Kommentar

Migranter sitter på en marinebase i Libya etter å ha blitt plukket opp i Middelhavet av den libyske kystvakten den 3. juli 2018. Foto: Ismail Zitouny / Reuters / Scanpix.

Migrasjonen av afrikanere til Europa tar betydelig plass i det europeiske nyhetsbildet, og det er naturlig med tanke på at den utgjør en langsiktig eksistensiell trussel mot vår verdensdel på grunn av befolknings­eksplosjonen i Afrika. Afrikanernes migrasjon er ikke desto mindre et fenomen som først og fremst gjør seg gjeldende i Afrika.

Quartz Africa meldte i februar at 80 prosent av de afrikanske migrantene aldri forlater det afrikanske kontinentet. Selv om det sannsynligvis er flere av disse som – uten nærvær av fotografer – dør i forsøket på å krysse Sahara enn de som drukner i Middelhavet, kan det ikke bety annet enn at et svært høyt antall afrikanere finner muligheter i andre afrikanske land som lar dem leve mer eller mindre greit, uten å måtte prøve å reise til Europa.

Hvis man tenker etter, er ikke det så overraskende. Afrika er et enormt kontinent, og det er ikke bare elendighet alle steder, langt ifra. Det vet også stadig flere europeere, ikke minst europeere utenfor arbeidslivet som tilbringer mye tid i Afrika, gjerne fordi de sosiale ytelsene strekker bedre til der. Hva slags typer er det egentlig som på død og liv vil til Europa? Kanskje de som ikke har lyst til å jobbe, og som har hørt at man ikke trenger å jobbe for å klare seg i Europa?

Overraskende kan det derimot være, selv for den som har tenkt seg om, at også mange afrikanske migranter i Libya ser ut til å ha det rimelig greit. Alt vi får høre om afrikanske migranter i Libya, er jo fortellinger om inne­sperring, tortur og tvangs­arbeid – og nå sist bombing, som tilsynelatende gjør en livsfarlig flukt til Europa til eneste alternativ. Alt dette forekommer, men relativt sett ser det i praksis ut til å ramme svært få.

I en rapport fra den FN-tilknyttede International Organization for Migration (IOM) med tittelen «Displacement Tracking Matrix (DTM) Libya’s Migrant Report: Round 25 | March-May 2019» som ble offentlig­gjort i begynnelsen av juli, går det frem at det i vår befant seg over 641.000 migranter fra minst 39 land i Libya. Disse var fordelt på 565 av 667 bebygde områder og var representert i samtlige libyske kommuner.

Hvor mange av disse er gjenstand for bombing, tortur eller andre mennske­retts­brudd?

Det vet vi ikke, men en rekke statistiske opplysninger i IOM-rapporten tegner et helt annet bilde av migrantenes situasjon i Libya enn det som danner bakteppet for migrasjons­propagandaen og helte­dyrkelsen av skikkelser som Sea Watch-kaptein Carola Rackete.

Rent demografisk betraktet er 91 % av migrantene i Libya voksne, og av disse er 87 % menn – opplysninger som lar en konkludere at det nesten ikke er familier. De fem største opphavs­landene er Niger, Egypt, Tsjad, Sudan og Nigeria. 65 % av migrantene kommer fra Afrika sør for Sahara, 29 % fra Nord-Afrika og 6 % fra Asia.

Dette er omtrent som forventet, men det er kanskje ikke bolig­situasjonen: 57 % av migrantene leier sin egen bolig, går det frem av IOM-rapporten. 12 % bor i uformelle leirer, 10 % i boliger som er betalt ar arbeids­giveren, og 8 % på arbeids­plassen. Atter andre får boligen betalt av andre, eller de oppholder seg i forlatte bygninger – og noen er altså frihets­berøvet.

Afrikanske migranter sitter langs en vei i Misratah og venter på å bli tilbudt arbeid den 22. oktober 2017. Foto: Ayman al-Sahili / Reuters / Scanpix.

Statistikken viser uansett én ting nokså klart: Mange migranter i Libya har jobb, og må følgelig antas å leve et forholdsvis normalt liv – sjelden etter europeisk standard, og neppe problemfritt, men uansett utenfor livsfare og med evne til å forsørge seg selv, kanskje også familie­medlemmer på hjemstedet.

Redaktør Gianandrea Gaiani har sett nærmere på saken i en nylig artikkel i Analisi Difesa, et italiensk tidsskrift for militær og politisk analyse.

Omlag en femtedel bor i eller nær Tripoli, skriver Gaiani, mens en tiendedel bor i Ajdabiya-området og en annen tiendedel i Murzuk-området. Med tanke på at det er olje­virksomhet i disse områdene, er det altså rimelig å gå ut fra at rundt 40 % av migrantene i Libya oppholder seg i landet fordi de jobber i olje­bransjen eller i relatert virksomhet. Det er neppe mange av disse som har noe ønske om å reise illegalt til Europa. Det er videre overveiende sannsynlig at flesteparten av migrantene arbeider. Hvordan skulle ellers så mange ha råd til å leie bolig?

Faktum er at Libya sett under ett ikke er noen kaotisk, rykende ruin, men snarere har en relativt fungerende økonomi – selv om krigshandlingene har svekket den, og landets korrupsjon, politiske og administrative problemer til tross. Det er lett å tenke seg at flere av dem som prøver å dra til Europa, har mistet jobben i Libya, men ikke vil dra tilbake til hjemlandet.

Antallet migranter som er internert i offisielle libyske leirer fordi den libyske kystvakten har avskåret dem i forsøket på å nå Europa, estimeres til 5–6000, skriver Gaiani. Men heller ikke her er forholdene skrekkelige (slik man har sett fra ulovlige leirer): Både NGO-er, IOM og FN-organer er tilstede i leirene. Uten at det har vært nevneverdig oppmerksomhet om saken, har IOM på halvannet år repatriert 40.000 ulovlige migranter med fly.

Migranter fra Mali kommer til flyplassen i Misratah for retur til hjemlandet den 20. september 2018. Foto: Ayman al-Sahili / Reuters / Scanpix.

Analisi Difesa-redaktøren er ingen tosk. Gianandrea Gaiani er historiker, forfatter, analytiker og medie­kommentator. Han har en rekke ganger figurert som kommentator i italienske aviser og radio- og TV-kanaler, herunder RAI, Radio 24, næringslivs­avisen Il Sole 24 Ore og kommentar­avisen Il Foglio, som han for de to sistnevntes vedkommende samarbeider fast med. Han har arbeidet med strategisk analyse i tredve år, har fulgt italienske militær­operasjoner utenlands i mer enn ti land og har skrevet bøker fra krigs­skue­plasser, blant annet i Irak og Afghanistan.

Det er altså god grunn til å lytte til ham, og det han skriver, peker ikke i retning av noen prekær menneske­retts­situasjon av voldsomme dimensjoner i Libya, slik hele godhets­industrien med etter­plaprende politikere og medier nå hevder uten stans. Dertil kommer at den pågående militære konflikten har forholdsvis lav intensitet, og langt fra omfatter hele landet. Antall drepte er lavt, blant disse er andelen sivile lav, og antall fordrevne er begrenset. Og hele Afrika kan nås via landjorden.

Italia gjør derfor rett i å kjempe med nebb og klør mot det rednings­sirkuset som NGO-ene nå vil gjenoppta for full styrke – mer eller mindre koordinert med menneske­smuglere som med vilje skaper eller iscene­setter havsnød utenfor kysten av Libya.

Statistikken viser også at Italias regjering lykkes med oppgaven, til tross for alle migrasjons­vennlige krefters uavlatelige anstrengelser for å få trafikken i gang igjen.

Antall ulovlige iland­stigninger hittil i år er drøyt tre tusen. I tilsvarende periode i 2017, da Italia hadde en EU-lydig regjering, var antallet over sytti tusen. I hele 2016 kom mer enn 180.000. Suksessen er dessuten større enn under regjeringen Berlusconi, som også motarbeidet båtmigrasjonen, men aldri oppnådde så lave ankomsttall som nå.

Hvordan dette vil gi seg utslag i valg­resultatet neste gang italienerne går til urnene, overlates som en øvelse til leseren.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.