Sakset/Fra hofta

Ikke bare gjengvold, men også bilbranner har blitt et fenomen i Oslo. Bildet er fra mars 2020, da fem biler brant på Sletteløkka på Linderud. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB

14. februar ble en ung mann angrepet av 10 til 15 ungdommer da han var ute og gikk en tur med kjæresten. Angrepet var ifølge offeret helt uprovosert, og skjedde ikke i en mørk bakgate, men midt på ettermiddagen i nærheten av Linderud senter.

– Innledningsvis har fornærmede fortalt at han var ute og gikk sammen med kjæresten, og ble helt uprovosert angrepet av en gjeng på 10 til 15 ungdommer, sa operasjonsleder André Kråkenes til Dagbladet.

På sosiale medier spekuleres det. Det virker som at de fleste antar at gjerningspersonene må ha vært innvandrerungdom. Det har tross alt vært en rekke voldelige angrep mot etniske nordmenn, utført av innvandrere, de siste årene.

Allerede i 2013 ble begrepet ransbølge brukt av medier. Senere ble denne «bølgen» avvist, men det ble samtidig i klartekst sagt at ransmennene i hovedsak besto av innvandrerungdom.

Merkelig nok blir aldri slike angrep definert som såkalt hatkriminalitet. Dette er åpenbart en form for kriminalitet som kun brukes for å straffe etniske nordmenn eller andre «privilegerte» grupper.

Etter den siste voldsbølgen i Oslo ytret Oslo-politiet et ønske om å få mulighet til å fengsle gjengangere, skrev Vårt Oslo i mars 2019.

Unge gjengangere er ungdom mellom 10 og 17 år som har fire eller flere anmeldelser i løpet av ett år. I 2017 var tallet i Oslo 151, i fjor var antallet steget til 182 unge tenåringer, ifølge TV2.

— Det er forskjell på de som er motivert for å forbedre seg og de som ikke ønsker det. Det er et titalls ungdommer i Oslo som bør få ubetinget fengsel, sa politiets påtaleleder Beate Brinch Sand.

Men fengsel og straff er aldri løsningen, ifølge alle de som fokuserer mer på rettighetene til de som utøver vold, enn på den reduserte tryggheten og ødelagte liv hos ofrene. Barneombudet uttaler seg via seniorrådgiver Anders Prydz Cameron.

— Vårt syn er at frihetsberøvelse er siste utvei.

— Mange av de unge kriminelle kommer fra familier som sliter på flere felter. Det kan bety at hele familien må involveres og utredes for å få ønsket effekt av tiltakene som iverksettes.

Assisterende fagdirektør Nina Tollefsen ved Nasjonalt utviklingssenter for barn og unge (NUBU) snakket i lignende vendinger.

— Ofte er det slik at det finnes ubehandlede traumer om psykisk lidelse blant andre i familien, sier .

— Å fjerne risikofaktorer og i stedet sette inn positive tiltak i disse familiene er viktig. Å falle ut av skoleløpet er den største risikofaktoren for rus og utenforskap. Et tett samarbeid mellom skole og hjem er veldig viktig.

Disse voldelige ungdommene beskrives gjerne som «sårbare». De som derimot kalles privilegerte er sterkt sammenfallende med de som betaler skatt og finansierer den velferdsstaten som forsørger en stor andel av innvandrerbefolkningen.

Vi sendte følgende spørsmål til Oslo-politiet.

a) Kjenner Oslo-politiet etnisiteten til de involverte? Kan dere evt. bekrefte/avkrefte ryktene overfor oss?
b) Definerer politiet hendelsen som hatkriminalitet motivert av rasisme?

Vi fikk følgende svar fra politiadvokat Ida Müller Winters:

Det er tidlig i etterforskningen og politiet har ennå ikke kontroll på de mistenkte. Saken etterforskes per nå som en grov kroppskrenkelse, og det er så langt ingen holdepunkter som tilsier at dette faller inn under bestemmelser om hatkriminalitet.

I lys av hva Documents journalist Øyvind Thuestad har opplevd i rettsal 227 den siste tiden, så stiller man seg selvsagt noen spørsmål.

For man må vel anta at Oslo-politiet har hatt samtaler med offeret, det har tross alt gått mange dager siden en voldsepisoden, og offeret har vært i samtale med flere medier. Offeret uttalte seg blant annet til Avisa Oslo.

– Dette er en guttegjeng på rundt 16 år og noen var enda yngre. Dette gjorde det hele veldig rart. De kom løpende mot oss og hoppet på meg før de begynte å slå og sparke, sier «Kristian», som legger til at han har fotavtrykk på jakkebrystet.

18-åringen forteller at voldshendelsen startet med at en av guttene tok tak rundt halsen hans. Han dyttet deretter bort hånden til vedkommende.

– Fra han ene tok rundt halsen min og til de var ferdig, tok det omtrent 15 sekunder der de bare slo og sparket løs. Jeg klarte å bevege meg bakover og ut av veien for å beskytte meg selv. Så ropte kjæresten min at hun skulle ringe politiet og de stakk med en gang.

Så offeret er utvilsomt i stand til å kommunisere, og da burde man anta at Oslo-politiet har hatt anledning til å gjennomføre samtaler for å skaffe seg et signalement på gjerningspersonene.

La oss tenke oss at 15 etnisk norske ungdommer gikk til angrep på en ung gutt med innvandrerbakgrunn. Hvor lang tid hadde det tatt før etnisiteten til gjerningspersoner og offer var på alle forsidene? Hvor raskt hadde begrepet hatkriminalitet blitt nevnt?

Jeg overlater til leserne å fundere på dette. Mange er kritiske til hele loven om hatkriminalitet, og vil avskaffe den. Men en ting er sikkert: Lover som ikke praktiseres i forhold til prinsippet likhet for loven er svært ødeleggende for det som politikere liker å beskrive som fellesskapet.

Vi sendte en e-post til Geir Ugland Jacobsen fra Demokratene, og ba om en kommentar. Han skriver i en e-post til Document:

Omtalen (eller manglende sådan) av gjengangrepet på Linderud den 14. februar, der en stor gjeng angriper og skader en uskyldig og for dem fremmed person, er nok et eksempel på uakseptabel tåkelegging og neddyssing av vold i Oslo. Politi og media vil ikke oppgi gjerningspersonenes (og offerets) bakgrunn, og lar videre publisitet om saken ligge.

Dessverre er struping av identifiserende informasjon typisk når gjerningspersonene ikke er etnisk norske. Ofte går det så langt at etterlysningsplakater på farlige gjerningsmenn sladdes til det ugjenkjennelige, og ethvert hint som kan bidra til identifisering underslås. I går, fredag, ble en brannbombe kastet inn i et inngangsparti i Oslo. En typisk unorsk modus operandi, vil mange si, men den ligner på et fenomen som i de senere år er blitt veldig vanlig i Sverige. Hendelsen ble ikke referert i gammelmedia i det hele tatt, kun i alternative nettmedia. Hvorfor ikke referere? Er ikke dette nyhetsverdig, eller er det en annen årsak til fortielsen?

Neddyssing og tilbakeholdelse av informasjon til offentligheten, medfører at hverken velgere eller politikere blir tilstrekkelig informert om problemenes omfang, og årsakene til dem. Det medfører mangelfulle demokratiske styringssignaler, og manglende eller uadekvat adressering av problemer. Demokratene vil forhindre svenske tilstander, og vil som et ledd i dette ha slutt på den destruktive praksisen med offentlig fortielse og etnisk selektiv omtale av kriminelle.

Kjøp Halvor Foslis bok her!