Sakset/Fra hofta

Washington Post har laget enda en av disse aldeles bisarre, desperate artiklene mot Donald Trump.

Nå er det spillelisten til Trumps kampanje, som rommer artister som Elton John, Johnny Cash og Rolling Stones, som blir forsøkt koblet til det rasistiske, autoritære og voldelige.

The song didn’t surface at Trump’s rally on Saturday, but his playlist was populated exclusively by other white men — save for the Shangri-Las singing “Leader of the Pack.”

Curated by Trump himself, the mix included three cuts from Elton John, five from the Rolling Stones, some Johnny Cash, some Creedence Clearwater Revival and Pavarotti belting Puccini.

[…]

Instead of energizing this crowd, Trump’s playlist simply replaces silence with a different kind of emptiness. It creates an absence of mood, an anti-mood — authoritarian hold music.

[…]

In addition to agitating audiences, the cranked volumes also stifle direct human conversation. Reporters say they’ve had trouble interviewing folks at these rallies, which casts an ominous little prophecy: If you’d like to be heard in Donald Trump’s America, your options will be to shout or to be Donald Trump.

[…]

These songs don’t pump people up. They make everyone feel comfortable — in their indignation, in their suspicion, in their hostility. The songs that Trump has chosen couldn’t be more banal, yet it’s precisely their banality that makes them so in­cred­ibly effective. They infuse the hateful atmosphere he cultivates with an air of utter normalcy.

[…]

And when the Caucasoid doo-wop finally fades out for good, and the soundman starts packing up the gear, all the young dudes lingering around the cable news cameras rush to fill the silence with a sound that feels more assaultive than it ever should.

“U-S-A! U-S-A!”

Utrolig nok er ikke dette et forsøk på satire.

Jeg er ikke helt sikker på hvordan man for eksempel får Rolling Stones, som det er mest av på spillelisten, knyttet opp mot en autoritær stemning.

Volumet på musikken blir fantasifullt nok også sett på som et slags indisium for at man hisser opp publikum. Det oppheves dessuten til en «profeti» om at Trump, om han blir president, vil bli en autokratisk leder som kun vil tillate at stemmen hans skal bli hørt i USA.

I motsetning til vår venn Bernie Sanders, må vi selvfølgelig anta, hvis grasrot faktisk avbryter andres politiske møter, debatter og foredrag med vold over hele landet. Men det er tross alt skylden til dem som blir angrepet, for de fremprovoserer jo det med sine ord og meninger.

Man kan visst heller ikke lenger lytte til musikk produsert av hvite uten å bli angrepet av galningene (for det er hva de er) med implikasjoner om rasisme, og med nedlatende referanser til «kaukasoid doo-wop».

Hvor forferdelig som menneske må man ikke være for å være nedsettende mot sin egen rase på denne måten? Det pågår for tiden en form for nazifisering av alt som er hvitt. Kanskje da også på tide å klage over «kaukasoide artikler» skrevet i Washington Post av hvite menn?

(De langt ute på venstresiden som ofte snakker så stygt om døde, hvite menn, bør forresten ikke glemme at også Karl Marx er en død, hvit mann.)

Fra Weather Underground til Karpe Diem

Tankene vandrer hen til Weather Undergrounds glansdager, hvor feministen Robin Morgan kom inn i lokalene med sin hvite baby. Et kvinnelig (og hvitt) medlem av organisasjonen bemerket at det var en stygg gris av en baby hun hadde med seg. «Hva vil du at jeg skal gjøre med det?» spurte Morgan. «Kast det i søpla», oppmuntret damen.

I dag bruker Karpe Diem griser til å symbolisere hvite nordmenn. Ikke til å ta feil av med tanke på hva islam sier om disse dyrene, eller tatt i betraktning at det er slaktede griser i scener i videoen til Lett å være rebell i kjellereleiligheten din – hvis tittel får min respons at det er lett å være politisk korrekt over absolutt alt.

Karpe Diems karikatur av nordmenn på deres albumcover

Haterne i Karpe Diem er elsket av den ynkelige hvite kultureliten, som er fullstendig uten selvrespekt (og som dermed også fortjener null respekt fra sine omgivelser). Problemet, som jeg har påpekt før, er at deres masochisme blir til sadisme i det øyeblikket denne utvides til andre. Som historien om Weather Underground og babyen overfor illustrerer.

Som jeg også har bemerket, er hvite tilsynelatende blitt den eneste gruppen som det er rasistisk å forsvare, og ikke rasistisk å angripe.

Hadde noen fremstilt en hvilken som helst annen gruppe som griser, og vist scener fra kjølerommet hvor griser var slaktet, kunne vedkommende ha forventet å bli arrestert for hatefull oppmuntring til folkemord på dagen. Kun hvite progressive er så patetiske at de bejubler at deres egen rase fremstilles på denne måten.

Hva hadde forresten skjedd om en høyrevridd foreslo å skyte Jonas Gahr Støre, slik Karpe Diem tidligere har rappet om å skyte Carl I. Hagen og helle bensin over Fpu-ere? Eller hva ville mediene ha sagt dersom horder av Trump-tilhengere plutselig oppfordret til å assassinere Bernie Sanders eller Barack Obama, slik Sanders-tilhengerne overalt tuter om at Trump må assassineres, uten at mediene tar tak i det?

Det er en konstant dobbeltstandard her.

I det ene øyeblikket fordømmer videre den norske eliten Odins soldater med henvisning til statens voldsmonopol, en posisjon undertegnede også tar. I det neste skryter de av antallet venstrevridde motdemonstranter som møter opp for å ødelegge høyrevriddes lovlige demonstrasjoner med vold og intimidering.

Hvem er det egentlig som er ekstremistene?

Ville høyreorienterte som la seg på samme linje som Karpe Diem, bare at voldsromantikken var rettet mot venstresiden, blitt tatt inn i varmen?

Ville slike ha blitt tolket som noen som tok «et oppgjør» med hat?

Ikke en snøballs sjanse i helvete.

«White trash»

Vi ser disse samme mekanismene i spill når Trumps velgerbase latterliggjøres, blant annet av Marco Rubio, som «white trash». Hva slags andre rasegrupper er det man egentlig kan kategorisere som søppel uten en rettmessig vekkelse av kraftige motreaksjoner?

Dette er uansett holdningen mot den hvite arbeiderklassen hos mange av dem som hevder å representere dem. Og så blir de sjokkerte når hvite arbeidere, som eliten og deres tilhengere for øvrig også mobber for sin lave utdannelse, avviser dem og flokker seg rundt Trump? En mann som faktisk kanaliserer deres interesser, verdier og følelser i talene sine, og ikke bare avfeier deres materielle vanskeligheter med at de besitter «white privilege» (som det så fint heter på den amerikanske venstresiden)?

Fra tv-serien The Apprentice: Donald Trump liker ikke betegnelsen «white trash», ofte brukt om den hvite arbeiderklassen i USA

At Trumps hvite arbeiderklassevelgere visstnok både er så priviligerte og «trailer trash» på samme tid, rimer forresten ikke helt i mitt hode. Man kan liksom ikke få det helt begge veier.

Alle raser må likebehandles – punktum. Det er de som fremstiller en rasegruppe som slaktede griser og søppel som er de hatefulle rasistene, ikke de som reagerer på slikt. Hvor mer elementært kan det egentlig bli?

De innlagte har virkelig tatt over galehuset.

Det har lagt seg et nytt ideologisk jernteppe mellom øst og vest, bare at vi denne gangen befinner vi oss på feil side av det. Det er nå vi som sitter med galningene på toppen, som pumper hodene våre fulle av propaganda, absurditeter og doublethink.

Jo fortere man får vanlige folk til å innse at eliten ikke er det minste som dem, men i milde ordelag er en gjeng med prinsippløse, selvhatende skrullinger, desto bedre.

Hitler confirmed: En riktig rasistisk, autoritær og voldstriggende låt spilles av idet Trump tar til podiumet

 

Mest lest

Meyer på jordet