Sakset/Fra hofta

Adolph Tidemand (1814–1876), «Haugianerne» (1852). Hans Nielsen Hauge (1771–1824) døde 18 år før opp­hevelsen av konventikkel­plakaten (1842), som åpnet for religiøs forsamlings­frihet uten offisielle prester, og 21 år før Dissenter­loven (1845), som tillot andre tros­samfunn enn Den norske kirke. Risikerer anvendelsen av dagens livs­syns­lov­givning i praksis å svekke forsamlings­friheten for tros­samfunn som avviser den feministiske ideologien, og på et vis bringe disse tilbake til Hauges tid? Foto: Nasjonal­galleriet / Wikimedia Commons.

 

Fra Arbeiderpartiet er det kommet krav om at ikke-statlige kirker og trossamfunn må øke kvinneandelen blant dem som har lederansvar. Bøyer man seg ikke for et slikt direktiv, vil trossamfunnet bli utsatt for økonomiske sanksjoner. Målet er å ensrette det norske samfunnet i pakt med såkalte «sekulære verdier». Likhet/likestilling mellom alle på kjønnsfeltet er en slik «verdi».

Det er all grunn til å ta et slikt utspill alvorlig, fordi religions­friheten er truet på flere måter. For kort siden ble den krenket av skoleledere som motarbeidet kristne skolelag. Særlig ille var det at det ble serverte boller på Lagsmøtene. Det kunne lokke noen til å møte opp. Dette er ikke bare idioti, men farlig idioti. Bak ligger kristofobi i offentlig regi.

Et kjennetegn ved mange stater – moderne og arkaiske – er deres forsøk på ensretting av samfunnet. Det var denne erkjennelsen som lå bak da FN vedtok Menneske­rettighets­erklæringen (1948). I artikkel 18 heter det: «Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religions­frihet». Friheten gjelder individ, kollektiv opplæring, kult og ritualer. Det betyr at den er organisatorisk og institusjonell. Feministisk like­stillings­ideologi kan ikke påtvinges et tros- eller kirkesamfunn.

FN gjorde sitt vedtak i 1948. Over hundre år tidligere hadde religions­frihets­tanken brutt frem i Norge. I 1845 kom Dissenter­loven som sikret kristne trossamfunn frihet til å tro, organisere seg, propagandere og rekruttere tilhengere uten at statsmakten eller statskirkelige myndigheter hindret dem. Og fra da av kom de til landet, først Den katolske kirke, så Metodistkirken, Baptistkirken osv. De avvek alle på forskjellig vis fra den evangelisk-lutherske statskirkens lære og ordning. Dissenterloven og ikke minst dens historie har relevans også i dag.

En rimelig konsekvens av religions­friheten var at frikirkelige skulle slippe å bidra økonomisk (over skatte­seddelen) til Den norske kirke, dvs. statsstyrt og statsdrevet lutherdom. Frikirkelige fikk derfor «tilbakebetalt» sitt bidrag til det kirkesamfunn de av samvittighets­grunner ikke ønsket å være medlem av. Dette var en naturlig følge av religions­friheten.

Men etter hvert fant man på en ny ordning for «tilbake­betaling». I stedet skulle de frie trossamfunnene få overført midler pr. medlem i samsvar med det staten yter hvert medlem av Den norske kirke. Dette er ikke demokratisk. Hvorfor skal de penger som jeg har krav på som refusjon av skatt, gå til et formål jeg ikke selv har bestemt? Men ordningen gir et bilde av en stat som foregir å ønske livssyns­mangfold og vil bruke statlige midler for å fremme slikt. Her opptrer staten i lånte klær.

Ordningen tildekker at refusjonen er en konsekvens av religions­friheten. Overføringene til frie trossamfunn blir nå sett på som rent statlige bevilgninger som kan betraktes som «milde gaver», som man kan slutte å gi. Men i realiteten er det slik at vi ikke får overført «våre penger». Arbeiderpartiet vil nå at staten skal «stjele» dem for å fremme egne politisk-ideologiske mål. Det har vært hevdet at vi alle betaler skatt til formål som mange ikke synes noe om, som for eksempel støtten til Operaen. Men menneske­rettig­hetene har ingen artikkel om «operafrihet».

 

Kjøp Sir Roger Scrutons bok «Svindlere, svermere og sjarlataner» fra Document Forlag her!