van-jones-jeffrey-lord

Bildet: Jeffrey Lord og Van Jones på CNN valgnatten. Det var ikke så mange verktøy igjen i kassen da det umulige skjedde. CNNs politiske kommentator Van Jones kunne bare dra rasekortet: Valget var et uttrykk for et whitelash, et hvitt backlash mot en svart president. Uttrykket til Jeffrey Lord, talsmann for Trump, sier det meste.

En nasjonalkonservativ president etter europeisk modell, Donald J. Trump, er valgt til USAs 45. president.

Republikanerne vant dessuten overlegent Representantenes hus, Senatet, ligger foreløpig meget godt an med guvernørene, og kommer til å nominere dommeren som vil gi et konservativt flertall også i høyesterett.

Nebraska, Oklahoma, og selv den mest liberale staten California, stemte i tillegg i favør av dødsstraff, som nå vil bli praktisert i alle statene.

Den uavhengige presidentkandidaten med flest stemmer var Gary Johnson med tre prosent, som er en libertarianer og tidligere guvernør for det republikanske partiet.

Jill Stein og de grønne, som pleide å være et større uavhengig alternativ, særlig under den sympatiske Ralph Nader, ble utradert med kun én prosent nasjonalt.

Det skal vanskelig gjøres å legge skylden på de uavhengige for Trumps seier.

Etter alt dette var et faktum, og da spesielt Trumps vante seier, kunne man lese tweets om gråtende journalister i NBCs hovedkvarter.

MSNBCs programleder Rachel Maddow minnet seerne om at de hverken var i helvete eller i et mareritt.

Milo Yiannopoulos, den glamorøse stjernen til det alternative høyre i USA, besøkte presserommene etter utfallet var klart. Fox News, CNN, NBC hadde alle pakket sammen og dratt hjem. Alkoholen stod igjen i kjøleskapet. Kakene stod uspist på bordene. Videoen er allerede sett over en halv million ganger.

ANNONSE

Wolf «Komiske» Blitzer ved CNN var under valgsendingen tydelig oppskaket, og forsøkte desperat å famle etter et ikke-eksisterende lys i mørket, mens Jake Tapper i den samme kanalen under store deler av sendingen svettende serverte freudianske forsnakkelser om at «vi» måtte vinne den og den staten for å slå Trump.

Deres kommentator Van Jones utbrøt fortvilt: «Hvordan skal jeg forklare dette til mine barn?» En annen av deres kommentatorer, Carl Bernstein, beskrev Trump-seieren som tragisk og farlig.

Comedy Central, en propagandakanal dedikert til grov personhets av konservative, ispedd med masse banneord og seksuelle vitser, er selvsagt også på suicide watch. Der prøvde man etter beste evne å trøste seg med sine sedvanlige penis-vitser om Trump.

Slikt som de mentale ungene på venstre synes er så hylende morsomt – når hyklerne selvsagt ikke klager over body shaming, netthets eller vulgariteten til Trump.

Den samme offentlige sorgen har man sett, og vil fortsette å se utover uken, på de øvrige talk showene. De har tross alt alle det samme sosialliberale standpunktet, og gjør ikke lenger stort for å legge skjul på det (i likhet med resten av media nå, en festlig utvikling).

Spaltene i avisene – fra Washington Post til New York Times til LA Times – er også forferdet, som ventet.

Taperne av valget er media

Norske massemedier har en masse hatt en total nedsmeltning.

Man snakker om at det er Trump som spiller på frykt, men det er det jo de selv som gjør – og det til det helt vanvittige.

Det norske publikum har blitt lært opp i at Trump er en garantist for kjernefysisk annihilasjon, tredje verdenskrig, et nazistisk regime i USA, avviklingen av demokratiet, verdens undergang gjennom global oppvarming, Ku Klux Klan-lignende undertrykkelse av svarte, kollaps av hele den internasjonale økonomien, og Putins overtagelse av Europa.

I det ene øyeblikket kan Urix på NRK latterliggjøre den russiske statspropagandaen for deres absurde bruk av Imperial March fra Star Wars til bilder av Obama, som eksempel på paranoiaen programlederne pumper ut til sin befolkning. I det neste kan man høre skrekkfilmmusikk over Trump på NRK radio og fem samstemte programledere som snakker om at Hitler har gjenoppstått – denne gangen med en atomkoffert.

De vil nå få et gigantisk forklaringsproblem. Flere og flere kommer til å ta innover seg hva slags bisarr propaganda pressen bedriver. Kun idioter, eller fornuftige folk som forståelig nok ikke tar seg tiden til å følge med på sirkuset kalt politikk, kan ta det de sier for god fisk.

Selv de som ikke hadde våknet opp, bør etter det presidentvalget ha innsett at massemediene ikke bedriver objektiv journalistikk, men at de utgjør en sosialliberal, globalistisk aktivistgruppe.

Som Asle Toje skriver i Rød, Hvitt og Blått (2012):

Det holder ikke for venstreorienterte å dominere alle institusjonene. De er ikke fornøyde før de har ekskludert alle andre fra dem også.

Det er nettopp hva som har skjedd med massemediene.

Infotainment-industrien

Og ikke bare med nyhetsmediene: Ben Shapiro dokumenterte i Primetime Propaganda (2011) at også portvaktene i Hollywood systematisk ekskluderer konservative fra industrien. Kanskje da ikke så rart at også absolutt hele Hollywood-galleriet er gråtkvalte etter Trump-seieren.

Slik som alle dem som har fått innpass i kulturpiffen generelt. Det har antagelig aldri sittet noen Trump-tilhenger i sofaen til Graham Norton, programleder for det kjente showet med samme navn. Personlig er også han livredd for Brexit og Trump. Of course. Ellers ville han aldri hatt jobben sin.

De sosialliberale dominerer stadig også akademiske institusjoner, en tradisjon som har vedvart siden sekstiåtternes inntog.

Trump-tilhengerne finnes altså ikke i mediene, ikke i ledelsen på universitetene, ikke i Hollywood, ikke i underholdningsbransjen, ikke i kjendisokratiet generelt.

Allikevel vinner de hele det fordømte valget.

Hvor svak er ikke saken til de som kontrollerer så godt som alle institusjoner – fra media til utdanningsinstitusjonene til underholdningsbransjen – og likevel ikke klarer å omsette det til så mye som en knepen seier for sin side?

Og hvor sterk er ikke den nasjonalkonservative saken, når den går seirende ut mot hele dette etablissementet – med en reality-stjerne som Donald Trump, med skjelettene ramlende ut av skapet, i spissen?

Sosialliberale går dessuten tilbake på meningsmålinger i alle land, selv om de mellom hvert valg har importert enorme mengder nye velgere. Ikke rart de er desperate etter å få hele Afrika hit for tiden – deres tradisjonelle velgere lekker enda fortere enn millionene som renner innover Europa.

En dag stemmer ingen etniske europeere på dem i det hele tatt – kun de av dem som ikke fatter sine egne interesser i et multikulturelt samfunn. Som er å stemme etter stammetilhørighet, slik som det alltid ender opp med utenfor nasjonalstatlige rammer. Til strikken en eller annen gang ryker, som innbyggerne i verdens konfliktsoner, alle multietniske av karakter, nok kan skrive under på.

Ekspertene som aldri skjønner noe

«Ekspertene» – som uke inn og uke ut blir bevist feil av sosialkonservative som undertegnede – har naturligvis ydmyket seg selv igjen.

På valgdagen viste enkelte kalkulasjoner at det var 99 prosent sannsynlighet for Clinton-seier. Den mest optimistiske jeg har sett på Trumps vegne lå på rundt 20 prosent.

Unnskyldningene deres i dag om at de ikke kunne se det komme, er simpelthen ikke gode nok. De bommet i mange stater milevis utenfor feilmarginen.

Ta for eksempel Wisconsin: Snittet av målingene på RealClearPolitics viste + 6.5 til Clinton. Trump vant staten med 1 prosentpoeng. I Indiana var snittet + 10.7 for Trump, men han vant med 19.3 prosentpoeng.

Og her forholder jeg meg ikke til enkeltmålinger, men til gjennomsnittet av målinger, som virker korrigerende på såkalte outliers (ekstremverdier).

Det skal simpelthen ikke skje.

For noen uker siden skrev jeg teksten Slik vinner Trump valget. Her tok jeg utgangspunkt i en Trump-seier ved at meningsmålingene ville overse en rekke variabler:

[…] forskjellen er at [Trump] har langt mer entusiatiske tilhengere enn hva Clinton har. Slikt er avgjørende for valgdeltagelsen på begge sider, noe meningsmålinger ikke klarer å fange helt opp.

[…] Noen av velgergruppene til Clinton, blant annet den afroamerikanske, har vanligvis også ganske lav deltagelse, noe som heller ikke er reflektert i meningsmålingene. Alt dette er fordel for Trump.

[…] Vi kjenner igjen [et mønster] fra Europa, hvor målingene igjen og igjen undervurderer høyrepopulisters oppslutning. Vi har sett det i parlamentsvalgene, både de nasjonale og det felleseuropeiske, og vi så det så til de grader med Brexit (4 prosentpoeng feil i favør remain-siden på valgdagsmålingen, enda høyere i dagene og ukene før).

USA er ikke et unntak. Også i det republikanske nominasjonsvalget ble Trump stadig målt for lavt av byråene.

Dette kan henge sammen med at personer er redde for å oppgi – selv i en anonym spørreundersøkelse – at de stemmer på en slik kandidat. Om man er i det mer konspiratoriske hjørnet, kan en også foreslå at byråene endrer metodologi for å villede, noe Breitbart foreslår.

Det er ikke så konspiratorisk som det kanskje lyder. Det er ikke uvanlig at siden som støtter en kandidat overvurderer denne med valg av metodologi. Derfor får partier ofte høyere oppslutning i målinger bestilt av aviser på deres side – for å påvirke opinionen fremfor å måle den.

Flere av målingene kan tenkes å dra ned Trump ganske kraftig fra sitt reelle tall, noe som selvsagt også vil påvirke snittet av alle disse.

Jeg tok i enkeltstater så høyde for at meningsmålingene ville få det feil i favør Clinton med mellom 0.5 og 5 prosent. Etter valget vet vi nå at det stod langt verre til i en del av dem.

Det er ingen utrolig tilfeldighet at min tankegang ledet til riktig konklusjon – mot «ekspertenes» 99 prosent. Husk også hvor feil de tok med selve resultatet: Ingen av dem trodde Trump ville få over 240 valgmenn, men han endte altså opp med over 300.

Unnskyldningen om at meningsmålingene fikk det feil grunnet ulik valgdeltagelse blant demografiske grupper, eller pga. Bradley-effekten (at velgere underrapporterer sin støtte til kandidater som er kontroversielle i offentligheten), er ikke god nok.

De visste utmerket godt om slike feilkilder – men korrigerte ikke for dem i tilstrekkelig grad, noe jeg også mistenkte. Når resultatet faller utenfor feilmarginen ganget med tre i enkelte stater, til tross for at vi bruker snittet av målingene som en ekstrakorrigering, er det mildt sagt meget betenkelig.

Selv etter at Billy Bush-skandalen sprakk, og alle de glupe journalistene trodde det definivt var game over for ham da målingene traff gulvet, skrev jeg følgende i artikkelen Bedrageren Clinton:

Den virkelige nyheten i det amerikanske presidentvalget denne helgen var ikke at Donald Trump er en vulgær sjåvinist, et faktum alle har visst hele tiden.

Det var heller ikke de såkalte ekspertenes påstander om at dette er dråpen som får begeret til å renne over, noe de har sagt hver uke i over ett år nå, forfeilet hver bidige gang.

Tvert imot var det Wikileaks lekkasjer av Hillary Clintons email, som avslører at absolutt hele kampanjen hennes er bygget på bedrageri.

[…] Rasjonelle velgere vil klare å skille politikk, det som virkelig betyr noe i et presidentvalg, fra det tabloide.

Heldigvis er det flere av dem i USA enn i Norge, der alle bare har hørt den ene siden av alle argumenter, og blindt etter alt de ensartede mediene serverer oss.

I Orwells 1984 blir Winston Smith isolert. Det er slik man holder folk nede, og hindrer dem fra å organisere seg. Man får dem til å føle seg alene, demoraliserte, maktesløse. Slikt kan være nok til å ta vinden ut av seilene til enhver kampanje.

De vanlige reaksjoner

Etter valgene tar de politisk korrekte alltid standardanalysen ut av skuffen.

Valget er angivelig ikke et legitimt signal fra velgerne om at de ønsker mindre overnasjonal styring, innvandring og multikulturalisme, politisk korrekthet, underminering av lov og orden, kampanjejournalistikk, intervensjonalisme også videre.

Det har i det hele tatt rent lite å gjøre med noen av Trumps konkrete utsagn, men er egentlig bare en proteststemme fra sinte, gamle, hvite, arbeidsløse menn uten utdanning mot ting som eliten selv misliker. Svaret er å gå enda mer i den samme retningen som før.

Det er ikke en rasjonell analyse de fremsetter, men en som er sterkt ideologisk ladet.

Den treffer også dårligere og dårligere for hvert valg. Noen ganger bygger de derfor på den med enda litt mer idioti. Etter Brexit forsøkte de å overbevise om at sekstenåringer bør få stemmerett, siden gamle folk er så dumme.

Denne gangen passer ikke protestene fra de arbeidsledige, uutdannede, gamle, sinte hvite menn så godt overens med dataene, selv om mantraet som vanlig er der. La oss vurdere disse faktumene:

  • Flere hvite med høyere utdannelse stemte på Trump enn på Clinton (49 vs. 45 prosent)
  • Langt flere hvite kvinner stemte på Trump enn på Clinton (53 vs. 43 prosent)
  • Trump fikk høyere oppslutning blant latinoer (29 prosent) og svarte (8 prosent) enn hva Mitt Romney gjorde i 2012 (27 og 6 prosent hhv.)
  • Da Trump fikk så godt som identitisk oppslutning blant hvite som Romney gjorde i 2012, var det oppgangen blant minoritetsvelgere til det republikanske partiet som gjorde ham til president
  • Blant unge hvite velgere, i gruppen 18 til 29 år, vant også Trump (48 vs. 43)

Dette er punkter man ikke vil se gjengitt mye i pressen, fordi det ikke stemmer overens med det narrativet de forsøker å konstruere. Gapene på disse variablene for «alternative høyre» (eller hva man nå kaller det) tetter seg gradvis igjen med hvert valg.

Angående dette med de «sinte» hvite menn på høyresiden, er for øvrig 60-70 prosent av fengselsinnsatte tilhengere av Demokratene, mens kun 9-10 prosent av dem støtter Republikanerne. (kilde)

Konsentrasjonen av voldelige mennesker virker altså å være betydelig mer utbredt på venstresiden, som vi også har sett med all volden fra deres side under valgkampen.

La oss ikke engang gå inn på den helt massive overrepresentasjonen av sinte svarte menn eller av sinte muslimske menn på statistikkene over voldelig kriminalitet.

Clintons synder som ble tiet ihjel

Noe av det mest skammelige med norsk presse de siste ukene, har vært at de ikke tok opp Project Veritas-avsløringene overhodet (foruten en bagatelliserende artikkel i Dagbladet).

Project Veritas har blant annet sanket inn videobevis på at organisasjoner under DNC aktivt har bedrevet valgfusk, eksempelvis ved å busse velgere over statsgrensene. Man vet fra før av at et stort antall velgere er feilaktig registrert, at døde velgere fremdeles er registrert, og at et stort antall velgere er registrert i flere stater.

Norsk media har ikke tatt tak i noe av dette, men har bare rapportert om «konspiratoriske» Trump-velgere bekymret for valgfusk – for det omfattende valgfusket i Østerrike nylig skjedde visstnok aldri – uten å gi noe som helst kontekst til dette.

Signalet man bevisst har forsøkt å sende til det norske publikum, har vært at Trumps velgere lever i en parallell virkelighet.

Enda viktigere var det at Project Veritas avslørte at organisasjonene under DNC også har sendt inn provokatører på Trump-møter for å skape vold – med velsignelse fra høyere hold i partiet. På kamera tar disse menneskene på seg «æren» for noen av de mest voldelige episodene under valgkampen.

Om det var Trump som stod bak noe lignende, ville propagandapressen ha snakket om det 24/7 frem mot valget. Fordi det var en avsløring av venstresiden, diskuterte CNN det i fem minutter før alle gikk videre.

Om Watergate-skandalen hadde skjedd på den amerikanske venstresiden i dag, ville ikke de norske avisene ha viet det så mye som en bisetning, mens amerikanske massemedier kanskje hadde nevnt det i forbifarten.

Mens volden var på sitt verste i vår ville ikke mediene gjengi politirapportene, som antydet at så godt som alle arresterte på møtene var venstreorienterte demonstranter – som tilfeldigvis også gikk løs på politiet og blokkerte veier. Disse fikk, i likhet med den terroraktige Black Lives Matter-gruppen, ryggdekning av både pressen og av Demokratenes politikere (tentaklene til det samme udyret).

Man så ingen lignende voldelige angrep på møtene til Clinton eller Sanders av Trump-tilhengere, fordi volden alltid blir introdusert fra venstre mot høyre. Man ser heller aldri massive voldsdemonstrasjoner fra høyre, slik som venstresiden alltid tar del i. Vi kommer til å se mye av det i gatene nå som deres kandidat ikke ble president.

Etter venstrevridde definisjoner er det selvfølgelig bestandig selvforsvar når de selv introduserer vold – det er jo den gode volden – og angrep når Trump-supportere blir fysisk angrepet og tyr til direkte selvforsvar mot angriperen.

At de sosialliberale sammenhengende tar parti mot politiet i alle disse situasjonene, som bare er der for å beskytte folk, håndheve loven, og etablere ro og orden, sier alt man behøver å vite om hvem som har rettferdigheten på sin side.

I forsøket på å delegitimere politiet, har de sosialliberale malt dem som systematisk rasistiske, noe det ikke finnes statistisk grunnlag for (derfor diskuterer de aldri statistikk, men kjører hardt på anekdotene i stedet).

Putins gratulasjon

Media elsker også å koble Trump til Putin – helt uten bevis, naturligvis. Like etter valget har de allerede gjort et stort nummer ut av at Putin har gratulert Trump med seieren. Hva så? Det er en ordinær kutyme i internasjonale relasjoner.

Den første til å gratulere Trump var Egypts president, etterfulgt av så godt som alle statsledere i verden. Men propagandapressen forsøker å lage en story, riktignok falsk igjen, så de nevner bare Putins gratulasjon. At Putin også ville ha gratulert Clinton dersom hun vant, er en nyanse som utelates.

Verre er det når den internasjonale pressen supplerer slike overskrifter med et bilde av at Putin drikker champagne. Noe han gjorde i anledning et statsbesøk, ikke på grunn av kjennskapet til valgutfallet.

Pressen drakk selvsagt ikke champagne, som Milo Yiannopoulos avslørte, fordi deres kandidat tapte idet folkets vant.

Samtidig sies eller skrives det ikke en tøddel i propagandapressen om koblingen mellom Clinton og Saudi-Arabia, Qatar og andre radikale sunnimuslimske gulfstater. Disse har gitt titalls millioner dollar til Clinton Foundation med den ene hånden, i forventning om geopolitiske gjenytelser, og til IS med den andre.

Det er en skandale uten sidestykke at slike regimer dikterer utenrikspolitikken til en amerikansk presidentkandidat.

Clinton snakket om at hun skulle bombe disse gulfstatenes fiende i regionen, Assad – som ville ha betydd en total destruksjon av de delene av Syria som enda ikke var lagt i grus, og videre fremskritt for IS – og opprette flyforbudssoner over Syria så snart hun tiltrådte som president. Foruten USAs allierte, er det bare syriske og russiske fly på vingene der.

Joda, kanskje er Kreml lettet for at dette ikke skjedde.

Det er jeg også, og det bør også enhver med vettet i behold.

Så kan propagandapressen, den største taperen av det amerikanske valget, fortsette å late som at det er Trump som er den fremste våpendrageren av de to. Ingen oppegående person kan ta dem på særlig alvor lengre.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629