Gjesteskribent

Gatebilde i Fredrikstad. Foto: Bente Haarstad.

Jeg har skrevet en del om hvorfor vi burde ha en innvandringspause, men ikke like mye om hvordan.

Dette er virkelig det betente området. Der det som høres fornuftig ut på et overordnet nivå, må formuleres som konkrete regler og prinsipper. Et system som er rettferdig, oppnår hensikten, men ikke skaper utilsiktede problemer som vi ikke kan akseptere.

Her er det jeg ser på som en innvandringspause:

1. Ikke flere kvoteflyktninger. Det er større nytteverdi i å hjelpe flyktninger i flyktningleire. Kostnadene ved å ta dem imot i Norge er enorme, og integreringserfaringene er spesielt dårlige med denne gruppen. Forslaget er lett å implementere, siden disse aktivt blir hentet i dag.

2. Asyl etter invitasjon. Vi må bort fra et system der vi har et omfattende byråkrati som tildeler asyl eller opphold på humanitært grunnlag basert på et gitt sett med kriterier. Ingen skal ha krav på beskyttelse. Det bør være kongen i statsråd som eventuelt inviterer enkeltpersoner – ledende dissidenter – til å få asyl. Det bør henge høyt, være individuelt, og være begrunnet i en kombinasjon av faktorer: Både at personen er så utsatt at vedkommende vil bli prioritert forfulgt i hjemlandet, og at vi opplever personen som en forkjemper for verdier som vi ønsker å gi beskyttelse til her i Norge.

I realiteten har vi allerede gitt så mange mennesker fra verdens konfliktområder opphold i landet vårt, at genuin beskyttelse egentlig er vanskelig å tilby nå. Fremmede regjeringer vil kunne bruke ressurser her i landet for å nå frem til dissidentene som mål.

Det viktigste er at vi må bort fra et regelverk med unntak. Det er unntakene som hele tiden utnyttes. Hver gang vi motvillig tetter et smutthull, men opprettholder asylordningen i prinsippet, flytter vi bare asyltrafikken inn i de smutthullene som fortsatt er der. Skjerper vi alderskriteriet for hva som er asylbarn, sendes det bare yngre barn ut på reisen. Fjerner vi ordningen helt, og gjør den invitasjonsbasert, har vi imidlertid kommet veldig langt.

Den siste brikken i puslespillet er effektive returordninger. Dagens system innrømmer alt for mange juridiske rettigheter med ankemuligheter til migranter/asylsøkere. Dette er dyrt og unødvendig. Spesielt hvis asyl bare skal innrømmes per invitasjon uansett.

Norge bør søke å samarbeide med de andre europeiske landene som er utsatt for høyt migrasjonstrykk om å tilbakeføre migrantene til sine hjemmeområder. Dagens tilnærming der man bruker incentivordninger for å bestikke land til å akseptere returer, er ikke holdbar i lengden. Europas innbyggere aksepterer ikke å være utpressingsoffer som langsiktig løsning. Jeg har mer tro på et system der Europa oppretter og administrerer felles returpunkter i Midt-Østen og Nord-Afrika, og der effektuering av returene går på automatikk. Hvordan dette skal etableres er en nøtt som overlates til våre ledere. De har ressurser og burde også ha de maktmidlene som er nødvendig.

3. Familieinnvandring. Dette er den største og vanskeligste delen av problematikken. Vi trenger selvfølgelig også stopp i kvoteflyktninger og asylstopp, men familieinnvandringen utgjør kvantitativt hovedtyngden av den problematiske innvandringen i dag.

Jeg synes det er fryktelig dumt dersom det ikke skal være mulig for nordmenn å finne kjærligheten i utlandet, og jeg ser ikke helt hvordan man kan forsvare et system juridisk som forskjellsbehandler etniske nordmenn og statsborgere som f.eks. selv har to innvandrerforeldre.

Men det er utvilsomt også slik at familiegjenforening hos flyktninger og bortgifte av andre generasjon innvandrere er en utbredt måte i mange grupper å hjelpe slektninger til å få et fotfeste i landet vårt. Desto vanskeligere det blir å finne andre veier inn i landet, desto mer verdifullt (og forventet) vil det bli at barn og unge født og oppvokst i Norge blir tilbudt som ektefelle til en uintegrert person/slektning fra hjemlandet. Dette koster oss i dag store beløp, er veldig integreringshemmende, og bidrar til å forsterke våre parallellsamfunn.

Jeg tror det er nødvendig å fjerne muligheten for familiegjenforening hos de som allerede har blitt innrømmet opphold, og kanskje doble kravene til forsørgerevne i forbindelse med henting av ektefelle. Den som har familieinnvandret bør også makte å oppnå egen inntekt av en viss størrelse innen en tid for å beholde oppholdstillatelsen.

4. Økt fokus på juks med arbeidsinnvandring. Makter man å tette alle de andre smutthullene, er jeg redd for at det vil oppstå betydelig økt risiko for svindel i forbindelse med arbeidsinnvandring. Falske firmafasader, falske CV’er og lureri vil sikkert bli forsøkt brukt til å hjelpe folk inn i landet. Her er det formodentlig grundig kontroll i dag, men den bør sikkert styrkes.

Merk at jeg ikke er jurist og at forslaget mitt derfor sikkert kan utfordres juridisk. Samtidig er lover også mulig å forandre hvis dette er eneste vei mot et viktig politisk mål. Man bør tenke seg godt om, men en eksisterende lov eller internasjonal avtale kan ikke være en absolutt hindring. Det jeg beskriver er for eksempel stikk i strid med de fleste intensjonene i FNs migrasjonspakt. Det får så være.

 

Teksten er opprinnelig offentliggjort på Facebook, og er gjengitt på Document med forfatterens vennlige tillatelse.

 

Kjøp «Hypermoral» av Alexander Grau fra Document Forlag her!