Sachsens parlament, Leipzig, 15. september 2005.

Sachsen er den mest geriatriske: Ibid.

«kopi av det tredje riket»: Forfatterens intervju med Karl Richter, Dresden, 16. september 2005.

«En slik regel er et nasjonalt selvmord»: Forfatterens intervju med Jesper Langballe, København, 12. desember 2005.

«ledet av en husmor»: Dette er slagordet benyttet av en fremstående mangfoldskonsulent intervjuet i København i desember 2005.

«overhodet ikke noe fascistisk»: Forfatterens intervju med Tøger Seidenfaden, København, 13. desember 2005.

lignende kompromiss mellom de etablerte: Som Fortuyn drøfter i De puinhopen van acht jaar Paars.

«Noen av dem hadde på seg hetter»: Zoé Cadiot, «Villiers-le-Bel reste sous haute tension», L’Indépendant, 28. november 2007.

En fransk dommer uttrykte sympati: Jean de Maillard, «Le pire reste à venir», http://www.rue89.com (lastet ned 28. november 2007).

«hverken sykdommen eller behandlingen»: Telefonintervju med Xavier Le Moine, borgermester i Montfermeil, 26. mars 2007.

«mye sterkere enn vi er klar over»: Nicolas Sarkozy, La République, les religions, l’espérance, s. 88.

«De er unge, de er nykommere»: Sarkozy, La République, les religions, s. 77.

«Svaret på opptøyer»: «Nicolas Sarkozy veut stopper la ‘voyoucratie’», www.LExpress.fr, 19. november 2007.

«ikke opp til kriminelle»: Didier Pourquery, «En touche», Libération, 29. november 2007, Événement, s. 2.

«Når de ser at du ikke er redd»: Philippe Ridet, «La banlieue et ses électeurs, vus par Nicolas Sarkozy», Le Monde, 7. oktober 2005.

av hans største fjær i hatten: Associated Press, «Sarkozy calls for creation of international treaty on migration», International Herald Tribune, 11. desember 2006.

«så mange velgere som mulig»: Forfatterens intervju med Nicolas Sarkozy, Innenriksdepartementet, Paris, 20. januar 2006. Sitert i Caldwell, «Man who would be le président» (se noter til kapittel 5).

minnet sterkt om Richard Nixon: Sarkozys likhetstrekk med Nixon er behandlet mer i detalj i Caldwell, «Harsh policing», Financial Times, 31. mars – 1. april 2007.

«la France silencieuse»: Pascale Robert-Diard, «Les incidents de la gare du Nord relancent le duel Sarkozy-Royal», Le Monde, 30. mars 2007.

«en fordringsfull venn»: Sarkozy, La République, les religions, s. 75.

«akseptere og verdsette»: Ibid., s.109.

«Når jeg går inn i en moské»: Ibid., s. 78.

«det bemerkelsesverdige eksperimentet»: Ibid., s. 107.

innkalle dem til et intervju: Programmet er beskrevet mer i detalj i Christopher Caldwell, «France takes a chance on a new deal of equality», Financial Times, 15.-16. november 2003, s. 15.

Påberopelse av mangfold: Se Jeremy Harding, «Color bind», Columbia Journalism Review, juli/august 2006.

mangfoldet bidrar til større ytelse: Jonathan Moules, «Benefits of ethnic diversity doubted», Financial Times, 20. februar 2007, s. 4.

«social capital»: Robert D. Putnam, «E Pluribus Unum» (se noter til kapittel 3).

forlangte han mangfold på alle samfunnsnivåer: Caroline Fourest, «La diversité contre l’égalité», Le Monde, 18. januar 2008.

«tjue år er for lenge»: Forfatterens intervju med Nicolas Sarkozy, Innenriksdepartementet, Paris, 20. januar 2006. Sitert i Caldwell, «Man who would be le président».

«race quality impact assessments»: Innenriksdepartementets Departmental Report 2006, s. 56.

«en kraftfull avsløring»: Birnbaums observasjoner og sitatene av Étienne Balibar og Robert Castel er fra Jean Birnbaum, «Le spectre des origines», Le Monde, 5. oktober 2007.

Kapittel 12 — Kultur og overlevelse

«nettverksmakt»: David Singh Grewal, Network Power.

de ville flytte til USA: David Rieff, «Migrant worry», New York Times Magazine, 6. november 2005, s. 15-16.

å flytte til et hvilket som helst land: Christopher Caldwell, «Bordering on what?», New York Times Magazine, 25. september 2005, s. 46.

«Vi lever i en grenseløs verden»: Privat samtale.

«one of the success stories»: Mark Mulligan og Raphael Minder, «Spain and Morocco call for joint action over tide of migrants», Financial Times, 12. oktober 2005, s. 3.

problem med manglende vilje: Caldwell, «Europe’s future» (se noter til kapittel 1).

«pestiferous colonial projects»: Hamid Dabashi, «Native informers and the making of the American empire», Al-Ahram Weekly, 1.-7. juni 2006.

Tyskland ble gjenforent: Stephen Sestanovich, «American maximalism», The National Interest, våren 2005.

«Selv om de alle visste»: Tony Benn, More Time for Politics, s. 5.

«Nei til det imperialistiske korstoget!»: Luuk van Middelaar, «Et voilà, de moderniteit», De Trouw (Letter en Geest), 1. desember 2001.

«most Americans simply don’t get it»: Seumas Milne, «They can’t see why they are hated», Guardian, 13. september 2001.

«skattkammer av forskjellige måter»: Politycki, «Weißer Mann — was nun?» (se noter til kapittel 4).

«markedet for brystimplantasjoner»: Michel Houellebecq, Les Particules élémentaires, s. 93.

«With the lapse of a generation»: Enoch Powell, tale til årsmøtet i Rotary Club of London, Eastbourne, 16. november 1968. I Powell, Reflections of a Statesman, s. 393.

«you can move to New York»: Alexander Stille, «No blacks need apply» (se noter til kapittel 1).

«required to go home»: Meningsmåling fra Pew Research Center, mars 2006.

«real story of American Muslims»: Geneive Abdo, «America’s Muslims aren’t as assimilated as you think», Washington Post, 27. august 2006, side B3.

«we have made our bed»: Mark Lilla, «The politics of God», New York Times Magazine, 19. august 2007, s. 50.

«Hvis du vil være med»: Élie Barnavi, La Tribune Juive (sitert i John Thornhill, «Europe’s holiday from its own history»), Financial Times, 19. februar 2007, s. 16.

«Why we should welcome»: Max Hastings, «I confess, I have never had a Muslim to dinner in my house», Weekly Telegraph #732 (3.-9. august 2005).

«should not be in this country: Caldwell, «Counterterrorism in the U.K.» (se noter til kapittel 4).

«traditional civil-liberty arguments»: Christopher Caldwell, «The post-8/10 world», New York Times Magazine, 20. august 2006.

En av hennes hovedbeskjeftigelser: Noen av Sbais historier er gjenfortalt i Cristina Giudici, «Gruppo di famiglia con Allah», Il Foglio, 30. oktober 2004, og i Giudicis bok L’Italia di Allah.

«Hvorfor i himmelens navn»: Udo di Fabio, Die Kultur der Freihet, s. 50-51.

«measures which provide more adequately»: Min drøftelse av Pareto bygger på dette og andre utsnitt i James Burnham, The Machiavellians, s. 199-200.

* * *

Litteratur

(Engelske titler på oversettelser av arbeider på andre europeiske språk er oppgitt i hakeparenteser.)

Alesina, Alberto og Glaeser, Edward. Fighting Poverty in the U.S. and Europe. New York: Oxford University Press, 2005.

Allievi, Stefano. Islam italiano. Torino: Giulio Einaudi, 2003.

Aristoteles. Politics. Redigert av Ernest Barker. London: Oxford University
Press, 1946.

Aron, Raymond. Le Spectateur Engagé. Paris: Éditions de Fallois, 2004.

——. Une histoire du XXe siécle. Paris: Plon, 1996.

Belloc, Hilaire. The Great Heresies. New York: Sheed & Ward, 1938.

Benn, Tony. More Time for Politics. London: Hutchinson, 2007.

Berman, Paul. Terror and Liberalism. New York: W.W. Norton, 2003.

Besançon, Alain. Trois tentations dans l’église. Paris: Perrin, 2002.

Blanchard, Pascal; Bancel, Nicolas; Lemaire, Sandrine (red.) La fracture coloniale. Paris: Éditions La Découverte, 2005.

Bouzar, Dounia. Monsieur Islam n’existe pas. Paris: Hachette, 2004.

Brague, Rémi. Europe: La voie romaine [Eccentric Culture]. Paris: Gallimard (Folio), 1992.

Brauman, Rony og Alain Finkielkraut. La Discorde. Paris: Mille et Une Nuits, 2006.

Brenner, Emmanuel. Les territoires perdus de la République. Paris: Mille et Une nuits, 2002.

Broder, Henryk M. Hurra, wir kapitulieren! Von der Lust am Einknicken. Berlin: Siedler, 2006.

Brubaker, Rogers. Citizenship and Nationhood in France and Germany. Cambridge, Massachusetts: Harvard University Press, 1998.

——. Nationalism Reframed: Nationhood and the National Question in the New Europe. Cambridge: Cambridge University Press, 1996.

Burnham, James. The Machiavellians. New York: John Day, 1941.

Buruma, Ian. Murder in Amsterdam. New York: Penguin, 2006.

Carlyle, Thomas. On Heroes, Hero-Worship and the Heroic in History. Berkeley: University of California Press, 1993.

Ceylan, Rauf. Ethnische Kolonien: Entstehung, Funktion und Wandel am Beispiel türkischer Moscheen und Cafés. Wiesbaden: Verlag für Sozialwissenschaften, 2006.

Chebel, Malek. L’Islam et la raison. Paris: Perrin, 2006.

Daun, Åke. Swedish Mentality. University Park: Penn State University Press, 1996.

Dench, Geoff. Minorities in the Open Society. New Brunswick, NJ: Transaction, 2003.

di Fabio, Udo. Die Kultur der Freiheit. München: C.H. Beck, 2005.

Dokumentationszentrum und Museum über die Migration aus der Türkei (DOMiT). Zur Geschichte der Arbeitsmigration aus der Türkei: Materialsammlung. Köln: Ministerium für Arbeit [Nordrhein–Westfalen], 2000.

Enzensberger, Hans Magnus. Die Große Wanderung. Frankfurt: Suhrkamp, 1992.

——. Schreckens Männer. Frankfurt: Suhrkamp, 2006. (Opprinnelig gitt ut som «Der radikale Verlierer», Der Spiegel, 7. november 2005.)

Evangelische Kirche in Deutschland (EKD). Klarheit und gute Nachbarschaft: Christen und Muslime in Deutschland. Hannover: Kirchenamt der EKD, 2006.

Fallaci, Oriana. La Rage et l’Orgueil. Paris: Plon, 2002.

——. The Rage and the Pride. New York: Rizzoli, 2002.

Florida, Richard. The Flight of the Creative Class. New York: Harper-Collins, 2005.

Fortuyn, Pim. De puinhopen van acht jaar Paars. Rotterdam: Karakter Uitgevers, 2002.

——. De verweesde samenleving. Rotterdam: Karakter Uitgevers, 2002.

Fryer, Peter. Staying Power. London: Pluto Press, 1984.

Giudici, Cristina. L’Italia di Allah. Roma: Mondadori, 2005.

Goody, Jack. Islam in Europe. Cambridge: Polity Press, 2004.

Gresh, Alain og Ramadan, Tariq. L’Islam en questions. Arles: Actes Sud, 2002.

Grewal, David Singh. Network Power. New Haven: Yale University Press, 2008.

Groen, Janny og Annieke Kranenberg. Strijdsters van Allah. Amsterdam: Volkskrant/Meulenhoff, 2006.

Hall, Peter. Cities of Tomorrow (3. utg.). Malden, Massachusetts: Blackwell, 2002.

Handlin, Oscar. Boston’s Immigrants. Cambridge, Massachusetts: Belknap/Harvard, 1969.

Heinsohn, Gunnar. Söhne und Weltmacht: Terror im Aufstieg und Fall der Nationen. Zurich: Orell Füssli Verlag, 2003.

Hirschman, Albert O. The Rhetoric of Reaction. Cambridge: Harvard University Press, 1991.

Hodgson, Marshall G. S. The Venture of Islam. Chicago: University of Chicago Press, 1977.

Hofmann, Corinne. Die Weiße Massai [The White Masai]. München: A1 Verlag, 1998.

Home Office (UK). Report of the Official Account of the Bombings in London on 7th July 2005. London: Home Office, May 11, 2006.

Houellebecq, Michel. Les particules élémentaires [Atomised]. Paris: Flammarion, 1998.

——. Extension du domaine de la lutte [Whatever]. Paris: J’ai Lu, 1997.

Huntington, Samuel. The Clash of Civilizations and the Remaking of World Order. New York: Simon & Schuster, 1996.

Kagan, Robert. Of Paradise and Power. New York: Knopf, 2003.

Khosrokhavar, Farhad. L’islam dans les prisons. Paris: Balland, 2004.

Laurence, Jonathan, and Justin Vaïsse. Integrating Islam: Political and Religious Challenges in Contemporary France. Washington, DC: Brookings, 2006.

Legrain, Philippe. Immigrants: Your Country Needs Them. London: Little, Brown, 2006.

Lemann, Nicholas. The Promised Land. New York: Knopf, 1991.

Leonard, Mark. Why Europe Will Run the 21st Century. New York: Public Affairs Press, 2006.

Lewis, Bernard. What Went Wrong? Oxford University Press, 2001.

Lewis, Philip. Islamic Britain. London: I.B. Tauris, 2002.

Lucassen, Jan og Penninx, Rinus. Nieuwkomers, Nakomelingen, Nederlanders: Immigranten in Nederland, 1550–1993. Amsterdam: Het Spinhuis, 1994.

Luft, Stefan. Abschied von Multikulti. Gräfelfing: Resch-Verlag, 2006.

Mak, Geert. Nagekomen flessenpost. Amsterdam: Uitgeverij Atlas, 2005.

Malcolm X (med Alex Haley). The Autobiography of Malcolm X. New York: Ballantine Books, 1987.

Malik, Kenan. The Meaning of Race. New York: New York University Press, 1996.

Manent, Pierre. La Raison des Nations [Democracy Without Nations]. Paris: Gallimard, 2006.

Martin, Philip; Abella, Manolo; Kuptsch, Christiane. Managing Labor Migration in the Twenty-first Century. New Haven: Yale University Press, 2006.

Meddeb, Abdelwahab. La Maladie de l’Islam [Malady of Islam]. Paris: Seuil, 2002.

Mirza, Munira; Senthikumaran, Abi; Ja’far, Zein. Living Apart Together. London: Policy Exchange, 2007.

Monnerot, Jules. Sociologie du Communisme. Paris: Gallimard, 1949.

Pera, Marcello og Ratzinger, kardinal Joseph. Without Roots: The West, Relativism, Christianity, Islam. New York: Basic Books, 2006.

Pirenne, Henri. Mahomet et Charlemagne [Mohammed and Charlemagne]. Brussels: Librairie Félix Alcan, 1937.

Powell, Enoch. Reflections of a Statesman. Edited by Rex Collings. London: Bellew Publishing, 1991.

Ramadan, Tariq. Aux sources du renouveau musulman. Lyon: Tawhid, 2002.

——. Dar ash-shahada. Lyon: Tawhid, 2002.

——. La Foi, la Voie et la résistance. Lyon: Tawhid, 2002.

——. Les Musulmans de l’Occident et l’avenir de l’Islam [Western Muslims and the Future of Islam]. Paris: Sindbad, 2003.

Renan, Ernest. L’Islam et la science. Paris: L’Archange Minotaure, 2005. (Forelesning holdt ved Sorbonne, 29. mars 1883.)

Rifkin, Jeremy. The European Dream. New York: Polity Press, 2004.

Roy, Olivier. La Laïcité face à l’Islam [Secularism Confronts Islam]. Paris: Stock, 2005.

Sanneh, Lamin. Disciples of All Nations. New Haven: Yale University Press, 2008.

Sarkozy, Nicolas. La République, les religions, l’espérance. Paris: Editions du Cerf, 2004.

Sayad, Abdelmalek. La double absence. Paris: Seuil, 1999.

Sen, Faruk og Hayrettin Aydin. Islam in Deutschland. München: C.H. Beck 2002.

Smith, Zadie. White Teeth. New York: Random House, 2000.

Sociaal en Cultureel Rapport 1998: «25 jaar sociale verandering». Rijswijk: Sociaal en Cultureel Planbureau/Elsevier, 1998.

Staud, Toralf. Moderne Nazis: Die neuen Rechten und der Aufstieg der NPD. Köln: Kiepenheuer und Witsch, 2006.

Taguieff, Pierre-André. Les contre-réactionnaires. Paris: Denoe¨l, 2007.

Thesiger, Wilfred. Arabian Sands. London: Penguin, 2007.

Thomas, Dominique. Le Londonistan: Le djihad au coeur de l’Europe. Paris: Michalon, 2005.

Tocqueville, Alexis de. L’Ancien Régime et la Révolution. Vol. 3, Oeuvres. Paris: Bibliothéque de La Pléïade, 2004.

Tranaes, Torben, og Zimmerman, Klaus (red.) Migrants, Work, and the Welfare State. Odense: University Press of Southern Denmark, 2005.

Tribalat, Michéle. Faire France. Paris: La Découverte, 1995.

United Nations. Replacement Migration: Is It a Solution to Declining and Ageing Populations? New York: United Nations Population Division, 2001.

Walden, George. Time to Emigrate? London: Gibson Square Books, 2006.

Wansink, Hans. De Erfenis van Fortuyn. Amsterdam: Meulenhoff, 2004.

Weil, Patrick. La France et ses étrangers. Paris: Gallimard, 2004.

Winder, Robert. Bloody Foreigners. London: Abacus, 2004.

Wolfram, Herwig. History of the Goths. Berkeley: University of California Press, 1988.

Wright, Lawrence. The Looming Tower. New York: Vintage, 2006.

Copyright: Document.no