Wujek-kullgruven i Katowice i solnedgang den 16. oktober 2018. Foto: Kacper Pempel / Reuters / Scanpix.

Trump-administrasjonen overveier å utnevnte en komité som skal vurdere om klimaendringer har betydning for den nasjonale sikkerheten, og blant de foreslåtte medlemmene i komiteen er den prisbelønte fysikeren William Happer, som er professor emeritus ved Princeton.

New York Times omtaler Happer som «climate denialist», og NTB kaller ham følgelig en «79-årig klimafornekter». Leseren skal selv trekke konklusjonen: en senil sjarlatan; ikke rart at Trump valgte ham, liksom. Men saken er jo at en fysikkprofessor ved Princeton tilhører den mest intelligente prosenten av verdens befolkning, og i denne sammenhengen er ingen mer kvalifiserte enn fysikere.

Happer er en kjærkommen skyteskive, for han skal ha sammenlignet CO₂ med jødene under nazismen – en fullkomment smakløs uttalelse, men ikke nødvendigvis svært utypisk for hyperintelligente mennesker som ikke bryr seg all verden om sosiale konvensjoner.

Når navnet hans kommer opp, er det således en ekstra anledning til å portrettere vitenskapsfolk som ikke tror at klimaendringene i hovedsak skyldes menneskelige utslipp av CO₂, som useriøse.

Om Happer skriver Wikipedia: «He has no formal training in climate science.»

Dette er en innvending som alltid kommer mot vitenskapsfolk som ikke har gjort den etterreligiøse epokens fremste trosartikkel til sin egen. Problemet er at den såkalte klimavitenskapen ikke er noen moden vitenskap. Den benytter vitenskapelige metoder, men har ennå ikke utviklet klimamodeller som har tålt å bli konfrontert med den målbare virkeligheten.

Hva skulle forresten være «formal training in climate science»? En doktorgrad i atmosfærisk fysikk? Som om Happer ikke skulle ha kjennskap til de fysiske lovene den grenen av fysikken benytter.

Saken er at det ikke finnes noe fagmiljø på planeten som kan påberope seg en så god forståelse av klimautviklingen at det har noen autoritet til å avvise innvendinger fra en Princeton-fysiker kun i kraft av at denne ikke er med i et bestemt fagmiljø. Det blir litt som å si at bare presteskapet kan uttale seg om teologiske spørsmål.

Happer – eller for den del andre store fysikere som ikke aksepterer trosartikkelen, som Freeman Dyson og Ivar Giæver – besitter naturligvis all den fysiske og matematiske innsikten som behøves for å forstå arbeidene som er blitt skrevet om klimamodeller. Ja, de forstår dem utvilsomt mye bedre enn mange personer som arbeider med klimarelaterte spørsmål og tas til inntekt for den såkalte konsensusoppfatningen.

Det disse fysikerne sier, er at klimaet er så komplekst at det er uhyre vanskelig å modellere, og at ingen hittil har klart det.

Man trenger ikke gå langt for å finne bekreftelser på dette. Nature publiserte i november en artikkel med tittelen «Global-scale multidecadal variability missing in state-of-the-art climate models». Det hefter altså mangler ved de mest avanserte modellene.

I sammendraget heter det:

Reliability of future global warming projections depends on how well climate models reproduce the observed climate change over the twentieth century. In this regard, deviations of the model-simulated climate change from observations, such as a recent “pause” in global warming, have received considerable attention. Such decadal mismatches between model-simulated and observed climate trends are common throughout the twentieth century, and their causes are still poorly understood.

Det er altså ingen som har en god nok forståelse av hvorfor de mest avanserte modellene bommer.

En Princeton-fysiker ser naturligvis tvers igjennom dette. Det er ingen stor kunst å ta et sett med historiske data og tilpasse en tilstrekkelig fleksibel matematisk modell til dataene ved å skru på dens parametre. Men med mindre modellen har fanget opp alt det som er fysisk vesentlig, vil den uunngåelig mislykkes i å gjøre treffsikre spådommer om fremtiden.

Det er velkjent at det er forferdelig vanskelig å modellere en økonomi godt nok til å forstå når neste krise inntreffer, men vi skal altså tro at klimaet er godt nok modellert til å forstå temperaturutviklingen.

Trump, som både er rasjonell og intelligent, ser utvilsomt at det er dypt uansvarlig å basere USAs energipolitikk, økonomiske politikk og internasjonale politikk på et så tynt grunnlag som dagens klimamodeller. Dette er nok også grunnen til at han trakk USA fra Paris-avtalen. Klima­modellene er upålitelige, så hvorfor basere politikken på dem?

I Europa ser mange derimot ut til å mene at det er uansvarlig å la være å forutsette at klimamodellene er treffsikre. Tyskland og Frankrike leder an med forsøk på utskiftning av bilparken og overgang til andre energikilder.

Og Norge, som har bundet seg tettere til disse to nokså fanatiske landene, er med. Norske kommuner kan nå søke om en halv milliard til klimatiltak. Ordføreren på Hamar foreslår at folk sykler mer. Men er dette noe man kan ta seriøst?

Slik er utviklingen i verdens energiforbruk:

Det kan altså se ut som om verden i sin alminnelighet ikke er overbevist om at det er maktpåliggende å redusere bruken av fossile energikilder, som resulterer i CO₂-utslipp.

Nesten alle land har underskrevet Paris-avtalen, som sier at utslippene må ned, men de fortsetter altså å bruke mer fossil energi. Avtalen er da heller ikke bindende.

Dersom verdens folkevalgte politikere virkelig trodde det var sant at vi ender opp med å bli stekt hvis vi fortsetter å bruke kull, olje og gass, ville de vel ha tatt initiativ til bindende avtaler?

Eller kanskje de innerst inne ikke tror på dommedagsprofetiene? Kanskje de fornemmer et visst fravær av intellektuelle standarder når representanter for «klimavitenskapen» bare avfeier innvendinger som fortoner seg som rimelige fra svært intelligente og kunnskapsrike mennesker?

Hele saksfeltet minner om en form for religiøst hykleri hvor alle må si at de tror på Gud, men samtidig er ateister i all hemmelighet. Den som tror vi lever i spesielt opplyste tider, bør muligens revurdere den oppfatningen.