Bevisene fra de siste 30 årene er klare: Keynesiansk politikk etterlater et massivt spor av gjeld, svakere økonomisk vekst og fallende reallønn. Men vestlige politikere fortsetter i det samme gamle sporet. Konsekvensen kan bli økonomisk katastrofe.

Dette skriver Danielle Lacalle om i en kronikk i Epoch Times. Lacalle er sjeføkonom i hedgefondet Tressis og har skrevet flere bøker om økonomiske temaer.

Han fokuserer selvsagt på den amerikanske økonomien. Men Keynes har dominert den økonomiske politikken også i de europeiske velferdsstater, inkludert Norge.

I USA har Biden-regimet lansert en rekke statsfinansierte pakker for å stimulere økonomien. Men virkeligheten viser at de utallige milliardene staten har brukt, har hatt så å si ingen positive effekter, mens de negative konsekvensene står i kø.

Staten vokser seg stadig feitere, noe som igjen krever enda flere milliarder av dollar for å finansiere statens aktivitet.

Hva er Keynes-økonomi?

Keynes-økonomi baserer seg på å stimulere økonomien med økt statlig innsats i økonomiske nedgangstider. Samtidig skal man redusere statlige investeringer i økonomiske oppgangstider.

John Maynard Keynes regnes som gudfaren bak denne økonomiske tankegangen. I hans mest innflytelsesrike verk, The General Theory of Employment, Interest and Money (1936),

Her hevdet han at den totale inntekt i et samfunn er bestemt av summen av forbruk og investeringer, og at man i et samfunn med arbeidsledighet og uutnyttet produksjonskapasitet bare kan øke sysselsettingen og den totale inntekt ved først å øke utgiftene enten til forbruk eller til investeringer.

Keynes hevdet samtidig at den totale sparing i et samfunn var bestemt av den totale inntekten, og at man derfor i et samfunn med arbeidsledighet kunne oppnå økning av den totale sparing selv om renten ble senket for å øke utgiftene til investering.

Men ifølge kritikere hadde Keynes undervurdert den negative effekten inflasjon ville ha for økonomien. Statlige investeringer fortrenger privat aktivitet, noe som betyr enten høyere inflasjon eller høyere skatter, eller begge deler.

De enorme midlene som staten bruker, kan ikke finansieres av vekst, siden en altfor stor del av de statlige investeringene absolutt ikke bidrar til vekst.

Higher government spending simply can’t be financed with much larger economic growth, because the nature of current spending is precisely to deliver no real economic return.

Myndighetene investerer ikke; de finansierer obligatoriske utgifter med ressurser fra den produktive sektoren. Hver dollar som staten bruker, betyr én dollar mindre i den produktive sektoren av økonomien. For staten henter hver eneste dollar eller krone fra skattebetalerne, bortsett fra de pengene de trykker opp selv (som fører til inflasjon).

Etter hvert regnes ikke statens kostnader som en byrde, men som veldedig utdeling av rettigheter. Så hvis den økonomiske veksten returnerer, og samfunnet går inn i en høykonjunktur, så er det ingen stater som klarer å fullføre del to av Keynes’ teori: Ingen stater er i stand til å redusere statens utgifter når situasjonen krever det.

Norges statsbudsjett har steget med nesten 70 prosent siden Erna Solberg ble statsminister i 2013, litt avhengig av hvordan forhandlingene om statsbudsjettet for neste år ender.

Dette fører til at de fleste vestlige land sliter med massiv statsgjeld, samtidig som den private gjelden vokser blant befolkningen. Å betjene gjelden legger enda mer press på økonomien, og dermed er man inne i en ond sirkel det er tilnærmet umulig å komme seg ut av.

Situasjonen er litt annerledes for Norge, siden vi har oljefondet til disposisjon. Men fastlandsindustrien går med massive underskudd hvert år, og uten oljen hadde Norge raskt blitt et langt fattigere land.

Allikevel argumenterer politikere for at vi skal legge ned oljenæringen eller gi bort de ekstrainntektene vi nå opplever på grunn av høye gasspriser.

SV sliter med å få viljen sin i budsjett­forhandlingene: Økende frustrasjon

Rik stat = fattig befolkning

I den klassiske boken For Good and Evil: The Impact of Taxes on the Course of Civilization, hvor Charles Adams gjennomgår skatten historie gjennom flere tusen år, fremmer forfatteren en historisk sannhet:

Jo rikere staten blir, desto fattigere blir befolkningen.

Dette ser vi tydelig i USA, men også her i Europa, inkludert Norge. Husholdninger og bedrifter må slite med skyhøye energipriser, inflasjon og renteøkninger, mens staten soper inn og blir stadig rikere.

Problemer oppstår særlig når myndigheter pøser ut penger på økonomiske problemer de selv har skapt. Et ferskt eksempel er de enorme summene statene har delt ut for å forsøke å reparere noe av den økonomiske katastrofen som statene selv skapte da de stengte ned økonomien på grunn av pandemien.

Det var ikke covid-19 som førte til den økonomiske katastrofen, men hvordan de ulike myndighetene reagerte.

I Norge valgte staten å koble oss til det europeiske energimarkedet, selv om blant annet Tyskland har avskaffet sin egen evne til å produsere nok energi. Nå deles milliarder ut i «strømstøtte», som i praksis kun er en liten tilbakebetaling av de voldsomme mengdene med midler staten de facto har konfiskert fra privat sektor.

Ødelegger økonomien i privat sektor

De utallige milliardene staten deler ut i hytt og pine, stimulerer ikke til vekst i privat sektor. For midlene er gjennomsyret av politiske hensyn. Et glitrende eksempel er de store investeringene som forklares med det grønne skiftet. Private bedrifter konsentrerer sin energi på å skaffe subsidier fra staten, i stedet for å skape økonomisk bærekraftig industri som er i stand til å overleve økonomisk ved egen hjelp.

Hvis en investering er produktiv og økonomisk levedyktig, er det ikke nødvendig å involvere myndighetene.

Staten velger gjerne det stikk motsatte. De næringene som lykkes, blir gjerne straffet for suksessen gjennom stadig nye skatter, siden staten aldri føler at de har nok penger. Et godt eksempel er grunnrenteskatten, som er i ferd med å rasere oppdrettsnæringen, en av våre få vellykkede næringer utenfor oljenæringen.

De investorene som klarer å bygge opp kapital og tusenvis av arbeidsplasser, skal skattes så hardt at det går ut over evnen til videre investeringer. Den særnorske formuesskatten er et godt eksempel. Resultatet er at en rekke milliardærer har rømt landet, noe som selvsagt reduserer statens skattenivå betraktelig.

Da må disse skattene hentes fra andre, siden staten ikke virker i stand til å spare en eneste krone. De som ikke kan rømme, som er bundet til Norge på grunn av familie, jobb eller kjærlighet til landet, de får regningen. Fortsetter dette, avskaffer man middelklassen – og dermed demokratiet.

Statlige tiltak er sjelden effektive, siden statene har som mål å vokse og dermed øke sin makt. Markedsøkonomi beveger seg via blandingsøkonomi til planøkonomi, og dermed nærmer vi oss sovjetisk økonomi.

Hver gang et statlig tiltak mislykkes, hyler statens tilhengere etter «mer av det samme», altså at man må bevilge enda mer penger.

Eiendomsretten trues

Siden statlig økonomi har vokst seg stadig større i de fleste vestlige land, tar det lengre tid å komme seg gjennom krisene som oppstår. For de økte statlige utgiftene som etter Keynes’ prinsipper har økt kraftig under krisen, forsvinner aldri.

Vi vanlige folk tenker kanskje at vi eier det vi selv har bygd opp og tjent inn. Men med et skatte- og avgiftsnivå som nærmer seg 70 prosent, er dette en ren illusjon. Staten ser på de få midlene vi får disponere selv som rene gaver. Holdningen virker å være at det er staten som vet best hvordan våre penger skal brukes.

Som regel lander de på ting som ikke hjelper våre barns fremtid i det hele tatt. Idiotiske klimatiltak helt uten påviselig effekt er ett eksempel. Milliarder pøses ut til glede for internasjonale organisasjoner. Norsk bistand er den høyeste i verden, og er rent bortkastede midler sett med norske øyne. Innvandringen pågår for fullt, noe som med sikkerhet fører nasjonens økonomi mot stupet.

Myndigheter skaper ingenting av verdi, de bare bruker opp det som skapes i privat sektor. Det betyr ikke at det ikke finnes en del som gjør viktig arbeid i statens regi. Men i svært mange tilfeller kunne disse oppgavene vært løst minst like godt av private bedrifter.

For eksempel vinner private barnehager stadig over de offentlige når man måler hvor fornøyde kundene (det vil si foreldrene) er med barnas hverdag.

Offentlige utgifter må sees på som en tjenesteleverandør, som må begrense sin aktivitet nettopp for å unngå ødeleggelse av sine egne kunder.

I likhet med en bedrift som tilbyr en tjeneste, burde statlige virksomheter slå seg konkurs hvis privat sektor kan levere bedre. Men slik tenker ikke statselskende politikere. De kaller private aktører som lykkes der staten mislykkes for «velferdsprofitører».

Målet er åpenbart ikke hva som er best for kunden, eller for økonomien. Målet er kun hva som er best for staten. Dette er den klassiske statsideologien vi lever under.

Høyere offentlige utgifter finansiert med økende skatter og svekkelse av kjøpekraften til valutaen er bare en form for nasjonalisering av privat sektor.

Hvis man gjennomgår det norske statsbudsjettet nøye, uten å være indoktrinert av statsideologien, vil man enkelt finne ut at statsbudsjettet kunne vært redusert med mange hundre milliarder kroner årlig, uten negativ effekt for vanlige nordmenn.

Verdensøkonomien beveger seg mot en resesjon, og den økonomiske krisen kan bli svært langvarig. Krisen vil forlenges siden det hverken finnes evne eller vilje til å erkjenne hva som har forårsaket krisen og hvilke tiltak som er nødvendige for å bygge opp en sunn økonomi igjen.

Mange vil trolig hevde at krisen kun kan løses ved at staten bruker mer penger, gjerne rettet mot de sårbare. Dette kan sikkert oppnå støtte, men én ting er udiskutabelt: Slike tiltak bidrar ikke til å løse en økonomisk krise.

Så kanskje man heller burde vekke til live den østerrikske økonomen Friedrich Hayek, som var en velkjent kritiker av Keynes, og en tilhenger av en friere markedsøkonomi. Blant annet Ronald Reagan og Margareth Thatcher lot seg inspirere av Hayeks økonomiske teorier. Hayek mente at staten ikke skulle blande seg inn i økonomiske kriser, men overlate dette til markedet.

Årsaken til at Hayek anser den spontane orden som dannes av markedet som moralsk overlegen, er at innenfor denne orden hviler alle avgjørelser i siste instans på upartiske prinsipper.

Det er annerledes med politiske beslutninger. Politikere ledes som regel ikke av økonomiske prinsipper eller kunnskap, men av ideologi og maktbegjær. I beste fall inngås akseptable kompromisser. I verste fall er det korrupsjon og mangel på kunnskap som går seirende ut.

Les også:

Støre-regjeringen angriper middelklassen

Kjøp julegavene fra Document!