Hans Lysglimt, leder for Alliansen, et parti som undertegnede selv er dypt involvert i, har vært i knallhardt vær på Document for sine tidligere uttalelser om Israel.

Red. har omtalt Lysglimt som «useriøs» i artikkelen Alliansen/Lysglimt er mot Israel.

Jeg vil bruke tilsvarsretten til å påpeke at Israel-saken faller utenfor Alliansens interessefelt – som er å arbeide mot en folkeavstemning om Norges EØS-tilknytning.

Innenfor våre vegger har mange Israel-vennlige krefter involvert seg. Lysglimt ønsker et meningsmangfold utenfor folkeavstemningen velkommen.

På vår Facebook-side understreker han også i en presseuttalelse at partiet ikke har noen offisiell formening om Israel, og at han ønsker å legge den ballen død i valgkampen.

Han påpeker også at hans bemerkninger var i kontekst av hans motstand mot atomvåpen.

Grunnen til at vi har begrenset partiprogrammet til EØS, er for å unngå nettopp den type splittelse som saker som dette er kilde til, og som så ofte paralyserer nye politiske initiativ.

Norske interesser først

Det er tydeligvis utenkelig at en som meg, som er vilt uenig med Lysglimts utsagn om Israel, kan støtte hans prosjekt.

Forklaringen er i grunn ganske enkel: Jeg er ingen agent for Israel, Palestina, eller noen norsk gruppering for den saks skyld, men for Norges nasjonale interesser først og fremst.

ANNONSE

Om det innebærer å gå i samarbeid med venstresiden, så er det bare utmerket. Om man bruker opp venstrevridd energi på å få oss ut av EØS, hva har en vel å tape på det?

Velgergrunnlaget mot EU/EØS finnes i Norge. Det må utnyttes. Å få oss ut ville ha vært den største oppnåelsen vi kunne ha gjort for Europa. Det ville ha vært nok en sprekk i glasskatedralene til Brussel.

Her hjemme kan vi dessuten permanent endre spillereglene ved å redefinere det politiske spekteret til å følge den globalistiske/nasjonalistiske skillelinjen.

Det er hva Lysglimt legger i sitt ønske om å «vrenge» det politiske landskap.

Det er et langt bedre alternativ enn å henge seg fast i en myr av defaitisme.

Hvor man nekter å stemme FrP fordi de er for liberale, synes Demokratene er for useriøse, grøsser bare av tanken på å inngå kompromisser med venstresiden, og må dømme Lysglimt nord og ned for ikke å være hundre prosent enig med verdikonservative i absolutt alt.

Man kan ikke snakke og skrive vekk et etablissement – som så mange synes å tro – det må utfordres også politisk.

At Enoch Powell hadde nærmere 90 prosent av befolkningen i ryggen på 1960-tallet i Storbritannia hjalp ikke stort.

Han ble presset ut av det konservative partiet, og hele det politiske etablissementet la lokk på innvandringsdebatten i mange tiår. Inntil UKIP – et politisk parti – åpnet den igjen.

Oligarkiets jernlov fastholder at der det er organisasjon, så får man også oligarki. Man kan overbevise så mange man vil utenfor dette, det holder ikke om man ikke også utfordrer det politiske oligarkiet direkte.

«Bare» EØS

En del har også klaget over at EØS som eneste programfestede sak blir altfor tynt.

En interessant innvending, særlig når den kommer fra hold som ikke bryr seg nevneverdig om annet enn innvandring.

Innvandring er ikke akkurat et «bare», vil verdikonservative selvsagt innvende. Overhodet ikke – og det er så definitivt heller ikke EØS-avtalen.

Som for øvrig også har enorm innvirkning på innvandringen. Prinsippet om fri flyt av personer er inkorporert i denne, og Schengen-avtalen trådte vi inn i med det som utgangspunkt.

Hele den nasjonale debatten om innvandring er således en illusjon.

Schengen-avtalen – som følger av EØS-avtalen, et poeng som tilsynelatende har gått mange hus forbi – innebærer at Norges grenser er forskjøvet til Europas yttergrenser.

I kombinasjon med Dublin-avtalens tilsidesettelse betyr det full underminering av vår mellomstatlige suverenitet.

Passkontrollen som ble midlertidig innført av regjeringen kan kun forlenges dersom visse betingelser foreligger. Etter hvert må man søke om forlengelse.

I tillegg til migrasjonsspørsmålet påvirker også EØS-avtalen «bare» de tre andre frihetene, en tredjedel av norsk lovgivning (i henhold til Europautredningen), og hele vår konstitusjonelle uavhengighet.

Den berører alt fra Høyesteretts stilling til støvsugere og krumme agurker – og litt til.

Ikke noen big deal der med andre ord.

Alliansen er virkelig bare et snevert ettsaksparti, og slike lykkes visstnok aldri (*kremt* Miljøpartiet *kremt*).

Ensretting på høyresiden

På høyresiden liker man å klappe seg selv på skulderen og tiltale seg selv som beinharde individualister, i motsetning til dem på venstresiden som visstnok marsjerer i takt (for de har jo ingen fritenkere, som Harald Eia eller Karl Ove Knausgård).

Jeg tror det er på tide å knuse dette selvbildet: Konformismen står sterkt også lengre ute på høyresiden.

Man kan være enig med verdikonservative i absolutt alt bortsett fra én sak – om det så er vitenskapen bak menneskeskapte klimaendringer – og man kan plutselig tolkes som en motstander.

Å innhente underskrifter til Alliansen blant tilfeldige folk har ikke vist seg å være et stort problem, selv om antallet som må samles inn på svært kort tid er så høyt at det er usikkert om man kommer i mål med det.

Blant grasroten av verdikonservative, som interessant nok har fått for seg at dette er et av deres partier, og ikke et tverrpolitisk initiativ, har det forholdt seg annerledes.

Å kommunisere at dette partiet ikke har noen formening om for eksempel abort, selv om mange av oss personlig er verdikonservative, holder ikke.

Blant «individualistene» på høyre skal man ha et femti siders detaljert partiprogram – hvor man skal følge alle de forhåndseksisterende dogmene til punkt og prikke.

Hvor langt kan man egentlig forvente å komme med en slik innstilling?

Oransje revolusjon

Det er en stor understrøm i den norske befolkningen som ikke liker EU.

At Alliansen fikk mer oppmerksomhet i riksmedia de 24 timene før det ble lansert, enn hva alle de andre mikropartiene har fått kombinert over det siste året, bør antyde at man kan ha tappet inn i noe stort her.

De som vil være med på en oransje revolusjon i Norge er selvfølgelig hjertelig velkommen til det. I Alliansen er det stor takhøyde.

Det står en også fritt til å synke ned i den selvoppfyllende dommedagsprofeti om at alt er så håpløst og mørkt om man heller ønsker det.

Vi ruller uansett videre – med eller uten en slik base – fordi hjemlandet kaller på oss til å gjøre nettopp det.

Om man ikke er villig til å skrive under på så mye som et papir for sin nasjonale selvbestemmelsesrett, har man ikke gjort seg fortjent til den.

Så kan en gjerne spøke om at dette prosjektet bare vil bli et kort «lysglimt».

Det kan godt hende, men det vil i det minste være et festlig lite lysglimt.

Vi har tross alt manglet humor i norsk politikk frem til denne ukens skåling i eggelikør, og politiske reklamer som er så langt «over the top» for et småparti som det er mulig å komme.

Noen av oss vil til og med kunne si at vi forsøkte å gjøre noe konkret for å endre det politiske landskapet, om enn bare noe.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629