Merkel er arkitekten bak integreringen av Europa gjennom energi. Energi er noe alle er avhengig av. Hvis det først er etablert en ny struktur, sitter du på kroken. Grønt skifte er et verktøy for politisk omdanning. Eller som amerikanerne sier: Never let a crisis go to waste. Ikke sløs bort krisene. Foto: Hannibal Hanschke/AP/NTB
Nordmenn over 35 år er vant til stabil strømpris på rundt 35 øre kilowatten, samt 35 kroner i fakturagebyr – og dét var dét. Nå varsles det om strømpriser opp mot 2 kroner kilowatten, samtidig som sekkeposten «nettleie» eksploderer, fordi Erna & co. er besatt av å rasere naturen med vindparker og bygge overføringskabler til EU for venninnen Merkel. Det koster dyrt å oppfylle bærekraftmålene og Paris-avtalen – og du skal betale. Men med på dette lasset følger også et helt kobbel med skruppelløse blåruss, som har omgjort den norske energisektoren til et casino, inspirert av Enron-skandalen i USA i 2001. Og uten klimahysteriet hadde ikke pengemaskinen eksistert, for alt henger sammen med alt.
Store endringer av kraftforsyingen som fungerte helt perfekt, men ga for lite profitt
For omtrent 40 år siden var kraftsystemet vårt nasjonalt, enkelt, velfungerende, rimelig og oversiktlig: Kraftverkene lagde strømmen, nettselskapene fordelte strømmen, og fordelte pengene tilbake til kraftverkene, pluss et lite påslag. Dette var naturligvis altfor enkelt, billig og velfungerende: Kraftbransjen og kraftkommunene ville gjerne tjene mer penger, noe som var umulig når strømmen og prisene var gjennomregulerte. Noe måtte gjøres, og det ble gjort i det politiske bakrommet for å sikre at folk ikke skulle oppdage hva det ville koste dem.
Norske politikere er besatt av å gjøre lille Pottit-Norge til «verdensledende» på ditt og datt, og det skal alltid foregå gjennom «hårete mål» uten fnugg av økonomisk ansvarlighet. Også på energifeltet gikk Norge i bresjen for å bli «best i verden» på markedsliberalisering, selv om det var helt unødvendig og alt fungerte helt fint. Men så var det dette mindreverdighetskomplekset, da. Norge er nemlig ikke stort nok for folk på Løvebakken. De vil være viktige for hele verden!
Først kom energiloven
Etter mye lobbyisme, press og diskusjon fikk Norge den nye energiloven 29. juni 1990. Energiloven pålegger det lokale energiverket leveringsplikt, mens abonnenten selv kan velge leverandør. Dette solgte særlig FrP inn som en fordel, som ville gi mer konkurranse, billigere strøm og mer valgfrihet. Den nye energiloven plasserte Norge i fremste rekke internasjonalt med hensyn til frislipp av elektrisitetsomsetningen, og dette var starten på dagens absurde kraftregime, som ga helt nye økonomiske muligheter for kraftbransjen og tilstøtende snyltere:
Den nye energiloven åpnet nemlig for å gi konsesjon for eksport og import av elektrisk energi. Det skapte et fritt marked for kjøp og salg av elektrisk energi på tvers av landegrenser, og dermed også en energiutbygging som var mer markedsstyrt og mindre avhengig av prognoser og politiske vedtak.
Så kom «Det grønne skriftet»
Ha én ting klinkende klart: En overflod av billig fossil energi er selve forutsetningen for våre moderne samfunn og at 8 milliarder mennesker får mat på bordet. Men fakta er totalt uinteressante for disse «grønne» aktørene. Det samme er det faktum at vi pr. i dag ikke har noen tilgjengelig energikilde som kan erstatte stabil fossilkraft, og de som påstår noe annet, baserer seg på science fiction og trylleøkonomi.
Et «grønt skifte» som skal ta oss vekk fra fossil energi over til et utopisk, grønt «Shangri La» (eller Soria Moria, for å si det på norsk), har imidlertid lurket rundt siden 1970-tallet, da de første grønne partiene dukket opp i kretser som også var opptatt av fundamental sosialisme, global omfordeling, veganisme, feminisme, hippiekultur og rusmidler du ikke får kjøpt lovlig. For dem er dette fremtiden, men i virkeligheten er det bare revolusjonene fra 1917/1949 om igjen, med grønne faner i stedet for røde: Ekstremister vil kuppe samfunnet, og eksperimentere med det etter egne fantasier. Det har gått galt hver gang.
Så kom smartmålerne
I 2017 begynte utskiftningen av alle strømmålerne i Norge. For de fleste var dette fullstendig uforklarlig, men myndighetene forsikret at det var «nødvendig», og dessuten var det en stor fordel: Da slapp man å rapportere strømforbruket selv (som om dét var en uoverkommelig oppgave). Kraftbransjen hadde lett match: Skal man hypnotisere en politiker, er det bare å stryke dem over nebbet med ordet «digitalt», så ligger de i åker’n med beina i været. Det var dette DAB-selgerne gjorde da de solgte DAB til politikerne.
Sannheten er at utskiftningen av alle strømmålerne til «smartmålere» (en operasjon som kostet anslagsvis rundt 10 milliarder kroner, men pytt, det er jo du som betaler) er nødvendig for å sikre profitten når strøm skal dyttes hit og dit i hva man betegner som fremtidens «smartnett». De er også helt nødvendige for å få «smartnettet» til å fungere når enorme mengder strøm kommer og går helt tilfeldig etter som sola skinner og vinden blåser.
Alt i alt: Du kan være ganske sikker på at når det gjelder noe som helst som har med strøm eller strømforbruk å gjøre, og betegnelsen «smart» står foran – så står du overfor noe som er veldig dyrt, dumt og unødvendig, men er en essensiell del av å få fremtidens strømnett til å fungere sånn passe bra, samtidig som energi-oligarkene stikker av med enorme summer. Og det er jo litt dumt når strømnettet opprinnelig fungerte perfekt og var helt unødvendig å endre på. Den eneste mangelen var dessverre at systemet ga deg billig strøm og svindlerne mindre profitt.
Så kom ACER
Acer er betegnelsen på EUs tredje energipakke, og i motsetning til hva mange tror, gir ikke denne avtalen EU rett til å bestemme at Norge skal bygge flere overføringskabler til EU. Den dumskapen klarer faktisk kunnskapsløse, men EU-kåte norske politikere å gjennomføre helt på egen hånd – i håp om å få en feit jobb av EU som betaling. Norge har allerede nok overføringskabler, med minst dobbel kapasitet av hva vi har av kraftoverskudd. Så hva skal vi med flere? Være flinkest i EU-klassen, naturligvis.
Saken er at Norge ikke lenger har sitt eget kraftnett og sin egen nasjonale kraftforsyning. Det er gitt bort til EU gjennom EØS og ACER, fordi EU alltid har vært plaget av energi-usikkerhet og trenger å sikre seg mer, mer og alltid litt mer. En av grunnene til den stadige kraftmangelen er at Europas befolkning vokser ekstremt raskt på grunn av migrasjon. Den andre grunnen er klimahysteriet, som jo går ut på å kvitte seg med den eneste energiressursen Tyskland sitter på: kull.
EUs politikere tillater altså en slags tofronts-utarming av sine egne samfunn og skal løse den selvpåførte floka med ekstremt kostnadsdrivende «klimatiltak» som ikke virker og uansett ikke vil gjøre noen forskjell for jordens klima. Dermed er EU-landenes skattebetalere under angrep fra alle kanter.
Dette sammenbruddet i ansvarlighet er grunnen til at Norge nå er en del av EUs kraftnett, og vi har ikke så mye å si lenger. I bytte har vi fått … ingenting, bortsett fra høyere kostnader og færre arbeidsplasser, ettersom geniale norske politikere har gitt bort et av de viktigste nasjonale konkurransefortrinnene vi hadde: billig, fornybar energi i overflod. Vi må jo dele, sier de. Men den «delingen» går bare én vei.
Bakom synger Paris-avtalen
Det blir litt feil å legge skylden på energiloven alene for doblingen av strømregningen din. Det er klimakrisen og Paris-avtalen som gjør at Norge «må» satse på det absurd kostbare blindsporet vindkraft og andre «klimatiltak» (mens Kina bygger hundrevis av kullkraftverk så fort de kan). Det er myten om at vi kan oppnå grønn «sirkulærøkonomi» som ligger i bånn.
Poenget er at reformasjonen av norsk kraftforsyning ikke kunne skjedd uten den liberale energiloven. Ei heller ville det vært mulig for stadig flere aktører å snylte på norske strømkunder og skape et kaos som selv ikke aktørene klarer å forstå eller forklare logikken bak.
Totalt brukte nordmenn 213,5 terrawattimer energi innenlands i 2019, og den ble fordelt gjennom et enormt organisatorisk system som består av tre hoveddeler: Kraftprodusentene, nettselskapene og strømleverandørene. I tillegg kommer en rekke andre organisatoriske oppfinnelser, som for eksempel kraftmarkedet Nord Pool, og datasenteret Elhub, som styrer «smartmålere» i hus og hytte. La oss se på de enkelte faktorene i dette systemet:
Kraftselskapene lager strømmen
Kraftselskapene driver kraftverk og sender strømmen ut i kraftnettet, hvor den altså blir forbrukt i samme sekund som den produseres. Siden norske vannkraftverk i stor grad er nedbetalte og har ekstremt lave kostnader, starter fortjenesten allerede når strømprisen kommer over 5–6 øre/kWh, og det blir en ren fest når strømprisen kommer opp i 30 øre/kWh. Men dét var altså ikke nok.
Med tanke på at strømprisen er drevet opp mot 250 øre/kWh i land som har satset på vindkraft, er det vel ikke vanskelig å tenke seg at vindkraft ønskes hjertelig velkommen av kraftselskapene og kommunene som eier kraftverkene. Men det er et skjær i sjøen: Den absurd enorme utbyggingen av vindkraft i Europa, kombinert med stadig flere overføringskabler, gjør at når det blåser friskt, medfører det en enorm overproduksjon av strøm, noe som igjen kan sende strømprisen ned til null, som igjen truer økonomien til samtlige kraftselskaper.
Disse voldsomme og tilfeldige variasjonene i produksjon er det som truer med å skape strømkollaps i hele EU, og gi oss såkalte roterende utkoblinger (altså planlagte strømbrudd) for å hindre nettet i å kollapse fullstendig. Etter hvert vil vi også få subsidierte «smartprodukter» som hvitevarer, som strømselskapet kan skru av for å dempe forbruks-toppene. Det er dét «smartmåleren» i sikringsskapet ditt er til for: å regulere ditt strømforbruk gjennom pris, tariff og kontroll.
Nettselskapene fordeler strømmen
I motsetning til kraftselskapene har nettselskapene store utgifter. De skal nemlig bygge og vedlikeholde transformatorer og kabler fram til oss forbrukere. Det er naturligvis ikke billig i et så grisgrendt, kupert og værutsatt land som Norge. Men nylig har det kommet enorme nye kostnader til fra alle de nye vindkraftprosjektene, som plasseres i urørt natur, langt fra andre kraftlinjer.
Norges avstander og topografi gjør tilknytningen for disse vindparkene – som strengt tatt produserer veldig lite strøm, og bare 30 % av tiden – ekstremt kostbar. Det er dette jeg kaller «et helt nytt kraftsystem» ved siden av det vi allerede hadde, og som fungerte helt prikkfritt, leverte nok strøm til forbrukerne og hadde store muligheter for rimelig effektivisering.
Som om ikke dét er dyrt nok, må nettselskapene også besørge overføringskabler til EU og ekstremt kostbare el-kabler til kontinentalsokkelen, som skal elektrifiseres. Alle disse fullstendig unødvendige utgiftene må naturligvis betales av noen, og her er det NVE som krever inn penger gjennom eufemismen «nettleie», som alle strømkundene betaler, og som i praksis har doblet strømregningen til både private og næringslivet i Norge. Det er derfor jeg hevder at energipolitikken er avviklet i Norge; den er erstattet med klimapolitikk.
Strømleverandørene formidler strømmen
Det finnes rundt 100 strømleverandører i Norge som fakturerer oss for strømforbruket, og de representerer et nytt salgsledd som ikke fantes før. De kjøper strømmen fra Nord Pool til samme markedspris, og den videreformidles til oss, pluss et prispåslag som i utgangspunktet er på 6 øre/kWh (ifølge SSB), men som i praksis kan være vesentlig høyere.
Forbrukerrådet har gjentatte ganger de siste årene påpekt at «vilkår og priser er uklare og forvirrende» i de avtalene vi inngår med disse strømleverandørene, og direktøren i Forbrukerrådet, Inger Lise Blyverket, har uttalt til Aftenposten: «I den lille skriften skjuler det seg gebyrer, uklare påslag og tilleggstjenester som forsikringer». Samt: «Markedet er i stor grad til for å forvirre forbrukeren.»
Forbrukerrådet er også kritisk til at mange strømkunder må betale for «opprinnelsesgarantier» for grønn kraft som i EU beviselig bare er 16 % fornybar, men ingen vet det sikkert: All kraft som blir produsert, blir sendt inn i samme kraftnett, og ingen kan se forskjell på elektronene i kontakten din. Hvorvidt de er produsert av en vindpark ved kysten, vannkraftverk i fjellene eller kullkraftverk i EU, kan ingen si noe om. Elektroner er elektroner.
Hinsides enhver fornuft, for å melke så mye penger som mulig
Mange av strømleverandørene driver altså med ren forvirringstaktikk, og det foregår ingen verdiskapning. De er et fordyrende mellomledd som bare selger oss strøm som vi får fra nettselskapene, som naturligvis har all info de trenger for at vi skal få en korrekt strømregning, uten ekstraleddet som koster oss anslagsvis rundt 4 milliarder i året (pluss moms), uten at det egentlig har noen nytteverdi, foruten å være et sysselsettingstiltak.
Kraftnæringen fremstår som organisert etter prinsipper som skal generere mest mulig profitt, og som produserer rene snyltere på norske strømkunder. Markedssystemet er ikke bygget opp for å styrke Norges konkurranseevne, gjøre strømforsyningen billigere eller mer forutsigelig for næringslivet. Den er bygget opp for å tilfredsstille EU og gjøre strømregningen din maksimalt høy.
Politikere babler i vei om Norge som Europas grønne batteri, men selv i de beste årene er kraftoverskuddet vårt knapt stort nok til å forsyne noen få europeiske storbyer med strøm av og til. Derfor er «visjonen» om at Norge skal bli «Europas batteri» uten rot i hverken logikk, virkeligheten eller matematikk. Selv om vi dobler vår kraftproduksjon, vil det være en dråpe i EU-havet – som ironisk nok er totalt avhengig av vår gassproduksjon i Nordsjøen.
Sannheten er at vi selv trenger vannkrafta vi produserer, og nå som Norge skal «elekstrifiseres» for å styre klimaet og været i fremtiden (!), vil vi trenge mer vannkraft, ikke minst for å balansere vindkrafta, som aldri kan forsyne et moderne industriland. Men det innebærer ikke at vi trenger å satse på atomkraft eller bruke nasjonalbudsjettet på å utvikle thorium-kraftverk: Norge har kraftressurser nok. EUs problemer er ikke vårt problem.
Realiteten er at svært lite strøm eksporteres og importeres i europeisk målestokk, og vi har allerede overføringskabler som kan ta mer enn det dobbelte av vårt kraftoverskudd. Likevel vil myndighetene ha mer. Hvorfor? Alt tyder på at kraft-oligarkene ønsker å tappe ned våre vannmagasin på kort tid, så vi blir sittende i mørket når vinden ikke blåser. Du er rundlurt, og klimahysteriet er selve nøkkelen til svindelen.
Vindkraft har forkjørsrett – men skaper bare problemer
Vindkraft-industrien har klart å lure til seg utfattelige særfordeler både når det gjelder skatter, subsidier og særfordeler. Vindparkene har nemlig fått helt andre regler for planlegging enn alt annet i Norge, noe forskningsleder Lars Gulbransen ved Fritjof Nansens institutt har påpekt: Det er energiloven, og ikke bygningsloven, som fastlegger beslutningsprosedyrene, og gjennom dét kan NVE og Energidepartementet i praksis overse alle lokale interesser og lokaldemokrati, og slipper å ta hensyn til naturvern.
De bare durer på med bulldosere og dynamitt, med loven i hånd, takket være Erna Solberg, som kunne stoppet naturraseringen over natten hvis hun ville, men igjen: Klimahysteriet er selve nøkkelen, for den fastsetter at «vi må oppfylle Paris-avtalen» – noe vi naturligvis slett ikke må. Vi kan trekke oss når vi måtte ønske det.
Reguleringsmyndigheten for energi (RME) (har inntil tredje energimarkedspakke ble gjennomført) vært en egen avdeling i Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE), og var administrativt underlagt Olje- og energidepartementet (OED). RME skal«bidra til å fremme en samfunnsøkonomisk effektiv produksjon, overføring, omsetning og bruk av energi.» Vindkraft bryter derfor i realiteten deres mandat, men hvem bryr seg? Money talks.
Oppgavene til RME følger av energiloven og underliggende forskrifter, samt Eldirektiv III og tilhørende forordninger. Men det er viktig å huske at RME ikke er bundet opp til et mandat for å ivareta norske interesser. Nei, nei: De arbeider for å bidra til løsninger i det nordiske og europeiske kraftmarkedet. Norges energisektor er nemlig ikke lenger et nasjonalt anliggende, takket være norske globalister på Stortinget. De jobber for EU og FN, ikke for Norges beste.
Norske EU-politikere tok konkurransefortrinnet fra oss gjennom EØS
Tidligere brukte Norge den billige vannkrafta som et kontkurransefortrinn overfor andre land, for å styrke og tiltrekke kraftkrevende industri: «Kom til Norge, for vi har stabil kraft i massevis, til en billig penge, så ta med arbeidsplassene hit». Det virket. Man trenger ikke være geni for å forstå hva som skjer med et smelteverk hvis et ustabilt kraftnett gjør at strømmen går når smeltediglene er fulle av flytende metall. Dette konkurransefortrinnet har Norge hatt som næringspolitisk prinsipp i hundre år. Nå er det over. Takket være Gro Harlem Brundtland og EØS-avtalen, som snikinnmeldte oss i EU, og takket være Ola Borten Moe fra Sp, som sørget for å innføre «grønne sertifikater».
Næringspolitikken er nå erstattet av EU-politikk, energipolitikken er erstattet av klimapolitikk, og sunn markedsøkonomi er erstattet av subsidieøkonomi og korrupt svindel. Dette er en nasjonaløkonomisk katastrofe som ingen forstår rekkevidden av ennå, fordi regningen ennå ikke har kommet på bordet. Og i mellomtiden blir det flere og flere aktører som lever av energisektoren og skal ha en bit av gullgruven «norske strømregninger».
Aktørene i norsk energibransje
For dem som ikke har lest seg mett på fakta, la meg avslutte med en kort oversikt over aktører i norsk kraftbransje, bare så du forstår hvor mange som egentlig snylter på strømregningen din – eller den lille bedriften din. Økte energikostnader går rett på bunnlinjen, men NHO fastholder likevel at klimapolitikk, vindkraft og EU-politikk ikke øker utgiftene til norsk næringsliv.
Klima- og miljøorganisasjonen NHO forsikrer tvert om at den gigantiske «elektrifiseringen» og «det grønne skiftet» vil lønne seg for Norge … en gang i fremtiden. «Helt sikkert, altså. Kors på halsen og ljugekors bak ryggen». Forutsetningen er naturligvis at staten fortsetter å pøser på med subsidier, så lenge som nødvendig (les: i all evighet). For det grønne skiftet er svindel, akkurat som vindkraften. Og grunnmuren for svindelen er klimakrisen som du tror på, men som er ren fiksjon, og opprettholdes av PR-penger fra … you guessed it. Sirkelen er sluttet. Aktørene i den grønne svindelen sitter nemlig med ENDELØST av penger, PR-agenter og ressurser:
NVE: Norges vassdrags- og energidirektorat ble grunnlagt i 1921, er underlagt Olje- og energidepartementet og har ansvar for å forvalte vann- og energiressursene i landet. De forvalter også de famøse «grønne sertifikatene» (elsertifikater) som er vindkraftens subsidieordning.
RME: (Reguleringsmyndigheten for energi) RMEs oppgave er fortsatt å sørge for at aktørene overholder regelverket som sikrer like konkurransevilkår i kraftmarkedet og et effektivt drevet strømnett, noe som i praksis er umulig med vindkraft involvert.
Statnett: Bygger, eier og driver det sentrale strømnettet og passer på at det alltid er balanse mellom forbruk og produksjon, slik at du har strøm i kontakten året rundt. Statnett drifter det elektroniske elsertifikatregisteret.
Elhub: Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har pålagt Statnett å utvikle Elhub, som igjen skal håndtere dataene fra «smartmålerne» som erstattet de gamle strømmålerne. Løsningen overvåker strømforbruket ditt konstant, og er en forutsetning for å få den ustabile vindkrafta til å fungere uten at det blir mørkt eller at du betaler for lite.
Statkraft: Statkraft utvikler og drifter anlegg for fornybar kraft, kjøper og selger kraft og insisterer på at de investerer hundre prosent av sin videre vekst i «fornybar energi», som i praksis betyr vindturbiner. Planen var opprinnelig 10.000 vindturbiner i norsk natur, og alle politikere som tror på «klimakrise» og Paris-avtalen, er bundet til turbinmasten. Det finnes nemlig ikke noe reelt alternativ.
Nord Pool: Dette selskapet har som vedtektsfestet formål å organisere, drive og videreutvikle en markedsplass for fysisk handel med elektrisk kraft og andre energiprodukter, samt tilby tjenester som står i forbindelse med slik handel. Nord Pool AS, (tidligere, Nord Pool Spot AS) er et aksjeselskap som eies av Euronext og de nordiske og baltiske stamnettoperatørene Statnett SF, Svenska Kraftnät, Fingrid Oyj, Energinet.dk og Litgrid. I 2019 ble 494 TWh elektrisk kraft handlet via Nord Pool, av 360 medlemmer fra 20 land.
EnergiNorge: Dette er en landsomfattende interesse- og arbeidsgiverorganisasjon som representerer ca. 300 selskaper som produserer, transporterer og leverer fornybar energi i Norge. Visjonene er at Norge skal ta en global lederrolle som det første fornybare og fullelektriske samfunn i verden, fordi det er en nærmest utømmelig subsidie-gullgruve.
NORWEA: (Norsk Vindkraftforening) ble stiftet i 2006 og har i dag rundt 130 medlemsbedrifter. De representerer hele verdikjeden rundt vind-, bølge- og tidevannskraft. Dette er bransjens sentrale møteplass for vindkraftfaglig, politisk diskusjon og industrielt samarbeid. Påfallende mange advokatkontorer er medlem, og nettverket omfatter både NHO, Zephyr, NVE og Trønder Energi. Vindkraft-industrien henger sammen med klima-industrien, hvor alt henger sammen med alt, alle kjenner alle og alle klør hverandre på ryggen, langt inn i Stortinget.
Norwegian Offshore Wind Cluster: Disse sikter mot å bli den sterkeste supplykjeden for flytende havvind i verden. Equinor, Aker og Kværner er blant de hundrevis av medlemsbedriftene fra verden rundt.
Menon Economics: Analyserer og leverer rapporter rundt økonomiske problemstillinger og gir råd til bedrifter, organisasjoner og myndigheter. Selskapet er påfallende ofte involvert i saker hvor klima- og vindkraftindustrien trenger en rapport som viser at politikerne må øke subsidiene til grønne formål.
Irena: (International Renewable Energy Agency) Det internasjonale byrået for fornybar energi kaller seg en ideell organisasjon, med mandat fra regjeringer over hele verden. Kledelig nok har dette lobbymonsteret hovedkvarter i Abu Dhabi. Emiratene er jo særlig kjent for sitt klimaengasjement og bekymring for natur og overforbruk.
Skift.no: Denne organisasjonen het tidligere «Norge203040» og kaller seg «næringslivets klimainitiativ», som ble etablert i 2015. Tilfeldigvis samtidig med at regjeringen underskrev Paris-avtalen og vedtok at Norge skulle kutte de totale klimagassutslippene med 40 prosent innen 2030, gjennom gigantiske subsidier til … du gjettet riktig: næringslivet!
EnerWE: Dette er energibransjens klimareligiøse digitale kanal. Styrt av Zero.
Freyr: Dette selskapet ble opprettet i januar 2017, med Torstein Dale Sjøtveit som styreleder og Siv Jensens bror, Tom Einar Jensen, som daglig leder. Skal ifølge næringsregisteret drive med «programmeringstjenester, internettdesign og programmering», men er mer kjent som «vindbaroner». Nylig ble selskapet registert på New York-børsen som en del av planen om å bygge en batterifabrikk i Mo i Rana, som for det offentlige vil bli et nytt jernverk-subsidiesluk.
Njordr AS: Også dette selskapet ble opprettet i oktober 2017. Og også her er Torstein Dale Sjøtveit styreleder. Forretningsideen går ut på å finne områder for utbygging og tekniske løsninger for vindkraft, slik at de kan selge ferdige prosjekter til interesserte investorer. Freyr AS og Njordr AS er begge eid av:
Ats Next AS: Ble opprettet i 2016, er heleid av Torstein Dale Sjøtveit og Ann Kristin Dale, og er et holdingselskap for Freyr, Njordr og Empower New Energy, stiftet i 2017, som igjen er deleid av To Good Energy AS, stiftet i 2014, og i aksjepostene figurerer Empower Invest AS, stiftet i 2018 … og så videre i all evighet.
Zephyr AS: Norsk vindkraftselskap som utvikler, bygger og drifter vindkraftverk i Norge. Zephyr har konsesjon på seks vindkraftverk, bygger ut fem og skal drifte tre. Er særlig kjent for å være fullstendig hensynsløse mot naturen og alle som protesterer mot deres vindkraftplaner.
Zero: (Zero Emission Resource Organisation) Miljøstiftelsen ZERO er en såkalt uavhengig ideell organisasjon som ble stiftet i 2002 av en gruppe tidligere aktive og ansatte i Natur og Ungdom og Bellona. (MDG sprang ut av Framtiden i Våre Hender, men er i samme sektlignende og kvasireligiøse sfære.) Selv om Zero hevder seg «uavhengig», driver de aktiv infiltrasjon i politikken og næringslivet, og kan sees som et slags NAV som hele klimasirkuset dreier seg rundt.
I 2018 kom 92 prosent av inntektene til Zero gjennom næringslivssamarbeid og bidrag fra næringslivets støttespillere. Her er Ketil Solvik Olsens offentlige selskap Nye Veier en hovedpartner. De er også støttet av Norske Shell, UnoX og Equinor, og i tillegg av mange selskap som lever av å melke det offentlige for grønne subsidier. De har derfor all mulig grunn til å ønske at klimahysteriet får fortsette i all evighet.
Energi24.no: Energi24.no er bransjenettsted med fokus på forretningsmuligheter på norsk sokkel.
Vår Energi: Vår Energi representerer en ny generasjon operatører på norsk sokkel. Organisasjonen er for dem som opererer olje- og gassproduksjon over hele sokkelen, med felt i Barentshavet, Norskehavet og Nordsjøen
Vindportalen.no: Informasjonsside om vindkraft, driftet av Norewa og EnergiNorge.
Energiogklima: Avis som gis ut av Norsk klimastiftelse.
Lær alt om klimasaken og hysteriet rundt den. Kjøp Kents bok her!
