Sakset/Fra hofta

Etter min erfaring går det ikke an å melde seg ut av Den norske kirke. Det er en personlig kamp som er gitt opp for lenge siden.

En kan forsøke om man ønsker, men de vil bestandig melde deg inn igjen, fordi kirken er styrt av de pengegriske som Bibelen advarer mot.

Et annet irritasjonsmoment er når den lokale menigheten insisterer på å presse det fremtidige peisfyret av et blad inn i postkassen din.

I siste utgave av Lambertseter menighetsblad er det skrevet et par dikt. Et som omhandler et besøk i et asylmottak, som jeg ikke vil kjede (evt. provosere) leserne ved å gjengi, samt diktet Krig og fred.

Foruten sin utopisme, som gjør narr av den bibelske forestilling om mennesker som falne skapninger, likestiller dette eksistensen av grenser med krig, og åpne grenser med fred:

Krig og fred, motsatte poler

Krig-

Bror mot bror,

Mennesker som hater, dreper, ødelegger

Fred –

Brødre sammen, kjærlighet som blomstrer

Glede og latter.

Krig-

Flyktningstrøm, grenser stenges.

Har du visum?

Fred-

Ferdes fritt,

Folkeslag står sammen.

Lærer av hverandre.

Menneske du må lære,

Bannlys krig,

La freden bli.

Om man genuint ønsker fred, må man legge samfunnsforholdene til rette for dette. Hva diktet kaller fred, er nettopp hva som skaper krig. Man får beviselig ikke en økning av sannsynlighet for fred gjennom etnisk oppstykking av populasjonen, om man forholder seg til historiske erfaringer eller konfliktlitteraturen.

Når det kommer til punktet om mennesker som lærer av hverandre, kan jeg garantere at muslimene ikke er så interessert i å lære av de kristne menighetene som vice versa. Spør de snart utslettede kristne menighetene i Midtøsten, som menighetsbladet aldri vier en tøddel til.

(Øvrige problemstillinger diktet reiser behandlet jeg i teksten Er det ukristelig å bygge murer? sist uke, som med utgangspunkt i blant annet Babels tårn mer enn antydet at det er arbeidet for den globale landsby som er ukristelig.)

Teksten «En annerledes søndagsmiddag» i menighetsbladet, akkompagnert av et bilde av tre jenter i sorte hijab, illustrerer hva slags gud Den norske kirke har trykket til sitt bryst, til tross for det første budet: «Du skal ikke ha andre guder enn meg», og det åpenbare bruddet med treenigheten:

Jeg har, sammen med min datter engasjert meg i alle de flyktningene som strømmer til Norge. Særlig har tre unge tenåringsjenter fått plass i hjertet mitt. […]

For noen søndager siden inviterte jeg til middag hos meg. Jeg sørget for å lage en halal kjøttgryte, som dessverre ikke falt i smak, men risen jeg hadde kokt var perfekt, den beste de hadde smakt siden de kom til Norge! […]

Etter en stund tok de av sine hijabs, og nydelig sort hår flommet nedover ryggen. Trygge på at ingen mann ville komme til meg, kunne de la hijab være hijab.

Plutselig sier Rafal: «Er det et sted jeg kan be?». Jeg ble helt satt ut, men fikk stammet frem at hun kunne jo bruke lillestuen min. Hender og føtter ble rituelt vasket, hijaben kom på plass, og Rafal var klar for sin bønnestund. Men hvor i all verden var Mekka? […]

Heldigvis fant vi et kompass på min datters iPhone, og retningen ble klar, det er viktig å vende seg mot Mekka når bønner skal fremføres. Rafal trakk seg tilbake til lillestuen, fremsa sine bønner, og kom tilbake til oss.

Jeg satt der med en liten tåre i øyekroken. Tenk her var tre ungdommer så trygge at de kunne ta av sine hijabs, og be bønner til Allah. Med stor ydmykhet tenkte jeg at nå var mitt hjem blitt et lite «bønnens hus».

Allah, hijab, bønn mot Mekka, halalmat, åpne grenser – der har du hva Den norske kirke i dag står for!

Etter nøyere ettertanke forsøker jeg å melde meg ut én gang til.