Gjesteskribent

Tilhengere av Donald Trump lytter mens han taler under et valgkampmøte i Sanford, Florida, den 12. oktober 2020. Foto: Evan Vucci / AP / NTB.

Som en borger som også er statsviter, har jeg prøvd å vise nødvendig aktsomhet i vurderingen av hva som skjedde ved det siste valget. Hvem vant hva, og på hvilket nivå, og hva betyr det? Og hva med anklagene om valgfusk? Folk spør meg stadig hva jeg mener, og jeg besluttet å skrive ned konklusjonene jeg har nådd til dags dato, samt på hvilket grunnlag. Fordi anklager om valgfusk har satt spørsmålstegn ved utfallet av presidentvalget, har jeg viet disse særskilt oppmerksomhet.

Dette notatet er ikke skrevet for å overtale noen. Det registrerer bare mine observasjoner og refleksjoner. Få mennesker er uansett virkelig åpne for overtalelse – ikke bare i politiske saker, men i alle saker de bryr seg om og har tatt standpunkt i. De som står hardt på den ene sidens syn, vil avvise enhver tvil om det, og det vil mange andre også. Disse vil ikke bli noe mindre avvisende mot et dokument som utfordrer deres oppfatninger selv om det er fullt av fotnoter eller vedlegg. Et slikt dokument vil faktisk få dem til å motstå det enda mer. Når det gjelder de relativt få menneskene som virkelig er fordomsfrie, vil de ikke finne en annen persons observasjoner ensrettende. De vil vurdere grunnlagsmaterielet i omstridte saker for seg selv, slik de bør.

Forhåpentligvis lurer jeg ikke meg selv når jeg sier at jeg ikke har trukket mine konklusjoner om valget i 2020 fordi jeg står på en bestemt side. Jeg studerer politikken nøye, men har aldri tilhørt noe politisk parti. Hvis det finnes en skjevhet i mitt syn, tror jeg det handler om stor grad av fremmedgjøring fra begge de amerikanske partiene. Jeg mener begge presidentkandidatene i 2020 har store feil.

Det bør være opplagt at spørsmålet om valgets legitimitet er for følsomt og betent til at mitt syn på det som skjedde, er avgjørende for noen. Valget er blitt utfordret juridisk i en rekke stater. De som retter anklager om svindel, har hatt bare noen få uker på å forberede sakene sine, og mye av grunnlagsmaterialet er vanskelig å forstå for dem som ikke er statsvitere, dataingeniører eller statistikere. Uansett hva slags sannhetsgehalt det er i påstandene, finnes det et stort og voksende materiale å studere – dette til tross for mediemantraet om at anklagene er «grunnløse».

Det er allment anerkjent at mainstream-mediene spesielt i dekning av saker om Donald Trump for lengst har sluttet å late som om de er upartiske. Det er likevel bemerkelsesverdig at mediene ikke har undersøkt de tilsynelatende stadig mer plausible påstandene om valgfusk. Det tok meg ikke lang tid å innse at anklagene var langt mer alvorlige og troverdige enn det offentligheten i USA var blitt fortalt. Dette notatet gjennomgår da også særlig påstandene om valgfusk. Jeg hadde knapt begynt å se på dem da jeg merket meg at europeiske eksperter på amerikanske valg, noen av dem også med avansert statistisk ekspertise, veldig kort tid etter valget publiserte artikler eller gav intervjuer der de hevdet å ha sett klare indikasjoner på at valget var «rigget»! I Sverige, av alle steder, publiserte en ekspert på amerikanske valg en artikkelserie som viste at Bidens seier i vippestatene rett og slett ikke kunne forklares uten å anta stor svindel. Siden Donald Trump er enda mer foraktet av mediene i Europa enn i USA, ble jeg overrasket over å høre noen få europeiske kommentatorer snakke om presidentvalget som om valgfusket der skulle være åpenbart for alle. Jeg ble enda mer nysgjerrig på pussige sider ved valget, men var fortsatt skeptisk. På nettet kan du finne støtte for praktisk talt alle synspunkter.

Dette sammendraget av mitt syn på valget vil stort sett begrenser seg statsvitenskapelige bemerkninger. Selv om elektronisk stemmegivning kan være den viktigste anklagen om valgsvindel, vil jeg på grunn av manglende ferdigheter i statistikk og informatikk ikke gå i dybden på avvikene i avstemningen som eksperter på disse områdene i seg selv mener er tilstrekkelig bevis på svindel.

Generelle trender ved valget

Jeg vil begynne med noen bemerkninger kanskje er elementære for statsvitere, men som til tross for sin store og åpenbare betydning ikke har fått den offentlige oppmerksomheten som burde ha vært automatisk og betydelig.

Først og fremst viser historien at en sittende president får flere stemmer enn ved første valg, blir gjenvalgt. President Trump fikk mange flere stemmer, ikke hundretusener flere, men mer enn 10 millioner flere (ikke medreget stemmene hans støttespillere mener han ble frastjålet). Trumps støtte blant latinamerikanere, en gruppe som ofte er blitt beskrevet som fiendtlig innstilt til ham, økte seg til 32 prosent, og enda mer blant latinamerikanske menn. Hans støtte blant svarte økte med 50 prosent.

Et annet viktig faktum: Visse amerikanske stater stemmer nesten alltid på vinneren. Florida og Ohio er øverst på denne listen, dels fordi de gjenspeiler den demografiske sammensetningen i hele USA. Hvis du legger til Iowa, kan du med stor sikkerhet forutsi at den som vinner disse de tre statene, også vil vinne presidentvalget. Trump ikke bare vant disse statene, han vant dem svært komfortabelt – i Ohio og Iowa med rundt åtte prosentpoeng, i Florida med over tre prosentpoeng. I 1960 var ikke utfallet i disse statene det samme som ved hele presidentvalget. Hvilket valg var det? Nixon mot Kennedy, altså valget som nesten helt sikkert ble stjålet for JFK i Illinois (Cook County) og Texas. Det var valget som skapte den anomalien at noen ble president uten å vinne Ohio. Etter 1960 ble det det igjen en regel at presidentvalget bare ikke kunne vinnes uten Ohio. Men i 2020 klarte Biden på en eller annen måte å vinne uten Ohio.

La meg gå litt mer i detalj. Det finnes et annet og enda mer overbevisende mål på hvem som vil vinne et presidentvalg. Denne størrelsen antyder at det var noe veldig rart, sågar uforklarlig, med utfallet av dette presidentvalget i vippestatene. Det finnes en rekke toneangivende fylker over hele USA som nesten alltid stemmer på den som vinner nasjonalt. Noen fylker stemte på vinneren ved hver eneste presidentvalg fra 1980 til 2016. I 2020 var det med få unntak omvendt. De stemte ikke på han som anses å ha vunnet, men på Donald Trump. Nitten fylker er blitt identifisert som spesielt velegnede for å spå utfallet i presidentvalget. De er nesten sikre på å stemme for vinneren. Det blir antatt at hvis en kandidat vinner 15–16 av disse 19 fylkene, vil han også vinne presidentvalget.

Så hvordan gikk valget i disse fylkene i 2020? Trump vant hele 18 av de 19! Det sier desto mer at han også forbedret sitt eget resultat i disse fylkene. Hvis kun ett fylke hadde stemt på vinneren av presidentvalget i veldig lang tid, ville ikke det i seg selv ha så stor prediktiv kraft, men det er slående når det skjer med flere slike fylker. Valencia County i New Mexico har gjenspeilet utfallet av hvert eneste presidentvalg siden 1952. Der vant Trump med ti prosentpoeng i 2020. Vigo County i Indiana har stemt på alle vinnere av presidentvalget unntatt to siden 1882. I 2020 vant Trump dette fylket med femten prosentpoeng. Westmoreland County i Virginia har bare to ganger siden 1928 unnlatt å stemme på vinneren av presidentvalget. Trump vant det fylket med seksten prosentpoeng. Dette er bare spesifikke illustrasjoner av en trend i de normalt avgjørende fylkene, som favoriserte Trump omtrent så ettertrykkelig og overveldende som det er mulig.

Gitt Trumps landsomfattende fremgang, er det ikke overraskende at republikanerne, i motsetning til medienes spådommer om «en blå bølge», faktisk fikk 13 mandater i Representantenes hus. Ikke en eneste sittende republikansk representant i Huset mistet plassen sin – ikke én!

Biden hadde en stor økonomisk fordel

Det er relevant at suksessen for Trump og partiet hans skjedde til tross for de nesten utrolige pengebeløpene som ble brukt for å støtte Biden og motarbeide Trump-leiren. Demokratene brukte langt mer penger enn Republikanerne. Michael Bloomberg brukte alene noe sånt som fem dollar pr. velger i Florida. Et annet eksempel er de svimlende beløpene som milliardærer brukte, særlig Big Tech-ledere. Mye av det er blitt omtalt som «mørke penger» fordi de i stor grad omgikk lovene om valgkampfinansiering. Et eksempel er Mark Zuckerbergs kanalisering av 500 millioner dollar for å styrke Biden-leiren. Han gjorde det delvis ved å donere rundt 350 millioner dollar til Center for Technology and Civic Life, som jobbet for å oppfordre til valgdeltakelse i nøye utvalgte deler av stater og kommuner. Valgmyndighetene ble blant annet tilbudt penger for å plassere valgboksene i visse områder. Det er kommet mange anklager om at denne innsatsen ikke bare var åpenbart partisk, men brøt med lover som forbyr visse former for oppfordringer om å stemme.

Det kan også hevdes at de sosiale mediegigantene gav Biden et enormt bidrag i naturalytelser ved å sensurere informasjon som var skadelig for ham under valgkampen. Det er vanskelig å sette en økonomisk verdi på den tilnærmet ubegrensede støtten til Biden i de vanlige mediene, men det ga ham åpenbart en enorm fordel.

En kamp i oppoverbakke likevel

Bidens enorme økonomiske fordel har utvilsomt hjulpet ham, men vi vet nå at han likevel kjempet i oppoverbakke. Han måtte overvinne en Trump-bølge. Det finnes noen viktige og veldig slående indikasjoner på hvordan Biden gjorde det. Et forbløffende eksempel på at han møtte sterk motstand er at han vant færre amerikanske fylker enn noen annen vinner av presidentvalget i moderne tid. Obama vant 873 fylker i 2008. Biden vant knapt 500 i 2020! (Trump vant rundt 2550 fylker.)

Er dette rekord for en vinner? Bidens andel av stemmene i hver stat nådde ikke engang opp mot Hillary Clintons. Demokratene er vanligvis avhengige av at den svarte befolkningen stemmer 85–90 prosent i deres favør for å vinne presidentvalget. Biden var ikke spesielt nær den prosentandelen. Han fikk en mye lavere andel svarte stemmer enn Obama, men også en lavere prosent enn Hillary Clinton. Blant svarte menn nådde han ikke 80 prosent, og det er et bekymringsfullt lavt tall for Demokrater. Demokratenes andel av de latinamerikanske stemmene gikk også ned.

Et magisk utfall

Man skulle kanskje tro at Biden måtte ha matchet eller overgått Hillary Clintons stemmeprosenter rundt om i landet for å vinne valget. Men i det store og hele skjedde det motsatte. Han gjorde det dårligere i de store byene, altså de Demokratiske festningene som er avgjørende for å vinne presidentvalget og andre valg.

Når man tar alle disse mønstrene i betraktning, er det ett trekk ved presidentvalget som er spesielt bemerkelsesverdig og veldig vanskelig å forklare, og dette skaper alvorlig tvil om Bidens antatte valgseier. Det som reiser urovekkende spørsmål, er de paradoksale unntakene fra Bidens svake resultater nasjonalt. Av en eller annen grunn var det bare i noen få stater at stemmene til Biden gikk mot de nasjonale trendene som er beskrevet her. Og hvor fantes dette helt avvikende mønsteret? Jo, i vippestatene som Trump hadde vunnet i 2016. Det var statene som Biden nå bare måtte vinne for å bli president. I disse statene snudde Biden på en eller annen måte dramatisk den dårlige trenden han hadde i resten av landet! Som nevnt vant Biden bare ett av de 19 vippefylkene rundt omkring i USA, men han vant visstnok alle vippestatene! Hvordan kunne en slik bragd være mulig? Ved å gjøre det veldig mye bedre i de store byene i vippestatene enn i de store byene ellers i landet.

Den gamle, nesten passive kandidaten Biden, som ikke skapte noen synlig folkelig entusiasme – stikk motsatt Trump – fikk på en eller annen måte tallene han trengte i Philadelphia, Detroit, Atlanta, Milwaukee og andre byer i vippestatene, for dermed å «vinne» disse statene, i Georgia med svært liten margin. Valgdeltagelsen i disse demokratiske byene var historisk, og veldig høy sammenlignet med byer utenfor vippestatene. Det er blitt påstått at antallet avgitte stemmer i mange distrikter i tungt demokratiske fylker i Michigan oversteg antallet registrerte velgere. I Pennsylvania hevdes det at minst én lastebil med allerede utfylte stemmesedler skal ha blitt hentet fra New York. I den samme staten ble lover for hvordan man skal stemme og gjennomgå stemmesedlene ganske enkelt satt til side av lokale tjenestemenn. I tidligere år var en betydelig andel av poststemmene blitt kjent ugyldige på grunn av åpenbare feil. I år, da nye og delvis improviserte avstemningsprosedyrer hadde ført til et langt større antall poststemmer, mange av dem deponert i samlekasser, ble nesten ingen av dem ble ugyldiggjort i demokratiske skanser.

I de store statene Florida og Texas, hvor det er mange store byer, ble stemmetellingen fullført på valgkvelden. Det skjedde ikke i byer i vippestatene. Der ble tellingen plutselig stoppet på valgkvelden. Valgobservatører og de fleste andre ble sendt hjem. Vdieoopptak fanget da opp noe som skjedde i et valglokale ved et konferansesenter i sentrum av Atlanta, Georgia. Noen få valgmedarbeidere ble igjen, trakk ut kofferter med stemmesedler fra under et dekket bord, og matet dem inn i stemmeautomatene tidlig på morgenen uten at de lovpålagte valgobservatørene var til stede. Et stort antall beedigede erklæringer vitner om at lokale tjenestemenn i byene åpenbart bryter valgloven og aksepterer tvilsomme stemmer. Det kom også anklager om at stemmesedler ble satt inn i telleapparatene mer enn én gang. Blant de mange eksemplene på «tradisjonelt» valgfusk og «uregelmessigheter» i byens politiske maskineri var stemmer fra døde mennesker, folk som ikke bodde på stedet, og folk uten statsborgerskap i USA. Mange stemmer ble avgitt av folk som ikke hadde registrert seg.

Etter at den offisielle stemmetellingen var suspendert, skjedde det endringer i tabellene som har forbløffet statistikere og dataeksperter. Disse ekspertene har ikke klart å forklare dem som noe annet enn et resultat av svindel. Problemet her var elektronisk opphopning av stemmer. Stemmene som ble registrert, viste et ensartet mønster i flere stater, for eksempel ved at de gav en bestemt prosentandel av stemmer til Biden og Trump. Noen summer av elektronisk registrerte stemmer var alle, eller nesten alle, for Biden.

Det skjedde også forskjellige «feil», forklart som «menneskelige feil», og noen av dem ble «korrigert» elektronisk. Folk som har kunnskaper om valgsvindel i andre land, har pekt på plutselig stans i stemmetellingen og «feil» som karakteristisk for datagenerert svindel. Tellemaskinene som brukes i vippestatene har vist seg å være ganske lette å manipulere, for eksempel ved å sette inn algoritmer for kontinuerlig skifte av stemmer fra en kandidat til en annen. Det er absolutt relevant at de samlede valgdataene i dette valget ble koblet til internett, til og med til servere i utlandet. At det finnes metoder for å manipulere valg gjennom elektronisk avstemning, er velkjent for eksperter, ikke minst på etterretningsfeltet.

Spørsmålet om plausibilitet

Fordi jeg ikke har spesialkunnskap, vil jeg ikke ta stilling til det europeiske og amerikanske eksperter på statistikk og amerikanske valg har hevdet er helt usannsynlige elektroniske stemmemønstre i vippestatene. Det er mange tegn på manipulasjon, og de registrerte anomaliene i stemmene sies å være så skjærende at de er statistisk uforklarlige som noe annet et resultat av svindel. I Pennsylvania ble det rapportert at et stort parti på rundt 550.000 stemmer hadde vært 99,4 prosent for Biden, et tall som er hindises latterlig, selv om man skulle anta at det utelukkende bestod av stemmer fra demokratiske skanser. Det fantes lignende rapporter andre steder, som i Fulton County, Georgia.

Disse oppsiktsvekkende skjeve justeringene av stemmetallene skjedde etter at valgobservatørene hadde gått. Et annet eksempel på statistisk uforklarlige forandringer i tabellene er at en rekke bunker på nøyaktig like mange stemmer gikk til samme kandidat. Selv om Trump gjorde det veldig bra i resten av landet, og gjorde det bedre enn i 2016, var det ingen av disse anomaliene i stemmegivningen som gikk i hans favør. Eksperter som har sammenlignet Dominion-maskinene i vippestatene med maskiner av en annen type i andre stater, har hevdet at Dominion-maskinene i gjennomsnitt rutinemessig flyttet 2–3 prosent av stemmene fra Trump til Biden. Dataforskere og statistikere hevder at Trump-stemmer mange steder bare forsvant, eller bunker ble byttet fra Trump-kolonnen til Biden-kolonnen. I DeKalb County, Georgia, ble en bunke på over 12.000 stemmer byttet over til Biden.

Folk som har teknisk innsikt i disse tingene, har spekulert i at noen av de uregelmessighetene som er lettest å oppdage, skyldes at svindlere er blitt desperate etter å ha merket at enda flere stemte på Trump enn de hadde forventet. For å veie opp for dette måtte de improvisere. De tok risiko, ble uforsiktige og kunne ikke lett skjule sporene etter det de gjorde.

Bildet som fremtrer, er altså ikke bare av lokale kjeltringer som ignorerer loven og manipulerer stemmesedler på gammelmåten, men av organisert manipulasjon i stor skala. Fenomenet gjør seg gjeldende ved forskjellige sider av avstemningen. En ting var hvordan stemmesystemet ble laget og kunne brukes, en annen hvordan stemmesedlene ble mottatt og talt opp, og atter en annen, sannsynligvis den viktigste, hvordan stemmene ble registrert digitalt. Det var den siste formen for avvik som ble avslørt. I alle deler av hele prosessen virket uregelmessighetene i samme retning: De snudde den nasjonale valgtrenden som favoriserte Trump.

Man bør merke seg at muligheten for svindel med Dominion-systemet som ble brukt i vippestatene og mange andre stater, var blitt nevnt lenge før dette valget. Faktisk har systemet blitt kritisert av Demokrater som svært enkelt å manipulere, og sårbart teknisk. Senatorene Ron Wyden, Bernie Sanders og Elizabeth Warren er blant de fremtredende Demokratene som har kritisert potensialet for svindel med dette stemmesystemet.

Ved dette valget, hvor den forhatte Trump var kandidat, forventes vi likevel å tro det mainstream-mediene sier, altså at systemet fungerte med høy pålitelighet og at det ikke er noe å se her.

Hvordan kunne tanken på utbredt valgfusk virke så fjern for mange? En delvis forklaring er at de aller fleste ganske enkelt ikke er klar over de mange rare og mistenkelige sidene ved valget som er nevnt her. Mainstream-medier har valgt å unnlete å rapportere om dem. Sannsynligvis er den viktigste forklaringen at folk flest er mer intenst partiske enn de selv vil innrømme. Mange er rett og slett uvillige til å møte og akseptere at den Donald Trump de forakter så sterkt, faktisk hadde klart å få støtte fra det amerikanske folket igjen. Nei, nei, den muligheten kan ikke aksepteres! Påstander om valgfusk må være grunnløse «konspirasjonsteorier».

Den defensive bruken av ordet «konspirasjonsteori» er talende. Stikk i strid med det mange tror, er ikke konspirasjonsteorier pr. definisjon usanne. Det enhver enhver fordomsfri person spør seg, er dette: Er den påståtte konspirasjonen reell eller innbilt? De fleste har ikke noe problem med å godta tanken om en «konspirasjon» når det gjelder organisert kriminalitet. Under den kalde krigen var det ikke noe problem å tro på den «kommunistiske konspirasjonen». Bevisene for begge konspirasjonene er overveldende. I løpet av de siste årene har vi levd med en dyp, langvarig og intens fiendtlighet mot Donald Trump. Det er blitt gjort svært hensynsløse forsøk på å stanse eller kvitte seg med ham, og det har åpenbart skjedd med mye forseggjort samspill. Alt dette tatt i betraktning, hvorfor skulle en sammensvergelse med sikte på valgfusk i 2020 virke så usannsynlig?

Statsvitere og velinformerte journalister vet at de politiske «maskineriene» i USAs store byer, som nesten alle sammen er énparti-enklaver, i generasjoner har vist større eller mindre tendens til «uregelmessigheter». Mange demokrater innrømmer det også, delvis fordi det kan påvirke demokratiske primærvalg. Valgfusk kan brukes mot dem selv eller kandidater de foretrekker. Tenk nå på den dype fiendtligheten mot Trump. Er det så dristig å tenke seg at mange som anser Trump som et stort onde, var overbevist om at det var hensiktsmessig, eller til og med heroisk, å kvitte seg med ham nesten uansett hvordan? Når det gjelder måter å sikre det ønskede resultatet på i dag, kan du legge til de gamle praksisene i bymaskinene og mulighetene for svindel introdusert av programvare og hacking. Tenk samtidig på tilstanden til vår kultur, inkludert medvirkningen til byledere i gatekonkurranser og kriminalitetsbølger de siste månedene. Gitt alle disse omstendighetene, er det ikke mer sannsynlig å forvente stemmesvindel i 2020-valget enn ikke å gjøre det?

Folk som ser naivt på amerikansk politikk eller ikke har overveid slike ting, kan ha vanskelig for å tro at hundrevis av mennesker kan delta i større svindel. Men storstilt samspill på mange av livets områder er som nevnt hverken noe nytt eller uvanlig. «Tradisjonelt» amerikansk valgfusk har forekommet som en politisk versjon av den organiserte kriminaliteten. Denne siste har hundrevis av mennesker som opererer i forskjellige stater. Tradisjonelt valgfusk har noen ganger involvert samarbeid med organisasjoner som mafiaen. Et eksempel: Som tidligere bootlegger hadde faren til JFK, Joseph Kennedy, gode kontakter med mafiaen, og i 1960 fikk han Sam Giancana, mafiabossen i Chicago, til å fikse det Demokratiske primærvalget i West Virginia for JFK, en katolsk som stilte til valg i en sterkt protestantisk stat. Den forventede vinneren, Hubert Humphrey, kunne ikke tro det. Pålitelige aktører kan organisere operasjoner lokalt uten å vite hvem som trekker i trådene. I dag forenkler datamaskiner, programvare og hacking arbeidsdelingen, og begrenser antallet personer som behøves for å nå store mål. Det finnes selvfølgelig risiko for at varslere avslører en del av svindelen, slik det nå begynner å skje.

Fordi det var avstemningen i vippestatene som avgjorde valget i 2020, vil jeg ikke prøve å ta stilling til anklager om svindel i andre stater – hvilket ikke betyr at det ikke forekom.

Domstolene

Men har ikke domstolene avvist å tro på anklagene om valgfusk? Fremfor alt bygger anklagene bare på noen ukers innsamling av data og vitnesbyrd, samt på elektroniske bevis og statistikk som er vanskelig å forklare for legfolk. Anklagene har også vært fremmet på overveiende uvennlige eller fiendtlige arenaer. Rettssystemet er ikke noe unntak fra svekkelsen av USAs tradisjonelle kultur og rettssikkerhet. I flere tiår har denne tradisjonen vært undergravd ved amerikanske jusstudier ved å lære bort lov og rett som et middel for å oppnå sosial rettferdighet og andre «progressive» saker. Det gjelder særlig i de store byene, men også ved de føderale domstolene og i rettssystemet generelt finnes det svært partiske synspunkter overalt. Ingen som er kjent med Bruce Frohnens syn på dagens rettssystem, kan forvente noen større hengivenhet til loven eller upartiskhet i gammel forstand.

Noen dommere utnevnt av republikanere kan nyansere dette bildet, men også disse er påvirket av rettsmiljøet de opererer i. De frykter å bli angrepet i mediene og bli uglesett av sine fagfeller. Og hvem vil i særdeleshet bli kjent for å ha tatt anklager fra «Trump-partisaner» alvorlig? Sjenerte dommere kan unngå stridigheter og uønsket medieoppmerksomhet ved ikke å «blande seg inn» i den «politiske prosessen». En enda viktigere grunn til domstolens motvilje mot å behandle saker om valgfusk ved dette presidentvalget er sannsynligvis at de aller fleste dommeres holdninger til Trump varierer fra ubehag til ren fiendtlighet. De fleste av dem vil bare at denne rå bøllen og det forstyrrende elementet i systemet de tilhører, skal forsvinne. Ønsker de egentlig å lytte til anklager om valgfusk, og på den måten gi inntrykk av å hjelpe Trump med fortsatte sleggeangrep på «sumpen» og «den dype staten»? Not hardly, som John Wayne kunne ha sagt.

Bevisvegring

Jeg har alltid hatt interesse for epistemologi – hvorfor folk tror det de tror på – og jeg hevder at bare temmelig uvanlige mennesker, personer med stor karakterstyrke og en følsom og aktiv samvittighet, med noen grad av sannsynlighet vil motstå den allestedsnærværende tendensen til å se bort fra beviser som antyder at de kan ha feil. På bakgrunn av alt det jeg har sett de siste ukene, nøler jeg ikke med å si at de som blankt avviser anklagene om valgfusk ved dette valget, ikke er de fordomsfrie observatørene som de kanskje innbiller seg at de er. Bevisst eller ubevisst er de partiske mot Trump eller partiske Demokrater på refleks, med mindre de, som folk flest, bare er redde og frykter konsekvensene av å fornærme andre.

La meg straks legge til at vilje til å se på bevisene for valgfusk og -svindel ikke i seg selv gjør noen til Trump-sympatisører. Er ikke mange Trump-tilhengere tilbøyelige til å trekke forhastede konklusjoner om valgfusk? Jo, selvfølgelig er de det – det sier seg selv. Men det har lite å gjøre med det som faktisk skjedde under valget. Bevisene og indikasjonene er det de er, uansett motivene hos personene som gjorde oss oppmerksom på dem.

Avsluttende tanker

De som er partiske av natur, vil gå ut fra at anklager om svindel ved valget i 2020 må skyldes partiske motiver. De vil ha vanskelig for å tro at noen kanskje bare vil finne ut hva som faktisk skjedde under valget, at en statsviter eller ansvarlig borger gjerne vil forstå hva valget sier om landets tilstand. Det som motiverte meg til å studere valget og skrive ned disse bemerkningene, var ikke en preferanse for en av de to presidentkandidatene. Det var disse tre tingene: (1) et ønske om å vite hva som skjedde under valget – en statsviter har visse forpliktelser, (2) en mistanke, som delvis bygger på studier av trender i amerikansk politikk, om at noe i 2020 gikk alvorlig, urovekkende galt, og (3) medienes absurd ensidige behandling av kandidatene og deres mørklegging av anklagene om svindel.

Det er fremdeles mye å lære om dette valget. Fordomsfrie mennesker må selv granske bevisene for svindel. De må altså gjøre det som Trump-hatere i begge partier nektet å gjøre helt fra begynnelsen. Jeg er flau over at sofistikerte europeere tilbød ekte og skarpe analyser av mistenkelige trekk ved valget, mens de amerikanske mainstream-mediene ganske enkelt snudde ryggen til. Deres lettsindige avfeing av valgfusk og konstante aktivisme for den ene kandidaten er et slående eksempel på et manglende samfunnsansvar som man ikke forbinder med en konstitusjonell republikk, men med en bananrepublikk. Etter mange år med stadig mer åpenbar partiskhet viser medienes oppførsel under valgkampen i og etter valget i 2020 at den amerikanske konstitusjonalismens gamle ånd, rettsstaten samt den lidenskapelige og samtidig respektfulle offentlige debatten forsvinner. Istedenfor å motvirke den stadig økende kynismen, demagogien og korrupsjonen hos politikere, tilpasser mediene seg og støtter den ene siden i kampen som pågår.

Det jeg hittil har funnet ut om valget, gjør det umulig for meg å godta medienes versjon av valgresultatet. Det er slett ikke usannsynlig å at Joe Biden «vant» dette valget takket være svindel. Han «vant» vippestatene med små marginer. Akkurat hva som er sant, vil ikke bli kjent før anklagene er grundig undersøkt. Min gjennomgang av bevisene er langt fra uttømmende, og jeg kan ikke kategorisk utelukke at svindel ikke var nok til å stjele valget for Biden, ei heller at anklagene til slutt kan vise seg å være overdrevne. Likevel gir det jeg hittil har funnet, ikke noe annet valg enn å konkludere med at det skjedde stor og organisert svindel med stemmene under valget i 2020, og at den sannsynligvis stjal valget.

De som simpelthen antar at Bidens seier er legitim, ser med vilje bort fra altfor mange paradokser og rare, men behendige tilfeldigheter, altfor mange analyser av stemmegivningen og altfor mange beedigede vitnesbyrd. Noen «vanlige» kommentatorer i USA innrømmer sent og motvillig at ja da, det skjer alltid «noe svindel». Men de legger til at det ikke finnes noe uvanlig ved dette valget. Min kommentar: Hvis det ikke er noe uvanlig ved valget, så burde valgobservatører fra et internasjonalt organ vært innkalt for lenge siden. Jeg er redd for at det jeg har oppdaget, bekrefter mintt generelle oppfatning om at USA fortsetter å gli over i lovløshet.

Muligheten for at det skjedde svindel ved valget, er i seg selv skremmende – og illevarslende. Hva enten det skjedde svindel i stor skala eller ei, vil det siste valget ytterligere undergrave troen på den etablerte ordenens legitimitet blant mange millioner amerikanere som allerede mistror den. «Vinneren» som systemet kom opp med denne gangen, vil også bli oppfattet som korrupt, skrøpelig og mentalt utfordret. Biden måtte bokstavelig talt dras over målstreken. Fordi amerikanske medier aktivt har skjult hvem Biden er, vil det ta en stund før hele det amerikanske folket finner ut av det. Når de gjør det, vil det sannsynligvis øke sinnet over det som allerede blir sett på som et stjålet valg.

At Biden er selve legemliggjørelsen av det gamle etablissementet, er noe av forklaringen på at han behandles med toleranse av etablerte republikanere. Biden er for dem på sett og vis en mye mindre trussel enn Trump. Når det gjelder internasjonale ledere, er det mange av dem som misliker president Trump intenst, men uansett hva de sier offentlig, vil de sannsynligvis se på valget av den fysisk og mentalt utfordrede og ellers kompromitterte Biden som et tegn på at USA mister sin vitalitet og kreativitet. Og de vil alle lure på hvilke mennesker i kulissene som tar de reelle beslutningene.

Jeg synes jeg må tilføye én ting: I vårt forfallende samfunn vil hensynsløse aktører dra full nytte av alle de «hyggelige» amerikanerne som anser seg som siviliserte forsvarere av det beste ved USA – de «hyggelige» menneskene som tror seg edle ved ikke å senke seg ned på de andres demogogiske og uærlige nivå. De vil si til seg selv at det går opp og ned med USA, og at landet etter hvert alltid vender tilbake til balanse og normalitet. Jeg mener at den oppfatningen er like overfladisk som den er utbredt. På dette punktet i historien, hvor de tradisjonelle standardenes forfall går raskt videre, vil de nådeløse svært lett utmanøvrere de fintfølende. Derfor er det best for dagens unge om de forbereder seg på tøffe tider.

 

Claes G. Ryn er professor i statsvitenskap og grunnlegger av det nye Center for the Study of Statesmanship ved The Catholic University of America. Han har skrevet mange bøker, blant annet «America the Virtuous» og «A Common Human Ground», som nå er kommet i ny paperback-utgave. Denne artikkelen ble først offentliggjort av The American Conservative den 5. januar 2021, og gjengis på Document i norsk oversettelse i nitti dager med vennlig tillatelse.