Sakset/Fra hofta

Alternative medier, som Document, er til for å formidle sannheter som massemediene ikke gjør, og ettergå deres falske påstander.

Man må opptre nærmest som en slags femte statsmakt, som er satt til å drive kontroll med den altfor ubalanserte fjerde.

I disse dager føles det som en plikt å si ifra om deres urettferdige dekning av Donald Trump.

Når eksempelvis Marco Rubio insinuerer at Trump har en liten penis, må noen stå opp og bemerke at det er galt at Trump pålegges skylden for temaets useriøsitet idet han tvinges til å respondere med «ingen problem der».

I stedet for å klage på Rubio som tok opp temaet til å begynne med, blir vinklingen at den useriøse Trump har begynt å skryte av sin egen penis.

Hele tiden ser man det: Trump angripes, og Trump får skylden for det. Enten det er Rubios penis-kommentar, eller Bernie Sanders-mobbens voldelige angrep på møtene hans (som på avskyelig vis har blitt legitimert av hele det politiske spekteret).

En av løgnene fra pressen som jeg føler meg pliktet til å gå nærmere etter i sømmene denne gang, er det desperate forsøket på å knytte kandidaten til Ku Klux Klan.

Det har i hele den norske pressen, og i den internasjonale også for så vidt, blitt fortalt at Donald Trump har nektet å ta avstand fra «støtten» til Ku Klux Klan, og at han flørter med Ku Klux Klan.

Det er i beste fall en halv sannhet, som uansett har samme virkning som en hel løgn.

Ville ikke ta avstand fra Ku Klux Klan?

Første gang i valgkampen Donald Trump ble konfrontert med David Duke, som forlot Ku Klux Klan for 36 år siden, var på Bloomberg i august.

«Jeg trenger ikke hans omfavnelse, jeg ønsker i hvert fall ikke hans omfavnelse, jeg trenger ingen sin omfavnelse», sa kandidaten da.

På spørsmål om han ville ta avstand, svarte han umiddelbart til reporteren: «Sikkert, hvis det får deg til å føle deg bedre. Jeg vil definitivt ta avstand, jeg vet ingenting om ham.»

«Faktisk så tror jeg ikke det var en omfavnelse. Han sa at jeg var den absolutt beste av alle kandidatene, men jeg vil ikke ha ham.»

Trump gav i intervjuet, som kan bli sett i Youtube-klippet under, også uttrykk for at han ikke håpet å tiltrekke seg hvite supremasister.

Allerede her kan man se at pressen opptrer med en åpenbar uærlig agenda: De forsøker målbevisst å assosiere Trump med rasistiske grupperinger.

Det er Trump de er ute etter. Hillary Clintons nære bånd og hyllest til det tidligere Ku Klux Klan-medlemmet Robert Byrd rører de ikke.

Slik som de også underspiller hennes krigshisseri, epost-skandalen, Benghazi-skandalen, Kosovo-skandalen, og forsvar av ektemannens mulige seksuelle overgrep. (Det siktes ikke her til Lewinsky-affæren, men til kvinner som Juanita Broaddrick og Paula Jones, hvor førstnevnte hevder å ha blitt truet av Hillary Clinton til stillhet.)

Nordmenn kjenner neppe til alle disse tvilsomme momentene ved Clinton, selv om alle disse sakene er særdeles alvorlige, men de kjenner derimot til alle de småvulgære vitsene til Trump som ikke har falt den humorløse politisk korrekte eliten helt i smak.

CNN-intervjuet

Uansett, la oss bevege oss videre til februar. Trump blir spurt om Duke igjen på en pressekonferanse 26. februar og tar nok en gang klar avstand:

Vi spoler ytterligere to dager frem, til 28. februar. Trump blir spurt om temaet enda en gang på CNN, av en journalist som interessant nok var på pressekonferansen 26. februar (mediene spør igjen og igjen og igjen i sin uærlige agenda, selv om de vet at Trump allerede har tatt avstand, for at assosiasjonen skal sette seg fast). Video under:

Trump sier enda en gang at han ikke vet noe om David Duke, at han ikke vet noe om hvite supremasister. Dette er helt klart et forsøk på å distansere seg fra dem, å signalisere at han har ingenting med disse menneskene å gjøre.

CNN-reporteren fortsetter å presse ham: «Det er disse gruppene og individene som omfavner deg, vil du bare si klart at du fordømmer dem og at du ikke vil ha støtten deres?»

Trump kontrer med at han ikke vet hvilken gruppe reporteren snakker om, at han ikke kan fordømme en gruppe han ikke vet hvem er, og foreslår at han får tilsendt en liste med gruppenes navn så han kan se nærmere på dem.

«Jeg vil utvilsomt ta avstand dersom jeg trodde det var noe galt, men du har kanskje grupper der inne som er uproblematiske, og det ville vært urettferdig, så gi meg en liste av gruppene og jeg lar deg få vite hva jeg mener.»

«Jeg snakker bare om David Duke og Ku Klux Klan her», sier reporteren kvikt tilbake. Der har vi got you-øyeblikket.

«Helt ærlig, jeg kjenner ikke David Duke», gjentar Trump. «Jeg tror jeg aldri har møtt ham, og jeg vet ganske enkelt ikke noe om ham.»

Dette er øyeblikket mediene bruker for å fastslå at Trump har nektet å ta avstand fra Ku Klux Klan.

Noe av det første han gjorde etter CNN-intervjuet, var å ta tydelig avstand på Twitter og Facebook, og han har også tatt avstand i en serie av kommende intervjuer og pressekonferanser. Se for eksempel diskusjonen fra 1:40 i NBC-intervjuet fra 29. februar under:

Det nytter ikke. Det er noen sekunder av CNN-klippet mediene spiller igjen og igjen, og de gir seg ikke med å spinne det hele til at Trump er en mann som har nektet å ta avstand fra Ku Klux Klan.

Løgnen i norsk presse

Når norske medier har kjørt hardt på at Trump ikke ønsket å ta avstand fra Ku Klux Klan, eventuelt at han har vært nølende med å ta avstand fra dem, er det flere lag med løgner som er verdt å peke ut:

  • Om man sier til et norsk publikum, som ikke vet noe som helst om konteksten gitt i denne artikkelen, at Trump ikke ønsket å ta avstand fra Ku Klux Klan eller har nølt med det, så får publikum en totalt annen oppfatning enn det som er virkeligheten. En halv sannhet er like god som en hel løgn, fordi forestillingen som dyrkes uansett er en som er totalt falsk. Det vet norske medier utmerket, og også de internasjonale for den saks skyld, men de villeder sitt publikum allikevel. Fordi det uærlige målet, som i dette tilfellet er å male Trump som en KKK-sympatisør, forherliger deres midler.
  • David Duke hadde snakket om Trump som bedre enn de øvrige kandidatene, men har nektet for at han hadde kommet med noen offisiell omfavnelse (se fra International Business Times). Hele premisset for saken er dermed nok en halvsannhet. Først påstod de at et eks-medlem av KKK hadde «endorsed» Trump, altså offisielt omfavnet Trump, når han kun hadde kommentert at han var bedre enn alternativene. Deretter konstruerte de en annen løgn på toppen av dette igjen ved plutselig å omgjøre et eks-medlem av Ku Ku Klux til selve Ku Klux Klan.

Det er verdt å merke seg at hardkjøret mot Donald Trump om KKK kom like før den skjebnesvangre supertirsdagen, hvor Trump for øvrig knuste sine motstandere.

Saken har fortsatt å være av stor viktighet i forsøket på å ta ham, fordi denne tynne suppen er det eneste de virkelig har på ham når det kommer til rasisme mot afro-amerikanere.

(Foruten at svarte individer er blant dem som har blitt kastet ut etter å ha avbrutt møtene hans. Noe alle hecklers i slike tilfeller blir, men som mediene på absurd vis har forsøkt å vri til rasistisk motiverte angrep mot sakesløse svarte oppmuntret av Trumps retorikk.)

Trump nyter faktisk svært mye popularitet blant afro-amerikanske velgere for en republikansk kandidat å være, noe som kan bli helt avgjørende. Det er tydelig at mediene derfor arbeider iherdig for å gjøre noe med det.

Det er imidlertid de som hele tiden skal stykke opp den etniske amerikanske befolkningen i svart og hvit, ikke Trump.

Hvorfor mange støtter Trump

Pressen forsøker sammenhengende å forklare Trumps oppslutning, gjerne ved en dårlig tilslørt mobbing av hans velgerbase. Jeg tror derimot at slike forklaringer må komme fra dem som er mer sympatisk stilt til kandidaten enn fra dem som genuint hater ham.

En av de viktigste grunnene til at folk støtter Trump, er at de har sett seg lei av de patologiske løgnerne i pressen. Vi lever i en tid med internett, smarttelefoner og alternative medier. Løgnene til journalister blir derfor systematisk avdekket. At de i samlet flokk har tatt side mot Trump, og gjør det på sin sedvanlig utspekulerte, manipulerende måte, blir derfor sett på som det beste argumentet i verden for å stemme på ham.

I tillegg til at han gjør narr av donorene som ødelegger det amerikanske demokratiet, selvsagt.

Han sier også hva alle med en halv hjerne vet, men som det av en eller annen grunn ikke er lov til å si innenfor den magiske sirkelen av makt og innflytelse.

Som at det kommer et hat mot oss fra islam. At mediene reagerer på en slik åpenlys uttalelse i en æra av islamistisk terror, tyranni og folkemord med vulgære Hitler-sammenligninger, som seere i økende grad innser egentlig er en hitling av dem, viser bare hvor fjerne disse menneskene faktisk er. De ødeleger demokratiet.

Trump leser dikt om den islamistiske fare

Eventuelt at den illegale innvandringen fra Mexico fører med seg kriminalitet. Mediene kan ikke tilbakevise det med referanser til kriminalitetsstatistikken, da alle vet at denne gir Trump helt rett. I stedet angriper de den empiriske selvfølgeligheten med mer grotesk hitling. Noe som bare kan vinne han enda flere velgere.

Eller ta faktumet at handelskvoter og tollsatser – om man så bare truer med å bruke dem – er et effektivt virkemiddel i handelspolitikken. «Eliten», som i motsetning til Trump aldri har ansatt noen i hele sitt liv, eller fremforhandlet en eneste forretningsavtale, begriper visst ikke selv det.

Alt de hadde behøvd for å skjønne konseptet «pisk og gulrot», var å lese en innføringsbok om internasjonal politisk økonomi myntet på førsteårsstudenter (de fikk visst bare med seg gulrot-delen).

Om Kina og Japan aktivt bruker slike virkemidler i en suksessfull handelskrig mot USA og Europa, fordi de som Trump korrekt bemerker har smartere ledere enn oss, hva er da så latterlig med å anvende slike instrumenter tilbake? Alt annet ville være å gi andre stater store handelsfortrinn, noe som per i dag gjøres.

Vi ser også med EUs migrasjonsavtale med Tyrkia, eller atomavtalen med Iran, at vestlige politikere altfor ofte bøyer seg for kravene stilt av motparten, uten å stille så altfor mange tilbake selv. EU er en politisk, økonomisk, militær og kulturell gigant sammenlignet med Tyrkia, men deres islamistiske, anti-demokratiske president Recep Tayyip Erdoğan har likevel hele unionen tvunnet rundt mellomfingeren.

(At hver grunnløse migrant som sendes tilbake til Tyrkia skal «byttes» med en flyktning som aldri vil sendes ut, i «bytte» mot visumfrihet, flere steg mot EU-medlemskap og enda mer gigantiske pengesummer til Tyrkia, når de ikke har levert for tidligere summer, er en total kapitulasjon på alle punkter. Allikevel er kritikken fra medier, politikere og det ideelle organisasjonsliv at EU er forferdelig strenge med en slik avtale. Trump har rett: Vi har dumme ledere.)

Man så med ambassadøren USA vurderte å ansette for Norge, som ikke engang visste regjeringssammensetningen vår, at Trump har helt rett i at amerikanerne ikke bruker sine beste folk og forhandlere, bare dem med de rette kontaktene (gjerne mennesker med snevre sektorielle interesser). Han utgjør dermed også innen det diplomatiske feltet en nødvendig systemisk trussel.

Den konservative kanadieren Mark Steyn har retorisk spurt hva man skal med presidenter for livet når man har et byråkrati for livet. Den maksimen kan utbygges med at vi også har journalister sittende for livet.

Derfor er det så befriende når en kandidat for én gangs skyld erklærer dette evige tyranniet full krig, og avslører dem som de uærlige, liksom-objektive skapningene som de virkelig er.

Man støtter ham også fordi han er politisk ukorrekt. Ikke ut av det primitive ønsket om å se mannen opptre så uhøflig som han vil, men fordi en politisk korrekt leder ikke bare binder seg selv, men også vil binde folket så snart han eller hun får makten over dem.

Under Barack Obama føler ikke amerikanere at de lenger kan tale like fritt. Selv ikke på universitetene, hvis hele eksistensgrunnlag er å være et fritt marked av idéer, er det mye aktelse for ytringsfriheten lenger. Den politiske korrektheten vi kjenner fra de verre europeiske land, har slått plutselig og hardt innover USA.

Er Trump perfekt? Nei, han er tidvis uhøflig, overdriver ofte, snakker iblant før han tenker, har narsissistiske trekk, kommer med en del drastiske løsninger (enten det er tortur eller muslimske databaser), er potensielt meget uforutsigbar etc. Ingenting av dette kommer uansett i nærheten av Hillary Clinton, som er den mest militaristiske og farlige av alle de gjenstående kandidatene (selv Ted Cruz er en due i forhold).

Til sist noen videoer av Trump garantert ikke vist av den norske pressen.

 

Trump demonstrerer medienes uærlighet:

Trump latterliggjør pressen:

Trump går etter donorene til øvrige republikanske kandidater:

En amatørvideo om Trump som illustrerer hva tilhengerne ser i mannen:

Mest lest