Foto: Jonas Haugsvold.

Vi gikk ned for å se på alle de nye byggene i Bjørvika, og da vi var fremme spurte jeg sønnen på 11 år hva som var det første han tenkte på da han fikk se Oslo kommunes nye Munch-museum «Lambda» stå nesten ferdig. Jeg hadde ikke fortalt ham at jeg hadde hørt rykter om at bygget er en replika av et hotell i Las Palmas (Woermann Tower), der det tronet foran oss med sine tusen tonn stål.

«Darth Sidious», svarte han.

Han er ikke den første som forbinder modernistisk arkitektur med den mørke siden av Georg Lucas’ fiktive Star Wars-univers, herunder seriens kanskje mest sentrale antagonist. Darth Sidious leder Det galaktiske imperiet og regjerer over Dødsstjernen sammen med sin nest­kommanderende, Darth Vader. Tilsvarende øvelse gjør også forfatterne bak «En sort bok om arkitektur», som handler om hvorfor mye av den moderne arkitekturen har blitt så stygg. Her peker sosiologen Alexander Z. Ibsen og den klassiske kunst­maleren Christopher Rådlund på det paradokset som ligger i de arkitekt­oniske arketyper som denne film­serien bevisst spiller på.

En symbolsk motsetning til den industrielle, ekstremt effektive mastodonten av glass og stål, som Døds­stjernen utgjør, finner vi på planeten Naboo. Det er her de fredelige og demokratiske borgerne bor, får vi vite:

Naboo er en pastoral arkadisk idyll. Her består byene av bysantinske palasser, palladiske villaer og hellen­istiske søyle­komplekser harmonisk plassert mellom vakre klippe­forma­sjoner og åskammer blant Niagara­fall og edel­løv­skoger, liksom dem vi ser i postkort fra Phuket eller kinesiske silke­malerier. Styre­formen på Naboo er konsti­tusjonelt monarki, og herfra stiger prinsesse Leia helgen­aktig ut i republikkens inter­galaktiske politikk.

Interessant nok er det også på denne planeten at den utspekulerte Palpatine har sitt opphav. I film­seriens første deler fungerer han som politiker her, før han etter hvert bryter full­stendig med det ineffektive demo­kratiske systemet han er en del av, og som deretter ender opp som Darth Sidous, den onde keiseren. Som den rake motsetningen til karakteren prinsesse Leia (som for øvrig endte opp som symbol for den amerikanske kvinne­bevegelsen mot Donald Trump), blir Palpatine galaksens fremste representant for industriell systematikk og hjerteløs byråkratisme. Han utgjør en trussel mot sine natur­omgivelser, og han har overhodet ingen respekt for menneskenes tradisjon­elle til­hørighet – selve grunn­stammen for et samfunn av frie og lykkelige individer.

Ibsen og Rådlund tar i sin lesverdige arkitektur­kritikk utgangs­punkt i modernismens idé­grunnlag. De mener den består i en særegen form for politikk, hvis hoved­prinsipp går ut på å endre samfunnet. Modernismens reformasjon streber altså ikke etter sosiale erfaringer, men etter sosiale fore­stillinger, noe som igjen setter sitt preg på arkitekturen, hevder de to forfatterne. Videre skriver de at modernismen opprinnelig var en omskolerings­bevegelse som hadde forakt for det bestående som vesens­grunnlag, radikal i sin ambisjon og revolusjonær i sin utålmodighet:

I arkitekturen innebar den et oppgjør med alt som var kjent og kjært og som hadde utviklet seg gjennom gradvise endringer, en henvisning til alle tradisjoner som reaksjonært slagg. Da modernismen først hadde lært å se på sin egen arkitektur som et spørsmål om samfunns­ideologi, klarte den heller ikke å betrakte tidligere arkitektur som annet enn poltikk. Ingen bygnings­type eller utforming kunne lenger unndra seg politisk ansvar. Arkitekten var enten en del av reformasjons- og fornyelses­prosjektet, eller ikke.

Vender vi blikket innover mot byen igjen er det vanskelig å benekte at forfatterne trolig har et poeng. Tvers over vannet, bare noen hundre meter unna ligger det gamle havne­lageret, tegnet av arkitekt Bredo Berntsen.

Foto: Jonas Haugsvold.

Om Lambda representerer Imperiet, kan man kanskje si at Havne­lageret på Langkaia 1 representerer planeten Naboo. Poetisk sett overgår lageret sin ferske rival. Med sine nybarokke tårn og buede tak er det kort fortalt et langt vakrere bygg, enn hva det nye museet er. Når det gjelder funksjonalitet er det derimot Juan Herreros’ «Lambda» som går av med seieren. Som bruksbygning var Havne­lageret utdatert etter relativt kort tid.

Veksles blikket mellom de to bygningene skulle man ikke tro at de er oppført med bare hundre års mellomrom. Bortsett fra høyden er det ingenting i de to byggenes utseende som gjør at de minner om hverandre. Modernismen har utvilsomt bidratt til en utvikling som går i rasende fart.

Likevel er det som det gamle lageret rett der borte nekter å gi slipp på vår oppmerksomhet. Som vår egen tids arkitektoniske antagonist minner bygget oss stadig om hvem vi er og hvor vi kommer fra. Til den firkantede aluminiums- og glass­kledde masto­dontens store ergrelse.

Kjøp Roger Scrutons bok «Konservatismen» fra Document Forlag her!